|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
VANSKELIGE TIDER
Det var i åttiårene,
og de dårlige tider for skibsfarten var begynt med døsige
blaff fra Kanadafarten - New York og Filadelfia. Vi stod foran en periode
med håpløse år for seilskutene.
Tap - bare tap og akterutseiling.
Og allikevel - Martens kunde ikke la være å pusse skibene sine
op og stelle på dem når de kom hjem.
De var hans stolthet og ærgjerrighet.
Det var uråd å slippe dem. Nytt spryd, ny fokkemast, nytt fra
innerst til ytterst, fra kjølen til masteknappen, nytt alt sammen
til slutt. Bare skroget var det samme gamle. Så fikk skuta
beholde klassen sin og det var mye om å gjøre.
Men hvad var det å seile
etter - - Assuranse, hyrer og andre utgifter slukte fortjenesten, ja mere
til. Martens sa mangen gang - det var bedre om skuta var nedsenkt i sjø'n
enn å la'a fare.
I gode tider når remissene
fløt rikelig, kom vennene og lånte - lånte på
æresord. Intet blev skrevet. Men Martens satte også navnet
sitt på papirer som måtte innfris. Konsul Martens stod alltid
som første kausjonist. Det gikk tusenvis på den måten.
Vennene var ikke nøie om å få ham til å skrive
på, og straks efter ryke overende. Det pinte fru Martens.
- Kunde du ikke heller sette litt
av til barna dine mens du har noe, sa hun.
- Jeg har begynt med to tomme
hender. Det kan de også gjøre, svarte han brysk. Og så
var det ikke mer å si om den ting. Hun hadde jo intet med forretningen
å gjøre. Pengene var hans. Det var ikke stort hun hadde bragt
ham i medgift. Hun måtte be om hvert øre utenfor de småtterier
som blomster og bær innbragte. Med ørene
var han nøie. Barna grudde for å be om skolepengene. Men mot
vennene var han raus. Han tålte ikke fru Martens talte om forretningger.
Da blev han heftig.
- Kvinnfolk har ikke vett på
affærer. Det er min sak og ikke din.
De kunde råke uklar, og
det blev scener - scener som bet sig inn i barnesinnet og aldri blev glemt.
Luften i stuen var tung og ulykkesvanger.
Hver satt likesom optatt av sitt skjønt de tenkte på ett og
det samme. Plutselig kunde de skvette op. Det ringte. Det ringte på
gatedøren - hvem kunde det være så sent? Slikt hendte
ikke at der kom fremmenfolk efter det blev mørkt. Tante Letta kanskje.
Nei, hun var redd mørket. Martens far op og ut. Telegrafbudet naturligvis.
Martens skalv på hånd mens han kvitterte for mottagelsen med
klokkeslett og navn.
Herregud som fru Martens
satt nervøs og dirret, og barna vågde ikke se på faren
når han brøt oblaten.
Han leste det opigjen flere
ganger før han sa noe. Så kastet han telegrammet fra
sig.
Deilige greien Skjold havarert.
Storm i kanalen. Innbragt til Cardiff.
Skjold som nettog hadde fått
nytt både det ene og det andre. Var sluttet for flere reiser på
Syd-Amerika. Skjold var en av de beste skutene hans.
Martens blev gående op og
ned på gulvet Han bet tennene sammen. Var grå i ansiktet.
Barna snek sig ut av døren
med et neppe hørlig godnatt.
Det var ingen som gav akt på
dem.
Ett uhell kommer sjelden alene.
Det var helst flere i følge. Da kunde det brake løs som svære
tordenskrall, og en blytung uværshimmel lå over hjemmet i dager
og i uker.
Teodora som var ventende hjem
til høsten, var eneste lyspunkt. Den hadde hittil hatt bra frakter.
Skipper Bagge var en kløpper til å seile og gjorde forte og
heldige reiser.
Brevene hans var for forhåpningsfulle
og Martens var alltid glad for høre fra ham. Skjønt - han
skrev også om steamerne, den satans opfinnelse med svarte skrog og
seiltomme master og skorstensrør, som spydde svart røik utover
den blå sjøen. Gid Vårherre ville skikke dem til bunns
alle sammen; skrev han. "De er skapt i Guds vrede, og forbannet skal dem
vorde. Nei, et skib for fulle seil er som en svane på bølgetoppen,
og Herren et velbehagelig syn."
Slik skrev skipper Bagge på
Teodora. Han var Martens til stor trøst i trøstesløse
tider. Martens hadde de ting som kunde oplive og adsprede ham -- kortpartier,
varmmatsaftner på Klubben og forretngsreiser inn til hovedstaden.
Barna hadde leken. Men moren satt der med sin gru og evige gremmelse, vugget
overkroppen og knuget hendene som i ulidelig smerte. Eller hun strøk
sig over tinningen uten ophør, som det var der smerten satt og stirret
inn i en svart, fortvilet verden.
- Ta det med ro, mor. Kjære
dig, la tankene fare. Hvorfor plage sig med så mye utidig bekymmer.
- Du snakker, du, som sover som
en sten, mens jeg ligger der og pines i lange, søvnløse netter
uten å finne hvile i en barmhjertig søvn.
Bitre ord falt dem imellem, hvasse
som bet og sårte. Historier som var opp og avgjort for lenge siden
og burte vært glemt, kunde hun rippe op igjen. Han blev hissig og
utålmodig, reiste sig i sinne fra måltidet og gikk sin vei.
På kammerset om kvelden
kunde småjentene betro hverandre sin bitre sorg.
-- Folk ser på oss at vi
ikke er som andre barn, Maien. Og Tea fikk sanne Andrines ord: hvis du
får altfor mye å vite, blir du tidlig gammel.
De lå sammen utover natten
og snakket. Tea trøstet den vesle søsteren sin.
- Vi som har det så vondt
når
vi er små, vi får det nok godt når vi blir store. Det
er jeg sikker om. Gud gjør det alltid slik. Hun klappet søsteren
og la hodet inn til det våte kinnet hennes. Straks efter sov Maien
en rolig og trygg søvn.
Om morgenen satt moren ved vinduet
som ellers. Stirret åndsfraværende ut i været mens hun
ustanselig rokket med hodet og overkroppen.
- Kom hit, Tea! Hun vinket henne
til sig. Se efter i linskapet om jeg har dukene mine - .
- Om du har dukene dine - -
- Hysj, snakk ikke høit!
De står og lytter. Jeg vet det. Hun fektet forvillet med armene.
Putevarene mine er blitt borte i vasken. Soppe-kona. - Du vet jeg kan ikke
se efter lenger. De forsyner sig både av det ene og det andre her
i huset. Martin tar veden i skjulet. Martens vil ikke høre om det.
Dere tror dem så godt, alle dere. Men jeg hører om natten
at de går og lusker.
- Mor, mor. - Tea la hånden
på skulderen hennes. Den stakk op skarp og tynn. At moren var blitt
så mager på kroppen, det ante hun ikke. - Du er syk, mor! Du
sover ikke. Det er derfor. Andrine og Ingebjørg og alle sammen er
trofaste, snilde mennesker. Du har ikke lov å snakke slik. Det er
stygt. Tenk om du blev dradd for retten!
Tea kunde bli utålmodig,
glemme sig og snakke hårdt til moren, bruke ord som hun fikk angre
hele livet. Engang de hadde det fjerde bud på skolen satt religionslæreren,
som var den unge kapellanen faren var så gal på - han satt
hele tiden og så på henne, mens han la ut om dette "forbannet
er hver den som ringeakter far og mor". Det var til henne han talte, tenkte
hun. Han visste nok om at hun hadde svart mor sin. Det var en synd så
stor den styggeste et barn kunde begå, sa han.
Tea sank sammen, overveldet av
gråt.
- Er du syk, mitt barn? Har du
vondt? - - - Vondt i hode, hulket Tea.
- Vil du kanskje gå hjem?
- Nei - nei -
Kapellanen strøk henne
over håret med de blekfete, posete hendene sine.
Petra og Sigrid stakk hoene sammen.
- Tror'u Tea er syk?
- Ikke så mye som du kan
legge på veslefinger-neglen min, hvisket Sigrid.
- Å tror 'u da?
Gjør sig til for kapellanen
vel - -
- Gid, så kjærlig
han var mot dig, kapellan, Tea, sa Petra i frikvarteret.
- Du skal vel bli prestefrue,
tenker jeg. Velbekomme, snerret Sigrid.
Doktor Koll stod rådløs.
Fru Martens prøvde å overbevise sin kjære venn og huslæge
om at hun i virkeligheten var død. - Det er ikke den gamle Tea.
Jeg er forvandlet. Sjelen min er langt, langt vekk. Øinene mine
er tørre og brustne, og jeg sitter her med et krankt legeme som
ingenting orker. Jeg kan ikke føle, ikke tenke, ikke skrive, ikke
sove. Jeg kan hverken spise eller klæ mig.
Jeg er død. De stakkars barna mine, som jeg ikke kan gjøre
no mer for - hm - hm - hm. - Hun knuget hendene mot det magre, innsunkne
bryst.
- Det er nervene som er syke -
nervene kjære frue - - og han satt og trommet med fingrene på
bordplaten og grunnet. Det var ingenting som doktor Koll skjønte
sig mindre på enn nerver. Her hjalp hverken igler eller spansk flue.
En sterk dosis valdriana kunde skaffe henne en hvileløs søvn,
men efterpå fulgte en blytung dag.
- De forbaskede nervene, sa han
til sin venn Martens. Hvem kan gjennemskue den gåtefulle maskin som
heter hjerne og nerver. Harmonien er brutt mellem sjel og legeme. Disse
vektskålene, min kjære Martens må bringes i likevekt.
Maskineriet er kommet i ulage. Men hvorledes -- Syke hjerner og knuste
hjerter var ikke doktor Kolls fag. Han hadde et råd til alle - det
går over med tiden. Det gjelder å smøre sig med tålmod
- spring over, sa han med et fortrøstningsfullt
glimt i øiekroken.
En var det som skjønte
sykdommen, og det var tante Letta. Hun hadde lest og tenkt og studert lægevidenskap
og var sterkt optatt av de mesmerske ideer: Sinnslidelsen, som var en følge
av en lang tids søvnløshet, hadde forstyrret harmonien i
mennesket, men mennesket eier innerst inne en livgivende kraft, sundhetsviljen
- den evige livsdrift som vil utskille alt sykt, sier Mesmer. Og det er
lægekunstens helligste opgave å øke sundhetsviljen.
Dette viljeliv, så veikt og vesalt som hos fru Martens, blev enn
mer tilintetgjort ved sterke sovemidler. Det var livshåpet og livsgnisten
som gjaldt for tante Letta å lokke fram. Og det var alltid livsglimt
å spore i den sykes øine når frøken Letta hadde
rørt henne med lette, myke hender og ved punksjoner og vibrasjoner,
hakking, gnidning og skaking bragt liv i døde nerver og sykt cellevev.
Men man lo. Tante Letta hadde nu engang en skrue løs. Det var sludder
og vev og fruentimmerpåfunn alt hun for med. Dermed blev en
kur ødelagt som kanskje vilde ført fram til en hurtigere
helbredelse mot den smertens vei fru Martens måtte vandre.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|