Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001 .
Gå til: | Forside | Innhold |< forrige neste >
 
 
 
 

Samferdsel.

Av Sigurd H. Unneberg.

Manuskriptet ble opprinnelig gjort ferdig i 1946.

Veier og veivesen.

     De eldste veiene var opprinnelig stier som mennesker og dyr hadde tråkket. De fulgte gjerne høydedrag og om nødvendig også sletter og dalsøkk, hvor det var lett å komme fram. Det hendte også at veien måtte legges opp en kleiv og over en ås. Den kunne da bli både bratt og utrygg.
     De gamle veiene ble ikke laget for kjøring med vogn, de var om sommeren bare rideveier og om vinteren for kjøring med slede. Vogner kom hos oss først i bruk i det 17. og 18. hundreåret. 
     Alt i de eldste landskapslover og i Magnus Lagabøters landslov er det gitt bestemmelser om veiene og deres vedlikehold. Allmannveien eller allfarveien, som førte gjennom bygda og videre fra bygd til bygd, var underlagt offentlig kontroll. Tre ganger om året, vår, sommer og høst, skulle bøndene møte fram for å utbedre veien, hvor dette var nødvendig, under tilsyn av kongens ombudsmann. Arbeidet skulle utføres slik at man kunne komme fram med hest både sommer og vinter. Byggingen og vedlikeholdet besto i at veien ble ryddet så bred som et spyd. Trær og grener ble hogd vekk, stubber og stein fjernet og større groper fylt med stein og kvist. På myrlendte steder ble det lagt kavlebruer. Over mindre elver og bekker, hvor det var vanskelig å vade, ble det bygd bruer og klopper, som oftest av runde stokker. Over større elver skjedde overfarten med ferjer. I matrikkelen av 1667 opplyses det om landskylden for Mellom Fadum, at gården fra gammel tid også hadde betalt 6 gjess årlig som fergemat. Det var vel en inntekt for en ferjemann som ikke bodde langt borte. Det faller da naturlig å tenke på Aulielva før Auli bru ble bygd, d.v.s. før 1593. 
     På veiene skulle det settes leder og forsvarlige grinder. Grindene skulle på allfarveien være satt opp slik at de falt igjen av seg selv. Den som lukket opp ledet eller grinda var også ansvarlig for at de ble lukket igjen, ellers måtte han erstatte den skade hest og fe gjorde på åker og eng. 
     Vinterveien gikk ikke alltid på samme sted som sommerveien. Frost med is og snø gjorde det ofte lettere å komme fram andre steder. Fra gammel tid var det alminnelig i vintertiden å kjøre på isen på Byfjorden for dem som skulle til eller fra Tønsberg. Før i tiden var også isen på Kristianiafjorden ofte kjørbar. Men det har alltid vært forbundet med en viss risiko å kjøre på isen. Brast isen under en, berget som oftest kjørekaren seg. Verre var det å berge hesten. Kirkebøkene inneholder noen få opplysninger om ulykker under kjøring på isen: 
     16. mars 1702 druknet sognepresten Jørgen Henrik Winterberg i fjordarmen (Byfjorden-Vestfjorden) under en sledetur. 
     7. februar 1755 omkom sorenskriver U. F. Bøhme, da han på hjemtur om kvelden dro over isen mellom Føyenland og Nøtterøy. 
     16. mars 1822 omkom Andreas Larssen, Nordre Hesby, med hest og kjerre i Hesbyelva. 
    I nyere tid er snarveien over isen blitt lite brukt av de kjørende. Men de gående benytter den fremdeles når de mener isen er sterk nok. På Byfjorden og Vestfjorden ligger isen som regel hver vinter, og det foregår da også litt fiske her. Isen er her alltid noe ujevn i tykkelse, og den krever ennå fra tid til annen sine ofre. 
     Veiene ble vanligvis holdt oppe om vinteren, selv om de gamle lover ikke har noe påbud om det. Om slaget på Re i januar 1177 fortelles det at veien var så smal at bare noen få birkebeinere kunne gå ved siden av hverandre da de gikk til angrep på kong Magnus og hans folk. De som gikk utenfor veien, kom opp i så dyp snø at de hadde vanskelig for å ta seg fram. 
     Når kongens ombudsmann skulle fare i herredet for å undersøke om allmennveiene var ryddet het det baugreid (veisyn). Da skulle han stevne bøndene til ting og si fra når det skulle rides. Bøndene oppnevnte så en bonde som skulle ride. De skulle ta en spydstake (stang) som var åtte alen (ca. 4 meter) lang, og henge en vidjehank i hver ende av staken. Den som red, la staken foran seg på hesten, og red så fram midt etter veien. 
     Allmennveier het de veier som løp endelangs gjennom bygda og de som gikk fra fjell til sjø. De andre veier, som gikk fra manns gård eller annetsteds, ble kalt tverrveier, og på dem skulle det ikke holdes baugreid (bougrid). 
     For hvert tre, gren eller kvist som rev en hank av staken (hankefall) skulle det bøtes 2 skilling til kongen. Falt hele staken av hesten (stangefall) ble boten 8 sk. Den som eide grunnen veien gikk over hadde ansvaret for at veien var i orden. Bøter på en halv ort og derover skulle eieren betale, mens mindre bøter ble betalt av leilendingen, som også skulle utføre veiarbeidet og holde i stand gårdens vei til hovedveien eller bygdeveien. Bøndene skulle bygge og holde ved like de mindre bruer, og hele sognet de større. 
     Det var størst trafikk på allmannveien om vinteren. Da fraktet bøndene tyngre varer til og fra by eller markedsplass. Lettere varer ble både sommer og vinter fraktet på hesteryggen med kløv. Den private reisende foretrakk å reise i vintertiden med slede. Det samme gjorde som regel bispene før reformasjonen når de skulle ut på visitasreiser i fjellbygdene. Den iherdige bisp Jens Nilssøn reiste både sommer og vinter når han skulle på visitas i flatbygdene. Han brukte da hest eller båt, etter som det passet. På en visitasreise han foretok i september 1593 skildres ruten gjennom Sem fra Ramnes til Stokke slik: 
     Fra Våle reiste bispen med sitt følge til lensmannsgården Valle i Ramnes, hvor de skiftet skysshester. Derfra gikk ruten forbi Linnestadgårdene i Ramnes og videre til Fadumgårdene i Sem, som også på den tid var tre, en på venstre og to på høyre hånd. Følget reiste videre i øst-sørøstlig retning over myrer fire pilskudd og kom opp på raet. Lauritz Plommegaard skilte her lag med selskapet for å dra til Tønsberg. Han tok allmannveien på venstre hånd til byen. Bispen fortsatte med sitt følge sørvestover på raet forbi Åsgården, som også den gang lå på venstre hånd, og videre mot sørvest til Auli bru (det var en halv fjerding fra veiskillet til brua), over denne og videre sørvestover langs raet forbi gården Auli, som lå på venstre hånd, ikke langt fra brua. Siden gikk veien på raet vestenfor Akersvannet fram til Stokke prestegård. På en annen reise som bispen foretok i februar 1596, kom han på tilbakevei fra Stokke opp til Skjee kirke og reiste videre langs raet mot nordøst til Auli bru; derfra gjennom Sem sogn til Valle i Ramnes, hvor følget skulle skifte hester. Da disse ikke var kommet reiste bispen videre til Våle. 
     Om vedlikeholdet av veiene i vår bygd vet vi ikke stort. Det ble gjort minst mulig, men forholdet var neppe verre eller bedre enn i andre bygder. I lensregnskapene for 1616-17 (Regnskapsåret ble regnet fra Philippi Jacobidag – 1. mai.)  ser vi at Svend Tverved og Arne Horgen måtte bøte 1 rdl. og 12 sk. for 3 pengefall (forfallen skatt) og 6 hankefall. S. å. betalte Helle Bø og Laurits Fadum 1 ort hver for uferdige bruer. I 1618-19 betalte Reier Aulerød 10 sk. i bot for 5 hankefall, mens Aksel, Tor og Hans Auli betalte 1 ort og 10 sk. for 1 stangefall og 5 hankefall. I 1619-20 betalte Peder Brekke 8 sk. for 4 hankefall, Hans Basberg 14 sk. for 7 hankefall, og Isak Basberg 4 sk. for 2 hankefall. Kristen Basberg betalte s. å. 1 ort for en uferdig bru. 
     Den eldste handelsveien, som fra opplandene førte ut gjennom Vestfold til Tønsberg og fortsatte videre på raet til Kaupangen i Tjølling, gikk også gjennom Sem. Den fulgte antakelig samme rute som den senere kjørevei. 
     Den raske utvikling av trelasthandelen og bergverksdriften i første halvdel av det 17. hundreåret, og dannelsen av vårt eget militærvesen, gjorde det nødvendig å få veier som tilfredsstilte tidens krav. Kongelige forordninger i 1630-40-årene tok derfor også sikte på å gjøre veiene farbare for vogner. De var først vesentlig beregnet på transport av varer, senere også for personbefordring. Den første kjøreveien i landet ble bygd i årene 1624-30 i forbindelse med anlegget av Kongsberg sølvverk i 1624.  Denne veien gikk fra Kongsberg til Hokksund på Eiker. Byggingen og vedlikeholdet ble uten videre lagt på bøndene i Akershus, Værne kloster, Tønsberg og Eiker len, men kunne avgjøres med penger. Veistykket nærmest Kongsberg ble vedlikeholdt av bøndene i Hof. I 1643 søkte en del av almuen i Tønsberg len om å slippe å arbeide på sølvverkets veier, da de hadde mere å gjøre med å laste kongens skip og annet arbeid til Sem gård, enn det de opplandske bønder måtte utføre i sine len. Men søknaden ble avslått. - Den gamle plikten til å laste kongens skip hadde bøndene ikke alltid tatt så høytidelig. I 1619-20 måtte følgende bønder i Slagen betale 2 mark sølv (1 rdl.) hver i bot, fordi de ikke, etter lovlig tilsigelse, hadde møtt fram på Jersøy for å være med på lasting: Helge og Laurits Bø, Jon Hassum, Oluf Ilebrekke, Hans og Kristen Basberg, Erik, Tjøstel og enken på Roberg, Oluf, Klaus, Søren og Oluf Rom. 
     I 1665 ble veien forlenget fra Hokksund til Drammen og ført videre til Kristiania. Ved den tid, eller muligens litt senere i det 17. hundreåret, fikk vi kjøreveien gjennom Vestfold til Larvik. Arbeidet med anlegg av de store landeveier ble utført dels av bønder som pliktarbeid og dels av soldater. 

     Bøndene styrte selv med veivesenet i bygda til reformasjonen. Etter den tid ble ledelsen, som på så mange andre områder, etter hvert overdratt til kongens ombudsmenn. Ved forordning av 1648 om vei- og skyssvesen ble det bestemt at bøndene skulle tildeles bestemte veistykker (roter), som de skulle holde ved like. I 1665 ble Jens Hauritz ansatt som generalveimester i det sønnenfjelske. Han var en dyktig mann, men stiilingen ble inndratt alt i 1670. Ved grevskapenes opprettelse ble tilsynet med veiene i Vestfold lagt på grevene, som utnevnte egne veimestere. Grev Wedel ansatte i 1684 konduktør Jakob Larssen på Horten som veimester i Jarlsberg grevskap. Han skulle ha tilsyn med veien fra Horten til Jarlsberg, fra Tønsberg til Tassebekk (grensen mellom Jarlsberg og Larvik grevskaper), den store landevei fra Tønsberg til Drammen og alle de veiene som de øvre prestegjeld hadde til sine ladeplasser, veien over Hanekleiva og alle tverrveiene mellom prestegjeldene, hvor tingreisene falt. Dessuten skulle veimesteren se etter at almuen i hvert distrikt  holdt godt ved like  alle bruer, og at de  som var påbegynt straks ble gjort ferdige. 
     I 1680-årene ble  veiene i det sønnen-fjelske målt opp etter miler på 17 600 danske alen. Samtidig ble roteinndelingen fornyet. I 1686 ble det satt opp milepeler.  Disse ble enkelte steder hogd av stein med kong Christian V's og stattholder Gyldenløves navnesiffer. I Jarlsberg var pelene visstnok av tre og ble for en stor del skiftet ut i 1730, fordi de gamle da var forfalne. I 1743 var det milepeler på de alminnelige landeveier i grevskapet for hver 1/4 mil, men på bygdeveiene var det ikke milepeler. Veiene i Jarlsberg var visstnok ikke gode til å begynne med, men ble meget forbedret i midten av det 18. hundreåret. Under sin Norgesreise i 1685 brukte Christian V vogn fra Skedsmo over Kongsvinger til Elverum. Resten av veien red han, men han kunne ha kjørt mellom Larvik og Tønsberg. I 1704 brukte Fredrik IV vogn i Vestfold på strekningen Horten-Tønsberg-Larvik. 
     Hvor lenge Jakob Larssen var veimester i Jarlsberg kjenner vi ikke til. I slutten av 1690-årene het veimesteren Johan Philip. Han lot i august 1699 stevne inn til tinget en del av almuen i Sem sogn, fordi de ikke hadde møtt fram til veirydding etter tilsigelse. Han hadde derfor vært nødt til å leie folk til å utføre arbeidet. Av arbeid på Fadum bru falt det to dager på oppsitterne på Myre, to på Nordre Jareteigen, en på Søndre Jareteigen og en dag på Sanderød. For hver dag skulle de innstevnte betale 1 ort. Oppsitterne møtte og påsto at brua var blitt gjort ferdig på to dager, og tilbød seg å betale i forhold hertil. Veimesteren hadde også leid folk til å gjøre ferdig et veistykke fra Fresje veiskille til Bergs fjerdingstolpe Dette veistykket hørte til den rote oppsitterne på Myre, Nordre og Søndre Jareteigen, Huseklepp, Røsland og Sanderød skulle holde ved like. 
     Om de senere veimestere som greven ansatte vet vi lite. Overinspektør Peter Claussøn forteller i 1743 at den mesteren som sto for tilsynet i 1730 da flyttet til gården Rød på Jeløy. Hans navn var Henrich Witting. Han virket i 1720-30-årene, og døde i 1736 på Søndre Voll i Borre, 64 år gammel. Den neste veimester var visstnok gartner Engelhart Flastrup på Jarlsberg. Han kalles veimester i 1738. For å få satt veiene i stand befalte greven i det år at overinspektør Claussøn skulle assistere veimesteren slik at rotemesterene og bøndene ikke alene skaffet de nødvendige materialer til veienes og bruenes istandsettelse, men også sørge for at arbeidet ble forsvarlig utført. Veimester Hans Pedersen Holt bodde på Søndre Voll i Borre fra 1779. 
     I 1789 ble tilsynet med veiene i Jarlsberg, tross grevens protest, lagt under generalvei-intendanten i Akershus stift. I den siste tid hadde generalveimester G. A. Krogh også ført tilsyn med veiene i grevskapet, visstnok ifølge en privat avtale mellom ham og greven. Den siste veimester som greven ansatte het Karl Hals. Han trådte tilbake, visstnok i 1793, og fikk da en pensjon på 50 rdl., som skulle betales av veitollen i grevskapet. Veitollen skulle ellers fra den tid tilfalle den alminnelige veikasse. I 1811 var major Blix veimester. Han ble avløst av kaptein Søren N. Borchgrevink, som virket til 1824. Løytnant og ingeniør C. P. H. Schrøder i Sande var veiinspektør i amtet 1825-38. 
     I 1772 forteller prost Jens Müller i Tønsberg at landeveiene, og især kongsveiene i Jarlsberg, var så ypperlige, at de ikke i noe land kunne være bedre. Men bygdeveiene var ennå ikke kommet i full stand. Det ble arbeidet på dem, og med tiden ville de bli rett gode. Veiene var så brede at to vogner kunne kjøre forbi hverandre. Det var dype grøfter på begge sider, hvor ikke fjell eller stein hindret det. Müller sier videre at bøndene hadde størst nytte av disse ypperlige veier. 30-40 år tidligere kom de med besværlighet fram til byen med sin last og sine lass. Den gang hadde bare få av dem en kjerre, nå kjørte de med vogner og kunne ta 2-3 ganger så store lass. 

     Ved veiloven av 1824 ble de offentlige veier inndelt i hovedveier og bygdeveier. Amtmannen fikk overoppsyn med veiene og kunne ansette inspektører, som ved hjelp av lensmennene skulle føre tilsyn med vedlikeholdet. De gamle veimesterembeter ble da opphevet. Det ble samtidig gitt nye bestemmelser om roteinndeling og rotemestere. Hvert amt skulle ha egen veikasse, og i stedet for prestegjeldet ble nå tinglaget veikommune. Loven kom til å få stor betydning for utviklingen av veivesenet. I 1851 fikk vi en ny veilov, som bygde videre på den gamle av 1824, og ga støtet til nye fremskritt på veivesenets område. 
     Det viser seg at de som stakk ut de første kjøreveiene i bygda, særlig i  Sem sogn, hadde god forståelse av hvor veiene best burde legges. De fant  et så godt lende at det senere er foretatt bare uvesentlige omlegninger. Store steiner og fjell var ofte hindringer som var vanskelig å overvinne,  men da krutt og senere dynamitt ble gode hjelpemidler under vei-arbeidet, ble mange kurver og kneiker skåret bort. 
     I det 20. hundreåret kom automobilene til å revolusjonere trafikken på veiene. De ble utsatt for en langt større påkjenning enn i vognenes tid. På de mest trafikerte veier måtte man bygge et veidekke som var sterkere å slite på enn grus- og pukksteinveiene. Vi fikk da veidekker med makadamisering (oppkalt etter den engelske veiingeniør John L. McAdam, 1756-1836, og benyttes som betegnelse på gater og veier med pukkstein på sterkt fundament, også forsynt med et tynt  grusdekke og kraftig  valset), steinbrulegning, asfaltering og betongdekke (dette siste ble før mest brukt som underlag på veier med et slitelag av annet materiale). 
     Til veibygning og vedlikehold er det i tidens løp gått med store mengder veifyll: Kult, pukkstein, grus, singel og sand. Denne veifyll ble før i tiden tatt fra mindre grustak i nærheten av veiene, men i nyere tid har veivesenet måttet kjøpe både grustak og fjell, som sprenges ut, knuses og males til veifyll. Sem kommune har grustak på Skibrekk (kjøpt i 1940) og steintak på Velle, ved Trettepletten (kjøpt i 1939). Her var det tidligere et ganske stort grustak. På Ringshaug har kommunen et grustak (kjøpt i 1940), hvor det produseres maskingrus. Fylkets veivesen har grustak på Åleborgen i Sem, ved Brekke og på Tverved i Slagen. 
     På Ilene har fylkets veivesen hatt sitt verksted for reparasjon av materiell og garasje. Virksomheten her blir etter hvert overført til en ny og stor maskinstasjon på Ås. Første byggetrinn ble ferdig i 1959 og det neste i 1961. 
     Av bensin- og motorvognavgiftene dekkes meget av utgiftene til bygging og vedlikehold av de offentlige veier, først og fremst riksveiene. Til bygging og vedlikehold av fylkesveier og bygdeveier blir det ytet store statsbidrag. Ved omlegging og nybygging skjøter staten som regel til 2/3 av utgiftene og distriktet  1/3. 
     Etter større snøfall måtte bøndene før i tiden ut med mannskap, hester og brøyteplog for å gjøre veiene farbare. Det var ofte et slitsomt arbeid. Etter at kommunen og fylket overtok veiarbeidet i 1915 er også brøytningen blitt utført av de faste arbeidere med leid hjelp ved siden av. Teien hesteploger ble nyttet i en del år. Nå nyttes bilploger av forskjellig fabrikat. Ved benyttelsen av snøskjermer er vinterarbeidet blitt betydelig lettere på utsatte steder. 
     Inntil 1932 ble alle anleggsarbeider ledet direkte fra fylkets veikontor, senere har det vært ledet av kommuneingeniøren. Fra 1. januar 1945 har han også ledet vedlikeholdet av veiene. Dette arbeid sorterte tidligere under lensmannen. Fra samme tid (1945) har kommuneingeniøren også tilsynet med riksveien Tønsberg-Åsgårdstrand, fylkesveien Olsrød-Valløy og fylkesveien på Husøy.     Kommuneingeniøren har eget kontor i herredshuset, og til hjelp har han en assistentingeniør og en kontordame. Som øverste myndighet for alt veiarbeid i bygda fungerer veisjefen i Vestfold (fylkets veikontor i Tønsberg). Planer for alle offentlige veier må godkjennes av ham. 
     Langs hovedveiene sto det gamle milepeler eller kilometerstøtter for hver 5 og 10 kilometer, med avstandsangivelse, dels fra Kristiania og dels fra Tønsberg. I stedet for disse støtter ble det i midten av 1930-årene satt opp nye veivisere (retningsvisere) med avstandsangivelser. De gule veivisere var for riks- og bygdeveier, og de hvite for fylkesveiene. Nye skilt ble satt opp i 1949. Nå fikk alle offentlige veier gule veivisere. Langs Den sørlandske hovedvei ble skiltene gjort reflekterende. Sem ingeniørvesen satte opp trafikkskilt i Sem i 1955. 
     Det er elektrisk belysning på veien fra Tønsberg til Presterød, fra Tønsberg til Eik, og i andre bymessige strøk, som ved Kjelle, Sem stasjon, Barkåker, Valløy, Løveid-Ringshaug og Bogen-Husvik. 
     Vi har hørt at de gamle veiene ble delt inn i allfarveier, bygdeveier og private gårdsveier. De veier som forbandt land og by ble senere kalt kongeveier. I det 19. og i begynnelsen av det 20. hundreåret ble de offentlige veier delt inn i hovedveier og bygdeveier. De nye hovedveier som ble bygd ble kalt chausseer. Siden 1928 har hovedveiene vært delt inn i riks og fylkesveier.

Veinett i Sem i 1866  

DE ENKELTE VEIER

1. Den sørlandske hovedvei,
 tidligere også kalt Den vestlandske hovedvei.
 Riksvei nr. 40.

     Som før nevnt ble den første kjøreveien fra Drammen til Larvik bygd  i annen halvdel av det 17. hundreåret. Gjennom Sem kunne man sikkert benytte omtrent samme rute som den gamle rideveien. Den første kjøreveien, den gamle kongeveien, gikk den gang som nå gjennom Undrumsdal, inn i Sem over gårdene Undrum, Tveiten, Eikeberg; Barkåker og videre på raet over Gulli, Nauen, Fyllpå, Ås til Auli bru. Derfra over plassene Brua, Ra, Lasken, Langerød og Grinda og inn i Skjee ved Brensrød.  - I gammel tid, lenge før bisp Jens Nilssøn reiste gjennom bygda, var det antakelig et vadested over Aulielva like nedenfor Auli bru.(  1 ) Det er lite vi vet om denne brua i eldre tid. Den ble ødelagt under vårflommen i 1687. 

Auli bru
Den gamle Auli bru.

Nye Auli bru
Den nye Auli bru.
    
Senere er den blitt reparert og bygd om mange ganger. Den ble reparert i 1704 og 1732. Omkostningene ved en reparasjon i 1789 ble lignet ut på gårdene etter gårdetallet. I juli 1791 var Store Auli bru oppført fra nytt av. Den ble funnet å være god og forsvarlig. Vinteren 1811-12 ble det foretatt en større reparasjon av brua, og i 1814 ble det utbetalt 315 rdl. som forskudd til en ny reparasjon. I 1817 trengte den gamle bru på ny reparasjon, som ble beregnet å komme på 677 spd., men man antok at brua neppe ville holde mer enn 4-5 år før den måtte bygges om. Alt høsten 1819 var den gamle brua med trekar så dårlig at en ny bru måtte bygges. Omkostningene ble anslått til 2 600 spd. Den nye bru, som var oppført av byggmester Halvorsen, ble besiktiget i november 1820. Brukarene på hver side av elva var nå bygd av stein. På den øvre side var brukarene beskyttet mot strømmen med varekar av stein. Under midten av brua var det rammet ned to peler, som var sammenføyd med en furustokk. Denne brua ble tatt av isen under flommen på foråret 1827. Bare de to brukarene sto tilbake. En ny bru på de gamle brukar ville komme på 4.316 1/2 spd. Brua ble bygd av løytnant og kjøpmann Høyer, og ble besiktiget i november 1828. - Ved en ombygning etter 1823, ble en av de to bautasteinene som sto på Nordre Ås så sent som i 1823 visstnok anbrakt i det nordre brukar. Major L. D. Klüver undersøkte steinene i 1823 og nevner at størrelsen på den minste var 3 alen. Overlærer Emil Olsen i Tønsberg undersøkte saken og fant en stein i brukaret som lignet en bautastein. Den målte 3 alen og skilte seg i fargen noe fra de omliggende steiner. - Ny bru av jernbetong ble bygd i 1944. 
     Denne riksvei har ikke gjennomgått mange forandringer i årenes løp. Først i nyere tid er den blitt lagt om litt på enkelte steder, således ved Langerød-Brensrød. Noen kurver er rettet ut og noen stigninger gjort mindre bratte. I 1944 ble strekningen fra Semsbyen til ca. 400 m nordenfor Auli bru lagt om med 6 m kjørebredde og 1,50 m bankett på hver side. Veiens lengde innen Sem var i 1946 10175 meter. Kjørebredden var fra 5 til 7 meter. Veidekket besto dels av grus, makadam og asfalt.      Maksimumsstigning i bakkene var 1 : 15, men ville etter omleggingen mellom Auli bru og Fyllpå bli 1 : 20. Minimumsradius i kurvene var ca. 60 m, men ville etter omleggingen bli 250 meter. 
     For å unngå tettbebyggelsen på Barkåker ble riksvei 40 lagt om fra Søndre Gulli til Eikeberg. Arbeidet ble ferdig i 1951 og året etter ble veien nordover til Undrumsdal bygd om. I den nordre del av tettbebyggelsen ved Sem ble veien breddeutvidet i 1958. For riksvei 40 varierer nå (1959) bredden fra 6 til 10 meter. Veidekket er asfalt eller betong. Største  stigning innen Sem er 1 : 17. 
     I 1950-årene ble det bygd en ny ca. 10 km lang vei fra Sem (Lasken) til Rise i Skjee. Første etappe, Lasken-Dalen i Skjee, ble ferdig i aug. 1956. 

 2. Fyllpå-Jarlsberg-Tønsberg
 Riksvei nr. 295.

     Fra den gamle handelsveien fra opplandene, som førte ut gjennom  Vestfold, tok veien til Tønsberg av antakelig ved Fyllpå og fulgte samme rute som i våre dager, over Hasle, forbi Jarlsberg til Kjelle, forbi Kjelleolla og over Teglhagen til Tønsberg. Denne vei til Tønsberg fulgte Lauritz Plommegaard i 1593, etter at han på raet hadde skilt lag med Jens Nilssøn. I første halvdel av det 19. hundreåret lot grev Herman Wedel Jarlsberg bygge to grindstuer ved denne vei, for å markere hovedgårdens innmark. Grindstua ved Hasle står ennå, mens grindstua ved Kjelle for-lengst er revet ned. 
     Veilengden fra bygrensen til Fyllpå er 3 490 meter. Kjørebredde (i 1946) fra 4 til 6 meter. Veidekket fra Kjelle til Sem besto av asfalt, resten av grus. Maksimumsstigning 1 : 12. Fra Kjelle vil den nye Eidsfossveien få en bredde på 8 meter. Ved utbygging av flyplassen er det meningen å flytte riksveien sør til Jarlsberggata. 

3. Fyllpå-Ramnes. 
Riksvei nr. 295.

     Alt i 1593 gikk det en ridevei ut fra raveien ved Fyllpå over Fadum, Åleborgen, Domsenga, Fresti og inn i Ramnes. Som kjørevei var den lenge nokså bakket og dårlig. På denne vei var det, som før nevnt, reparasjon på Fadum bru i 1699. I 1914 besluttet amtstinget at veien skulle omklassifiseres fra bygdevei til hovedvei, og etter den tid er den blitt meget bedre. I nyere tid er veien blitt forlenget fra raet 200 m rett østover til veien Fyllpå-Tønsberg. Fra Fyllpå veikryss til Ramnes er lengden 2 800 meter. Veien hadde grusdekke. Veibredde og maksimumstigning som for nr. 2. 

4. Gulli-Horten.
Riksvei nr. 296 og 310.

     Mange av de reisende som i middelalderen skulle til Vestfold kom sjøveien med båt til Horten, og red derfra på raet gjennom Borre og Sem til de støtte på hovedveien ved Gulli. Ved den norske hærs gjenopprettelse i 1641 fikk man behov for gode militærveier. Gjennom det sørlige Vestfold fulgte denne militærvei hovedveien på raet til Gulli i Sem, og videre som nevnt til Horten, som straks ble et stort ferjested for de militære som skulle over til grensedistriktene mot Sverige. I den første tid gikk ferjen over til Tronvika på Jeløy  (2 ). Veien gjennom Sem sogn har gjennomgått ganske små forandringer. 
     Fra Lundebekk til Rakkås (riksvei nr. 296) er veien 1600 m lang, kjørebredde i 1946 fra 4 til 5 m og maksimumsstigning 1 : 15. Veidekket var dels asfalt dels grus. Fra Rakkås til Kjær (riksvei nr. 310) er lengden 3 450 m, kjørebredde i 1946 fra 5 til 6 m, maksimumsstigning 1 : 20. Veidekket består av asfalt. Se også nr. 9. 
     Riksvei nr. 296 ble forlenget fra Nordre Gulli til Sem kirke, hvor den forenes med riksvei nr. 295. Arbeidet ble ferdig i 1952. Lengden er 3 030 meter. Denne vei ble særlig bygd for å lette forbindelsen med Tønsberg og for å minske trafikken over Jarlsberg flyplass. 

5. Arnadal -Jarlsberg. 
Riksvei nr. 300 til Sem, bygdevei fra Auli bru.

     Bøndene i de indre bygder hadde tidlig behov for en vei til Tønsberg. Denne vei var nok også først en ridevei, som i slutten av det 17. hundreåret ble bygd om til kjørevei. Den fulgte antakelig den nåværende rute fra Arnadal over Tveitan, Hesby og Tem til riksveien ved Aulerød. Denne del av veien (2 500 m) ble bygd om i 1892 og opptatt som hovedvei. Fra Aulerød fulgte man raveien til forbi Auli bru, og så gikk veien i rett linje øst til Jarlsberg hovedgård (Jarlsberggata), hvor man kom på byveien fra Fyllpå. I tingboka for oktober 1817 opplyses det at bønder fra Andebu prestegjeld hadde veistykker østenfor Auli bru, ifølge en veirulle av 1783. Et vitne forklarte at for mange år tilbake, da veien var satt i stand, kom grev Frederik Christian Otto Wedel Jarlsberg reisende. Han roste da almuen fra Andebu for veiens gode istandsettelse, og sa at nå skulle veien inndeles slik at hvert matrikkelnummer skulle ha sin stolpe.    Dette ble også iverksatt. - Bønder fra Kodal arbeidet mest på veien i Arnadal. 
     Veien fra Auli bru fortsatte, som nå, videre rett østover opp Tomsbakken (stigning 1 : 6) til Syrbekk (Dammen). Herfra gikk det en vei gjennom Greveskogen til Eik i Slagen. Veien Tønsberg-Horten, som passerer Syrbekk, er bygd senere. 
      Da den nye vei fra Kjelle til Sem ble bygd avtok trafikken på veien fra Auli bru meget. Veien fra Auli bru til Syrbekk (3 400 m) ble omklassifisert fra hovedvei til bygdevei i 1930. 
     Om brua ved Tveitan hører vi i 1826 at den gamle bru da var så dårlig at det ikke kunne forsvares å reparere den. Ny bru skulle oppføres av tre på brukar av stein på hver side av elva. Omkostningene ble anslått til 842 spd. Elvesidene var av den beskaffenhet at det ville bli meget dyrt å nytte steinhvelv. Det er mulig at dette bruarbeid ble utsatt, for i 1841 skulle det bygges en ny bru her, etter utkast av veiinspektør Larsen. Landkarene skulle oppføres av stein og brua skulle gjøres 7 alen bred og forsynes med rekkverk. 
     En ny bru ved Kjærnes, tett ved skolebygningen, ble oppført i 1831 av Knut Kristoffersen Fritsø på Fyllpå for 115 spd. 

6. Kjelle-Sem (Semslinna).
Riksvei nr. 300.

      Fra Kjelle ble det i 1901-03 bygd en ny vei over Ilene, Rønningen u. Jarlsberg og Auli til Aulerød. Over Aulielvas to løp ble det bygd to fagverksbruer med 40 og 21 meters spennvidde. Strekningen er 4 000 m, og kostet ca. kr. 104 000, hvorav staten betalte 2/3 og distriktet 1/3. Kjørebredde i 1946 fra 5 til 6 m med asfaltdekke. Fylkets veivesen begynte i slutten av 1945 på en utvidelse av strekningen fra Kjelle til Auli bru. Det ble bygd hestekjørebane og fortau. Arbeidet utførtes til dels med tyske krigsfanger. Arbeidet med å bygge ny bru over Aulielva ble avsluttet i 1958. 

 7. Aulerød-Ramnes.
 Fylkesvei nr. 293.

     I 1905 ble det bygd en 3 800 m lang vei fra Aulerød mot nord over Merkedamselva på en jernfagverksbru med 16 meters spennvidde, forbi Lensberg, Grette, Panne og videre inn i Ramnes. Fra Lensberg ble det samtidig bygd et veistykke på 1,8 km til Rygg, ikke langt fra Bekkevar, på grensen til Arnadal. Hele veianlegget var ferdig i 1907 og kom på ca.kr. 128 000. Kjørebredde i 1946 fra 4 til 4,50 m, maksimumsstigning 1 : 20, veidekket var kult og grus. 

 8. Auli bru-Stokke.
 Fylkesvei nr. 299.

     Fra veien Kjelle-Sem ble det i 1921 bygd en helt ny vei, som begynner vestenfor Aulielva og går forbi Hogsnes, Smørberg og videre inn i Stokke ved Vear og fortsetter til Melsomvik. Lengde 1 800 m, kjørebredde i 1946 fra 4,50 til 5 m, veidekket var kult og grus, maksimumsstigning 1 : 20. 

9. Tønsberg-Stenmalen-Horten.
Riksvei nr. 310.

     Den eldste kjøreveien til Horten gikk, som nevnt, forbi Jarlsberg og Fyllpå. I løpet av det 18. hundreåret ble antakelig veien fra Rakkås til Syrbekk bygd. Men veistykket fra Syrbekk til Stenmalen ble først bygd i annen halvdel av det forrige hundreåret. Denne strekningen ble ikke rotelagt før 1905. Fra bygrensen til Syrbekk er avstanden 1 160 m, og fra Syrbekk til Rakkås 3 600 meter. Kjørebredde i 1946 fra 5 til 6 m med grusdekke, maksimumsstigning 1 : 20, men 1 : 12 i to korte kneiker ved Syrbekk. I 1930 ble veien Tønsberg-Syrbekk omklassifisert til hovedvei. 

10. Jarlsberg-Åsgårdstrand.
Forlengst nedlagt.

     Da sorenskriver og godsforvalter Heinrich Bull begynte sitt virke på Jarlsberg hovedgård i 1699 lot han tegne et riss over hovedgården. På dette risset er det også angitt noen veier. Foruten nr. 2 og 5 gikk det angivelig en vei fra Jarlsberg til Åsgårdstrand. Den gikk fra kirken i nordlig retning og har muligens passert den senere husmannsplass Hestehagen, Nordre Berg og gikk videre nordover hvor veien Syrbekk-Rakkås senere ble anlagt. Deretter fulgte den Hortensveien (nr. 4) til grensen mellom  Gullerød og Søndre Kjær. Herfra gikk veien østover til ”Snurregata” og videre til Åsgårdstrand (se nr. 11 ) . Første og siste del av denne vei er forlengst nedlagt. 
     Fra Spettås gikk det før i tiden en vei til Eik. Den er beskrevet under nr. 11. I det første ti-år etter 1800 ble veien fra Åsgårdstrand til Kjær i Borre bygd. Derved ble den gamle vei i Slagen overflødig som bygdevei. 

     Fra nordre del av Sem sogn har det ikke gått noen offentlig vei over til Ramnes, men det har latt seg gjøre å kjøre en dårlig gårdsvei fra Undrum til Bjune. Denne vei er dog blitt lite benyttet som gjennomgangsvei.
     Fra Tønsberg førte tidlig tre veier til Slagen, en over Eik, en over  Velle og en over Sande og Presterød. 

11. Tønsberg-Eik-Slagen kirke.
Bygdevei.

    Denne vei har sikkert fra gammel tid hatt samme rute som nå: Opp Stenmalen og videre mot nord over Søndre Eik, Mellom Eik og Lofs-Eik, hvor den svinger mot øst, passerer Prestegården, går ned Prestegårdsbakken og videre østover til den støter sammen med veien fra Roberg, like nord for Slagen kirke. Fra Sem sogn kommer veien fra Syrbekk (nr. 5) gjennom Greveskogen fram til Eik (lengde 1 000 m). Før i tiden gikk det en vei videre herfra mot øst ned til Velle, men om denne veien ble benyttet mer enn som gårdsvei er ikke godt å si. En gammel forlengst nedlagt vei fortsatte fra Lofs-Eik forbi Robergrønningen, passerte Kaltvet, Vestre Rom, Bollerød og Spettås, derfra ned «Snurregata» til Åsgårdstrand (se også nr. 10). Snurregata fikk sitt navn etter plassen Snurren ved Asgårdstrand. 
     Veien fra bygrensen til Eik ble ombygd i 1922-27. Lengde fra Tønsberg til Slagen kirke 3 800 m, bredde i 1946 4,50 m med asfalt- og grusdekke, maksimumsstigning 1 : 6. 

12. Tønsberg-Velle-Slagen kirke-Åsgårdstrand.
Bygdevei.

     Fra Grevinneveien (nr. 13), like før vi kommer til den bratte bakken ned til Kilen, tok en gammel vei av mot nord over Dansebakken på byens grunn ned til Velles jorder på Kilen, hvor en liten bekk fra Eikskogen renner ned mot Slagenelva. Veien fulgte videre nordover samme rute som i dag. I annen halvdel av det 18. hundreåret ble antakelig veien opp til Dansebakken sløyfet og en ny vei bygd sørover Kilen, hvor den fremdeles går. 
     Ved Slagen kirke bøyer veien av mot øst og nordøst, går opp til Oseberg, forbi Li, østre Rom, Rom skole, ned Teisbakken og forbi Teigen til Åsgårdstrand. Denne vei var lenge ikke så lite bakket, men er blitt forbedret en god del i senere år. Lengde fra bygrensen på Kilen til Klokkeråsen skole 2 800 m, og fra skolen til Åsgårdstrand 5 900 meter. Kjørebredde i 1946 til Klokkeråsen 5 m, til Åsgårdstrand fra 3,50 til 4,50 m med grusdekke, maksimumsstigning 1 : 8. De gamle bruer ved Velle og Klokkeråsen ble i 1933 erstattet med jernbetongbruer. 

13. Tønsberg-Sandekilen-Presterød-Valløy.
  ”Grevinneveien”.

     Denne vei er sikkert meget gammel, men omlagt flere ganger. Den gikk opprinnelig over byens løkker, den senere Sødringsløkke, hvor Sentralsykehuset nå ligger, og videre over byens grunn mot nordøst til Virkelyst og derfra rett østover, ned den bratte bakken til Kilen, på trebru over Slagenelva og opp den bratte bakken ved Sandekilen. Veien gikk videre over Presterødåsen og passerte som nå Døsserød, Olsrød, Fyllpå, Langvall og videre ned til Valløy. Fra Teglhagen ble det visstnok i midten av det 18. hundreåret bygd en vei rett østover til Kilen og opptok den gamle veien over byens løkker som er beskrevet foran. Tradisjonen vil vite at det var grevinne Sophie, f. Huitfeldt, på Jarlsberg som ga støtet til bygningen eller ombygningen av denne forholdsvis rette veien fra Teglhagen (Jarlsberg) til Valløy. Derfor er veien senere blitt kalt Grevinneveien.  Grevene på Jarlsberg sto stadig i livlig kontakt med utlandet og den hurtigste forbindelse med dette gikk lenge over Valløy. 
     Trebrua over Slagenelva (Kilebru) trengte ofte reparasjon, som følge av den store trafikk på denne veien. Det kan se ut til at vedlikeholdet av brua ble bekostet av byen. Muligens falt det halvparten på bygda, da grensen mellom Slagen og Tønsberg her går midt i elva. I 1825 nevnes det for byens styre at Kilebru da var brøstfeldig og måtte repareres, hvis det ikke skulle skje ulykker her. 
     I 1841 gikk, som før nevnt, en vei til Slagen over Sødringsløkka. Den bratte bakken, Hyttebakken, ned til Kilen ble imidlertid for slitsom for hestene, etter hvert som større og bedre vogner ble tatt i bruk. Man forsøkte å unngå den øverste bratte kneiken i bakken ved å kjøre i en bue utenom den på sørsiden, men det hjalp ikke stort. I slutten av 1850-årene gikk man til ombygging av en eldre dårlig vei sørover Kilen til det nåværende Heimdal og derfra opp til Sødringsløkka. 

     I bakken ovenfor Sandekilen tok en mindre vei av til Sande, hvor den delte seg. En vei gikk videre rett østover til Gauterød, mens den egentlige vei fortsatte nordover til Røren, Søndre Basberg, Unneberg, Nordre Basberg og over Bø til Oseberg. Fra Mellom Basberg gikk en vei vestover til Slagen kirke. Veien fra Røren over Sande til Sandekilen ble nedlagt som offentlig vei da den nye veien fra Tønsberg til Åsgårdstrand ble tatt i bruk i 1901. 
     Veien fra Olsrød til Valløy ble fylkesvei i 1939 (nr. 323). Den er 3 200 m lang, bredde i 1946 fra 5 til 5,50 m med betong- og grusdekke, maksimumsstigning 1 : 15. På strekningen fra Olsrød til Langvall ble det i 1939 lagt betongdekke av såkalt ”Holterbetong”. 

14. Presterød-Nes-Bogen.
Bygdevei.

     Fra Presterød gikk det tidlig en vei, som i våre dager, sørover forbi Nedre Råel, Teigen, Nes, svingte så østover til Husvik og gikk videre i nordlig retning forbi Narverød og Bogen til den kom inn på Valløyveien (nr. 13) et stykke østenfor Dyrhagen. I 1824 gikk departementet med på at veien fra Tønsberg til uthavnene Nes og Jersøy skulle settes i stand på amtets bekostning. Veien ble da noe forandret. Grunneierne skulle gi fri grunn og bøndene skulle ha kjøring som pliktarbeid. Lengde 7 000 m, kjørebredde i 1946 fra 3,50 til 4,50 m med grusdekke, maksimumsstigning 1 : 12, en kort betongbru over Husvikkilen. 

15. Tønsberg-Østre Slagen-Åsgårdstrand. 
Riksvei nr. 294.

     Fra gammel tid av hadde det gått en vei gjennom østre Slagen til Åsgårdstrand. Den tok av fra Valløyveien, visstnok ved Langvall, gikk nordover til Ringshaug, over Skallevoll, Tverved, Strandenga og videre langs stranden som nå. Denne veien var ikke rotelagt. Lenger vest i bygda gikk det nok også an på dårlige gårdsveier å komme til Åsgårdstrand over Olsrød, Gauterød, Ilebrekke, Hassum og Rørås. 
     I 1870-årene bygde Tønsberg kommune en ny vei over Kilen til Presterødolla. Den ble ferdig visstnok i 1879. Amtmannen henstilte da til Sem kommune fremtidig å holde ved like Kilebru eller sløyfe den gamle vei over Presterødskogen, og i stedet overta den nye vei over Kilen forbi Presterød til Valløyroten. Tønsberg kommune spurte s. å. om Sem ville overta vedlikeholdet av sin part av veien over Kilen, når den ble overlevert i fullt ferdig stand og gjeldfri. Sem svarte ja. Kommunen vedtok vedlikeholdet fra midten av østre bru. 
     H. C. Bakkeskaug kom i 1885 med forslag om anlegg av en vei gjennom Østre Slagen fra Åsgårdstrand til Langvall. Året etter ble forslaget endret fra Langvall til Olsrød. 
    Den nye vei fra Olsrød til Åsgårdstrand ble bygd i tiden 1898-1901. Det er mulig at veien fra Olsrød over Kilen til Tønsberg ble forbedret. Den nye veien går fra bygrensen på Kilen opp Presterødbakken til Olsrød. Der svinger den i nordøstlig retning opp til Gauterød og fortsetter nordover forbi Ilebrekke, Brekke, Innlaget, Stusrød, Strandenga, Saltkopp og Stang  til Åsgårdstrand. Veien kostet ca. kr. 67 000, hvorav staten betalte 2/3 og distriktet 1/3. Lengde 10 600 m, kjørebredde i 1946 4,50 m, asfaltdekke, maksimumsstigning 1 : 20. Ved Saltkopp en kurve med radius ca. 10 m, minimumsradius på resten av veien, ca. 200 meter. 
     I forbindelse med anlegget av Esso-Raffineriet på Slagentangen vil riksvei 294 bli breddeutvidet. 

16. Slagen kirke-Innlaget.
Bygdevei.

     Veien fra kirken forbi Bø og Horgen til Hassum var nærmest en gammel gårdsvei. I 1923 ble den bygd om og forlenget til Innlaget, hvor den møtes med veien Tønsberg-Åsgårdstrand. Lengde 2 600 m, bredde i 1946 4 m, grusdekke. 

17. Slagen kirke-Rom-Skibrekk. 
Bygdevei.

     Det har meget lenge gått en vei nordover fra kirken, gjennom Roberggårdene til Vestre Rom. Fra denne vei tok det av en gårdsvei opp til Kaltvet. Herfra kunne man komme videre gjennom skogen opp til Hortensveien ved Skibrekk. I 1933 og 1937 ble veien bygd om og ble bygdevei. Ved Rom går veien mot vest opp til Hortensveien ved Jareteigen skole og følger den siste del omtrent samme rute som den gamle gårdsveien fra Kaltvet. Fra Vestre Rom ble det samtidig bygd en ny 1200 m lang vei over til Østre Rom. Dette arbeid ble fullført i 1949. Lengde fra kirken til Skibrekk 3 500 m, bredde 4,50 m, kult- og grusdekke, maksimumsstigning 1 : 14. 

18. Slagen kirke-Lindum (Røren). 
Bygdevei.

    Som nevnt under 13 gikk det en gammel vei fra Røren til Oseberg, med en arm ned til Slagen kirke fra Basberg. Fra Røren gikk det en annen vei østover til Lindum. Da den nye veien fra Tønsberg til Åsgårdstrand ble åpnet for trafikk i 1901 ble veien over Sande sløyfet og den nye vei benyttet i stedet. Noen år etter ble det bygd en ny veistomp østover fra Lindum til Åsgårdstrandsveien. I 1934-37 ble veien fra Røren (Lindum) til Slagen kirke bygd om og til dels lagt om og regnes som bygdevei. Lengde 2 700 m, bredde i 1946 4,50 m med kult- og grusdekke, en ny 4,50 m lang jernbetongbru over Slagenelva. 

19. Nordre Ilebrekke-Rom skole.
Bygdevei.

     I 1940-årene ble det bygd en ny vei fra Pyttene (Nordre Ilebrekke) forbi Hassum og Rørås til Rom skole. Arbeidet tok til en tid før krigsutbruddet i 1940 og ble avsluttet i 1946. Lengde 4 500 m, bredde 5 m, dekke: grus på kultlag, maksimumsstigning 1 : 15. 

     I både Sem og Slagen finnes det mange gårdsveier, som før i tiden også til dels ble nyttet som gjennomgangsveier. Det vil imidlertid føre for vidt å gi en beskrivelse av alle disse mindre veiene. De fleste av dem er avmerket på et kart fra 1825, på det gamle amtskart og på rektangelkartene. Av bruksveier har vi hatt få. I Vallø saltverks tid var det en utstrakt  kjøring av brensel til verket, både fra bygda og fra de omliggende bygder, men det ble ikke bygd noen nye veier for denne kjøring. Det eneste måtte da være en vei fra Valløy til Åsmundrød, hvor saltverkets forvalter Jacob Lerche lenge bodde. Denne vei tok av fra Grevinneveien ved Langvall, gikk derfra mot nord til Lasken og videre mot vest til Åsmundrød og Gauterød. - I midten av 1870-årene ble Vallø Glasverk startet. Dette verk fikk brenntorv fra Hassum-Horgenmyra, og bygde om til kjøringen av denne torv en vei fra Valløy til myra. Veien gikk ut fra Grevinneveien omtrent ved Dyrhagen, gikk mot nord forbi Gårdbo og Øvre Basbergrønningen til Brekke og derfra til myra. 
     For en menneskealder siden var det mange spor etter gamle, forlengst nedlagte veier. Men under den nye tids intensive jordbruk, hvor mest mulig jord blir lagt under plog, utviskes de gamle spor. Spor etter en slik gammel vei kunne man ved århundreskiftet følge fra Søndre Slagen. Fra Gauterød gikk det en ridevei forbi Lindum til Søndre Basberg og videre vestover gjennom Rørens utmark (Gårdeskaugen), over Unnebergs vestlige jorder ned til Slagenelva, omtrent på grensen mellom Unnebergs og Velles eiendommer. Her var det et vadested. Veien gikk så opp til Velle, hvorfra man kunne komme opp til Eik og videre til Jarlsberg, eller fra Velle sørover til Tønsberg. Senere har det vært et vadested (Vellevadet) 3-400 meter lenger sør. Her ble det i slutten av 1920-årene bygd en bru for Velle og Røren. Fra Gauterød gikk det en annen ridevei litt lenger øst over Rørens grunn til Søndre Basberg og videre nordover på østsiden av den vei som er beskrevet under nr. 13, nest siste avsnitt. 
     Om veiene og veivesenet i Sem og Slagen i tiden 1866-1945 har tidligere kommuneingeniør T. Eig samlet følgende opplysninger, som han beredvillig har stilt til disposisjon for bygdeboka: 
     I  følge den eldste protokoll som fylkets veikontor har om veiene i Sem ble det etter formannskapsbeslutning 15. oktober 1866 den 6. november s. å. foretatt en roteinndeling av veiene i bygda. Ifølge protokollen ble alle  gårder i herredet tildelt et veistykke, som forholdsvis svarte til skyldmarken. 
     Rotene ble målt opp i såkalte ”virkelige alen”, altså den lengde roten virkelig hadde, men på grunn av at rotene var mer eller mindre vanskelig å holde ved like ble lengden satt opp i såkalte «beregnede alen», d. v. s. at de vanskelige roter fikk et tillegg i lengden etter vanskelighetsgraden, og de lettere fikk et fradrag. 
     Til å foreta roteinndelingen ble følgende menn nevnt opp: Kaptein  Kjerulf, J. L. Thams, C. Askeløf, H. C. Horgen og Hans E. Myre. 
     Veiene ble delt inn i 9 hovedveiroter og 8 bygdeveiroter. 

                  Hovedveier. 
Rote                                                      Virkelige Beregnede
nr.                                                       alen      alen
1. Temroten. Fra delet mot Stokke ved Brensrød 
             til Auli bru                                 4777      7194
             Rotemester: Mathias Larsen, Askehaug.
2. Fyllpåroten. Fra Kløftabakken til innkjørselen ved 
             madame Bulls gård på Gulli                   5290      6232
             Rotemester: Hans Semb, Fyllpå.
3. Undrumroten. Fra Gulli til delet mot Våle ved
            Teiane bru
4. Fresjeroten. Fra veiskillet ved Lundebekk til vei-
             skillet ved Rakkås                           2364      3564
             Rotemester: Smed J. Eriksen, Stuverød.
5. Langerødroten. Fra veiskillet ved Rakkås til delet
             mot Borre ved Kjær                           6361      8493 1/2
             Rotemester: Kristoffer Nilsen, Huseklepp.
6. Bergroten. Fra veiskillet ved Rakkås sørover til
             plassen Syrbekk                              4950      4964
             Rotemester: Anders Kristoffersen, Hassum.
7. Kjelleroten: Fra plassen Syrbekk til innkjørselen
             til Jarlsberg, og fra veiskillet nedenfor
             Jarlsberg til Kjelleolla                     4555     12658
             Rotemester: Hans Johan Berg.
8. Jarlsbergroten. Fra Fyllpå til Jarlsberg og derfra
             vestover til et merke i nærheten av skolen   6657     16735
             Rotemester: Grev Wedel Jarlsberg.
9. Kjærnesroten. Fra ovennevnte merke til Auli bru.
             (Lengden er ikke oppgitt, men etter
             protokollen
ser det ut til at lengden av
             rote 9 er inkludert i lengden
av rote 8.) 
             Rotemester: Proprietær Thams.                               

                                                      40186 1/4 65112 3/4

             Bygdeveier.
1. Hesbyroten. Fra delet mot Stokke ved Tveitan bru 
             til hovedveien ved Tem                      4282       5454
             Rotemester: Hans Kr. Jørgensen, Hesby.
2. Frestiroten. Fra delet mot Ramnes ved Fresti til
             hovedveien ved Rise                         4343       5328
             Rotemester: Hans Larsen, Domsengen.
 3. Åsgårdstrandroten. Fra delet mot Åsgårdstrand
             sørover til Skogs-Rom                       5259       2678
             Rotemester: Skipsreder Wesmann.
4, Romroten. Fra Skogs-Rom til veiskillet østenfor
             Slagen kirke                                3837       2570
             Rotemester: Hans Olsen, Brattås.
 5, Velleroten. Fra veiskillet til Roberg sørover til
             Grindstue-delet mot Tønsberg                4443       5156
             Rotemester: Hans Kristensen, Røren.
6, Presterødroten. Fra Kilebru forbi Presterød til
             Aldershvile-brygga ved Søndre Nes           7762       5871 1/2
             Rotemester: Nils Svendsen, Rød.
7, Valløyroten. Fra Vallø saltverk, Bokholdergården,
             til veiskillet ved Presterød                5554       4224
 Rotemester: Proprietær Tschudi (senere til-
             føyd med blyant: Thor Ellingsen, Narverød.
8, Prestegårdroten. Fra Slagen kirkeport til grensen
             ved Syrbekk                                 4896       3747
             Rotemester: Hartvik Kristoffersen, Rørås.                                          
                                                        40376      35028 1/2
Tilsammen for hovedveier og bygdeveier . .          80 562 1/4    100141 1/4
 
 

     I 1866 fantes det følgende veier i Sem:  

     Hovedveier.
     Fra Stokkegrensen ved Brensrød til Vålegrensen, Teiane bru. 
     Fra Lundebekk (ved Barkåker) til Rakkås. 
     Fra delet mot Borre ved Kjær til Syrbekk og videre til Jarlsberg. 
     Fra Kjelle forbi Jarlsberg til Fyllpå.  Fra Jarlsberg til Auli bru. 
     Tilsammen 25,3 km.  

     Bygdeveier.
     Fra Sem til delet mot Stokke ved Tveitan bru. 
     Fra hovedveien ved Rise til delet mot Ramnes ved Fresti. 
     Fra Åsgårdstrand over Skogs-Rom til Slagen kirke og videre  til Tønsbergs grense ved Kilebru. 
     Fra Kilebru over Presterødåsen til Aldershvile. 
     Fra Valløy til veiskillet ved Presterød. 
     Fra Slagen kirke til bygrensen ved Syrbekk. 
     Tilsammen 25,4 km. Samlet lengde for offentlig vei 50,7 km. 

     I 1930 hadde vi disse offentlige veier: 
     Riksveier.
     Nr. 40. Fra Stokkegrensen ved Brensrød til Vålegrensen ved  Teiane bru. 
     Nr. 296. Fra Lundebekk til Rakkås. 
     Nr. 300. Fra Kjelle-Sem til Stokkes grense ved Tveitan bru. 
     Nr. 295. Fra Fyllpå til Ramnesgrensen ved Fresti.  Nr. 295.
      Fra Fyllpå til bygrensen ved Kjelle. 
     Nr. 310. Fra Tønsbergs grense over Rakkås til Borres grense  ved Kjær. 
     Nr. 249. Fra Tønsbergs grense over Olsrød til Åsgårdstrand. 
     Tilsammen 43,6 km. 

     Fylkesveier.
     Nr. 293. Fra Sem til Ramnesgrensen med arm til Rygg.
     Nr. 299. Fra Aulielv ved Landbanen til Stokkes grense. 
     Tilsammen 7,4 km.  

     Bygdeveier.
     Fra Auli bru-Sem kirke-Syrbekk til Eik. 
     Fra Tønsberg over Eik til Slagen kirke. 
     Fra Slagen kirke til Tønsberg. 
     Fra Slagen kirke til Innlaget. 
     Fra Slagen kirke over Rom til Åsgårdstrand. 
     Fra Presterød forbi Aldershvile og Husvik til Valløyveien.
     Fra Olsrød til Valløy. Fra Langvall til Gårdbo.
     Fra Tønsberg til Eik.
     Fra Føyenland til Nordre brygge på Husøy, med arm til Søndre brygge. 
     Tilsammen 32,1 km. 

     Samlet veilengde 83,1 km. 

    Som følge av den store arbeidsløshet ble det i 1932 av kommunen satt i gang nødsarbeid, og dette kom i overveiende grad veinettet til gode. Arbeidet ble drevet med de største mannskapsstyrker i vintermånedene. For å lede disse arbeider ble ingeniør Torstein Eig ansatt i november 1932. Arbeidsstyrken var i januar 1933 oppe i 96 mann, i januar 1934 80 mann, i januar 1935 60 mann, i januar 1936 45 mann og i januar 1937 25 mann. Nødsarbeidet opphørte 30. juni 1937. Senere foregikk veiarbeidet som ordinært arbeid med en gjennomsnittsstyrke av 20 mann til 9. april 1940. Da ble det helt stopp i ca. 2 måneder. Fra juni 1940 til juni 1941 ble arbeidet drevet med ca. 45 mann. I den følgende tid, til våren 1945, var arbeidsstyrken 4 a 5 mann.  

     I årene 1930-44 ble følgende veier bygd: 
     1933: 
     Fra Auli til Vik, 0,9 km. 
     Fra Presterød-Narverød, 2,8 km. 
     Fra Slagen kirke over Roberg til veiskillet til Kaltvet, 1,8 km. 
     Fra Brekke-Solli (Skallevoll), 1,2 km. 

    1936:
     Fra Slagen kirke-Gauterød, 2,7 km. 
   
     1937:
     Fra Kaltvet-veiskillet til Skibrekk ved Hortenveien, 1,8 km. 
   
     1939 :
     Fra Vestre Rom til Østre Rom, 1,2 km. 
   
     1943:
     Fra Ilebrekke sag-Kjellerbakken (Hassum), 1 km. 
     Fra Rom skole til Søndre Rørås, 1,5 km. 
    
     1944:
     Fra Søndre til Nordre brygge på Husøy, 0,4 km. 
     Tilsammen 15,3 km. 

     I 1939 ble veien fra Olsrød til Valløy omklassifisert til fylkesvei (nr. 323) og den korte veien fra Føyenland til Søndre brygge på Husøy likeså. Den fikk nr. 324. Derved fikk vi 4 fylkesveier i bygda, med en veilengde på 11,6 km. I 1944 var veilengden for bygdeveiene økt til 43,3 km. Samlet veilengde for offentlige veier 98,5 km. 
     Etter at bygningsloven ble innført i hele herredet i 1943 overtok kommunen en del villaveier i Presterødåsen. 
     Fra 1933 til 30. juni 1944 brukte kommunen ca. kr. 800 000 til veibygning. 
     Så langt kommuneingeniør Eig. 

    For de senere år har kommuneingeniør H. Dingstad (ansatt 1. april 1948) stilt en hel del opplysninger til disposisjon for bygdeboka: 
     I perioden 1945-47 ble intet nytt veianlegg utført. Man konsentrerte seg om asfaltering av veiene (ca. 9 km) og om boligfeltet Krøgerløkka. Siden 1939 er ingen bygdeveier overtatt som riks- eller fylkesvei, men fylkets veivesen har bygd en ny vei fra Gulli (Barkåker), østenfor Jarlsberg flyplass til Jarlsberg hovedgård. Alle de offentlige veier er stadig gjenstand for utbedring og forandring. Trafikken øker til stadighet og den stiller store krav til et godt veinett. 
     Sem ingeniørvesen har i årene 1948-58 fullført følgende nyanlegg,  veilengden angitt i løpende meter: 
1948    Liabakken på Råel             35 
1948/49 Vikveien                     710
1949    Ferjeveien-Aldershvile       170
1950/51 Gårdbo-Ringshaug            1254
        Løveid-Bogen                1260
        Vei fra Jarlsøy bru 
        fram til hovedveien          160
1953    Nordre Ringshaug-Skallevoll 1170
1954    Nordre Eik-Robergrønningen   560
        Det resterende parti her 
        ble utført i 1956            210
1954/55 Gauterød-Gårdbo             1400
1955    Jareteigen-Myre-Adal        1885
1956    Årdalsveien, Ringshaug      1026
1957    Rygg-Taranrød               1450
1958    Jarlsøyveien                1540
        Offentlig kommunal vei          
        tilsammen                  13134

    I det samme tidsrom ble følgende utvidelser utført:
1952/53 Eikveien med                 470
1958    Eikveien med                 590
1954    Bøgata                       320
1955    Presterødjordet              500
                                   1.880

I 1948 ble det bygd ny bru ved Tombtakken, i 1950 ferjested ved  Husøy-Aldershvile og i 1953 ny bru ved Sandekilen( Tønsberg og Sem kommuner gikk sammen om utgiftene ved bygningen av den nye brua ved Sandekilen.)

Følgende gateanlegg er ferdige: 
1948    Krøgerløkka                          100
1949    Kirkeveien, Valløy                   200
1950    Solhagen, Sem                        260
1951/52 Gateanlegg på Husøy                1 634
1952    Solhagen, Sem                         180
        Søndre alle på Lofs-Eik, forlengelse  80
1953    Forlengelse av Torvgaten på Sem      210
1954    Løveid-Lasken                        780
        Nylendegate på Husøy                  40
1955    På Valløy                            240
        Vestre vei på Tolvsrød               300
        Gate på Presterødrønningen           240
        Gate opp til pleiehjemmet på Nes     140
1956    Gate til Eik skole                   395
1957    Skolevei, fra Kjelle til Eik         740
        Slakteriveien, fra Kjelle            280
1958    Forlengelse av Skoleveien på Eik      60
        Lyngveien, Presterødåsen             360
        Grevinneveien, Presterødåsen         830
        Gate ved Sem skole                    80
        Tilsammen                           7149

 Utvidelse av gateanlegg: 
1954    Presterødåsen                        215
1955    Torvgaten på Sem                     260
1956    Gate på Lofs-Eik                     813
                                           1 288
     Til nyanlegg av veier, iberegnet utgifter til grunn og ulempe, er det for kommunen i tidsrommet 1947-58 medgått kr. 1 457 515 og til nyanlegg av gater kr. 237 480, tilsammen kr. 1 694 995. I statstilskudd til disse anlegg har kommunen mottatt kr. 27 396. 
     I 1948-58 ble det lagt 33 837 m faste veidekker og 12190 m slitedekker. 
     Lengden av kommunens offentlige bygdeveier og gater utgjorde 1. juni 1959 ca. 78 km, som fordelte seg slik: 
Bygdeveier med grusdekke    20 km
Bygdeveier med asfaltdekke  40
                            60 km
Gater med grusdekke          7 km
Gater med asfaltdekke        7 km
Uoffisielt vedlikehold av 
enkelte kortere veier.       4 km.
                        Ca. 78 km 

     Fylkets veisjef anmodet Sem kommune i 1937 om å sette opp en veiplan for herredet. En slik plan ble vedtatt av herredstyret i 1939. Ny plan ble utarbeidet i 1946 og 1950, og en for Østre Slagen i 1957. 
     Av nye veianlegg som står for tur til å bli utført nevner kommuneingeniøren: Skallevoll-Tverved, Taranrød-Tollerød-Sagrenda og Gulli - Ødegården -Rastad-Ramneslinna. 
     I 1959 lot kommunen bygge garasje og verksted i mur og betong ved Trettepletten i Slagen. Bygningen har en grunnflate på 544 m2. Den har  ni garasjerom for lastebiler og annet teknisk utstyr, verksted på 100 m2  og lagerrom. En fløy har velferdsrom med spisesal, bad og dusj for ingeniørvesenets folk, som i 1959 talte 20 fast ansatte. Den gamle bua, som sto ved dette gamle sandtaket, ble revet ned. 
     I 1906 ble den første veivokter i Sem ansatt, nemlig Kristian Olsen Nordli. Han fikk den nye veistrekningen Tønsberg-Sem. I 1915 overtok fylket vedlikeholdet av hovedveiene, og kommunen bygdeveiene. I stedet for det gamle pliktarbeid for bøndene ble det s. å. ansatt 3 nye veivoktere, og senere har det vært leid hjelp til å utføre veiarbeidet. De 3 nye vei-voktere var: Hans Anton Johansen, Skallevoll, som virket på Åsgårdstrandveien til 1940 (d. 1956), Halfdan Auen, Lofs-Eik; han døde i 1957  etter 42 års tjeneste som veivokter i Slagen, og Kristian Larsen Langebrekke, som virket lenge i Sem. - Johan A. Andersen, Søndre Ås, var senere veivokter i Sem i mange år. Han døde på Eik i 1939. I 1945 var  tallet på voktere økt til 6, 3 i hvert sogn, nemlig: Kristian Nordli, Kristian Johansen Langebrekke (d. 1959) og Kristen Gutu (ansatt i 1932). De virket på  riks- og fylkesveiene i Sem sogn. Halfdan Auen, Thorvald Dehnes (ansatt i 1936) og Torger Lyngås (han avløste sin far Hans A. Johansen  1940)  hadde tilsynet dels med bygdeveiene- og dels med riks- og fylkesveiene i Slagen. I 1959 utførte Thv. Dehnes, Leif Horntvedt og Sverre Blomskog veivoktertjenesten. 
     I de første årene veivokterne virket var lensmannen tilsynsmann og kasserer for alle veier i bygda. Etter hvert som trafikken økte og man gikk over til å nytte maskiner til vedlikehold av veiene, gikk administrasjonen mer og mer over til fylkets veikontor for riks- og fylkesveienes vedkommende. Lensmannen var veitilsynsmann og kasserer for alle bygdeveier og en del av riks- og fylkesveiene inntil 1943. Da gikk kassererarbeidet over til herredskassereren. 1. januar 1945 ble tilsynet med alle bygdeveier, riksveien Tønsberg-Åsgårdstrand, fylkesveien Olsrød-Valløy og fylkesveien på Husøy overlatt til kommuneingeniøren i Sem. Som kasserer for disse veier ble herredskassereren ansatt. (Meddelt av T. Eig i 1945.). 
 
 

Skyssferd og skyssplikt

     Skyssplikten var i gammel tid en av bøndenes verste plager, særlig for dem som bodde langs hovedveiene. Loven bestemte at bøndene skulle gjøre fri skyssferd til kongens behov og denne skyssferd skulle fordeles jevnt på de skysspliktige. Adelen tok seg tidlig rett til friskyss både for seg selv, sin familie og sine tjenere også på private reiser. I slutten av det 13. hundreåret innskjerpet lovgivningen at det bare var kongen,  bispene og de sendemenn som for i kongens og landets ærend, som hadde rett til friskyss. Men det hjalp ikke stort, friskyssen ble misbrukt helt fra den kom opp, og det hjalp ikke stort om bøndene klaget. Derfor hendte det også at bonden gjemte seg bort med hestene sine når reisende var i vente, og heller betalte en mulkt for uteblivelse. Således betalte Gunder Li, Laurits Oseberg, Knut Bø og Asle Horgen i Slagen hver 4 ort i 1560/61 for ulydighet med skysshester. I 1591 kom det en bestemmelse om adelens skyssferd, men det ble liten lettelse for bøndene ved den. Det var først ved Christian IV's forordning av 1602 at det ble gjort alvorlige forsøk på å hindre misbruken. De som hadde rett til friskyss skulle nå vise pass for seg, men hvor meget dette hjalp er ikke godt å si, for det var meget få bønder som på den tid kunne lese og forstå et pass som ble vist fram til dem. Ut gjennom første halvdel av det 17. hundreåret kom det flere bestemmelser om friskyssen, men resultatet ble at den heller økte enn tok av. I 1648 kom så Fredrik III's forordning om vei- og skyssvesenet. Adelen fikk nå fripass bare for seg, hustru og barn innen det lenet de bodde i. - Under krig og ufredsperiodene i det 17. hundreåret måtte bøndene i Vestfold skysse en mengde militære personer og transportere deres utstyr og proviant. Det manglet da heller ikke på klager over denne store byrde som ble veltet over på bøndene, men det hjalp fremdeles lite. I 1663 søkte almuen i Slagen skipreide om lindring i den ulidelige skyssferd til ferjestedet Horten, som den idelig måtte utstå. Svaret ble at fogden ikke måtte ta eller bevilge skyssferd uten mot fremvising av riktig pass. 
      Tidlig var det skyss-skikkere eller skyss-skaffere med passende mellomrum i bygdene, og de bodde helst ved de større veier. De skulle skaffe de reisende hester ved å varsle bøndene eller selv stille hester. Skyss-skafferne hadde visse lettelser i skatter og slapp senere soldatutskriving, men deres stilling var neppe behagelig. Et lite eksempel herpå har vi fra 1619-20. Oluf Lefsåker i Undrumsdal måtte da bøte 2 1/2 rdl., fordi han hadde slått skyss-strafferens dreng, da denne kom for å bestille hester.  Men det hørte nok til sjeldenhetene at bøndenes uvilje mot skyssferden ga slike utslag. - I vår bygd var det skyss-skaffere på følgende gårder i 1590-årene og til forskjellige tider i løpet av den første halvdel av det 17. hundreåret : Undrum, Østre Eikeberg, Fresje, Gulli, Skotte, Berg,  Tom, Låne, Grette og Vik i Sem sogn, og på Lofs-Eik, Basberg, Rom og Søndre Rørås i Slagen. 
     Til den tids rideskyss leverte bonden bare hesten. Den reisende måtte selv holde sal. Når han var kommet opp på hesteryggen og red av sted, måtte bonden, eller hans sønn eller tjenestegutt, løpe etter til fots. Med skyssplikten fulgte også plikt til å vente på den som skulle ha skyss. Under innhøstingen slapp bonden med å vente på den reisende i tre timer, ellers om året måtte han tålmodig vente en natt og en halv dag. Men oppholdt den reisende tiden med drikk på skyss-skiftet, var bonden ifølge en forordning av 1632, ikke pliktig til å vente. 
     Ser vi etter i lensregnskapenes sakfallslister for 1. halvdel av det 17. hundreåret skjønner vi at bøndene i vår bygd heller ikke tok det så nøye med sin skyssplikt. 
     1612-13: Nils Horgen, Oluf Roberg, Oluf Kaltvet og Oluf Rom ville ikke etterkomme lovlig skyssferd. Det samme var tilfelle med Peder Røsland i 1614-15. 
     1619-20: Jacob, Tor og Oluf Rørås samt Erland Stang var tilsagt i skyssferd, men møtte ikke. 
     1621-22: Lars Li var tilsagt å komme til gården (Sem kongsgård) for å forklare seg om noen skysshester, men kom ikke. For sin ulydighet måtte han bøte 1 rdl. 
     Fra nabobygdene tar vi også med et par illustrerende tilfelle: 
     1633-34: Guttorm Rise i Skjee ville ikke gjøre skyssferd for tjeneren til den velbyrdige lensherre Ove Gjedde. 
     1637-38: Iver Sande i Borre, som selv var skyss-skaffer, måtte bøte 1 rdl. for motvillighet med å skaffe lensherren folk. 
     1637-38: Oluf Folkvardssøn Rom og Laurits Rørås måtte bøte 1 rdl. hver for skyssferds oversittelse.     
     1640-41: Oluf Fresje, som var skyss-skaffer, måtte bøte 1 rdl. for at han ikke ville tilsi fordringskap for fogden. 
     1642-43: Peder Gulli måtte bøte 1 rdl. for skyssferds oversittelse. 
     1653-54: Dyre Presterød, Nils Råel og Hågen Gauterød for rorferds oversittelse mot lensherren, 1 rdl. hver. 
     1654-55: Tjøstel Roberg ville ikke skyssføre lensherren. 
     1656-57: Anders Røsland ville ikke skyssføre den gode mann lensherren. Knut og Kristen Roberg samt Kristen Taranrød for skyssferds oversittelse, 1 rdl. hver. 
     De fleste av disse bønder bodde i Slagen og således lengst fra allfarveien. De lot være å etterkomme skyss- eller rorferdstilsigelsen og betalte heller en bot. Denne var i de fleste tilfeller på 1 rdl., en sjelden gang det halve. 
     Skulle en privatmann ut å reise måtte han tinge med bøndene om den nødvendige befordring. I 1622 ble taksten for privat skyss satt til 8 skilling milen for hver hest. 
     I Christian V's norske lov av 1687 ble det gitt nye bestemmelser om skyssvesenet. Bortsett fra krigsårene skaffet de nye bestemmelser bøndene en betydelig lettelse i de gamle forhold. 
     I 1730 søkte almuen i grevskapet om å bli skånet for de 12 mils skyss, som den etter loven var pliktig å yte herskapet på Jarlsberg. I stedet for skyssen tilbød almuen seg å betale en avgift in natura. 

SKYSS-SKIFTER OG GJESTGIVERIER

     I gammel tid var det lenge alminnelig at de reisende tok inn på kongsgårdene, prestegårdene eller i klostrene for å få mat og nattely. Vertshus og selehus fantes det bare noen få av fra det 13. og 14. hundreåret, men ikke på vår kant av landet. I vår bygd lå både kongsgården og den gamle prestegården like ved Tønsberg, og de slapp nok lettere fra denne gjesting enn bygder som lå lengre fra byene, fordi de reisende heller søkte inn til byen for å få herberge der. I 1632 fikk lensherrene pålegg om å anordne skyss-skifter og skyss-skikkere, som skulle forsyne reisende med skyss og nødtørftig kost for en betaling, som senere skulle bli nærmere fastsatt. Den utførligere forordning om skyss-skifter og gjestgiverier av 1648 kom til å gjelde til 1687. 
     Noe fast skyss-skifte og gjestgiveri fikk vi ikke i bygda før i 1680-årene. Gulli nevnes som gjestgivergård i 1687. Året etter søkte sognepresten om at Nils Gulli måtte slippe noen av de påbudte skatter, og anførte som grunn, at ingen i prestegjeldet hadde råd og midler til å holde gjestgiveri, slik som forordningen bestemte; men ”til hesters omskiftelse for de reisende var Gulli beskikket". Skyss-skafferne var offentlige tjenestemenn og fikk som sådanne visse rettigheter. De ble fritatt for innkvartering, for utskriving for seg selv og to tjenestegutter, for landvakt og for de borgerlige og kirkelige ombud. Hvis skyss-skafferen selv ikke kunne skaffe hester eller båt, skulle nærboende bønder gjøre det etter tilsigelse av skyss-skafferen. Herfor fikk bøndene betaling etter loven av 1687. 
     Istedenfor den gamle ordning at bøndene etter tur ble utnevnt til skyss-skaffere, ble det i 1723 bestemt at bøndene skulle betale 12 skilling årlig av fullgårder og tredingsgårder, og 6 sk. av de mindre gårder til gjestgiveren Anders Olsen, Fyllpå, eller den som overtok gjestgiveriet etter ham. Gjestgiveren påtok seg i stedet selv å ansette og lønne en fast skyss-skaffer. Amund Olsen, Søndre Fadum, og Kristen Kristensen, Mellom Fadum, var skyss-skaffere i annen halvdel av det 18. hundreåret. 
     På Gulli var det skyss-skifte til om lag 1700. Det ble flyttet til Fyllpå. 
     På vårtinget i 1834 var også amtmann Cappelen til stede i anledning av en klage fra en del skysspliktige under skyss-skiftet Fyllpå, over skysskafferen Knut Fritsøs forhold til skyss-befordringen på Fyllpå. Først på neste vårting, i 1835, ble saken behandlet. Fritsø var da flyttet til Berg, og den nye eier av Fyllpå, Anund M. Andersen, ville antakelig med det første bli ansatt som skyss-skaffer. Han gikk med på å motta en godtgjørelse fra de bønder i Sem, Ramnes og Andebu som var henlagt under skyss-skiftet Fyllpå, mot i deres sted selv å besørge holdskyssen etter de gjeldende regler. Almuen ønsket den gang ingen fast skyss-stasjon på Fyllpå.  I 1889 sa Hans Ratus Helgesen Semb opp stasjonsholdet. Herredstyret anbefalte da at det i stedet ble opprettet skyss-stasjoner ved Sem og Barkåker, med 2 faste hester på hvert sted, hvis dette kunne skje uten utgift for kommunen. Torvald Nilssen Gulli overtok den ene skyss-stasjon. I 1890 søkte han om innskrenket rett til ølutsalg til de reisende, men søknaden ble ikke innvilget. Joh. Hegg, Barkåker, hadde i 1920 overtatt skyssstasjonen. Ved Sem var skyss-stasjonen i drift i vel 30 år. Den holdt til på Tem i mange år. I 1913 søkte O. A. Kværne, Sem, om at godtgjørelsen for stasjonsholdet måtte bli forhøyet fra kr. 200 til kr. 400 fra 1. januar 1914. Søknaden ble anbefalt av herredstyret. O. Ødegaard sto for stasjonen i 1919. I 1923 ble de to skyss-stasjoner i Sem nedlagt, etter forslag av fylkesmannen, da det nå var god anledning til å nytte rutebil og få privat skyss. 
     Det første egentlige gjestgiveri ble opprettet på Fyllpå i Sem ca. 1723. Det var lenge kombinert med skyss-skiftet. I skiftet etter gjestgiver Kristoffer Kristoffersen Fyllpå i 1751 nevnes bl. a. 1 gammel reisevogn, verd 4 rdl., 1 kjerre med jernbeslåtte hjul,1  1/2 rdl., 2 kirkesleder, 1 malt slede med skrin, 2 kirkeseler, 1 brennevinskjele med hatt og pipe, verd 10 rdl. 
     På plassene Nordre og Søndre Lasken u. Jarlsberg ble det drevet øltapperi i 1730-årene, og på Nordre Lasken ble det opprettet gjestgiveri i 1799. Den første som drev dette var Kristen Tjøstelsen. Den neste var Ole Gundersen. I den kongelige bevilling Kristen fikk i 1799 heter det, at gjestgiveren hadde rett til å brygge øl til gjestgiveriets fornødenhet, men det var forbudt å brenne brennevin. Dette måtte han kjøpe i nærmeste kjøpstad. Han skulle alltid være forsynt med så meget at de reisende alltid kunne få det de behøvde. Det var forbudt gjestgiveren å holde kro for sognets bønder eller andre av almuen, som ikke var veifarende, eller som på sin reise passerte stedet. Bøndene i bygda kunne få kjøpt brennevin og andre drikkevarer i byen, hvor det ikke var noen mangel på kroer og vertshus. Gjestgiveren skulle ha tilstrekkelige gjesteværelser og skulle betjene de reisende med mat og drikke til nødtørftighet og for en billig betaling. Til kongens kasse skulle han betale 2 rdl. i årlig avgift.  Ole Gundersens bevilling er gjengitt i bind I, s. 428. Gjestgiveriet på Lasken ble nedlagt i første halvdel av det 19. hundreåret. 
     Ved tingstedet Kjelleren u. Jarlsberg var det gjestgiveri med brennevinsutsalg omkring 1800. 
    I Slagen ble det drevet vertshus på lasteplassen Markebo i første halvdel av det 18. hundreåret. Valløy fikk gjestgiveri i forbindelse med saltverket. Erik Larssen, Råelrønningen (bind I, s. 1143), ble kalt vertshusholder på Valløy. Han døde i 1817. Skipper Lars Bull (d. 1847) bestyrte gjestgiveriet noen år. I 1841 søkte han om å få rett til å holde gjestgiveri og vertshus på Valløy. Han fikk da den attest at han hadde hatt et ordentlig hus i den tid han hadde vært bestyrer. I 1854 søkte J. A. Johnsen, Sandefjord, om rett til gjestgiveri og brennevinsutsalg på Valløy. Søknaden ble anbefalt av herredstyret. I 1865 drev jomfru Bella Axelsen vin- og ølutsalg på Valløy i avdøde restauratør O. Hansens bolig. Hun betalte 40 spd. i årlig skatt for denne virksomhet. Valløy fikk også sin skyss-stasjon. I 1860 får vi vite at stasjonen på Valløy fra 1861 ville bli foreslått som fast stasjon med reservehester. Skyssen inntraff særlig på den tid av året da skipsfarten var i gang. Bøndene omkring hadde hester og ville om nødvendig kunne gjøre tjeneste mot betaling. I 1873 søkte en del stasjonsholdere i Jarlsberg om å få skyssbetalingen forhøyet til 48 sk. for hver hest pr. mil. Både hesteprisene og tjenerlønnen var steget meget. Det var landhandler M. Lorentzen som på den tid hadde skyss-stasjon på Valløy. Han søkte om fritakelse for å skaffe mere enn 2 og 3 faste hester og 2 reservehester ved sin stasjon. Disse søknader ble anbefalt. Amtmannen spurte i 1877 om det var nødvendig å ha fast stasjon på Valløy. Herredstyret anbefalte nedleggelse inntil videre, men den ble ikke iverksatt. I 1882 søkte Roepstorff om nedleggelse. Siden jernbanen var kommet i drift kom det få personer i land på Valløy. I de følgende år var stasjonen nedlagt i enkelte perioder. Den ble nedlagt for godt i 1919. 
    For de sjøfarende hadde det fra gammel tid vært anledning til å skaffe seg mat og herberge på Jersøy, og senere også på Torgersøya. I 1835 søkte skipper Søren Torstensen myndighetene i Tønsberg om å bli herberger på Husøy, men søknaden ble avslått, med den begrunnelse at det var herberge både på Valløy og Torgersøya. 
    I 1846 utgjorde brennevinstollen for de 3 skjenkesteder henholdsvis 5, 10 og 3 spd. for Fyllpå, Valløy og Torgersøya. 
    Tradisjonen forteller at det i det eldste bolighus på Fyllpå i Slagen skal ha vært drevet omtrent samme virksomhet som i et gjestgiveri. For å kunne drive herberge eller skjenkestue måtte eieren ha bevilling og betale årlig avgift for slik virksomhet. Vi finner ingen opplysning om dette for Fyllpå i Slagen. Da det var så kort avstand mellom Valløy og Tønsberg, ville det neppe bli gitt slik tillatelse. Og med skjenkebevilling var man, som nevnt foran, lenge meget nøye. Tradisjonen står nok i forbindelse med at folk i ny og ne fikk overnatte her. Drikkevarer kunne nok skaffes, men det måtte man være meget forsiktig med. Fikk myndighetene nyss om at det var drikkevarer å få her, ville det straks bli satt en stopper for virksomheten. 
    I nabobygdene var det skyss-skifter eller skyss-stasjoner og gjestgiverier på Horten, Kjær i Borre, Voll og Bruserød i Nykirke, Søndre Sollerød i Undrumsdal, Sørby i Skjee og Haukerød i Sandar. I Ramnes var det skyss-stasjon på Valle, Øvre Lønn i Vivestad og Hvam i Fon, i Andebu på Gravdal og på Nøtterøy på Elgestad. De faste skyss-stasjoner fikk bidrag av staten og amtet. Etter hvert som automobiler kom i bruk ble de gamle skyss-stasjoner overflødige og nedlagt. I 1923 var det, utenom de 2 stasjonene i Sem, bare 3 igjen i hele fylket. 
     Istedenfor de gamle gjestgiverier har vi i det 20. hundreåret fått hoteller og restauranter. 

HOTELL ”ULVIN” PÅ SEM

     Hotell ”Ulvin” ble startet i 1932 av skipskaptein Ole Nielsen fra Husøy (bind I, s. 710). Han solgte det i 1936 til K. Karlsson fra Oslo. Denne solgte i 1940 til nåværende innehaver Harald Fon, og flyttet til Drøbak. 
    Harald Hansen Fon er f. 1906 i Fon. Han ektet 1928 Anna Marie Bakke, f. 1902 på Rånnerud i Våle. To barn: 1. Alice Marie, f. 1929 på Rånnerud, g. m. ekspeditør Sverre Kristiansen fra Botne, bor på Ås i Sem. 2. Halvard Jørgen, f. 1941. 
     Hotellet har 6 gjesteværelser, spisesal, salong og peisestue. Det tar også i mot sluttede selskaper.
 
 

RINGSHAUG BAD

     Den største del av den skogkledte ås på Ringshaug, som vender ut mot Oslofjorden, ble i 1929 skilt ut fra bruk 1 på Ringshaug og solgt til Syver Carlsen. Åsen kalles Kjempeåsen, etter de mange hauger (steinrøyser) som ligger her fra gammel tid. - Carlsen hadde i 1928 latt bygge en stor og rommelig hotell-og restaurantbygning og flere mindre bygninger, som han drev under navnet Ringshaug Badehotell.  Restaurantbygningen brente ned i november 1932. Ny bygning ble oppført igjen i 1933.  Carlsen solgte hotellet i 1937 til fru Hanna Andresen som fortsatte virksomheten under navnet Ringshaug Bad. Hun solgte anlegget i 1948 til fru Marthe Randgaard. Det drives av direktør Knut Randgaard. 
     Hotellet er stadig blitt utvidet og modernisert. I sommertiden besøkes det av mange feriegjester, som her har rik anledning til herlige sjøbad fra en god sandstrand eller fra den i 1939 ferdigbygde molo. I vinterhalvåret innskrenkes driften til alminnelig restaurantvirksomhet lørdag og søndag. Hotellet tar også imot store og små sluttede selskaper, foreninger og klubber hele året. 

HOTELL BORGE PÅ HUSØY

      Gårdbruker Karl Borge, Husøy (bind I, s. 1184), opprettet i 1907 et gytje-, nåle- og tangbad, som ble kombinert med et sommerpensjonat. Disse bad er nå opphørt. I 1953 ble driften overtatt av sønnen Karl Borge. Han fikk hotellbevilling i 1955 og navnet ble da endret til Hotell Borge. 
     Karl Borge er f. i 1918 på Husøy. Han ektet 1953 Ellen Hansen, f. 1924 på Husøy. 
     Til hotellets drift nyttes 3 salonger, peisestue og spisestue i gårdens gamle hovedbygning. En ny bygning og tre anneksbygninger gir plass til 52 gjestesenger. Til hotellet hører egen brygge og gode badeplasser. Det tar imot gjester, sluttede selskaper, møter o.1., og har sin vesentligste drift i sommerhalvåret, med minimal drift i vinterhalvåret. 

Kjøreredskap.

      I Osebergskipet ble det, som før nevnt, også funnet en rikt utskåret  vogn med fire hjul, men denne vogn er neppe blitt brukt til kjøring på datidens primitive veier i Vestfold. Det var først da kjøreveiene i det 17. hundreåret avløste rideveiene at kjerrer og vogner kom i bruk. De ble først brukt bare til transport av varer, men i slutten av det 17. hundreåret også til personbefordring. Ved krigsutbruddet i 1709 var det ennå få kjerrer i bygdene, og firehjulsvogner var det ennå mindre av, men de ble etter hvert mer og mer alminnelige i løpet av det 18. hundreåret. Embetsmennene anskaffet seg tidlig lette kjøretøyer til bruk på sine mange reiser i distriktet. Sorenskriver Heinrich Bull på Jarlsberg hadde således i 1711 en karjol, som han da måtte betale ekstra skatt for. Ikke lenge etter må vi anta at andre av de kondisjonerte familier i bygda skaffet seg lignende kjøretøyer. I ekstraskattelisten for 1743 gis det også opplysninger om staskjøretøyer: Fru oberstløytnant Vosgraf på Manum hadde en karjol, på Nedre Hesby var det to gamle karjoler etter kaptein Bonde, fyrforvalter Jørgen Michelsen på Narverød hadde en karjol og en reisebåt, kjøpmann Christen Lemvig i Åsgårdstrand hadde en karjol, saltforvalter Christian Gottlieb Crell på Valløy en karjol og bokholder Børre Strøm en chaise med to hjul, uten dekke. I det 18. hundreåret kom også firehjulede staskjøretøyer i bruk, først og fremst på Jarlsberg hovedgård. I skiftet etter Schilling på Nedre Hesby i 1751 nevnes også en gammel vogn med helt fordekk, verd 4 rdl. 
     Med bruken av kjerrer og vogner opphørte ikke straks ridningen. Mange ganger var det nok ennå mere behagelig, særlig for yngre menn og kvinner, å ride til kirke, til byen eller på turer til andre bygder. Manns og kvinnesaler fantes derfor på de fleste gårder i hele det 18. hundreåret. I det 19. hundreåret opphørte bøndenes ridning helt. 
     Til omkring 1880 ble i alminnelighet melken kjørt til byen i støytekjerre. Dette falt ofte svært tungvint, særlig om våren. Kjørte man f. eks. gjødsel en dag, og skulle til byen den neste, måtte kjerren vaskes grundig om kvelden forat den kunne nyttes til bykjøring. Firehjulsvogner ble bare benyttet til møllekjøring og til skogskjøring, men uten vognkasse. Senere fikk man fjærkjerrer og fjærvogner og dermed ble kjøringen mere bekvem. 
     Før vi fikk Jarlsbergbanen hendte det at bøndene i bygda en sjelden gang kjørte med hest og vogn så langt som helt til hovedstaden. På en slik reise ble veien både lang og trettende, og det festnet seg få minner fra turen. For dem som hadde kjørt veien tidligere var de lange Paradisbakkene i Lier litt av et veimerke. Var de kommet opp disse bakkene på den gamle Drammensveien, var den lengste del av reisen innover gjort. 
     På vinterføret er sleder blitt brukt fra meget langt tilbake i tiden, ved transport av tyngre varer, tømmer og annet skogsvirke. Om sommeren brukte bøndene høyslede til å kjøre høy med. Disse sleder var mindre enn dem som ble brukt om vinteren, og man regnet ofte høyavlingen i antall sommer- eller vinterlass. Høysleder til sommerbruk var alminnelig helt til langt ut i det 19. hundreåret. Eldre folk overførte benevnelsen på de nye høyvogner etter at disse kom i bruk. Ja til og med i det 20. hundreåret er høyvogner, av gammel vane, blitt kalt høysleder. På isen i Oslofjorden ble det ofte kjørt tømmer. Det var således alminnelig å kjøre  tømmer fra Karlsvik til Valløy, men man holdt seg helst nær land hvor isen var sikker. 
     Skipsreder Hans Walløe på Teigen kom tidlig en vinter til Basbergrønningen, ikke lenge etter at Hans Jørgensen i 1836 var flyttet dit fra Roberg. Walløe skulle over til Østlandet hurtigst mulig, og spurte om han i  Basbergrønningen kunne få låne hest og slede for å kjøre på isen over fjorden med. Hans var ikke uvillig hertil, men isen hadde nylig lagt seg og var ikke sikker å kjøre på. De ble derfor enige om hvilken verdi hest og slede hadde, og herfor fikk Hans en kvittering til sikkerhet, om noe skulle inntreffe. Walløe kjørte så av sted. Inne ved land var isen sikker nok, men lenger ute kunne Hans tydelig se hvorledes isen ”bølget” etter som mannen kjørte. Isen holdt imidlertid og Walløe kom i god behold over. Noen dager senere kom han samme vei tilbake. (Fortalt av Gunhild Basbergrønningen (1801-1880), enke etter Hans Jørgensen.) 
     Til lettere kjøring om vinteren var det i det 18. og 19. hundreåret kirkesleder på de fleste gårder i bygda. Disse sleder var gjerne malt blå, grønne eller røde. Til mange av dem hørte det både dekken og hynne. 

Sjøveien.

     Fra gammel tid var det vanlig at reiser til distriktene langs kysten ble foretatt med båt, hvor dette lot seg gjøre. Skulle man lenger enn til Horten var sjøveien den alminneligste. Når biskop Jens Nilssøn skulle til Vestfold brukte man ofte båt mellom Oslo og Horten og til dels fra Tønsberg og Holmestrand. I juli 1576 reiste han fra Tønsberg over fjorden til Onsøy, og i mai 1584 reiste han fra Tønsberg til Bolærene og derfra over fjorden til Svinesund. 
     Transport av varer foregikk også lettest med båt. Under krig foregikk transport sjøveien i stor utstrekning, bl. a. fra byene og bygdene på Oslofjordens vestside og fra Strømsø og Bragernes til Fredrikstad og Halden, og før 1660 også til Bohuslen. 
     For vår bygd fikk transporten sjøveien stor betydning for utførselen av trelast fra Åsgårdstrand og de gamle lasteplassene i Slagen: Markebo, Ulleviksbogen og Jersøy. Ved anlegget av saltverket på Valløy i 1739 fikk dette straks en livlig forbindelse sjøveien både med inn- og utland. I det forrige hundreåret var det på Søndre Karlsvik en tid en brygge for utskipning av trelast. Den lå på vestsiden av odden på Karlsvikberget, og var bygd av stein nærmest land og på peler lenger ute i sjøen. Brygga er forlengst ødelagt. I Sem sogn var det en tid lasteplass på Kapellbakken ved Aulielva og på Hogsnes og Smørberg. 
     Det var alltid en viss fare forbundet med reiser til sjøs med mindre båter, men i godvær var den meget behageligere enn riding og kjøring med vogn på de gamle veier. - Bytangen hørte inntil 1833 til Tønsberg by, og når innbyggerne der skulle til byen brukte de ofte båt. Og selv her innenskjærs kunne en tur til byen være farefull nok. På hjemvei etter gudstjeneste i Vår Frue kirke 1. mars 1750 kullseilte således en båt på Træla med 15 mennesker, som alle omkom. (Se nærmere herom i bind I, s. 1161.) - Etter hvert som vi fikk større skip, og etter at dampskip avløste seilskip, ble også trafikken på sjøen tryggere. 
       I 1820-årene kjøpte staten landets første dampskip i England, og om sommeren gikk dette skip, som fikk navnet ”Constitutionen”, i rute mellom Kristiania-Bergen. Maleren Vincent Stoltenberg Lerche (1837-1892) forteller i en av sine humoristiske skisser ( 3 ) litt om dette første dampskip og om ruten mellom Kristiania og Valløy, angivelig i 1840-årene.  Han sier om ”Constitutionen”, at den var en av de ”første kongelige norske Postkasser, som ved Hjælp af Damp sneglede sig rundt Kysten. Fra Kristiania til Bergen og saa tilbage igjen. Men det brugte den Tid til. Fort gik den ikke. Men den kom altid frem, om det saa var fire og tyve Timer for sent. 
     Ti timer eller saa brugte den fra Kristiania til Vallø. Vallø Saltverk  kaldtes det, skjønt der ikke gjordes Salt mere, om end Graderhusene stod der endnu. Det var egentlig Nøglen til Landet, ialfald for Udenlands-postens Vedkommende. Her mødtes Kjøbenhavnerdampskibet og Vestlandsbaaden. De overleverede Posten til hinanden, og her laa altid paa Ankomstdagene det ene og ventede paa det andet. Det skal i alle de Aar aldrig være hændt, at de begge kom i Ruten. 
     Men det er det samme. ” Konstitutionen” var med alle sine Feil dog en god Institution; for vi havde ingen bedre - ialfald for Vestgaaende.  Godt besat var den altid; men naar Sommerferierne begyndte, var den propfuld. Der vrimlede af Skolegutter og Lærere. De første skulde hjem i Ferierne, de sidste gjorde sine Udflugter til Slegt og Venner udover Kysten. Jotunheimen var endnu ikke opdaget. Og paa disse Ture var Stemningen yderst belivet.” 
     Lerche forteller videre at båten stoppet ved Drøbak for å ta post om bord. Deretter gikk båten til Holmestrand, Horten og Moss, og han fortsetter: 
     ”Til Moss var alt gaaet godt. Der blæste jo op en frisk Sydost, men pyt, indenskjærs. 
      Jo, jo men. 
      Jeg har i de Dage seet mere Søsyge mellem Moss og Vallø, end jeg senere i et langt Liv har været med paa baade i Kattegat, Østersøen og Nordishavet. Og salig ”Konstitutionen” huggede ogsaa paa haarde Livet - langt mere end nødvendigt, er jeg senere kommen efter....
      Saa gaar Baaden om Odden, og vi ligger paa Vallø Havn, og der ligger ”Nordkap” ogsaa med Udenlandsposten. Den har havt god Vind, den, og er ikke forsinket. Gamle Hutten kommer til med Færgen, . . . . . . .” 
     Fra Søndre Karlsvik er det god utsikt over sjøen mot Valløy. En gammel kone som bodde der, ble meget forundret da hun en dag fikk se et dampskip komme inn fjorden mot vinden og uten seil, og hun utbrøt: ”Nei, nå blir væ'la gæ'ern, nå trosser døm Guds vær og vind.” 
     Dampskipet ”Carl Johan” stoppet regelmessig ved Valløy i 1847. En robåt førte passasjerer ut til skipet og tok med tilbake folk som skulle i land. 
     Fra 1855 var det regelmessig dampskipsforbindelse mellom Tønsberg og Kristiania (Oslo). Hjulbåten ”Bjørn Farmand” trafikerte ruten Sandefjord-Tønsberg-Kristiania fra 1855 til 1881. Båten anløp Valløy og en tid også Åsgårdstrand. I vintermånedene var den som regel opplagt. Johan Pedersen, Skallevoll, var styrmann på ”Bjørn Farmand” i 12 år. 
     Skipsreder A. B. Bull på Valløy henstilte i 1862 til herredstyret å anbefale at anløpsstedet ble flyttet fra Valløy til Jersøy. Formannskapet fant  i 1863 ikke å kunne anbefale dette. Ved en slik flytning til Jersøy ”ville den siste rest av liv og rørelse på Vallø bli aldeles tilintetgjort, og byrdene for kommunen bli betydelig økt, som følge av at en slik mengde av fattige mennesker var sammenhopet på et næringsløst sted” 
     ”St. Halvard” og ”Kong Brage” gikk i 1864 i ruten Tønsberg-Horten-Drammen, og anløp nok også Valløy. I 1870 anløp D/S ”Laurvig” Valløy en gang i uken både for vest- og østgående. Flere av de sønnenfjelske, vestenfjelske og nordenfjelske kystruter har i mange år anløpt Valløy. I 1883 ble dette sted anløpt av 14 dampskip i fast rute. D/S ”Bandak” anløp i 1890 Valløy og Tønsberg på sin rute mellom Kristiania og Skien to ganger i uken hver vei. 
     Foruten Åsgårdstrand og Valløy ble også Husøy anløpt av rutebåtene mellom Tønsberg og Kristiania. Tønsberg og Hortens Dampskibsselskap ble opprettet i 1878 og Tønsberg og Omegns Dampskibsselskap i 1880. Etter hvert fikk vi også mindre båter i lokaltrafikk fra Tønsberg. D/S ”Færdig” anløp i januar 1889 Søndre Nes i sin rute til Nøtterøy, hvor den bl.a. anløp Kjøpmannskjær.   Tidligere hadde denne båten anløpt Husvik istedenfor Nes. 
     Etter århundreskiftet ble de små dampskip avløst av motorbåter, og vi fikk flere slike som gikk i daglig rute fra Tønsberg til Valløy, med anløp av Nes, Nordre og Søndre Husøy, Husvik og Narverød. Sommeren 1906 satte Anton Sigvard Hansen, Husøy ( 4 ), og sønnen Karl Anton Hansen motorbåten ”Thor I” inn i denne rute med tre turer daglig. Båten hadde plass til 28 passasjerer, men viste seg snart å være for liten. ”Thor II” ble bygd i 1907. Den hadde plass til 48 passasjerer, men også den ble for liten.  I 1907-09 trafikerte også ”Kvik” og ”Alpha” den samme rute fra Tønsberg til Valløy. A. S. Hansen satte i mai 1909 sin nyeste båt, ”Husøy", inn i ruten Tønsberg-Valløy med to turer daglig mandag-fredag og tre turer om lørdagene. I juni-august gikk båten tre turer alle hverdager. Den siste båt hadde plass til 54 passasjerer. I vintertiden var rutene noe innskrenket. Den nevnte båt ”Alpha” tilhørte Tønsberg og Omegns Dampskibsselskap. Den hadde plass til 50 passasjerer. I 1911 ble denne båt, som hadde tilnavnet ” Misundelsen”, solgt til Uddevalla. ”Kvik” ble solgt til Stavanger i 1913. En ny rutebåt, ”Fram”, ble satt i drift i 1912. 
      Dampskipet ”Oscar” tilhørte også Tønsberg og Omegns Dampskibsselskap. Den gikk ut Vestfjorden og på tilbaketuren til Tønsberg gikk den i 1913 innom Nordre Husøy. ”Oscar” ble om lag 1919 solgt til Nesodden Dampskibsselskap og fikk nytt navn ”Spro”. Motorbåten ”Vestfjord” gikk i 1912 i rute i Vestfjorden fra Tønsberg til Glenne på Tjøme. Den anløp Hogsnes. I mai 1912 stanget den ned brygga på Hogsnes. Reparasjon ble straks utført. 
     Hansens Motorbaatcompani på Husøy bygde i 1912 en ny stålbåt ved Kaldnes mek. Verksted med plass til 107 passasjerer. Den fikk navnet ”Husvik I” og ble satt inn i den før nevnte rute mellom Tønsberg og Valløy, etter prøvetur i slutten av mars 1913. Karl Hansen var fører. Sommeren 1913-17 trafikerte ” Husø” og ”Husvik I” ruten med tre turer daglig. I 1918 avtok trafikken, slik at en båt klarte seg i de daglige ruter, med en båt som reserve til lørdagstrafikken. I 1922 gikk ”Husvik I” i rute mellom Tønsberg og Tjøme, men året etter som tidligere mellom Tønsberg og Narverød. I 1925 opphørte også ”Husvik I” sin virksomhet og dermed endte denne småbåttrafikk. Rutebilene hadde fra 1918 etter hvert overtatt de fleste av de passasjerer som tidligere hadde nyttet båt. (Kilder: Lokalavisene og rutebileier H. G. Hansen, Husøy.) 
     I Åsgårdstrand ble det i forbindelse med brygga bygd en molo, som gir god havn for mindre fartøyer. Ny kai ble bygd i 1946. 

Ferjeforbindelsen over Husøysundet.

      Fra gammel tid har det vært ferjeforbindelse med robåt mellom Aldershvile på Søndre Nes og Husøy. Før i tiden var det gjerne gutter som sørget for overfarten. Senere gikk denne forbindelsen over i fastere former. I 1886 søkte beboerne på Husøy om å få fast ferjested mellom Husøy og Aldershvile. Av hensyn til utgiftene fant herredstyret, på grunn av de trykkende tider, å måtte avslå søknaden. Landingsbrygge for hesteferje var i 1890 blitt bygd på Husøy og Aldershvile. Omkostningene kom på kr. 442. Det ble søkt om et kommunalt bidrag på kr. 300 til dette arbeid, men intet ble bevilget. Det var båtbygger Anton S. Hansen med sønner som på den tid sto for overfarten. 
     I 1904 ble ferjeforbindelsen underlagt Sem kommune. Det ble satt opp et ringeapparat på brygga på hver side av sundet og hjemme hos ferjemannen. Den første ferjemann som kommunen ansatte var visstnok Leonhard Johannessen. I 1908 bevilget kommunen kr. 125 som årlig bidrag. Taksten for overfarten var da 7 øre om dagen og 14 øre fra kl. 21 til kl. 5, i sommertiden fra kl. 22. I 1909 overtok Ludvig A. Foyn stillingen.  I hans tid ble den faste lønn hevet til kr. 400. Fra 1. januar 1920 fikk han et dyrtidstillegg på kr. 100. Samtidig ble taksten for overfarten økt til 10 øre. I 1923 måtte Foyn søke avskjed, på grunn av sykdom. Hans Andreassen ble ansatt i hans sted. Han fikk lønnen hevet til kr. 600. Kommunen overtok Foyns båt for kr. 200, og den nye ferjemann overtok vedlikeholdet. Kommunens faste tilskudd ble hevet til kr. 900, og senere igjen satt ned til kr. 400. Persontaksten ble forhøyet til 20 øre. 
     De senere ferjemenn, som har virket en lengre tid, har vært: Nils Nilsen, virket i 9 år, til 1937, og ble avløst av Ole Larsen. Arne Zakariassen virket til 1941. Alle disse ferjemenn bodde på Husøy. I 1941 ble Ole Olsen, Kjernes (f. 1881 på Føyenland), ansatt som ferjemann. Ferjetiden ble innskrenket til fra kl. 6 til kl. 23. Olsen virket til 1953. 
      I 1949 ble ferjestedet bygd om og lagt noe lenger vest. Siden 1953 har det vært betjent av to ferjemenn: Ole Marthinsen virker fremdeles. Nikolai Nilsen virket fra 1953 til 1957 og ble avløst av Emil Klausen. Overfarten skjer med motorbåt. 

Ringshaug Molo

      Våren 1933 søkte innehaveren av Ringshaug Badehotell, Syver Carlsen, Sem formannskap om å få bygd en molo ved Ringshaug. Søknaden ble tiltrådt av oppsitterne på Ringshaug, Gårdbo og Lasken, som fremhevet at en slik molo ville fremhjelpe fisket, og arbeidet ville avløse arbeidsløsheten. Sommeren 1933 ble det sendt søknad til Havnedirektøren. Søknaden ble anbefalt av herredstyret i november s. å. I 1934 ble stedet kartlagt, og en plan for anlegget sendt inn til Havnedirektøren våren 1935. 
     Moloen ble bygd av Statens havnevesen med et bidrag på kr. 12 000 fra Sem kommune. Arbeidet tok til i 1936 og var ferdig etter planen i 1939. Moloen skulle i første rekke tjene til en havn for fiskere. Arbeidet ble utført av havnevesenets folk med en del folk fra de omliggende distrikter. Steinen ble tatt fra steinbrudd på Husøy. Det gikk i alt med 5 780 m3 til sjete og mur. Det ferdige anlegg kom på vel kr. 152 000. (Opplysningene om moloen er gitt av Statens havnevesen.) 

Molo i Blixekilen.

     I 1959 lot Østre Slagen vel bygge en bryggemolo i Blixekilen, på grunn som ble stilt til fri disposisjon av gårdbruker Per Holmøy, Strandeng. Arbeidet ble utført av entreprenør Mathias Sørhaug, Sem. Det gikk med ca. 6 000 m3 fyllmasse, som Sørhaug fikk fra A/S Esso-Raffineriets anlegg. Moloen strekker seg 350 meter ut i bukta. Ytterst er det en tverrarm. 
     Moloen gir bryggeplass til småbåter og ved den er en ny og fin badeplass blitt tilgjengelig. (Tønsbergs Blad 25. september 1959.) 

Klopp småbåthavn på Narverød.

     I 1950-årene tok Klopp Båtforening initiativet til å få opparbeidet en småbåthavn i Kloppbukta ved Narverød. Første byggetrinn var ferdig i 1958. Senere er 2. og 3. trinn utført. 

Dampskipsekspedisjoner.

    Etter hvert som rutebåtene fikk faste stoppesteder ble det også nødvendig å få faste dampskipsekspeditører. På Valløy fikk vi en slik ekspedisjon i 1860-årene. Den ble først betjent av Heiberg Pedersen, som om lag 1869 ble avløst av styrmann Carl Ludvig Gyldenstierne de Roepstorff fra Tønsberg, populært  kalt ”greven”( 5 ). Han virket til sin død i 1915. 

Roepstorff
Carl Ludvig Gyldenstierne de Roepstorff

     A/S Vallø Oljeraffineri, som begynte sin virksomhet  i 1899, måtte snart ha sin egen dampskibsekspeditør, og fra 1915 overtok denne all dampskipsekspedisjon på Valløy. Følgende funksjonærer ved A/S Vallø Oljeraffineri, senere A/S Norsk Amerikansk Mineraloljecompagni, har fungert som damp-skipsekspeditører: Frithjof Kjørboe, Bjarne Kielland, P. G. Larsen og Karl G. Ugland (fra 1939). 
     Under normale forhold ble Valløy anløpt av  Tønsberg-båtene, D/S ”Onsø” av Fredrikstad, og av praktisk talt alle godsruter på kysten mellom Oslo og Kirkenes. Passasjertrafikken er opphørt etter 1950. Den store trafikk og godsmengde til raffineriet førte til at firmaet måtte bygge gode brygger. 
     På Husøy kunne rutebåtene mellom Tønsberg og Kristiania ikke legge til før i 1909. Båtbygger Anton S. Hansen hadde virket som ekspeditør fra 1890 til 1906, ved å sette ut med robåter, som hadde med, eller tok imot, passasjerer og mindre gods. Han ble avløst av L. A. Foyn. I 1909 ble det bygd en større båtbrygge, hvor ”Horten” og ”Jarlsberg” kunne legge til. Foyn virket som dampskipsekspeditør til 1925. Anløpet og ekspedisjonen ble da flyttet til brygga til Karl Borge, som fra samme tid overtok ekspedisjonen. Brygga anløpes av Tønsberg og Hortens Dampskibsselskaps båter, og tar også imot tilfeldige anløp. 
     Åsgårdstrand dampskipsekspedisjon ble antakelig grunnlagt på samme tid som ekspedisjonen på Valløy, og betjener de samme båter som nå anløper Husøy. Ekspeditør i 1946: Hans Bugge. 

Lystseilas.

     Mange av de unge mennesker i bygda, som har hatt sitt hjem ved sjøkanten, har drevet lystseilas i en eller annen form. Tidligere ble også mindre gode båter nyttet, og det hendte ikke sjelden at båter kullseilte. En slik ulykke inntraff i 1884. Om kvelden den 29. juli seilte syv unge mennesker ut fra Narverød med en snekke. Det var nordlig, ikke særlig sterk vind. I nærheten av Teinebåen gjorde de kuvending for å gå tilbake inn Torgersøygapet. Idet snekka svingte, jibbet storseilet. Det kom uventet for dem som satt i le. Og da båten krenget sterkt, sprang de opp i luvart, hvorpå båten fyltes fra denne side og straks gikk til bunns. Av de syv ungdommer var det bare én som berget livet, nemlig Hilda Hansen, Narverød. Hun nådde etter 2 1/2 times forløp Tørfest i en sterkt medtatt tilstand. De som omkom var: Styrmann Carl Hansen og søsteren Betzy Hansen, Narverød. Christoffer Semb Christoffersen, Frydenlund, Kristiane Marie Juel, Husvik, frøken Arveschoug og student Hansen fra Kristiania. Likene av de to første ble funnet tre uker senere, henholdsvis ved Hankøy og Jeløy. 
     Det ble holdt regatta ved Valløy fra 1870, ved Husøy i 1888-89 og 1897. Ved Narverød ble det holdt regatta i 1890-91, og fra 1899 ble det holdt årlige regattaer her til 1912. Da ble regattaene henlagt til Fjærholmen på Nøtterøy. 
     Norsk Forening for Lystseilads (navnet ble senere endret til Kongelig Norsk Seilforening) kjøpte i 1899 en parsell (bruksnr. 8) av Narverød med påstående større våningshus for kr. 22000. Narverød var i 1889 blitt solgt til hotelleier G. Pedersen fra Kristiania for kr. 38 000. På den tid ble det drevet sommerpensjonat på gården. Pedersen kalte stedet Narverød Kystsanatorium. Uthuset brente ned i desember 1890 og i april 1891 brente også hovedbygning og bryggerhus. Det var den nye hovedbygning som i 1899 ble solgt til den nevnte forening. Skjøtet ble utstedt til arkitekt Julite Foseid i Kristiania. Han var en av dem som sto for arrangementet. På Narverød fikk foreningen klubbhus. Dette ble utvidet vinteren 1900-01. Det ble også straks bygd brygge. I 1906 ble klubbhuset solgt til Bernt Styren, som nyttet den store bygning til sommerpensjonat i årene fremover. 
     Under en regatta 1.-3. august 1903 ble mange av de deltagne båter utsatt for et meget stygt uhell. Det var kommet mange gode båter som lå forankret på Valløybukta, utenfor Narverød. Om natten mellom 2. og 3 august blåste det opp en meget sterk storm. Ved halvtre tiden var den økt til en liten orkan, hvis like på denne årstid ingen kunne minnes. Fartøyene kom i drift innover bukta, selv med ekstrafortøyninger. Det ble et eneste virvar. Verst gikk det ut over den nye Magda 3 til grosserer Alfred Larsen i Kristiania, Dora og Venus  (6 ). - I Vikingen for 8. august ble begivenheten omtalt på dens egen måte i en vise under navnet 
Boltzius. 
Mel.: Vær forsigtig med din Pompadur.
Det hændte nys ved Narverød, 
at Stormen ind mod Stranden brød, 
saa femten Baade drev iland 
og gik i Knas paa stenig Strand. 
Kom nu og sig, at Lystsejlads 
er bare til for Stas og Fjas;-
     I de følgende år var det mest de lokale foreninger som holdt regatta ved Narverød. Etter stormnatten i august 1903 skjønte man at stedet ikke var heldig for de store landsregattaer. 

S. Nes
S. Nes i Slagen. Oljemaleri av Peder Balke. Huset senere brent.

     Til regattaene møtte det opp mange som ville se på seilasen. De kom både sjøveien og landeveien. Under hjemtur fra en regatta 26. juli 1908 hendte det en ulykke som kostet tre unge menn fra Slagen livet. Konrad Karlsen Solli, Peder Skudum Bolsrød, Johannes Andersen Korterød og Morten Andersen Ringshaug nyttet en skjekte på lystturen til Narverød. Da de på tilbakeveien ved kl. 20.30-tiden om kvelden var kommet utenfor Gårdbo skulle Konrad Solli klyve opp i masten for å skjære ned fokkefallet. Derved kantret båten og alle falt i sjøen. Gerhard Jakobsen og Otto Eriksen Ringshaug, som på den tid var ute for å se til sine laksegarn, rodde med en gang mot ulykkesstedet. De nådde dit etter 10 minutters forløp, men de fant da bare Morten Andersen svømmende på en åre. Liket av Konrad Solli ble funnet en måneds tid senere. 
     Under en privat kappseilas i september 1916 kullseilte styrmann Arthur Magdal Andersen, Husøy, og hans yngre bror Ernst Wilhelm. Begge druknet, 30 og 16 år gamle. 
     Med den nyere tids bedre seilbåter hender det ikke så ofte ulykker som før. Mange foretrekker nå motorbåt, for med den er man ikke så avhengig av vær og vind. Den egner seg også godt til fisketurer, hvorved man ofte kan forene det nyttige med det behagelige. 

Fyr og fyrlamper.
Sjømerker.

     Det tok tid før det ble satt opp fyr og sjømerker, til veiledning for de sjøfarende, på de mest farefulle steder i skjærgården langs vår lange fjellrike kyst. På Lindesnes ble det innrettet et fyr i 1655, men det ble nedlagt alt året etter. Færder fyr ble opprettet i 1697. I Slagen fikk vi intet fyr før i midten av det forrige hundreåret. 
     På Torgersøya ble det opprettet et fyr i 1851. Det ble i 1890 omdannet til fyrlampe, og har hvitt lys med en rød sektor. 
     På Batteriberget (Rødstein) på Husvik ble Narverød fyrlampe satt opp i 1897. Den har hvitt lys med en rød og en grønn sektor. 
     På sørpynten av Jersøy ble det satt opp en fyrlampe i 1896. Den har hvitt lys med en rød sektor. 
På Træla, rett ut for Nordre Nes, ble det i 1912 anbrakt et elektrisk lynblinklys på jernstativ, forankret til bunnen. 
     I Tønsbergfjorden ble det satt opp en fyrlampe på Smørberg i Sem i 1897. Den har hvitt lys med en rød sektor. 
     Lyset til disse fyrlamper er okkulterende, d. v. s. stadig uforandret fast lys avbrutt av korte formørkelser, som frembringes av omdreiende skjermer. Lampene er anbrakt i små hus. Lampehuset på Torgersøya er av tre, de øvrige av jern. Bortsett fra Torgersøya er lampene uten stadig tilsyn, men passes av en nærboende. Til lyskilde benyttes petroleum. 
     Ved fyret på Torgersøya er det i nyere tid bygd et klokkehus med tåkeklokke og klokketårn. I tåke og snødrev slår klokka et slag hvert 15. sekund. Den ble drevet som et urverk med lodder. Sommeren 1954 ble tåkeklokka automatisert. 
    Til å passe det første fyret på Torgersøya, var det en fastboende fyrvokter. Hans Christian Hytten var fyrvokter her i mange år. Tilsynsmann Anders Olsen på Valløy førte tilsyn med fyrlampen på Torgersøya fra 1925 til han og kona omkom ved bombeangrepet på Valløy i april 1945. Han førte også post og proviant til Fuglehuk fyr for Fyrvesenet. Etter frigjøringen hadde havnebetjent Anker Kristiansen, Husvik, tilsynet med fyret. Han ble avløst av Reidar Johansen, Ulvøy, Nøtterøy. 
     Av de alminnelige sjømerker (seilmerker eller dagmerker) finnes det en del på land og i sjøen på kyststrekningen fra Smørberg i Sem til Åsgårdstrand. 

Losstasjoner.

     Losvesenet her i landet ble organisert i 1720-årene av kaptein Gabriel Christiansen (druknet i 1738 ved Flekkerøy), som på våre kanter er kjent for sitt store arbeid i 1730-årene med på ny å få gjort Stenskanalen forbar for skip. Kysten ble delt inn i overlosdistrikter, sønnenfjelske og nordenfjelske, og det ble opprettet losstasjoner og ansatt losoldermenn og loser. Det ble samtidig fastsatt takster for losing. 
     I seilskipstiden kunne losene som regel ha andre gjøremål i vintertiden, mens skipene lå i opplag. De drev da gjerne fiske. Med dampskipene fulgte det etter hvert losing hele året, og losene kunne fra den tid sjelden drive annet arbeid ved siden av. Losenes ofte farefulle yrke krever stor åndsnærværelse og påpasselighet. Aldersgrensen er nå 60 år. Sjølosene har egne losbåter. De nye losbåter er gode sjøbåter og har vanskelig for å kantre. Utlosingslosene utfører utlosingstjenesten, og må som regel ikke oppsøke fortøyer for å lose dem inn. 
     I Slagen ble det ikke opprettet losstasjoner før i første halvdel av forrige hundreåret. Vi fikk da Valløy losstasjon og Jersøy losstasjon. Fylket hører fremdeles til Sønnenfjelske overlosdistrikt. Valløy losstasjon sorterte under Horten losoldermannskap. Dette ble ved kgl. resolusjon av 4. desember 1869 delt inn i 6 losstasjoner: Horten, Valløy, Årøysund, Sandøysund, Røssesund og Bolærene. Jersøy losstasjon sorterte under Tønsberg losoldermannskap. Ved ny lov om losvesenet av 14. februar 1930 ble Horten losoldermannskap flyttet til Tønsberg. Tønsberg losoldermannskap hadde i 1945 bare to sjølosstasjoner igjen, Vrengen og Hvasser, med 4 losskøyter med fullt mannskap på 22 loser, derav 13 i Vrengen og 9 på Hvasser. 
     Valløy losstasjon omfattet det som lå mellom linjer trukket fra Mefjordbåen over Kibnebb, Slagen kirke, Narverød, sørpynten av Ormøy og sørpynten av Tørfest. Jersøy stasjon omfattet det som lå mellom linjer trukket over Smidsrød på Nøtterøy, sørpynten av Husøy, sørpynten av Tørfest, sørpynten av Ormøy, Narverød, Slagen kirke, østkanten av Stenskanalen tilbake til Smidsrød. Losningsdistriktet for stasjonene Valløy, Jersøy, Vrengen, Hvasser, Ula, Stavern, Nevlunghamn, Helgeroa, Langesund og Stråholmen var farvannene fra den svenske kyst til en linje fra Stavern over Størja til sjøs; i Østerelva ved Fredrikstad til Vaterland og i Vesterelva til Hølen; i Oslofjorden til Drøbak og Holtenesodden ved Rødtangen, og dessuten vestover til linjen fra Kjønnøyas sørpynt over Stangholmen, Lille Fluer, Røsholmen og Beverskjærene til sjøs. I Frierfjorden gikk distriktet til avløsningsstasjonen i Porsgrunn. 
     Losene på Valløy og Jersøy var Færderloser og innseilingsloser. 
     Hans Anderssen, Husvik (d. 1775), var skipper og los. Om lag 1800 var det følgende kongelige loser i Slagen, alle er omtale i gårdshistorien: 
     Kristoffer Jonsen, Nedre Råel. 
     Kristoffer Kjølsen, Nordre Nes. 
     Salomon Jonsen, Søndre Nes. 
     Knut Larssen, Husvik. 
     Ingebret Jakobsen Sundene, Husvik. 
     Svend Zakariassen Rasch, Torgersøya. 
     I Sem sogn hadde Lars Hanssen Stranden vært loskar før han ble skipper (d. 1797, 38 år). 
     På Torgersøya bodde det i lang tid en eller flere loser. 
     Som losbåt ble det lenge brukt bare en seilsnekke, som losene møtte skutene med ute i fjorden. Snekka ble tatt på slep innover, ofte helt til Drøbak, og så rodde eller seilte losen den lange veien hjem igjen. Den gang loset hver enkelt los for seg. Senere hadde de som regel egen skøyte med losgutt. Nå er flere loser sammen på en skøyte, og alle sjøloser på strekningen fra svenskegrensen til Jomfruland loser til felles kasse. Losene er sportellønnet. 

     Det er ikke mulig å finne navn på alle dem som har vært loser ved stasjonene Valløy og Jersøy. Følgende har vi funnet: 
     Ole Kristian Olsen, Torgersøya (f. 1792 på Skrøslingen, d. 1876). I 1867 måtte han, på grunn av fremskreden alder, søke avskjed etter over 40 års tjeneste. Fire sønner fortsatte farens farefulle yrke: 1. Otto Kristian, f. 1833, bodde på Valløy, d. 1893. 2. Kaspar, f. 1838, bodde på Torgersøya, senere på Tørrfest; omkom et par mil fra Færder høsten 1868. 3. Julius, f. 1843, bodde på Torgersøya, d. 1910 på Valløy. 4. Hans Jørgen, f. 1848, bodde på Husvik, d. 1908. (Tunsbergeren 18. november 1868.) 
     Karl August Hansen, Valløy, begynte som losgutt i 1876 og ble i 1879 ansatt som fast los ved Færder distrikt. F. 1855 på Vassholmen, men flyttet som gutt til Hvaløy og i 12 års alderen til Valløy. Han var med losskøyter alt i 10 års alderen. Etter konfirmasjonen var Hansen noen år til sjøs. I 1921 søkte han avskjed etter 42 års tjeneste uten uhell. Den siste tiden loset han fra en av skøytene i Vrengen. Da Hansen sluttet ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje. 
     Jens Sørensen ble ansatt som los i 1882. F. 1856 på Vestre Bolæren, d. 1933. G. m. Anne Marie Ellefsen, Ormeøy, f. 1855. De bodde en tid på Torgersøya, senere på Husvik. Jens var først losgutt hos svogeren Anton Ellefsen, senere los på egen skøyte. Han var en vågehals til å seile og en ivrig regattaseiler. I avsnittet Det norske lodsvæsen i Den norske sjøfarts historie, bind III, 2, Oslo 1929, s. 248, forteller O. Storm følgende om los Jens Sørensen ved Valløy stasjon: 
     ”Han var en driftig lods, som aarlig optjente største bruttoindtægt av alle lodser ved Kristianiafjordens munding. 
     Den 18. februar 1905 laa han med sin skøite utenfor Færder. Da der blaaste en haard sydli storm, søkte han ind for i læ av Færder at indta det siste rev, hvorefter han hadde tænkt at gaa ut igjen. Under lensingen saa han et brot komme. Han slog da armene om masten. Brottet kom over skøiten, seilet røk, masten bøiet sig forover og knækket, hvorefter Jens gik overbord med den. Han hadde møie med at komme klar av riggen, men da han var en flink svømmer, kom han dog op til havflaten, saa han fik luft. Her fik han et slag av seilbommen, som atter sendte ham et godt stykke ned i vandet. Da han var kommen op igjen, svømmet han hen til skøiten. Stor og tung var han, og de to mand paa skøiten hadde et drøit arbeide med at faa ham ombord i denne. De maatte ta et taug rundt ham og derved hale ham ombord. Hans ene underarm var brukket paa 2 steder. Skøiten laa lavt paa vandet, da for- og akterrum var fulde av vand, men da den hadde 2 vandtætte skot, var midtrummet tæt, saa den fløt. Skøiten blev nu lenset, riggen blev kappet, en nødmast blev reist av en bom, som blev gjort fast til den rest av masten som stod igjen, og en klyver blev heist for at faa styrefart paa den. Kursen blev først sat indover mot Fuglehuk og derfra for Larkollen, som man naadde paa morgensiden 19. februar. Hele natten maatte Jens staa tilrors, da han ikke kunde utføre andet arbeide paa Grund av sin saarede arm, og de 2 andre mænd hadde nok av andet arbeide. 
     I Larkollen var det meningen at telefonere til Moss efter læge, som kunde tilse armen, men man kunde ikke opnaa forbindelse. Imidlertid kom dykkerbaaten fra Moss ut. Den bragte først Jens hjem og bugserte derefter ogsaa hans skøite til Jersøy, hvor han bodde og hvor hans hustru tok imot ham og fik skaffet ham læge fra Tønsberg, som høili tiltrængtes. 
     Riggen var blit indbjerget til Fredriksvern av en anden lods. 
     Jeg var hos ham en tid efter, og han berettet da ganske utførlig hvordan det hele var gaat til. Han syntes vistnok, at det var ”usselt” at staa dyvaat med roret den lange vinternat, men han blev ikke engang forkjølet derav. Derimot fortalte han, at armen hadde smertet ved enhver bevægelse, idet den først blev lægebehandlet efter at han kom hjem, omtrent 3/4 døgn efter armbruddet. Jeg spurte ham da: ”Hvorfor la De ikke et par smaa vedstikker paa hver side av underarmen og surret dem fast med kabelgarn eller et andet baand?” Og Jens svarte oprigtig: ”Det samme sa'e doktoren, men jeg hadde ikke greie paa det, men”, føiet han til: ”naa veit jeg det til næste gang!” Nogen næste gang blev det dog ikke. Først varte det længe førend han blev nogenlunde arbeidsfør. Senere lodset han vistnok ganske godt, men det slog sig gigt i armen og han kunde ikke godt benytte leider for at komme ombord i fartøierne Han fandt det derfor rettest at søke avskjed, som ogsaa blev tilstaat ham med al honnør og fuld pension. - Jeg har anført dette som et eksempel paa, at der blandt vore lodser findes haardføre folk, som klarer at slite vondt uten at bli syke, og som uten å syte gjør sin plikt.” 
     Anton Ellefsen fra Ormøy bodde som los en tid på Torgersøya, senere ved Nesbrygga på Nøtterøy. Etter at han tok avskjed flyttet han til Bogen. Sønnen Severin Ellefsen var en av de to losgutter som var med Jens Sørensen under havariet ved Færder i 1905. 

Jersøy stasjon.

     Peter Martinussen på Husøy kalles los i folketellingen av 1865. Han var da 63 år gammel, og født i bygda. Han sorterte antakelig under Jersøy stasjon. 
     Bernhard Kristoffersen, f. 1845, ble ansatt som reservelos i 1868, og fast ansatt i 1870. Sluttet i 1911. Han var fra Ormøybåen og var en brorsønn av Ole Kristian Olsen på Torgersøya. Bodde på Nestangen i Slagen. 
     (Enkelte opplysninger om losvesenet er meddelt av losoldermann Sverre Erlingsen i Tønsberg.) 

Tollstasjoner og tollere.

     Toll er en av staten ved lov pålagt avgift av varer, som utenfra bringes inn på dens område (tilførselstoll), eller som bringes ut derfra (utførselstoll), eller som føres gjennom den (gjennomførsels- eller transittoll). Tollen hører til en stats viktigste inntektskilde. Den kreves opp etter satser som er inntatt i en tolltariff. Toll er kjent her i landet helt fra den historiske tids begynnelse. Inntil midten av det 16. hundreåret kunne tollen betales in natura, men gikk ved denne tid over til å bli en pengeytelse, unntatt for trelastens vedkommende, som inntil 1668 kunne avgjøres på den gamle måte, hvis kongen trengte lasten til sin byggevirksomhet. En annen sort toll var embetsmennenes lønn, som før i tiden ble kalt toll, og den private toll eller erstatning som ble betalt for å benytte en vei, en bru, bli satt over en elv, et sund, o.1. 
     Vi fikk tollstasjon på Valløy ca. 1777. Stasjonen hørte hele tiden under Tønsberg tollsteddistrikt, som begynner ved Kibnebb i Slagen og går til Bogen ved Tønsbergfjorden (Stokke). I Åsgårdstrand ble det tollstasjon ca. 1791. Den var først underlagt Holmestrand, senere Horten tollsted-distrikt, som nå strekker seg fra Falkenstein i Borre til Kibnebb i Slagen. Jersøy tollstasjon på Husøy ble opprettet i midten av forrige hundreåret. Den var også underlagt Tønsberg tollsted. 
     Tjenestemenn ved disse stasjoner var tollvisitører eller tollkontrollører overtollbetjenter, uthavnsbetjenter, tollbetjenter og tolloppsynsmenn. De laveste tjenestemenn var røyerter, eller tollrorskarer som de senere ble kalt.  De enkelte stasjoner har hatt følgende tjenestemenn: 

Valløy tollstasjon.

Valløy tollstasjon
Valløy tollstasjon

     Andreas Samsing, 1777-92, tollbetjent. 
     Johannes Pedersen, røyert druknet i 1793, 44 år gammel 
     Ifølge L. H. Bing hadde Valløy en tollbetjent og to røyerter i 1790-årene.
     Fredrik Steffensen, røyert, falt ut av en pram og druknet i 1799. 
     Ole Torstensen på Valløy kalles tollrøyert i 1801. Han var da 46 år gammel. 
     Peder Svane, 1786-98, kontrollør og konsumsjonsbetjent. D. 1798. 52 år gammel. 
     Jon Andersen, Fyllpå av Øvre Råel; røyert, druknet ved brygga i 1802, 42 år gammel. 
     Christian Bech Gjerdrum, 1799-1806, tollvisitør eller tollbetjent. Han kom hit fra Sandøysund på Tjøme. D. ug. 1806, 36 år. 
     Ole Lind, 1807-21, visitør, overtollbetjent. D. 1821, 71 år. 
     Stephan Steffensen, 1816-, tollbetjent. F. 1773. 
     Ole Severin Krefting, 1822-34, overtollbetjent. F. 1767, d. 1834. 
     Christian Jensen, 1822-, tollbetjent. F. 1781. 
     Kaptein Jacob Rørdam, 1824-, overtollbetjent. D. 1852, 73 år. 
     Løytnant Ole Colbjørnsen, overtollbetjent. D. 1837, 41 år. 
     Søren August Krefting, røyert i 1830-årene. D. 1837, 29 år. Han var sønn av ovennevnte O. S. Krefting. 
     Anders Olsen Nordby, 1837-77, tolloppsynsmann. F. 1801 i Norderhov,  d. 1882 på Husøy. Han var vervet jeger i 2. kompani av Det norske gevorbne jegerkorps fra april 1823. I 1828 stilte han stedfortreder for seg for den  gjenværende tid han hadde bundet seg for og fikk avskjed i april s. å.  Han flyttet senere på året til Gon på Tjøme og ble gårdbruker noen år.  Nordby ble enkemann i 1835. Deretter var han fra 1. oktober 1836 til  30. juli 1837 gevaldiger ved Fredrikstad festning. Derfra kom han til Valløy. Gift: 1. 1828 m. jordmor Karen Nilsdatter Walstrøm, d. på Gon  1835, 37 3/4 år (begge flyttet i slutten av 1828 til Tjøme fra Kristiania).  2. 1841 m. Karoline Henriette Hansen, f. i Nysted i Danmark, d. 1852, 40 år.  3. 1854 m. Anne Cathrine Hansen, f. 1818 på Rusletvet i Stokke, d. 1861. 
4. 1866 m. enken Elen Helene Hansen, f. Halvorsdatter, oppgis f. 1829 i Våler i Østfold, d. 1926. Ni barn (3, 1, 3 og 2) : 1. Carl Anton, f. 1830 på Gon,  skipskaptein, ektet 1859 Engel Christine Schjøtt (f. i Bergen; hennes far er nevnt nedenfor). 2. Nikolai, f. 1833 på Gon. 4. Conrad August, f. 1843  på Valløy. 5. Karen Caroline Cathrine, f. 1854. 7. Henrik Johan, f. 1861,  d. til sjøs. 8. Anna Nikoline, f. 1866, ektet 1888 tolloppsynsmann Hans Jacob Steenbuch, se nedenfor. 9. Nikolai, f. 1870, d. til sjøs. 
     Augustinus Jacob Schjøtt, 1853-60, overtollbetjent. Ble forflyttet til Bergens distrikt. F. 1800. 
     Ole Kristian Arnesen, 1859-, tolloppsynsmann, tidligere tømmermann. F. 1824 i Hedrum. 
     Christian Ferdinand Frederich Dietrichs, 1860-78, overtollbetjent. Han  hadde vært tollkontrollør fra 1830. På Valløy bestyrte han også oppebørselsforretningene. Avskjed 1878. F. 1801, d. 1882. 
     Herman Sommerfeldt, 1879-96, undertollbetjent. Han hadde vært  skipsfører, senere undertollbetjent ved Tallaksvik krysstasjon fra 1859. F. 1816 i Borre, d. 1907 i Kristiania (se bind I, s. 559). 

     Hans Jacob Leganger Steenbuch, 1885-1928, tolloppsynsmann. F. 1858 på Langerød i Slagen (bind I, s. 634), d. 1937. Han for til sjøs i 12 år, de siste år som styrmann. Ektet 1888 Anna Nikoline Nordby, f. 1866, se foran, d. 1949. Syv barn: 1. Sigurd, f. 1889, kasserer ved oljeraffineriet på Valløy ektet 1925 Hulda Holm, f. 1900 på Kornto i Våle. 2. Eivind, f. 1890, sjømann, bosatt i Asker. 3. Erik Johan, f. 1892, bosatt i USA. 4. Kathrine Karoline, f. 1902, d. 1917. 6. Dagny, f. 1903, d. 1934. - Fru Steenbuch var poståpner på Valløy i tiden 1894-1928. 

     Søren Paulsen, 1925-33, leid tolloppsynsmann. F. 1865, d. 1952 på Husøy. Han hadde tidligere, under spritsmuglerkontrollen, hatt tjeneste om bord på tollkrysseren ”Rappen”, og fra 1921 ved Jersøy stasjon. Stillingen ble inndratt i 1933. 
     Johan Marinius Johannesen, 1928-46, tolloppsynsmann og stasjonsbestyrer. Han hadde tidligere vært tolloppsynsmann (fra 1904 i Gravningsund på Hvaler, Halden, Skåtøy ved Kragerø og Horten). Avskjed 1946. F. 1876 i Halden, d. 1951. I sine yngre år for Johannesen til sjøs, den siste tid som styrmann. Han hadde også skippersertifikat. 
     Valløy tollstasjon hadde en god gammel hovedbygning av tømmer. Den inneholdt 6 værelser og kjøkken, og var bolig for stasjonsbestyreren. I sidebygningen var det vaktstue og en leilighet på 3 værelser og kjøkken. I 1890-årene hadde stasjonen egen god brygge og seilbåt. Ved bombeangrepet på Valløy i april 1945 ble stasjonen totalt ødelagt. Tolloppsynsmannen ble da overført til Tønsberg tollsted. Valløy tollstasjon ble endelig nedlagt fra 1. januar 1958. 

Åsgårdstrand tollstasjon.

     Denne stasjons virkefelt gikk, som nevnt, til Kibnebb i Slagen. 
     Peder Holth, 1791-, tollbetjent. 
     Lauritz Hagerup, 1793-, kansellisekretær, tollbetjent. 
     Engelbrecht Holte, 1797-, tollbetjent. 
     Hans Peter Brinch, 1797-1804, kontrollør eller tollbetjent. F. ca. 1754. 
     Rasmus Siversen, røyert. Han var 30 år gammel i 1801. 
     Friderich Carl Brammer, 1801-08, tollbetjent. 
     Christen Michelsen, 1809-ca. 1829, overtollbetjent. 
     Hans K. Hansen, rorskar. Han bodde på Store Stang i 1865, og var da 36 år gammel (f. i Våle). Senere savner vi opplysninger om personalet ved denne stasjon. Stasjonen er for lengst nedlagt. 


Jersøy tollstasjon på Husøy.


Jersøy tollstasjon på Husøy. - Jersøy uthavn. 

     Av tingbøkene fremgår det at tollerne i Tønsberg i 1771 også virket i Søndre Slagen, særlig på Bytangen, og det gikk lang tid før Jersøy stasjon ble anlagt. 
     I folketellingen av 1865 nevnes følgende fem tollere på Husøy: 
     Gunder Pedersen, undertollbetjent. Han var f. 1802 i Grue i Solør. I 1875 var han pensjonert. 
     Erik M. Nilsen, tollrorskar, 39 år gammel. F. i Sem. 
     Bernt Olaus Andersen, tollrorskar. Ble konstituert som tolloppsynsmann i 1890. F. 1833 på Husvik. 
     Zakarias Andreassen, tollrorskar, 46 år. F. på Nøtterøy. 
     Mathias Mathiassen, tollrorskar, 25 år. F. i Sem. 
     I 1875 var det fire funksjonærer i tjeneste ved denne stasjon: 
     B. O. Andersen, tollrorskar. 
     Erik Martin Nilsen, tollrorskar. F. 1827 i Slagen. 
     Mathias Hansen ble ansatt i tollvesenet i 1859, først som tollrorskar og senere som tolloppsynsmann. Han gjorde tjeneste i kryssvesenet, fra 1876 ved Jersøy, deretter ved Valløy og på ny ved Jersøy. F. 1840 i Slagen, d. 1917 på Husøy. 
     Mathias Aug. Svendsen, undertollbetjent. F. 1831 i Kristiania. 
     Senere funksjonærer har vært: 
     Ole Filip Adolf Bagge, 1878-83, undertollbetjent. Han ble i 1883 overflyttet til Kristiania sjøtollsted. F. 1837. 
    Henrik Nordby, 1880-, leid tolloppsynsmann. F. 1861. 
    Marius Frimann Dahl Dietrichson, 1883-, undertollbetjent. Han hadde tidligere vært skipsfører. F. 1846. 
     Johan Fredrik Wilhelm Grøgaard, 1895-1902, uthavnsbetjent. Han ble senere innrulleringssjef i Kristiansand. F. 1867. Grøgaard var vernepliktig kaptein i marinen. 
     Harald Sommerfeldt, 1902-33, uthavnsbetjent. Han var utdannet som styrmann, og var tolloppsynsmann i Tønsberg fra 1891 til 1902. F. 1867 i Tønsberg, sønn av undertollbetjent Herman Sommerfeldt ved Valløy tollstasjon. Sommerfeldt døde på Husøy i 1947. 

    Mathias Marthinsen, 1904-17, tolloppsynsmann. Tidligere hadde han fra 1896 vært leid tolloppsynsmann. F. 1847. 
    Anders Hansen, 1917-40, tolloppsynsmann. Han hadde tidligere vært leid tolloppsynsmann ved Årøysund tollstasjon fra 1904 til 1917. F. 1874. 
     Kasberg Marinius Johansen, 1919-34, tolloppsynsmann. Han ble i 1934 overflyttet til Tønsberg tollsted som tolloverbetjent. F. 1893. Utdannet som styrmann. I 1949 ble Johansen stasjonsbestyrer på Husøy. 
     Magnus Marius Andersen, 1934-49, uthavnsbetjent og stasjonsbestyrer. Han hadde vært tolloppsynsmann fra 1914 i Svelvik, Narvik, Svolvær og Drammen. Andersen ble 1. juli 1949 omstasjonert til Svelgen tollstasjon. F. 1892 i Nevlunghamn i Brunlanes, d. 1955 i Svelgen. 
    Einar Ingvaldsen, 1936-51, tolloppsynsmann. Han hadde tidligere vært leid tolloppsynsmann på tollkrysseren ”Rappen” og ” T.1" fra 1923. F. 1881 på Bolærene. Avskjed 1951. Døde 1959. 
    Einar Nilsen, 1946--58, tollbetjent. 
    Ved hundreårsskiftet besto personalet ved denne stasjon av 1 uthavnsbetjent og 3 tolloppsynsmenn. Senere ble tolloppsynsmennene innskrenket til 2. Stasjonen hadde hovedbygning av tømmer, som inneholdt 5 værelser og kjøkken, og var bolig for uthavnsbetjenten. Egen vaktstue. Bygningene tilhører tollvesenet. Uthavnsbetjenten ved Jersøy hadde tilsyn med både Jersøy og Valløy stasjoner, og personalet ved de to stasjoner måtte tre til når det ankret opp fartøyer i farvannet for å inkvirere, d.v.s. se etter alle gjemmer om bord, og mannskap og passasjerers effekter, samt påse lossing eller innlasting av varer. Besto lasten av tollpliktige varer ble det sendt ut fortollingsmannskap fra Tønsberg tollsted for å tollbehandle disse. Tollpliktige varer som tilhørte mannskap eller passasjerer ble sendt inn til Tønsberg for å bli tollbehandlet der. Når hvalkokeriene og hvalbåtene kom hjem fra fangstfeltet var det stor trafikk ved Valløy og Jersøy, og tollvesenet hadde et svare strev med å gå igjennom alt som ble brakt med, og skille ut det som måtte fortolles. Under utrustingen om høsten må også alt som skal føres med kontrolleres av tollvesenet. Alle utenlandske varer får passere tollfritt som transittvarer til fangstfeltet. Under hvalfangsttrafikken måtte stasjonene få assistanse av tollfunksjonærer fra Tønsberg, og fra de andre stasjoner i tollsteddistriktet. 
     I 1951 ble stasjonens navn endret fra Jersøy til Husøy tollstasjon. Den ble nedlagt 1. juli 1958 og personalet overført til Tønsberg tollsted. Stasjonsbygningen nyttes til tjenestebolig. (Mange av opplysningene til dette avsnitt er meddelt av tollinspektør Gustav Svendsen og tollstedsjef H. Johannessen, Tønsberg.) 
     I Sem sogn bodde det tre tollrorskarer, som visstnok sorterte under Tønsberg tollsted: 
     Ingebret Olsen, Hogsnes. Han var fra Jersøy. D. 1848, 52 år gammel  (bind I, s. 309). 
     Ole Andreassen, Smørberg. F. 1810 på Husøy, d. 1894 (bind I, s. 313). 
     Elias Sørensen, Teglhagen. D. 1814, 61 år. 

Jernbaner.
     Personbefordringen foregikk i lang tid for det meste med hest og vogn eller slede fra det ene skyss-skifte til det annet. Transporten av varer derimot ble i kystdistriktene hovedsaklig utført med skip. I vintertiden ble denne trafikk sjøveien ofte hemmet av isen, som kunne ligge over store deler av Kristianiafjorden. Etter hvert som utviklingen skred fram meldte kravet om bedre samferdselsmidler seg. Et stort fremskritt i transportforholdene for både passasjerer og gods ble gjort da vi fikk jernbaner i de forskjellige strøk av landet. Den første jernbane som ble bygd i Norge var Hovedbanen, mellom Kristiania og Eidsvoll. Den ble åpnet for trafikk i 1854. Senere fikk vi etter hvert jernbaner som bandt de forskjellige strøk av landet nærmere sammen. 

Vestfoldbanen.

     I 1875 besluttet Stortinget å bygge den i noen år påtenkte bane fra Drammen til Skien med en sidelinje til Horten. Arbeidet ble satt i gang året etter. Under planleggingen av banen hadde det vært delte meninger  om hvor linjen mellom Skoger og Tønsberg burde gå. Noen foretrakk en  innlandslinje og andre en kystlinje. De fleste ønsket en linje som gikk  omtrent i de samme strøk som Den sørlandske hovedvei, slik at den mest  mulig berørte byene. Innlandslinjen ble derfor forkastet. I stedet ble det  senere bygd to privatbaner som førte fra kysten og et stykke inn i landet. 
     Den grunn som var nødvendig til anlegg av linje og stasjoner ble ekspropriert. I Sem sogn ble det holdt ekspropriasjonstakst i juli 1877, og fornyet takst i juni 1879. I anledning av ulempeerstatningen for sidesporene ble det holdt overtakst i oktober 1879. 
     Jernbanene ble lenge bygd av staten med tilskudd av kommuner og private, som fikk aksjer i dem (jernbaneinteressentskaper). I begynnelsen av 1890-årene gikk man over til å bygge rene statsbaner, hvor de interesserte amter (fylker) og kommuner måtte gi et bestemt tilskudd uten å få eiendomsandel i banene. Fra 1. juli 1919 er alle de eldste statsbaneselskaper ved ekspropriasjon blitt rene statsbaner. 
     Vestfoldbanen ble bygd smalsporet med 1,067 m sporvidde. Strekningen Drammen-Larvik og sidelinjen Skoppum-Horten ble åpnet for trafikk 7. desember 1881, og Larvik-Skien 24. november 1882. Fra Eidanger til Brevik ble en bane åpnet 16. oktober 1895. 
     Banen ble til å begynne med kalt ”Grevskabsbanen”, men dens offisielle navn var Drammen-Skiensbanen. Fra 1915 ble banen kalt Jarlsbergbanen og fra 1930 har navnet vært Vestfoldbanen. 
     Etter å ha passert Adal stasjon i Borre kom banen 3 kilometer lenger sør inn i Sem sogn, og fortsatte i samme retning over Barkåker til Jarlsberg pens. Her ble vognene vekslet inn på et sidespor, og skjøvet inn til Tønsberg gamle stasjon gjennom en 221 m lang tunnel i Slottsfjellet. Denne ordning var meget tungvint, og i 1914-15 ble det bygd en ny linje forbi Tønsberg med ny stasjonsbygning. Denne linje og stasjon ble tatt i bruk 1. oktober 1915. Fra Tønsberg går banen videre forbi Kjelle, over Ilene, Aulielva til Sem stasjon, og videre mot sør over Akersmyra inn i Stokke. Strekningen fra Drammen til Larvik er nå 105 kilometer, og sidelinjen Skoppum-Horten 7 kilometer. Innen Sem sogn er banens lengde 18,57 kilometer. Vi fikk to stasjoner i bygda, Barkåker og Sem. Barkåkers stasjonsområde er hovedsakelig anlagt på gården Barkåkers grunn. Ved banens bygging ble veien fra Horten, for en kortere strekning, lagt om ved Barkåker. Sem stasjon ligger på gården Aulerøds grunn. 
     I den første tid var stasjonene bare utstyrt med telegraf, senere fikk de også telefon mellom stasjonene. I nyere tid er det blitt opprettet holdeplasser uten betjening på Jareteigen, Skotte, Tomsbakken, Kjelle, Kjelleolla, Jarlsberg landbane og Auli. Av disse var i 1959 bare de to første og den siste i bruk. 
     På Jareteigen har jernbanen hatt eget grustak. Fra dette er det i tidens løp ført bort atskillige kubikkmeter grus, både til anlegg og vedlikehold av banelegemet. Nå blir det ikke lenger benyttet. 
     I 1938 åpnet Vestfoldbanen egen automobilrute for personbefordring mellom Tønsberg og Horten. Den er senere blitt utvidet til Larvik og Drammen. 
     Etter som årene gikk, ble Vestfoldbanen med sitt smalspor lite tidsmessig. Våren 1934 ble det derfor satt i gang ombygging til normalspor med 1,435 m sporvidde. Dette arbeid ble avsluttet høsten 1949, og tatt i bruk 3. oktober 1949, og siden 1. desember 1957 har Vestfoldbanen vært drevet med elektrisk kraft 
     Ved de to stasjoner Barkåker og Sem har det vært følgende stasjonsmesterer: 
    
     Barkåker stasjon. 46,70 m over havet 

     Stasjonen betjenes av en mester og to ekspeditører.
     Thorvald Gulbrandsen, 1881-95. F. 1857. 
     Theodor Møglestue, 1895-1916. F. 1852, d. 1916 på Barkåker. 
     Ole Hafskjold, 1916-32. F. 1872, d. 1932 på Barkåker. 
     Thorleif Rogne, 1932-36. F. 1872, d. 1936. 
     Lars Hennie, 1938-46. F. 1882. 
     Per Qvam, 1946-53. F. 1888. 
     Peter Tisthammer, 1954-57. F. 1897. 
     Asbjørn Bræcke, 1958. F. 1901. 
     Alf Andresen, 1959-60. F. 1902. 
    
     Sem stasjon. 13.70 m over havet.

     Stasjonen betjenes av en mester og to ekspeditører.
     Trygve Krogstad, 1960-. 
     Olaus Pedersen, 1881-1908. F. 1840. 
     Karl M. Edvardsen, 1908-27. F. 1863, d. 1955. 
     Sigurd H. Plyhn, 1927-37. F. 1877. 
     Bjørn Boiesen, 1937-47. F. 1882, d. 1954. Bind I, s. 776 og 782. 
     Karl Johan Rying, 1948-51. F. 1894. 
     Helge Johnsen, 1951-. F. 1899. 

     Norges Statsbaners distriktssjef i Drammen har gitt opplysninger om Vestfoldbanen og mestere ved Barkåker og Sem stasjoner. 

     For å skaffe noen av de indre bygder forbindelse med Jarlsbergbanen ble det bygd to privatbaner i fylket, Eidsfossbanen fra Tønsberg, og Hvittingfossbanen fra Holmestrand. Den første ble åpnet for trafikk 18. oktober 1901 og den andre 30. september 1902. 

Eidsfossbanen.

     ble anlagt etter stortingsbeslutning i 1896, og bygd med statstilskudd. Ekspropriasjonstakst ble holdt i Sem i august 1898 og overtakst i juni året etter. Banen hadde samme sporvidde som Jarlsbergbanen. Den gamle stasjonsbygning i Tønsberg lå hvor Tønsberg stasjon nå ligger, og banen fikk kontor i den nye stasjonsbygning. Banen hadde et sidespor ned til Stensarmen. 
     Strekningen fra Tønsberg til Eidsfoss var 48 kilometer. Fra Tønsberg gikk Eidsfossbanen på nordsiden av Jarlsbergbanen over Ilene og videre på østsiden av Aulielva til den passerte grensen til Ramnes ved Fresti. På Hof stasjon kunne man bytte tog og med Hvittingfossbanen fra Holmestrand komme videre til Hvittingfoss. Eidsfossbanen hadde stasjon eller stoppested uten betjening på Auli, 6 km fra Tønsberg, og 3,7 km fra Fresti stasjon i Ramnes. 
     Denne bane ble, som de fleste privatbaner her i landet, en dårlig forretning. Den gikk med underskudd de fleste år. I mai 1930 ble en motorvogn tatt i bruk. Eidsfossbanen og Hvittingfossbanen ble 1934 overtatt av A/S Vestfold Privatbaner. Men det gikk ikke lenge før de to baner måtte innstille for godt. Det siste tog på Eidsfossbanen gikk 31. mai 1938, og selskapet ble oppløst. Automobilene hadde utkonkurrert banene. Men i den tiden de var i virksomhet utførte de sin misjon, og var til stor hjelp for folket i de bygder som kunne gjøre bruk av dem. 

    Jarlsbergbanens åpning.
(Herfra og resten av stoffet om jernbane er flettet inn av redaktøren)

     Jarlsbergbanens åpning fant sted en dag i begynnelsen av september 1881 i grått, helt stille vær med en liten, lett regnskur innimellom.
     Mange folk var strømmet til. Fra stasjonen på Sem kunne de se toget på stasjonen i Tønsberg.
     Lensmann Steenbuch med lysende gullbriller og langt hvitt skjegg, en praktfull type, førte kommandoen og ordnet troppene. ”Når jeg løfter hatten, så roper dere allesammen hurra, vi er jo alle nordmenn og friske karer”. 
     Endelig satte toget seg i bevegelse. Det gikk ut fra Tønsberg og nærmet seg Sem. En husmannskone fra Låne, Karoline Brånan sprang da ut på jernbanelinjen og stilte seg opp mellom skinnene for å se bedre. Ingen gjorde noe for å få henne vekk, men så sprang en 10-års gutt, Lars O. Låne, ut på skinnegangen, fattet henne i skjørtene og trakk henne inn på plattformen. I samme øyeblikk dampet toget inn på stasjonen. Kongens følge med to-snutete hatter og ordensbånd steg først ut, så kom kongen selv ut på perrongen hilst av formannskapet med ordføreren i spissen. Ordfører Larsen Ullenrød holdt hovedtalen, og Hans Bakkeskaug talte for kongen og ønsket tilslutt at Bernadottenes kongeslekt måtte sitte på Norges kongetrone inntil Dovrefjell faller. Opptrinnet varte i 20 min. Kongen svarte på talene, tok ordføreren og Bakkeskaug m. fl. i hånden og så gikk toget videre. 

Talen for kongen.

     Naadigste Konge! 
     Maatte det være mig Hans Bakkeskaug, Bonde og Medlem af nærværende Corporation i denne Høitidsstund tilladt at udtale 3 Velkomstord til Deres Majestet: 
     Velkommen paa denne klassiske Grund. Velkommen paa Kong Bjørns Odelsgaard. Velkommen til vor Bygd! 
     Til dette enkle, men velmente Velkommen vil jeg med Deres Majestets  tilladelse føie et Ønske om, at Deres Majestet maa vinde et Kjendenavn som Kong Magnus Olafson, at De maa regjere de forenede Riger med Visdom og Kraft som Kong Sverre, at De maa regjere lenge som Kong Haakon den gamle, at De maa faa et Eftermele, som vore hedengangne Bernadotter, og at Deres Majestets Ættmand maa til Held og Lykke for Broderfolkene sidde paa Kong Karl Johans Kongestol til Dovre falder. 
     Den almegtige Gud holde sin beskyttende Haand over vor Folkekjære  Konge og det elskede Fædreland. 

Jernbanen blir populær.

     Kort tid etter at jernbanen var kommet i gang fant man ut at det ville være en fordel å få posten på jernbanestasjonene. 
     Den 28. desember 1881 uttaler herredstyret at det anser det meget ønskelig at det ved jernbanestasjonen Sem og Barkåker blir opprettet poståpnerier. 
     Henting av post foregår nå i Tønsberg. Herredstyret andrar nå gjennom amtet Marine- og Postdepartementet  om at et poståpneri blir opprettet på Sem jernbanestasjon og ved stoppestedet Barkåker. 
     Stasjonsmester Pedersen ved Sem jernbanestasjon er villig til å forrette  som poståpner ved denne stasjon. 
     Den 24. november 1882 uttaler herredstyret seg om den nye togplan og sier enstemmig: Ordføreren anmodes om å søke jernbanebestyrelsen om at hurtigtoget skal stoppe ved Sem stasjon. Det vil bidra meget til øket trafikk, og jernbanebestyrelsen bør ikke legge hindringer iveien. 
     Snart kom det et lignende andragende fra Barkåker. I herredstyremøte den 19. oktober 1886 lestes andragende fra O. C. Olsen, J. P. Brække og H. A. Sverstad om herredstyrets medvirkning til å få togordningen ved Barkåker stasjon forandret. 
     Herredstyret tiltrer andragendet. Det tilføyer at togtidene for Barkåker stasjon er så uheldig som mulig.
     Hvis hurtigtogene kunne stoppe ved Barkåker ville trafikken fordoble seg flere ganger. Det ber ordføreren å innhente Tønsberg Handelsstands uttalelse om saken, og i tilfelle om dens anbefaling, såvel om å søke om å få hurtigtoget til å stoppe som en beleiligere ordning av togtidene ved Barkåker stasjon. 
      Som en ser ble jernbanen hurtig populær i Sem, og det var nok en sorg for mange, da ordføreren den 14. januar 1887 leste for herredstyret Jernbanestyrelsens svar, at avgjørende hensyn hindrer den i å imøtekomme ansøkningen. 

Automobiler - rutebiler.

     Et damplokomotiv med tilhengervogn ble i 1874 forsøkt satt i drift på veien mellom Holmestrand og Hvittingfoss for Vittingfossens Træsliberi. Prøvekjøringen forløp heldig, men driften ble innstilt etter få turer, da innretningen viste seg lite skikket til firmaets formål (Botne bygdebok I, s. 902-03) . 
     Holmestrandsposten for 2. september 1899 har en liten notis om at vognmann Olaf Johannessen, Horten, hadde satt i gang en omnibus. Nærmere opplysninger savnes. Det er sannsynlig at trekkraften var hester. 
     Den første bensindrevne bil kom til landet i 1895, og ble forsøkt satt i rutetrafikk mellom Tretten og Ringebu. Instrumentmaker Paul Irgens leverte i 1899 en motoromnibus til Trondhjems Omnibusaktieselskab. S. å. ble en bussrute satt i gang mellom Stortorvet i Kristiania og Grefsen. Den ble innstilt etter 3 måneders drift. Schous Bryggeri i Kristiania anskaffet s. å. en lastebil. Veidirektør Hans Krag foretok i 1901 en prøvetur med bil fra Otta til Andalsnes (Motorliv nr. 1 og 2 1957). 
     Dette var forløperne for det trafikkmiddel som etter 1900 kom til å revolusjonere samferdselen i by og bygd. 


Det fredede hus på Teien i Slagen. 


Fra trappen i huset på Teien


 


     Disponent Ole F. Bergan skal ha vært den første som kjørte med bil i Tønsberg. Han tok sertifikat i 1908. Sammen med vognmennene Johannes Nilsen og August Karlsen startet Bergan drosjebiltrafikk i Tønsberg i juli 1910 under firmanavnet Automobilselskabet Jarlsberg & Larvik. De hadde skaffet seg en bil med en 24 HK's motor med plass til 7 personer og sjåfør. Virkefeltet var til å begynne med ikke stort: Innen Tønsberg by, til Teiehøgda på Nøtterøy, Kjelleolla i Sem og Presterød i Slagen. 
      Agent Tennefoss i Tønsberg ble 19. oktober 1909 av amtmannen meddelt konsesjon på en bilrute, med følgende reservasjon: ”Indtil videre maa det forlanges at bilen foruden en chauffør skal følges av en mand, der i fornødent fald kan assistere de kjørende som automobilen vil komme til at møde”. Konsesjonen ble ikke benyttet før i 1911. Overingeniør Conradi anmeldte Tennefoss i juni 1909, ”for med automobil nr. 3 at have kjørt veien til Aasgaardstrand uden lov”. 
      Hotelleier Jens Henriksen satte i 1910 i gang en bilrute mellom Drammen og Konnerud. I juli s. å. satte grosserer Thøger Andresen (Andersen?), Larvik, i gang en bilrute mellom Stavern og Tønsberg, via Larvik og Sandefjord. Billettprisen ble satt til 15 øre pr. kilometer. Ruten ble innstilt etter prøvedriften. I Vestfold er således 1910 startåret for rutebilnæringen. 
      Motorvognloven ble satt i kraft 1. april 1913. Bilene i Vestfold fikk nå kjenningsbokstaven G, men da denne bokstav ofte var vanskelig å skille fra C, besluttet veidirektøren i 1929 at bokstaven skulle byttes med Z. 
     Det var amtskontoret, senere fylkeskontoret (veisjefen), som ga konsesjon på rutebilkjøring, etter anbefaling av herredstyret. Fra Sem herredstyres forhandlingsprotokoller finner vi fra 1910 en hel del opplysninger om automobilkjøring. 
     Konsul Halfdan Wilhelmsen søkte i 1910 om rett til å kjøre med bil fra Tønsberg til sin eiendom Teigen i Slagen, og ellers i Sem og Slagen. Han hadde kjøpt en stor 8 seters bil med 30 HK. Et konsortium søkte om konsesjon på rutebiltrafikk mellom Tønsberg og Sem st. og mellom Tønsberg og Åsgårdstrand. Brun og Henie A/S søkte på vegne av et aksjeselskap i Åsgårdstrand om rett til å befare strekningen Åsgårdstrand-Tønsberg og retur med bil. Herredstyret besluttet: ”Forutsatt at vedtektene for automobilkjørsel sterkt innskjerpes og søkes strengt overholdt, kan herredstyret anbefale rutekjørsel på de nevnte veier og f. t. ikke mere enn 2 turer om formiddagen og 2 om ettermiddagen”. Wilhelmsens søknad kunne ikke innvilges, ”da denne kjørsel ikke kunne gå inn under benevnelsen rutekjørsel. De almindelige bygdeveier var alt for smale for automobilkjørsel”. Bergan søkte i 1910 om å få utvidet virkefeltet til en større del av  Sem og Slagen. Ordførerens innstilling var denne: ”Da automobilkjørselen inden herredet har tat en meget raskere utvikling end av herredstyret forutsat, da dette i møte den 20. mai d. aa. anbefalte rutekjørsel, og naar  hensyn tages til den raadende misnøie og de mange besværinger over automobilkjørselen, finder herredstyret ikke at kunne anbefale andragendet  om at aabne saa mange veier for automobilkjørsel”. Ved den tid kom det  spørsmål fra en del grunneiere på Undrum om ikke automobilkjøringen kunne stoppes innen herredet, da denne kjøring voldte megen ulempe. De fikk til svar at bilkjøringen ikke kunne stoppes, men betryggende vedtekter og regler for kjøringen burde strengt overholdes. Det var mange som kjørte med hest på veiene i den tid, og mange av hestene var i den første tid redde for bilene. Disponent Bergan fortalte i 1946 til ”Gambrinus” at han i den første tiden han kjørte med bil utenfor byen alltid hadde med en pose havre. Det burde helst være to i bilen. Den ene gikk av og holdt hesten og ga den korn, mens bilen passerte (Tønsbergs Blad 2. november 1946). I den samme avis er det 25. april 1911 inntatt et avertissement: ”Automobilene vil, for at tilvænne Hestene, passere den nye Slagen-Chaussé fra Onsdag 26de til og med Lørdag 29de April hver Formiddag Kl. 10 til 12. mellom Olsrød og Saltkop”. Det er undertegnet av Johan Olsen og Automobilselskabet Jarlsberg & Larvik. 
     I 1910 var visstnok de fleste riks- og fylkesveier i Vestfold åpne for motorkjøring. Amtskontoret spurte 1. november 1912 om hvilke bygdeveier innen Sem herred som burde åpnes for motorkjøring. Amtsingeniøren foreslo alle bygdeveier, men herredstyret kunne ikke anbefale dette. Veiene var for smale og for dårlig bygd. I 1913 foreslo amtsingeniøren at veien Olsrød-Valløy, Presterød-Aldershvile og fra Grevinneveien i Stenmalen til Syrbekk burde åpnes, men herredstyret holdt fast ved sin uttalelse fra året i forveien. 
     I 1910 tillot amtskontoret Rolf Henie, Kristiania, og overrettssakfører Nerdrum, Tønsberg, på vegne av et konsortium, å sette i gang fast bilrute mellom Åsgårdstrand og Tønsberg. 
     Byggmester H. Helgesen, Sem på Nøtterøy, hadde i en rekke år drevet en ”hestediligence” mellom Stangeby og Tønsberg. I 1910 tok han initiativet til dannelsen av A/S Tønsberg og Omegns Automobilcompani. Formålet var ” ved automobilbefordring av personer og lettere gods til særdeles lave takster å opprettholde en bekvem forbindelse mellom byen og en del av dens oppland”. Byens handelsstand og banker støttet foretagendet. Virksomheten kom i gang våren 1911 med en 24 HK Leyland. Den konsesjon som Tennefoss hadde fått i 1909 ble visstnok overført til dette nye selskap. Bilen hadde plass til 15 personer. Den hadde kompakte gummihjul. Derfor fikk den snart tilnavnet ”Rist meg hjem”. Den første rute gikk til Kjøpmannskjær. Sommeren 1911 ble det også satt i gang en rute til Åsgårdstrand. Den ble innstilt etter det første års prøvedrift. Selskapet hadde planer om å opprette en rute gjennom Andebu, Høyjord og Vivestad, men verdenskrigen 1914-1918 hemmet utviklingen og det ble vanskelig å skaffe passende vogner til rutebiltrafikk. Automobilkompaniet ble oppløst i 1916 og fortsatte på privat basis av kompaniets sjåfør Nils Olsen, Kjøpmannskjær. 
     I 1915 fikk dr. Schancke og dyrlegene Kragerud og Kjølberg, tillatelse til i praksis å kjøre med bil på alle veier i herredet. På bygdeveiene fikk nå også motorsyklistene slippe til, når syklene ble  "kjørt med forsiktighet”. 
     I 1918 fikk Oskar Tjølsen, Tønsberg, konsesjon på bilruter Tønsberg-Valløy og Tønsberg-Vollen-Åsgårdstrand. Han brukte en gammel 8-seters sanitetsbil og tok 4 turer hver vei om dagen på begge ruter. I 1919 søkte Tjølsen om å få drive en rute mellom Tønsberg og Høyjord 2 ganger daglig. Sem herredstyre anbefalte denne søknad. I den tid ble konsesjon gitt for ett år ad gangen. Det måtte søkes på ny hvert år. I juni 1919 ser vi av en avisnotis at flere bygder holdt igjen med å åpne sine veier for buss- og biltrafikk. - Etter som trafikken økte og folk ble fortrolig med det nye og billige trafikkmiddel måtte nye, større og bedre vogner skaffes. I 1921 kjøpte Tjølsen en buss med 19 seter. Dette var den første virkelige ”buss” på disse kanter. Den ble straks meget populær. 
     Kristian Gullerød, Nes på Nøtterøy, søkte i 1919 om konsesjon på en bilrute Tønsberg-Husvik-Valløy. Denne rute kom igang i 1920. Gullerød flyttet til Husvik. I 1934 startet han også en rute Tønsberg-Nedre Råel-Bogen. 
     Sigurd Bernhard Tønnessen, Fyllpå i Slagen, fikk i 1920 konsesjon på en rute Tønsberg-Nedre Råel-Narverød-Valløy med en 7 seters bil. Han  tok 4 turer daglig. S. å. søkte han om konsesjon på en rute mellom Tønsberg og Melsomvik med 2 turer daglig. Den ble anbefalt av Sem herredstyre. Tønnessen kjørte også en rute Tønsberg-Føyenland-Husøy, og i 1922 kjørte han og Christiansen også en rute Tønsberg-Åsgårdstrand. 
     Albert Johansen, Fyllpå, søkte i 1921 om konsesjon på en rute mellom Tønsberg og Horten, så vel på den gamle postvei som på Østre Slagenvei, 2 ganger daglig. 
     Andersen og Nilsen søkte i 1922 om å få forlenge sin rute fra Nøtterøy over til Husøy. S. å. søkte Arnulf Karlsen, Ra i Sem, om konsesjon på en rute Tønsberg-Lensberg mølle-Ramnes kirke. 
Arvid Josefson, Presterød, fikk i 1923 konsesjon på en rute mellom Tønsberg og Åsgårdstrand med en 16 seters buss, 4 turer daglig. Til Eik fikk han kjøre på den nye vei så langt den var bygd ferdig. I 1924 fikk  han også kjøre en rute Tønsberg-Rom-Åsgårdstrand. 
     Karl Anton Hansen, Husøy, søkte i 1923 om konsesjon på ruter Tønsberg-Føyenland-Husøy og Tønsberg-Husvik-Valløy. Hansen fikk i 1926 Anton Andreassen som kompanjong. De hadde 2 busser. 
     I 1923 overtok Hans G. Hansen, Husøy, Tjølsens ruter til Valløy og Åsgårdstrand. Etter ett år måtte han anskaffe en ny buss med 20 seter. I 1925 åpnet Hansen og Kasper Johansen, Husøy, ruter Åsgårdstrand-Kjær og Barkåker-Tønsberg. De korresponderte med buss til Horten og kjørte 2 turer hver vei med en buss med 20 seter. Barkåkerruten ble snart utvidet til 3 turer daglig. Hansen løste ut Johansen i 1926. Rutene ble i 1926 utvidet med Tønsberg-Ringshaug og i 1936 Tønsberg-Skallevoll. Hansen hadde i 1939 6 busser. 
     Tønnessens ruter ble i 1925 overtatt av drosjeeierne Chr. Klemmetsby og Karl L. Aas. Utenom rutene Tønsberg-Valløy og Tønsberg-Melsomvik utvidet de driften i 1926 med rute Tønsberg-Ringshaug og i 1927 Tønsberg-Sem-Skjee-Holt og Tønsberg-Melsomvik-Bogen. De hadde 5 busser. 
     Josefson fikk i 1925 Trygve Adamsrød (d. 1949) som kompanjong. I 1928 ble Josefson løst ut av Adamsrøds svoger Georg Brataas. De utvidet sine ruter i 1936 med en rute Tønsberg-Skallevoll og skaffet seg 5 busser. 
     Det ble etter hvert hård konkurranse blant rutebileierne og det førte  til at billettprisen i 1923 gikk sterkt ned. Det kostet i 1923-24 kr. 1,50 å reise fra Tønsberg til Åsgårdstrand, 50 øre til Valløy og like meget til Eik. Nye busser måtte skaffes hvert annet år, hvis man ville følge med utviklingen. Vestfold Rutebileieres Forening ble stiftet i 1924. 
     I 1926 tok bussene til med å kjøre ned til badestranden på Ringshaug, etter at rutebileierne selv hadde utvidet veien dit ned. Trafikken økte og det måtte skaffes flere og større busser. I badesesongen ble det på godværsdager kjørt 16 turer, men på de riktig store badedager over 60.
     I 1930 var det 21 bilruter i hele herredet. 
     Etter en skarp innbyrdes konkurranse gjennom mange år bes1uttet rutebileierne som sognet til rutebilstasjonen ved Stoltenbergs gate (tatt i bruk i 1926) å slå alle sine ruter sammen til et andelslag, som fikk navnet Rutebilene Farmand A/L, med kontor ved rutebilstasjonen. Etter sammenslutningen har utviklingen stadig gått videre, både med hensyn til ruter og materiell. 
     Kilder: Lokalavisene m. v. Rutebileier Hans G. Hansen. Husøy, har også gitt mange opplysninger om rutebiler 1918--39. 

Jarlsberg flyplass.


Jarlsberg flyplass.

     I august 1940 laget tyskerne en improvisert flyplass på Jarlsberg. Elektrisk lys ble montert på bakken, til orientering for landing etter mørkets frembrudd. Det ble satt opp sjablonger som skulle ligne fly, bensinfat o.l.  Hensikten med dette var å villede fremmede rekognoseringsfly, men vi har ikke hørt at noen lot seg narre. 
     Det kom tidlig under krigen på tale å anlegge en virkelig flyplass her, men arbeidet kom først i gang våren 1944. Fra de omliggende gårder ble det ekspropriert grunn, i alt 315 dekar, til en rullebane, 1400 m lang og 225 m bred. Nordmenn ble skrevet ut til arbeidsinnsats. Sammen med russiske sivile flyktninger av begge kjønn utførte de en stor del av planeringen. Russerne var innkvartert på Sem, i skolen, ungdomslokalet og Hotell Ulvin. Hovedbygningen på Fyllpå ble rekvirert til kontor m. v. til de offiserer fra det tyske flyvåpen som skulle lede arbeidet. Ved kapitulasjonen i 1945 var planeringen kommet godt i gang, og det var da lagt ut trelemmer over store deler av plassen. Som plassen da sto hadde den kostet tyskerne ca. 1/2 million kroner. 
     Etter frigjøringen ble det videre arbeid stoppet for en tid. Ved utgangen av 1946 var det ennå ikke tatt noen bestemmelse om hva flyplassen skulle brukes til, og denne usikkerhet var fortsatt plassens store problem,  særlig etter at Torp flyplass i Sandar ble bygd for flyvåpenet. I 1947 gikk man i gang med å sette plassen i brukbar stand. Etter hvert ble rullebanen forlenget, høyspentledninger flyttet, snarveien opp til Fyllpå stengt og de nødvendige bygninger oppført. I begynnelsen av 1957 var det nedlagt ca. 7 millioner kroner i plassen. Av dette beløp hadde Sem kommune betalt kr. 67.500 og Tønsberg kommune kr. 205.000. Det øvrige falt på staten. 
     Fra våren 1947 har plassen vært brukt til taxi- og skoleflyvning. I 1951 ble den også tatt i bruk som vikeplass for Oslo-området, når værforhold hindret landing på Fornebu eller Gardermoen. Til charterflyvning har plassen vært meget nyttet og den sivile lufttrafikk har stadig økt. 
     Norsk-amerikaneren Thor Solberg fikk i 1956 kontrakt på fem år for å  drive flyskole på Jarlsberg under firmanavn Thor Solberg Aviation Co. 
     Solberg meldte seg senere som leier av hele plassen, bygge den ut og  holde den i stand, men det viste seg vanskelig å komme til en forståelse  med Samferdselsdepartementet, som er mest stemt for å få all sivil fly trafikk over Torp. - I juni-august 1959 drev Solberg en søknedaglig  prøveflyrute: Jarlsberg-Fornebu-Notodden-Hamar, og retur. Langvarige  forhandlinger mellom Forsvarsdepartementet, Sem og Tønsberg kommuner  og Solberg førte til at Solberg i 1961 fikk kjøpe flyplassen. 

Post.

     Det norske postvesen ble opprettet av Hannibal Sehested i 1647, og straks ble det satt i gang postruter fra København til Kristiania, og videre til Bergen og Trondheim. Omtrent samtidig ble det også satt i gang en postrute fra Kristiania over Bragernes, Tønsberg og Larvik til Skien. I byene langs postrutene ble det åpnet postkontorer og ansatt postmestere. Landets postvesen ble lenge ledet av postmesterne i Kristiania. 
     Langs postrutene ble det sluttet overenskomst med postbønder, som uten lønn, men mot skattefrihet, fritakelse for skyssferd, innkvartering og vedlikehold av veier, skulle bringe posten til neste postbonde uten opphold. Fogdene ble pålagt å ansette postbønder. I fogedregnskapene for 1664 føres det opp 11 postbondegårder i Jarlsberg, som fogden gikk ut fra var fritatt for skyssferd, rytterskatt og arbeidspenger. De 11 gårder var  Ramsøe (Ramsum) i Skjee, i slutten av 1680-årene var Lars Vølen postbonde, Vik i Sem, Østre Bjune og Nordre Bjune i  Ramnes, Skog i Våle (i 1689 var også Haugtuft i Våle postbondegård).  Hvitstein og Gaupås i Botne, Søndre Revo og Mellom Revo i Sande, Nedre  Knive og Bakke i Skoger. Disse gårder lå like ved den gamle rideveien fra Larvik til Drammen. I de første hundre år var fordelen ved å være post-bonde ikke særlig stor og de tok det derfor heller ikke så nøye med å overholde tiden, og posten ble ofte forsinket. For dette var det satt streng straff, men det var ikke godt å føre noen kontroll, og de dårlige veier og dårlig vær var ofte god nok unnskyldning. 
     Hvor veiene var noenlunde gode ble posten ført med hest og mann, andre steder ble den befordret til fots. I kystdistriktene ble også båt nyttet.  Etter hvert som postvesenet utviklet seg ble det fra hovedpostrutene opp-rettet bipostruter til byer som lå utenfor rutene. Til disse bipostruter ble det nyttet gående bud. Som postbud skulle det bare brukes voksne menn.  I den første tid skjedde postforsendelsen én gang i uken. I begynnelsen av det 19. hundreåret ble den utvidet til to ganger ukentlig. 
     Den som førte posten skulle i god tid varsle den neste postbonde om sitt komme. Til dette hadde de fått utlevert posthorn. Når en postbonde hørte posthornet gjalle måtte han, eller hans sønn eller tjenestegutt, straks gjøre seg ferdig og stå klar til å overta postsekken og uten opphold føre den videre til neste skifte. Da kunne den første rolig vende hjem igjen. I 1748 sendte seks av postbøndene i Tønsberg-distriktet sine posthorn inn til postmesteren i Tønsberg for å få dem reparert eller ombyttet. De fikk nye horn. Postførerne hadde også postskilt. Postsekken var låst og nøkkel hadde bare postmesterne. I 1650 kostet det 4 sk. å sende et brev fra Kristiania til Tønsberg. Taksten ble i 1653 økt til 6 sk., og nedsatt i 1743 til det halve. 
     I 1750-årene kom det nye bestemmelser om postombringelsen. Postbøndene skulle fremdeles beholdes, men de skulle fra nå av få noen lønn av postvesenet. Dessuten fikk de en skyssgodtgjørelse fra 8 til 12 skilling mila, alt etter veienes beskaffenhet. Postbøndene skulle som før være fri for utskriving til militærtjeneste for seg selv og opp til to postkarer, de skulle fremdeles være fri for vedlikehold av veier, for å være lagrettemenn, og alle andre byrder som hvilte på den almindelige mann. Derimot skulle postbøndene heretter betale alle offentlige skatter og avgifter. Posten, som tidligere for en stor del av rutene var blitt befordret til fots, skulle nå - hvor veiene tillot det - befordres med hest på 1 1/2 til 2 timer på mila. Veiene ble målt opp og en rimeligere fordeling av de veistykker hver post-bonde hadde å føre posten ble foretatt. Det varierte mellom 1 1/2 og 2 mil etter veienes tilstand. Forordningen om denne forandring kom i 1758. Den som red med posten ble kalt postrytter. 
     I 1754 var Oserød og Ramsum postbondegårder i Stokke, og på ruten nordover nevnes de samme gårder som i 1664 og 1689. I 1801 begynte man å sende posten om Moss-Horten. Ruten over Bjune og Haugtuft ble da flyttet lenger øst, til den gamle kongeveien gjennom Sem, Undrumsdal og Nykirke. En ny rute gikk til Horten. Nå var også postmengden økt betraktelig. I tingbøkene finner vi etter 1800 ofte forhør over postførere for forsinkelse av posten, og i disse forhørene blir også postgårdene nevnt. På postruten Tønsberg-Larvik var det poststasjon eller skifte, som før, på Oserød i Skjee (ca. 1 mil fra Tønsberg), Haukerød (av og til også på Bjørnum og Hundstokk) i Sandar, Ommundrød i Tjølling og Faret i Hedrum. Under gode vær- og føreforhold tok det i 1808 omtrent 1  1/2 time å kjøre et fullt lass med postsekker fra Tønsberg til Oserød. Hele strekningen fra Tønsberg til Larvik tok i 1815 6 1/2 time under samme forhold. Fra Oserød ble posten nordover til Drammen ført enten over Tønsberg eller direkte over Hem i Undrumsdal (5/4 mil  eller også 5 1/2 fjerding fra Oserød), Bruserød i Nykirke (1 mil fra Hem), Grefsrød i Botne (1/2 mil fra Bruserød), o.s.v. Posten fra Tønsberg til Moss gikk over Kjær i Borre, Horten og Tronvika på Jeløy. På denne rute var det fra 1815 til midt i 1820-årene også poststasjon på Stuverød i Slagen, med Søren Hanssen som postbonde. Over denne stasjon gikk posten fra Tønsberg også den vestre vei til Drammen over Hem i Undrumsdal. Ved de fleste av de nevnte poststasjoner var det skyss-skifte eller gjestgiveri. Hver poststasjon hadde flere postbønder (ofte tre), som hadde tatt på seg å føre posten. Var det færre postbønder ble det leid postkarer. I 1815 var det tre postbønder på Oserød, som førte posten hver 3. gang. (Ved denne stasjon tjenestgjorde postrytterne hver sin uke i 1798). På Kjær var Mads Hanssen og Torsten Larssen postbønder i 1811. Torsten hadde vært postbonde på Kjær fra den tid han flyttet til denne gård fra Skottås i Undrumsdal. Sønnen Ole Torstensen Kjær, senere postbonde på Kjær, var leid av Mads Hanssen, som postkar, sammen med Ole Nilsen, Kjær i Sem. I 1828 var Fredrik Fredriksen, Lestestad i Slagen, postbonde for ruten Tønsberg-Kjær. Sønnen Ole Fredriksen hadde tidligere kjørt posten i tre år alene. På Horten leide Baltzer Rustad to postkarer. I Tønsberg bodde i 1811 postføreren Nils Gulhaug. Denne førte posten som oftest til Kjær. Når posten vestenfra kom til Tønsberg om kvelden hørte Nils postføreren blåse i posthornet når han nærmet seg huset til Nils Gulhaug. Nils gjorde seg da straks ferdig og kjørte til postkontoret. Der ventet han en times tid mens posten ble sortert og fordelt. Til Kjær brukte han en time, men var føret og været dårlig gikk det med 1 1/2 time. Fra Horten til Tronvika ble posten ferjet over sjøen i dagslys. 
     Når posten var ventende skulle postkjøreren, som tidligere, stå ferdig med hest og vogn eller slede og straks kjøre videre med posten. Når posten kom ble postsekkene straks ført over fra det ene kjøretøy til det andre. Og som før skulle den ankomne postkjører vente med tilbakereisen til han hadde sett posten vel av gårde. På hver poststasjon var det en timeseddel hvorpå det ble notert når posten kom og når den ble sendt videre. Ble posten forsinket, ble det straks holdt forhør på tinget over postførerne, for å bringe forsinkelsen på det rene. 
     Enkelte postkjørere fikk av og til ganske lange turer. Ole Torstensen Kjær kjørte således natten til 28. mars 1811 helt til Oserød. På tilbakeveien med Tønsbergposten kom han til Horten kl. 9 om morgenen. 
     I de følgende år finnes det meget få opplysninger om dem som kjørte posten, men vi vet at Kristoffer Anderssen, Lille Basberg, var «postkarl» i fem år fra 1830 til 1835. Han slapp derved å bli utskrevet til militærtjeneste. 
     Fra 1827 satte staten i gang egne postdampskip, og først i 1871 gikk postdampskipsfarten over på private hender. De regelmessige dampskipsruter og de jernbaner som etter hvert ble bygd gjorde at postvesenet utviklet seg raskt i annen halvdel av det forrige hundreåret. Posten ble nå brakt hurtig og sikkert fram. Postmengden økte også sterkt, ikke minst som følge av større skriveferdighet. De aviser som etter hvert kom ut fikk flere og flere abonnenter i by og på land. Og ombringelsen av disse aviser skjedde for en stor del gjennom postvesenet. 
     Det var bare noen få i bygda som holdt aviser så lenge postforsendelsen var dårlig. I 1840-årene holdt skipsreder Jacob Ambjørnsen på Åsmundrød Morgenbladet sammen med stortingsmann Hans Jørgensen Karlsvik. Ambjørnsen hentet avisen i Tønsberg og Jørgensen lot den hente på Åsmundrød når Ambjørnsen hadde lest den. 
     Post til Sem og Slagen ble lenge ikke brakt ut til bygda. Personer som ventet post måtte spørre etter den på postkontoret i Tønsberg. I tingboka for 1815 ser vi at sogneprest Smith Petersen hentet sin post i Tønsberg. Senere ble også post adressert til den kjøpmann i byen hvor man gjorde sine innkjøp. Fra annen halvdel av forrige hundreåret ble det etter hvert opprettet en rekke poståpnerier som lettet postforbindelsen for de nærmestboende. De nyere brevhus har også hjulpet til. Men postforbindelsen er først blitt tilfredsstillende ved de mange landpostruter som nå daglig bringer posten helt fram til adressaten. 

Poståpnerier.

     Vi har følgende poståpnerier og brevhus, som letter postgangen til og fra bygda: Åsgårdstrand, opprettet i 1852. Valløy, opprettet i 1853 Adal, Borre, opprettet 1/7 1886. Barkåker, opprettet 1/10 1882. Sem, opprettet 1/10 1882. Jersøy, opprettet 1/7 1894. Fresti i Ramnes, opprettet 15/11 1901. Husøysund, opprettet 15/10 1924. Tolvsrød, opprettet 1/4 1950 (poståpner: Kjøpmann Henry Andersen). Tverved, opprettet 1/4 1958 (poståpner: Kjøpmann Eilif A. Klerck). 
     1. august 1961 ble Lofts-Eik underpostkontor åpnet i lokaler hos kjøpmann Lars Langaas. 

Brevhus II.

     Råel, opprettet 16/7 1900. Fyllpå, opprettet 1/10 1913, nedlagt 1/4 1950. Bogen i Slagen, opprettet 1/4 1922. Tverrved, opprettet 1/5 1926, omgjort 1/10 1956 til brevhus II, og 1/4 1958 til poståpneri. Presterød, opprettet 24/6 1935. Hogsnes, opprettet 1/7 1950. 

Landpostruter.

     Postmester Just Ebbesen i Tønsberg henstilte i brev 4. mai 1892 til Sem herredstyre å ta initiativet til opprettelsen av en landpostrute til Slagen. Den burde gå ut fra postkontoret i Tønsberg tre ganger i uken, over de mest bebodde strøk av sognet og tilbake til postkontoret. Den daværende ordning at beboerne i Slagen fikk sine postsaker utlevert til forskjellige steder i byen, mest til de kjøpmenn hvor de hadde sin handel, voldte forsinkelser og uorden. Herredstyret sluttet seg enstemmig til forslaget og overdro til ordføreren å søke poststyret om at det for offentlig regning ble opprettet slik rute som nevnt. Ruten ble satt i gang 1. juli 1894. 10. februar 1893 søkte åtte oppsittere på Nes, Husvik, Narverød og Husøy indredepartementet om at det måtte bli opprettet et poståpneri på Nes (Aldershvile). Herredstyret anbefalte søknaden. Den ble imøtekommet året etter. I 1894 ble det søkt om en landpostrute fra Åsgårdstrand til de gårder som nå sogner til dette poståpneri. Ruten ble først opprettet i 1918. 
     Fra 1. april 1907 ble det søknedaglig rute fra Jersøy p. å. til Husøy og Føyenland. Året etter ble rutene i Slagen gjort søknedaglige. 
     Landpostrutene er opprettet i denne rekkefølge: Tønsberg-Vestre Slagen, 1/7 1894. Tønsberg-Østre Slagen, 1/7 1894. Jersøy-Føyenland, 1/4 1907 (forandret i 1924). Barkåker-Hem i Undrumsdal, sommeren 1913. Sem-Vear, 15/8 1916. Sem-Taranrød, 1/8 1918, søknedaglig. Åsgårdstrand -nordøstre Slagen, 1/11 1918. Tønsberg-Søndre Slagen (Presterød-Råel), 1/10 1937. 
     Befolkningen omkring Jarlsberg hovedgård, Ås-gårdene, det meste av Fadum m. fl. fikk sin post sendt til Andelsmeieriet i Tønsberg. Derfra tok melkekjøreren eller sjåføren på melkebilen posten med seg tilbake til Sem. Denne ordning varte i mange år. 
     Bortsett fra Åsgårdstrand og Adal sorterer poståpneriene under Tønsberg postkontor. Det samme gjør også brevhusene. Flere av brevhusene er ikke lenger i bruk. 
     I det følgende skal vi fortelle litt om de enkelte poståpnerier og dere betjening. 

Valløy poståpneri.

     Vi kjenner ikke navnet på den første postekspeditøren på Valløy. Folketellingen i 1865 har ingen med denne titel. I slutten av 1860-årene kom Carl de Roepstorff til Valløy som dampskips- og postekspeditør (se foran). Hans far hadde vært postmester i Tønsberg, og sønnen Carl hadde hjulpet faren med arbeidet de siste årene denne levet. Carl de Roepstorff ble i 1894 avløst som poståpner av fru Anna Steenbuch, som holdt postkontor i sitt hjem i tollstasjonen til 1928. I 1932 overtok fru Åse Bjønness, f. Ottesen, stillingen. 25. april 1945 ble postkontoret ødelagt under flyangrepet. Fru  Bjønness omkom sammen med sin far og to søstre. Siden august 1945 er posten blitt utlevert av kjøpmann Kongstein. 
     Før jernbanen til Vestfold kom i 1881 var det meget å gjøre for postekspeditøren på Valløy. Det meste av posten til og fra Tønsberg gikk visstnok den gang over Valløy. Herfra ble posten alle hverdager kjørt inn til byen, og postkjøreren hadde post med tilbake, både til postbåtene og til poståpneriet. I vintertiden hendte det at isen blokerte Valløy. Postsekkene ble da ofte kastet ned på isen, og postekspeditøren måtte bringe dem i land. Den post til Valløy som kom til poståpneriet ble i midten av 1870-årene  brakt ut av den kjørekar de Roepstorff hadde i sin tjeneste (Johan Edv.Andersen, se nedenfor). For hvert brev han brakte ut fikk han 1 skilling pr. brev i godtgjørelse av adressatene. Da jernbanen overtok postbefordringen ble det lite å gjøre på Valløy, og fra den tid kan postekspeditøren betraktes som poståpner. I de følgende år kunne posten bringes til og fra Tønsberg uten hest og vogn. Den mann som bar posten het visstnok Heiberg. Da vi fikk Jersøy poståpneri på Aldershvile i 1894 ble posten på ny kjørt til og fra Tønsberg. Denne kjører var klokker Ole Hanssen, Valløy. Han kjørte fra Valløy kl. 7 om morgenen og var tilbake ved 2-1/2 3 tiden om ettermiddagen. Under styggvær om vinteren kunne det ofte gå med hele dagen. Lønnen for denne kjøring var kr. 2,- pr. dag for mann og hest. Ruten gikk fra Valløy til Tønsberg. På tilbakeveien gikk turen om Aldershvile. Post ble også lagt inn til de kjøpmenn i Søndre Slagen, som bodde langs ruten, og til enkelte gårder. På Valløy ble posten sortert og den neste dag tok Hanssen med almindelig post til Langvall, Tolvsrød og Fyllpå, og la den inn hos landhandleren på Fyllpå. Pakker  og verdibrev måtte hentes på poståpneriet. 
     I 1896 søkte beboerne på Valløy om at postruten Tønsberg-Valløy måtte bli forandret fra 4 dager i uken til søknedaglig. En slik forandring ville antakelig oppveies uten ekstrautgift for poststyret ved å slå postrutene Tønsberg-Nes og Tønsberg-Valløy sammen. Herredstyret anbefalte denne søknad. 
     Omkring 1900 overtok Johan Edvard Andersen, Presterødrønningen (d. 1924, 70 år), postkjøringen. I 1870-årene hadde han i tre år kjørt posten for de Roepstorff. På veien hjem fra Valløy om ettermiddagen tok han posten med til Fyllpå. Den siste postkjører i denne rute var Kristian Svendsen, Øvre Råel. Han overtok i 1919 etter Andersen og kjørte til 1926. I 1919 søkte han om å få kjøre posten fra Tønsberg til Valløy og tilbake til byen med bil. Herredstyret anbefalte søknaden. Etter 1926 har rutebilene brakt posten til og fra Valløy. - Så lenge det var postkjørere var det alminnelig at byens kjøpmenn og grossister sendte med postkjøreren mindre pakker til landhandlere og andre langs ruten, for en mindre betaling. 

Jersøy poståpneri i Søndre Slagen.

     Det var fru Johanne Cathinka Bull Gjertsen, Aldershvile (f. 1854 på Eik i Slagen, bind I, s. 658), som tok initiativet til å få opprettet Jersøy p. å. Hun virket som poståpner fra 1894 til 1908. Lønnen var til å begynne med kr. 100 pr. år, og for dette beløp måtte hun holde kontor med lys og varme. Hun var også telefonistinne ved Jersøy telefonsentral. 
     Fru Johanne Andersen gikk med post til Husvik krets 1909-25. 
     De neste poståpnere har vært: Albert Severin Henrichsen, Søndre Nes, 1908-11. D. ug. 1911. Frøken Inga Christensen, 1912-26. Fru Marie Antonette Levordsen, f. Carlsen, Husvik, 1926-51. Else Levordsen, 1951-54. Aase Christensen, 1954-. 
     Mange i søndre Slagen måtte helt til 1937 hente sin post på poståpneriene, brevhusene eller hos de kjøpmenn hvor postkjøreren la posten inn. 

Husøysund poståpneri på Husøy.

     Fra Jersøy p. å. gikk det fra 1907 en landpostrute over sundet til Husøy og Føyenland. Fru Julie Johansen gikk med stor dyktighet med posten i denne rute så lenge den var i gang (1907-32). I vintertiden var det mange ganger meget vanskelig å komme over sundet, som følge av ishindringer. Men Julie kom som regel over med prammen sin og posten kom punktlig fram. I lengden ble ruten for tungvint. Derfor ble det i 1924 opprettet eget poståpneri på Husøy. Poståpnere her har vært: Kjøpmann O. Bjønnæss, 1924-26. Frøken Anna Foyn Bjønnæss, 1926-30. Kjøpmann Halvor Sønstegård, 1930-40. Harald A. Gulbrår, 1940-50. D. 1950. Bodil Sørby, 1950-52. Marie Schulstock, fra 9. januar 1952. 
     I 1940 ble postkontoret flyttet til frøken Agnes Engebretsens hus ved Søndre brygge på Husøy. Den gamle landpostrute fra Jersøy fortsatte med fru Julie Johansen til 1932. Da hun sluttet hadde hun gått med posten i hele 25 år. Hun ble efterfulgt av Ivar Hoff, 1932-34. Senere har fru Elsebeth M. Berg, en datter av Julie Johansen, hatt stillingen som postbud fra Husøy til Føyenland. 

 Barkåker poståpneri

har hele tiden vært bestyrt av stasjonsmesteren ved Barkåker stasjon.

Sem poståpneri
ble bestyrt av stasjonsmesteren ved Sem stasjon til henimot 1919, med en kortere avbrytelse omkring 1908-10, da en datter av stasjonsmester Olaus Pedersen en tid hadde stillingen som poståpner. Postkontoret ble så  flyttet fra stasjonen og har senere holdt til i leid lokale på flere steder på Sem. I november 1931 brente det daværende posthus. Det tilhørte byggmester A. Holth, Lensberg, og ble ikke bygd opp igjen. Før rutebilene overtok en stor del av posttransporten til og fra bygdene gikk også posten til Arnadal og Andebu over Sem poståpneri. 
     I de senere år har følgende hatt stillingen som poståpner: Frøken Anna Larsen, 1919-26. Fru Agnes Helene Holth-Greaker, 1926-1935 , Fru Aslaug R.  Moskvil (datter av foregående),  1935- 

     Tønsberg postkontor har meddelt følgende statistikk for poståpneriene i bygda: 
                        Brevmengde               Frimerkesalg
               1921     1944      1958       1944        1958
Barkåker     21 900   36 500    25 100     kr. 6 204   kr. 13 126
Sem          19 100   72 100    75 200        14 088       28 603
Valløy       12 300   19 000                   7 497
Jersøy       15 500   12 400    10 100         5 407       14 134
Husøysund             28 800    44 700         7 946       22 678
Tolvsrød                        16 000                     23 398
Tverrved                        14 600                      6 484

     Brevhusene i bygda er i likhet med poståpneriene underlagt Tønsberg postkontor, og postmesteren ansetter brevhusbestyrerne. Disse har i alminnelighet ingen lønn, men kan bli tilstått en mindre godtgjørelse for post-transport eller for lokale som stilles til rådighet. Ved brevhus kan folk hente og levere vanlige postsendinger, brev, trykksaker og aviser. Enkelte brevhus har utvidet virksomhet og utleverer verdipost og pakker. 

Landpostrutene.

     Tønsberg-Vestre Slagen. Denne rute og ruten Tønsberg-Østre Slagen ble fra 1. juli 1894 til 1905 betjent av det samme postbud med ombæring tre dager i uken i hver rute. I vestre rute ble posten brakt omkring mandag, onsdag og fredag. Ruten gikk fra Tønsberg over Eik, Klokkeråsen, Roberg, Vestre Rom, Østre Rom, Li, Oseberg, Bø, Horgen, Hassum, Nordre Ilebrekke, Basberg, Velle, Kilen (Sandekilen) og tilbake til Tønsberg. Siden 1905 har posten blitt brakt rundt hver søknedag, og i de senere år to ganger om dagen på en del av ruten. Ruten gikk i 1946: Første tur: Fra Tønsberg til Kjelle, Eik, Prestegården og tilbake til Tønsberg. Annen tur: Tønsberg, Kilen, Velle, Klokkeråsen, Basberg, Nordre Ilebrekke, Hassum, Horgen, Bø, Oseberg, Li, Østre Rom, Vestre Rom, Roberg, Eik. 
     De første postbud bodde i Tønsberg og de bar posten; en brukte også hest, og i nyere tid er sykkel blitt brukt. Vi nevner noen av dem som har  vært postbud på denne rute, men det er ikke mulig å angi tjenestetiden: Marinius Hansen, Julius Hoff, Lieungh, Harald A. Olsen, Eik (brukte hest), Tøften, Eik, Harald Jørgensen. 
     Folk på Bruserød og Søndre Rakkås har hentet posten sin hos en kjøpmann på Eik. 
     Tønsberg-Østre Slagen. På denne rute ble posten brakt omkring tirsdag, torsdag og lørdag til 1905, senere hver søknedag. Den første rute gikk fra Tønsberg over den søndre Kilebru til Sande, Røren, Unneberg, Søndre Basberg, Søndre Ilebrekke, Brekke, Innlaget, Tverrved, Korterød, Bolsrød, Skallevoll, Ringshaug, Gårdbo, Lasken, Åsmundrød, Gauterød og tilbake til Tønsberg. Da postbudet gikk over til å bruke sykkel eller hest ble ruten lagt noe om. Ruten gikk i 1946 fra Tønsberg til Olsrød Landhandleri og videre til Gauterød, Lindum, Røren, Søndre Basberg, Unneberg, tilbake om Lindum til Åsmundrød, Lasken, Løveid, Gårdbo, Ringshaug, Skallevoll, Bolsrød, Korterød, Tverrved brevhus, Innlaget, Brekke og Søndre Ilebrekke. 
     Postbud har vært: Marinius Hansen (d. 1902, 34 år), J. Hoff,, Johansen, skredder Eklund, Tønsberg, Anders Bollerød, Røren (d. 1924), Carl Carlsen, Langvall, frøken Kristiane Karlsvik (f. 1926 på Solli), Anton Hansen, Bjelland, Magnus Larsen og fru Signe Larsen og Martin Gran, Nedre Råel. Bollerød var den første som brukte hest på denne rute. De senere fast ansatte postbud brukte også hest. Larsen gikk om en tid over til å bruke motorsykkel, men ble skadd under postkjøringen ved et uhell, hvoretter kona vikarierte en tid. - I ferietiden (juni-august) øker postmengden meget i denne rute, som følge av sommergjester og feriekoloniene. I .disse måneder øker postmengden med 150-200 brev og 30-40 pakker daglig (i 1946). 
     Åsgårdstrand-Slagen. Landpostbudet fra Åsgårdstrand bringer posten daglig til følgende gårder i Slagen: Strand, Markebo, Adamsrød, Brattås, Rørås, Rom skole. 
     Postbud har vært: Konrad Pettersen Bø (d. 1936 på Stang), Harald Jørgensen (senere bud på ruten Tønsberg-Vestre Slagen), Jon Bondal (virket fra 1/4 1940, og brukte sertifikatfri motorsykkel). 
     Tønsberg-Presterød-Råel. Postbudet på denne rute bringer posten til Presterød, Presterødåsen, Olsrød og det meste av strøket sønnenfor veien Tønsberg-Valløy. Martin Gran åpnet ruten, men siden han i 1946 overtok ruten Tønsberg-Østre Slagen, har Knut Brunvatne fra Nøtterøy gått med posten her. 
     Barkåker-Hem i Undrumsdal. Denne rute gikk fra sommeren 1913 søknedaglig fra Barkåker til Hem, tilbake til Barkåker og videre til Ra i Borre. Fra 1. oktober 1941 ble det opprettet en ringrute Barkåker, Ra i Borre, Sollerød i Undrumsdal, Barkåker, men fra 1. januar 1946 fikk man den gamle rute gjen. 
     Postbud har vært: Laurits Emanuel Larsen, Sanderød, d. 1937, 74 år (han kjørte posten med hest i denne rute i mange år), Arnt Johansen, Sanderød (sykkel), Anton Solum, Søndre Undrum (sykkel), Olav Heum, Undrumsdal (bil), Alf Heum, Undrumsdal (bil), Nils Fritzø (sykkel), Alf M. Fadum, Barkåker fra 1/1 1945 (sykkel). 
     Sem-Vear i Stokke. Postbudene i denne rute bringer posten til den del av Sem som ligger sønnenfor Aulielva og østenfor jernbanen Sem-Stokke. Folk på Hogsnes og Smørberg med Stranden hentet tidligere (før 1916) sin post i Tønsberg. Men for de andre gårdene innenfor denne krets var det lettere å hente posten på Sem. 
     Postbud har vært: Fru Olga Aker, Løkeberg (gikk med posten i mange år), Ella Aker (datter av foregående), Kåre Andersen, Sem, fru Gudrun Moe, f. Olsen, Vear, Else Engebretsen, Hogsnes, Gudmund Lund, Bjelland. 
     Om forandringer i landpostbudrutene i de senere år har postmesteren i Tønsberg gitt disse opplysninger: 
     Rute nr. 2348, Barkåker-Ra-Sollerød-Fyllpå, opprettet 1/10 1941, Alf M. Fadum, fungert fra 1/1 1945, ansatt 1/1 1958 (sykkel), 22 km. Den gamle ruten er nedlagt og ny rute opprettet fra 1/10 1941. 
     Rute nr. 2413, Sem-Taranrød, oppr. 1/8 1918, Knut M. Ødegaard, ansatt 1/5 1944 (sykkel), 19,2 km. Utvidet til Himbergvatninga fra 1/4 1959. 
     Rute nr. 2414, Sem-Vear, oppr. 15/8 1916, Gudrun A. Lund, ansatt 15/2 1945 (sykkel), 16,7 km. Utvidet med strekningen Feriekolonien-Vatninga fra 1/3 1956. 
     Lokalombæringsruter: Semsbyen og Kjærnesområdet, oppr. 1/8 1950, f Asta M. Ekstrøm, ansatt 1/11 1955 (sykkel), 17,5 km. 
    Husøysund-Føyenland (tidl. lpb.-rute 2380, Husøysund-Husøy-Føyenland oppr. 1/8 1958, Elsebeth M. Berg, ansatt 1/7 1935 (sykkel), 17 km. 
     Landpostbudrute nr. 2338, Åsgårdstrand og omegn, er gjort om til postbudrute fra 1/1 1958. 
     Lpb.-rutene Tønsberg-Vestre Slagen (2370), Tønsberg-Østre Slagen (2372) og Tønsberg-Presterød-Råel (2391) er gjort om til postbudruter fra 1/12 1957. Disse 3 rutene er senere regulert og postombæringen i Slagen utføres nå av 4 postbud. 
 
 

Før telefonens tid.

Da budstikken gikk fra granne til granne. 
De kommunale bekjentgjørelser fikk man i gamle dager ikke gjennom aviser, men ved bekjentgjørelse på kirkebakken og ved budstikke. Budstikken gikk fra granne til nærmeste granne, heter det i en kjent folkevise, og slik var det også her i bygda. 
     I de eldste kommuneprotokoller står det flere steder uttrykkelig: «Alle vedkommende underrettes gjennem budstikken». 
     Først i 1855 har jeg sett en tredje måte for bekjentgjørelse ved siden av kirkebakke og budstikke, nemlig: «Opslag paa offentlig Sted». Senere fikk også bygdevekterne i oppdrag å gå rundt med enkelte beskjeder og innkallelser til møter. 
     Denne gammeldagse bekjentgjørelsesmåte brukte man i Sem til etter hundreårsskiftet, og først i året 1913 ble den offentlig avskaffet. Det skjedde ved en herredstyrebeslutning den 10. januar 1913. 
     «Lensmann Sanderød spør om bekjentgjørelse ved budstikke fremdeles skal bibeholdes. 
     Enstemmig beslutning: 
     Herredstyret finner at bekjentgjørelse ved budstikke nå må ansees for at være en antikveret kunngjørelsesmåte, som både er utidsmessig, brysom og tungvint og ikke svarer til hensikten, da budstikken for en stor del går forbi dem, som kunde ha interesse av dens innhold, og dels blir forliggende.      Bekjentgjørelse ved budstikke avskaffes for Sem herred fra denne beslutnings approbasjon.
     Isteden anvendes innrykkelse i de lokale aviser i nærmeste by (Tønsberg)». 

Telegraf og rikstelefon.

     Under krigen 1807-14 ble det benyttet en såkalt klapptelegraf (se side 153), men dette signalsystem opphørte da krigen var slutt. Først førti år senere ble telegrafledninger benyttet og stasjoner åpnet. I 1854 bevilget Stortinget enstemmig de nødvendige midler til anlegg av en telegraflinje fra Halden via Kristiania, Drammen og langs kysten til Mandal.  I oktober måned s. å. kom arbeidet i gang fra Kristiania mot Drammen, og 1. januar 1855 ble telegrafforbindelsen åpnet mellom disse to byer. På strekningen Drammen-Brevik ble ledelsen av linjearbeidet overdratt gårdbruker, stortingsmann m. v., Peder Mortensen Fadum (se I, s. 84) Arbeidet her tok til i april 1855. På denne linje ble det åpnet telegras stasjon i Tønsberg 23. juni 1855, med sidelinje til Hvasser (åpnet 21. oktober s. å.). Telegrafen fikk straks stor betydning for embetsmenn og forretningsfolk i byen og det tilstøtende distrikt. Til Valløy ble det lagt en linje fra Tønsberg i 1858, og en telegrafstasjon åpnet der 18. desember s.å. Camilla Müller (f. 1843 i Bergen) var telegrafistinne der i 1875. I 1871 ble linjen fra Horten til Tønsberg lagt i en sløyfe om Åsgårdstrand, hvor  stasjon ble åpnet 1. januar 1872. Begge disse stasjoner gikk imidlertid med underskudd og det ble tale om å nedlegge dem. 

 Herredstyret tar saken opp.
     Telefonen omtales i herredstyrets forhandlinger i forbindelse med nedleggelse av telegrafstasjonen på Valløy. Det var ingen grunn til å opprettholde noen kostbar telegrafstasjon der, het det. En kunne sette opp et telefonapparat der ute, og så kunne folk telefonere sine telegrammer inn til telegrafstasjonen i Tønsberg. Dette kunne ordnes gjennom Tønsbergs Telefonforening. Den var villig til å overta  driften av en telefonstasjon på Valløy. 
     Da det omkring 1889 gikk nedover med bedriftene på Valløy, hadde dampskipsekspeditør Roepstorff avgitt en erklæring om denne sak. Den sendtes til herredstyret i 1883. 
     Valløy besøkes av 14 dampskip med fast rute, heter det, og benyttes meget av skip for videre ordre. 
     Havnene omkring Valløy er gjerne opplagssteder for skip i vinteropplag. Om våren, når skipene tilrigges og utrustes, har rederiene store interesse av telegrafen. 
    Det kan innvendes at selve stedet er gått tilbake. Hovedgården, den såkalte Tschudyske, står f. t. herreløs og likeså den Frølichske. Glassverket eies av konsul Christiansen, Larvik. For tiden er det derfor ingen som opptreder med bidrag svarende til hva telegrafdirektøren forlanger for å opprettholde stasjonen. Men stedet har en heldig beliggenhet for industrielle anlegg. Det tales om anlegg av tørrdokk og mekanisk verksted. 
     Alt tatt i betraktning finner vi at det offentlige ikke med full grunn kan nedlegge denne stasjon. Den bør med bidrag av staten inntil videre bibeholdes, uttalte herredstyret 27. november 1883. 
     Men ved denne tid ble telefonen oppfunnet, og den kom i bruk i Tønsberg, hvor det var en telefonforening. Det ble nå foreslått (Indredeparttementets skr. av 30. jan. 1886) at man skulle nedlegge telegrafstasjonen på Valløy og i steden opprette en telefonstasjon derute, så kunne telegrammene fra Valløy telefoneres inn til telegrafstasjonen i Tønsberg for videre forsendelse. Tønsbergs Telefonforening var villig til å formidle dette mot 25. øre pr. telegram. 
     Den 12. juli 1886 fattet Sem herredstyre slik beslutning: 
     Herredsstyret har ikke noe imot at telegrafstasjonen på Valløy nedlegges, når samtidig en telefonstasjon opprettes og dens drift overtas av Tønsberg telefonbestyrelse på betingelser som telegrafdirektøren bestemmer. 
     I neste herredstyremøte den 23/8 1886 ble det meddelt herredstyret at telegrafstasjonen på Valløy vil bli nedlagt fra 1/7 1887 og linjen overlatt til Tønsbergs Telefonforening. 
     I 1891 (25/2) behandlet herredstyret et andragende fra Tønsbergs Telefonforening om å få oppkreve en tilleggsporto av 25 øre for hvert i Valløy innlevert telegram. Samtidig andrar 6 navngitte menn på Valløy om at kommunen påtar seg å utrede telefonforeningens årlige underskudd. 
     Dette avslår kommunen. Samtidig tillater den at der av de telegraferende oppkreves 25 øre pr. telegram. 
     Rikstelefonstasjon fikk Tønsberg i 1897 og Åsgårdstrand i 1900. 

Telefon.

     Telefonen, som ble oppfunnet av englenderen Alexander Graham Bell i 1875, ble innført her i landet i 1880 og årene fremover. Tønsberg fikk telefon i 1883, og i det år fikk Tønsbergs Telefonforening konsesjon for 5 år på telefondrift i byen og inntil 11 kilometer utenfor byens grenser. Ved den tid sto Valløy ved egen linje, som tilhørte telegrafen, i telefonforbindelse med Tønsberg. Denne linje ble 1. juli 1887 overtatt av Tønsbergs Telefonforening, som åpnet bisentral der. Den ble i 1904 gjort om til talestasjon. Til Jersøy var det også en telefonlinje til privat bruk. Den ble overtatt i 1885, og i juni s. å. ble det åpnet talestasjon på Jersøy. I 1889 ble det åpnet en talestasjon i Åsgårdstrand (stedet fikk egen telefonforening i 1918), og høsten 1892 en på Sem. I 1897 ble det bygd telefonlinje til Barkåker. 
     Tønsbergs Telefonforening nedla et stort arbeid ved å bygge telefonlinjer fram til alle dem i byens nærhet (på Nøtterøy og i Sem) som hadde bruk for telefon, et arbeid som senere ble til hjelp for de lokale telefonforeninger, etter hvert som de ble dannet. Disse foreninger ble å betrakte som datterforeninger under Tønsbergs Telefonforening. 
     Utviklingen på telefoniens område har også stadig gått mot større og større mekanisering. I 1930 ble Tønsbergs telefonanlegg helautomatisk. 
     Som et ledd i arbeidet med statens overtakelse av telefonanleggene i landet førte underhandlinger med Samferdselsdepartementet i 1954-55 til at Tønsbergs Telefonforening fikk utsettelse til 1. juli 1955 med innløsing av Tønsberg telefonanlegg. Innløsingen skulle skje  etter takst. Tønsbergs Telefonforening skulle fortsette driften i egen regi på leiebasis til 1. oktober 1960, mot en årlig avgift til Telegrafverket. Foreningens netto-formue og et evtl. overskudd på driften skulle den stille til disposisjon til fremme av den videre telefonutbygging i Tønsberg og Tønsberg-distriktet, ' hvori inngikk automatisering av telefonen i hele Sem herred. Det var en forutsetning at de tre telefonforeninger der, Barkåker, Sem og Slagen, ville la sine anlegg løse inn for nettogjelden og innlemmes i Tønsberg telefonanlegg. Telefonen i Sem ble overtatt av staten 22. desember 1955 og foreningenes aktiva overdratt ved Tønsbergs Telefonforening til Telegrafverket, som betalte foreningenes gjeld, tilsammen kr. 292 000. Foreningene i Sem skulle leie de manuelle sentraler av Tønsbergs Telefonforening til telefonen var automatisert. 
     Automatiseringen av telefonen i Sem tok, for de tre foreningers vedkommende, til i 1956. Det ble bestilt nye sentraler, bygging av kiosker ble  satt i gang og kabler lagt. 

Jersøy sentral.

     Til denne sentral sognet Føyenland på Nøtterøy, Husøy og det meste av strøket mellom Jersøy og Bogen i Slagen. Som nevnt foran åpnet Tønsbergs Telefonforening en talestasjon på Jersøy i 1885. Denne ble senere gjort om til bisentral, som i 1898 hadde bare 2 abonnenter. Avstanden mellom bisentralene Valløy og Jersøy var ikke lang, og da sentralen på Valløy vokste smått (3 abonnenter i 1898) ble abonnentene på Valløy i 1904 overført til Jersøy sentral. Sentralen på Valløy ble da sløyfet og erstattet med en talestasjon, som ble nedlagt i 1920. I 1907 ble det åpnet en talestasjon på Føyenland. Den ble i 1912 slått sammen med Jersøy, og sløyfet i 1917, ved at abonnentene ble overført til Jersøy. Denne sentral hadde leid hus på Aldershvile av Søndre Nes i Slagen. I 1919 ble det bygd eget hus til sentralen på Aldershvile. I november 1919 ble det åpnet nattjeneste ved sentralen, et eksempel som Sem fulgte i desember s. å. og Barkåker året etter. I 1920 fikk Jersøy direkte linje til rikstelefonen i Tønsberg. 
     Årskontingenten for abonnentene var i 1914 kr. 40. I 1945 var den henholdsvis kr. 60, kr. 85 og kr. 110, for privat-, mellom- eller forretningstelefon. 
     Stasjonsholdere har vært: Fru Gjertsen, 1885-. Frøken Ingeborg Jørgensen sluttet i 1945 etter 26 års tjeneste. Frøken Didi Christophersen, 1945-. 
     Til avløsning av Jersøy manuelle sentral ble Husøy og Råel automatsentraler satt i drift i 1955, med henholdsvis 200 og 600 nummer. Til Råel sentral, beliggende ved Presterød skole, ble også overført alle automatabonnenter østenfor Kilen, som tidligere hadde vært knyttet til Tønsberg sentral. Husøy sentral ble i 1958 utvidet med 100 nummer til 300. Råel sentral ble i 1956 utvidet med 200 nr, og i 1955 med like meget, til 1000 nummer. 
     Tønsbergs Telefonforening skjøtet Husøy sentral på gårdsnr. 159, bruksnr. 147, tomt nr. 1, til Telegrafverket i 1955 for kr. 30 000. Samtidig ble Råel sentral på gårdsnr. 151, bruksnr. 213, skjøtet til Telegrafverket for kr. 100 000. 

Barkåker Telefonforening.

     Som nevnt bygde Tønsbergs Telefonforening telefonlinje til Barkåker i 1897. I 1911 ble Barkåker Telefonforening stiftet. Den fikk konsesjon i 1912 på telefondrift innen et område som var begrenset av Søndre Kjær, Kaltvet, Lofs-Eik, Sem kirke, gjennom Ås til Eidsfossbanen, men ikke over denne. Anlegget av sentralen ble utført av Elektrisk Bureau i Kristiania. Ved starten overtok foreningen 6-7 eldre abonnenter og fikk straks 10 nye. I 1945 hadde foreningen 165 medlemmer eller abonnenter. Den leide hus til sentral og betjening hos frk. Camilla Gulli, Barkåker. Telefonnettet ble i årenes løp modernisert. I 1928 fikk sentralen direkte forbindelse med rikstelefonen. Nytt sentralbord ble kjøpt i 1942. Medlemmene måtte selv koste telefonapparat. Den årlige kontingent var til å begynne med kr. 85 + en avgift på kr. 11 til sentralbetjeningen. 
     Det var lensmann K. Sanderød som var drivkraften i arbeidet med å få egen telefonforening på Barkåker. I foreningens første styre ble han valgt til formann med A. Sørhaug, Rise, Hans Gulli, og Chr. Larsen, Vestre Eikeberg, som styremedlemmer. 
     Tomt til ny automatsentral ble kjøpt av fru Foss, Barkåker. Automatsentralen ble satt i drift 1. juli 1957 med 300 nummer. Før automatiseringen var abonnenttallet 230. Vedlikehold og drift ble besørget av Tønsbergs Telefonforening til 1. oktober 1960. Da overtok Telegrafverket arbeidet. 
     Barkåker Telefonforening ble oppløst 1. juli 1957. Staten hadde i januar 1956 løst inn nettogjelden med kr. 124545. Det siste styre hadde denne sammensetning: Grosserer Arne Engelstad, formann, gårdbruker Karl Grøstad, viseformann, og fabrikkeier Olaf Norheim. Varamenn: E. Sperre og Arnold Larsen. Kasserer: Håvald Hogsnes. Revisorer: Kjølsrød, Undrum, og John Sjølshagen. 

     Følgende har vært foreningens formenn: 

K. Sanderød, 1911-12. 
A. Sørhaug, 1913. 
Chr. Larsen, Eikeberg, 1914. 
O. Apeness, Gulli, 1915. 
O. Olsen Nauen, 1916. 
H. Undrum, 1917. 
G. Kjølsrød, 1918-19. 
Pastor Eriksen, 1920. 
Ole Sørum, 1921. 
Chr. Gulli, 1922. 
Lars Fritzø, 1923. 
G. Kjølsrød, 1924. 
Lars Fritzø, 1925. 
O. Olsen Nauen jr., 1926. 
O. Schiøtz, 1927-31. 
Olaf Norheim, 1932-35. 
Hans Semb, 1936-41. 
Hans Hotvedt, 1942-53. 
Olaf Norheim, 1953-54. 
Arne Engelstad, 1955-1957.
     Følgende har bestyrt sentralen: 
Jenny Andersen, 1911- 
Gunvor Pedersen, 1916- 
Nils Halvorsen, 1918- 
O. J. Olsen, 1921- 
H. Pedersen, 1923- 
Fru Sigrid Lem, 1930-46. 
Frøken Lizzie Undrum, 1946-57.


     I de senere år virket Magda Fevang og Anna Saxegaard som assistenter. Ole Bringaker var fast ansatt reparatør. 

Sem Telefonforening.

     Tønsbergs Telefonforening åpnet en talestasjon på Sem i 1892. Året etter ble den gjort om til bisentral, og hadde i 1898 10 abonnenter. Sem Telefonforening ble stiftet i 1917 av interessenter i Vestre Sem. Den fikk konsesjon s. å. på telefondrift innen et område fra Fresti stasjon langs hovedveien til Sem kirke, videre rett sørover Holmen til prestegjeldshovedveien til Sem kirke, videre rett syd over Holmen til prestegjeldsgrensen mot Nøtterøy. Den nye forening overtok Tønsbergs Telefonforenings anlegg på Sem med 39 abonnenter for kr. 1800. I 1945 hadde foreningen 223 abonnenter. I 1921 kjøpte foreningen eiendommen gårdsnr. 43, bruksnr. 10, Fridheim av Aulerød, og fikk derved eget hus til sentralen. I 1916 var kontingenten kr. 40 pr. år. Den nye forenings satser ble kr. 25, kr. 35 og kr. 50. 
     Følgende arbeidsutvalg sto for stiftelsen av foreningen: Johan Taranrød, Anton Skjelland, Aker, Ditlef Sørensen, Hogsnes, og kjøpmann H. M. Nilsen. Det første styre besto av lærer H. Øvrebø, Sem skole (formann), byggmester M. Sperre, Sem, og skipsfører Ole Simonsen, Bekkevar. 
Den nye automatsentral på Sem er oppført på tomt av Fridheim. Den ble satt i drift i oktober 1959 med 410 abonnenter. Før automatiseringen var tallet 358. Den nye sentralen er montert med 500 nummer. 
Sem Telefonforening ble oppløst høsten 1959. Det siste styre besto av gårdbruker Hans L. Hogsnes, formann, malermester Kristian Tveitan, Hesby, gårdbruker Konrad Låhne, gårdbruker Trygve Mæle, Smørberg, og disponent Johs. Myhre, Sem. 
     Foreningens formenn har vært: 
Lærer H. Øvrebø, 1917-18. 
Hans M. Låhne, 1918-19. 
Hans Larsen Pande, 1919-44. 
Kristian Tveitan, 1944-53. 
Hans L. Hogsnes, 1954-59.
     Som forretningsfører virket Hans Larsen Pande i 1919-48, og skolestyrer John Kristiansen, Sem, 1949-59. 
     Sentralen har vært bestyrt av: 
     J. A. Skog, 1917-20. Død 1920. Senere hans datter fru Magnhild Gulbrandsen til 1959, med fru Borghild Wenås, fru Ingrid Nedreberg og fru Inger Marie Linderud som assistenter. En arbeider var fast ansatt som reparatør. 
     Foreningen leide lokale til sentralen hos Skog, og som godtgjørelse derfor og for bestyrelsen av sentralen fikk han kr. 1200 om året. Da Skog var død kjøpte foreningen eiendommen. Sem Telefonforening skjøtet gårdsnr. 43, bruksnr. 97, Sem sentral, til Telegrafverket i 1956 for kr 500.- 

Slagen Telefonforening.

     Det var sogneprest Bjørnstad som tok initiativet til dannelsen av Slagen Telefonforening. Den ble besluttet dannet på et møte av de interesserte i oktober 1909. Til arbeidskomité ble oppnevnt lærer J. M. Horgen og gårdbrukerne Nils Larsen Røraas, A. Tuft, Åsmundrød, og Julius Hansen Velle. Konstituerende generalforsamling ble holdt 30. mars 1910. Foreningen fikk ikke egen konsesjon, og den ble derfor betraktet som en lokalavdeling under Tønsbergs Telefonforening. I denne forbindelse ble det opprettet et ”økonomisk fellesskap” mellom de to foreninger. Slagen Telefonforening fikk først konsesjon 7. desember 1920 (senere fornyet i 1924, 1926 og 1932), og dens virkeområde ble fastsatt til den del av Sem herred som var begrenset av rette linjer fra Oslofjorden over Saltkoppskjær, Stang, Spettås, Søndre Kjær, Lofs-Eik, Olsrød til Oslofjorden ved Ringshaugholmen. Området i Slagen sør for denne grense hørte under Tønsbergs Telefonforenings virkefelt, og abonnentene der var knyttet direkte til sentralen i Tønsberg, med unntak av dem som hørte til Jersøy sentral. Tønsbergs Telefonforenings konsesjonsområde strakte seg videre fra Lofs-Eik til Sem kirke og derfra rett sør til Byfjorden, og omfattet også Nøtterøy. 
     Telefonanlegget ble bygd i 1909 av elektriker Hjalmar Jansen i Tønsberg. Foreningen begynte sin virksomhet 1. juli 1910, og fikk straks 28 abonnenter i Slagen (dog ingen av Tønsbergs Telefonforenings tidligere abonnenter). Ved starten innbetalte hver av de 28 abonnenter kr. 100. I Sems Sparebank ble det tatt opp et kassakredittlån på kr. 3 000. Anleggsutgiftene beløp seg til kr. 5 670. I de fem første år var den årlige kontingent kr. 30. I 1915 ble regnskapet gjort opp med et overskudd på kr. 859. Kontingenten ble derfor i 1916 satt ned til kr. 15, men steg snart igjen. I 1916 kom det til 11 nye abonnenter. Foreningen hadde da 48 abonnenter. I 1927 var tallet steget til 107, i 1935 til 130, i 1940 til 168, i 1945 til 247 og i 1950 til 305. Den årlige kontingent var i 1945 70 kroner. Telefonnettet var i god stand. Lengden var 430 km luftlinje, 675 km jordkabler og 2 km luftkabler. 
     Det første styre besto av Julius Hansen Velle, formann, Nils Larsen Røraas og A. Tuft, Åsmundrød. I 1945 hadde styret denne sammensetning: Gårdbrukerne E. Wold-Hansen, Adamsrød (formann), E. Swift, Rørås, og A. Lie, Velle. 
     Følgende har fungert som foreningens formenn: 
Julius Hansen Velle, 1910-11. 
P. Hallingrød 1912-13. 
H. K. Hansen Hassum, 1914-15. 
K. Fidje, Sande, 1916. 
N. Hansen, Østre Rom, 1917-18. 
N. Christoffersen, Presterød, 1919. 
M. Hansen Roberg, 1920-22. 
Oskar Horgen, 1923-25. 
Morten Roberg, Rom, 1926-28. 
M. H. Haraldstad, Hassum, 1929-33. 
O. Rich. Kværne, Velle, 1934-42. 
E. Wold-Hansen, Adamsrød, 1943-58.
     Etter Wold-Hansens død i juli 1958 fungerte verkstedeier Anders Andersen som formann. 
     I de første år leide foreningen lokale til sentralen hos gårdbruker Otto Horgen, som tok på seg også å betjene den. Dette forhold varte til 1. juli 1920. Sentralen ble da flyttet til Nordre Bø, hvor foreningen leide lokale hos gårdbruker Hans Breda Bø til den kjøpte huset i 1941 (gårdsnr. 99, bruksnr. 20-21, Bøsentralen). 
     Sentralen ble de første 10 år betjent av Emilie Horgen. For leie og betjening fikk Otto Horgen det første år kr. 225 for de første 30 abonnenter, og for hvert nummer over 30 et tillegg på kr. 1 pr. år. Senere ble ansatt fru Johanne Eliassen, Lofs-Eik (d. 1929) og datteren Ragna Johannessen (senere g. m. Karl Johan Berg, Lofs-Eik). I 1928 ble frøken Hanna Nilsen ansatt som sentralborddame. Etter fire år overtok hun bestyrerinnestillingen. Frøken Ingeborg Andersen ble ansatt i 1933. I de senere år var også en tredje dame ansatt ved sentralen. - I 1945 hadde foreningen en fast linjearbeider og en sesongarbeider. 
     På årsmøtet i 1951 ble det henstilt til styret å søke samarbeid med Barkåker, Sem og Tønsbergs telefonforeninger om å undersøke muligheten for automatisering av sentralene. Det ble holdt et møte i Tønsberg 2. juli 1951. Der ble det nedsatt et arbeidsutvalg på tre medlemmer: Direktør E. A. Paulsberg, Tønsberg, skolestyrer K. Lie Mathisen, Åsgårdstrand, og E. Wold-Hansen, Slagen. Etter forberedende undersøkelser og kalkyler ble en utførlig redegjørelse av direktør Paulsberg behandlet på årsmøtet i Slagen Telefonforening 27. mars 1953. Årsmøtet vedtok med 44 mot 23 stemmer å iverksette automatisering av telefonen, og styret fikk de nødvendige fullmakter til å gjennomføre vedtaket. I 1955 løste staten inn Slagen Telefonforenings anlegg med kr. 99 685. 
     Automatiseringen førte til at Slagen sentral ble delt. En ny sentral på Lofs-Eik med 500 nr. var driftsklar 25. januar 1958. Ved utgangen av 1958 hadde sentralen 394 abonnenter. Herav var henimot 200 overført fra den gamle sentral. Til ny automatsentral i Østre Slagen, Innlaget sentral, ble det kjøpt en tomt av Brekke bedehus (gårdsnr. 97, bruksnr. 45). Denne sentral, med 400 nr., var driftsklar 1. oktober 1960. - Og dermed ender også historien om de tre private telefonforeninger i bygda.. 

Radio.

     I 1923 fikk vi en provisorisk kringkasting i Norge, men den ble først offisielt åpnet for regulær drift i februar 1925. Det ble straks bygd mottakerapparater, små billige krystallapparater med høretelefoner, som med fordel kunne nyttes av dem som bodde ikke for langt fra hovedstasjonen eller en relestasjon. Det ble også tidlig bygd større apparater med høyttalere drevet med batterier. Utviklingen av denne viktige kulturspreder var imidlertid så voldsom at apparatene ble foreldet i løpet av ganske kort tid. I slutten av 1920-årene fikk man mottakerapparater som kunne drives med elektrisk strøm. Høyttalere ble samtidig bygd inn i apparatene. Mottakingen ble da så enkel at et godt radioapparat snart ble allemannseie. Den første lytter i vår bygd som fikk lisens var gårdbruker Kristian Kristensen Vermelid i Sem. Han ble innregistrert ved telegrafstasjonen i Tønsberg 4. juni 1926 som lytter nr. 27.(Opplysninger om telegrafen og den første radiolytter er meddelt av telegrafbestyreren i Tønsberg.) 
     I september 1941 ble de fleste radioapparater i landet forlangt innlevert til politiet. I Sem og Slagen ble apparatene lagret i ungdomslokaler m. v., og ved frigjøringen i mai 1945 fikk de fleste sine apparater tilbake i forholdsvis god stand. Slik gikk det dessverre ikke alle steder i landet. En stor del apparater kom ikke tilbake til sine eiermenn. 

Fjernsyn.

er det neste fremskritt på dette område. Det er nær knyttet til radio og kringkasting. Regelmessige prøvesendinger fra Oslo tok til i 1959 og regulær drift 20. august 1960. 
 
 
 

Noter

1) Fra dette vadested er det ikke langt til Ås, og hvis den store steinrøysa på Søndre Ås er en gravhaug er det flere ting som passer på den beskrivelse skalden Tjodolv av Kvine gir på det sted ynglingekongen Øystein ble hauglagt. Han sier blant annet: «På kanten av raet, hviler han, den storgjeve kongen under steinen gjemt. Uværskold, der kongen ligger, Vadlestrømmen ut i Viken renner.» Snorre sier at liket av Øystein ble ført inn til Borre og hauglagt på raet ute ved sjøen ved Vadla, men denne stedsbetegnelse synes ikke å passe så godt på Borre. Riksarkivar A. Steinnes har i sitt verk Husebyar (Oslo 1955) pekt på Sandar som et naturlig sted for Øysteins gravplass. Se også Vestfold-Minne 1959, s. 25-30.  [Gå tilbake til teksten
 

2) I juli 1710 befalte general von Wedel at det skulle bygges en ny ferje. Utgiftene til denne og alt tilbehør skulle lignes ut på bøndene etter gårdenes størrelse. Ferjen kalles i 1713 kongens ferje mellom Horten og Moss. I 1733 ble Hortens ferje med seil reparert. Samtidig ble det satt opp en ny brygge i sundet og bygd en liten brygge ved Falkenstein. Utgiftene ble fremdeles lignet ut på bøndene i grevskapet.
 [Gå tilbake til teksten
 

3)  Fra det gamle Hjørneskab. Skisser fra en Smaaby i Firtiaarene. Kr.a 1893, s. 145 flg. - Lerches bestefar og oldefar var forvaltere ved Vallø saltverk. [Gå tilbake til teksten

4) Båtbygger A. S. Hansen var f. i 1850 på Vækkerø i Aker, d. 1925. Hans foreldre og søsken er omtalt på s. 421 i første bind. [Gå tilbake til teksten

5) de Roepstorffs far, kaptein, senere postmester i Tønsberg, Frederik Christian Gyldenstierne de Roepstorff var f. 1795 i Fredrikstad, d. 1865 i Tønsberg. Ektet 1829 Pauline Marie Barnholdt, f. 1797, d. 1888. Barn: 1. Frederikke Christiane Gyldine, f. 1830, bodde i Skien hvor hun døde ugift 1915. 2. Laura Marine, f. 1831, d. ug. 1909 i Eidsvoll. 3. Carl Ludvig Gyldenstierne, f. 1833, d. ug. 1915 på Valløy. 4. Amalie Justine Adolphine, f. 1836, d. ug. 1924 på Valløy. 5. Sara Christiane Nicoline, f. 1840, d. ug. 1921 på Valløy. - Familien ble adlet i 1701 (Danmarks Adels Aarbog ,XXXIV, s. 438). Carl Ludvig assisterte sin far på postkontoret i Tønsberg i 1865-66. På Valløy bodde han sammen med tre av sine søstre. De fikk en pensjon fra Danmark. - Opplysninger om de Roepstorff og forholdene på Valløy er også meddelt av kasserer Sigurd Steenbuch, Valløy. [Gå tilbake til teksten

6) Halfdan Hansen, Kongelig Norsk Seilforening 1883-1933, Oslo 1933, s. 64 og 76. 
[Gå tilbake til teksten

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >