Papirutgave : Tønsberg:  Vestfold fylke, 1967
Vev-utgave: Tønsberg : Høgskolen i Vestfold, 1998
Innhold:
1. Sakens bakgrunn
2. faktorer som antas å ha betydning for plasseringen
3. Valg mellom landsdeler og distrikter
4. Vestfolds beliggenhet og kommunikasjonsforhold
5. Miljøforhold
6. Industrien i Vestfold
7. Tilgang på forelesere
8. Hovedoppgaver for studentene
9. Skolens størrelse og arealbehov
10. Plasseringen i Vestfold
 

Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

1. Sakens bakgrunn.

I lengere tid har utbyggingen av sivilingeniørutdannelsen i Norge vært drøftet. Det har gjort seg gjeldende forskjellige meninger om prioriteringen for den høyeste tekniske utdannelse sammenliknet med opplæring av andre teknikere og ingeniører, og behovets størrelse diskuteres også. Stort sett synes det å være enighet om at det er nødvendig å få utdannet et økende antall sivilingeniører i Norge. Det regnes med at Norges Tekniske Høyskole i Trondheim vil bli utbygget fram til begynnelsen av 1970-årene til en kapasitet på ca 4000 sivilingenierstudenter, noe som tilsvarer ca 700 ferdigutdannede sivilingeniører pr. år. Det er videre en utbredt oppfatning at høyskolen i Trondheim ikke bør få større kapasitet enn dette, og at det blir behov for en ny teknisk høyskole. Statsmyndighetene har fått en rekke henstillinger om å ta opp dette spørsmål, bl.a. fra Norges Tekniske Høyskole i 1961, fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd i 1963, fra Komiteen til utredning av spørsmålet om opprettelse av universitet i Trondheim («Wilhelmsenkomiteen») i januar 1964 og fra Den Norske Ingeniørforening i januar 1965. Høsten 1965 ble det oppnevnt en komite med et meget omfattende mandat når det gjelder utbyggingen av universiteter og høyskoler m. m. («Videreutdannelseskomiteen»). Denne komite har igjen nedsatt et spesialutvalg til å utrede behovet for teknisk utdannet arbeidskraft, herunder eventuelt også opprettelsen av en ny teknisk utdannelsesinstitusjon på   universitetsnivå og dens eventuelle utforming og plassering.

I utredningen her tas som utgangspunkt at det sannsynligvis blir behov for en ny teknisk høyskole i Norge, og at planleggingen er så tidkrevende at den bør settes i gang snarest mulig.

Vestfold fylkesting vedtok i møte 1. desember 1964 en henstilling til Stortinget om at en ny teknisk høyskole bør plasseres i Vestfold. I møte i fylkesutvalget 31. mars 1965 ble det oppnevnt en Komite for teknisk høyskole i Vestfold. I vedtaket heter det:

«Fylkesutvalget vil presisere at komiteens primære oppgave er å årbeide for at den tekniske høyskole legges til Vestfold. Dernest bør komiteen bearbeide og analysere forslag om hvor skolen skal plasseres i fylket.»

Komiteen fikk følgende medlemmer og personlige varamenn:

Fylkesmann Olav Grove, formann.
Fylkeskontorsjef Thomas Torkildsen,
H.r.adv. og skipsreder Frithjof Bettum
Direktør, sivilingeniør Th. Arentz
Direktør, sivilingeniør Ø. Holm Johnsen
Direktør, sivilingeniør C.H.  Thrap-Meyer
 


Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

2. Faktorer som antes å ha betydning for plasseringen.

Etter foreliggende materiale og uttalelser synes det naturlig å stille opp en rekke ønskemål som bør tilfredsstilles for å skape et stimulerende høyskolemiljø.

Lærerne bør ha anledning til å ta konsulentoppdrag, og det har stor betydning om skolen kan  bruke som forelesere spesialister fra bedrifter i rimelig avstand. For studentene bør omvisninger til forskjellige slags industribedrifter kunne arrangeres i løpet av en dag. Studentene bør ha muligheter for å velge hovedoppgaver i samarbeid med bedriftene.

Ved universiteter og høyskoler blir det etter hvert lagt økt vekt på  å fremme utdannelse og drive kurser utenfor anstaltens egne vegger. Behovet for etterutdannelse av ingeniører blir stadig mer presserende. En forutsetning for slik aktivitet er en sentral beliggenhet i forhold til arbeids- og bosted for mulige deltakere. For studentene vil det være en betydelig fordel å ha relativt kort reiseavstand til sine hjemsteder. Sentral beliggenhet i forhold til bosettingen er i det hele tatt viktig.

De synspunkter som er nevnt foran taler for at det i rimelig avstand fra skolen bør være variert industri. Men anlegget neppe ligge midt oppe i et industriområde, da dette kan  skape problemer med sterk trafikk, lufforurensning, støy m. m.

Kontakt med rederinæringen kan også være viktig.

Professorene og lærerpersonalet for øvrig vil bli benyttes i offentlige komiteer, og de har behov for kontakt med sentraladministrasjonen, med forskningssenteret på  Blindern, andre sentrale forskningsinstitutter og det tilhørende miljø. (NTH's skipstekniske forskningsinstitutt i Trondheim har måttet opprette en avdeling i Oslo). Et samspill med universitetet i Oslo og en avlastning av dette vil i det hele tatt sikkert bli aktuelt. Innenfor legevitenskapen går tendensen i retning av en stadig bredere kontaktflate mellom den medisinske og den teknisk-kjemiske forskning. Sivilingeniører og realkandidater får delvis utdannelse innenfor de samme fagområder. Det bør derfor legges særlig vekt på  å finne et sted med relativt kort avstand fra Oslo og med gode veg-, jernbane- og telefonforbindelser etc.

Skolen vil ha behov for utenlandske gjesteforelesere, og lærerpersonalet vil dra på   studiereiser. Gode forbindelser til utlandet vil derfor virke stimulerende.

Det ville neppe være heldig om skolen lokalt ble liggende så isolert og dominerende at den ville skape et ensidig miljø. På den annen side vil det bli behov for god plass. Hvis det viser seg  fordelaktig å ha bebyggelse i lav høyde ved skoleanlegget, bør det være plass nok til å velge et slikt alternativ, og det vil kreves betydelige arealer til parkeringsplasser og til idretts- og rekreasjonsanlegg. Skolen må også ha plass i reserve for en framtidig ekspansjon hvis omfang en i dag ikke har kjennskap til. Det dreier seg  her om utvidelsesbehov for skolen selv, for mulige nye forskningsinstitusjoner, for studentinternater og for industrielle spesialbe-drifter som måtte vokse fram. Disse forhold taler for at institusjonen bør plasseres i passende avstand fra en eller flere eksisterende byer av en viss størrelse, men med rikelige tilstøtende ubebygde arealer.

Det er selvsagt en forutsetning at vann- og kloakkspørsmalek kan  løses uten for store problemer og at stedet har tilfredsstillende grunnforhold og mikroklima. Det bør legges betydelig vekt på   å finne en be-liggenhet der bygninger og omgivelser ved en passende landskapsarki-tektonisk behandling kan  gi et estetisk tiltalende helhetsinntrykk.

Komiteen har fått innhentet en del materiale fra U.S.A. om planlegging av nye universitets- og høyskoleområder. Vedlagte notat gir en oversikt over dokumentene , og det er sitert en del uttalelser som antes å ha spesiell interesse
 
 

Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

3. Valg mellom landsdeler og distrikter.

De synspunkter som er nevnt foran om forskjellige miljøfaktorer som er avhengige av institusjonens beliggenhet tilsier etter denne komites oppfatning at den nye tekniske høyskolen bør ligge på   Østlandet. I denne landsdelen bor 49 % av Norges befolkning, og 52 % av landets industribedrifter med 58 % av sysselsettingen har sitt tilholds-sted her . Fylkene rundt Oslofjorden har bortimot 60 % av den norske handelstonnasje. Universitetet og de forskjellige forskningsinstitutter i Oslo vil i stor grad kunne stimulere aktiviteten ved høyskolen. Avstandene til Sverige og Danmark og utlandet for øvrig er korte, og forbindelsene gode. Høyskolekomiteene i Østfold og Skien/Porsgrunn har for øvrig begrunnet hvorfor Østlandet nå bør stå for tur til å få et slikt læresete. I utredningen fra Østfold blir momenter vedrørende stedsvalget inngående behandlet. Det legges særlig vekt på   beliggenhet i umiddelbar nærhet av et bysamfunn, naboskap til en sterkt utbygd og allsidig industri og nær kontakt med eksisterende forskningsinstitutter. I konklusjonen angående dette spørsmål heter det bl. a.:

«På bakgrunn av ovenstående momenter faller det nokså naturlig at den nye høyskole bør legges på   Østlandsområdet, nærmere bestemt Oslofjorddistriktet».

Utvalget for Skien/Porsgrunn viser til svenske og danske synspunkter, understreker sterkt at en ny høyskole bør legges i umiddelbar nærhet av et av våre større industrielle sentra og skriver bl. a.:

«Det synes ut fra ovenstående betrakninger rimelig at Norges nye tekniske høyskole legges innenfor det sentrale Østlandsområdet».

Gjennom en rekke år har det vært stor innflytting og sterkt bosettingspress i Osloområdet. Ved folketellingen i 1960 hadde Oslo og Akershus 709 309 innbyggere. I løpet av fire år steg folketallet til 749.610. Hvis veksten fortsetter i samsvar med de forutsetninger som Statistisk Sentralbyrås prognoser bygger på, vil folketallet i Oslo/Akershus stige til ca 948.000 i 1980, d. v. s. en økning på   ca 239.000 i 1øpet av 20 år. En slik utvikling vil skape behov for overordentlige store samfunnsmessige investeringer — ikke minst innenfor trafikksektoren — som sikkert kunne gi bedre økonomisk utbytte ved å settes inn i andre distrikter. Videre er det all grunn til å tro at en så sterk og konsentrert folkeøkning vil gå ut over trivselen og skape sosiale problemer i Oslo-området. Østlands-komiteen tar da også i sitt arbeid sikte på   å finne fram til virkemidler som kan  bremse på   ekspansjonen i Oslo og omland slik at det blir en relativt raskere folketilvekst i innlandsfylkene og de ytre fjordområder. En ny teknisk høyskole bør derfor ikke plasseres i Oslo-området, og den bør videre ligge utenfor hovedstadens arbeidsmarkeds- og influensområde.

Innenfor Østlandsområdet er strøkene rundt Oslofjorden (inkl. Skiensfjorden) tettest bosatt og sterkest industrialisert. Vestfold, som ligger mellom Skiensdistriktet i sydvest, Drammensdalføret og Osloområdet i nord og Østfold i øst, har utvilsomt den mest sentrale beliggenhet i Oslofjorddistriktet i forhold til bosetting og industriell virksomhet. En viser til det medfølgende kart: «Folkefordeling 1965 og avstander fra midtre Vestfold».
 


Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

4. Vestfolds beliggenhet og kommunikasjonsforhold.

Fra de sentrale delene av fylket er det i dag under to timers reise-avstand med bil eller jernbane til Oslo. Flere distrikter har automatisk telefonforbindelse med hovedstaden m. m., og etter hvert vil hele fylket få fjernvalg dit og til andre distrikter. Det vil ta fang tid å planlegge og reise en ny teknisk høyskole, og den skal fortsette sin virksomhet så langt inn i fremtiden som en nå kan  ha oversikt over. Det bør derfor ikke bare tas omsyn til kommunikasjonsforholdene i dag, men en bør også prøve å gjøre seg  opp en mening om de framtidige forhold. Jernbanen og hovedvegene utbygges og innkortes, bl. a. med ombygging av E 18 i Lier og Asker, ny bru i Drammen og utbygging som full motorveg til nedre Telemark og videre sørover. Om få år vil kjøretiden fra de sentrale deler av Vestfold til Oslo gå ned til ca l 1/2 time og til Skien —Porsgrunn til ca 3/4 time. Etter hvert kan  en regne med ytterligere innkorting. Flytrafikk med spesielle maskintyper (helikopter eller andre fly som kan  greie seg  med korte landings- og startbaner) kan  få betydning, også for avstander på   l00 —200 km. Fylket har en stor flyplass på  Torp (rullebane 2 990 m x 45 m), sentralt beliggende i Vestfold, og en mindre ved Jarlsberg i nærheten av Tønsberg, foruten småflyplasser. Flyrutene anløper som regel ikke Torp flyplass i dag, men regulære anløp her kan  bli aktuelle etter hvert som trafikken stiger. Ferjetrafikken over fjorden og Skagefjord — Strømstad kan  kortes inn, og før eller seinere vil det etter all sannsynlighet bli veg- og bru-forbindelse over Svelvik—Drøbak. Hydro-foilbåter og luftputefartøyer er ennå på   eksperimentstadiet, men kan  etter hvert bli faste ledd i den daglige trafikk og knytte områdene rundt Oslofjorden sammen med Danmark og Sveriges vestkyst på   en ganske annen måte enn i dag. En slik utvikling vil gi økte muligheter for frukt-bart samspill mellom en teknisk høyskole i Vestfold, universitetene i Århus, København og Lund og den tekniske høyskolen i Gøteborg.
 


Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

5. Miljøforhold.

Gode generelle miljøforhold vil ha betydning for en slik institusjon som det her er tale om, spesielt når det gjelder å trekke til seg  første-klasses lærerkrefter. Disse vil bl. a. legge vekt på   om skoleverket er slik utbygd at deres barn kan  få en god utdannelse. Linjedelt ungdomsskole vil være innfort over hele Vestfold fylke i løpet av 1970. Yrkes-, husmor- og sjømannsskoler er godt utbygd og utvides, og det er vanlige gymnas og/eller handelsgymnas i de fire større byene, mens nytt gymnas plan-legges for den nordre delen av fylket. Horten har teknisk skole. For den ungdom som skal studere videre er det en fordel at avstanden til Oslo er kort.

Kyststrøkene i fylket er tett bosatt, og byene ligger i kort avstand fra hverandre. Dette gir gode muligheter for sosiale kontakter, for dyrking av kulturelle interesser og varierende adspredelse i fritiden. Det er rikelig anledning til å dyrke friluftslivet både sommer og vinter. Fylket er kommet relativt langt med sin arealplanlegging og legger stor vekt på   å bevare og forbedre de gunstige miljøfaktorer. I Vestfold kan  en oppnå de fordeler som en bymessig bobyggelse gir, samtidig som en kan  unngå de pressproblemer som oppstår i de større byer. Fylket har et gunstig klima.

Et tilbakeblikk over den historiske utvikling av industrien på  Østlandet viser at det i første omgang var hovedstadsområdet som ga vekstmu-ligheter for de typisk markedsorienterte bransjer, mens treforedlings-industrien først og fremst utviklet seg  ved utløpet av de store elvene, Glomma, Drammenselva og Skiensvassdraget. I byene i Vestfold var det derimot skipsfart og hvalfangst som ble de sterkeste vekstfremmende krefter i næringslivet. Selv om Vestfold i dag er et vel utviklet industrifylke,—noe som en seinere skal komme tilbake til,—er fylket ikke blitt preget av de uheldige forhold som mange steder fulgte den planløse utvikling i industriens første gjennombruddsfase. Fylket har f. eks. ingen spesielle problemer med luftforurensning fra industri, noe som foruten den generelle miljømessige betydning også er viktig i forbindelse med bruk og vedlikehold av finere apparatur.
 


Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

6. Industrien i Vestfold.

På Østlandet er det relativt lite industri i innlandsdistriktene, mens Vestfold hører til de vel utviklede industrifylkene langs kysten. Som nevnt foran setter imidlertid ikke denne næringen sitt preg på   arbeids-livet i Vestfold i den grad som i enkelte fylker. I 1963 var sysselsettingen i industrien i Oslo 74 718 personer, i Østfold 34 305 personer og i Buske-rud 27 147 personer, mens Vestfold, som lå omtrent på   linje med Tele-mark, Hordaland og Møre og Romsdal, hadde 19 270 personer sysselsatt i industrien. Når det gjelder bearbeidelsesverdi i industrien, lå Vestfold som nr. 6 blant landets fylker. For å få et bilde av industrialiseringsgraden, kan  en ta utgangspunkt i oppgavene over fordelingen av den hjem-mehørende folkemengde etter næring i 1960. I riket var det ca 35 % av befolkningen som levde av industri, mens det tilsvarende prosenttall for Vestfold var ca 40, for Østfold ca 48, for Buskerud ca 43 og for Telemark ca 45. Hvis en tar hele Østlandet under ett, var det 37 % av befolkningen som levde av industri.

 Skipsindustrien, med over fjerdeparten av industriens sysselsetting, spiller en stor rolle i fylket, og de andre bransj-ene innenfor jern- og metallindustrien er også viktige. Fylket har tre store skipsverft, i Sandefjord, Tønsberg og Horten. Treforedlingsindustrien spiller særlig en rolle i Larvikdistriktet og nord i fylket. Larvik har også en rekke større og mindre bedrifter i jern og metall og andre bransjer. Sandefjorddistriktet er et sentrum for kjemisk industri (der-iblant maling- og lakkindustri) og foredling av marine og vegetabilske oljer. I Holmestrand er det aluminiumbearbeiding som dominerer. Tønsbergdistriktet har en meget allsidig industri med bl. a. næringsmiddel-bedrifter, tekstil- og bekledningsindustri, mineraloljeforedling, papirindustri, jernstøperi, galvanisering, mekanisk industri og reperbane. Horten har i de siste år blitt et sentrum for elektronisk industri.

Rederinæringen—med Sandefjord og Tønsberg som de viktigste sentra i fylket,—arbeider på   det internasjonale plan.

Vestfold har en sentral beliggenhet i forhold til viktige industriområder i andre Østlandsfylker. I Buskerud er en vesentlig del av industri-en samlet i Drammensdalen like nord for Vestfold og på   tilsvarende måte ligger den alt overveiende del av de større bedriftene i Telemark i Skiens-/Porsgrunndistriktet rett sydvest for Vestfold. Avstanden til industri-områdene Moss—Fredrikstad—Sarpsborg er også kort, og forbindelsen over fjorden må antas å bli raskere etter hvert. Vestfold ligger altså sentralt til i forhold til en vesentlig del av landets treforedlingsindustri, og med kort avstand til Norsk Hydros storanlegg på   Herøya. Videre er det lett å holde kontakt med den sterke elektrotekniske bransjen og den store og meget allsidige industrien for øvrig i Oslo. En utdannelsesinstitusjon med sete i Vestfold vil i det hele tatt ha de beste muligheter for å utvikle et positivt samspill med industrien i hele Østlandsområdet.
 

Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]
 

7. Tilgang på forelesere.

Komiteen har fått  opplyst at det fra bedrifter i Vestfold kan  skaffes forelesere bl.a.. innenfor følgende fagområder:
Støperiteknikk,
stålkonstruksjon,
verkstedforarbeidelse,
montasje og overflatebehandling av stål,
maskinteknikk,
skips- og skipsmaskinbygging,
metallurgi,
korrosjonsforhold,
overflatebehandling av materialer,
treforedlingsteknikk,
treimpregnering, overflatebehandling av tre,
framstilling av isolasjonsmaterialer,
kjemiske fag, spesielt kjemiteknikk ved mineraloljeforedling og fettkjemi, spektralanalyse, polymerkjemi,
elektroteknikk,
måleteknikk,
varmelære,
bedriftsorganisasjon,
industriell anvendelse av EDB-maskiner.

Komiteen har videre fått oppgaver over tallet på   sivilingeniører med arbeidssted i Vestfold som var medlemmer av Den Norske Ingeniørforening hosten 1965. Fordelingen var distriktsvis slik:

 Larvikdistriktet   40
Sandef j ordistriktet 39
Tønsbergdistriktet 70
Hortendistriktet 59
Holmestranddistriktet 17
Nordre Vestfold 3

Til sammen 228
 

Som nevnt foran er avstanden kort fra Vestfold til Nedre Telemark, Drammensdalføret, Oslo og industridistriktene i Østfold, og det vil derfor være god anledning til å trekke spesialister fra disse strøk inn i undervisningen. I denne forbindelse kan  det ha betydning at Larvik, Sandefjord og Tønsberg har hoteller i høyeste internasjonale klasse.


Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

8. Hovedoppgaver for studentene.

De opplysninger som komiteen har fått fra bedrifter i fylket viser at det vil være rikelige muligheter for studentene til å velge hovedoppgaver som kan  utformes i samarbeid med den lokale industri. Følgende spesialfag er bl.a. nevnt:

Karosserikonstruksjon, varmeberegning, ventilasjon, materialana-lyse m. m. for busser,

maskinteknikk, fabrikkdrift og metallurgi, konstruksjon av stålbruer, bygningskonstruksjoner og kraftledningsmaster,

problemer i forbindelse med sveiseutstyr, apparatbygging,

konstruksJon av skipsmaskiner, skipsbygging,

elektroteknikk, skipsautomatisering, aluminiumlegeringer, korrosjonsforhold og overflatebehandling av aluminium,

betongteknologi, statikk, bygningsøkonomi, treforedlingsteknikk,

kraftledninger, husbygging og kaibygging av impregnert tre, konstruksjon av produksjonsutstyr for plastindustri,

fettkjemi, mineraloljeforedling,

defibrering av tekstilmateriale, automatisering av produksjon og pakking for tekstilprodukter,

kjøleteknikk,

varmeøkonomi og fyringsteknikk, dypfryst ferdigmat,

bedriftsteknikk, bedriftsledelse.

Fylkets nære naboskap til andre industridistrikter på  Østlandet medfører også at det blir naturlig og lettvint å drøfte samarbeid om hovedoppgaver med større bedrifter i disse strøk.

Når skolen stadig får kontakt med industrien i forbindelse med bruken av spesialister fra bedriftene som timelærere og angående hovedoppgaver for studentene, vil dette også naturlig kunne utvikle seg  til et sam-arbeid om spesielt «matnyttige» forskningsoppgaver.


Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

9. Skolens størrelse og arealbehov.

Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsrad har foretatt beregninger som går ut på   at det i 1980 vil være behov for ca. 2 000 studie-plasser for den høyere tekniske utdanning i tillegg til de 4 000 studieplasser ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Det er for øvrig rimelig å regne med at en ny teknisk høyskole etter hvert vil vokse, slik at den får samme kapasitet som planlagt ved NTH, 4 000 studieplasser. Det er også grunn til å regne med at en del av den universitetsundervisningen som ellers måtte foregå i Oslo—f. eks. utdanning av realkandidater— kan  bli lagt til en slik høyskole som det er tale om.

NTH i Trondheim disponerer i dag ca. 460 dekar, og det regulerte interesseområde er på  ca. 660 da. Av arealet er i dag 290 da utnyttet til bygninger og parkområder som ikke skal bebygges.

Arealbehovet for det nye anlegg kan  først beregnes nøyaktig når det foreligger planer for undervisningen. Rent skjønnsmessig vil en imidlertid gå ut fra følgende primære plassbehov:

Skole- og velferdsbygg  1.000 da
Boliger for 3 500 studenter 350 da
1 350 da

Det er da ikke regnet med tomter for bolig til et personale på   anslagsvis 1600 personer. Det forutsettes at disse bosetter seg  utenfor det egentlige skoleområde.

Et hvilket som helst ønskelig arealbehov kan  imøtekommes i Vestfold.

Vi skal bygge for kommencle generasjoner, og da bør mulighetene helt fra starter av legges til rette for videre ekspansjon. Komiteen mener derfor at det bør erverves et areal pd 3 000 da og at ytterligere tilstøtende arealer pd 2 000 da bør kjøpes eller reguleres for videre vekst.


Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]

10. Plasseringen i Vestfold.

En komite i Sandefjorddistriktet har foreslått tre alternative muligheter for plassering av en teknisk høyskole i Sandar. I forbindelse med regionplanarbeidet for Tønsberg og omland har det videre vært antydet at en slik skole med fordel kunne plasseres i nærheten av Åsgårdstrand, og i Horten/Borre har det også vært gitt uttrykk for kommunal interesse i å få teknisk høyskole plassert der. Ramnes kommune har sendt inn et forslag om plassering innenfor sine grenser, og saken har også vært nevnt for Lardals vedkommende.

På bakgrunn av de synspunkter som er lagt fram foran finner komiteen at skolen bør plasseres i strøkes Horten—Sandefjord med nær tilknytning til motorveg og jernbane, i relativt kort avstand fra de eksisterende byer, men i den vestlige utkant av det tettbygde kystområdet . Når lokaliseringsspørsmalet er blitt mer avklaret, vil komiteen ta opp spørsmalet om den mer detaljerte planlegging på  ett eller flere bestemte steder.

Tønsberg, 24. januar 1967.

OLAV GROVE
FRITHJOF BETTUM
Ø. HOLM JOHNSEN
THOMAS TORKILDSEN
Th. ARENTZ
C. H. THRAP-MEYER
 

Bertold Hasvoll
 

Gå til [toppen] [innholdsfortegnelse]