|
|
|
|
|
|
|
|
|
Bibliotekets rolle i organisasjonen i en «Internett-tid»Hva gjør internett med mennesker og organisasjoner? Foredrag for Statoil-ansatte bibliotekarer, Trondheim, 16. januar 1998av Lars EgelandVi snakker om IT-revolusjonen og fokuserer på teknologien. Men teknologien kan ikke forstå seg selv. Det fokuseres på oppfinnelser og innovasjoner i materiell teknologi. Men når det gjelder teknologiske revolusjoner, er det viktige ikke maskiner, men mennesker. Franskmannen Lesage eksperimenterte med elektriske signaler allerede i 1774. Samuel Morse opprettet telegrafisk forbindelse forbindelse mellom Washington og Baltimore i 1844, men i litteraturen settes telegrafens oppfinnelse til det tyvende århundre, det århundre da teknologien ble implementert - tatt i bruk.Det dreier seg altså ikke om den tekniske oppfinnelser, men om
og hvordan de tas i bruk.
Om ny teknologi tas i bruk - dreier seg altså om endringer i samfunnet.
Det er en rekke problemstillinger som er verdt å dikutere:
Det er laget mange futuristiske skildringer om hvordan fremtiden vil bli med ny teknologi. På Bibsys høstmøte ble det sagt - muligens av ole Husby - at vi overvurderer endringene som vil skje de neste 2 årene - og undervurderer endringene som vil skje de neste 7- 10 årene. Det tror jeg er veldig riktig. Internett vokser eksponensielt. Et bilde som illustrerer dette er et tjern med vannliljer. Hver natt så blir antallet vannliljer fordoblet. La oss si at det tok et år før vannliljene dekket hele vannoverflaten. Husk da på at den nest siste natta i året, dekket de da bare halvparten av vannet. Internettbruken øker mer enn 100 % hvert år. For meg har følgende skjedd med ny teknologi de siste to åra:
Ser jeg på hva som har skjedd de siste 10 år - er det mer
dramatisk:
Etterhvert begynte vi med elektronisk post, med programmet PINE, men jeg fikk aldri post. Det gikk en tid før jeg gadd å gå inn hver dag for å sjekke. I dag er problemet at det er så mye. Derfor må jeg ha internett hjemme også - slik at jeg kan sjekke posten uten å måtte dra til jobben hvis jeg f.eks. er borte en dag. Det minner meg om historien om frosken. Hvis man har et kjele med kokende vann og hiver en levende frosk oppi, så vil den straks hoppe ut. Men hvis du legger frosken i kjelen mens vannet er kaldt, og varmer sakte opp, vil den bli liggende i vannet til den er kokt. Man venner seg altså til svært mye -- Internett oppfattes av mange som bare e-post og www -, men det er jo
bare protokoller som kjører på motorvegen internett. Personaladministrasjon,
økonomiseksjonen, forskere etc. bruker internett til flere
ting, som motorveg for å utveksle informasjon, kjøre programmer
etc. Den viktigste forskjellen på noen års perspektiv - er
eksplosjonen når det gjelder integrering av ulik programvare og bruken
av motorvegen på nettet.
Jeg sier altså at det ikke er teknologien i seg selv som er interessant, men det er hvordan den blir implementert - tatt i bruk - at den blir tatt i bruk. Dette gjør at biblioteket blir viktig. Min erfaring er at it-avdelingen f.eks. hos oss har vært i bresjen
for å lansere ny teknologi, men at vi i biblioteket har vært
blant dem som har tatt den i bruk i praktisk arbeid.
Tilsvarende var jeg med når høgskolen begynte med oppslagstavle - BBS - . I begynnelsen var teknologien fascinerende - vi ringte opp til oppslagstavla og snakka med hverandre og inviterte hverandre på kaffe, sjøl om vi hadde kontor vegg i vegg. Etterhvert ble teknologien mindre fascinerende og hverdagen kom - antallet brukere på oppslagstavla sank fordi den ikke ble vedlikeholdt. Den ble ikke noe brukbart redskap for studenter og ansatte. Tilsvarende skjedde med web'en . Da vi fikk web-sider skjedde det ved at engasjerte medarbeidere på avdelingene lagde sine sider - som de etterhvert ikke fulgte opp. Det sto i fare for ikke å bli noe nyttig redskap når linker forfalt - når nyhetene var et halvt år gamle etc. Høgskolen tok opp web-problematikken i en styresak hvor vi forsøkte å regulere hvordan web-sider skulle lages - ansvarsforhold etc. Da var allerede begeistringen begynt å avta. Et års tid seinere satte vi ned en web-redaksjon - som ikke skulle regulere, men selv lage noe. Vi begynte med å prøve å lage en felles grafisk profil. Vi hadde ikke lange diskusjoner om strukturen på vev-en, fordi vi innså at den ville endre seg fort. Det viktigste var å øke bruken av vev-sidene som redskap, ved å sørge for at det lå viktig informasjon der. Vi har en IT-plan som slår fast at vi ønsker en effektiv og miljøvennlig kommunikasjon og informasjon - e-post skal være vår skriftlige kommunikasjonsmåte og vev-sider skal være vårt publiseringsorgan. Det var lett å vedta - overraskende lett - men det er en lang prosess å få til. I biblioteket tok vev-arbeidet fart fordi vi utlyste en ny stilling på slutten av 1996 hvor krav til kunnskap på dette området var en forutsetning. Vi var heldige og fikk ansatt en bibliotekar som kunne mye om html. Men han skulle samtidig inngå i en vanlig bibliotekarstilling. Det gikk ikke lenge før dette førte til problemer. Kolleger kunne ergre seg over at han brukte tid på vev-en når andre basis-ting som de oppfattet det, ikke ble gjort. I tillegg var det jo slik at å arbeide med ny teknologi gir en viss status. Her hadde vi bibliotekaren med framtida foran seg, mens de andre jobbet med det som var gårsdagens teknologi - nemlig bøker på papir. I tillegg var det åpenbart at noen kunne få en nederlagsfølelse ved at dette var ny teknologi som de ikke behersket, og som de kanskje heller ikke hadde så stort ønske om å beherske. Vi var nødt til å ta opp dette problemet, og det har vi gjort. Flere ganger - og vi kommer til å snakke mer om det også. Vi har kommet til følgende mål for bibliotekets vev-arbeid:
Noe av problemet er at når man innfører noe nytt - en ny måte å gjøre tingene på - så må man også slutte å gjøre ting på den gamle måten, ellers får man altfor mye å gjøre. Det er det som er omstilling. De vev-prosjektene som man ofte får presentert har begynt med en ny stilling eller en stor bevilgning. Hos oss var høgskoledirektøren helt klar når vev-redaksjonen ble satt ned. Arbeidet skulle utføres innenfor eksisterende ressurstildeling. Han sa vel det bl.a. fordi han ikke var så opptatt av at vev-en var viktig. Men i dag er jeg glad for at vi slo dette fast, sjøl om vi ofte har ønsket oss noe penger til arbeidet. Bibliotekets vev-målsetting slo altså fast at vi skulle
ha vev-en som grensesnitt mot brukerne, og at vev-en skulle være
vår publiseringsform. Hva hadde vi så å publisere ?
Vi gikk i fjor over til Bibsys fra Mikromarc. Det betød at vi gikk over til noe som var tilgjengelig via vev-en. Det at vi bestemte oss for at vev-en skulle være vårt grensesnitt mot brukerne, har ført til en rasjonaliseringsgevinst. Alle maskinene i biblioteket har samme grensesnitt - mens vi tidligere hadde mikromarc-terminaler, cd-rom terminaler og internett-maskiner. Vi har måtte kassere noen maskiner, men vi behøver ikke å øke antallet terminaler som det ellers hadde vært behov for. Vi klarer oss altså med færre søketerminaler, som vi klarer å skifte ut i et så høyt tempo at de er effektive og vi får mindre vedlikehold. Alle ansatte og studenter møter det samme grensesnittet på lab'er og på kontorer, som på biblioteket. Brukeropplæringen er blitt forenklet. Brukeropplæringa skal nå bare foregå via nettet - der ligger program for brukeropplæring, der ligger veiledninger og der ligger de ressursene som vi vil lære brukerne å gjøre seg nytte av. Ideene videre er å bygge opp et helt interaktivt brukeropplæringsprogram med filmsnutter osv. som vi legger på vev. Vi vil selvfølgelig fortsatt undervise brukerne, men for de som går glipp av undervisning, for fjernstudenter, kan vi henvise til vev-en. Og vev-en er nyttig for de fra biblioteket som står for undervisningen. Vi har bygd ut tilbudene via nettet ytterligere. Fra før av abonnerte
vi på fellesavtale-basene fra RBT - altså ISI og First-Search.
De var vanskelige å markedsføre fordi vi markedsførte
både vår egen bibliotekmeny under windows og vev-hjemmesida.
Nå øker bruken av disse basene.
Ved årsskiftet inngikk vi avtale med Aftenposten om søking i Atekst og NTB. Vi holder på med en avtale med Lloyds om tilgang til Lloyds list og arkiv over skipsulykker etc. Da vi valgte å abonnere på Atekst - så diskuterte
vi mye om hva det ville bety for bokbudsjettet. Jeg insisterte på
at en ny tjeneste som gir oss arkiv til artikler og nyheter, må bety
at vi reduserer noe på tilsvarende papirutgaver - altså reduserer
på avisabonnementene. Men denne nye tjenesten fra biblioteket, er
en tjeneste til hver eneste ansatt på hans eller hennes kontor. Det
er ikke mulig å bygge ut nye elektroniske tjenester til alle ansatte
innafor den økonomiske rammen som har vært tildelt biblioteket,
da ender vi med at vi ikke har råd til å kjøpe bøker
eller aviser, mens avdelingene ellers kjøper like mye aviser og
bøker som før. En forutsetning for utbygging av slike elektroniske
tjenester som på en måte sprenger de tidligere rammene for
det gamle biblioteket, er at man også vil gjøre om på
budsjettrammer i hele institusjonen.
Som hovedbibliotekar har jeg ansvaret for skriftserien ved høgskolen.
Skriftserien er en serie hvor høgskolens ansatte som driver med
forskning, skal kunne publisere sine resultater. Det er ikke noe mål
for oss å bruke mye ressurser på publisering, men det er et
mål av forskerne rapporterer skriftlig hva de driver med. Det betyr
at skriftserien selges til selvkost fra vårt trykkeri. Men Høgskolen
har brukt endel penger på å trykke presentasjonseksemplarer.
Nå er disse utgiftene fra 1997 til 1998 halvert fordi vi forutsetter
at forskerne samtykker i at skriftene legges på vev. Så lenge
serien ble solgt til trykkerikostnadene, betyr det nå at trykkeriet
ikke binder opp mye penger på å ha lagre, fordi trykkerikostnaden
overføres til den som ønsker å skrive dokumentet ut.
Jeg har også ansvaret for FoU-rapportering fra de faglige ansatte. Den foregår nå ved hjelp av skjemaer som hentes fra vev-sidene. Det som en gang er lagret digitalt, skal ikke måttes skrives om igjen - gjenbruk av data. Biblioteket har også sagt at vi vil bygge opp en samling digitale
tekster. Godtgjøringsproblematikken i forhold til opphavsrett til
slike tekster er ikke løst. Vi har derfor konsentrert oss om tekster
som vi kan offentliggjøre uten godtgjøring. Det gjelder tekster
fra høgskolen - som det jo er naturlig at vi tar oss av fordi ingen
andre er nærmere til det - samt lokalhistorie som er aktuelt for
oss fordi vi har historie-fag i høgskolen. Det er ikke blitt så
store samlingen av dokumenter ennå, men det vil etterhvert komme
nye i større tempo. Det er jo ikke meningen at vi skal bygge opp
et stort bibliotek som det er interessant å gå til - våre
tekster vil først og fremst bli å finne gjennom oppslag i
Bibsys som leder deg direkte til den elektroniske teksten.
Dette var noe om bibliotekets vev-tenkning. Nå om hele høgskolens.
Høgskolen har valgt å følge en linje om meroffentlighet i forholdet mellom internett og intranett. Det som det ikke er helt spesielle grunner for bør ligge på intranett, skal ligge offentlig. Dette gjelder også nyhetssida vår - som er høgskolens hovedside. Mange av disse nyhetene er interne, noen viser til og med negative sider ved oss selv - som f.eks. it-personalets beskjed om at nettet ville være ustabilt i en hel uke. Da ble det diskutert om eksterne brukere burde vært slusa gjennom en egen ekstern hjemmeside. Men jeg tror at de som kommer utafra til oss - er interessert i å se en institusjon hvor det skjer noe - det er ikke troverdig hvis nyhetene er silt slik at det bare blir rein reklame - dessuten ville en ekstern side bety enda et oppdateringsproblem. Høgskolen har publisert en intern-avis på papir. Den kommer nå bare på vev-en. Det er en innsparing. Vi logger hvor mange som leser nyhetene. Erfaringa er at det ikke er alt for mange - det varierer fra 20-30 til ca 120 vanligvis. Vi kan se på loggene at nyhetene leses over en viss tid - det er endel brukere som leser hver dag, mens endel andre kanskje leser nyhetene en gang i uka. Logg-tallene er små i forhold til opplaget på internavisa. Men opplaget betyr ikke at nyhetene ble lest på papir heller. Men i stedet for intern-informasjon en gang i måneden eller sjeldnere, oppdateres nyhetene nå stort sett hver dag. Det reduserer også behovet for å kopiere opp beskjeder til de ansatte. Vi er i en mellomsituasjon hvor det fortsatt gjøres når man vil være helt sikker på at alle får beskjeden, men stadig flere beskjeder som f.eks. at bedriftslegen kommer på mandag, legges nå bare på vev-en. Store dokumenter kan legges på vev-en og personalet får beskjed enten pr. e-post eller på papir om å finne dokumentet på nettet. Vi har også en innsparing ved at vi har begynt å legge ut styresaker på vev-en. De som skal på styremøtet skal selvfølgelig ha sine papir-kopier. Men dokumentene ble i tillegg spredd til en hel rekke andre som skulle være orientert, f.eks. stortingsrepresentantene fra Vestfold - som trolig brukte begrenset tid på dokumentmengden. Nå varsles de om at dokumentene ligger på vev. Intranett brukes til noen uferdige dokumenter, f.eks. bibliografi
over FoU-produksjon som fagpersonalet skal lese korrektur på - utkast
til plandokumenter som skal diskuteres osv. Biblioteket har egen intranett
hvor tilgangen begrenses på ip-nummer. Der ligger det en kalender
over hvor de ansatte er hvis de ikke er på vanlig jobb. Der ligger
bibliotekstatistikk osv. IT-gruppa har en egen intranett som begrenses
med passord. De har lagt ut mye dokumentasjon til programvare og hardware.
Når de er rundt å utfører service behøver de
altså ikke å ha håndbøker med seg, men finner
dokumentasjonen på nettet når de trenger den.
Dette høres vel bra ut ?
En åpenbar bakside er at ikke alle brukerne er i stand til å
bruke den nye teknologien. Presset om stadig å oppdatere deg på
nye datasystemer når du egentlig jobber med noe helt annet, kan oppleves
stort. Nivået på brukerne er veldig forskjellig. Vi er derfor
nødt til å satse på intern kursing. Vi håper å
få til en slags standard på hva vi krever av kunnskaper til
våre studenter når det gjelder både IT og bibliotek.
Vi har frivillige innføringskurser i dag, men ikke alle deltar,
og det er ikke alltid fordi de kan det fra før.
Det virtuelle biblioteket - biblioteket som bare finnes på nettet, som ikke er noe fysisk bibliotek, sprenger de gamle grensene. Biblioteket er ikke lenger et rom du går til - men biblioteket er en tjeneste overalt i høgskolen. De flinke brukerne behøver sjeldnere å gå til biblioteket. Hva betyr det for biblioteket ? Når vi lanserte Bibsys på vev som biblioteksystemet vårt,
sendte vi ut vegledning både på vev-en, på e-post og
på papir. Vi fikk en reaksjon fra en ansatt som var bekymret, - får
vi ikke hjelp mer i biblioteket nå, skal vi finne fram alt sjøl
?
Vi legger til rette for at brukerne selv kan finne informasjon, noen bibliotek legger til rette for at brukerne sjøl kan låne og innlevere sine bøker. Jeg tror at all denne automatiseringa vil kunne frigjøre tid fra noen brukere som vil kunne klare seg sjøl bedre, men vi får behov for å bruke mere tid på de brukerne som ikke klarer seg sjøl. Jeg har ikke noe tro på mindre besøk til biblioteket, men jeg tror at i stadig større grad vil de som kommer inn mellom bibliotekveggene, være brukere som har behov for vegledning. Vegledningen vil gå på tradisjonelle bibliotekdisipliner som å finne relevant informasjon¨- å bruke de riktige søkebegrepene osv - å finne kvalitetsriktig informasjon - og ikke minst det reint datatekniske. Det er vegledning som ikke lar seg automatisere - det er den menneskelige kontakten som ikke må bli borte, men reindyrkes, i en internett-tid. Eksempel på det samme er e-post. E-posten gjør at vi ikke
lenger trenger å skrive ut et brev, legge det i konvolutt og få
postverket til å bære det fram til mottaker. Eller at vi slipper
å gå til skriveren får å hente brevet, kopiere
det opp og legge det i internposthylla til alle ansatte. Det er en miljøvennlig
og tidsbesparende måte å spre informasjon på. Men det
er en beskjed uten ansikt. Det er en informasjonsmåte som kan komme
til å kvele seg selv fordi den er så effektiv. Sånn er
det blitt med meg at jeg mottar så mye e-post at jeg ikke rekker
å skille ut hva som er viktig og mindre viktig. Det er lett å
trykke på en knapp og spre budskapet til mange hundre mennesker.
E-posten er effektiv - men må ikke erstatte det personlige møtet. Det samme er tilfelle med hjemmesider. Når vi ser på antallet konferanser og møter, f.eks. at jeg drar til Trondheim for å lese opp dette som ligger på internett - så er det kanskje ikke så stor grunn til bekymring. Problemet ligger vel heller i information overload. At viktig informasjon ikke blir anvendt - men det gjør jo nettopp vårt fagfelt enda viktigere. --- Jeg har sagt at det virtuelle biblioteket sprenger bibliotekets gamle vegger og brer seg utover. Samtidig har jeg sagt at behovet for vegledning og menneskelig kontakt med mange brukere, blir større. Informasjonen er ikke lenger bare å hente i bøker, men i cd-rom og på nettet. Det betyr også at bibliotekets vegger bør utvides til å omfatte dataressursene. Jeg tenker meg derfor at det er naturlig at bibliotekene bygges ut med lesesalsplasser - og lesesalsplasser er plasser også med datamaskiner. Folk trenger vegledning for å finne fram i bøker, og for å finne fram på datamaskinene - derfor må datamaskinene være i biblioteket hvor vegledning kan gis. I tillegg gjør informasjonsteknologien at brukerne vil stille større krav til rask informasjon. En bruker går ikke fra en datalab til biblioteket for å slå opp i en bok. Da vil han heller bruke nettet, som kanskje ikke gir han fullgod informasjon. Derfor må arbeidsplassene ligge i biblioteket med dataressurser på skjermen , bøker på veggene. og bibliotekarer og it-personale som kan hjelpe brukerne. Det er dette som ligger i begrepet learning resource center som er blitt så populært i England. Mange har også lagt andre ressurser til læresenteret - trykkeri og kopitjeneste f.eks. - om ikke lenge vil det ikke dreie seg om kopiering av bøker fra papir, men produksjon av bøker fra filer. Biblioteket har ikke boka det blir spurt etter, men vi lager den. Dette gir store utfordringer for bibliotekspersonalet.
|
|
|
|
|
|||||||||
|
|
|
||||||||||