Gå til:|Forside|Innholdsfortegnelse|Nettbiblioteket|Digitale tekster|Lokalhistorie |
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000: 
HELGE GJESSING: TUNSBERGS HISTORIE I MIDDELALDEREN TIL 1536

VI. BYBEBYGGELSE.

Da de danske korsfarere i 1191 kom til Norge, opholdt de sig som tidligere fortalt  ogsaa en tid i Tunsberg. I beretningen om korstogsfærden er der da git en skildring av byen, dens beliggenhet og indre tilstand, som er av den største betydning og interesse. Vi skal her meddele den i sin helhet:

«Dette steds beliggenhet (Tunsbergs) kan jeg saa meget utførligere skildre, som jeg under en længere tids ophold der har lært ikke blot menneskenes levesæt, men ogsaa de forskjellige steder at kjende. Det aapne hav danner en rummelig bugt og skiller paa mange kanter øer fra fastlandet, av hvilke en kaldet «Njotarey» ligger utstrakt like utenfor byen og ved sin beliggenhet yder denne havn. Byen, som er anlagt ved kysten, frembyder brygger for de reisende. Der er stor rigdom paa saltvandsfisk, men mangel paa fersk vand. Byen er folksom nok om sommeren paa grund av den store mængde skibe, som kommer dit fra alle lande. Den har et hæderlig borgerskap av begge kjøn, bekjendt for sin gavmildhet og godgjørenhet; men den vederstyggelige drik og hyppige drukkenskap forstyrrer selskabeligheten og hidser like til blodsutgydelse. Et bjerg hæver sig like ved byen med steile klipper paa alle kanter likesom en overmaade stor befæstning, men uten anden adgang end en enkelt sti, dannet ved menneskekløgt, som  idet den let kan stænges  holder fienden borte. Øverst paa dette ligger en kirke, som er indviet til den hellige Mikaels ære, og som med sit tilliggende gods underholder kanniker av premonstratenserordenen, som holder til i samme by. Nedenfor bjerget ligger en slette, rik paa vellugtende blomster med bekvem plads til baade at bygge og istandsætte skibe » (De profectione Danor. etc. i Langebeks Script. Rer. Dan. V kap. 9).

Denne skildring viser os Tunsberg som en by i vekst og gir i al sin knapphet et livfuldt billede av dens forhold henimot 1200. Nogen særlig oplysning om byens utseende og bebyggelse byder den imidlertid ikke, og kundskap herom maa derfor søkes paa andet hold.

I det 13de aarhundrede opstod ildebrand i Tunsberg ikke mindre end fire gange uten at man dog kan si noget om ildens omfang. Men under disse brande er byen sandsynligvis omtrent blit bygget op paany og har dermed nogenlunde faat det utseende som angives i byloven. I en by som Tunsberg, der saa at si var vokset op av sig selv, var naturligvis bebyggelsen til at begynde med helt tilfældig med gater og aapne pladse, hvor det kunde falde sig. Først efterhvert, naar leilighet gaves, kunde saa en ordnende haand gripe ind og regulere byen i likhet med de andre stæder. Der dannet sig da her som andensteds en bebyggelse samlet om torvet og den store hovedgate, som strakte sig gjennem hele byen fra nordvest til sydøst. Denne kaldtes «langstræte» eller nedre stræte i motsætning til et øvre, som gik parallelt med dette længere oppe i byen. Nede ved vandet laa saa bryggerne, som likeledes utgjorde et sammenhengende hele. At der virkelig var to ”stræter” som løp parallelt med hinanden, fremgaar av D.N. VI nr. 64, hvor det heter: ”Nørdre lutan i Jonsgarde . . . fra nædri stræteno ok til det øfwra.» Stræte og brygger nævnes i Tunsberg uttrykkelig først i 1161 ved Erling skakkes angrep paa Haakon herdebred. Bryggerne ved Olavsklosteret nævnes særlig i 1394 (D. N. VI nr. 635).

Forbindelsen mellem bryggerne og strætet dannet de saakaldte almenninger og veiter, som forøvrig fortsatte ogsaa paa den øvre side av strætet. Almenningerne var de egentlige tvergater, mens veiterne nærmest kun var smug, som skilte gaardene fra hinanden og samtidig dannet en smal passage mellem dem. Deres bredde sattes i byloven til 3 alen i forhold til almenningernes 8 og bryggernes og strætets 12 . Utenfor byloven hører man ogsaa tale om veiter og almenninger i Tunsberg: D.N. I nr.532: ”weyden sem gengher  mellom Sappen og Baldrsgaard,” og XI 30: ”ok sudar alt at almenninginum.”

 Mot disse veiter, som altsaa gik paa tvers av byens længderetning, laa gaardenes langside, mens gavlene vendte mot strætet og bryggerne, en anordning som var grundet paa at saa mange hus som mulig skulde faa adgang til bryggerne og sjøen.

Med hensyn til gaardenes bygning var denne fra først av den samme som paa landet med flere hus, hvert til sit bruk; der var ildhus, der var bur og stuebygning. Dette kunde imidlertid bare gaa saa lenge det var godt om plads. Saasnart bebyggelsen tiltok, maatte der kræves en mere økonomisk anvendelse av tomterne, og istedenfor at fortsætte med at sætte op mange smaahus, tok man til saavidt mulig at samle alle under et tak og ved bygning i høiden og dybden at skaffe plads for beboelsesrum og pakrum. Den gamle nationale bygningsskik vek dermed efterhaanden bort fra byen og gav plads for en ny, som under fremmed indflydelse blev særegen for bygaarden. Det er denne Tyskebryggen i Bergen endnu bærer levninger av. (Kfr. N. Nicolaysen: Om de norske kjøbstæder i middelalderen» o. s. v. Trykt i N. Hist. Tidsskr. 3 R, B I s. 335 flg.).

Efter byloven var den saakaldte «gardr» delt paa langs i to dele, hvorved del, opstod to bygninger, hver med egen gavl; disse bygninger skiltes fra hinanden ved et smalt gaardsrum, som mindst skulde være saa bredt at en derigjennem kunde bære en byrde av et skippunds vegt, og som i hver ende lukkedes av en gaardsport (gardslid) (BI. VI 2 og 4). De to dele hvori gaardsrummet delte gaarden, hadde vel oprindelig samme eier; efterhvert kom de dog gjerne over paa forskjellige hænder og solgtes hver for sig. En levning av det gamle forhold sees i at efter kongen skal gaarden ved salg bydes den eieren har gaardsport sammen med (13. b. VI 5). Gaardsporten omtales første gang i Tunsberg 1015 under islendingen Grettes ophold i byen. Senere ogsaa i 1375 (D. N. III 397).

Da imidlertid begge dele beholdt gaardens gamle navn som Gautegaard, Jonsgaard o. l., blev de almindelig til adskillelse betegnet som nordre og søndre eller øvre og nedre «luten», likesom man ved salg skjelnet mellem hele og halve gaarden. 

Med hensyn til indredning var de to gaardsdele like og indeholdt begge saavel pakrum og utsalgsboder som beboelsesrum. Indover fra bryggen laa først en række vareboder, hvorpaa fulgte overjordiske stenkjeldere (i Tunsberg vel for en stor del gjort av tegl), videre bryggerhus (olbud), den saakaldte skytningsstue, hvor gaardens folk holdt til om vinteren, da der var ildsted, og endelig ildhuset (eldhus), hvor man kokte maten og ogsaa spiste sommerstide. Disse to sidste rum maatte ligge i enden av bygningen paa grund av det aapne ildsted, som krævet ljore i taket, forat røken kunde komme ut. I andet og tredje stokverk, om husene var saa høie, laa pakrum (lopt), setstuen, det almindelige tilholdssted om sommeren, og dertil de forskjellige soverum eller klever. Til disse rum naadde man ad en trappe i gaardsrummet, som førte op til en svalegang, der var tilbygget paa utsiden av huset. Derfra gik saa døre til de forskjellige værelser.

Med hensyn til de rum som her er nævnt, findes i Tunsberg omtalt stenkjeldere, bryggerhus, setstue, ildhus (steikarehus), loft
og loftstue, men derimot merkelig nok ikke skytningsstuen. Da imidlertid denne fantes baade i Bergen og Oslo og var av væsentlig betydning, er der al rimelighet for at den ogsaa har været i bruk i Tunsberg.  Forøvrig nævnes baade i Bergen og Oslo en række forskjellige rum eller ”huse”, som de kaldtes, og av disse fortegnelser faar en en ganske god forestilling om gaardenes størrelse. Ved en deling av den søndre halvdel av Brædsgaarden i Bergen nævnes saaledes ikke mindre end 44 hus, hvilket for den hele gaard gir 88. Og Finnegaarden sammesteds sies i 1403 at ha omfattet «75 rum og 8 stuer».. Naturligvis kan disse tal ikke likefrem overføres paa Tunsberg, men de gir allikevel et indtryk; saa ganske smaa kan hellerikke gaardene her ha været efter de priser at dømme, som betaltes for dem. Da Gautegaardens søndre del i 1379 blev solgt til høvedsmanden paa Tunsbergshus, betalte han saaledes 134 mark i gangbar mynt. (Se tillæget: Tønsbergs bygaarde og deres historie)

Ved siden av pakrum og beboelsesrum indeholdt gaardene, ogsaa utsalgsboder og verksteder, hvilke optok den del av dem som vendte mot strædet. I en forordning av 1316 bestemmes blandt andet hvor de forskjellige varer skal oplagres og sælges: I bryggeboderne skal losses malt, mel, rug, byg, hvete, hvetemel og al anden tung vare, og aldrig skal nogen tung vare oplosses i gaardene eller andensteds, uten alle bryggeboder er optat og fulde mellem kongsgaarden og Skagen (en utstikkende landtunge) ved Olavsklostret utenfor byen. Mjød, øl, honning, tran, skrei, smør, skindvarer og alle andre varer, naar undtages de tunge, skal losses i pakhusrum og kjeldere i den gaard, hvor hver har tat sig bryggeplads og leiet hus, men intet andet sted før der er optat. Men i strætesboderne skal sælges klæder, uldtøi, lerred, specerier, voks, seilduk og alle kramvarer, og intet andet sted skal varer sælges, som maales med alen (R.c. s. 125 f).

Det billede en kan danne sig av Tunsberg ved at se hen til hvad her er fortalt om gate- og bryggeanlæg og særlig da om de middelalderlige bygaarder, - det blir ikke fuldstændig uten at blikket ogsaa fæstes paa de mange geistlige og offentlige bygninger, som fra Olavsklostret i syd til Mikaelskirken paa Berget i Nord med deres anseeligere størrelse og høie taarn bragte, avveksling og liv i bygaardenes kompakte masse. I det foregaaende er løselig nævnt et par av disse. Tidligst omtales en, forøvrig ikke navngit, kirke i 1018 under kong Røreks mordforsøk paa Olav den hellige. 150 aar senere (1165) fortælles at den danske kong Valdemar ikke vilde brænde byen av paa grund av de geistlige bygninger, som laa spredt inde mellem husene; 1191 omtales Mikaelskirken og premonstratenserklostret og endelig 10 aar senere (1201) ogsaa Lafrantskirken. Det er alt hvad vi for den tidligste tid vet om kirker og klostre i Tunsberg.

Byens hovedkirke var St. Laurenti- eller Lafrantskirken, som laa i dennes nordlige del paa den nuværende kirkes tomt. Om kirkens alder vet man intet sikkert; den var bygget i normannisk stil og har som det synes været av samme type som Hamar domkirke med to taarn ved vestfacaden og et rundtaarn, som hvilet paa fire svære søiler. Mulig skriver den sig fra begyndelsen av det 12te aarhundrede.(1) Hvorvidt kirken led noget under bybrandene i det 13de aarhundrede, er uvist; men derimot var dette sikkert tilfældet ved den store brand i 1536, da hele byen strøk med. 1 1683 blev den atter sterkt skadet av ild, men blev dog reparert paany og stod like til 1810, da den blev nedrevet, fordi den tiltrods for sine massive stenmure var meget brostfældig.

I gammel tid hadde kirken tre altere: et Olavsalter, et korsets alter og et Mariealter. Dette sidste laa i et eget kapel længst i vest paa den søndre side og var stiftet 1315 av fehirden paa Tunsbergshus, hr. Bjarne Audunsson, som her valgte sig gravsted og dertil gav 20 markebol. Indtægten herav skulde presten i stulken ha mot at læse messer der til bestemte tider og ellers bistaa kirkepresten i samme kirke. Lot han nogen av ukens messer falde paa grund av lediggang, drukkenskap eller glemsomhet og han ikke indhentet det forsømte siden i uken, da skulde han miste 1/2 øre sølv av sin aarsrente, som saa skulde gives til de fattige. (D.N. IV 112, hvorved biskop Helge av Oslo stadfæstet denne stiftelse og samtidig som det synes ordnet med renten paa en anden maate. Bjarnes bror Borger Audunsson gjorde forøvrig siden vanskeligheter med testamentet og kongen maatte skride ind 1345 (D.N. IV 285)).

Gravsten fra Laurentiuskirken

Under kirken laa ogsaa et fattighus stiftet av Bjarne Audunsson, som ved samme leilighet i 1315 gav til presten i stulken de nordfor kirken liggende hus med tomt for dette øiemed. «Fattige, saare og syke mennesker, som hænder at komme dit, skulde der ha sit underhold, naar deres vei faldt fremom.» Ellers hører man ikke tale om det før i 1551, da Kristian III gav det sin stadfæstelse, efterat det paany efter byens brand var blit opbygget av provsten Lauritz Madsen. (Se om fattighuset D.N. IV nr. 112, 139, 140, XVI 2, Røde bok s. 194-195 om gjenopbyggelsen D. N. II 1154, IV 1127)

Patronatsretten til Lafrantskirken laa under Oslo domkapitel, hvorfor dennes provst altid var en av kannikerne ved samme. Til kirken, som var en kollegialkirke, hørte fire præbender. Disse hadde dog i det 14de aarhundrede længe været ubesatte, og da derfor biskop Eystein i 1396 visiterte kirken, lot han paa grund av indtægternes forringelse og den herskende prestemangel den allerede daværende ordning gjælde, saa ogsaa for fremtiden indkomsterne blev lagt under én prest.(Røde bok s. 181) Hvordan ordningen siden blev, vet vi ikke. Først paa den nævnte provst Lauritz Madsens tid hører vi at kirken foruten av ham selv betjentes av 3 kirketjenere, som tillike var behjælpelige ved den til kirken hørende skole. (2)

Høiere oppe i byen, længer mot øst laa St. Petri kirke. Denne nævnes første gang i 1298  (D.N. IV nr 32) og sees at ha været av sten. Ved gravning (i matr.nr. 125) i øvre langgate støtte man nemlig paa fundamentet til denne gamle kirke, samtidig som man fandt nogen menneskeben tæt ved muren. Kirken, som var sognekirke, omtales oftere, uten at man dog faar noget nærmere at vite om dens utseende. Sidste gang nævnes den i 1510 og sandsynligvis er den saa ved branden i 1536 blit ødelagt og senere ikke gjenopbygget. Av altere nævnes kun ett, viet til vore Frue; prester, som har virket i kirken omtales oftere. Av gaarde i byen som blev skjenket kirken, kan nævnes de gamle prestegaardshuse i kirkens eget sogn, Steinbjarnargaard og søndre Skulten (3) .

En tredje kirke, som dog kun kjendes av navn, er Thomaskirken. Denne nævnes, som ovenfor  fortalt, i anledning av slitungernes angrep paa baglerne i Tunsberg 1218. Muligens har den ligget paa sydsiden av Haugar (Møllebakken) (4)

Nedenfor samme bakke, ret op for det nuværende torv, laa minoriternes, barfota eller graabrødrenes kloster med tilhørende kirke Paa samme tomt har senere været en kirkegaard for fattige, som direkte kaldtes Graabrødre kirkegaard (Müller s.31). Dette klosteret stiftedes omkring midten av det 13de aarhundrede av kong Haakon Haakonsson og bestod like til 1536, da bygningerne brændte og munkene forlot byen (5) . Endnu i kong Haakons tid blev imidlertid klostrets kirke flyttet til Dragsmark i Baahuslen og benyttet til et Mariakloster efter Augustinerordenen. Av hvilken grund dette skedde er uvist, men ikke lenge efter hadde munkene faat sig en ny kirke. I denne var det at det store forlik mellem Magnus lagabøter og erkebiskop Jon 1277 kom istand og overenskomsten 9. august besegledes. I 1296 og 1448 holdtes ordenens provinsialkapitel i Tunsberg, og 1291 gav pave Nikolaus IV dem som besøkte kirken til bestemte tider 1 aars og 40 dages avlad  (D.N. VI nr. 57). I klostret laa begraven fehirden i Tunsberg Rane Eyvindsson og hans hustru Aasa Salmundsdatter, som 1396 testamenterte det 30 mark penninger for sit gravsted (D.N. IV nr 660). Til klostrets St. Annæ alter skjenkedes ifølge vidnesbyrd av 1525 gaarden Husvik i St. Peterskirke sogn i Tunsberg, hvilken dog klostrets gardian og konvent allerede avhændet igjen 1534 for 100 lød sølv og et stykke nerst klæde. Om klostret se forøvrig D.N. I 207, III 435, IV 411, XI 40, 93, 253, XV 1,  XVI 2; likesaa byloven Vl 3 n. 28, hvor med Broedragardr sikkert minoriternes kloster er ment. Se ogsaa gaardfortegnelsen.

Paa byens nuværende torv laa i tidligere tid St. Mariæ kirke, som blev nedrevet 1862, Første gang omtales den i 1217, da den
var samlingssted for bagler og birkebeiner under fredsforhandlingerne, var sikkert betydelig ældre. Efter Müller  var den opført av huggen sten med et lavt taarn i vestre ende, som skiltes fra langhuset ved en rundbuet aapning. Dens længde angives til 54 skr., bredden til 13. Likesom Peterskirken var den sognekirke og flere gaarder nævnes som liggende i dens sogn, uten at dog dettes grænser kan bestemmes. Av dens prester omtales en del; enkelte av disse var fra 1448 samtidig prest ved Peterskirken, hvis sogn grænset ind til Mariekirkens. Til kirken hørte et temmelig utstrakt jordegods tillikemed flere eiendomme i selve byen. Blandt disse kan nævnes Sappen, Nygaarden, Nordre Jonsgaard og endelig søndre Gautegaard. De penger som indkom ved salget av denne i 1399 skulde efter biskop Eysteins bestemmelse anvendes til reparation av kirken og den gamle prestegaard. Til kirkens Mariealter skjænket endelig hr. Guthorm Eyvindsson for sin og sin hustrus sjele den saakaldte Boltstuft. (Se gaard- og prestefortegnelsen: Norske fornlevn. s. 187 f. Om kirkens jordegods: D.N. I nr. 489, 490,532, V 763; VII 309, XI 9, 40, 42, 93, 211, 220, 281,XV 1; XV1 2. Røde bog s. 200-204.)

Længere syd i byen (omtrent hvor nuværende store Langgate og store Tvergate skjærer hinanden) laa det bekjendte til St. Olav viede premonstratenserkloster med sin kirke.(6) Første gang premonstratensere nævnes i Tunsberg, er under de danske korsfareres besøk i byen 1191. I  beretningen herom het det at St. Michaelskirken oppe paa Berget med sit tilliggende gods underholdt kanniker av premonstratenserordenen nede i byen. Disses kloster maa det da ogsaa være som er ment med det munkliv, hvortil det fortælles at kong Sverres halvbror Erik blev bragt i 1190 og hvor han døde straks efter. Og identisk er dette igjen med Olavsklostret som i en fortegnelse over ordenens klostre i norden opføres som en datter av selve hovedklostret i Premontré. Mens saaledes de første munke er kommet herfra - med tilskud muligens fra det anseede danske premonstratenserkloster i Børglum i Vendsyssel - er selve anlægget og godset til munkenes underholdning skjenket av Oslobiskopen (D.N. X nr 667).

Ved siden av Mikaelskirken paa Berget som allerede meget tidlig - vel mot erstatning - blev avstaat til kongen (se nedenfor), hadde munkene ogsaa en kirke nede i byen. Denne blev kaldt efter St. Olav og nævnes første gang i 1207, da Erling Steinvegg og Phillip av Veigen blev bisat . Senere i 1260 fik kong Haakons ven biskop Henrik av Hole sit hvilested i samme kirke.

Olavskirken var bygget som en rundkirke, en sjelden form her i landet. Ruinerne av denne kirke blev i 1878 utgravet av arkitekt H. Thorsen, efterat man ved at grave kjelder til et hus støtte paa et par murede pillarer (Den følgende skildring av Olavskirkens bygning og utseende er hentet fra H. Frölen: Nordens befästa rundkyrkor I s. 2 flg. Og II s. 11 flg). Som man ser av billedet har bygningen bestaat av tre deler, rundhuset, koret og absis, alle cirkelformede. Kirkens indre diameter er 22 m, det vil si den har været nordens største rundkirke, dobbelt saa stor som en almindelig rundkirke og 4 m. større end Mikaelskirken i Slesvig, som  den viser nært slegtskap med. Under gravningen blottedes 8 kraftige pillarbaser indenfor rundmuren. Mellem denne og pillarerne har der været slaat buer,  og rundhusets omgang har saaledes været dækket med 8 korshvælv. Over rummet mellem pillarerne har der rimeligvis været hvælv med  kuppel.

Om de ytre detaljer ved Olavskirken kjendes intet; men  efter konstruktionen maa der over bygningens lavere med vinduer forsynte sideskib eller omgang ha reist sig et midtparti som med sine vinduer har belyst rundhusets centralparti.

Efter dette maa St. Olavskirken ha været en statelig og anseelig kirkebygning som fuldt ut var det mægtige Olavskloster værdig. Om grunden hvorfor man netop har valgt den sjeldne rundkirkeform, kan intet bestemt siges. Eiendommelig er det ogsaa at forbilledet for den type som denne kirke repræsenterer, er at søke i Italien.

Efter ordensregelen var abbederne i forskjellige premonstratenserklostre pligtige til at indfinde sig ved generalkapitlet i Premontré til bestemte tider, almindelig hvert aar. For abbederne i norden maatte dette imidlertid være en lang og besværlig reise, og en forandring var her paakrævet. Ved en skrivelse fritok da ogsaa generalabbed Vilhelm i 1289 ordenens prælater i Danmark og Norge fra oftere end hvert fjerde aar skiftevis at møte ved generalkapitlet; hver gang skulde dog provsten av Børglum og abbeden fra Tunsberg indfinde sig. Samtidig blev der git strengere regler angaaende disiplinen i ordenens klostre, som synes at ha været mindre tilfredsstillende. I Dragsmark og Tunsberg var man desuten forsømmelig med indbetalingen av de skyldige kontributioner, og det blev derfor aaret efter paalagt abbeden av Bekkaskog i Skaane at visitere premonstratenserklostrene paa de nævnte steder og true abbed og brødre med ban og avsættelse, om de skulde vise sig ulydige (D.N. III nr 26 og 29).

Sommeren 1318 blev et biskopmøte avholdt i byen, og under dette avleveret den pavelige nuntius Nikolas Sigfastsson 16. juli i Olavsklostret befaling fra paven til erkebiskop Eilif om at ta den Uppsalensiske kirke i forsvar mot alle dens fiender. Tilstede var foruten klostrets abbed Atistanus og erkebiskopen biskoperne av Oslo, Bergen og Stavanger., kapelmagisteren hr. Finn, kongens kantsler Ivar og flere andre (D.N. VII nr 82). Forøvrig kjendes kun lite til klostrets historie utenfor de oplysninger en faar om dets jordegods og dettes forøkelse og skjebne frem gjennem tiderne. Av disse sees det imidlertid, at klostret stod i stor anseelse og ved sjelegaver og paa andet vis kom i besiddelse av meget gods. Med bispestolen i Oslo laa det i strid om retten til Slagen kirke og biskopstienden av Nøtterø, Stokke og Skedaug (Sked), som klostret fra gammelt hadde krav paa. Paa et møte i Skara, til hvis biskop paven hadde overdraget saken, blev denne imidlertid i 1330 ordnet i mindelighet og abbed Ogmund og klostrets prokurator Arne Asgeirsson opgav dettes fordringer (D.N. IV nr 191). I 1399, da biskop Eystein optok en fortegnelse over klostergodset, hørte til dette ikke mindre end 206 gaardnumre, hvorav flere endog temmelig store. Saaledes hørte Aulin (nu en del av Jarlsberg) og Gunnarsbø foruten en hel del andre store gaarde i de tilstøtende sogn til klostret. De «landbønder» som la til dette, var pligtige til et vist arbeide hvert aar (dovning). Hvor meget dette var, faar vi rede paa i et brev fra 1552, da tolv bønder avgav vidnesbyrd om dettes størrelse, dengang klostret stod ved magt. Hver landbonde skulde slaa to maal, skjære et halvt og kjøre to læs ved om vinteren (D.N. I nr 1115).
I reformationsaarhundredet, da de geistlige stiftelsers jordegods var et eftertragtet bytte for de verdslige stormænd, maatte Olavsklostrets eiendomme falde sterkt i øinene, og længe varte det ikke, før villige hænder rakte sig ut efter dem. Da biskop Anders Mus var blit fordreven fra Oslo bispestol og i 1524 hadde slaat sig ned i Tunsberg, som han hadde faat i len sammen med Skien og Tunsberg provstier, synes han ogsaa at ha nydt godt av klostrets indtægter. I 1532 fik imidlertid høvedsmanden over Tunsberg len Erik Ugerup forleningsbrev «paa kronens kloster St. Olavs kloster i Tunsberg med gods, rente, tjenere og alt andet, at beholde sin livstid, dog at gi prester og brødre derinde en ærlig og bekvem underholdning til klæde og føde o s.v.» ( Norske rigsregister 1 s. 38:"Til opretning igjen for sin skade han fik i den forledne feide med kong Kristian" erklærer Hans Reff - D.N. X nr 667). Anders Mus søkte da hjælp hos det danske riksraad og efter dettes paalæg tilskrev marsken hr. Thyge Krabbe i 1533 riksraadet i Norge og anmodet det om at bistaa Anders Mus til at faa klostret, hvor han med priorens hjælp vilde holde gudstjenester og messer ved magt. Isteden vilde da bispen avstaa Tunsberg by til Erik Ugerup (D.N. XII nr 546). Samtidig rettet biskopen i Oslo Hans Reff en kraftig protest til riksraadet mot at Tunsberg kloster, et hæderlig abesi som hans forgjængere hadde funderet og stiftet og som endnu for en stor del blev opretholdt av stiftets gods, at dette blev betragtet som krongods og bortforlent. Han begjæret derfor riksraadets retfærdige dom og befaling til Ugerup om igjen at overgi det til Abbeden (D. N. X nr. 667) .

Dette forsøk paa at frelse Olavsklostret fra sekularisation blev imidlertid resultatløst, og Erik Ugerup beholdt det, selv efterat lenet var gaat over paa andre hænder. I 1536 blev klosterbygningerne ødelagt ved branden og brødrene spredtes og man hører intet mere til dette engang saa rike og velkjendte kloster.(D.N. I nr 365, 598, 599, 600, 601, 669, 752, 1115, II 1157, IV 191, V 579, XI 41, 93, XV 1 og Abbedfortegnelsen.

Søndenfor Olavskirken, altsaa utenfor den egentlige by, fortælles det at kong Haakon Haakonsson lot bygge et hospital, hvortil han skjenket 30 markebol (Haakon s. (Flat III) k. 288 (kgs. k. 369) Tekstens 300 markebol er sikkert galt - kfr. D.N. II nr. 139).  Dette sykehus (som laa paa konsul Vilhelmsens eiendom Gunnarsbø) var viet til St. Stephan og var rimeligvis byens første; senere kaldtes det ogsaa det «søndre» i motsætning til hr. Bjarne Audurissons stiftelse ved Lafrantskirken ,og gik over til at bli et hospital særlig for spedalske. Denne overgang har ogsaa avspeilet sig i dets navn, idet det som andre spedalskhospitaler blev kaldt efter St. Jørgen og enten het St. Stephans og St. Georgs hospital eller bare St. Jørgens. Den til sykehuset hørende kirke var et av de 14 kongelige kapeller, som i 1308 fik sin stadfæstelse av pave Glernens V (N. gl. love d. s. 364-365).

I 1320 stadfæstet kong Magnus Eriksson med sit raad alle tidligere gave- og vernebreve, som kong Haakon Haakonsson, Magnus Haakonsson og Haakon Magnusson hadde utstedt. Det blev her forbudt de kongelige sysselmænd at paalægge hospitalet ,eller nogen av dem som bodde paa dets eiendomme nogen ulovlig told - likesom det ogsaa skulde være fri for deltagelse i skipdraat, med mindre hjælp paa grund av skibenes størrelse absolut var paakrævet (D.N. II nr. 139). I tidens løp erhvervet hospitalet sig mere gods og ,da dets bestyrer Gudbrand Rolvsson, kannik ved Mariekirken i Oslo i 1445 optok et register over dets jord. Med indtægter, talte det ialt 122 numre (D.N. IX nr 295; i 1519 nævnes som hospitalets forstander Truls Svensson - D.N. I nr. 1055). I reformationstiden maatte imidlertid hospitalet dele skjebne med Olavsklostret og gik en tid over paa verdslige hænder. I 1525 fik en Jørgen Olsen stadfæstelsesbrev paa hospitalet, men allerede 1532 utstedtes et nyt forleningsbrev, denne gang til den senere raadmand og borgermester i Tunsberg Anders Burmand (Norske rigsregistranter I s. 8 og 38). I 1547 henlagdes endelig hospitaIets jordegods til det i 1538 nygrundede Oslo hospital.

Inde i selve byen holdt gilderne til, som ved sit religiøse anstrøk stod kirken nær. Av gilder i Tunsberg er allerede nævnt to, uten at man dog vet hvor disse laa (s. 88). Det ene var St. Olavs gilde, i hvis gildeskaate lagtinget holdtes, og som omtales i byloven (I 1 n. 14 og 3 n. 18). Her nævnes ogsaa Gildesklokken, hvormed man skulde ringe, naar fremmed hær kom til byen. Dette gilde er det vistnok ogsaa som menes i kong Haakon V's forordning av 1318 om forholdene i Tunsberg, hvor det siges at alt klæde til salg skal skjæres i gildeskaalen eller en anden offentlig bygning. (R.c. s.132) Det andet gilde var viet til St. Anna og omtales først i 1575, da dets gods blev tildømt kongen, som to aar senere første gang oppebar indtægter av gildets 8 gaarde paa landet og 6 tomter i byen (Langes klosterhistorie). Baade dette og St. Olavs gildet er dog sikkert betydelig ældre end fra den tid de nævnes. Dette vilde da være tilsvarende med ordningen i Oslo, hvor der likesaa fandtes et Annagilde. Dette hadde flaat avstaat en tomt ved Olavsklostret og var blit indrømmet St. Annæ alter i klosterkirken (D. N. III nr. 854).

Hvor disse gilder hadde sine altere er uvist. Men som Olavsgildet muligens hadde sit i Lafrantskirken, hvor et alter av dette navn fandtes, er det rimelig at Annagildet som sit alter hadde St. Annæ alter i Minoriterklostret og at gildesbrødrene der hadde sit begravelsessted.

Andre gilder end de nævnte er ikke kjendt fra Tunsberg, om da ikke navnet Sutaragardr paa en av byens gaarder skulde tyde paa et tysk haandverkergilde i likhet med lignende i Bergen og Oslo. Ved at fortsætte veien sydover fra St. Stephans hospital kommer man til Skeljasteinssund. Paa den anden side av dette, paa Njotarey, laa gaarden Teigar (nu Teie). Her hadde Tunsberg sit bispesæte, det vil si, der holdt Oslobispen til, naar han kom til byen paa visitasreise eller i andre forretninger. Nu og da tilbragte han ogsaa sommeren paa Teigar, hvor der var bygget en særegen. sommerhal, som imidlertid i 1377 var saa daarlig at biskop Jon maatte la den undergaa en grundig reparation. Paa gaarden hadde biskopen ogsaa eget kapel og en «maalstue», hvor folk møtte i de saker som var indanket for ham. I 1524 tok Anders Mus fast ophold paa Teigar, hvorfra han bestyret Tunsberg og Skien provstier omtrent som et eget dioces uavhængig av biskopen i Oslo (D.N. I nr 1065, 1066). I denne tid, som forøvrig ikke blev av lang varighet, da han døde allerede i 1535, kaldte han sig undertiden episcopus Tegensis. (f.eks. D.N. VIII nr 670)

Vender en derpaa tilbake til utgangspunktet Lafrantskirken, træffer en her skraa overfor denne nærmere mot sjøen en bygning, som tidligere ikke blev omtalt. Det er kongsgaarden, bygget av Haakon Haakonsson. Tidligere hadde kongerne merkelig nok ikke hat nogen egen gaard i Tunsberg, men dette kom vel nærmest derav at det gamle kongssæte Sæm laa saa nær. Likesom man hører, at Sigurd Jorsalfarer opholdt sig her, maa det vel antages, at ogsaa de øvrige konger, naar de i tidligere tider gjestet Tunsberg, almindelig bodde paa Sæm. Til kongsgaarden i byen hører en forøvrig meget lite, da den snart fortrængtes av anlægget paa Berget, og en vet derfor hellerikke noget om bygningens senere skjebne. Endnu i 1318 omtales den dog.(7)

Like ved kongsgaarden var en liten slette, nu tildels utrast, hvor skibe fra gammel tid av blev bygget, repareret og sat op for vinteren. ( Avd denne slette har muligens Skiptunsstofa 1304 - D.N. II nr 72 - sit navn) Første gang omtales den i 1191 under de danske korsfareres besøk i byen  og senere oftere. Her var det Reidar sendemand og Philip av Veigen lot reise sine svære skibe, hvis mage ikke tidligere var set i Norge, og her var det ribburigerne 1225 lot ilden herje mellem de opsatte krigs- og handelsskibe.

I det foregaaende er Berget eller Slotsfjeldet, som det nu heter, allerede ofte blit nævnt (se omstaaende kartskisse). Man vet ikke naar og av hvem befæstninger først er blit anlagt der; men første gang de omtales (d. e. 1165), befinder vi os midt i borgerkrigenes tid, og det er da ogsaa rimelig, at det er disse som har ført til de første anlæg. Da Valdemar den store kom til Tunsberg i 1168 fortælles det, at kongen steg op ad kleven (d. e. Danakleiv - muligens har den derfra sit navn) og betragtet fjeldet og fandt det var en uindtagelig fæstning, idet naturen her hadde gjort mere end kunsten . I beskrivelsen av Tunsberg fra korsfarernes ophold i byen, fremhæves likeledes Bergets sterke befæstning, hvortil der bare førte en enkelt sti, som dog let kunde stænges mot fiender.

Ved denne leilighet omtales ogsaa Mikaelskirken. Om dennes forbindelse med premonstratensernes Olavskloster nede i byen er ovenfor fortalt. Da kirken gik over til kongen, stod den vistnok allerede i hoi anseelse og er ikke uten grund blit optat mellem de 14 kongelige kapeller. Disse fik som nævnt i 1308 stadfæstelse av Clemens V og stilledes under en egen formand, nemlig provsteii ved Apostelkirken i Bergen, som lik titel av magister capellarum regis. Av de 14 kapeller var 4 kollegiatkirker og Mikaelskirken den tredje av disse. I 1317 skjenket kong Haakon V 110 markebol til underholdning for kirkens provst, fire korsbrødre, to degner, for klokker, husfoged, stegere og stegersvende, og i sit testamente gav han til kirken de prydelser, kar, bøker, relikvier og andre gjenstande som allerede fandtes der, og dertil forskjellige kostbare klædningsstykker(D.N. III nr 110 og IV nr 128).

Saa lite man ellers vet om kirken, synes den dog at ha hat et vist ry. Et vidnesbyrd herom er en bestemmelse av dronning Margrete i 1405 om at en mand skulde valfarte for hende til St. Mikkels Berg i Tunsberg. Sidste gang man hører om den er i 1523, da slotsskriveren paa Akershus Jens Fratt fik præsentats paa dens gods (Norske rigsregistr. I s. 10). Rimeligvis blev kirken sammen med de øvrige bygninger paa Berget ødelagt ved svenskernes indfald 1503. Tilbake staar nu bare grundmuren. Denne viser at kirken var enskibet og forsynt med vinger, idethele av en noget anden type end Lafrantskirken. Eiendommelig er ogsaa at gulvet følger med selve terrænget i dettes stigen og fald, saa den ene ende av kirken ligger høiere end den anden. ( H. Fett: Norges kirker i Middelalderen s. 20 og 29)

Vender vi os derpaa til befæstningerne paa Berget, saa er det først med kong Sverres beleiring i 1201, at en faar nøiere kjendskap til disse. Det berettes da, som tidligere nævnt, at baglerne hadde bygget op to kasteller, et paa nord- og et paa sydsiden, det sidste over den klev (Danakleiv), som førte op fra Lafrantskirken. Disse var opført av traverl~ og hvilte paa fire opretstaaende stolper og var forsynt med ildsted (are). Paa nordsiden like under den bratte fjeldvæg laa brønden, som beskyttedes av en baat, som var hvælvet over.(8)

Den egentlige byggevirksomhet paa Berget tar først til med Haakon Haakonsson, som blandt andet i 1234 lot reise en stenmur om det øvre plateau. Hermed er tydeligvis ment den 2 1/2 alen tykke sten- og teglstensmur, som endnu paa flere steder kan følges deroppe. Videre lot han opføre kasteller over portene og saaledes ogsaa et over Danakleiv som bar navnet Gautakastellet. Disse, som var bygget av sten og erstattet de tidligere av træ, er nu saagodtsom helt borte. Ved hovedopgangen paa nordsiden, som er opført av store sten i en længde av 80 alen, og som fører op paa flaten gjennem et skar, kan dog endnu sees spor av et firkantet taarn bygget av sten og tegl. Av Gautakastellet paa sydvestsiden kan derimot kun saavidt antydes beliggenheten. (Aarsberetn 1869 s. 128, Norske fornlevn. s. 189 og 768)

Det heter i sagaen at kong Haakon likeledes lot hele Berget bebygge (husa). Det er da sandsynlig at ogsaa opførelsen av Bredestuen (hvis grundvold blev avdækket i 1898) skyldes ham. Den omtales dog først senere i 1276, da den sidste haand blev lagt paa Teglkastellet mot syd som hans søn Magnus lagabøter lot bygge (Isl. annaler VIII for 1276) . Materialet var da her det samme som vi for en stor del ogsaa ellers finder anvendt baade paa Berget og nede i byen. Det var tegl, som vistnok blev forarbeidet ved det gamle teglverk som laa straks nedenfor Berget paa nordsiden. Sporene av dette som paa Müllers tid endnu var synlige, avdekkedes paany i 1866, og nu senest i 1904 er man støtt paa den gamle ovn. 

Fra dette teglverk, som vistnok i alder gaar likesaa langt tilbake som ruinerne oppe paa fjeldet, har man da ikke alene faat den fornødne bygningssten, men sandsynligvis ogsaa de profilstener og glasserte gulvfliser, som er fundet dels i ruinerne oppe paa Berget, dels nede i byen paa graabrødreklostrets tomt. (Aarsberetning 1904 s. 232)

Senere byggevirksomhet paa Berget omtales ikke i de gamle kilder. Paa vestsiden er imidlertid i de senere aar avdækket levninger av befæstninger, saa rimeligvis har ikke anlæggene indskrænket de her nævnte.

I de to følgende aarhundreder, det 14de og 15de, var Tunsbergshus, som det hele anlæg nu kaldtes, fremdeles et vigtig punkt i militær henseende. Befalingsmanden,  fehirden eller sysselmanden, høvedsmand, som han senere gjerne kaldtes. I 1333 blev Tunsbergshus sæte for et oprørsforsøk, som blev foranstaltet av den tidligere riksforstander Erling Vidkunsson, Haftorssønnerne og Ulv Saxeson. De islandske annaler som er de eneste kilder, som melder om dette, fortæller at disse mænd i det nævnte aar forholdt kong Magnus 'Tunsbergshus, men at de siden gik i hans vold, fik forlik og sine eiendommer tilbake. Bare Ulv Saxeson indfandt sig ikke, men flygtet av landet.(9)

Til Tunsbersghus knytter sig videre i særlig grad dronning Blanches navn. Ved sit bryllup i 1335 hadde kong Magnus git hende Tunsbersghus med fehirdsel i morgengave med fuld kongelig rettighet. En tyve aar senere (1353) blev imidlertid hendes norske besiddelser ombyttet med andre nærmere den svenske grænse. (D.N. II nr 319) Dermed var hendes forbindelse med Tunsbergshus dog ingenlunde avbrutt. I 1359 synes bestyrelsen av de østlige landskaper, som ved sønnen Haakons regjeringstiltrædelse i Norge i 1355 var blit forbeholdt kong Magnus, midlertidig at være blit overdraget til den førstnævnte og dronning Blanche i forening . Samme aar opholdt dronningen sig i Tunsberg. Der var hun likesaa sommeren 1363 og hadde rimeligvis da fast bolig paa Tunsbergshus, hvor hun maa være død samme aars høst. (1359: D.N. II nr 335, XIII 21 - 1363: D.N. II 372) I januar det følgende aar gav nemlig kong Magnus fehirden i Tunsberg, Peter Nikolasson, ordre til at la aapne alle den avdøde dronnings skrin og kister i hendes fadebur paa slottet. Ransakningen som blev foretat av Ingemar Ragnvaldsson og Hallvard djekn bragte følgende gjenstande for dagen: To stykker stripet fløiel begge 12 alen lange, og hvorav der var skaaret bort 1/2 alen paa det ene. Et stykke blaa fløiel 3 1/4 alen langt; videre et «heden»stykke med guld og blaa indfældning - 6 alen langt; et 2 1/4 alen langt stykke hvit baldakin, hvorav noget paa den ene side var avskaaret; fremdeles nogen kostbare messe og alterklæder, et par bordkniver, en liten bolle med sølvlaag, dronningens store signet, fire sølvskeer i foderal, et lite skrin, hvori 3 smaragder; halvottende øres vegt med parisersilke, ti dukker grov silke, flere slags krydderier, et par duker, «som ofte har været paa bord,» et par linlaken, «som ofte har været i seng» og endelig et fotklæde med indvævede skjold. Fortegnelsens rigtighet blev bekræftet av fehirden, lagmanden Berg Hermundsson og to andre mænd. (D.N. III nr 335, 343, 344)

Av fehirder eller høvedsmænd paa Tunsbergshus kjendes flere, men bare faa indehadde embedet i længere tid, en naturlig følge av stillingens betydning. At høvedsmanden førte sin egen politik, er der forøvrig bare engang tegn til, nemlig i 1449, da hr. Erik Sæmundsson var befalingsmand paa slottet. Om denne mand vet en ikke meget. Under Amund Sigurdssons opstand i 1437 var han riksraad, og to aar efter nævnes han som høvedsmand over Viken. (D.N. II 727, XVI 107) Paa Tunsbergshus kom han rimeligvis efter Endrid Erlandsson, skjønt det først er i 1446 at han nævnes (D.N. I 799). Den sak, hvortil hans navn særlig er knyttet er Karl Knutssons tronkandidatur i Norge, som han av al magt støttet. I mai 1449 utsendte han fra Tunsbergshus en opfordring til almuen paa Agder om at slutte sig til ham og motsætte sig «den tyske og danske kongen» (d. e. Kristian 1), som man med fremmed hærmagt vilde føre ind i Norges rike og dermed bringe de «fattige Nordmænd i en skadelig, evindelig trældom».  (D.N. IX 308) Kong Karls sak fik imidlertid ikke nogen fremgang, og, dermed var ogsaa Erik Sæmundssons rolle utspillet. Paa foranledning av Hartvig Krummedike, som det synes, blev han vel et halvt aar senere ombragt.(10)

Norske partimænds forbindelser med Sverige kom ogsaa senere til at spille en rolle i Tunsbergshus' historie og blev da av avgjørende betydning for dette slot. 1 1499 var dets høvedsmand Peder Gris, blit forflyttet til Akershus. Han blev da efterfulgt av væbneren Mattis Olsson, i hvis lod det skulde falde at bli den sidste forsvarer av Tunsbergshus. Hvad der nu stod for døren var den bekjendte opstand av Knut Alvsson, som ved svensk hjælp vilde skaffe sig hevn over sine frender og derved lededes til oprør mot kongen. I oktober 1501 gjorde han fra Sverige sit første indfald i Norge, men blev snart igjen drevet tilbake av befalingsmændene paa Baahus, Akershus og Tunsbergshus. Mattis Olsson hadde som særlig opgave med de mænd hr. Henrik Krummedike paa Baahus og andre av riksraadet kunde undvære, i forening med kjøbstadsmændene at kjæmpe mot Knut Alvssons tjenere og nedbryte hans gaarde, saa han der ikke skulde finde nogen tilflugt (D.N. VIII nr 455).

Men blev faren for denne gang avverget, saa var den dog snart igjen like truende. Allerede i februar det følgende aar var hr. Knut færdig til at vove et nyt forsøk og brøt saa for anden gang ind i Norge. Da efterretningen herom kom til Danmark, skrev kong Hans øieblikkelig til Henrik Krummedike og befalet ham, om han turde forlate sit slot, at drage selv imot Knut. Til ham skulde da støte Mattis Olsson, hans embedsmand paa Tunsberg, Knut Knutsson og Peder Gris. Hele Almuen mellem Baahus og Oslo skulde opbydes; Mattis Olsson med alle kjøbstadsmænd og almuen i Tunsbergs len og endelig Peder Gris med den almue og magt han kunde avstedkomme, skulde samles og drage mot hr. Knut i Oslo eller andensteds hvor han maatte være (D.N. VIII nr 460). Denne lot sig midlertid ikke standse; med sine svenske hjælpetropper trængte han frem til Oslo og indtok her hurtig Akershus. Derpaa drog han mot Tunsbergshus, hvor han var like heldig, og i slutten av mars var begge disse vigtige slotte i hans magt. Derpaa gik færden mot Borgarsyssel, og slottet Baahus blev indesluttet. Det saa da slemt ut for Henrik Krummedike en tid; ut paa sommeren kom imidlertid den unge kong Kristian op fra Danmark, og Baahus blev undsat. Hr. Henrik fik derpaa i opdrag at søke at vinde de tapte slotte tilbake; men det gik ham uheldig. Foran Akershus, hvor han først drog hen, blev han slaat av Knut Alvssons folk og maatte trække sig undav, helt ned til Marstrand for at samle nye kræfter. Efter at dette var skedd, drog han paany avsted. Men denne gang først mot Tunsberg. Og nu var han heldigere; almuen gik ham overalt tilhaande, hvor han kom frem, slottet faldt i hans hænder og allerede 14. august laa han paany foran Akershus (D.N. VIII 461, IX 451 og 452 sammenholdt med VIII 462). Hvad derpaa hændte er vel kjendt. Trods git leide blev Knut Alvsson dræpt ombord paa Henriks skib, og Akershus overgav sig. Denne udaad vakte almindelig uvilje og gav oprøret ny næring. Mette Iversdatter, enke efter Knut, sendte bud og brev ind i landet og søkte at reise almuen i Viken (D.N. VIII 463). Tildels lykkedes dette ogsaa; hele høsten utover og den følgende vaar var det stadig uro særlig i grænsedistrikterne, og svenske troppestyrker bistod efter evne. Under disse kampe maa det være at Tunsbergshus er blit endelig ødelagt. Dette slot var efter drapet paa Knut Alvsson, ved hvilket Mattis Olsson var tilstede, igjen blit overdraget denne (D.N. VIII 462, brev fra kong Hans datert 27.sept. 1502). Paa et streiftog har en svensk styrke formodentlig slaat sig sammen med oprørske bønder i Sande, og disse har saa i forening overfaldt slottet. Omtrent 10 aar senere i 1512 kom denne sak for retten paa Akershus. Hr. Knut Knutsson som var blit gift med enke efter Mattis Olsson lot da indstevne bønder og menig almue i Sande skibrede som var med at røve og brænde ”Norges krones slot Tønsbærig”; og likesaa tiltalte han dem paa sin hustrus vegne for nogen sølvpenge og andre ting, som var blit røvet fra hende ved samme leilighet, da hendes mand Mattis Olsson «slagen og død blev». Paa dette svarte bønderne at hos dem skulde ei kunne findes noget av det gods som her var tale om, og den kjendelse blev derfor avsagt at om nogen skulde vise sig allikevel at være i besiddelse av de røvede gjenstande skulde han staa tilrette efter Norges lov. Dette er alt vi vet om denne begivenhet, som blev saa skjebnesvanger for slottet og dets sidste forsvarer. Tunsbergshus blev siden ikke paany gjenopbygget. Allerede medtat efter de tidligere kampe i denne feide og end yderligere ødelagt under det sidste overfald, kunde der neppe være tale om nogen istandsættelse av de gamle fæstningsverker. Tunsbergshus var for alle tider sunket i grus. (11)
 

Noter


(1) H. Fett: Norges kirker i Middelalderen s. 20 og 28 samt Aarsberetning for foren. til n. fortidsmindesmerkers bevaring 1904 s. 232 flg. Presten Müller fortæller i sin «Beskrivelse over den ældste kjøbstad i Norge, Tønsberg» fra 1750, at Lafranskirken var en stenbygning 53 skr. lang og 2,5 skr. bred og opført i rundbuet stil med et halvrundt korutspring og træloft (s. 79). Ved pillerækker var skibet delt i et større og høiere mellemskib og to lavere sideskibe. Kirken hadde tre indganger, to mot syd og en hovedindgang mot vest, paa hvis høire side, naar man gik ind, laa et kapel, hvor Oslobispen Torkel (død 1249) laa begravet . I Sverres saga, hvor kirken første gang nævnes (1201) under beleiringen av Berget, omtales dens høie taarn  med knap.

(2) D.N. I nr. 1116. Om Lafrantskirken og dens gods se særlig Røde bok s. 181-193, D.N. I nr. 429; II 1146; IV 146, 285, 411, 660; V 1116; VI 768, 769; XI 9, 40, 93, 719, XVI 2. Om fund av interesse for kirken se Katalog over samlingerne i Tønsberg museum og Norske fornlevninger s. 189. Se videre tillægget: Provster og prester ved Lafrantskirken og overlærer E Olsens artikler i Tønsberg blad 1905: Første gang vi ser tegn til en saadan er: 1398, da presten ved Peterskirken Steinar Torgilsson i sit testamente skjænker «skolemesteren» en brun kjortel og en hætte (D. N. XI nr, 93).

(3) Se preste- og gaardfortegnelsen. Om Peterskirken og dens jordegods se forøvrig Røde bok s. 195-200 samt D.N. II 311; XI 9, 35, 39, 40, 41, 50 (kfr. IV 397). 53, 75, 76, 93, 101, 112, 117, 210, 234, 236, 288, 290; XVI 2. Müller siger i den nævnte beskrivelse at kirken har ligget allerøverst i byen; ”hvor den har ligget er og ikke endnu ubekjendt. Der samme Steds staaer nu en Hestemølle, og seer man under samme et Stykke af den gamle Kirkemur som er brugd til Grund for Heste-Møllens bygning» .

(4)  Man har antat det kunde være grundmuren til denne kirke Klüwer har omtalt i sin reiseberetning fra det søndenfjeldske Norge i 1823. Han siger her: ”paa Møllebakken, især paa søndre side, sees endnu tydelige spor av mange bygninger og kjeldere, det tydeligste spor 18 skr. i syd for den søndre gravhaug. Her var en bygning fra nord og syd 16 alen lang og 10 alen bred med en tilbygning mod ost af 12 alens længde og 10 alens bredde”.  Dette fundament, som nu desverre er dækket av bygninger, har muligens tilhørt  en kirke (lkfr. Norske fornlevninger s. 190 og Aarsberetning 1869 s. 128 nederst)

(5)  Haakons s. (Flat. III) kap. 288 (Kgs. s. k. 369). I 1551 fik provsten Lauritz Madsen indtil videre klostret med en ø og en have som kaldtes Munke-Aarø (d. e. Aarø utenfor sydøstpynten av Nøtterø) og Munkelykken, som begge laa til klostret, henlagt til skolen og skolemesterens underholdning i Tønsberg (N. rigsregistr. I s. 136).

(6) Müller antok urigtig, at dette var at søke paa Teie. Han fortæller, at der har gaat og endnu gaar «en gammel snak om», at klostret skulde ha været et nonnekloster, og at det var her den skjønne Valborg blev indsat i sin ungdom for at lære at sy, og hvor hun ogsaa siden gav sig ind, da hendes kjæreste Axel Torsen var død.

(7)R. e. s. 131. I margen til denne retterbot har en mand fra slutten av 16de aarhundrede tiltøiet: «Kongsgaarden er nu Lauritz Holekis gaardt» (nevnes som borgermester 1547-1555), N. gl. love d. s. 429 note 2. Jens Müller omtaler i sin beskrivelse (s. 60) en gaard vestenfor Laurentii Kirke nede ved stranden, som er merkelig derved, «at man i den endnu ser Rudera av en stor Grundmuret Bygning, som der har staaet, hvilken var kaldet Kongsgaarden.» Disse overjordiske levninger er siden fjernet, men ved gravning paa stedet (mellem Store Langgate og Kongegate, nordvest for kirken) støtte man i 1874 paa et bygningsfundament bestaaende av to sterkt kalksatte murer, den ene av graasten, den anden av mørkerød teglsten fra middelalderen. Dertil fandtes ogsaa nogen løse saker, som ben, aske, fragmenter av kokekar  - alt sammen vistnok avfald fra et ildhus (Aarsberetmn,~ o. s. v. 1873 s. 135 f.) 

(8)Denne brønd blev oprenset i 1847, og man fandt da nede i den en jernbøtte med jernlænke. Brønden var 2 1/2 alen i firkant og tømret av store endnu nogenlunde vedlikeholdte eketræstokker. Paa de tre sider var der en levning, av en graastensmur i omtrent 1 1/2 alen avstand fra brønden, paa den fjerde den bratte tjeldvæg (n. fornlevn. s. 768). Ved anlægget av tunnellen gjennem fjeldet er brønden blit ødelagt, men kan endnu paavises. 

(9) Isl. Annaler for aaret 1333. Befalingsmand paa Tunsbergslius var dengang muligens Stig Haakonsson som var sysselmand i Skien og rimeligvis ogsaa i Tunsberg. Kort efter (paa grund av oprøret) synes han at ha mistet sine sysler som blev overdraget til hr. Ivar Agmundsson (kfr. Munch I s. 152, 159 og 424 samt fortegnelsen  over sysselmænd og fehirder paa Tunsbergshus).

(10 Om Erik Sæmundsson se L. Daae: Kong Christiern den førstes norske historie, paa forskjellige steder - særlig s. 21, og 72 flg. Paa et møte i Halmstad kom det til fredsforhandlinger. Tilstede var samtidig ogsaa repræsentanter for flere av de vendiske stæder, som nyttet leiligheten til at søke bekræftelse paa sine handelsprivilegier i Norge. Til støtte for sin anmodning paapekte de bl. a., hvorledes tyskerne i Tunsberg og Oslo under stor livsfare hadde bistaat kong Christians parti . Dette synes at tyde paa at feiden har utstrakt sig ogsaa til disse byer. En hentydning til det samme har vi muligens i et dokument fra 1514 avtrykt i Hanse Recesse 3 Abt. 136 nr. 582.

(11) D. N. V nr. 1012. L Daae har i N. hist, tidsskr. 1 R. B.  1 ment at ødelvggelsen av Tunsbergshus og dermed drapet paa Mattis Olsson skyldtes Knut Alvsson selv, og at det var ham som hadde forenet sig med bønderne i Sande, Men dette er allerede av den grund umulig at Mattis Olsson, som det av det foregaaende vil være set, overlevet Knut (se ogsaa frikjendelsesdømmen i anledning drapet paa denne D. N. V nr. 990). Henlægges den endelige ødelæggelse av Tunsbergshus til foraaret 1503, vilde dette stemme med en gammel antegnelse (fra ca 1560) i lovhaandskriftet Codex Tunsbergensis, hvor det sees at «anno mdiij bleff Tunsberighuss forstørrit aff de suenske Och Byen pløndret» (N. gl. love d. s. 426). Nogen hjemmel synes derfor Peder Claussøn ikke at ha for en oplysning han gir i sin Norges beskrivelse, at dette slot i Kristian II's feide blev nedskutt og ødelagt, den tid han kom i Norrig 1532 (Samlede skrifter utg. av G. Storm s. 295). Naar senere lensmænd som Kristian Bagge i 1508 kaldes høvedsmand oppaa Tønsberg eller det om Erik Ugerup heter at han skal ha stadfæstelsesbrev «at han skal have og nyde Tønsberg slot og len, saa behøver dette kun at betegne, at den gamle titel og formel fremdeles er blitt benyttet (kfr. D. N. III nr. 1043, N. rigsregistr. I s. 37).

Gå til: | Toppen  | Forside | Innholdsfortegnelse