Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.

Tilbake

Tilla (Mathilde) Valstad
 

Tilla Valstad  ble født i Tønsberg i 1871. Hun vokste opp på Christiansens løkke, som datter i en av Tønsbergs bedrestilte familier.

Hun giftet seg med Asker-kunstneren  Otto Valstad, og bosatte seg i Asker. I over 20 år var hun lærer på Vaterland skole (1898-1920) Hun var den i Norge som introduserte friluftsskolene, inspirert fra friluftsskolebevegelsen i Tyskland rundt århundreskiftet. Hun tok med barn fra Vaterland opp til Brusetkollen i Asker som familien i 1922 solgte til Oslo Sanitetsforening. Brusetkollen ble i mange år drevet som feriekoloni og friluftsskole for barn fra Oslo. 

I 1918 utgav Tilla boka "Æsops fabler". I 1925 kom fortellingen "Et år i Vaterland". I 1933 kom første boka om Teodora,. Deretter kom "Teodora kommer hjem" i 1935 og siste bind:  "Men størst av alt er kjærlighet" i 1941. 

Tilla og Otto Valstad tilhørte den såkalte "Lysaker-kretsen" som var et sterkt norskdomsmiljø med forfattere som Arne og Hula Garborg, Rasmus Løland, Kristoffer Uppdal, Oskar Braaten og Johan Bojer. 
 

I heftet "Streiftog i Tønsberg-litteraturen"    skriver Erling Dittmann om Tilla: 
For  meg fortoner hun seg som en blanding av Alexander Kielland og  Oscar Braaten. Hun har hele Tønsberg-patrisiatet omkring seg med en meget bevisst borgerlig moral, med Klubbselskapet Harmoniens etikette, men hun tilkjennegir at hun i svært mange tilfelle trives best på kjøkkenet, med "Andrine", en av tjenestepikene, og de andre. Hennes bøker om  Teodora er en ypperlig miljøskildring av unionstidens Tønsberg, med politiske brytninger,   med moralens voktere både på bedehuset og innenfor de høyere sirkler. Tilla Valstad  kryper inn under huden på noen av hver. Hun kjenner sin by, er fordomsfri og løssloppen.

Det kan ikke ha vært lett for hennes familie å få hele livet på Løkken» blottlagt. For det er dårlig skjult litterære pseudonymer vi er vitne til. Alle er gjenkjent, ikke minst er det bøker om henne selv. Selv om hun vokste opp med det «propre Kristiania-sprog», lekte hun med  «ongæne» i Farmandsveien. Hun kjente vel den usminkede Tønsberg-dialekten- og kunne bruke den i skarp kontrast til de hjemlige, språklige dannelsesidealer. Tilla Valstad, som  lærerinne i østkant-Oslo, fikk jo også skjerpet sin sosiale kunnskap og sans for verdier, slik  hun gir uttrykk for i den uforlignelige boken: «Et år i Vaterland». 

Tilla Valstad hadde en fin og skarp humoristisk sans, med et spesielt blikk for småbymoralen. Kostelig er hennes beretning om åpningen og bruken av den nye jernbanetunnelen - dengang Norges lengste(!) - som av byens forelskede par ble brukt til helt andre ting enn det den var tiltenkt. Det var langt mellom togene i de dager! 
 

Tilla Valstad døde i 1957.

Tilbake