Gamle Tønsberg : Middelalderbyen   
forrige
Innledning
vis innholdsfortegnelse
neste
Bosetningens forutsetninger

" ... Tønsberg er den ældste Kiøbstæd i Norge, det maa da bevises" (Jens Müller)

"Tønsberg er ældgammel, ja den allerældste Kjøbstæd i heele Norge", sier Jens Müller i sin Tønsberg-beskrivelse fra 1750. Lenge var dette en god lære. Betydelige historikere som R. Keyser, P.A. Munch og O.A. Johnsen bare underbygger og utdyper dette utsagn.

Grunnlaget for Müllers påstand er selvfølgelig sagaberetningene. Også for senere forskere har sagaene her stått sentralt selvom annet kildemateriale etterhvert har blitt trukket inn.

Som kilde til sagaforfatternes nære fortid og samtid kan sagaene være uhyre verdifulle. Men når avstanden mellom hendelse og nedtegnelse blir flere hundre år, er fallgruvene mange og dype. Ifølge Snorre Sturlason eksisterte Tønsberg som kjøpstad allerede på Harald Hårfagres tid. Harald var konge tidlig på 900-tallet. Snorre forfattet sin Heimskringla i 1220-årene. Hyperkritisk behøver man derfor ikke være for å sette et spørsmålstegn ved sagaenes opplysninger om Tønsbergs eldste tid.

En del av det Snorre ellers skriver om disse fjerne tider, inneholder troverdige ting. Det gjelder først og fremst opplysninger som kan kontrolleres gjennom skaldekvad. Skaldekvadene var bygd opp etter strenge regler og lot seg vanskelig endre på selv i løpet av mange hundre års muntlig overlevering.

Av sagene går det imidlertid ikke frem at Tønsberg er kjent fra skaldekvad som går langt tilbake. Alene må derfor sagaopplysningene om Tønsbergs høye alder avvises som upålitelige.

Stedsnavn har vært trukket inn som supplerende kildemateriale. Ikke minst gjelder det selve bynavnet Tunsberg.

Etterleddet -berg står selvfølgelig for Slottsfjellet - denne kollen preger jo hele området.

Forleddet Tun har man villet tolke på forskjellig vis. Tun skal være avledet av det keltiske ordet Dun som betyr "borg, befestet by". Dette skal være et uttrykk for den nære kontakten som eksisterte mellom Vestfold-riket og Irland tidlig på 800-tallet, har det vært hevdet. En slik tolkning og datering av navnet skulle selvfølgelig ha stor betydning for byens alder. Andre har villet se tun i sammenheng med det engelske town - et ord som ofte går igjen som et annet ledd i bynavn.

Begge disse fortolkningene forutsetter at navnet er forholdsvist ungt, dvs. fra eldre del av vikingtiden. Alt tyder imidlertid på at navnet er mye eldre enn som så, trolig fra begynnelsen av vår tidsregning. Da blir fortolkningen av Tun som et ord for by meningsløs.

Det er derfor rimeligere å tolke første leddet i navnet som "sted innhegnet ved gjerde og/eller gardshus". Dette er jo den vanlige betydningen av ordet også i dag. Tunet kan ha ligget oppå fjellet; og senere, da bybebyggelsen vokste frem, har fjellnavnet blitt overført til området ved foten .

Det er vel denne siste teorien fagfolk samler seg om i dag. Tunsberg-navnet kan som følge av dette ikke hjelpe med dateringen av byen.

Et annet stedsnavn som i denne sammenheng har stått sentralt, er Bjerkøy - navnet på en øy på østsiden av Nøtterø. Generelt har Bjerkøy-navn vært viktige når det gjelder studiet av vikingtidshandelen i Norden. Bærere av denne handel skulle være frisiske kjøpmenn. I et vidstrakt operasjonsfelt trengte de faste støttepunkter. Gunstig var det da å etablere seg på øyer som lå lagelig til i farleden og som var relativt godt beskyttet mot fiendtlig innstilte fastlandsbeboere. På øyene skulle det rå en egen rettsordning som igjen var tilpasset kjøpmenns spesielle behov. "Bjarkøy-rett" kalles de eldste norske byrettene - dette navnet skal være overført fra de frisiske kjøpmannskoloniene. "Birk" skal igjen ha sin bakgrunn i et gammelt navn for rettskrets.

Langs Norges kyst ligger en rekke Bjerkøyer. Berømt er f.eks. handels- og jordegods-senteret Bjarkøy i Troms. Også i Østersjøen fins mange Bjerkøyer. Mest kjent er imidlertid det meget betydelige handelssentret Birka i Mälaren, fig. 2. Birka hadde sin blomstringperiode i den tiden Tønsberg skulle ha grodd frem i følge tradisjonell lære. Foruten gjennom den overveldende arkeologiske dokumentasjon kjennes byen gjennom beretningen om misjonæren Ansgars liv. Der går det frem at byen utgjorde en egen rettskrets. På dette grunnlag var det rimelig å se (som f.eks. O.A. Johnsen gjør) Bjerkøy ved Tønsberg som et rettssikkert tilholdsted for frisiske kjøpmenn før de våget å slå seg ned på fastlandet.

På Bjerkøy er det imidlertid ikke gjort arkeologiske funn som kan tyde på at øya var fast stasjon for handelsmenn i tidlig vikingtid. Teorien om frisernes dominerende posisjon i vikingtidshandelen er dessuten blitt sterkt svekket i den senere tid. Man mener at det var nordboerne selv som drev handelen.

Rimeligst er det derfor å tro at karakteristisk vegetasjon har gitt Bjerkøy navn ( jfr. Lindøy, Furuholmen osv), og at øya har hatt liten betydning da byen Tønsberg ble grunnlagt.

Et annet holdepunkt for Tønsbergs tidlige datering er teorien om at Tønsberg var Skiringssals-Kaupangens direkte arvinger. Kaupang ble oppgitt som handelssted omkring 900 ( noe som er påvist gjennom utgravninger ). I denne flyttingen av handelsplassen skulle Vestfold-kongen ha spilt en viktig rolle.

Gjennom sine studier har riksarkivar Steinnes gjort det sannsynlig at gårdsnavnet Huseby var knyttet til den svenske ynglingeætten som, i følge saga og skaldekvad, de siste småkongene i Vestfold tilhørte. Huseby var en gård med spesielt store hus der kongene kunne lagre sine inntekter ( i naturalia fra distriktene omkring).

Nabo-gården til Kaupang heter Huseby. Mulig er det derfor at selve handelsstedet lå på kongelig grunn, og at kongen beskyttet handelsmennene og hadde inntekter av deres virksomhet. Hvis dette er riktig, er det videre rimelig å anta at kongen stod sentralt da handelsstedet ble flyttet til en lageligere plass lenger inni Oslofjorden. Viktig er da spørsmålet: lå det eldste Tønsberg på kongelig grunn ?

Gården Sem har i den sammenheng vært trukket frem. Sem-navnet (av Sæ-heim) dateres, som andre hjem-navn, gjerne til før vikingtid. I området er gården trolig likevel ikke den eldste. Gårder med en-stavelses-navn som Ås og Berg kan være eldre (kanskje betydelig eldre). Den beste dyrkingsjord ble rimeligvis tatt i bruk av de første jordbrytere. Jordvidden som lå til Sem, kan heller ikke ha vært særlig stor i vikingtiden.

At Sem skal ha vært kongsgård i førkristen tid, har først og fremst vært ledet ut av sagaberetningene. Men selv der sies ikke dette direkte. Snorre forteller bare at Bjørn Farmann, en av Harald Hårfagres sønner, ble drept på Sem av broren sin under et drikkegilde, og at han ble gravlagt i den storslåtte Farmannshaugen.

Det siste har man kunnet kontrollere. I 1917/1918 åpnet professor A.W. Brøgger haugen. Den viste seg å være på det nærmeste tom. Brøgger hellet derfor siden til den oppfatning at haugen var en kenotaf - reist over en viking som døde i fjerne farvann.

Hele Snorres historie om Bjørn Farmann må utfra dette sterkt betviles, likeledes den senere påstand om at Sem på Bjørns tid var kongsgård. Summen av dette blir da at stedsnavn og litterære kilder ikke gir sikkert grunnlag for datering av byen Tønsberg til vikingtid. Hva sier da så det arkeologiske kildematerialet ?

Per Thoresen

 

innhold
toppen av siden
forrige neste