Med guttemusikken på jubileumsutstilling i 1914 og «Wagner»
på Slottsfjellet i 1939
«Som nystartet skolekorps i 1914, ble vi invitert til å spille
på jubileumsutstillingen i Kristiania samme år. Min far, som
da var lektor ved Den Høyere Almenskole i Tønsberg (Jonathan
Johnson), var med ved den anledning, og han fortalte meg etterpå
at han aldri i sitt liv hadde hørt noe så redselsfullt»,
sier dr. Jon Johnson, Tønsberg.
Og han fortsetter: «Jeg spilte klarinett, og enhver som har forsøkt
seg på dette instrumentet, vet at det ikke er lange veien fra
tonen til pipet. Som ny begynner ble det for mitt vedkommende for det
meste pip, ihvertfall på denne utstillingen, og jeg minnes godt
at en av mine kamerater, som sto bak meg, dyttet til meg og sa: «Hold
opp med den blåsinga, du bare piper likevel! »
Sigurd Hassum, et begrep i Tønsberg for korsang.
Lærer i byen fra 1917.
Gjennom sine snart hundre år har Slottsfjellskolen vært
et arnested for musikk og sang. Tidligere har vi presentert Severin
Kjærs «pigekor», med linneakrans i håret, og
den samme lærers «sang-gutter» som i mørke
dresser og skottelue sang ved begravelser. I 1914 gjenlød korridorene
på Slottsfjellskolen av tuba, klarinett, basun, trompet og ikke
minst – trommer. Som sagt, ikke alt lød like vakkert, men fremragende
musikere og dirigenter, og ikke å forglemme –– foreldre, tok barna
på alvor og støttet opp. musikk og sang. Tønsberg
Skolekorps' første dirigent var Alf Rosenblad, en mann som fikk
stor betydning for skolekorpset, både som dirigent og som komponist.
I legg til dette hadde han også lyriske evner og så muligheten
for å kombinere spill og sang. I 1917 skrev han men denne sangen
til Guttemusikk-korpset, som ble brukt i mange år.
Hurra – her kommer Tønsberg Guttemusikk.
Hvem her i byen kan vel spille slik –,
Rett i ryggen, opp med instrumentet.
En, to, tre – vi er med.
Stramme ben og legger, som en militær.
Tønsberg-guttene går ei med stive knær.
Hurra – gutter, nu vi ville som en lerke, slå en trille.
Kom an – vi stemmer i.
Vi som spilte i korpset like før siste krig, vil huske Rosenblads
«Lille Marsj», hvor trommene akkompagnerte mens resten av
korpset sang: "Her kommer vi med sang og spill, hør hvirvlen
går og trommen slår i takt dertil... »
(Klikk på
bildet for å forstørre)
Tønsberg Guttemusikkorps 17. mai 1914. Det
var dette nystartede korpset som fikk xren av a spille åjubileumsutstillingen
i Kristiania. Sittende fra venstre: Sverre «Blekken» Jacobsen,
Johannes Brattli, Eugen Landberg, og Sverre Berntsen. 1. rekke fra venstre:
Olaf Jonassen, – ? –, Harald Undrum, Ansgar Jacobsen, Louis Halvorsen,
Helge Halvorsen, Sverre Johansen, Erling Johansen, Harald Mathisen,
Osvald Sveum, Odd Larsen og Torger Torgersen. 2. rekke fra venstre:
Hakon Eriksen, – ? –, Kristian Grensten, Halfdan Boye, Leif Eickstedt,
Thor Larsen, Georg Gulliksen, dirigent Alf Rosenblad, Walter Nielsen,
Olaf Eriksen, Henry Eriksen, Martin Tomsbraten, Eilert Dahlquist. 3.
rekke fra venstre: Magnus 7, Thorleif Landberg, – ? –, Alf Haraldsen,
Hans Grotli, Jon Johnson, Arne Sjelund, Ferdinand Olsen, Thor Larsen,
Jon Dahlberg, Ole Knutsen, Trygve Eriksen, Harald Undrum og Kristian
Bollxren. 4. rekke fra venstre: – ? –, Gunnar Evensen, – 7 –, Rolf Foyn,
Olaf Jonassen, Trygve Eickstedt, Martin Tollefsen, Henrik Bjennes, Asbjern
Jernsen, Edgar Rojahn, Sverre Kranstad, Åge Myklegard, Selver
Laahne og Asbjern Vermerød.
Johannes Myhre, sangpedagog av stort format og leder
for «Myhres guttekor». Ansatt i Tønsberg 1920.
Gjennom mer enn tredve år var Halfdan Kløvholt korpsets
snille og meget tålmodige dirigent. Det hendte hans tillit til
oss som guttemusikere oversteg det vi maktet, som da vi f.eks. i 1939
i to år hadde øvet på et utdrag fra operaen "Tannhãuser"
, "Gjestenes inntog på Wartburg". Etter to år, var vi stadig
like langt fra det fullkomne, og de fleste av oss datt nok av lasset
både en og flere ganger da vi spilte dette særnummeret under
åpningen av det store guttemusikkstevnet i 1939.
Det er spørsmål om Wagner ville ha kjent sin mektige kornposisjon
igjen, men han var heldigvis død! Wagner hadde, som kjent, visse
forbindelser innenfor den klassiske og hedenske gudeverden, og det var
kanskje et svar på hans vrede da han like etter lot et forskrekkelig
tordenvær slippe løs, så kraftig at en del av stevnet
faktisk rant bort.
Tønsbergs Blad, som den gang hadde en meget vennligsinnet kritiker,
(-ng), Erling Ebbesen, skrev om musikken at "ikke alt var like samstemt"
og at Wagner-marsjen "gjorde seg godt", hvilket naturligvis kan tolkes
på svært mange måter. Men kritikeren syntes enda mer
betatt av tordenværet som fulgte, for da måtte guttemusikantene
konkurrere med "den himmelske musikk" - og gi tapt!
Lilletromma -et prestisjeinstrument
Nei, samspillet skjulte "en mangfoldighet av synder", som det står
i en annen kjent bok. En av disse små guttemusikantene foredro
for sin bestefar, på sitt althorn som han bare hadde hatt et par
uker, "På solen jeg ser ... " Det var lite som tninnet on Ole
Bulls melodi, og dette skjønte gutten som litt unnskyldende bemerket:
"Du skal bare høre hvor fint det høres når trommene
kornmer til, bestefar!"
Det fulgte en spesiell prestisje med å slå lilletromme.
Det var et slags soloinstrument som aldri sviktet.
Våre to dyktige trommere, Karsten Kopstad og Finn Gulbrandsen
("Gubbas") hvirvlet oss oppover Storgaten hver 17. mai, mens en liten
ess-kornettist i første rekke strevet med å holde takten
med en dobbelt så lang basunist i rekken bak. Det vanket slag
i hodet fra basunen og spark i baken, og det var ikke fritt for at det
rant et par tårer.
Noen fikk lov til å være med å marsjere 17. mai på
en betingelse - de skulle ikke spille! De skulle bare se ut som
om de spilte. Det forteller litt om det sosiale formål skolemusikken
alltid har hatt. I dag er det her skillelinjene går mellom våre
skolekorps - de som virkelig dyrker musikken og når opp blant
eliten, og de andre som sier at "her skal alle bli med som har lyst".
Men på ett felt synes alle korps i dag å ha oppdaget nøkkelen
til godt samspill-individuell instruksjon. Dagens skolekorps spiller
nok gjennomgående bedre enn de gjorde for 40 år siden. Man
har bedre instrumenter, og det faktum at jentene er kornmet med, har
styrket det seriøse innslaget.
(Klikk på
bildet for å forstørre)
Det var dette korpset som spilte «Wagner»
på Slottsfjellet i 1939.
1. rekke fra venstre: Ivar Holm, Tormod Ruvang, Sverre
Børstad, Loydy Andersen, Knut Ekeberg,
Ernst Ekeberg, Yngvar Numme,
2. rekke: Finn Nicolaysen, Arne Jelstad, Øyvind
Moe, Halfdan Klovholt, Erling Dittmann, Knud Quitzsch.
3. rekke: Karsten Kopstad, Finn Gulbrandsen, Bjørn
Karlsen, Bjørn Andvik, Asbjørn Ekeberg, Arvid
Enghaug, Olav Paulsen, Erik Amodt, Nils Tuft, Anker
Edh (Kalheim).
4. rekke: Hans Jørgen Strandhaug, Odd Hansen,
Per Asplin, Rolf Samuelsen, Rolv Sætre, Arne Nicolaysen, Per Ivar
Haug, Kurt Zeiner, Reidar Bergheim, Ole Skjeggestad.
5. rekke: Ragnar Pedersen (Bjore), Endre Lillethun,
Rolf Nyhus, Knut Kristensen, Arne Larsen, John
Larsen, Knut Frantzen, Arne Tungfelt.
"Dette er mitt private instrument . . . "
Apropos instrumenter. Før guttemusikken ble stiftet hadde man
i Tønsberg "Ditmansens Musikkkorps", ledet av faktor Carl Johan
Ditmansen. Følgende historie tilskrives ham: Da man en
17. mai spilte Oscar Borgs "Den Norske Løve" opp Storgaten, ble
Ditmansen oppmerksom på at en av musikantene spilte noe helt annet
enn de andre. Noe indignert og forskrekket, gikk han bort til mannen
og minnet ham om at han måtte spille det de andre i korpset spilte,
nemlig "Den Norske Løve", men han fikk dette svaret: "Dette er
mitt private instrument, og på det spiller jeg presis hva jeg
selv ønsker!" Det sies at det etter dette er blitt vanlig at
korpsene selv eier instrumentene.
Sigurd Hassum
Av de mange sanglærere som satte sitt preg på Slottsfjellskolens
sangundervisning, står for mange av oss Sigurd Hassum og Johannes
Myhre, i en særstilling. De kom omtrent samtidig til Tønsberg-skolen,
i 1917 og 1916. 1 30-årene hadde disse to hvert sitt kor, Hassums
pikekor, og Myhres guttekor. Begge sang meget godt.
Lærer Hassurn var en ildsjel innenfor sang og musikk i denne
by, som dirigent for pikekoret, medhjelper i guttemusikken og som dirigent
for Tønsberg Blandede Kor. Hans pikekor var i grunnen en videreføring
av Severin Kjærs. Hans hemmelige våpen var en stemmegaffel,
som han bar sammen med fyllepennen og blyant i sin jakke. Han var gjennom
musikalsk, ja, før elektronikken for alvor gjorde sitt inntog
på Nauens Klokkestøperi, var det Hassum man henvendte seg
til for at han skulle "smake" på tonen for klokkene ble sendt
ut. Han konbinerte sin musikalitet med ikke så lite oppfinnsomhet.
Vi husker hans vandringer i klassen med en slags "Do-re-mi-fa-so-la-si-do-skala",
en glideskala hvor han kunne prøve elevenes evne til å
klare tonesprang. Av og til tok han frem et gammelt salmodikon, et enstrenget
strykeinstrument, som av studentene på "seminaret" i Hamar ble
kalt "tålmodikon" fordi det var et kjedelig pensuminstrument,
jammerlig og elendig i tonen. Det utgjorde selve grunnpillaren i all
sang og musikkopplæring i det gamle seminariurn. Vi husker alle
Hassums opptredener med sine kor - først et lite knips med stemmegaffelen,
så "summetonen", og dermed var sangen i gang. Vi guttunger som
hadde for vane å legge merke til alle uvesentlige detaljer, kunne
naturligvis ikke unngå å feste oss ved Hassums lille, pikante
kniks i knehasene når han dirigerte. Dette hadde han naturligvis
tilfelles med alle stor dirigenter, men disse kom vi guttunger aldri
så nær.
Myhres guttekor
(Klikk på
bildet for å forstørre)
Myhres guttekor, som er identisk med klasse 7c ved
Slottsfjellskolen i 1942. Nederste rekke fra venstre: Per Asplin, Kurt
Zeiner, Haakon Haakonsen, Bjørn Rosenvold, lærer Johs.
Myhre, Trygve Vangsnes, Rolf Bjørn Andersen, Leif Berulfsen,
Per Holmen.
Midterste rekke: Jan Kilingstad, John Larsen, Per Rye
Jørgensen, Arne Solerød, Ragnar Askum, Finn Erik Lind
jørgensen, Gunnar Strømmen, Reidar Bergheim, Thorleif
Moe, Steinar Nicolaisen, Ernst Ivar Tønseth.
Øverste rekke: Kåre Vangsnes, Odd Reidar
Johansen (Borknes), Rolf Westberg, Per Hugo Kristoffersen, Håkon
Magnussen, Finn Stensholt, Thorbjørn Sandviken, Roald Gunnerud,
Per Sørensen (Bonner) og Bjarne Andersen.
I begynnelsen av krigsårene kom Myhres guttekor til å bli
en lyskilde i byen i en ellers vanskelig tid. Disse byens femtiåringer
i dag vil sikkert huske denne perioden av deres liv med særlig
glede. I en ellers vanlig gutteklasse sporet lærer Myhre mange
gode sangtalenter. Vi glemmer aldri korets vakre frernføring
av "Sov min prinsesse, sov inn . . . " med Per Asplin som solist. Kanskje
var det her hans kunstnerkarriere begynte? Vi som hørte på,
holdt pusten i de vakre koleraturpartiene.
Haakon Haakonsen forteller at guttene selv også hadde et eget
grep på lærer'n. Hendte det at timene ble for lange, var
det alltid en som foreslo at de godt kunne tenke seg å lære
en ny sang. Dermed ble det adskillig mer sangundervisning enn det som
var vanlig. Korets kanskje mest populære nummer var "Pål
sine høner ... " i en egen Myhreutsettelse med innlagt:
hønekakling av Trygve Vangsnes. Andre stjernenummer var "Bred
dina vida vingar", "Norge, mitt Norge", "En rose er utsprungen", "Ave
Maria" (Bach/ Gounod), "Det går et stille tog", Lammers "Deilig
er jorden" og "No livnar det i lundar".
I en skoleplan fra 1905 for Tønsbergs folkeskole heter det om
formålet med sangundervisningen: "Børnene skal bringes
til at synge korrekt og vakkert og at kunne deltage i enstemmig og flerstemmig
sang. Ved deres avgang fra skolen skal de have lært de almindeligste
etoner, julesanger, fædrelands- og folkesange. Melodierne indøves
i de lavere klasser som ehørsang. I de høiere klasser
benyttes tillige noder". Det sier seg selv, at med lojale lærere
som fulgte denne målsettingen, kunne barna i en syvårs periode
ikke unnga å lære "salmetoner, julesanger, fædrelands-
og folkesanger". Ja, de ganger jeg besøker pensjonist-sentra,
aldershjem og steder hvor byens eldre holder til, og slår på
disse strenger, lyder det kraftig og bevisst som i et gammelt klasserom
på Slottsfjellskolen.
|