Stål i ben og arme ...
Idrettsmerker - skjold – klassekamp
Det var i 1920 årene at skoleidretten begynte å ta form
i vårt land. I Tønsberg ble det i 1922 valgt et idrettsråd
på 4 medlemmer, og Landsnevnden for skoleidrett sendte idrettsrådet
tabeller over høyde og vektalder til bruk ved beregninge av elevenes
fysiske (konkurranse) alder. Hensikten med skoleidretten var naturligvis
den aller beste, fysisk fostring, som det het, var kommet i skuddet,
og noen ildsjeler blant lærerne gikk stadig med stoppeklokke i
lomma, både formiddag og ettermiddag.
For mange elever betydde konkurranseidretten en ny giv. Mange som ikke
hevdet seg i skolestua, svevde elegant over lista på høydestativet
eller kastet «liten ball» så det suste. Men det var
også mange som her opplevde de store nederlag. Den dag i dag har
jeg vanskelig for å forstå hvordan våre gymnastikklærere
gjennom mange år rolig kunne se på at man «valgte»
parti, når vi f.eks. skulle slå ball. Som regel var det
de to beste som skulle velge, og så pekte de da ut en for en hvem
de ville ha. Det samme skjedde hver gang; den samme, eller de samme,
ble stående igjen til sist hver gang. Det var en form for skoleorganisert
mobbing.
Fra 1934 kom idrettsmerkene - jern, bronse, sølv og forgylt.
For «forgylt» var det i alt fem grader, og det var stolte
øyeblikk da disse merkene ble delt ut. I noen av 30 årene
ble det lagt stor vekt på denne utdelingen. Arbeiderforeningen
ble brukt til dette formål. For guttene kan det være av
interesse å se hva kravene var til 5 forskjellige øvelser:
Fysisk alder
(Konkurransealder)
|
Løp 60m sek.
Bronse Sølv/forg.
|
Høydehopp med tilløp
centimeter
Bronse Sølv/forgylt
|
Lengdehopp med tilløp meter
Bronse Sølv/forg. |
Kast med liten ball meter
Bronse Sølv/forgylt
|
Kast med stor ball meter
Bronse Sølv/forg. |
11 år (10½-11½)
12 år (11½-12½)
13 år (12½-13½)
14 år (13½-14½)
15 år (14½-15½)
16 år (15½-16½) |
11,0 10,2
10,7 9,9
10,3 9,6
10,2 9,5
9,9 9,1
9,6 8,8 |
90 100
95 110
100 115
105 120
109 125
114 130 |
2,89 3,27
3,07 3,45
3,27 3,65
3,39 3,78
3,68 4,08
3,86 4,33 |
32 38
35 42
38 45
41 48
44 52
47 56 |
12 15
14 16
15 18
17 20
18 21
19 22 |
(Klikk på
bildet for å forstørre)
«Gamle Idretten» var fotballarenaen for alle klassekamper.
Her er redaktørens eget lag, klasse 7A fra 1941. Øverst
fra venstre: Knut Andersen, Thorstein Trøften, Richard Mærøe,
Sven Haraldsen, Ragnar Gundersen. 2. rekke: Reidar Ingeman Ødegaard,
Ragnar Edh (Kalheim), Arne Carlsen. 1. rekke: Erling Dittmann, Erling
Stubben, Arne Johansen.
Ved Slottsfjellskolen har det i mange år blitt kjempet om vandreskjold
i forskjellige øvelser. Fra Landsnevnden kom det 3 vandreskjold,
et i friidrett, et skiskjold, et skøyteskjold. Pr. 1982 viser
det seg at konkurransen om disse nok har vært noe uregelmessig,
ihvertfall er ikke årstallene gravert inn.
I 1933 fikk rådet som gave fra Tønsberg Svømmeklubb
2 vandreskjold av sølv, ett for piker og ett for gutter. Disse
skjold skulle da tilfalle den pike eller gutteklasse som var flinkest
i svømming. Klassekonkurransene skilte seg noe ut fra den individuelle
konkurranse, idet det ble lagt vekt på solidaritets prinsippet:
Nåde den som ikke stilte opp for klassen! Ikke minst i svømming
ble det mye dramatikk i forbindelse med klassesvømmingen. Noen
ganger kunne forholdene på sjøbadet være ganske gyselig,
andre ganger kunne det være så som så med svømmeferdigheten.
Men stakkarene måtte uti, og de ble heiet fram over Nordbyens
salte vover til de mer druknet enn levende kunne klaske handa i startbrettet
og heises opp av velvillige klassekamerater. Selv om vannet kunne være
dårlig, så var det nesten ingen i dette landet som hadde
så fin svømmestadion som Slottsfiellskoleelevene i 1930
årene.
(Klikk på
bildet for å forstørre)
Skolesjoldene som fikk «klassehjertene»
til å svulme av stolthet når de ble utdelt.
Ingen av oss glemmer den dagen nybyggingen på Kaldnes braste
inn i tribunene. Ikke minst på grunn av sjøbadets nære
beliggenhet, økte svømmeferdigheten sterkt blant elevene.
En undersøkelse fra 1926 viste at 59 % av alle barn i 7. klasse
kunne svømme på dypet uten hjelpemiddel. I 1936 var svømmeferdigheten
steget til 87 %. Ett av kravene til idrettsmerket i sølv, var
at de skulle kunne nytte Holger Nielsens opplivningsmetode.
I 1937 kom jentene med blant merkevinnerne. De fikk sine merker utdelt
sammen med guttene. Lærerinnene hadde da sitt eget lærerinnelag,
som bestod helt til 1954, og de hadde sitt eget idrettsråd. Fra
rapporten leser vi at «de to idrettsråd samarbeider i den
utstrekning det er nødvendig». Fra 1939 gikk man bort fra
den indi viduelle premiering av idrettsprestasjoner, idet man var redd
for at det skulle oppstå «idrettsstjerner». I 1940
gav Tønsbergs Turnforenings skøytegruppe et vandreskjold
i sølv for hurtigløp på skøyter. Kanskje
noe av spiren til Tønsberg som skøyteby ligger her. Det
samme år gav skoleinspektøren en hel dag til idrettskonkurranser.
Ellers var klassekampene i fotball i skuddet i alle år, og «Gamle
Idretten» var gjerne skolens fotballarena. Visse år var
spenningen så stor at selv byens aviser var tilstede og refererte
sakkyndig spillet og de enkelte spillere. Interessen skyldtes ikke minst
noen av lærerne som også brukte sine ettermiddager til å
gå på «klassekamp». Når jeg tenker tilbake
på fottøyet den gang beksømstøvler med jernbeslag
foran og «skobesparere» under, så er det forunderlig
at det ikke ble flere benbrudd.
|