Glanstid			Viktig sentrum i høymiddelalderstaten

Hus og gater Også i det arkeologiske materiale er høymiddelalderen Tønsbergs storhetstid. Enkeltgjenstander og bygninger avspeiler velstand og gode handelskontakter. Staten og kirken viser Tønsberg sin store interesse ved å oppføre nye, betydningsfulle bygg. Disse ble oppført i tegl, som da var et nytt byggemateriale her i landet. Tønsberg fikk et eget teglverk for å dekke behovet. De nye offisielle bygningene var alle av mer eller mindre monumental karakter. Slottsfjellet med befestningsmurer og bygninger samt Håkon Håkonssons kongsgård var sikkert mest iøynefallende. Kirken befester sin stilling med store anlegg som Olavsklosteret, Gråbrødreklosteret, Sankt Stephans og Sankt Jørgens hospital samt Thomaskirken. Bispegården på Teie ble sannsynligvis også oppført i slutten av høymiddelalderen. Når en så spør hva slags kunnskap vi i dag har om disse anlegg, må en dessverre ofte si, at vi vet mer om hva som skjedde i og i nærheten av bygningene, enn hvor de eksakt lå, hvordan de så ut, og hvordan de kunne ha fungert. Et funn av en gravhelle i Gråbrødregaten 24/26 samt funn av en signetring som tilhørte klosteret, og bygningsrester i Tjømegaten 6/8, plasserer gråbrødrenes kloster mellom Torvet og Møllebakken. Kunnskapen om klosterbygningene og kirken ligger fortsatt skjult i bygrunnen. Kunnskapen om Olavskirken er også svært beskjeden. Frem til 1971 kjente en kirken alene. Det ble da foretatt en arkeologisk undersøkelse sydvest for kirken, etter at man ved en prøveundersøkelse hadde blitt oppmerksom på murer i grunnen. I utgravningsområdet på nedsiden av Storgaten ble det avdekket murer av en middelaldersk bygning. Den var ca 6x6m i grunnflate med veggene henimot 1,1 m høyde, fig. 11. De avdekkede murer må tolkes som et kjellerrom på grunn av at veggene var oppbygget av sten og det var tydelig tegn på at de høyere beliggende deler av veggen har vært bygget av tegl. Vi mangler fortsatt spor etter murer som skal ha forbundet denne bygning, de øvrige klosterbygninger og kirken. Dessverre har byggeaktiviteten vært stor i dette område i nyere tid, flere hus med kjeller er blitt oppført, og en har derfor lite håp om  noensinne å kunne rekonstruere klosteret. Bispegården på Teie kjenner vi svært lite til. Det finnes oppmålinger av murer, foretatt av Klüwe i 1820-årene. Ved grøftearbeider i 1928 og ved reparasjoner etter annen verdenskrig har en også truffet på murene. Utover dette vet vi intet unntatt det som står å lese i de skriftlige kilder. Det skal i det minste ha vært en hallbygning og et kapell på Teie. Syd for Olavsklosteret, utenfor selve bebyggelsen, lot Håkon Håkonsson oppføre et hospital. Sankt Stephans og Sankt Jørgens hospitalets beliggenhet og størrelse er ikke kjent. Håkon Håkonssons kongsgård ble funnet under sjaktninger for et nybygg i 1960. I Håkonssaga sies det at den lå vest for Lavranskirken. Jens Müller (ca 1750) kjenner gårdens beliggenhet, det gjør også Nicolaysen (slutten av 1800-tallet). De funne levninger er sannsynligvis kjellere, da veggene er oppbygget av sten. Høyere opp har veggene vært bygget hovedsakelig av tegl. I nord er det funnet et stykke mur, som er blitt tolket som en del av ringmuren, en forsvarsmur rundt kongsgården. Dessverre er det ingen arkeologisk datering av kongsgården. Da ruinene i 1960 ble gjenoppdaget, var det ikke anledning for arkeologene å gjøre annet enn å frilegge murene. Gulvlagene er derfor ikke undersøkt. Ved rene tilfeldigheter kom det imidlertid opp gjenstander av gulvlaget. Keramikk-funn under gulvhellene bekrefter sagaens opplysninger om at kongsgården skal være bygget på 1200-tallet. Ved grøftegravinger i 1976 ble det funnet et stykke av ringmuren i Nedre Langgate. Muren hadde samme retning som den delen som tidligere er fremgravd. Teglverket i Teglhagen ble oppført for å forsyne stat og kirke med byggematerialer. I 1952 ble ovnen undersøkt - dens plassering var kjent allerede av Jens Müller på 1700-tallet. Alle de kjente monumentalbygg fra Tønsbergs middelalder har hatt konstruksjoner i tegl - enten ved at de i utgangspunktet er oppført i dette materialet, eller ved senere til- og om bygninger. Disse bygninger har videre hatt sine grunnmurer i gråsten og tak-konstruksjoner i tre. Gulvene ble i stor utstrekning lagt med glasserte, importerte teglfliser. Som vi har sett ovenfor, vet vi tross alt en del om høymiddelalderens offisielle bygninger i byen. Men hva så med den enkelte borgers hus ? I den antikvariske/arkeologiske forskningstradisjon er det de kirkelige anlegg som har vært mest i søkelyset. Disse var vanligvis bygget i sten eller tegl og er derfor bedre bevart enn alminnelige trebebyggelse. I den fete jorden i bygrunnen holder imidlertid treet seg usedvanlig godt. Muligheten til å få vite atskillig mer om dette hovedkapittel i byens bygningshistorie er således ennå til stede. Vi kjenner kun et hus fra 1200-tallets Tønsberg i de skriftlige kilder. "Målstuen" er omtalt et par ganger. Dette hus var bl.a. tingstue. Laftehus fra bygrunnen kjenner vi fra den tidlige middelalder. Denne byggemåte forblir den vanligste middelalderen igjennom. Det kan være grunn til å se nærmere på et 1200-talls bolighus, som ble utgravet i 1973 på Nedre Langgate 45. Dette lå et stykke fra bryggen, i den søndre av to parallelle husrekker fra sjøen og opp mot Storgaten ("Stræti"). Huset var bevart i en flate av 9x6,35 m, men har opprinnelig vært henimot 12 m langt, fig. 12. Fundamentering for huset var gjort ved en ramme av stokker. På denne var så gulv og vegger reist. Av veggene var kun svillene igjen. Disse var av typen med trapesformet tverrsnitt. Bygningen var delt opp i to rom, en liten forstue i husets nordøstre del og selve stuen i den sydvestre del. Det var ikke spor etter ildsted, men et dobbelt lagt gulv med jord imellom i den sydvestre del av stuen, tyder på at man har prøvd å sikre seg mot brann. Denne tvilsomme måten å ildsikre gulv på, er kjent fra andre middelalderhus. Til tross for denne forsiktighet har huset likevel brent. Av hvilken grunn får vi aldri vite. Mellom de to nevnte gulvlag ble det funnet et stykke av en stokk, med et utskåret skip, fig. 13. På gulvet i stuen lå en brannskadet dør, fig. 14. Den er sikkert flyttet fra sin opprinnelige plass i den lille forstuen. Sannsynligvis har døren vært ut mot passasjen mellom dette hus og nabohuset. Døren var satt sammen av tre planker som ble holdt sammen av to lekter ( labanker). De to hengslene var av smidd jern og utsmykket med smidde tunger. Ved og under døren lå nitten vevlodd. Plasseringen av en vevstol i nærheten av en dør er helt naturlig. I de middelalderske husene fantes det bare en lysåpning. Gjennom ljoren i taket sivet lyset inn og røyken fra ildstedet ut. Hvis en ville ha godt arbeidslys fra siden, måtte en søke ytterdøren. Funn av never på gulvet tilsier at taket har vært dekket av torv. Den vanlige måten var først å legge et tak av bord, så lag med never og deretter torv. Denne type taktekking var mest brukt gjennom hele middelalderen. Dette er første gang torvtak er påvist i Tønsbergs middelalderlag. Mot syd (mot bryggene) var det enda et hus. Dette andre huset kan ha hatt samme funksjon som det første, men det kan også ha vært en sjøbod. Det eneste som var igjen, var fundamentene til den ene langveggen ( stabber med slepevegger imellom). På disse markerte en sterk ødelagt veggsvill husveggens plassering. Grunnen til at dette huset var bygd opp med ekstra kraftige fundamenter, viste seg i nyere lag å være svikt i grunnen. Husets fundamenter hvilte direkte på eldre brygger, og disse hadde siget nesten en halv meter ned i leiren. Mellom husrekkene, på tomten i Nedre Langgate 45, var det en passasje ( et dråpefall eller en veit) som også var eiendomsgrense. Denne eksisterte også tidlig i middelalderen og holdt seg på samme sted til opp i 1600-tallet. På sydsiden av husene, langs nåværende Møllegaten, var det en bordlegging av halvkløyvinger. Om det var en almenning (gate) eller gårdsplass, lot seg ikke sikkert avgjøre i det avdekkede feltet. Oppbyggingen tyder imidlertid på gate. De middelalderske gater i Tønsberg har hatt omtrent samme mønster som gatene fortsatt har i sentrum. Langgater langs sjøen og tverrgater som forbinder langgater og sjø. Derimot har gatenes løp stadig forandret seg. Middelalderbyen hadde tre typer gater : stræti, almenning og veit. I Magnus Lagabøtes lov ble det bestemt hvilke minste bredder disse gater skulle ha. Man ville med dette forsøke å unngå de mer omfattende branner som for en stor del spredte seg på grunn av at husene sto altfor tett. At det var behov for en slik regulering, viser de historiske storbranner i 1200-tallets Tønsberg. Stræti var de gater som tilsvarer dagens langgater, dvs. i middelalderen "Nedre stræti" (Storgaten) og "Øfra stræti" (Øvre Langgate). Noen tilsvarende Nedre Langgate hadde man ikke, der var bryggene. Fra bryggen og rett opp i byen var det almenninger og mellom de forskjellige eiendommer lå veiter og dråpefall, der det ikke var almenninger. Tomtene strakte seg fra sjøen og opp til stræti eller fra stræti til stræti. Langgatene skulle ifølge loven være 12 alen brede ( 5,69 m), almenningene 8 alen (3,79) og veitene 3 alen brede (1,42 m). Alle typene gate kunne være dekket med planker. Dråpefallet i Nedre Langgate 45 hadde ikke dekke. I 1100-tallsnivået hadde det en drenasje bestående av to parallelle flettverksgjerder, og i 1400-tallsnivået var det laget en renne av planker med never, for å få den nødvendige drenasje. Den eneste almenningen som er påvist med noe sikkerhet, er den som ble undersøkt på Forenede-Liv-tomten i 1971, fig.15 og fig. 18. Fra Storgaten og opp til Peterskirken, i retning mot vestportalen, har det fra 1100-tallet til en gang opp i nyere tid vært en almenning. Gaten ble avdekket i syv lag. Etter at almenningen ble nedlagt, har området tydeligvis vært eiendomsgrense mellom Storgaten 45 og 47 helt frem til 1971. I 1971 ble det også påvist et gatelegeme i Storgaten av samme oppbygging som almenningen og i nærheten av denne. Bordleggingen var orientert langs den nåværende gaten og har ikke vært en almenning. De påviste levninger må være en del av "Nedre stræti". Vannforsyningen i middelalderen har sikkert vært vanskelig av og til. Ferskvann fikk man fra brønnene. Hypotesen om en bekk, den såkalte Møllebekken, ble på ingen måte bekreftet da det i 1972-73 ble gravet i akkurat det område hvor den skal ha hatt sitt løp. Vi kan følgelig ikke regne med dens eksistens. I de arkeologiske undersøkelsene treffer man av og til på middelalderske brønner. Vannsiget i disse er vanligvis fortsatt godt, trass i at grunnvannets nivå er blitt betraktelig senket siden middelalderen. I Storgaten 35 ble det i 1974 funnet en brønn, fig.16. Dateringen er litt usikker, men en må regne med at den har vært i bruk fra 1200-tallet og frem til et stykke inn på 1500-tallet. Brønnen var laftet og hadde firkantet plan. Et stykke ned skiftet byggemåten. Det var murt vegger av tørrmur, dvs. stener lagt på hverandre uten bindemiddel. På denne måten ville stenene kunne holde en behagelig temperatur på vannet. Nærmest rundt brønnen var det fritt for bebyggelse, og sydvest for den var det en stenbrolegging av små sten av utvalgt størrelse. Broleggingen strakte seg ned mot stræti, dvs. i dag mot Storgaten. Om denne brønn har vært til offentlig bruk og ligget tilgjengelig fra Torvet og Mariakirken, vet vi ikke. Det var heller ingen tegn på at et middelaldersk torv har strakt seg inn i dette område. Ved utgravningene i 1975 øst for Domkirken, ved Anders Madsens gate, ble det undersøkt en brønn av sjelden oppbygging, fig. 17. Brønnen har ligget helt i utkanten av bebyggelsen kun ca 50 m øst for Lavranskirken, og har antageligvis vært i bruk til midten av 1200-tallet. Av type var den en såkalt palisadebrønn. En lignende er forøvrig funnet i den danske vikingtidsbyen Hedeby (Haithabu). Denne brønnen hadde firkantet grunnplan. I hvert hjørne var det stolper og mellom disse vertikaltstilte eikebord nedsatt som vegger. Bordene ble holdt på plass av lekter mellom hjørnestolpene. Både eikebord og stolper var gamle bygningsdeler som var blitt brukt på ny. Brønnen har åpenbart blitt ubrukelig etter en voldsom brann. Luene har nådd et godt stykke ned i brønnen. Da den ble gravet ut, var omtrent halvparten av brønnen fylt med kull. En kan spekulere på hvor omfattende brannen var. En stige sto igjen på brønnens bunn. Kanskje har vannet tatt slutt, og de siste dråpene ble hentet opp ved hjelp av stigen. Eller kanskje man hadde en mann stående i brønnen hele tiden brannen pågikk, for å få opp vannet så raskt som mulig. Pumper fantes jo ikke. I løpet av 1200-tallet kommer en ny type frakteskip i bruk, koggen, som var mer dyptgående og bredere enn sine forgjengere - skipene av viking-tidstypen. Det er dessverre ikke funnet noen deler av disse større skip i Tønsberg. Hovedgrunnen til dette er at det ikke er gravd i de områder, mellom Nedre Langgate og den nåværende kaikant, som en helst kan vente å gjøre slike funn. Ute i Byfjorden er det lite håp om å finne noe, etter alle oppmudringer som er foretatt der i det siste århundre. Koggens større format og fraktekapasitet stilte imidlertid større krav til handelsplassene. Det ble mulig å frakte en vesentlig større mengde varer, som man måtte finne lagringsplass til. Man ble nødt til å bygge sjøboder med mer enn en etasje for å få lagringsmuligheter nok. Selve bryggene måtte forlenges ut på dypere vann for å gjøre lasting og lossing mulig. Slike forskyvinger av kaifronten ut i Byfjorden er det eksempler på i Nedre Langgate 45. I løpet av 1100-tallet ble man nødt til å flytte kaifronten to ganger, ikke fordi skipene den gang ble større, men hovedsakelig fordi landhevningen hadde flyttet strandlinjen lenger ut. Den andre av disse utbygginger holdt til inn på midten av 1200-tallet, da koggene og den fortsatte landheving gjorde nye utvidelser nødvendig. Antagelig har man foretatt lignende utflyttinger av kaifronten hvert hundreår frem til den nåværende bryggekant. Vi vet imidlertid ingenting om de brygger som ligger i bygrunnen mellom Nedre Langgate og Byfjorden. Jan E.G. Eriksson