Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < ForrigeForsideNeste >
 

HVERDAGENE PÅ BERG

       Skolen slukte ikke barna helt. De måtte hjelpe til hjemme. Allvist i onnene, og ellers i arbeide som krevde folkehjelp. Var det storvask, hjalp småjentene å trekke tøi. De har godt av å venne sig til, sa mor deres. Hviledagen løste de Ingebjørg av når hun måtte til fjøset. Mor Sopp stod i den andre enden av den tunge steinrullen og trakk og skjøv. Det drønnet gjennem huset som kanonskudd. Det kunde vært mannsarbeide. Men det var nu engang så at kvinnfolka skulde bale med det. Det blev en seig dag for Malta Sopp. Hun      kjente det når hun gikk hjem om kvelden med en krone i lommen eller noen ører mer, eftersom å lenge hun holdt på utover.
       - Stakkars Soppekona, hu blir gammel nå, sa folk. Hu får legge sig på kassa. Men Malla vegret sig i det lengste. Tea og Maien kunde løse henne av, så vidt hun fikk hengt sig ned på vedkassa et bit. Men det blev ingen makt i rullinga for Malta Sopp tok plassen sin igjen. Jomfru Anne la på de blytunge       stokkene og ropte stopp - hver gang den ferdige stokken skulde ut, og den nye inn. Da gjorde Malla Sopp sig så tung hun kunde, slik at rullen stump veide op i den andre enden, og det gled et smil over det treaktige ansiktet. Det blev som en liten pust. Et øieblikks hvil, og hun kunde si som så  - den er så vond, den ryggen min atte - -
       Når det led over jul, og alt gikk sin rolige gang, var det husflidens beste tid. Da satt Tea og Maien sammen med Andrine og Ingebjørg og klippet filler i det koselige kjøkkenet på Berg, der alt var så renskurt og blankpusset. Den vesle parafinlampen kastet et svakt skinn over gruppen midt på gulvet med de brokete fillenøster som vokste sig så store, at de rant ut av hendene på  småjentene. På komfyren stod vannkjelen og dampet og sang. Snart var den i høieste fistel, snart i dypeste bas.
       - Hu kommer vel jomfrua og ser til grautvannet sitt, sa Andrine og nynnet på en vise.

       Rokken surrer, lampen brenner,
       vinterkvelden er så lang.
       Som en røk den dag forsvinner
       under munterhet og sang.

 Ingebjørg fortsatte med en av sine muntre strofer:

       Jeg vil mig en tømmermann ha,
       for da får jeg tak på mi stugu.
       Men ingen spellemann vil jeg ha
       for han sitt surræer som ei flugu.

       - Å heter kjæresten din, Ingebjørg?
       - Jeg vet det inte sjøl, jeg, Maien.
       - Andrine har'n Lars. Du har nok en, du åsså.
       - Visst har jeg. Jeg har mett et fjøs, jeg,
       - Snakk orntlig da vell
       - Jeg har så mange at jeg inte har tall på dem, jeg, Maien.
       Der kom et brev så aven og til som de trodde var fra kjæresten. Men ingen fikk vite noe visst om den sak.
       - Fortell om huldrer og troll, bad Tea.
       - Jeg trur inte jeg huser noe, jeg. Nei, gomor kunde fortelle. Hu hadde så godt et minne.  Hadde bare hu levd så.
       - Var det gomor di som så haugafolket utenfor glaset på stølen? Du talte engang om det.
       - Ja, hu var viss om det var haugafolk til. Hu så fine, feite balinger med brandute kyr nord i haugene. Og ei lita jente så hu med rutet hueplagg. Men da hun kom bort i haugene, var både jenta og bølingen som søkki i jorda.
       -- Var det ikke ei småjente som blei tatt av de underjordiske åsså engang?
       -- I gamle dager hendte jamt noe slikt. På en gård inte så langt fra der hu gomor budde, var det ei lita jente som skulde rope inn far sin til  måls. Hu hadde veslebror attmed sig. Han var vel en to-tre år og visste av ingenting å fortelle, alt det de grov og spurte. Hu gikk og blekte på en bjørkekvist. De så skavet etter henne, men jenta var og blei borte. De gikk manngard og henta kirkeklokken nede i bygda. Den hang dem mellem 2 steiner som den dag idag heter klokkesteinene, og ringte og ringte. Til slutt var det sagt ved en av dem som ringte, at de fikk holde op, ellers skulde de få det att.
       - Åssen da, spurte Tea. Hun var så optatt at hun glømte fillene.
       - Dem underjordiske kan hevne sig når de inte får rolighet, vet du. Men nå skal du høre. Fram på vinteren da far til jentungen skulde etter et forlass, la han sig til å kvile på benken inne i sæle, og alt imens så let han på ei munnharpe. Det brandt på peisen, og rett som det var kom det inn et følge, og dem til å danse after låten. Den ene av dem var så lik datter hans. Nei, er'e inte vesle Mari mi, sa'n, og tok efter henne. Dermed kvarv det bort alt ihop.
       Tea og Maien satt med tårer i øinene. De syntes det var så ilde at faren og moren aldri fikk barnet sitt igjen.
       Men Ingebjørg var kommet på gli, og så fikk de en stubb til med det samme. På det stedet gomor hadde stølen sin var det mye haugafolk etter veien. Så hendte det en dag at det kom ei kjerring som leide en jentunge. Den  vesle kunde vel være en fire år eller så. På ryggen bar kjerringa en stor bør, og i lomma hadde hu Kingos salmebok. Dem brukte det i de tider å ha med sig ei salmebok eller en andaktsbok. Straks før hu kom til stølen, rant det en bekk. Det hadde nyss regna, så bekken hadde voksi, og han var vond å komme over. Hu kunde inte klare å frakte børen og veslejenta i en gang, og dermed så lot hun jentongen sine atte mens hu gikk frampå med pargasset sitt. Men da hu kom tilbars, satt det tre småjenter ved bekkekanten, og alle tre så like, at hu visste inte hvem som var si. Så kom hu på den tanke at hu skulde te  dem salmeboka. Den ene av småjentene tok etter boka. Da skjønte hu at det var veslejenta hennes.
       Jomfru Anne gjorde siste dunken med turua i grautgryta.
       - Nå øser jeg op. Bær inn småjenter! Tea og Maien tok de rykende tallerkener og satte på plass. Helst hadde de spist på kjøkkenet. Der var       humor og liv. Inne lå som noe knugende og trykkende i luften. De spiste grøten stilltiende. Søvnløsheten til moren hadde tatt overhand, og Martens var amper og misnøgd når forretningene ikke gikk som det skulde. Men i kjøkkenet gikk passiaren munter og ubekymret.
       Ingebjørg hadde ingenting å sørge over, det en kunde merke.
       - En lyt væra glad når en har helsa, og krøtera lever vel. Vi har så mye å takke Gud for når vi bare hugste på det.
         Andrine blomstret som en rose. Hun hadde Lars hjemme den vinteren. Han arbeidet på verven til Magnus Fjell, men hadde tatt hyre fra våren. Til påske fikk det bli bryllup. Vilde itte vente lenger, sa'n. Når jeg reiser ut denna gangen, så får det væra som gift mann.
       Andrine grudde sig for å si fra til konsulen og frua. Men småjentene gledet sig og visste ikke hvad ben de skulde sta på.
       - Det kommer gråt etter skripelåt, har jeg hørt, sa Ingebjørg. Men de kunde ikke la bli å glede sig likevel. Bryllup hadde de lekt opunder fjellet når haralabb og jomfru Marias gullsko stod i flor, og det lyste blått av natt og dag kring alle svaberg. Hele brudefølget bandt kranser de pyntet sig med. Men i et virkelig bryllup var det bare bruden som skulde bære kransen. 
       Helene - mor til Lars - skulde binde til Andrine av "myrteln" som hun hadde i kammersvinduet. Forresten sydde bruden sig lysegrå kordes kjole, den Lars hadde kjøpt tøiet til i England.
       - Så vakker du blir, Andrine! Å, så fin! Barna holdt på å klenge henne ned av glede.
      - Hysj, snakk inte om det, sa Andrine. En skal fare varlig med gleden. Men barnas fryd og forventninger var som en fossende elv i vårløsssingen der ikke lot sig stanse.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | ForsideNeste >