Sjømannsutdanningen i Tønsberg gjennom 125 år: 1859-1984. Jubileumsskrift. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999
Gå til [forside] [neste] 

Fra sjømannsskole til 
Maritim Høgskole

Av Svein Kaasa

Den 22. mai 1978 vedtok Stortinget at det tok sikte på å legge maritime høgskoler til følgende sju steder: Arendal, Bergen, Haugesund, Oslo, Tromsø, Trondheim og Tønsberg. I Tønsberg kom maritim undervisning på høgskolenivå i gang allerede høsten 1979 både ved Tønsberg Maskinistskole og Tønsberg Navigasjons-skole. Skolene i Tønsberg var, sammen med Sjømansskolen i Trondheim, de eneste som kom i gang så tidlig. 

Studenttallene var riktignok ikke så høye, 12 på elektro og automasjonslinjen, 22 på maskinlinjen og 10 på nautisk linje, men de studentene som søkte, var til gjengjeld innstilt på «pionerånd og innsats». Den 1. januar 1982 ble all maritim høgskoleundervisning i Tønsberg samlet i en institusjon på Haugar. Dermed var Tønsberg maritime høgskole et faktum.

Høgskolen utdanner først og fremst høyere skipsoffiserer for handelsflåten og offshorevirksomheten, som for eksempel sjøkapteiner, maskinsjefer, overstyrmenn, 1. maskinister, stabilitetssjefer og tekniske sjefer. Høgskolen skal dessuten sørge for gode etterutdanningstilbud og gi undervisningstilbud som kvalifiserer for stillinger i maritim landbasert virksomhet.

Hvordan har så denne overgangen fra sjømannsskole til maritim høgskole forløpt? En side av saken er den store velvilje og interesse som fylkesadministrasjonen i Vestfold hele tiden har vist og som ble fulgt opp med nødvendige beslutninger og vedtak. Uten dem hadde det selvsagt aldri blitt noen maritim høgskole. Den andre siden ved overgangsprosessen dreier seg om det som skjedde internt i de to skolene og hvordan administrasjonene, lærerne, de øvrige ansatte og elevene maktet å gjennomføre denne store arbeidsoppgaven. Det kan være interessant å ta et lite tilbakeblikk på akkurat den siden av saken nå i jubileumsåret 1984.

Forberedelsene for overgangen til høgskole begynte allerede i slutten av 60-årene. Da fremmet «Skolekomiteen av 1965» - ofte kalt Steenkomiteen - forslag om ny organisering av det norske skolevesen. De som arbeidet i de maritime skolene, fikk da signaler om at det ble nødvendig å legge om utdanningen, dels for å få den innpasset i det øvrige skoleverket og dels fordi situasjonen i norsk skipsfart forandret seg. Det ble stilt nye krav i forbindelse med offshore-virksomhet. I 1970 var det ca. 30 navigasjons- og maskinistskoler. Fra flere hold ble det også hevdet at det var nødvendig å redusere antallet høgskolesteder, fordi det var alt for mange maritime skoler og fordi behovet for høyere skipsoffiserer var synkende.

Disse signaler ble fra første stund tatt alvorlig av såvel fylkesadministrasjonen som av dem som arbeidet på skolene. Sjømannsutdanningen hadde lange tradisjoner i Vestfold. Ingen kunne derfor tenke seg at deler av den skulle nedlegges. I tiden før Stortinget fattet det avgjørende vedtak i 1978, planla derfor lærerrådene ved de to skolene i Tønsberg hvordan overgangen til høgskoledrift skulle gjøres. Etter hvert oppsto det en entusiasme og sterk motivasjon hos de ansatte som, når alt kommer til alt, kanskje var den sterkeste drivkraften i hele omstillingsprosessen. Som så ofte før, viste det seg også denne gang at når troen og pågangsmotet er tilstede, går det bra.

Forutsetninger
Både lærere og elever stilte seg spørsmål om «Hva vil det si å legge om til høgskoledrift?» «Er det nok å skifte navn på skolen og ellers fortsette å undervise etter de samme fagplaner?» «Vil det fortsatt være mulig å arbeide seg opp fra dekksgutt og maskingutt til offiser?».

Det var hverken lett eller fort gjort å finne svar på disse og alle andre vanskelige spørsmål som meldte seg. Det eksisterte jo ikke maritime høgskoler som man kunne benytte som modell. Til en viss grad kunne det bygges på de erfaringer som andre regionale høgskoler hadde, men det aller meste måtte bygges opp fra bunnen av.
Ingen av de ansatte hadde erfaring fra undervisning eller arbeid i et regionalt høgskolesystem. En del lærere hadde riktignok selv studert ved universitetet og vitenskapelig høgskoler som f.eks. NTH, men forholdene ved landets høyeste læresteder var ikke uten videre overførbare.

Tiden var dessuten knapp. Snaut et år sto til disposisjon fra Stortinget fattet det endelige vedtak og til skolene kunne annonsere høgskoletilbudene.

Hva måtte gjøres:
Det var en rekke forhold som måtte avklares som f.eks.:
Hvilke lærere skulle undervise i høgskolen?
I hvilken skolebygning skulle høgskolen være?
Hvilken administrasjonsform skulle høgskolen ha?
Skulle det tilsettes rektor eller skulle rektor velges?
Hva ville omorganiseringen koste?
Hvor mye utstyr må flyttes?
Var det mulig å benytte laboratorier felles?
Når vil staten overta høgskolene?
Hvordan skal budsjettmidlene fordeles?
Hvor lenge skal man opprettholde tidligere utdanning parallelt med den nye?

Det viste seg at man fant fram til svar på de fleste spørsmålene. Fylkesadministrasjonen fulgte stort sett den praksis at den ba om uttalelse fra skolens lærerråd, elevråd og rådet for andre ansatte før endelige vedtak ble gjort. Således ble f.eks. delingen av de to lærerkollegiene foretatt på bakgrunn av lærernes egne ønsker. Vanskeligere var det å finne budsjettmessig dekning for det utstyr som var ønskelig i forbindelse med høgskoleundervisningen, dels fordi Vestfold fylke hadde en anstrengt økonomi og dels fordi det var uenighet om disse utgiftene skulle dekkes av staten eller fylket. Dette forhold er enda ikke avklart.

Hjelp til høgskoleutviklingen
Størst arbeid har kanskje lærerne lagt ned i utviklingen av nye studieformer og faglig innhold. Et arbeid det hadde vært vanskelig å gjennomføre uten god hjelp fra andre. Høgskolen fikk tidlig kontakt med forskningsmiljøer som bidro med både økonomisk og faglig pedagogisk støtte. Det var Norges Tekniske Naturvitenskapelige Forskningsråd, Arbeidsforskningsinstituttene, Norges Skipsforskningsinstitutt, Norges Rederiforbund og Det norske Veritas.

Gode råd og verdifull bistand har høgskolen hele tiden også fått fra det «Regionale høgskolestyret for Vestfold» som er statens styringsorgan for høgskolene i Vestfold. Selv om staten ikke har overtatt driften av Tønsberg maritime høgskole, har skolen gjennom dette styret et verdifullt samarbeid. Horten Ingeniørhøgskole og TMH samarbeider således om et 1-årig vedlikeholds- og sikkerhetsteknologisk studium. Nye samarbeidsprosjekter er under utvikling i regionen.

Selvstendig faglig ansvar
Et av særtrekkene ved høgskolen er at den selv er faglig ansvarlig både overfor sertifiseringsmyndighetene og overfor brukerne. Tidligere var det slik at departementet sørget for å ajourføre fagplaner. Overgangen til høgskoledrift har i denne sammenheng krevd stor innsats av de ansatte, og samarbeidet med andre fagmiljøer har i stor grad lettet dette arbeidet.

Konklusjon
Tønsberg maritime høgskole er i gang. Den har vokst slik at den nå har det største studenttallet i landet. Mange krevende og nye arbeidsoppgaver skal fortsatt løses. Det dreier seg om forandringer av det interne organisasjonsmønsteret, utvikling av nye studietilbud, tilpassing til det øvrige skolesystemet både nasjonalt og internasjonalt, og sist, men ikke minst, reising av nytt skolebygg. Jubilanten har vist seg å være livskraftig og vi har tro på at den skal kunne seile trygt gjennom vanskelig farvann også i årene som kommer.
 

Sjømannsutdanningen i Tønsberg gjennom 125 år: 1859-1984. Jubileumsskrift. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999
Gå til [forside] [neste] [toppen]