|
|
|
|
|
|
|
|
|
Arr. 8 ved det 66. norske bibliotekmøtet 22-26. april 1998Universitets- og høgskolebibliotek og allmenhetenInnlegg av Lars EgelandSkal høgskolebibliotekene være bibliotek for almennheten
- eller er det folkebibliotekets oppgave ? Jeg sier høgskolebibliotek
og ikke universitetsbibliotek fordi jeg kjenner høgskolebibliotekene,
og fordi problemstillingen er anderledes for universitetsbibliotekene og
forsåvidt også noen spesialhøgskoler.
Antallet studenter i Norge har økt de siste åra, og antallet vil fortsette å øke - ikke minst innen etter- og videreutdanning. Det er flere typer studenter:
Den gruppa som øker mest er
Eksplosjonen i utdanning har ført til et økt press på folkebibliotekene. Derfor presser folkebibliotekene på for å få noe gjort - å få til en nasjonal satsing eller nasjonal politikk på området. Jeg oppfatter det slik at dette presset var bakgrunnen til at det ble nedsatt et utvalg som endte opp med rapporten om fjernundervisningsstudenter og deres bibliotektilbud. Rapporten konkluderte med at ansvaret for bibliotektilbudet er den som gir utdanningen, sjøl om jeg ikke helt har skjønt hvem det er: Er det eksamensgivende institusjon - eller er det dem som arrangerer utdanningen. I tilfellet med folkeopplysningsorganisasjonene er dette nemlig forskjellig. Uansett er antallet fjernstudenter et marginalt fenomen. Det vi opplever er at studenter finnes spredd utover hele landet, med tilhørighet til høgskoler og universitet over hele landet. Den offisielle politikken om at utdanningsinstitusjonen skal stå for bibliotektilbudet, lar seg ikke gjennomføre. Der jeg er ansatt, er vi mange studenter - det vil si vi er mange ansatte som tar videreutdanning. Men ingen tar videreutdanning på høgskolen i Vestfold. Og ingen av oss er egentlig tilknyttet et fjernundervisningsopplegg. Vi bruker høgskolebiblioteket, det gjør vi også til alle ektefeller som er studenter. Men den offisielle politikken er altså at vi skulle reist til utdanningsinstitusjonen for å låne bøkene våre. Eller at utdanningsinstitusjonen skulle sende oss bøkene, det siste ville være et vanvittig sløseri av ressurser som ikke ville la seg gjennomføre i praksis. I Vestfold har vi store folkebiblioteker i byene. Tønsberg Bibliotek har et utlån på nesten ti ganger høgskolen i Vestfold sitt. Ca halvparten er faglitteratur. Sjøl om faglitteratur i folkebiblioteket er noe annet enn i høgskolebiblioteket, tror jeg at jeg vil våge den påstanden at folkebibliotekene i byene i Vestfold betjener like mange lån til våre studenter, som høgskolens eget bibliotek. Det skyldes at de som reiser hjem til Larvik synes det er greit å gå på Larvik bibliotek om kvelden. Og det skyldes at folkebibliotekene ofte har de samme bøkene som oss, og at man ofte kan låne dem der også når det er ventetid hos oss. Vi har ikke noe system for å kunne styre denne flyten av lånere. I tillegg til høgskolens studenter, betjener folkebiblioteket alle dem som er studenter i folkeuniversitetet, studenter ved andre høgskoler etc. Samlet har de nok større studentutlån enn oss. Vi lekker altså lånere til folkebiblioteket, skulle vi ikke da akseptere at folkebibliotek-lånere kommer til oss ? I stortingsmelding nr 40 som la grunnlaget for høgskolereformen står det at høgskolebiblioteket skal være tilgjengelig og anvendbart for eksterne brukere. Nå har RBTs retningslinjer for bibliotekvirksomhet i høyere utdanning kommet på høring: Der står det at bibliotektjeneste er et tilbud til institusjonens studenter og ansatte, men at eksterne brukere skal ha tilgang til samlingene. Dette skillet som man da lager mellom bibliotektjeneste og samlinger, liker jeg dårlig. Vi ønsker å markedsføre biblioteket som en tjeneste, ikke som en statisk samling som det er investert endel penger i. Bøkene våre er ikke utstyr. De er arbeidsmateriale for å løse et informasjonsbehov, sammen med innlån, kjøp av internett-tjenester, cd-rom osv. Det er hensiktsmessighetshensyn og økonomi som avgjør om vi tilbyr kjøp, innlån eller andre løsninger på et informasjonsbehov. Da kan man ikke skille mellom bruk av egen samling eller andre tjenester overfor eksterne kunder, med mindre man bare tenker seg at det dreier seg om å stille samlingen til disposisjon for fjernlån til eksterne brukere gjennom andre institusjoner. For å oppsummere: Vi er nødt til å finne fram til et hensiktsmessig system for å betjene studenter i framtida. Å knytte ansvaret for bibliotektilbudet til studieinstitusjonen,
er et blindspor.
Det nærmeste egnede bibliotek vil ofte være høgskolebiblioteket, samtidig som det for noen av høgskolens egne studenter også gjerne kan være folkebiblioteket. Høgskolebibliotekene må derfor åpnes for allmennhetens bruk - ved at folk kan komme dit og få tjenester utført i biblioteket. Muligens kan dette bidra noe til å dempe unødig fjernlån der regler om låneveger og institusjonstilhørighet lager skranker som ikke burde være der. Hvis høgskolebibliotekene ikke ønsker å ta ansvar for studenter i sin region, og fortsatt vil være opptatt av institusjonstilhørighet osv. - så vil de utspille sin rolle som de var tiltenkt gjennom høgskolereformen: Nemlig at de nye høgskolene skulle være sentrale enheter for utdanning i fylkene, og at ikke minst bibliotekstilbudet i regionen skulle bli bedre. Jeg kan ikke skjønne annet enn at en sterk avgrensing mot å gi allmennheten tilgang til høgskolebibliotekenes tjenester - er i strid med intensjonen bak høgskolereformen og den nye universitets- og høgskoleloven. Spørsmålet om finansiering av å åpne høgskolebibliotekene
for allmennheten, er en annet sak.
Finansieringa må gå på at det reises krav i forbindelse
med etterutdanningsreformen, om at staten tar et sentralt ansvar.
Det kan f.eks. være i form av å bygge opp en elektronisk
infrastruktur med tilbud som er tilgjengelig for studenter ved alle bibliotek.
Høgskolene ble etablert for å ha en betydning for utdanning
i regionene. Et bibliotektilbud til regionene er kanskje noe av det nyttigste
høgskolene kan bruke penger på.
|
|
|
|
|
|||||||||
|
|
|
||||||||||