Gamle Tønsberg : Middelalderbyen   
forrige
Tønsberg formes
vis innholdsfortegnelse
neste
Hus og gater

Glanstid

For Tønsberg representerer 1200-tallet uten tvil en glansperiode. Det bymessige samfunnet som trolig eksisterte på 1100-tallet under Slottsfjellet, ble et av hovedsentrene i den norske høymiddelalderstaten under Håkon Håkonsson og hans etterkommere.

Som handelssted konkurrerte Tønsberg med Oslo som det viktigste på Østlandet. I lange tidsrom, når kongen og hans stab oppholdt seg i byen, fungerte Tønsberg som rikshovedstad, og permanent var Tønsberg administrasjonssentrum for store områder på begge sider av Oslofjorden. Tunsberghus, som i løpet av 1200-tallet ble utbygd til kanskje den sterkeste festningen i landet, var et viktig militært støttepunkt for kongemakten.

Likeledes var Tønsberg et viktig sentrum ( selvom bispe-setet for områdene rundt Oslofjorden hele tiden var knyttet til Oslo og St. Halvardskatedralen der).

Kildene:

Det litterære kildematerialet som vår viten om høymiddelalderens Tønsberg bygger på, er rikt og variert. Frem til 1260-årene er det sagalitteraturen som dominerer. Storparten av sagaforfatterne var islendinger, og de skrev sine bøker i hjemlandet ( med viktige unntak). Likevel må man regne med at det meste av det som skrives om Tønsberg, bygger på førstehåndskunnskap. Vi vet at f.eks. Snorre oppholdt seg lenge i byen da han forberedte sine kongesagaer. Snorres nevø, Sturla Tordsson, som skrev den store sagaen om Håkon Håkonssons regjeringstid, utarbeidet hele sagaen her i landet etter oppdrag fra kongen.

I samtidssagaene er det først og fremst de øvre samfunnssjikt som skildres ( hvordan den jevne tønsbergenser levde og virket, vies liten oppmerksomhet). Forfatterne kan nok også ha en tendens til å skildre forholdene grommere enn de var. En mann som Sturla Tordsson skrev jo på oppdrag.

Håkon Håkonsson hadde ambisjoner - han ville telle i vest-europeisk sammenheng - dette satte nødvendigvis sine spor når levevilkårene til han og hans menn skulle beskrives.

Et nødvendig korrektiv til all glansen i sagaene, er bylovene fra annen halvpart av 1200-tallet og brev-materialet som på samme tid begynner å flyte rikt.

Her er det i stor utstrekning trivialitetene som behandles, Lovene gir påbud om hvordan man skal bygge husene, hvor og hvordan man skal plassere ildstedene, hvor smier og badstuer skal ligge, hvordan handelen skal foregå osv.

Også dette kildematerialet byr på fallgruver for en historiker. Det er nemlig ikke alltid forbudene og påbudene ble etterlevd, mye kan ha vært rene papirbestemmelser som da bare er kilde til intensjonen hos lovgiveren.

Bysamfunnet

Befolkningen

Som i de fleste vest-europeiske middelalderbyer må kirkens folk i høy grad ha preget bybildet. Omkring midten av 1200-tallet eksisterte det i Tønsberg 2 klostre, et hospital og 4-5 kirker. Av disse var det 2 såkalte kollegiat-kirker, dvs. kirker som ble betjent av flere prelater samtidig. At kirkene i byen rådde over en stor arbeidsstyrke, vitner bl.a. det faktum at da det i 1277 skulle arrangeres et stort og viktig møte mellom representanter for den norske kirke og den norske stat, hvor kompetanseforholdene mellom de to samfunnsmakter skulle klargjøres, ble Tønsberg valgt som møtested. Forhandlingene ble delvis ført i et av de to klostrene i byen ( Gråbrødreklostret ).

Kongens menn må også ha preget bybildet sterkt. I løpet av Håkon Håkonssons, Magnus Lagabøters og Håkon Vs kongstid foregikk det store byggearbeider på fjellet. Dette må ha skapt levebrød for en ikke ubetydelig gruppe bygningsarbeidere. I tillegg har kongen hatt en fast garnison under ledelse av en kommandant som, selvom den vanligvis holdt seg bak murene på fjellet, også har farvet gatelivet. Nede i byen var det flere faste kongelige ombudsmenn som sørget for skatteinnkreving og rettssikkerhet.  Kongen hadde også mange hirdmenn uten ombud i byen.

Men hovedgruppen av bymenn bestod nok av handelsmenn og frie håndverkere ( noe som går tydelig frem av bylovene ). Mot slutten av høymiddelalderen dtiger gruppen av utenlandske handelsmenn sterkt. En gruppe som ikke hørte hjemme i byen, men som likevel sikkert preget bybildet, var bøndene i omlandet. I byen skulle den kongelige skatt betales; i byen satt de største jordeiende institusjoner som bøndene måtte betale leilendingsavgift til; i byen kunne de få avsetning på egne varer; her kunne de skaffe seg nødvendighetsartikler som de ikke selv kunne produsere; og her kunne de motta nye inntrykk utenfra.

Byadministrasjonen

Lover og forordninger som gjaldt på landsbygda, var ofte ubrukelige eller utilstrekkelige for by-forhold. På 1200-tallet var derfor Tønsberg skilt ut som en egen rettskrets med spesielle bestemmelser. Foruten selve bykjernen hørte en del åker/ eng/ beite-marker med. Egenhendig drev nemlig byborgerne litt jordbruk på si, og det var rimelig at de nærmeste jordbruksområdene hørte med til byen. Dette ble kalt byens takmarker, fig. 10.

I 1270-årene fikk Magnus Lagabøte utarbeidet en felles landslov. Bylovene skulle samordnes. Man tok da utgangspunkt i loven som gjaldt for den viktigste byen i landet, Bergen, og tilpasset den nokså nødtørftig til de tre andre betydelige byene. Versjonen som skulle gjelde for Tønsberg, er nok derfor preget av spesielle bergenske forhold.

Med grunnlag i samtidssagaer og i byloven må vi likevel i store drag kunne rekonstruere hvordan Tønsbergs indre styre var bygd opp på 1200-tallet. Den sentrale embetsmann i byen var gjaldkeren. Han var kongelig utnevnt og var derved hele tiden kongens representant i bystyret. Han må også ha fungert som et slags mellomledd mellom bymennene og kongemakten.

Gjaldkeren hadde mange og varierte arbeidsoppgaver. Selve navnet på ombudet tyder på at det i utgangspunktet var skatte- og avgifts-oppkreving som var hans viktigste funksjon. På 1200-tallet hadde han også politi-myndighet, han skulle videre oppnevne menn som skulle møte på lokale ting. Vi må tro at ettersom den offentlige administrasjonen ble utbygd, ble gjaldkerens funksjonsområde utvidet.

Ved siden av seg hadde gjaldkeren et byråd ( kalt boejarmot). Der kunne trolig alle frie menn i byen møte. Den egentlige makt lå imidlertid hos de bofaste gårdeiere.

Møtet skulle regulært komme sammen to ganger i året - på Thomas-messedagen midtvinters og 3 uker før påske. Ellers hadde enhver rett til å sammenkalle møtet ved å blåse i horn. Det kunne f.eks. være når det ble begått vold og drap. Ordinært dømte møtet i lokale saker og gav rettsregler som regulerte bylivet.

I Magnus Lagabøtes bylov nevnes en ny gruppe menn med verv innenfor byadministrasjonen - nemlig rådmennene. Dette er nok uttrykk for påvirkning utenfra - i sær fra tyske byer. Første gang rådmenn nevnes spesielt i Tønsberg, er imidlertid noe senere ( 1318). Innenfor byadministrasjonen hadde rådmennene dommerfunksjon. De skulle dessuten sammen med gjaldkeren inspisere ildsteder (badstuer, smier), brygger og gater.

Tønsberg som lokalt administrasjonssentrum

Ved siden av de administrasjonsorganer som snevert var knyttet til byens indre styre, fantes det flere med sete i Tønsberg som hadde et videre geografisk virkefelt.

Haugar, innenfor byens takmarker, var gjennom hele 1200-tallet møtested for et av de fornemste kongekåringstingene i landet. Siste gang det var i bruk, er i 1319. Det har vært hevdet at Haugarting er et gammelt fylkesting - altså det rettslige sentrum for Vestfold - og at det går tilbake til småkongedømmenes tid. Beklageligvis lar ikke Haugarting seg føre lenger tilbake enn til etterat borgerkrigene satte inn et godt stykke utpå 1100-tallet. Det spørs derfor om ikke læren om Haugartinget som et utgammelt allting for Tønsbergs oppland, bare er en myte som vi har arvet fra de konstruktive, men ofte ukritiske historieforskere i det forrige hundreår. Likevel kan vi med sikkerhet slå fast at Tønsberg utover på 1200-tallet har vært et viktig administrasjonssentrum både kirkelig og verdslig.

Det kirkelige hovedsenteret på Østlandet var Oslo. Av de norske bispedømmer vet vi bare at Oslo bispedømme var delt opp i prostedømmer. Vestfold med Sandsvær utgjorde et eget prostedømme, og prosten her hadde fast tilhold i Lavranskirken i Tønsberg. Ved siden av å være prost var han korsbror ved Halvards-kirken ( biskop-kirken ) i Oslo. Tønsberg-prosten hadde av den grunn en høy ststus innenfor bispedømmet.

I Vestfold eide kirken store eiendommer. Kirken nøt også godt av en rekke alminnelige avgifter (f.eks. tienden). Prosten hadde bl.a. til oppgave å se til at kirkens eiendommer og økonomiske rettigheter ble ivaretatt på en skikkelig måte. Mye av inntekstsoverskuddet samlet seg sikkert i Tønsberg før prosten og hans menn fikk ekspedert det videre.

Muligens hadde kirken fra 1152 av domsrettigheter - først og fremst i saker der kirkens egne menn var innblandet, men kanskje også i andre saker som gjaldt kristen moral og etikk generelt (dette er dog sterkt omdiskutert). Utover på 1200-tallet har iallfall prosten fått en nøkkelposisjon innenfor en ekspanderende kirkelig jurisdiksjon i sitt embetsdistrikt.

Kildematerialet forteller imidlertid atskillig mer om Tønsberg som verdslig administrasjonssentrum. Fra annen halvpart av 1100-tallet ble landet delt opp i administrasjonsenheter kalt sysler. Vestfold, med Sandsvær-bygdene, utgjorde en sysle. Syslen og prostedømmet var altså identiske. Sysselmannen - kongens fremste ombudsmann i syslen - hadde sete i Tønsberg. Sysselmannen sørget for at kongens inntekter kom inn ( både skatter og bøter ), han hadde viktige oppgaver innenfor rettsvesenet ( men dømte bare i ekstraordinære tilfeller). Selv ble han lønnet av bøtene.

Navn på Tønsberg-sysselmenn kjennes tidlig på 1200-tallet og mot slutten av hundreåret. Han må etterhvert ha utviklet seg til å bli den helt dominerende kongelige ombudsmann i byen til fortrengsel for gjaldkeren. Etterhvert forsvinner da også det tradisjonsrike gjaldker-embetet ut av kildene.

Sysselmannen satt fast i byen og administrerte sitt distrikt derfra sammen med lokale medhjelpere på bygdene - lensmenn. Hans ruvende skikkelse, gav ikke plass for en kongelig embetsmann ved siden av, som snevert var knyttet til interne bysaker.

På slutten av 1200-tallet, eller ved begynnelsen av 1300-tallet, finner vi en ny kongelig ombudsmann i byen - nemlig fehirden på Tunsbergshus. Det var sannsynligvis Håkon V Magnusson som opprettet denne stillingen først og fremst for å føre kontroll med lokalombudsmennene i distriktet.

Fehirden var kommandant på Tunsbergshus. Ved siden av var han kongelig godsforvalter. Vi må tro at store deler av kongens inntekter fra de søndre distriktene på Østlandet for en tid ble samlet på Slottsfjellet. Rester etter store lagerhaller er da også gravd frem på den nordre delen av fjell-platået.

Fehirden skulle kontrollere sysselmennenes økonomiske disposisjoner innenfor sitt distrikt. Distriktet ble kalt Tunsberg fehirdsle. Det er uklart hva dette omfatter geografisk, men de fleste vil hevde at det iallfall omfattet Vestfold og Skien-sysle ( Telemark og Grenland ), og at Borgarsysle ( Østfold ) trolig også hørte med. Tønsberg-fehirdslen hadde på den måten et vidstrakt embetsdistrikt.

Innenfor Vestfold kom fehirden etterhvert også til å overta sysselmannens funksjoner og derved fortrengte ham, liksom sysselmannen tidligere hadde fortrengt gjaldkeren. Etter 1320 sitter fehirden alene i Tønsberg som fast, kongelig finansombudsmann. ( Se ellers senere om fehirdens riksomfattende funksjoner.)

Ettersom kongemaktens styrke økte, ble domsmyndighet overført fra bondealmuens egne organer, tingene, til kongelige embetsmenn. Fremst her står lagmannen.

Tidlig på 1200-tallet lå det rettslige sentret for Oslofjordområdet i Borg (Sarpsborg) i Borgarsysle. Borgartinget, som opprinnelig hadde vært et ting hvor alle frie menn kunne møte, ble i 1220-årene omgjort til lagting ( dvs. representasjonsting). Her ble lover som skulle gjelde for hele det søndre Østlandet, vedtatt.

I løpet av 1200-tallet ser det ut til at Tønsberg vokser frem til å bli det rettslige hovedsentret i det ytre Oslofjordområdet. Tidlig på 1300-tallet er Tønsberg-lagmannen aktiv på begge sider av fjorden og har oppgaver også innenfor Skienssysle.

Som øverste rettsorgan i Tønsberg nevner Magnus Lagabøtes landslov imidlertid et bylagting. På lagtinget skulle rådmennene og kongens ombuds-menn møte). Disse siste skulle bli oppnevnt av sysselmannen eller av gjaldkeren. Dette tinget skulle samles der kjøpmannsgildet i Tønsberg vanligvis avholdt sine møter ( i "Olavsgildeskålen").

At det virkelig ble avholdt slike lagting-møter i Tønsberg, hører vi intet om i kildene. Det er derfor mulig at dette er et eksempel på lovgiverkonstruksjoner som ikke fikk praktiske følger. Krumtappen i rettslivet gjennom storparten av perioden var, ifølge bevarte kilder, lagmannen. I ly av den sterke kongemakt før og like etter 1300, dømte lagmannen til og med alene. Det han sa, den ordskurd han gav, hadde lenge tyngde nok i seg selv til å bli akseptert av samfunnet.

Men utover på 1300-tallet, især etter 1319 da kongen i det vesentligste holdt seg utenlands, trengte lagmannen en gruppe gode borgere til støtte når han avsa dom. Denne noe tilfeldig sammensatte gruppen dannet et lagmannsstevne og var det viktigste rettsorgan i Tønsberg og omegn mot slutten av høymiddelalderen og utover i senmiddelalderen. En rekke bevarte brev fra Tønsberg forteller om slike stevner. De forteller hva saken som var oppe, gjaldt; likeledes hvem som var med på møtet, og hvor i byen og når møtet ble holdt. På den måten kjenner vi navnet på en rekke brave Tønsberg-borgere fra denne tiden. Vi kjenner også en rekke bygårder som må ha hatt spesielt egnede lokaler til rettsforhandlinger. Ofte var det lagmannens egen gård som ble benyttet. Det er dessverre vanskelig å knytte gårdnavnene til spesielle lokaliteter i den nåværende by.

Per Thoresen

 

innhold
toppen av siden
forrige neste