 |
Erling
Dittmann: Slottsfjellskolen - og vi som gikk der |
||
 |
|||
| << Forrige | Forside - Innhold | Neste >> | |
Gudbrandsdølen Engebret Hougen, skolens første bestyrerDet må ha vært underlig for Slottsfjellskolens første bestyrer, Engebret Hougen, å lede festen ved innvielsen i mars 1884. Han var den gang en av landets mest betydelige skolepolitikere, en fremragende pedagog og elsket av byens «almue», men han ble ikke ansett for «ønskelig» som medlem av den kommisjon som utredet byggingen av Slottsfjellskolen. Man var engstelig for at med ham som medlem, ville skolen bli for dyr. Som kjent ble skolen bygget med store overskridelser i byggesummen, men Hougen kjenner ingen bitterhet og gleder seg med byen forøvrig over den fantastiske skolebygning. I tillegg til de 23 klasserommene, gymsal osv., hadde skolen også leilighet for vaktmester og for bestyrer:«Kl. 7 om kvelden», skriver han, «tog jeg Mor under
armen og vandrede opover, og der fandt vi vort nye Hjem fuldt ordnet.
Jeg ønskede du hadde set det! Saa koseligt troede jeg ikke vore
gamle møbler skulde tage sig ud mellem de blanke Vegge».
Sel - Klæbu Seminar - Fredrikstad - Nes - TønsbergDa hadde Engebret Hougen virket som lærer og klokker i Tønsberg i 25 år. Til Tønsberg kom han med sin familie fra en lærerstilling på Nes i Hedmark, før det hadde han vært lærer i Fredrikstad, fra 1846 - 55. Hans sønn, Knut Hougen, som siden ble bestyrer ved Middelskolen i Sandefjord og en meget betydelig mann for sitt lokalsamfunn der, har skrevet en ypperlig biografi over sin far: «Engebret Hougen, Hans Liv og Virke». (Sandefjord 1934). Engebret Hougen må ha hatt en god porsjon av det vi i dag ofte omtaler som karisma, en egen utstråling, som gjorde ham populær blant menig-mann, men samtidig omstridt blant de store:«Jeg minnes min forundring over at voksne menn kunne gråle, — det hadde jeg ikke sett før, - og min stolthet over at dampbaten («Skibladner») gav salutt for fars regning, da den gled ut Helgøisundet. Efter en kort stans i Kristiania, steg vi en oktoberkveld iland fra «Bjørn Farmand» på Tolbodbryggen i Tønsberg.» (K. Hougen).
Fortalte P. Chr. Asbjornsen sagnet om Peer GyntEngebret Hougen kom fra Sel i Gudbrandsdalen. Han ble født i 1826, som den sjette av 9 barn. På bygdemålet ble navnet alltid uttalt Imbert. Han tilhørte en gammel bygdeslekt, særlig var hans oldefar kjent som en fremragende eventyrforteller og visesanger. Denne arven tok sa Engebret over, og det var faktisk han som kom til å fortelle Asbjørnsen sagnet om Peer Gynt. Som kjent tok så Ibsen sitt sujett igjen fra Asbjørnsen. Denne fortellerevne kom meget godt med i hans lærergjerning. Han dramatiserte hele bibelhistorien for barna og la vekt på en personlig kontakt både med foreldre og barn, noe tønsbergensere ikke tidligere hadde opplevet maken til. Det fortelles at han begynte sin lærergjerning i byen med å ta for seg de enkelte hjem, ett for ett.Til å begynne med møtte han en viss skepsis, men siden ble det vanlig at både barn og foreldre oppsøkte ham for å prate. Ikke minst kom sjømannskonene med oppløpne gutteslamper for å be om hjelp. Som regel var det nok å snakke med guttene, men forelå det riktig ondartede tilfelle, «stakk han riset under ytterfrakken og ruslet avsted med et lunt blink i øiet, for han hadde jo også øie for det komiske moment i en alvorlig situasjon.» (K. H.) Hougen bygget hele sin undervisning på et slags lystprinsipp. Uinspirert undervisning var død undervisning. Et viktig middel var sangen, som han brukte i alle sammenhenger. Sangen var en god støtte for hukommelsen. I geografi f.eks. spilte Hougen på hele sitt poetiske register. Denne Norgeskartvisen er ikke bare «rimerier», den gir også god mening: «Med Foden i Nordsjø, Atlanteren på Bagen,
Og dog inset Vrag! Nei i Eller når temaet var norskekysten og fjordene, da gjaldt det å gi tønsbergelevene lokale holdepunkter: Naar Is i Vaaren bryder op - Og her er en hilsen til hvalfangerne: «Først stevner ut en Viking-Hær
«Far var ikke politiker, men folkeoppdrager»Men ikke alt var like rosenrødt for Hougen som den daglige undervisningen av barn. På Klæbu Seminar var han blitt indoktrinert om betydningen av grundtvigianismen - norskdom og kristendom. Men han var altfor klok til bare å bli en etterplaprer. Det var nok av dem. Han står frem med en klar kristen bekjennelse, men her lite til overs for pietistene. Gleden og inspirasjonen som preget grundtvigianismen hadde han felles med dem.Som den åndskapasitet han var, ble han dradd med i byens politiske og kulturelle liv. Han hadde bade en skarp og elegant penn og kom i redaktørstillinger både i «Tunsbergeren» fra 1867-71 og i Tønsbergs Blad en kort periode 80-81. Selv om han stilte seg svært skeptisk til mye av det Sverdrup stod for, var han nok i sin holdning og i hele sin legning venstremann. Og det var farlig i en by hvor de ledende menn var sterkt konservative. Morgenbladets kjente redaktor, Friele, fikk Hougen aldeles i vrangstrupen, og etter å ha blitt utsatt for meget skarp og tildels sjikanøs kritikk fra en av byens ledende menn, trakk han seg som redaktør av «Tunsbergeren». Så gikk det ti år for han kom inn igjen i journalistikken. Hans sønn påpeker at «far ikke var politiker, men folkeoppdrager». Sammen med E. Hougen kom en annen populær skolemann, Emil Olsen,
til å sette sitt preg på tønsberg-pressen i en del
år. Ja, det var sa «ille», blir det sagt, at til tider
var avisene mer pedagogiske tidsskrifter enn egentlig nyhetsorganer.
Det ble vel mye skole-prat for tønsbergenserne. Tønsberg ArbeiderforeningPå et møte i Foyngården den 2. desember 1866 tok Hougen sammen med bl.a. Svend Foyn initiativ til å starte en Tønsberg Arbeiderforening. Det skulle bl.a. være et alternativ til brennevinssjappa «Hue Stupe» (Storgaten), og den ukentlige dansetilstelning på Holthe-salen og Aksels-salen. Her skulle være bibliotek og leseværelse, små sammenkomster, sang og lek. Og det hele skulle vaere upolitisk.1886 ble sa Arbeiderforeningen innviet. Hougen gik i spissen for penge-innsamling og basarer. Tomten ble kjøpt for kr. 6.000 og man hadde kr. 4.000 å bygge for. En byste av Hougen ble avduket i Arbeiderforeningens fest-sal i 1928. Men grensene for hva som var politisk og ikke-politikk var vanskelig i den tidens Norge. Enten var man pro-Sverdrup, eller sa var man imot. Hougen kritiserte Sverdrup sterkt da Sverdrup karakteriserte Welhaven som en poet av «annen rang», men han kunne vanskelig skjule sin liberale holdning i bl.a. riksrettssaken, og han syntes det ville virke fordummende om man skulle være nøytral og ikke-politikk i den grad at man ble uengasjert. Fra almueskole til folkeskoleSom medlem av den kongelige oppnevnte kommisjon til å utrede lov for byfolkeskolen hadde Hougen en stor drøm:å heve fortidens «fattigskole», som da het almueskole, til å bli en virkelig folkeskole for barn fra alle samfunnsklasser. Forslaget fra kommisjonen av 1873 ble vedtatt, men nektet sanksjon. Men omorganiseringen av undervisningen etter de nye prinsipper fant likevel sted i Tønsberg og flere norske byer. I den loven som ble vedtatt i 1889 finner man de fleste av grunntankene i forslaget igjen. De fem første årene på skolen skulle det være daglig skolegang (24 timer uken), men de to siste årene (12-14 år) ble skoletiden innskrenket til det halve. Begrunnelse? «Staten kan neppe forsvare gjennem en vidtdreven skoletvang at hindre Foreldre fra at benytte de ældre børns Hjelp til sit Arbeide paa en saadan Maade at derigjenem ydes klækkelige Bidrag til hele Familiens Underholdning».I 1875 var det registrert 2665 gutter som var fabrikkbarn, 561 piker, og i tobakksindustrien var 43% av arbeidsstokken 15 år. Dette var i Norge! Først i 1890 kom «Lov om tilsyn med arbeid i fabrikker».
Gudbrandsdølen i TønsbergGudbrandsdolen Engebret Hougen ble en betydningsfull mann for Tønsberg , men meget tyder på at han til tider kjente seg ensom her i byen tross sin posisjon som skolebestyrer. «Jeg lever forøvrig udi vor gamle Stad som om det ikke fandtes flere Mennesker der end jeg. Gud skje Lov at jeg har et Hjem at høre mig til». (Brev 1863).Ettersom tiden gikk, ble Hougen-familien stadig mer populær i
Tønsberg, men i visse kretser ble det kun leilighetsvis besøk.
«Det kunne aldri falt far inngå i klubben en kveld og spille
kort istedenfor å hygge sig hjemme, og klubballene øvet
ingen tiltrekning; far hadde alltid vært en måtelig dansør,
og mor hadde danset fra seg i Fredrikstad og på storgårdene
på Nes». (K. H.) «Løkka»Men familien Hougen skapte seg sin egen lille familiehelligdom — «Løkka». Det var vanlig den gang at tønsbergfamilier leide og forpaktet små jordflekker i byens utkanter. Eldre mennesker i byen vil huske det. Hougen-familien forpaktet noen få mål begrenset av det som i dag er Eckersbergsgate, Frodegt. og Hougensgt. Her hadde de krypinn og «foran huset ble planers en terrasse med bord og benker, flaggstang og blomsterbed, og derfra førte en liten trapp ned til blomster og kjokkenhaven . . .» (K. H.)Ingen i familien hadde tvilt på at de skulle få beholde «Løkka», men Hougen hadde ingen kontrakt, og i 1882 måtte han i stor bitterhet la «Løkka» gå fra seg. Hele familien, særlig hans kone tok seg meget nær av dette. «Sjaa Sole på Anaripigg . . .»«Du har nådd videre med et dikt, du Hougen, end jeg med alle mine bøker», sa Kristofer Janson til Hougen en gang. «Verdens skjønneste kjærlighetsdikt», kalte statsråd Løvland denne visen, som beretter om kjærligheten som sosiale skiller hindret å gå i oppfyllelse. Visens Marit - «den fyste jenta som e drøimde um» - er visstnok den bokstavelige sannhet. Hun, Marit Formo, ble siden gift med stortingsmann Kristian Fougner i Gausdal. Hun døde i 1933, 93 år gammel.Knut Hougen kaller forholdet mellom Engebret og Marit «en vakker vårblomst som ellers ville ha visnet av seg selv, og - fortsetter han - «når forfattere er blitt sentimentale over de unge som ikke kunne få inannen, er det en malplassert medlidenhet, som røer uvidenhet om at dette første utslaget av erotikk - på få undtagelser nær pleier å være like så lite levedyktig som det er skønt». Men «Avskjed med Høvringen», som også denne visa kalles, her med sin vakre, opprinnelige form og dialekt, med all sin ungdommelige «hugilb», en slags malmfuru feste i norsk litteratur. Den vil leve videre: Sjå sole på Anaripigg! Budeia skvatta fra si sel: Kor reint forunderleg au lell, Skal her i ver'n e inkje få Ja, du gjere med blaut i sinne,
Bauta, gitt av tidligere eleverOm ikke Haugen alltid fant seg like godt til rette blant byens autoriteter, så var hans popularitet som skolemester utvilsom.På Tønsbergs gamle kirkegård, på venstre side av kapellet står kirkegårdens mest ruvende bauta på Hougen grav. Gitt av tidligere elever. I «Tunsbergenseren» skriver en av hans tidligere elever,
Ludvig Monser Hamar, et vakkert minnedikt over si gamle lærer
og avslutter det slik: Engebrekt Hougen blir savnet af mange, |
