«Der er også en sjette, Turesberga...»			Glanstid

Tønsberg formes Også de arkeologiske opplysninger om Tønsberg på 1100-tallet er få. Det en har mest kjennskap til, er stenbygningene byen har hatt, dvs. kirkene. Man har antatt, og har delvis bevis for, at de fleste av kirkene fantes på 1100-tallet. Beklagelig nok ble to av kirkene revet så sent som i det forrige århundre uten tilstrekkelig dokumentasjon. Lavranskirken og Mariakirken nevnes for første gang i skriftlige kilder på 1200-tallet, men tegninger og oppmålinger plasserer begge innen den romanske byggestil og sannsynligvis da i 1100-tallet. Olavskirken, Peterskirken og Michaelskirken har blitt delvis arkeologisk undersøkt. Olavskirken og Michaelskirken finnes jo fremdeles bevart som ruiner på opprinnelig plass. Michaelskirken nevnes første gang i 1191, og Olavskirken og Peterskirken i 1207 respektive 1298. I diskusjonene om de eldste kirkene har en antatt at Mariakirken og Lavranskirken har vært de eldste. Valg av materiale, planløsning og oppbygging plasserer alle fem kirker i den romanske periode. Det synes imidlertid å være umulig å avgjøre hvilken av kirkene som ble bygget først. Foruten disse fem kirker har det ligget enda en kirke i byen, Thomaskirken. Denne kirke er ennå ikke funnet, men i følge opplysninger fra Klüwer i 1823 skal den ha ligget helt syd for Haugar Vestfold Kunstmuseum. Vår viten om den profane bebyggelse i samme tidsrom er mer beskjeden. Den angivelige eldste, kjente "Tønsberg"-gård skal være Ravn Holmgardsfarers gård. Denne nevnes i slutten av 900-tallet i Færøyingasaga. I Grettes saga, fra begynnelsen av 1000-tallet, omtales to gårdseiere i "Tønsberg". Fra slutten av 1100-tallet er den første mer troverdige opplysning om en Tønsberg-gård. Åsleifgård skal ha hatt en nordre og en søndre stue og to bryggerhus. Mellom disse, i gårdsplassen, skal det ha ligget et skur. De mer fyldige opplysninger om bygårdene stammer fra senmiddelalderen. Saxo Grammaticus nevner i sin Gesta Danorum at kong Valdemar lot være å brenne Tønsberg under sitt tokt til Viken i 1165 på grunn av at kirkene som lå "inne imellom" ville ha brent sammen med de private hus. Når det er sannsynlig at flere av kirkene kan ha vært oppført allerede da, er dette utsagnet særdeles interessant. På Valdemars tid kan bebyggelsen ha strukket seg fra Lavranskirken og til den plass hvor Olavskirken, sannsynligvis senere, ble oppført. Saxos uttrykk "inne imellom" behøver ikke nødvendigvis bety at kirkene var omgitt av private hus. Det er usikkert om det har vært bebyggelse mellom torvet og Møllebakken på 1100-tallet. Nord og nordøst for Lavranskirken har det i hvert fall ikke vært noen bebyggelse. Dette fikk man bekreftet i 1975. Det er også usikkert om det kan ha vært noen særlig bebyggelse nordøst for Peterskirken på dette tidspunkt. De mer eksakte opplysningene om bebyggelsen stammer fra utgravningene i de senere år. I 1973 fremkom det brygger, i Prestegaten 6 og i Nedre Langgate 45, fig. 7, som gjør det sannsynlig at det allerede i 1100-tallet har vært sammenhengende brygger mellom disse to punkter. Det er også påvist brygger i Nedre Langgate 37 som bør være fra den tidlige middelalder. På nabotomten, hvor nå Brage-Fram-gården står, ble det foretatt en del arkeologiske undersøkelser i begynnelsen av 60-årene. Av forskjellige grunner ble ikke disse undersøkelser ført ned til steril bakke. Det ser imidlertid ut til at man har vært i kontakt med bryggelignende konstruksjoner som skulle passe sammen med dem i Nedre Langgate 37. I løpet av 1100-tallet hevet landet seg så mye at bryggene fra tidligst i middelalderen kom til å ligge altfor langt opp på land. De måtte derfor forlenges ut i sjøen. De eldste bryggene i Nedre Langgate 45, liksom de i Prestegaten 6, savnet spor av bordlegging eller hus. Slike konstruksjoner må likevel ha eksistert. Bryggene dateres til første halvdel av 1100-tallet. Et yngre nivå i Nedre Langgate bestod av brygger med rester av laftede hus sammen med andre som sto helt på land, fig. 8. Denne bebyggelsen har antagelig vært i bruk fra midten av 1100-tallet og inn i 1200-tallet. Her støter en på det hittil eldste laftehuset i Tønsberg. Dette huset lå helt i bryggekanten. De bevarte deler opptar en flate på 5x2,5 m, og består av et gulv av halvkløvde stokker, og veggene ( den ene langveggen og den ene gavlen ) er markert av svillene. Svillstokkene har trapesformet tverrsnitt. I husets ene hjørne er det en åpning i gulvet, med en ramme av tre omkring. Der har sannsynligvis ildstedet vært, selv om spor mangler. Denne plasseringen av ildstedet ble vanlig utover på 1100-tallet. Røyken måtte imidlertid fortsatt søke ut gjennom ljoren i taket, akkurat som i årestuen. Bak huset, sett fra bryggen, var det et uthus, en lagerbinge eller en primitiv stall. Under utgravningen av denne ble det hovedsakelig funnet mose og møkk innvendig. Jan E.G. Eriksson