Om brannen og opprøret i Larvik
i 1903
Bind 3 av Larviks historie omtaler
brannen og opprøret mot politimesteren:
"Natt til søndag den 26.
juli 1903 ble det varslet fra BøkkerfjeIlet at det brant
på hjørnet av Prinsegata og Storgata. Den store tregården
som tilhørte baker Nilsen, lærer Thorvik og malermester
Aamodt, og hvor fru Holm hadde sitt privathotell, og urmaker Ruds
lave tregård mot Prinsegata, sto i flammer. Brannvesenet
kom fort til, men det var uråd i tenke på annet enn
å redde nabogårdene og først og fremst å
berge dem som var i de brennende bygningene. Da ilden blokkerte
trappene og allerede slo ut gjennom taket, måtte beboerne
redde seg ut gjennom vinduene, "i dybeste Neglige". Flere var
ferdige til å kaste seg ut da brannvesenet kom. Noen ble
reddet i stiger, men andre måtte hoppe ut i brannseilet.
Blant disse var det en svensk prest, som brakk benet i fallet.
Da han ikke kom seg fort nok ut
av brannseilet, ropte politimesteren, som var kommet tilstede,
til ham: "Er det noget at skrige for det, da?"
En av de reddede, en ung gutt,
hadde bare et laken om seg, og ropte
gråtende at han trodde "pigen"
brant inne. Politimesteren, som visstnok trodde at han også
var svensk, sa brysk til ham: "Stå inte der på gatan
och skrik, Pojke!" Da gutten svarte at han måtte vel gråte
når folk brant inne i huset hvor han selv bodde, svarte
politimesteren: "Hvis De ikke går øyeblikkelig, arresterer
jeg Dem." Dette ble sagt i en brutal tone som vakte forbitrelse
hos alle. -
Så vidt avisreferatet. Det
ble under oppryddingen etter brannen
fastslått at det ganske riktig
var brent inne et menneske. Det var den
15 1/2 år gamle hjelpepiken
Ellen Hansine Larsen fra Rekkevik. Når
politimesteren så kategorisk
nektet brannfolkene eller andre å prove
å redde henne, var det fordi
han hadde møtt et par troverdige personer
som sa de hadde sett en ung pike
i nattdrakt springe oppover Stein
gata, og de gikk ut fra at det
var Ellen. - Hvem denne piken i natt
drakten var, er visstnok aldri
blitt oppklart.
Avisreferatene dagen etter brannen
vakte en voldsom forbitrelse
mot politimesteren, og ved 10-tiden
om mandagskvelden ble det demonstrasjoner og spetakler både
utenfor politimesterens bolig (Herregårdsbakken 2b) og utenfor
politikammeret. To politibetjenter ble
truffet av steinkast og det ble
gjort en del skade på politimesterens
hus. Først ved 2-tiden om
natta ble det ro.
Men tirsdagskvelden ved 1/2 1-tiden
begynte spetaklene igjen, denne
gangen åpenbart delvis organisert
og langt mer alvorlige enn kvelden
før. Det begynte ved politikammeret
med steinkasting, så politiet med
hjelp av brannkorpset måtte
rykke ut og foreta fire arrestasjoner.
Mengden, som stadig økte,
dro da til Herregårdssletta. De fleste
var nysgjerrige, og ble stående
nede på sletta eller fant seg en god utsiktsplass på
knattene omkring, mens de aktive gikk til stort angrep
på politimesterens hus, som
ble forsvart av en mindre politistyrke.
Demonstrantene gikk løs
på politiet med gjerdestolper og bord som
de hadde revet løs. Politiet
holdt stillingen en stund, men uromakerne
økte i tall, -og politifolkene
ble etter hvert trette. Noen av dem var også såret
av steinkast. Politimesteren, som ledet forsvaret, gikk da nedover
bakken for å snakke med urostifterne - han var en mann med
stort personlig mot. Men han ble
såret i pannen av en stein og måtte
trekke seg tilbake. Hagen ble nå
stormet, hver eneste rute i huset ble
knust, og angriperne kom seg opp
på verandaen. Da de prøvde å
trenge inn gjennom verandadøren,
møtte politimesteren dem med
revolver og fikk dem fordrevet.
Dette var ved 3-tiden om natta, og
opptøyene ebbet da ut.
Imidlertid hadde det skjedd noe
ved politikammeret også. Ved
1-tiden om natta samlet det seg
igjen en mengde utenfor kontorene,
som de bombarderte med stein, og
buelampene ble også kastet i
stykker. Bråkmakerne ga seg
ikke før de fikk løslatt de fire arrestantene som
var satt inn om kvelden, og som nå ble ført bort
som helter i triumf.
Sammen med demonstrantene fra
Herregårdsbakken dro "seierherrene" fra politikammeret i
de tidlige morgentimer bort i syngende
marsjformasjoner - det var den
rene revolusjonsstemningen.
På samme tid var kadettkompaniet
kommet fra Stavern for å unnsette de beleirede, men da byen
falt til ro, dro de hjem. Neste dag -
onsdag - kom de igjen, og det ble
også stasjonert 80 mann fra Tønsbergfjordens befestninger
i byen. Om kvelden kom amtmannen, og
han lot politistyrken bli økt
midlertidig.
Nå fulgte det sørgelige
etterspill. Torsdag kveld ble en rekke personer arrestert, uten
at det kom til nye uroligheter.
Avisene tok onsdag kraftig avstand
fra opptøyene, og la skammen og skylden for en stor del
på mange murere utenbysfra, som hadde arbeid i Larvik. Da
"Amtstidende" åpent ble beskyldt for å ha provosert
spetaklene, unnskyldte redaktøren seg med at både
han og
redaksjonssekretæren hadde
vært bortreist. Redaktøren tok kraftig
avstand fra det som var skjedd,
og sa at opptøyene var "opagitert ved
en løgnagtig, ussel og feig
Beskyldning mod Byen Politimester for at
være Skyld i, at Pigen indebrændte."
Hvem denne beskyldning først
ble satt fram av, sa avisen ikke
noe om. Det kom også en kraftig protest fra de utenbys murere,
som sa at de i det hele tatt ikke hadde vært med på
bråket, og de fleste arresterte var da også innenbys
folk.
Etter troverdige folks ansvarlige
utsagn var det i virkeligheten
politimesterens nabo doktor Augestads
kloke og resolutte opptreden
som stanset spetaklene. Da det
var mest kritisk den andre natta, hadde
han greidd å bli hørt
midt i spetaklet. Han garanterte at dersom opptøyene ble
stanset, skulle politimesteren være ute av byen innen 24
timer. Omtrent slik gikk det også.
Onsdag morgen ble det holdt et
ekstraordinært formannskapsmøte, hvor politimesterens
permisjonssøknad ble innvilget. Han reiste to
dager senere for å ta opphold
ved et hvilehjem i nærheten av Kristiania.
Fra begynnelsen av september måned
var han igjen i funksjon, og organiserte da et ordensvern for
byen. Men i mai året etter ble han ansatt som redaktør
av "Lovtidende" og "Norsk Kundgjørelsestidende" og forlot
byen for godt.
Om høsten var det langvarige
rettslige forhør i samband med brannen og opptøyene.
"Mannen i lakenet" var en 29-årig redaktør av "Missionæren",
A. J. Anthony. Han var voldsom i sin harme over politimesterens
opptreden, og k1aget over at ingen ville høre på
hans bønner om å prøve å redde piken
mens det ennå var tid. Hans henvendelse til politimesteren
kom først senere. - Det framgår med tydelighet både
av det rettslige forhør og av rettssaken etterpå
at politimesteren ikke hindret redningen av piken. På det
tidspunkt da han fikk noe med saken å gjøre, var
piken temmelig sikkert allerede død, og det var iallfall
åpenbart helt ugjørlig å foreta noe forsøk
på redning uten å miste enda flere liv.
Det er helt på det rene
at politimesteren var fullstendig usky1dig i
anklagen for å ha voldt pikens
død. Derimot viste de fleste vitneutsagn at han hadde opptrådt
svært uheldig.
Statsadvokaten utferdiget tiltale
mot 10 personer, 8 arbeidere, en
fisker og en kontorist. Den hovedanklagede,
en av dem som ble befridd fra arresten, fikk ved lagmannsrettsaken
i Skien i desember bare under 10 dager vann og brød. Men
av de andre fikk en 4 års straffarbeid, en 3 år, og
en 1/2 år. Ellers var det små straffer, og fire ble
frikjent.
Det forekom ellers en pussig episode
under rettssaken. Da politimesteren ble konfrontert med en av
de tiltalte og ble spurt om han kjente
igjen denne mannen, svarte han at det var han som hadde prøvd
å trenge inn gjennom verandadøren - politimesteren
kjente ham igjen på skjegget. Til dette svarte den tiltalte
smilende at han hadde lagt seg til skjegget sitt mens han satt
arrestert!
Rettssaken vakte naturligvis oppsikt
over hele landet. Alt kort tid etter brannen var det utgitt en
vise om den i Larvik.
Affæren fikk ennå
et etterspill. I bystyremøtet den 7. desember forelå
det anmodning fra politimesteren om å få dekket omkostningene
ved reparasjon av skaden på hans eiendom. Forskjellige representanter
kom med voldsomme uttalelser. Velo, som visste hva han sa, hevdet
"at Formandskabets Optræden mod Politimesteren efter Optøierne
var dikteret af, at man ikke ansaa Salicath skikket som Leder
af Ordenen her i Byen." Mølleeier Bøe sa bl. a.:
"Hvis Hr. Salicath havde hørt hvad der blev sagt i Byen
efter Optøierne, vilde han ha faaet høre en Dom,
som var knusende."
Det er vanskelig å forstå
at folk i Larvik kunne bli så opphisset, og vi må
tro at det har ligget sosiale motsetninger under. Nå var
politimesteren svært upopulær. O.r.sakfører
Bagger, som hadde fungert i politimesterembetet et år før
Salicath tiltrådte, var alminnelig respektert og nøt
stor popularitet. Vi må altså ikke tro - som mange
hendinger kunne tyde på - at motviljen mot politimestere
er en inngrodd følelse i Larviksfolk. Men det ble mye misnøye
med Salicath. Han hadde en brysk måte å opptre på,
som førte ham opp i ubehagelige rettssaker og støtte
mange.
Han var en steil og egenartet
person, som ikke forsto å tilpasse seg til omgangen med
jevne folk i en demokratisk tid. Men han hadde mange store egenskaper.
Det var ikke uten grunn at han var blitt utnevnt til ridder av
1. klasse av den svenske Sverdorden. Han døde i 1911, 64
år gammmel."
Sitat fra:
Larviks historie
/ utgit efter foranstaltning av Larvik kommune. - 2. utg.
1962- . - 3 b., fold. bl. : ill.
Bind 3: 1885-1940 / ved A. St. Langeland og Gunnar Christie Wasberg
;
medarbeidere: A. Weyergang Nielsen og Lars Sørhus. 1963.
- 463 s.
|
