Sem og Slagen bygdebok - annet bind, kulturhistorie: annen del

Militærvesen.

Av Sigurd H. Unneberg.

Krig og ufred.

     De gamle bygdeborger er noen av de eldste spor etter organisert forsvar vi treffer på her i landet. Disse borger antas å stamme fra folkevandringstiden (400-600 e. Kr.). Minne om en slik bygdeborg har vi i Sem i gårdsnavnet Åleborgen som visstnok sikter til en gammel borg på eller tett ved denne gård. Ikke langt borte, på K. A. Møllers eiendom på Søndre Fresti, ligger en ås, hvor det synes å være spor etter en borg. På Kr. Sveistrups eiendom på Rygg er det en ås i skogen som kalles Borgeråsen (”Børjærås”eller ”Børjær'n”). Oppe på denne ås er det 2-3 nokså store steinrøyser (varder), som muligens kan skrive seg fra en bygdeborg. Sørenden av åsen er stupbratt og utilgjengelig nedenfra. Øst- og vestsiden er også vanskelig å bestige, men fra nord er det lett å komme både opp og ned. Signalåsen på Undrum har også minner etter en borg. I nabobygdene finnes det spor etter bygdeborger på Borgåsen på Nordre Adal i Borre, Tjuvbergkollen ved Bjune, Rånnerødkollen og Lundskollen i Ramnes, Storåsen på Rømminga og Borgaren på Øvre Hontvet, begge i Skjee. Gården Borgen i Arnadal og Borgegårdene i Skjee har muligens også sine navn etter bygdeborger. Ved Junkerodden på Movik på Nøtterøy er det også spor som kan skrive seg fra en bygdeborg. Slottsfjellet i Tønsberg har antakelig også hatt sin bygdeborg.
     Bygdeborgene ble anlagt på steder, som fra naturens hånd var godt egnet til forsvar mot en fremtrengende fiende. De var ofte ganske store og kan synes å ha vært tilfluktssted for mange mennesker. Disse gamle borgene vitner om bygdefolkets seige kamp for å bevare sin selvstendighet.
     Ved fylkesstatenes oppkomst ble høvdingen også lederen av forsvaret. Han omga seg med en hird av krigere. Folkeforsamlingen, eller fylkestinget som den ble kalt, traff beslutninger om forsvaret, om krig og fred. Ved enekongedømmets innføring ved Harald Hårfagre ble kongen den øverste hærfører for hele landet.
     I Vestfold, som andre steder langs kysten, måtte bøndene tidlig ruste ut skip til landets forsvar. Dette forsvarstiltak utvidet Håkon den gode (935-61), som organiserte militærvesenet og innrettet et leidangssystem. Kongen bestemte at hele landet langs kysten, så langt opp i landet som laksen gikk, skulle deles inn i skipreider. Hver skipreide var pliktig til å bygge, holde ved like, ruste ut, bemanne og proviantere et skip av en nærmere påbudt størrelse. Den vanlige størrelsen på landvernsskipene i Viken var 20-sesser - skip med 20 par årer. Et slikt skip hadde en besetning på 80 mann, utenom styresmann, kokk og los. Hver skipreide måtte i tilfelle av leidang stille 83 eller 84 mann, da det gjerne var med en reserve for styresmannen. For hvert fylke ble det vedtatt hvor mange skip som skulle rustes ut når almenning var ute, d. v. s. når fremmed hær var i landet. Håkon den gode bestemte også at det skulle gjøres opp veter (bauner eller varder) på alle høye fjell, så nær hverandre at man kunne se den ene fra den andre. Til vetene hørte vakthus og vaktmannskap. En annen måte å mobilisere på var å sende hærpil. En jernpil ble sendt langs leden mellom lendermennene fra landsenden og oppover, mens en trepil ble sendt inn i fjordene.
     I samband med leidangen fikk vi skipreideting, leidangsting og manntallsting. Skipreidetinget skulle ordne med vetevakt og skulle også være våpenting. På våpentingene skulle bøndene vise fram sine våpen, som var breiøks eller sverd, spyd og skjold. Til krigsutrustning hørte også bue og piler. Det ble holdt manntallsting til opptelling av de leidangspliktige, og på dette tinget krevde visstnok kongens årmenn inn leidangsskatten.
     I enkelte av distriktene på Vikens østside ble skipreidene delt inn i lider, noe som nærmest svarer til roteinndeling i nyere tid. I en skatteliste fra 1611 er skipreidene i Tønsberg len delt inn i roter. 1. rote i Slagen skipreide besto av gårdene på Eik, Velle, Roberg, Kaltvet og Mellom Rom (vestre). Etter gårdstallet i matrikkelen av 1667 utgjorde disse gårder 8 1/2 fullgård. - Leidangsskattelisten for 1623-24 er delt inn i leidangstomter, men de var langt mindre enn rotene. Velle leidangstomt besto av Søndre og Nordre Velle, Søndre Basberg og Haug-Basberg. Disse gårder utgjorde 3 1/4 fullgård. Andre steder ble skipreidene delt inn i tredinger, fjerdinger og åttinger. Tidligere var skipreidene delt inn i manngerder, d.v.s. en krets av 3-4 mann, som skulle stille en mann, som manngerden valgte. Styresmannen på leidangs-skipet ble valgt av kongen, mens mannskapet fra 1040 ble valgt av styresmannen. Fra denne tid skulle det stilles en mann for hver syvende.
      Kongen hadde mange rettigheter. Han kunne reise omkring i landet med hærfølget sitt og la seg underholde på kongsgårdene. Han kunne kalle ut full allmenning (leidang) til landets forsvar, og ellers den halve. I Magnus Lagabøters landslov gikk leidangen over til å bli en årlig skatt.
     Under borgerkrigene i tidsrommet 1136-1240 ble Vestfold, og særlig Tønsberg med omland, hjemsøkt av mange av de ulykker som følger med krigshandlinger: Hærverk, drap, plyndring og andre ugjerninger. Distriktet led også under utskrivning av soldater og hester. Foruten kampene i Tønsberg er det særlig slagene på Re i Ramnes i 1163 og 1177 som ennå er bevart i minnet fra denne urolige tid.
     Etter den store manndauen ble det i mange skipreider vanskelig for bøndene å holde ved like og ruste ut skip etter de gamle størrelser. I 1365 fikk således almuen i Sande skipreide lov til å bygge et nytt skip på 16 alens kjøllengde. Det gamle var på 20 alen. På samme måte fikk bøndene i Slagen og Våle skipreider i 1382, på grunn av deres fattigdom og fåtallighet, lov til å brenne det gamle skipet ”Borrabrannen”, og i stedet bygge et nytt på 20 alens kjøllengde til landvernsskip. Det nye skipet skulle være ferdig innen tre år. Vi må kunne gå ut fra at Slagen og Våle skipreider stilte ett langskip sammen etter manndauen.
     Leidangsvesenet forfalt ut gjennom middelalderen. I det 16. og 17. hundreåret ble det forsøkt gjeninnført, men uten særlig stort resultat.
     I det 16. hundreåret ble Vestfold ikke utsatt for direkte krigshandlinger, men distriktet led skade ved plyndringer og brann. I 1503 trengte en svensk avdeling, med tilslutning av bønder i Sande skipreide, helt fram til Tønsberg, som ble plyndret og brent. Under syvårskrigen (den nordiske ufredstid) 1563-70 ble Vestfold på ny hjemsøkt av svensker. Et streifkorps dro gjennom distriktet og brente bl. a. ladegården Auli i Sem, Skjærsnes i Stokke og Istre kapell i Tjølling. I disse krigsår ble bønder og borgere skrevet ut til krigstjeneste. Nå kom også geværer etter hvert i bruk som våpen her i landet.
     Kong Christian IV søkte i sin norske lov av 1604 å blåse liv i det gamle leidangssystemet, og landvernsbolken har mange bestemmelser om militærvesenet. Nå hører bl. a. børser med krutt og kuler til utstyret til dem som kunne kalles ut til krigstjeneste. Mellom kyndelsmesse (2. februar) og midtfaste skulle det holdes våpenting over hele landet. På tinget skulle kongens ombudsmenn mønstre bøndene og inspisere deres våpen. Som tidligere var det store bøter for ikke å møte på tinget og for å mangle de påbudte våpen. På et våpenting i 1627 møtte ikke Christen salmaker på Skåne i Nykirke med sitt gevær. For sin ”ulydighet”og for hvert gevær som han skulle hatt med seg fikk han etter loven en bot på tilsammen 2 rdl.
     Den norske adel og rike odelsbønder var pliktige til å stille ryttere til krigstjeneste. Under Kalmarkrigen 1611-13 nevner lensregnskapene slike bønder i de fleste bygder, men det var ikke mange av dem i Vestfold. Hver tredje mann av leilendinger og ødegårdsmenn ble skrevet ut til krigstjeneste. De to bønder som satt hjemme skulle underholde den som dro ut. I noen tilfelle fikk de utskrevne en kort eksersis før de sommeren 1612 ble sendt over til Svinesund. De utskrevne møtte i de klær de gikk i til daglig. Uniformer var ennå ikke tatt i bruk. Hver mann hadde med seg proviant og utstyr for en måned. Tønsbergavdelingen var på ca. 300 mann. Da den måneden folkene hadde fått betaling for var omme dro 227 hjem igjen. Slik gikk det også med de fleste av de andre innkalte. De ville ikke være med på felttoget inn i Sverige. Kongen var derfor henvist til å klare seg med sine utenlandske leietropper. Året etter ble et mindre antall skrevet ut og i mai sendt over til Svinesund, men det gikk omtrent som i 1611.
     Under Kalmarkrigen finner vi i lensregnskapene for Tønsberg len en utgiftspost på 8 rdl., som i 1612 ble betalt skarpretteren fra Oslo, ”for ved sverdet å rette en misdeder ved navn Nils Pederssøn svenske”, for ulydighet og for å ha anrettet opprør blant det norske krigsfolk.
     Etter kongens dårlige erfaring med det gamle norske folkeoppbudet under Kalmarkrigen søkte han straks å bedre landets forsvar, men først i 1628, under stattholder Hannidal Sehested, fikk vi en norsk hær og flåte. Milisen (folkehæren) besto av fem regimenter og to frie kompanier med 6 243 fotfolk for hele landet. Det tønsbergske regiment var delt inn i tre kompanier og ble utredet av 934 legder i Bratsberg len, Brunla og Numedal len, Tønsberg len, Eiker len, Marie kirkes prosti-len samt Bragernes og Buskerud fogderier av Akershus len. Lensherren i Tønsberg len var regimentets sjef. Fra 1647 ble det i noen år i distriktene langs kysten fra Tønsberg til Vardøhus bare skrevet ut mannskaper til flåten. Under krigene i det 17. og begynnelsen av det 18. hundreåret ble også det gamle folkeoppbudet nyttet i stor utstrekning, mest til grensevakt, vardevakt og liknende.
     Etter Kalmarkrigen hadde de dansk-norske riker i det 17. hundreåret ikke mindre enn fire krigsperioder: Den tyske krig 1625-29, Hannibalfeiden 1643-45, den svenske krig 1657-60 (da gikk Båhuslen tapt for Norge) og Gyldenløvefeiden 1675-79 (den skånske krig).
     Den nye legdhæren ble under Hannibalfeiden for første gang prøvd i virkelig krig, til dels med stort hell. Men av andre årsaker gikk Jemtland og Herjedalen samt Idre og Særna sogn av Elverum prestegjeld tapt.
     Ufredene i det 17. hundreåret berørte heller ikke Vestfold direkte, men ved utskrivning av båtsmenn og soldater, innkvartering av soldater med hester, skyssferd, rorsferd, transporter, levering av proviant og for, de stadig økte skatter og dermed følgende dyrtid, unngikk ingen de økonomiske følger av krig. I lensregnskapene finnes det mange opplysninger om hvorledes ufredsårene virket på forholdene i vår bygd og i de tilstøtende distrikter.
     I 1624 ble følgende båtsmenn skrevet ut fra Slagen og sendt til Danmark ( 1) : Laurits Gullikssøn, født på Rom, og Nils Anderssøn, født på Horgen. - For å bli fri for utskrivningen av båtsmenn og matroser til flåten tok bøndene på seg å betale en viss skatt, men utskrivningen ble innført igjen senere. - I 1640 sendtes følgende båtsmenn til kgl. maj.s tjeneste på Bremerholm ved København: Reier Reierssøn Bruserød, Mads Sørenssøn Eik, Nils Lauritssøn Ulleviksboe (Ulleviksbogen), Gunder Rolfssøn Skotte, Kristoffer Tom, Kristian Jonssøn Bø, Jens Lauritssøn Domsenga og Laurits Nilsson Vermeli. - På Bremerholm fantes i lang tid flåtens verksteder og magasiner, hvor bl. a. grove forbrytere måtte arbeide i jern. Fra Tønsberg len ble det også sendt fanger til Bremerholm, og utgiftene til frakt og kost ble betalt av lenskassen. I 1644 ble Mons skomaker skrevet ut som båtsmann. Offuen (eller Effuen) Halvorssøn Lensberg kvitterte i 1654 for 6 rdl., som han og noen andre hadde mottatt av fogden Iver Madsen til ”tærepenger”(diettpenger) på reisen til København på kgl. maj.s skipsarbeid. Fra Tønsberg len ble det i 1655 skipet ut 165 personer til Bremerholm. I 1657 ble følgende sendt fra vår bygd: Oluf Olssøn Brekke (fra Slagen skipreide), Oluf Oddssøn Rom, Søren Sverstad, Torger Jenssøn Rakkås, Anders Andersson Skallevoll og Peder Bentssøn Fresti. I februar 1659 fikk lensherren Johan Brockenhuus ordre om å sende 250 båtsmenn til krigstjeneste. Han måtte også sende bjelker til palissader ved Københavns befestning. I en oppgave over skatterestansene for 1661 opplyses det, at Jens Rørås var en vanfør mann, som hadde mistet sin helse i kongens tjeneste. Klaus Sanderød var skrevet ut til soldat. I folketellingen av 1664 for Sem prestegjeld (Bytangen unntatt) føres opp 28 soldater, 16 i Sem og 12 i Slagen. De var i alderen 13 til 26 år. Det var også 4 landryttere, 3 i Sem og 1 i Slagen.
     I lensregnskapene finner vi også opplysninger om hvilke forsyningsvansker militærvesenet hadde å kjempe med i den tid:
     I oktober 1657 ble det i bygdene i lenet kunngjort et brev fra stattholder Niels Trolle til lensherren Vincents Bildt, hvori det het at det var stor mangel på proviant, især brød, ”nede ved havet hos armeen i Viken”(Båhuslen). Dette kom også av at de manglet kverner til å male det kornet som alt var sendt dit ned, og det som senere ville komme. Soldatene kunne heller ikke få bakt tilstrekkelig brød av mangel på ”ildebrann”(brensel). På kongens vegne forlangte derfor Trolle at fogdene i lenet skulle befale, at det av hver fullgård skulle skaffes en tønne godt velberget hårdt kavringbrød, og av halv -og ødegårder tilsvarende mindre. Dette brød skulle straks leveres til kongens fullmektig (foged) Iver Madsen, forat det kunne bli sendt til Marstrand før vinteren kom. Ikke alle bønder klarte å skaffe all den provianten som etter hvert ble forlangt. Tingsvitner fra 1661, som fru Else Friis på Melsom i Stokke, ved sin fullmektig Peder Pederssøn, begjærte av almuen, vitner om dette. Hennes mann, Vincents Bildt, hadde vært lensherre i Tønsberg len fra 1646 til sin død i 1658. En del av almuen, bl. a. i Slagen og Arendal skipreider, sto til rest med korn, en tønne havre av hver fullgård, og halv- og ødegårder i forhold hertil. Tingsvitnene går ut på at de innstevnete var ganske forarmet, som følge av ”den store innkvartering, skyssferd og rorsferd til det store fergested Horten, som almuen av krigsfolk hadde lidt og utstått, så intet hos dem fantes som kunne vurderes til betaling av bøter, fordi mange av dem hadde overgitt sine gårder og betlet sitt brød”.
     Til skatterestansene for 1659 opplyses det at almuen var ganske forarmet. Dertil kom en stor innkvartering av militære, både til hest og til i fots. ”De fortærte fattigfolks mat og hestefor, og det de ikke fikk med det gode, tok de med vold. Mange hadde ikke brød eller såkorn, og flere ville bli forarmet og gårdene ville komme til å stå øde, hvis ikke den høye øvrighet kunne gjøre noen forandring hermed.”
     Hvorledes transporten av provianten foregikk ser vi av en rekke bilag til regnskapene:
28. februar 1658 kvitterte Gullik Jakobssøn, Sundene på Tjøme, for frakt av 475 tønner brød og atskillig annen proviant, som han for Iver Madsen hadde fraktet med sin skute til Marstrand. 16. mars s. å. kvitterte kgl. maj.s skipsløytnant Bagge Wandel for frakt av ca. 650 tønner brød, som han med sin galliot hadde ført til Marstrand for Iver Madsen.
     Flere andre skippere fraktet på den tid også proviant til Halden og distriktet der omkring. I vintertiden kunne reisen ofte ta lang tid, hvorved provianten lett tok skade.
     Med Isak Lauritssøns galliot skulle det fra Tønsberg fraktes en del havre til kongens krigsfolk ”på Halden ved Svinesund”. Det ble imidlertid en lekkasje i gallioten en natt, så kornet ble vått. Etterpå ble det frost og kornet ble derved helt ødelagt (tingvitne 15. mars 1659).
     I 1659 hadde skipper Kristen Torssøn, Langøy i Stokke, inntatt en del kavringbrød, som var malt og bakt av kirketienden i Tønsberg len. Dette brød skulle Torssøn frakte til Halden, til milisens fornødenhet. Skipet fikk motvind og det tok omtrent 9 uker fra brødet ble lastet inn til skipet kom fram til Halden. På veien hadde skipet, ”i den hårde vintertid”, sprunget lekk, hvorved brødet ble ødelagt av vann og fuktighet. Skipperen kunne av den grunn ikke bli kvitt det mugne og bedervete brødet, som ikke var tjenlig hverken til mennesker eller dyr. Torssøn måtte derfor ta det med seg tilbake. Lasten ble målt opp 11. mai 1659 og fantes å være 71 tønner, målt med kgl. maj.s meltønne.
     I et annet tingvitne, 27. juli 1659, fortelles det at skipper Henrik Tanch av København forleden høst hadde mottatt av Iver Madsen, ved bøndene i Tønsberg len, 664 tønner havre, som han skulle frakte til Fredrikstad, ”til armeens fornødenhet”. Som følge av vinterens hårdhet kom han ikke fram før 14. april 1659. Havren var råberget, og på de 6 måneders tid som kornet lå i skipet, svant det så inn at han ved fremkomsten kom til kort med 110 1/4 tønne.
     I 1659 ble det i Grindholmsund (det nåværende Vrengen) losset en hel del proviant, som bøndene i distriktet skulle transportere til Halden. På et ting i 1662 var mange bønder fra Slagen skipreide stevnet for å vise fram skriftlig bevis til fogden Iver Madsen for at provianten var levert til rette vedkommende. Fra Sem var det stevnet inn 26 bønder og fra Slagen 24. De skulle i alt frakte 76 tønner brød, 8 tønner makrell, 8 tønner sei og 1 tønne kjøtt. Madsen skulle gjøre regnskap overfor kongens rentekammer for provianten, og fordret derfor kvittering av bøndene for at provianten var levert, eller i motsatt fall få betaling for den. Svend Moskvil i Nykirke berettet at han hadde fått et bevis av proviantskriver Christen Pedersen Abel, datert Halden 16. februar 1659, og det lød på 18 skippund, 17 lispund tiendebrød, som han for seg selv og en del andre hadde transportert til Halden, men han hadde mistet beviset. Senere hadde han vært i Kristiania for å treffe Abel og få et nytt bevis, men fant ham ikke. Peder Rygland i Borre leverte en seddel som lød på 2 skippund, 2 lispund kavringbrød, som Abel hadde mottatt 16. februar 1659. De øvrige innstevnte beklaget at de intet bevis kunne levere, fordi noen soldater, som skulle marsjere til Moss, tok hestene deres. Derfor måtte de forlate sine sekker med brød og annet som de hadde med seg. De bad Iver Madsen om at han ikke måtte straffe dem derfor, ”ti det var i en ufredstid, og de kunne derfor ikke få den riktighet "som de burde”. De innstevnte formodet ”at deres nådige herre og konge ikke ville holde Madsen ansvarlig for den proviant som på denne måte var blitt borte”. Madsen kunne ikke få annen underretning av de innstevnte bønder. Skriveren og seks lagrettemenn ga ham ”et villigt tingvitne” herfor på Fritsø (Fresje) stevnestue 5. mars 1662. - Blant bilagene til regnskapene for denne tid ligger det også en kvittering fra Abel til lensmann Even Nilssøn, Tufte i Nykirke, på 7 tønner blandingsmel, som velbårne jomfru Ide Lange på Falkenstein hadde sendt til Halden, til soldatenes fornødenhet.

     I tingboka for 1666 finner vi en kunngjøring fra kongens foged til ”den menige allmue" om at den, etter lovens påbud, straks forferdiger vedvardene på sine tilbørlige steder, på like maner som i forrige tider, og dennem straks forsyne med tilbørlig vakt, som enhver akter forsvarlig". Samtidig ble det lest et brev, datert Værne kloster 3. februar 1666, fra generalkrigskommissær Erik Ottessen Banner til foged Claus Røyem, om at alle ”vardene ved sjøkanten, som sedvanlig, skal forferdiges og med fornøyelig vakt forsynes, så og at bøndene holder deres gevær ferdig, og må ingen hogge i deres skoger langs veien, at hær brådene ikke derved skal betages”. Ifølge en ordbok over det eldre danske språk kan braade i denne forbindelse bety en dynge trær, som til hinder for fienden legges i veier og trange pass.
     Ved opprettelsen av den nasjonale hær i 1628 ble gårdene i landet delt inn i legder, som nærmest svarte til de gamle manngerder.   Fire fullgårder, eller så mange mindre som tilsammen hadde en landskyld som fire fullgårder, skulle stille én soldat. Legdet skulle skaffe soldaten gevær og ammunisjon og underholde ham. I 1643 forandret Sehested legdenes størrelse til tre fullgårder for å få flere soldater. Men det var ikke nok. Alt i 1647 ble legdene redusert til to fullgårder. Denne ordning ble fornyet i 1666 og sto ved makt til 1718. Fra det år besto legdet av bare én fullgård, og denne reduksjon kom til å vare det meste av det 18. hundreåret.
     De unge mannskaper som var født i legdet skulle kaste terninger om hvem som skulle skrives ut til soldat. Fra 1671 ble det bestemt at hvis det ikke fantes unge menn i legdet, skulle det tas en av sognet. Bodde den utskrevne ikke i legdet, skulle han ta tjeneste hos en av legdmennene for vanlig lønn. Under krig eller lengre tids bortkommandering ble soldaten underholdt av staten. Kompaniene skulle holdes komplett ved fogdens forsorg og de utskrevne mannskaper skulle mønstre og eksersere fire ganger årlig, i alminnelighet ved kirkene etter gudstjenesten om søndagene. Guttene kunne skrives ut til soldater fra de var 16 år, og tjenestetiden var ni år. I denne tid måtte soldatene ikke fjerne seg fra sitt legd uten tillatelse. Heller ikke måtte soldaten gifte seg uten sine militære foresattes samtykke. Han skulle alltid stå i forsvarets tjeneste. Det hendte også at soldatene måtte tjene i både 10 og 12 år, mens andre ordnet seg med offiserene og slapp fri før tiden var omme. I 1679 ble det opprettet en fast reserve, som ble stilt av to og to legder sammen. Rytteriet fikk sin reserve i 1692, de såkalte rytter- eller dragondrenger.
     I det 17. hundreåret var til å begynne med gårdeiere, bygselmenn og hver gift mann fritatt for utskriving til militærtjeneste. Mange søkte da på en eller annen måte å unndra seg tjenesten. Senere ble tjenere hos sorenskrivere, fogder, lensmenn, skyss-skaffere, postbønder og andre embetsmenn, fri for utskriving. Unge gutter søkte da å slippe utskriving ved å ta tjeneste hos slike embetsmenn. Denne adgang til å unndra seg militærtjeneste ble innskrenket i 1705. - I 1687 var følgende gårder i Sem og Slagen fritatt for soldathold: De under Jarlsberg hovedgård liggende gårder og plasser, Gulli (gjestgivergård), Tveitan (sorenskrivergård), Lørte (presteenkesete) og Klokkeråsen (klokkerbolig).
     Alt fra 1625 ble det nyttet vervete tropper til kavaleri, senere også til infanteri. De kompanier av vervete tropper som ble stilt opp i 1657 besto for det meste av nordmenn. Gode tilbud og eventyrlyst gjorde at mange unge gutter, særlig tjenestegutter, lot seg verve. En slik soldat ble i den tid, etter tysk, kalt gevorben soldat. De utskrevne soldater ble kalt nasjonale. Norges stattholder fikk i 1662 befaling om å organisere et nasjonalt rytteri. Dette ble dannet året etter. Til rytter- og dragonkvarterer skulle det legges ut en enkelt gård, eller flere mindre, som hadde en samlet landskyld av 20 rdl. Dette legd skulle for beløpet av skylden stille en brukbar mann med en hest som var skikket til ryttertjeneste, eller underholde en av de vervete ryttere. Bøndene ble da fri for utskriving til infanteriet og de øvrige tyngsler. Til ryttergårder skulle først legges ut de gårder som tilhørte kronen, dernest odelsgårder og gårder som noen på embets vegne var forlenet med. Fra samme tid ble det lagt ut gårder til underhold av offiserer. Det ble straks opprettet fem rytterkompanier i det sønnenfjelske, derav ett for Tønsberg og Brunla. Hvert kompani var som regel på 100 mann nasjonale og 25 vervete. Tidligere var de vervete ryttere blitt lønnet av rosstjenesteskatten, som fra 1625 var blitt lignet ut på de adelsmenn, odelsbønder og geistlige, som ikke selv stilte ryttere; fra 1657 også lignet ut på de andre embetsmenn.
     I militær henseende hørte vår bygd til et av kompaniene under Det tønsbergske regiment, som ble opprettet i 1628. Samme år er det opplyst at Olsrød i Slagen ble brukt ”under regimentet for soldater”. Gården var på den tid krongods, og oppsitteren Brønnild var selv soldat. Kompaniet het i 1660 Det tønsbergske kompani, og sorterte da under Det smålenske regiment. Ifølge legdsruller for Søndre Jarlsberg fra 1680-årene besto kompaniet av 203 soldatlegder, derav 24 i Sem og 21 i Slagen. Foruten gårdene på Bytangen, som da hørte til Tønsberg, er heller ikke Narverød medtatt i denne oppgave for Slagen, men føres opp sammen med legdet for gårdene Østre Nøtterøy, Oterbekk og Landsrød på Nøtterøy. I 1686 var kompaniet utlagt følgende frigårder: Oberstløytnanten: Kolkinn, Gjermundrød og Hundsrød i Andebu (to fullgårder), premierløytnanten: Torp i Andebu (fullgård), sekondløytnanten: Klopp i Ramnes (fullgård), fenriken: Bastøy i Borre (fullgård). I 1690 lot greven ta ut 10 soldater av kompaniet til arbeid på hovedgården. Disse soldater ble da fri for militære plikter og fikk betaling av greven. De skiftet i de følgende 20 år, men omtales hele tiden. Høsten 1691 fikk greven skilt ut et eget kompani, med samlingsplass på Jarlsberg, hvor også øvelsene ble holdt. Dette kompani fikk navnet Vestre jarlsbergske kompani, mens det som var igjen av Det tønsbergske kompani fikk navnet Søndre jarlsbergske kompani.
     Under den kortvarige krig mellom Danmark og Sverige på Sjælland i 1700 ble også kompaniene fra Vestfold stilt på feltfot. Herom vitner også opplysninger i tingboka. På bygdetinget 3. mai 1700 ble det lest opp en befaling, datert Kristiania 1. mars, om at undersåttene i grevskapet uten opphold skulle skaffe undermundering til soldatene. Denne besto av en halsklut, to skjorter, en trøye og et par dyktige sko. På tinget 29. juli s. å. ble det først kunngjort en befaling, datert Kristiania 23. juni, til grevskapets amtsforvalter om at holdhestene i grevskapet uten opphold skulle rykke ut, hvis dette ikke alt var skjedd. Dernest ble det kunngjort en befaling, datert Fredrikshald 7. juli, om at soldatene ved oberstløytnant Ludwigs kompani, som var beordret å gå til Fredrikshald, skulle forsynes med kost for fire dager, dessuten skulle det for dette og Det larvikske kompani ordnes med skysshester og jakter til transporten over fjorden ved Horten.
     Den store nordiske krig (elleveårskrigen) 1709-20 ble en ny byrdefull tid for landet, ikke minst for bøndene. Skattene steg og vi fikk igjen en mengde ekstraskatter. Utskrivingen til soldater ble sterkt utvidet. Regjeringen tvang også bøndene til å levere hester, høy, røyket kjøtt, smør, havremel og annen proviant. Herfor skulle de nok få betaling, men kongen var en dårlig betaler, fordi krigskassen stadig var tom. Bøndene rundt Tønsberg hadde i 1709-12 skaffet til veie høy og røyket kjøtt for over 1800 rdl., men ennå 8-10 år senere hadde de ikke fått oppgjør. Fogden ville da avspise dem med 900 rdl., hvorav de skulle få halvparten straks, men bøndene nektet å ta imot et så dårlig oppgjør. Mogens Henrichsen på Manum hadde i krigstiden fått til gode 3500 rdl. av kongen, men det viste seg også for ham meget vanskelig å få dekning for beløpet. Lensmann Jørgen Gulli kunne i 1723 berette at fire bønder i bygda hver hadde betalt 4 skilling til Hans Hassum, som var bud eller fullmektig for Hans Nilsen Wogn på Fossnes. Pengene skulle være reisepenger for Wogn til København, hvor han skulle søke å få betaling for leveranser til kongen. I samme forbindelse nevnes det at Kristoffer Rasmussen på Brattåsstranden etter dom hadde betalt 9 rdl. i 1722 til Hans Wogn for klammeri med Hans Hassum.
     I skoskattelisten for 1711 er det ført opp 61 soldater, tamburer og korporaler i bygda, 28 i Sem og 33 i Slagen, Bytangen ikke medregnet. Det var også 2 båtsmenn i Slagen.
     En sjømann, Lars Torstensen fra Stusrød i Slagen (født i Tønsberg), deltok som matros ombord på orlogsskipet ”Lolland”. Han døde i 1715, som følge av de sår han pådro seg "under slaget i beltet".
     For det militære behov var det et proviantmagasin i Tønsberg og et høymagasin på Nestangen i Slagen. Varene ble fraktet fra disse ut til Jersøy for å skipes ut. Brensel måtte også skaffes. I 1718 opplyses det at det i alt var skaffet til veie 1200 favner brenneved til ”festningene Fredrikshald, Fredrikstad og Akershus”.
     I 1709 hørte Vestfold til Det 2. (senere også kalt Det vestre) smålenske nasjonale infanteriregiment, som skrev ut soldater fra distriktene på begge sider av Oslofjorden. I Vestfold var det da følgende infanterikompanier:

Nordre jarlsbergske kompani,   med kaptein F. O. Rappe som kompanisjef.
Søndre jarlsbergske kompani,   sjef kaptein H. J. Schrader på Aker.
Vestre jarlsbergske kompani,   sjef major J. C. Schilling på Hesby.
                                Dette kompani fikk i lang tid sine
                                soldater fra Sem.
Larvikske kompani,             sjef kaptein H. J. Huitfeldt.
Vestenfjordske reservekompani, sjef kaptein A. Hack.

I 1726 og 1740 nevnes også et livkompani i Jarlsberg.
Til Det vestre smålenske regiment hørte i 1730 følgende fire kompanier i Jarlsberg grevskap:

Søndre jarlsbergske kompani, eller livkompaniet.
Østre jarlsbergske kompani.
Vestre jarlsbergske kompani.
Nordre jarlsbergske kompani.

Til Det første akershusiske regiment hørte følgende kompanier i den nordlige del av Jarlsberg:
Holmestrandske kompani.
Sandeske kompani.
Strømsøske kompani.
I Jarlsberg grevskap var i 1730 følgende gårder lagt ut til militære frigårder (det vil si at leilendingen betalte den årlige landskyld til vedkommende militære tjenestemann):

Bastøy i Borre, frigård for premierløytnanten i Østre jarlsbergske kompani.
Øvre Gjermundrød, Kolkinn og Hundsrød i Andebu, for kapteinen i Østre
jarlsbergske kompani.
Rømmingen i Skjee, for kapteinen i Søndre jarlsbergske kompani.
Bekkevar i Svarstad, for kapteinen i Holmestrandske kompani.
Island i Hillestad, for premierløytnanten i Sandeske kompani.
Holm og Åsnes i Sande, for kapteinen i Sandeske kompani.

I 1760-årene ble Vestre smålenske regiment skrevet ut bare på Oslofjordens vestside, i Vestfold og Telemark. De seks kompaniene i Vestfold var:

Nordre jarlsbergske kompani.
Østre jarlsbergske kompani.
Vestre jarlsbergske kompani.
Nordre larvikske kompani.
Østre larvikske kompani.
Vestre larvikske kompani.

Hertil kom landvernkompaniene: Det lardalske, bratsberske, larvikske og jarlsbergske kompani. Østre jarlsbergske kompani hadde avløst det tidligere Søndre jarlsbergske, men i tiden 1769-83 hadde vi både et Østre og et Søndre kompani her.
Det norske kavaleri besto i 1750 av fire dragonregimenter sønnenfjells og ett nordenfjells. Hvert regiment hadde åtte linjekompanier og to landvernkompanier nasjonale tropper. Under 4. sønnenfjelske dragonregiment hørte:

Av linjen:      Sandeske kompani.
                Nordre jarlsbergske kompani.
                Søndre jarlsbergske kompani.
Av landvernet: Jarlsbergske landvernkompani.

     Fra 1. januar 1766 ble kompaninavnet byttet med eskadron. Samtidig kom kompaniene i Vestfold til å sortere under 2. sønnenfjelske dragonregiment.
     Dragonkvarterene på vestsiden av Oslofjorden synes fra 1769 for den største dels vedkommende å være gått over til infanterilegder, og de jarlsbergske dragonkompanier forsvinner.
     I løpet av det 18. hundreåret ble det lokale militærvesen ganske godt bygd ut. Et viktig ledd i dette arbeid var oppføringen av magasiner i bygdene i annen halvdel av dette hundreåret. Disse magasiner ble kalt telthus, og inneholdt alle slags militære effekter fra soldatenes alminnelige utrustning til kanoner.
     For Østre jarlsbergske kompani ble det bygd et telthus på Fyllpå i Sem, visstnok i begynnelsen av 1780-årene. Opplysninger om dette hus får vi første gang i juni 1784. Slike store hus hadde lett for å forfalle, og det var skaden på telthuset på Fyllpå som skulle besiktiges og takseres i 1784. Regimentets sjef var den gang generalløytnant Brüggemann. Sjef for kompaniet var oberstløytnant Rye. Sersjantene Welding og Breche var til stede ved besiktigelsen. Bordkledningen var enkelte steder løsnet, og det manglet spiker på atskillige steder. Rotter og mus hadde trengt inn i huset og ødelagt 10 bandolær og 8 ”gehenge”. Løytnantens feltsekk var ”sønderskåret på atskillige steder”, men ikke verre enn at den kunne repareres. Ellers fantes alle ting i telthuset i den beste orden. Lensmann Anders Helgesen Holmen hadde tatt på seg byggingen av telthuset og dets istandsettelse. Sønnen møtte ved besiktigelsen og lovet at huset skulle bli satt i full stand.
     I 1787 var det ny besiktigelse av huset. Til stede var blant andre løytnant Rohde. Huset var noe forfallent og hellet mot sjøsiden. Det skulle rettes opp. Huset skulle tjæres med en brunrød farge. Det skulle anskaffes 22 nye kister til oppbevaring av munderingseffekter og lærtøy, og to nye 4-toms planker til å kjøre inn kanonene på. I 1796 var huset på ny brøstfeldig. Omkostningene ved reparasjonen ble anslått til 72 1/2 rdl.
     I de tilstøtende bygder var det også telthus. Søndre jarlsbergske dragonkompani hadde telthus ved Skjee kirke i 1786. På Borre kirkebakke var det telthus i 1796. Det hørte visstnok også til Østre jarlsbergske kompani. Søndre jarlsbergske kompani hadde i 1793 sitt telthus på Sundby i Skjee, og Vestre kompani sitt på Kirkevoll, senere på Svinningen i Ramnes. Nordre kompani hadde sitt telthus ved Våle kirke alt fra 1750-årene. Kompaninavnet ble senere endret til Våleske kompani.
     Om soldatenes effekter får vi noen opplysninger etter en brann på Nordre Basberg våren 1742. For soldaten Kristen Anderssen brente en munderingshatt, sko med spenner, hoser, ”Bonteberg Remb og Geheng samt Skrepper”. For soldaten Kristen Hanssen brente gevær, bajonett, kårde og patrontaske. Ved brannen på Sverstad i desember 1770 brente følgende ”munderingseffekter”: 1 ny grenaderlue, 1 gammel do., 1 kjole, 1 vest, 1 par bukser, 1 par strømper, 1 par sko med spenner av messing, 1 par sorte ”stiveletter”med knapper av messing, 1 skjorte, 1 sort halsklut og 1 messinglås.

Åsmundrød i Slagen.

Plantegning Åsmundrød

     Etter at elleveårskrigen var avsluttet fikk vi i resten av det 18. hundreåret en forholdsvis rolig tid for krigshandlinger her i landet. I 1743 lå 10 000 norske tropper samlet på Skjeberg-heiene for å falle inn i Sverige, men det kom ikke til noen krigshandling. Som følge av utilstrekkelig kost var soldatene henvist til også å søke næring i bær de plukket i skogen. Derav har dette felttoget fått navnet ”Tyttebærkrigen”.
     I begynnelsen av 1760-årene holdt de dansk-norske riker på å få krig med Russland. Norske tropper ble satt på krigsfot og en norsk hær på 8-9000 mann overført til Holstein i årene 1758-62. Disse tropper ble senere populært kalt ”holstekarer”. Fra vår bygd var Svend og Nils Ager med som befal. På grunn av krigsfaren og de usikre økonomiske forhold som fulgte med krig, solgte Nils Ager sin gård Askehaug i 1761. Krigen ble imidlertid avverget og de norske tropper kunne vende hjem igjen.
     I 1788 måtte den dansk-norske stat gå til krig mot Sverige, som følge av en traktat med Russland av 1773, og 24. september s. å. rykket en norsk hær på 10 000 mann over grensen og besatte en større del av Båhuslen. Fra denne nesten ublodige krig, som varte bare et par uker, er det slaget og seieren ved Kvistrum bru som er best kjent. Soldatene fra Jarlsberg var visstnok ikke med i slaget ved Kvistrum. Østre jarlsbergske kompani lå i leir ved Svarteborg kirke, et par mil fra Kvistrum, og der lå kanskje også Vestre jarlsbergske kompani. Var det ikke mange soldater som mistet livet på slagmarken under dette syv ukers felttog, døde desto flere på sykehusene, særlig i Fredrikstad. Troppene var blitt syke alt under felttoget, som følge av dårlig utrustning og en uheldig årstid, og etterpå ble mange angrepet av sykdommen. Den kulminerte først ut på sommeren 1789 etter en ondartet tyfusepidemi. Et minne om denne epidemi finner vi i kirkeboka: Ved Sem kirke ble det 7. desember 1788 begravet en soldat som var død på Fyllpå. Han hadde returnert østenfra sammen med flere andre syke. Uniformen viste at han hørte til Det vesterlenske regiment.
     Helt siden den norske flåte ble dannet i første halvdel av den 17. hundreåret, ble, som nevnt, mange menn fra våre bygder skrevet ut til tjeneste som matroser eller båtsmenn. De fleste gjorde tjeneste i Danmark og i danske farvann. Men også på vår egen lille flåte, langs Norges kyst, har mange menn tjent. Fra unionstiden er det ikke mange minner om flåtens bedrifter som ennå er i friskt minne. Et av de få er Tordenskjolds bedrift ved Dynekilen i juli 1716, hvor han ødela den svenske transportflåten. Siste gang nordmenn og dansker kjempet sammen i et større slag til sjøs, var det blodige slag på Københavns red mot engelskmennene 2. april 1801.
     Under de kriger og ufredsperioder som vårt land hadde i det 17., 18. og begynnelsen av det 19. hundreåret, ble alltid folk også fra vår bygd skrevet ut til tjeneste hjemme i Norge og i Danmark. Var det ikke krig, tok mange unge menn tjeneste ved Garderegimentene i den danske hær. Disse regimenter besto fra om lag 1730 for en stor del av nordmenn. I tidens løp er det ikke så få som fant sin grav borte fra hjemmet, ute i fremmed land eller på havet, men noen nøyaktig oppgave over dem kan vi ikke gi. Kirkebøker og skifte- og panteprotokoller nevner noen, men på langt nær ikke alle. De militære ruller for Søndre Jarlsberg er for størstedelen gått tapt. I folketellingen av 1801 nevnes 47 soldater i vår bygd, 13 i Sem og 34 i Slagen. Det var også 37 båtsmenn, 4 i Sem og 33 i Slagen. Under krigen 1807-14 ble også mange norske sjøfolk kastet i dårlige fengsler i England, hvor de led meget vondt, enten på de store fangeskip eller i fengsler i land. De sanitære forhold var meget slette, maten elendig og nye klær fikk fangene omtrent ikke. Under slike forhold ble dødlighetsprosenten stor. Fra vår bygd vet vi om følgende som satt i prisonen: Jakob Anderssen, Store Oseberg (f. 1781), satt i fire år, Elias Torsen Kibnebb (f. ca. 1779); han ble senere bygdevekter og døde 1844, Ole Gundersen Auli (f. 1785), satt syv år i land, men hadde det ikke så dårlig som mange andre. Han lærte i denne tid navigasjon og å rigge skuter. Ved hjemkomsten tok han styrmannseksamen med beste karakter. Jørgen Hanssen Ringshaug ble oppbrakt i 1807. Etter å ha sittet i noen år ble han lovet friheten, hvis han ville gå med en tur til Ostindia. Det gjorde Jørgen, og da han kom tilbake til England var krigen slutt.

     I 1791 ble kompanisjefene utlagt egne gårder til fast bopel, sjefsgårder. Østre jarlsbergske kompani fikk utlagt gården Søndre Rørås i Slagen. Søndre kompani fikk halvparten av Østre Gjennestad i Skjee, og Vestre kompani fikk gården Søndre Skjeggestad i Ramnes. Så snart gårdene ble bygselledige kunne kompanisjefene flytte inn.
     Soldatene fra Sem og Slagen hadde i lang tid sin øvelsesplass på Jarlsberg. Senere ble den flyttet til Fyllpå. Vi vet ikke når det skjedde, men i 1779 ble det holdt sesjon der, og i 1782 ekserserte soldatene på Fyllpå. I 1802 leide Østre jarlsbergske kompani et stykke jord av Iver Gundersen, Nordre Jareteigen, til ekserserplass, mot en årlig avgift av 2 rdl. 2 ort. Tradisjonen forteller at det har vært ekserserplass på Tolvsrød i Slagen. Det kan ha vært under krigen 1807-14, da det var forholdsvis mange soldater stasjonert på Valløy. I 1830-årene og senere ble Stensarmen i Tønsberg nyttet til ekserserplass for Det jarlsbergske kompani.
     Ved freden i Tilsit i Øst-Prøissen i juni 1807 mellom Frankrike og Russland kom Danmark-Norge også inn under Napoleons interesseområde, og under striden mellom Frankrike og England ble vi av dette siste land påtvunget syvårskrigen 1807-14. Denne krig fikk skjebnesvangre følger for Norge, for etter engelskmennenes bombardement på København i begynnelsen av september 1807, gikk det meste av den store dansk-norske flåte tapt ved byens kapitulering. I våre hjemlige farvann tok norske krigsfartøyer med hell opp kampen mot de engelske kryssere, som forsøkte å gå i land i Norge, eller angrep norske havner. Som følge av forbundet med Napoleon fikk vi i april 1808 også krig med Sverige. Denne varte vel et års tid. Samtidig hadde Sverige krig med Russland. Selv om krigen med Sverige opphørte i 1809 lå norske tropper på vakt ved grensen helt til freden ble undertegnet i Kiel i januar 1814. Etterpå fikk vi en kortvarig grensekrig med Sverige sommeren 1814.
     I desember 1807 ble det bestemt at Tønsberg-borgerne skulle bygge fire kanonjoller. Grev Wedel Jarlsberg ga tillatelse til å la felle en del svære eiketrær i den grevelige skog til materialer til disse joller, som fikk navnene "Teie", "Einar Tambarskjelver", "Akel Thorsen" og "Hagen Jarl".
     Fra syvårskrigen er det ikke meget å fortelle om soldatene fra vår bygd. De ble utkommandert som soldater ellers i landet. I 1812 vet vi at Østre jarlsbergske kompani lå i garnison ved Fredrikshald. Derimot er det mere å fortelle om fra forholdene i Slagen.
     Det er sannsynlig at det på Valløy var et lite befestningsanlegg alt før 1800. I 1801 ble det fra arsenalet på Akershus festning sendt ned til Valløy fire 12-punds kanoner med 120 eller 160 12-punds karduser med lavetter og tilbehør, samt geværer og ammunisjon. Samme år tales det om å anbringe åtte kanoner ved Nes.
     I de følgende utrygge år ble det anlagt flere befestninger ved Valløy, dels for Saltverkets egen skyld, dels som støttepunkt for kanonbåtene. I 1803 ble Prins Christians batteri oppført på odden mot Torgersøygapet. Det ble forsynt med syv 24-punds og to 6-punds kanoner. Ved tapet av flåten i 1807 ble kystbatteriene ytterligere forsterket.
     I 1807 ga kong Christian Fredrik ordre til kapteinløytnant Ole Christopher Budde, som hadde sin kryss-stasjon ikke langt fra Valløy, om ved Valløy å innrette to flåtebatterier for sjødefensjonen, hvert på fire a fem 18-punds kanoner. Fra marinens verfter i Fredriksvern kunne Budde rekvirere den nødvendige assistanse av mestersvenner eller formenn. Tømmermenn og materialer, som verftet ikke kunne skaffe, kunne Budde rekvirere fra private verfter. I ordren ble det presisert at det her dreiet seg om arrangement for det øyeblikkelige behov. Det gjaldt derfor mere om å få utført arbeidet så hurtig som mulig enn om nøyaktighet og varighet.
     De to batterier ble bygd av jord og stein i 1807-08. Østre batteri fikk tre 24-punds og to 18-punds kanoner. Fiskers batteri (oppkalt etter daværende kommandør L. H. Fisker) på sørsiden av odden fikk to 18-punds og to 6-punds kanoner. Skytsene lå på skipsrapperter som også tilhørte marinen. På østsiden, mellom Østre batteri og Prins Christians batteri, var det kruttmagasin og ammunisjonshus. I den tid strakte det ene av Saltverkets lange og store graderhus seg helt ut mot befestningene, hvor det på det begrensete område ble trangt om plassen.
     Fiskers batteri ble demontert i 1814. I stedet ble det i en hast bygd et flettverks-batteri ved Rødstein på Husvik (Det sted hvor Narverød fyrlampe står kalles ennå Batteriberget). Det ble bestykket med de fire kanonene fra Fiskers batteri og en annen kanon. På Valløy fantes det også to bevegelige batterier med to og tre kanoner. Det ene lå på eidet mot fastlandet. De ble også betjent av kystvernet.
    Kystvernet på Valløy sorterte i 1807 under Bragernes distrikt av Sønnenfjelske kommandodistrikt. Bragernes distrikt omfattet Buskerud og Bratsberg amter og Jarlsberg grevskap, og var delt inn i seks divisjoner. Fjerde divisjon ble anført av krigsråd Fredrik Grønvold på Sem i Borre, og omfattet kyststrekningen fra Horten til og med Tønsbergfjordens vestside. Divisjonen var delt inn i fem seksjoner. Annen seksjon, under anførsel av løytnant Brekke, var forutsatt knyttet til forsvaret av Vallø saltverk. Forvalter Jacob Lerches sønn Vincent Lerche ble ved krigens utbrudd i 1807 utnevnt til månedskapteinløytnant. I 1814 hadde han titel av kommandant for befestningene på Valløy. - Verkets arbeidere dannet frivillig et "kanonerkompani" med en styrke på 120 mann til batterienes betjening, og til sikring mot landsiden var det avgitt et detasjement infanteri. Befestningsanlegget var underlagt sjøetaten, men Saltverket bar de løpende utgifter. I slutten av september 1809 ble et kompani jegere, under kaptein Kemnitz, forlagt i vinterkantonnement ved Saltverket. Ved en inspeksjon måneden etter besto besetningen på batteriene, utenom sjefen og to månedsløytnanter, av 1 overkanoner, 4 kanonorer, 22 konstabler og 75 underkonstabler, som fremdeles var rekrutert fra verkets faste arbeid-stokk. Vakten på Torgersøya ble dratt inn i november 1809. Vi vet lite om de soldater som gjorde tjeneste på Valløy. Under blodgangsepidemien i 1812 ble det avgitt 1 underoffiser og 16 mann av Telemarkske regiment til hjelp ved vakttjenesten . Samme år ser vi i tingboka at to soldater "av det ved Valløy stasjonerte detasjement av Bergenhusiske regiment" ble anklaget for tyveri. I 1814 ble det fra brigaden i Larvik detasjert 1 offiser og 50 mann til dekning for Valløy batterier. Hvert av batteriene hadde 100 manns besetning.
Da kommandørkaptein Thomas Fasting sommeren 1814 trakk seg opp Oslofjorden med størstedelen av flotiljen, for ved Drøbak å forsvare adgangen til hovedstaden, ble kaptein Søren Adolf Bille beordret til Valløy. Bille fordelte styrken sin ved Sandøysund, Årøysund og Hvaler, og lå selv ved Valløy med skonnertene "Thor" og "Nornen" samt fem sjalupper og en jolle. Svenskene manøvrerte seg også opp over Oslofjorden. Dette brakte noen uro blant de norske styrker. Bille fant det derfor nødvendig å forandre stasjonene slik at det ble stasjonert seks sjalupper ved Saltverket, fire kanonskonnerter ved Torgersøya, seks kanonjoller ved Føyenland og ni kanonjoller ved Årøysund. Våpenstillstand ble imidlertid sluttet og den svenske styrke trakk seg sørover igjen.
     I 1815 ble batteriene på Valløy og Rødstein demontert. Kanonene fra Østre batteri var i 1814 blitt sendt til Elverum. På de øvrige batterier var det i 1815 17 kanoner og 2 mortere. På Prins Christians batteri hadde det også vært en ovn til glødende kuler.

Det viste seg snart at det ble mangel på sykehusplass. Epidemier førte til at de sykehus som det militære rådde over fort ble sprengt. Myndighetene måtte derfor se seg om etter provisoriske sykehus, slike ble opprettet bl. a. i Tønsberg og på Presterød i Slagen.
Den store hovedbygning på Presterød ble av eieren, kjøpmann Frans Bull i Tønsberg, leid bort høsten 1808 til staten til sykehus for roflotiljens mannskap for en leie av 30 rdl. for måneden. Leien ble senere økt til 40 rdl. Bull lot bygningene på Presterød brannforsikre. Takst ble holdt 9. november 1808, og bygningene beskrives slik:

1. Hovedbygning, stor og rommelig, i to etasjer, forsynt med italiensk tak og teglhengt med blå glassert takstein, store rommelige suffisante kjellere, hvori er bryggerhus. I dette er det skorstein og to bakerovner, dessuten en stor innmurt jernpanne og en mindre ditto. I øvre etasje er en stor sal og to mindre værelser på den vestre side, og fire værelser på den østre side, hvorimellom går en gang, i hvis søndre ende er avdelt med paneling til et kleskammer. I første etasje, eller den nedre etasje, er på venstre eller østre side av inngangen dagligstue, sovekammer, kjøkken og et værelse ved siden av, og på den annen side et rommelig værelse, som har vært brukt til spiskammer. På høyre side av inngangen er en stor stue og to mindre værelser. Ved inngangen er en gang, hvorfra går en god trapp opp til overværelsene. Loftene er rommelige og i god stand, likesom den hele bygning. Bygningen er utvendig kledt med bord og hvitmalt. Hele bygningen har 33 fag vinduer. I bygningen er oppsatt 12 gode kakkelovner, hvorav en stor 3-etasjes og en mindre 3-etasjes kakkelovn. De øvrige 10 ovner er 2-etasjes.

Takst                               3 500 rdl.
2. En gammel mindre framhusbygning   150 rdl.
3. Drengestue og skjulbygning        200 rdl.
4. En stor uthusbygning              400 rdl.
5. Den østre uthusbygning            250 rdl.
6. Stolpebod                         150 rdl.
                                    4 650 rdl.

     13. november 1812 ble det holdt omtakst over bygningene, på grunn av prisstigningen og da man hadde funnet for godt å legge inn en mengde syke fra et havarert russisk linjeskip fra Arkangelsk. Den store hovedbygning, som ble brukt til sykehus, ble da taksert til 11000 rdl., og de øvrige bygninger til i alt 3 000 rdl.

     Hovedbygningen hadde 14 værelser. Det ble laget 11O senger og innredet et rom for en lege. Sykehuset sto ferdig midt i november 1808, og fra sykehusene på Hvaler ble det overført så mange pasienter som det var plass til. De fleste var angrepet av tyfus. Det er ellers ikke mange opplysninger å finne om sykehuset på Presterød, men kirkeboka for Slagen gir noen opplysninger om dem som døde her. I tiden november 1808-november 1814 døde det i alt 57 matroser eller orlogsmenn. De som døde de to første måneder hadde tjenestgjort ombord i jolle nr. 3, 4 og 5, jollen "Freia", sjaluppene "Gabel" og "Nyested", og skipet "Bernt Anker". I februar 1809 døde oppasserinnen ved sykehuset. Fra det russiske orlogsskip "Sevolad", som ble ført av kaptein Jersokov, ridder av St. Georg, døde det 17 matroser i november 1812. På sykehusene i Tønsberg døde det i alt 42 matroser og soldater i tiden 1808-13.
     Under krigen 1807-14 møter vi utviklingen i nye oppfinnelser og tiltak. Et av disse nye tiltak var en forbedring av etterretningstjenesten, som tok i bruk et optisk telegraf- og signalsystem. Det ble i 1807 opprettet tre "telegraflinjer" langs kysten, den Sønnenfjelske, Bergenhusiske og Trond-hjemske. Hver linje var delt inn i distrikter med hver sin inspektør. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som ble betjent av to mann, dels leide folk, dels kystvernmannskap. Ved stasjonene ble det bygd vakthytter. Stasjonene var enten hovedstasjoner, hvorfra meldinger kunne gå ut, eller repeterstasjoner, som bare tok imot meldingen fra nærmeste stasjon og sendte den videre (repeterte den). Repeterstasjonen var underlagt hoved-stasjonen. Til å begynne med besto signalmidlene av en stang med til-hørende flagg og vimpler av forskjellig farge, senere av en mast med to rær og seks klapper (klapptelegraf), som ved tauverk kunne bringes i forskjellige stillinger i forhold til masten og rærne. Hvert signal betegnet et tall, som etter en fastsatt signalbok hadde en bestemt betydning. Kyst-telegrafen ble som regel nedlagt i oktober-november, og satt i gang igjen i mars-april. Sønnenfjells var den undertiden i funksjon året rundt. Det var hovedstasjon på Torås på Tjøme og på Rødåsen på Jeløy. Mellom disse to hovedstasjoner var det følgende repeterstasjoner: Buerås, Vardås og Ormøy på Nøtterøy, Slottsfjellet i Tønsberg, Signalen ved Jarlsberg, Undrumsåsen i Sem, Signaler ved Fjukstad i Borre, Søndre Hortentangen og Møringen. I juli 1814 får vi høre litt om forholdene på Undrumsåsen tele-grafstasjon. Stasjonen ble betjent av en mann. I 1814 het telegrafrepetitøren Ole Jensen Bakken. Han var av og til borte fra stasjonen, en gang i hele tre dager. En 18 år gammel gutt passet da stasjonen for ham. Denne gutten var St. Hansdag 1814 falt i søvn under det anstrengende repeterarbeid. Ole Jensen ble stevnet til tinget og fikk en bot på 10 rdl. sølv-verdi, som han skulle betale til Sem prestegjelds fattigkasse, + saksomkostninger. - Dette telegrafsystem virket ganske godt. Et telegram fra Fredriksvern til Kristiania tok i 1808 bare 1 1/4 time.
     På Slagentangen, Bastøy og Horten var det fra 16. september 1807 til medio mars 1808, og muligens også senere, en signalvakt, som skulle ha stadig tilsyn av fastboende. Vakten skulle holde øye med sjøen og varsle om noen fiende var å se. På Bastøy var det oppsitteren og hans sønn som utførte vakttjenesten. Etter reglementet skulle de holde vakt uavbrutt hele dagen, men dette hadde de ikke vært så nøye med. Forsømmelsen forårsaket ingen skade av betydning og saken ble straks henlagt.
    Krigsårene 1807-14 ble meget trykkende for folket i Norge. De sultet og led nød på mange måter. Som en liten hjelp til å lindre nøden lånte kongen penger til kommunene, som igjen lånte pengene ut til dem som var mest trengende, mot tilstrekkelig sikkerhet. På tingene sommeren 1809 oppgis størrelsen på disse lån til Sem og nærliggende bygder:

Sem prestegjeld 400 rdl.
Borre prestegjeld 506 rdl.
Nøtterøy prestegjeld 650 rdl.
Stokke prestegjeld 560 rdl.
Andebu prestegjeld 534 rdl.
Ramnes prestegjeld 350 rdl.

I mars 1814 klages det over at bøndenes plikt til å skaffe hester til skyss og transport for de militære aldri hadde vært så trykkende som i denne vinter. Mange forskjellige militære avdelinger dro på raveien mellom Fredriksvern og Horten, og til Drammen. Bøndene maktet ikke å etterkomme alle påbud, og ble derfor gang på gang stevnet til tinget for skyssforsømmelse.

Det regiment som en del av kompaniene i Vestfold sorterte under i 1810 het Sønnenfjelske gevorbne infanteriregiment.
En ny plan for hæren trådte i kraft 1. januar 1818. Styrken ble da redusert til det halve. Vestfold kom til å sortere under 2. akershusiske infanteribrigade. I stedet for bataljoner fikk vi korps. Til Numedalske nasjonale musketerkorps, som hadde fire kompanier, hørte to kompanier i Vestfold: Larvikske og Jarlsbergske kompani. For Larvikske kompani ble kaptein Hans Glad Ager kompanisjef, med bopel på From i Sandar. Broren, major Jacob Holst Ager, ble sjef for Jarlsbergske kompani, og bodde på Skjeggestad i Ramnes.

Under den dansk-tyske krig i Slesvig i 1848 ble en hel del norske soldater kalt inn til tjeneste. Soldatene fra Vestfold og Telemark fikk sin trening på Stensarmen i Tønsberg før de i slutten av juni ble ført med skip over til Malmø. Der fortsatte øvelsene av de nordmenn og svensker, som skulle stå ferdige hvis de norske og svenske regjeringer besluttet å komme danskene til hjelp. Etter våpenstillstanden et par måneder senere ble troppene sendt hjem igjen, uten å ha kommet med i kampen. Danskene fikk en ny krig med Tyskland i Slesvig i 1864. Norske soldater ble innkalt, men denne gang ble de ikke sendt ut av landet.

Hesby i Sem.

Plantegning Hesby

I 1905 hadde vi noen spennende uker i forbindelse med unionsoppløsningen. Etter mobiliseringen dro mange soldater i felt, men de kunne snart vende hjem igjen, etter en heldig løsning av krisen.
Under den første verdenskrig fikk soldatene utvidet tjeneste og mange ble utkommandert til nøytralitetsvakt. De sjøfolk som seilte i utenriksfart var stadig utsatt for å bli torpedert eller at skipet kunne gå på en mine. Norge mistet litt over 1200 sjømenn på denne måte. Fra vår bygd vet vi at følgende ble offer for en slik krigføring:

     Styrmann Johan Christiansen, Vestre Rom. F. 1890 i Arnadal. Omkom 17. november 1915. For med d/s ”Ulriken”av Bergen, som gikk på en mine ikke langt fra Galloper fyrskip, på reise fra New York til Rotterdam.
     Matros Alfred Pedersen, Sem. Omkom med d/s ”Nico”av Kragerø, som visstnok ble minesprengt 18. desember 1915, på reise fra Newcastle til Boulogne.
     Sjømann Harald Johan Johansen, Fyllpå i Slagen. F. 1894 i Kristiania. For med skipet ”Queen Elizabeth”. Skipet forsvant etter 21. desember 1915.
     Messegutt Oscar Trygve Pettersen, Valløy. F. 1900 på Valløy. For med d/s ”Prosper III”av Bergen, som ble minesprengt eller torpedert 6. juni 1916, på reise fra Newport News i England til La Palize i Frankrike.
     Matros Einar Christiansen, Jordfallet i Slagen. Omkom med d/s ”Navarra”s krigsforlis i mars 1917.
Skipsfører Lars Andreas Osvald Gulliksen, Husøy. F. 1877 på Husøy. Omkom med d/s ”Kolaastind”av Ålesund, som ble torpedert 11. april 1917, på reise fra New York til Stockholm.
     Matros Simon Artur Thoresen, Korterød F. 1899 på Korterød. Omkom 19. juni 1918 med barken ”Eglantine”av Kristiania, som ble skutt i senk av en tysk ubåt på reise fra West Hartlepool i England til Porsgrunn.
     Skipsreder Jens Christian Aulie, Eik. F. 1855 i Tønsberg. Omkom ved krigsforlis i 1918. Nærmere opplysninger savnes.

Grunnlovens § 109 bestemte at det skulle være alminnelig verneplikt i Norge, men denne verneplikt ble først gjennomført i annen halvdel av det 19. hundreåret. Den gamle legdordning sto ved makt helt til 1863. Ved lov av 1866 om verneplikt og utskriving ble det bestemt at det skulle holdes mannskapsruller, hvori alle konfirmerte eller over 19 år gamle mannskaper skulle føres inn. Utskrivingen skulle skje ved loddtrekking mellom de tjenestdyktige mannskaper som hørte til samme loddtrekkingsdistrikt. Landet ble da delt inn i slike loddtrekkingsdistrikter. Et lensmannsdistrikt (tinglag) eller en kjøpstad utgjorde som regel et loddtrekkingsdistrikt. De militære mannskapsruller skulle føres av en kommisjon, som på landet besto av lensmannen, et av formannskapet valgt medlem for distriktet og en av armeens offiserer. Loddtrekkingsdistriktene skulle igjen deles inn i roter med roteforstandere som formannskapet valgte. Roteforstanderen skulle føre tilsyn med innrulleringen av de vernepliktige mannskaper i roten. I formannskapsprotokollen finner vi at fogden i brev av 3. juni 1859 anmodet formannskapet om å beskikke forstandere for de nye militærroter og velge to medlemmer av distriktskommisjonen. Den militære roteordning ble opphevet ved utgangen av 1950.
Alminnelig verneplikt ble innført ved lover av 1876 og 1885. Ved loven av 1910 var en mann tjenestpliktig fra fylte 18 og 55 år, hvorav den egentlige vernepliktsalder varte i 24 år, 12 år i linjen og 12 år i landvernet. Den øvrige tid hørte han til krigsforsterkningen.

     Den andre verdenskrigen med fem års okkupasjon av Norge er ennå i friskt minne. Den kom til å få meget sørgelige følger for vår bygd, ved de mange menneskeliv som gikk tapt og de materielle verdier som ble ødelagt.
      Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble en liten tropp tysk infanteri landsatt på østsiden av Valløy. Her møtte den en liten avdeling norske soldater fra Torød militærforlegning på Nøtterøy. Den hørte til 2. infanteriregiment. De to avdelinger fikk snart føling med hverandre, men den førte ikke til skuddveksling. Under de uvisse forhold fikk de norske soldater ordre om ikke å skyte. De trakk seg tilbake opp til Løveid, hvor de ble værende ut over formiddagen, mens folk i stor utstrekning evakuerte innover i landet. Tyske soldater ble samme formiddag satt i land ved Saltkopp og i Åsgårdstrand.
     Våre tre gamle ubåter, som lå ved Teie, gikk ut tidlig den 9. april for å operere rundt Bolærene og Rauer. ”A 2”, ført av kaptein F. van Severen kom ut Torgerøygapet og møtte straks sin skjebne. Tyske dypvanns-bomber satte den straks ut av spillet. Offiserer og mannskap måtte gå over i en tysk båt og ble etter en tid ført til Horten. ”A 2” drev i land på østsiden av Valløy.
     Etter et par måneders krig i landet kunne vi ikke lenger stå imot den store overmakt. Kapitulasjonsdokumentet ble underskrevet i Trondheim 10. juni 1940. Direktør Lorentz Vogt har i Tønsbergs Blad 4. desember 1947 gjengitt den norske tekst av dokumentet. Det innledes med:

” Mellem den tyske overkommando i Norge representert ved oberst i Generalstaben, Buschenhagen, og den norske overkommando representert ved oberstløytnant i Generalstaben Roscher-Nielsen, er i dag sluttet følgende avtale:
I betraktning av den tapre holdning som den norske 6. divisjon har vist, innrømmes den følgende ærefulle betingelser for å legge våbnene ned:
De norske stridskrefter legger våbnene ned og forplikter sig til ikke å gripe til våben igjen mot det tyske rike eller dets allierte, så lenge den nu pågående krig varer.”

     Det var i alt 9 punkter i dokumentet.
     Da vi hadde summet oss etter nederlaget i 1940 vokste det opp i folket en trass og et hat til okkupanten, som førte til en stor illegal virksomhet rundt om i landet. Ved forordning av 9. september 1941 ble det påbudt at radioapparatene til den største del av folket skulle leveres inn. De nyheter utenfra, som man derved gikk glipp av, ble senere i stor utstrekning formidlet ved små stensilerte aviser. De ble fremstilt i det skjulte og spredt på samme måte. Den illegale motstandsrørsla tok på seg mange andre oppgaver, og var ved krigens slutt så godt organisert at den ved tyskernes kapitulasjon 7. mai 1945 kunne tre fram i dagen og straks overta de funksjoner, som ble nødvendig for å hindre kaos og sikre ro og orden. I mellomtiden hadde en hel del gode nordmenn mistet livet på forskjellig vis, som følge av sitt farefulle arbeid, et arbeid som okkupanten med alle midler søkte å komme til livs. Noen reddet seg over til Sverige og England, andre havnet i fengsel.
     På Søndre Berg ble Berg interneringsleir opprettet 1942 av de norske nasister. De første som ble internert her var jøder. Senere ble patrioter fra alle samfunnslag plasert på Berg og fikk den behandling som var vanlig i slike fangeleirer under krigen. Den som førte overoppsynet i leiren førte titelen oberst. Under seg hadde han folk som for størsteparten hadde fått opplæring i Quislings organisasjoner. Mann og mann imellom ble leiren på Berg kalt ”Quislings hønsegård”.

     I krigsårene hendte det lenge ikke meget i vår bygd. Fra oljeraffineriet på Valløy ble en stor del av oljelageret fraktet bort straks etter at Vestfold var okkupert. Tyskerne var redd besøk av engelske flygere. De kom også på visitt en gang ut på sommeren 1940, men skaden den gang ble ikke særlig stor. Etter som årene gikk lot tyskerne bygge forskjellige mindre forskansninger med maskingeværreder og piggtrådsperringer langs de større trafikkårer og på enkelte steder ved sjøen. Ved Kjelle ble det bygd en tanksperring av store steinblokker, som ble fraktet dit fra Tjølling. Oppe ved jernbanelinjen ble det lagt store steinblokker, som lå ferdige til å veltes ned på linjen. Slik kunne også kjøreveien nedenfor stenges på et øyeblikk. Av støpte bunkers var det to i hagen på Store Auli, en på et fjell like nordøst for bygningene til brukseier Ingv. Bjerknes, Lensberg, en nord for Sem kirkegård og en i svingen ved veien ut til Valløy. Nord for Sem kirkegård ble det bygd en større forskansning. Her var også veien undergravd. I løvskogen nord for Kjelle hadde tyskerne tidlig latt bygge en brakke for oppbevaring av ammunisjon. Her ble det satt ut tysk vakt. I skogen på Mellom Eik (bruksnr. 5) hadde tyskerne skyteplass. 30. september 1944 ble et par knottanlegg på Sem og Hesby ødelagt, visstnok av en uavhengig sabotasjegruppe. I krigsårene ble knott og trekull brukt som drivstoff for biler. Et vakthus ved Jarlsberg Landbane ble, med Distriktsledelsens godkjennelse, ødelagt 13. april 1945.
     Men så, i krigens siste dager, kom den store ulykken som rammet Valløy så sterkt. Det var det kraftige flybombardement, som satte inn ved 23-tiden den 25. april 1945 og varte i omtrent tre kvarter. Hensikten med dette angrepet, på en tid da utfallet av krigen var helt på det rene, er ikke lett å forstå. Raffineriet hadde ikke på lang tid hatt noen særlig militær betydning. Mange av tankene sto tomme. Etter at de første flyene hadde sloppet ut lysbomber tok selve bombardementet til. Dette rammet selve målet og gikk også hårdt ut over boligstrøket og tapetfabrikken. Ja, en hel del bomber falt ned på Bogen, hvor også hus ble ødelagt. Mange familier på Valløy hadde i lengre tid ordnet seg med nattelosji i hus som lå et passende stykke fra Valløy, men den 25. april var det påfallende mange som oppholdt seg i sine hjem og mistet livet. I alt omkom 57 mennesker på Valløy og Bogen og 125 ble husville. Et minnesmerke over ofrene ble avduket søndag 26. juni 1949. Det har fått plass foran kirken. Skulpturen er utført av billedhogger Carl E. Paulsen i Tønsberg.
     Selv om mange menneskeliv gikk tapt ved angrepet på Valløy, var det krigen til sjøs som krevde de fleste ofre, også fra vår bygd. Vi regner med at ca. 215 mennesker, som hørte hjemme i Sem og Slagen eller var født der, mistet livet som følge av den andre verdenskrigen. Herav faller 50 på Valløy og Bogen, 146 sjøfolk og 19 andre. Etter kirkebøkene og det store verk "Våre falne" gir vi disse korte opplysninger om de enkelte:

Falne fra Sem og Slagen under 2. verdenskrig

Minnesmerke ved Valløy Kirke

Abrahamsen, Abraham, styrmann, Husøy. Født 1882 i Borre. Døde 6. mars 1943 på Newlands Hospital i Dumfries, Skottland.
Andersen, Arne Ragnvald, motormann, Valløy. F. 1920 i Tønsberg. Omkom 18. april 1945 med m/s "Karmt", som ble torpedert utenfor kysten av Holland.
Andersen, Harald, båtsmann, Øvre Råel. F. 1900 i Tønsberg. Omkom 15. desember 1944 under transport til Japan, etter å være tatt til fange på Filippinene.
Andersen, Hilmar Anton, stuert, Sem. F. 1891 i Larvik. Døde av hjerteslag 22. februar 1942 ombord i britisk s/s "Oronsay". Andersen, Ole Jahre, maskinmester, Knatten i Slagen. F 1891 i Skien. Omkom 21. februar 1942 med m/t "Kongsgaard", som ble torpedert annen gang utenfor Amerikas vestkyst, på vei til Aruba.
Andersen, Ragnar, sjømann, Ringshaug.F. 1919 på Brekke i Slagen. Druknet i New Yorks havn 1. mars 1944.
Andersen, Sverre Bjørnskau, maskinmester, Tufta i Slagen. F. 1889 i Tønsberg. Druknet 24. desember 1943 i Catania på Sicilia. For med d/s "Askeladden".
Andreassen, Gunnar, styrmann, Råel. F. 1904 på Narverød. Omkom 17. mars 1941 med svensk m/s "Korshavn", som ble torpedert på vei mellom England og Amerika.
Andreassen, Vilhelm Andreas Magnus Pauli, sjømann, Tangen i Slagen.F. 1898 på Færøyane. Ble drept 28. januar 1941 da "Taffelberg" ble minesprengt utenfor kysten av England.
Andrén, Walter August, maskinist, Eik.F. 1908 i Tønsberg. Omkom 8. juli 1943 med m/t "B. P. Newton", som ble torpedert på vei fra Curacao til Cape Town.
Andresen, Erling, matros, Tønsberg.F. 1911 på Stusrød. Omkom 25. januar 1943, da m/t "Nortind" ble torpedert av en ubåt mellom New York og Mersey i England, mens skipet var i ferd med å redde mannskapet på m/t "Kollbjørg".
Arntzen, William Adolf, hvalfanger og matros, Herdla.F. 1894 på Husøy. Omkom 28. november 1942 da d/s "Selbo" ble torpedert på nordvestkysten av Afrika, på vei fra Algier til Bone.
Bakli, Knut Markus, fyrbøter.F. 1917 i Lardal. Omkom 2. mars 1941 med d/s "Augvald", som ble torpedert i Nord-Atlanteren, på vei fra Halifax til England.
Bang, Henry Louis, motormann, Nedre Råel.F. 1902 på Gauterød. Omkom som passasjer med d/s "Biarritz", som gikk på en mine og sank utenfor Hollands kyst 25. januar 1940.
Bechmann, Johan Ludvig, hvalfanger, Tønsberg. F. 1913 på Fagersand, Narverød. Omkom med d/s "Brant County", som ble torpedert 11. mars 1943, på vei fra Halifax til Liverpool.
Beckmann, Finn, styrmann, Vik. F. 1910 i Tønsberg. For med m/t "Nina Borthen", som forsvant mellom 30. september og 5. oktober 1940, på reise fra Milford Haven i Wales.
Beier, Augen, maskinist, Bjelland.F. 1897 i Skien. Omkom 25. januar 1940 med d/s "Gudveig", som ble torpedert på vei fra Newcastle til Oslo.
Berg, Lars Anker, donkeymann, Eik.F. 1910 i Tønsberg. Omkom 16. oktober 1941 med d/s "Erviken" av Bergen, som ble torpedert på reise fra Sydney N. S. til Mersey i England.
Berg, Olaf, maskinmester, Røren.F. 1881 på Nøtterøy. For med d/s "Fagerheim". Da skipet lå i Bordeaux gikk han utfor bryggekanten, på grunn av mørklegningen, og druknet 19. desember 1939.
Bjønness, Åse, poståpner på Valløy. F. 1904 i Nordre Land. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin far Gothard M. Ottesen og to søstre.
Blomberg, Alfred Julius, fenrik, Langvall. F. 1908 i Tønsberg. Omkom med "M.L. 210", som ble minesprengt i Den engelske kanal 15. februar 1944.
Bollerud, Harald Bredo, fyrbøter, Eik. F. 1910 på Søndre Rom. Ble hårdt såret ombord på jageren "Eskdale" under kamp 14. april 1943 og døde senere i Plymouth.
Borgersen, Halfdan Sverre, fyrbøter. F. 1897 i Holmestrand. Omkom ved en drukningsulykke i Surrey Docks i England og ble funnet 30. juni 1942.
Brataas, Olaf Robert, styrmann, Slagen. F. 1910 på Brattås. Omkom 16. oktober 1941 med d/s "Erviken", som ble torpedert i Atlanterhavet, på vei fra Sydney N. S. til Meysey i England.
Buer, Arnfinn Mathias Nilsen, telegrafist, Rød. F. 1910 i Sandar. Mistet livet 16. september 1941 da m/t "Vinga" ble beskutt av fly.
Bugge, Kjell, hvalskytter, Feskjær. F. 1904 på Feskjær. Ble syk etter en minesprengning og døde 21. oktober 1942 i Birkenhead i England.
Christensen, Einar Karsten, maskinassistent, Sverstad. F. 1921 på Mellom Undrum. Omkom med m/t "Kongsgaard", som ble torpedert 21. februar 1942 utenfor Amerikas vestkyst på vei til Aruba. Broren Kristen Tveiten omkom i 1943.
Christensen, Johannes, styrmann, Råel. F. 1898 på Nøtterøy. Omkom 6. desember 1940 da d/s "Nyland" strandet på West Rock, Hebridene.
Christensen, Rolf Anker, motormann, Lasken i Slagen. F. 1921 på Gårdbo. Omkom 12. mai 1943 da m/s "Sandanger" ble torpedert i Atlanterhavet, pa vei fra New York til Belfast,,
Christiansen, Ove, styrmann, Sandar. F. 1911 i Bogen. Omkom med d/s "Erviken" , som ble torpedert i Atlanterhavet 16. oktober 1941.
Dahl, Leif, murer, Skallevoll. F. 1917 i Stokke. Var våpeninstruktør i Milorg. Ble arrestert av Gestapo 2. mars 1944 og skutt på Trandum 9. mai s. å.
Dahl, Marthinius, motormann, Sem. F. 1901 i Lier. Omkom 22. februar 1942 da d/s "Sama" ble torpedert, på reise fra Cardiff til St. John N. B.
Dale, Johan, skipsfører, Dyrehagen i Slagen. F. 1899 i Fusa. Var kaptein på s/s "Nortun", som gikk fra Norge 3. januar 1940, og seilte siden i alliert fart. Døde 5, april 1943 på et hospital i Brooklyn, på grunn av overanstrengelse.
Dithmansen, Lars Trygve, stuert, Øvre Råel. F. 1911 på Smedsrød i Sem. Omkom 7. september 1941 med d/s "Eikhaug" av Haugesund, som sank i munningen av Themsen etter en eksplosjon.
Ekeberg, Haakon Larsen, elektriker til sjøs, Eikeberg. F. 1905 på Eikeberg. Omkom 12. mars 1941 under et flyangrep på Liverpool.
Eklund, Arne Hagberth, laborant på Valløy. F. 1917 i Tønsberg. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin kone Kathrine, f. Larsen, f. 1919 på Husvik, sin far og mor. Se Hansen, Conrad Hagberth.
Eliassen, Torbjørn, hjelpekokk. F. 1909 i Tønsberg. Han falt ned i dokken i Newport 21. mars 1942 og slo seg i hjel.
Ellefsen, Peter Arnt, maskinist, Nøtterøy. F. 1884 på Husvik. Omkom 7. februar 1944 med d/s "Freidig", som sank 15 n. mil nord for Cape Wrath, på reise fra Aberdeen til Liverpool.
Engebretsen, Anton Gotfred, maskinmester, Sem. F. 1893 på Hogsnes. Omkom 20. april 1942 med d/s "Bris", som ble torpedert utenfor den amerikanske kyst, på vei fra Baltimore til Natal.
Engebretsen, Sigurd, båtsmann, Husøy. F. 1898 på Husøy. Omkom 13. oktober 1942 med d/s "Fagersten", som ble torpedert i Atlanterhavet.
Engmann, Carl Erling, fyrbøter. F. 1916 i Skien. Omkom 18. november 1942 med korvetten "Montbretia", som krigsforliste i Atlanterhavet.
Erlandsen, Henry Eugen, matros og kanoner, Saltkopp.
F. 1921 på Brattås. Omkom 26. september 1943 med s/s Christian Michelsen", som sank i Middelhavet etter en eksplosjon på vei til New York.
Evjen, Alf, ingeniør, Valløy. F. 1900 i Trondheim. Omkom under flyangrepet på Valløy 25. april 1945, sammen med sin kone, Bertha Evjen, f. 1895 i Lillestrøm, og døtrene Kari, f. 1934, og Ingeborg, f. 1937.
Farstad, Otto Arnfred, skipsfører, Tolvsrød. F. 1894 i Kristiansund. Omkom 17. april 1941 under et bombeangrep på London, etter nylig å ha blitt reddet da "Buesten" krigsforliste.
Firing, Othilie, husmor, Husøy. F. 1879 på Nøtterøy. Omkom under bombeangrepet på Vemork i Tinn 16. november 1943. Hun hadde post som husholderske i Tinn.
Fritzøe, Sigurd Kristian, donkeymann, Sandar. F. 1898 på Nordre Fresje. Døde 20. juli 1945 på et sykehus i Seattle.
Furuseth, Hans Christian, kontorist, Eik. F. 1916 i Vestre Aker. Falt på Bolærene 10. april 1940 under et bombeangrep, da han var i ferd med å heise hvitt flagg.
Gjersengen, Einar Kristian, hvalfanger, Teigen i Søndre Slagen. F. 1893 i Aremark. Var fyrbøter på "Svend Foyn" og omkom da skipet krigsforliste 21. mars 1943.
Gjertsen, Einar Thorleif Angell, fenrik i flyvåpenet, Husøy. F. 1915 på Tjøme. Omkom 4. november 1942 utenfor Island.
Gran, Gunnar, møbelsnekker og sjømann, Husøy. F. 1917 i Stavanger. Ble klemt i hjel på m/s "Asta" 8. juni 1944 i Horten.
Gregersen, Reidar Bernholt Jacobsen, feiermester på Valløy. F. 1908 i Oslo. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin kone Margit Gregersen, f. 1908 i Løten, døtrene Vivian, f. 1931, og Randi, f. 1937, og faren feiermester Georg Gregersen, Moss.
Gunnerød, Harald, handelsbetjent, Ringshaug. F. 1921 på Ringshaug. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy.
Gåserød, Kristian, hvalfangstarbeider, Eik. F. 1890 i Andebu. Døde 12. juli 1940 og ble begravet i London.
Halvorsen, Reidar Kalleberg, styrmann. F. 1907 i Stokke. Omkom 22. februar 1942 med d/s "Sama", som ble torpedert på vei fra England til St. John..
Hansen, Albert Ambjørn, maskinassistent, Barkåker. F. 1907 på Eik. Døde våren 1944 i konsentrasjonsleir i Sonnenburg i Tyskland.
Hansen, Anders, smed, Sem. F. 1879 i Ramnes. Døde 24. oktober 1943 på Sør-Georgia.
Hansen, Conrad Hagberth, maskinist, Valløy. F. 1886. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sønnene Frits Leonardt Hansen, f. 1921, og Arne H. Eklund (se foran).
Hansen, Erling Thorbjørn, maskinist, Langvall. F. 1897 i Oslo. Døde 9. september 1945 på et hospital i Ormskirk i Lancashire, England.
Hansen, Finn William, hvalfanger, korporal, Sem. F. 1910 i Tønsberg. Omkom ved en skyteulykke i Skottland 20. mai 1943.
Hansen, Henry Godtwald, sjåfør, Husvik. F. 1918 på Husvik. Omkom som maskinmann på jageren "Bath", som ble senket i Atlanterhavet 20. august 1941 i kamp med en ubåt
Hansen, Ingolf, fyrbøter, Valløy. F. 1911 i Bogen. Omkom 6. juni 1944 med jageren "Svenner" som gikk på en mine og sank under invasjonen i Frankrike.
Hansen, Karl Monrad, maskinist, Råel. F. 1890 på Li. For med d/s "Slemdal" til han ble syk og døde 26. desember 1941 på et hospital i Aruba.
Hansen, Knut Johan, byssegutt, Ollebakken i Slagen. F. 1920 i Borre. Omkom 5. april 1941 på havnen i Swansea under mørklegningen. Han gikk antakelig utfor brygga
Hansen, Kristian, maskinist, Sandar. F. 1890 på Langerød i Sem. Ble syk og døde 27. juli 1942 iMontevideo i Uruguay, mens hvalbåten "Pettrel" lå der til reparasjon.
Hansen, Paul Kåre, sjømann, Øvre Eiker. F. 1917 på Barkåker. Omkom med d/s "Senta", som forsvant 12.-13. oktober 1942 på vei fra Halifax til Belfast.
Hansen, Theodor Bernhard, hvalskytter, Bogen. F. 1889 i Sandar. Ble skutt av tyskerne 22. mars 1944 i Valløybukta, da han rodde ut for å fiske.
Hansen, Aasmund, sjømann og arbeider, Valløy. F. 1900 i Eidanger. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin kone Signe Hansen f. 1905 på Valløy, og sønnene Petter Anton, f. 1927 i Solum, og 'Odd Willy, f. 1932 på Valløy.
Hassum, Caspar Sinding, gårdbruker, Søndre Hassum. F. 1903. Falt 18. juni 1942 ved Leningrad.
Hassum, Johan Arnt Andersen, stuert, Hassum. F. 1888 på Søndre Hassum. Omkom 7. september 1941 med d/s "Eikhaug”, som sank etter en eksplosjon i munningen av Themsen.
Hellberg, Arne Casper, matros, Ringshaug. F. 1916 i Sandar. Omkom 17. januar 1943 da fl/k "Vestfold" av Panama ble torpedert i Atlanterhavet.
Hellmann, Nestor Adrian, kokk, Husvik. F. 1898 i Elvkarleby i Sverige. Døde 7. januar 1945 på et sykehus i Toronto, Canada.
Henriksen, Hans Einar, maskinassistent, Barkåker. F. 1906 i Andebu. For med m/t "Alcides", som ble torpedert 23. juli 1943 av en japansk ubåt, på vei fra Abadan til Fremantle i Australia.
Hermansen, Leonhard Hartman, motormann, Jareteigen. F. 1919 i Ramnes. For med m/t "Ranja", som gikk fra Houston 9. mars 1942 og forsvant sporløst på vei til Halifax.
Hovland, Erik Dahl, pensjonist, Valløy. F. 1874 på Søndre Nes. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin kone Agnes Emilie Hovland, f. 1880 i Sørøysund, Finnmark, og sønnedatteren Wencke Synnøve Hovland, f. 1939.
Husum, Roar Falck, matros, Kaltvet. F. 1915 i Borre. Omkom 14. januar 1940 med d/s "Fagerheim" av Tønsberg, som sank i Biskaiabukta etter en eksplosjon.
Hvaal, Emil Gustav, radiotelegrafist og styrmann, Presterød. F. 1908 i Lardal. Ble tatt til fange i Telavåg 26. april 1942 og skutt på Trandum 19. oktober 1943.
Ingvaldsen, August Waldemar, styrmann, Presterød. F. 1885 i Bø i Vesterålen. Døde 9. desember 1942 ombord i en amerikansk destroyer av de skader han fikk da d/s "Nidarland" ble torpedert i Vestindia 11. november s. å.
Isachsen, Erling Anton, maskinassistent, Fyllpå i Slagen. F. 1920 på Hitra, Sør-Trøndelag. Omkom 19. januar 1942 med m/s "Thermopylæ", som ble senket av fly mellom Alexandria og Malta.
Iversen, Håkon Nikolai, pensjonert raffinatør, Valløy. F. 1855. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy.
Jacobsen, Asbjørn, fyrbøter, Sandar. F. 1906 på Barkåker. Omkom 4. januar 1943 med patruljeskipet "Bodø" , som ble minesprengt utenfor Skottland.
Jacobsen, Frans Henry, sjømann, Sem. F. 1902 på Tem. Var med amerikansk s/s "Gurney E. Newlin" og omkom 27. oktober 1942.
Jacobsen, Sigurd Øistein, stuert. F. 1914 i Bogen. Omkom 9. april 1940 da p/s "Eidsvold" ble torpedert i Ofotfjorden.
Jahnsen, Harald Kåre, fyrbøter, Langvall. F. 1914 på Innlaget. For med m/t "Finnanger", som forsvant i februar 1942 på reise fra Greenock i England til Curacao.
Jensen, Johannes, fyrbøter, Tønsberg. F. 1912 i Sem. Omkom 21. april 1946 med d/s "Ramø", som ble senket av en magnetisk mine i Henningsvær.
Johansen, Berger, donkeymann, Skallevoll. F. 1896 på Aulerød. Døde 11. mai 1944 ombord i d/s "Reiås".
Johansen, Fritz Wilhelm, styrmann, Narverød. F. 1895 på Tjøme. Døde i 1944 i konsentrasjonsleir i Sonnenburg i Tyskland.
Johansen, Johan Kristian, matros, Husøy. F. 1916 i Onsøy. Omkom 15. oktober 1941 med d/s "Ila", som ble torpedert i Nord-Atlanteren.
Johansen, Josefine, husmor, Bogen. F. 1873 i Ramnes. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy og Bogen. Adoptivsønnen Kjell Johansen omkom samtidig, se nedenfor.
Johansen, Karl, styrmann, Sem. F. 1888 i Arnadal. Omkom 21. april 1946 da m/s "Ramø" ble senket av en magnetisk mine, mens skipet lå for anker i Henningsvær.
Johansen, Karl Johan, maskinist, Nøtterøy. F. 1894 på Hesby. Omkom 11. februar 1942 med d/s "Blink", som ble torpedert på vei fra Charleston til Halifax.
Johansen, Karl Johan, maskinist, Husøy. F. 1901 i Oslo. Omkom 29. januar 1942 med en engelsk minesveiper, som ble torpedert i Middelhavet.
Johansen, Karsten, maskinist, Gårdbo. F. 1909 på Søndre Ilebrekke. For med m/t "Alcides", som ble torpedert 23. juli 1943 av en japansk ubåt, på vei fra Abadan til Fremantle i Australia.
Johansen, Kjell, arbeider, Bogen. F. 1915 i Tønsberg. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Volløy og Bogen, sammen med sin kone Else Johansen, f. 1916 i Slagen, og moren Josefine Johansen (se ovenfor).
Johansen, Leif Sigurd Frithjof, elektriker til sjøs, Ringshaug. F. 1915 i Borre. Omkom 27. januar 1945 i St. Georgekanalen, da m/t "Solør" ble torpedert på vei fra New York til Clyde.
Johansen, Nikolai, hvalfanger, Søndre Nes. F. 1890 i Idd. Omkom 7. september 1941 med d/s "Eikhaug", som sank etter en eksplosjon i munningen av Themsen.
Johansen, Olav Kjell, hvalfanger, Vik. F. 1911 i Tønsberg. Omkom 4. januar 1943 med patruljeskipet "Bodø" som ble minesprengt utenfor Skottland.
Johansen, Otto Eugen, skipsfører, Husøy. F. 1893 på Tjøme. Døde 15. juli 1944 ombord på m/t "Basilea", Gravlagt i Talara i Peru.
Johansen, Sigvart Trengen, lettmatros, Låne. F. 1913 i Øvre Sandsvær. Omkom 14. mai 1942 med m/s "Siljestad", som ble torpedert på reise fra New York til Vestindia.
Johnsen, Arne Odd, maskinist, Husøy. F. 1914 i Grimstad. Omkom 19. september 1941 med m/t "Barbro", som ble torpedert på vei fra New York til Manchester.
Johnsen, Ragnar Wenneberg, matros, Eik. F. 1915 i Tønsberg. Var kanoner på m/t "B. P. Newton" og omkom 8. juli 1943 da skipet ble torpedert, på vei fra Curacao til Cape Town.
Jorde, Torgny, lettmatros, Presterød. F. 1924 i Tørdal, Drangedal. Druknet 19. januar 1943 i Cape Town.
Jørgensen, James Henry, styrmann, Elverhøy, Nedre Råel. F. 1910 på Husvik. For med m/t "Bramora", som antas torpedert 6. oktober 1943 ved den indiske kyst, på reise til Melbourne.
Jørgensen, Sigurd Konrad, fyrbøter, Vik. F. 1905 i Borre. Forsvant med d/s "Ingerto" , som forlot Clyde 26. februar 1942 med kurs for Mobile.
Karlsen, Henry Wang, fyrbøter, Eik. F. 1909 i Tønsberg. Druknet 29. desember 1941 i Cardiff.
Kirkevold, Armand Walter, radiomontør, Ringshaug. F. 1914 i Drammen. Omkom 18. november 1942 med korvetten "Montbretia", som krigsforliste i Atlanterhavet.
Kittelsen, Anton, hvalfanger, korporal, Ringehaug. F. 1911 på Jareteigen, Omkom 18. desember 1942 i Skottland.
Kristensen, Hanna Viktoria, fabrikkarbeiderske på Valløy. F. 1874 i Svarteborg i Sverige. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy.
Kristensen, Rolf Viktor, kvartermester, Husøy. F. 1916 på Husøy. Forsvant med ubåten "Uredd", som gikk fra England 1. mars 1943 på et tokt til norskekysten.
Kristiansen, Birger Emil, kjølemaskinist, Aulerød. F. 1899 i Holmestrand. Omkom 16. mars 1942 med amerikansk d/s "Ceiba", som krigsforliste i Stillehavet.
Kristiansen, Johnny Charles, lettmatros, Lasken i Slagen. F. 1923 i Nykirke. For med d/s "Fanefjeld", som forsvant 8. april 1942, på reise fra Buldudal på Island med kurs for Isafjord.
Kristiansen, Rolf, stuert, Husøy. F. 1907 i Bærum. Døde 16. august 1944 på et sykehus i England.
Kristoffersen, Hans Kreismar, stuert, Dyrehagen i Slagen. F. 1883 på Tjøme. Døde 23. januar 1941 i Newcastle.
Kristoffersen, Thorstein, stuert, Narverød. F. 1892 i Tønsberg. Ble drept 14. juli 1940 ombord i d/s "Balder", under et flyangrep i Straits of Dover.
Kvande, Sverre, kaptein, Stang. F. 1901 i Ålesund. Omkom med p/s "Eidsvold", som ble senket i Ofotfjorden 9. april 1940.
Kværne, Kolbjørn, motormann, Sem. F. 1918 på Aulerød For med m/s "Donerail" av Panama, som ble senket i Stillehavet 9. desember 1941. Han ble funnet død i en av livbåtene i februar 1942.
Kaasa, Harald, kanonér, Kruke. F. 1922 på Kruke. Omkom 23. juli 1943 da m/t "Alcides" ble torpedert av en japansk ubåt, på reise fra Abadan til Fremantle i Australia.
Larsen, Ellen, husmor. F. 1887 i Langesand på Færøyane. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, da hun var på besøk hos sin datter.
Larsen, Herman, skipstømmermann, Nøtterøy. F. 1897 på Domsenga. Omkom 15. juni 1943 med m/s ”Høegh Silverdawn", som ble senket på reise fra Fremantle i Australia til Abadan i Den persiske bukt.
Larsen, Kristian, matros, Sandefjord. F. 1902 på Søndre Jareteigen. Omkom 6. juni 1944 under invasjonen i Frankrike, da jageren "Svenner" gikk på en mine og sank.
Larsen, Reidulf Austen, møller, Kongsberg. F. 1921 på Tem. Mistet livet 24. april 1945 på Nesfjell ved Hakavik i Fiskum, i kamp med tyskere.
Marthinsen, Mary, hushjelp, Valløy. F. 1921 i Stokke. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy.
Mathisen, Marcus Hjalmar, maskinmester, Nøtterøy. F. 1876 på Gauterød. Omkom med d/s "Port Antonio", som ble torpedert 19. juli 1942 ved nordvestkysten av Cuba.
Meum, Jan, sjømann, Presterød. F. 1922 på Presterød. Omkom i april 1942 under operasjoner på norskekysten.
Mikkelsen, Rudolf Johan, maskinmester, Tønsberg. F. 1890 på Søndre Basberg. Døde 1. juli 1941 på et sykehus i Halifax i Canada etter et ulykkestilfelle.
Moen, Hans, fyrbøter, Ringshaug. F. 1910 i Andebu. Omkom 9. september 1940 ved et ulykkestilfelle i Halifax.
Molvik, Egil Oddvar, motormann, Bø. F. 1924 på Gulli. Omkom 10. mars 1943 med m/s "Bonneville", som ble torpedert i Nord-Atlanteren, på reise fra New York til Mersey i England.
Mortensen, Odd Willy, tapettrykker på Valløy. F. 1915 på Valløy. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin kone Gerd Mary Mortensen, f. 1917 på Nesodden.
Myhre, Gunnar, matros og kanoner, Gårdbo. F. 1913 på Aulerød. Omkom ved drukning 21. februar 1945 i Albert Dock i Liverpool, på grunn av mørklegningen.
Myhre, Hans Kristian, maskinist, Eik. F. 1894 i Andebu. Omkom 25. mars 1942 med svensk minesveiper "Sulla", på reise fra England til Murmansk.
Nicolaisen, John Arthur, radiotelegrafist, Gårdbo. F. 1905 på Sande. For med m/s "Herstein", som lå i Rabaul på Ny Guinea og ble angrepet av japanske fly. Skipet kom i brann og ble helt ødelagt 20. januar 1942. Mannskapet ble tatt til fange og skulle sendes til Japan med s/s "Montevideo Maru". Dette skip ble senket 10. juli 1942 av amerikanerne og alle omkom.
Nicolaisen, Karsten Arthur, maskinist, Søndre Nes. F. 1899 på Nes. Omkom med d/s "Polarland" , som ble torpedert 4. januar 1945, på reise fra Sydney N. S. til Halifax.
Nielsen, Hans Thorleif Møller, hvalfanger, Husvik. F. 1922 i Bogen. Tjenestgjorde på jageren ""Bath", som gikk under med storparten av besetningen 20. august 1941, i kamp med en ubåt i Atlanterhavet.
Nilsen, Aksel Reinhard, hvalfanger, Nøtterøy. F. 1891 på Bruserød. Omkom 8. november 1941 med d/s "Victo", som ble senket utenfor Tyne på reise fra London.
Nilsen, Hans Daniel, hvalbåtfører, Nøtterøy. F. 1890 på Narverød. Døde 28. januar 1943 på et sykehus i Edinburgh.
Nilsen, Hjalmar Marinius, styrmann, Tønsberg. F. 1907 på Gårdbo. Omkom 12. desember 1941 da d/s "Hydra II" ble torpedert utenfor Øya Mindoro i Filippinene.
Nilsen, Nils, styrmann, Presterød. F. 1907 i Tønsberg. Omkom 12. mai 1943 med m/s "Sandanger", som ble torpedert på reise fra New York til Belfast.
Nilsen, Odd Barth, hvalfangstarbeider, Ringshaug. F. 1912 på Nøtterøy. Var matros på m/s "Austvard" og omkom 31. januar 1941, da skipet ble senket av tyske fly vest av Donegalbukta, Irland.
Nyegaard, Rolf Søren Jacob, sjømann, Presterød. F. 1909 i Tønsberg. For med m/s "Braganza". Skipet kom i brann i Sør-Atlanteren 12. oktober 1944. Nyegaard kom i en av livbåtene, men døde tre dager senere av påkjenningen.
Nyhuus, Rudolf, skipsfører, Elverhøy, Nedre Råel. F. 1890 i Stange. Var fører av m/t "Seirstad" til han ble syk og døde 30. oktober 1941 på et sykehus i Batavia på Java.
Olausen, Arthur Olaf, matros. F. 1916 i Sem. Var med m/s "Herstein", som ble angrepet og ødelagt av japanske fly i januar 1942 da skipet lå i Rabaul på Ny Guinea. Mannskapet ble tatt til fange og ført ombord på s/s "Montevideo Maru" for å sendes til Japan. Dette skip ble senket av amerikanerne 10. juli 1942 og alle fangene omkom.
Olsen, Anders, fyrvokter på Torgersøya, Valløy. F. 1883 på Nøtterøy. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin kone Grethe Marie Olsen, f. 1881 i Hof.
Olsen, Bjarne, stuert, Basbergrønningen. F. 1916 på Innlaget av Søndre Hassum. Tjenestgjorde på jageren "Eskdale" og omkom da skipet ble senket i Den engelske kanal 14. april 1943. Broren Sverre omkom i 1942.
Olsen, Georg, Sem. F. 1923 i Oslo. Falt 25. juni 1944 på østfronten.
Olsen, Gunda Birgitte, husmor, Valløy. F. 1877 på Valløy. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy.
Olsen, Julius Kristinus, pensjonert formann, Valløy. F. 1876 på Valløy. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sin kone Petra Indiane, f. Larsen, f. 1880 på Valløy.
Olsen, Kristian Ditlev, maskinist, Narverød. F. 1892 på Nøtterøy. Døde 12. august 1943 på et sykehus i Durban.
Olsen, Olga Marie Kristiane, pensjonist, Valløy. F. 1862 på Torgersøya. Omkom 25. april 1945.
Olsen, Solveig, kontordame. Valløy. F. 1920 på Valløy. Omkom 25. april 1945.
Olsen, Sverre, matros, Innlaget av Søndre Hassum. F. 1924 på Innlaget. Omkom 16. desember 1942 med m/t "Bello", som ble torpedert i Nord-Atlanteren, på vei fra Glasgow til New York. Broren Bjarne omkom i 1943.
Oskarsen, Jens Einar, fyrbøter, Husøy. F. 1925 på Husøy. Omkom 21. april 1946 med d/s "Ramø", som ble senket av en magnetisk mine, mens skipet lå for anker i Henningsvær.
Ottesen, Gothard Magnus, verkseier, Valløy. F. 1871 i Nittedal. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med døtrene Åse Bjønness, Aslaug, f. 1906 i Nordre Land, og Rønnaug, kontordame, f. 1912 på Valløy.
Paulsen, Ernst Henry, maskinist, Husvik. F. 1903 i Oslo. Omkom med m/t "Bello", som ble torpedert i Nord-Atlanteren 16. desember 1942.
Pettersen, Arne Henrik, maskinist, Husvik. F. 1911 på Husvik. For med m/s "Ringwood". Døde 11. desember 1940 i Shanghai.
Pettersen, Einar Oliver, maskinist, Råel. F. 1903 i Fredrikstad. Døde i Durban 2. september 1941.
Pettersen, Johan Nikolai, matros, Narverød. F. 1889 i Lier. Omkom 16. desember 1942 med m/t «Bello», som ble torpedert i Nord Atlanteren.
Pettersen, Karl Erling, styrmann, Bakkeli i Søndre Slagen. F. 1915 på Presterød. Omkom med m/t ”Innerøy”, som ble torpedert i Atlanterhavet 22. januar 1942, på reise fra Aruba via Bermuda til Halifax.
Pettersen, Knut Sørby, matros, Gårdbo. F. 1913 på Gårdbo. Omkom med amerikansk d/s ”Ceiba”, som ble torpedert 16. mars 1942.
Pettersen, Kristian Rudolf Agerup, stuert, Tvedestrand. F. 1893 på Husøy. Omkom med d/s ”Bonde”, som ble torpedert 5. mai 1943, på vei fra Swansea til Canada
Pettersen, Otto, Barkåker. F. 1910 i Borge. Død til sjøs i mars 1943.
Pettersen, Per Strøm, matros, Teigen i Søndre Slagen. F. 1908 på Teigen. Var kanoner og omkom med d/s ”Selbo”, som ble torpedert 28, november 1942 mellom Algier og Bone, under
invasjonen i Fransk Nord Afrika.
Ringshaug, John Olav Arthur, sjømann, Ringshaug. F. 1916 i Tønsberg. Omkom under fangetransport fra Rabaul på Ny Guinea til Japan 10. juli 1942. (Se under Olausen.)
Rygh, Harald, matros, Våle. F. 1920 på Rygg i Sem. Omkom ved drukningsulykke i England 5.
august 1942.
Røed, Arnt, styrmann, Vollen. F. 1887 på Gauterød. Omkom 14. november 1940 med m/t ”Havbør”, som ble torpedert på vei fra Cape Town til Freetown. "Havbør" var i ferd med å redde mannskapet på et annet torpedert skip.
Samuelsen, Sigurd Aas, matros, Narverød. F. 1913 på Narverød. Omkom 18. november 1942 med korvetten ”Montbretia”, som krigsforliste i Atlanterhavet.
Sandberg, Erling Gustav, skipsfører, Eik. F. 1893 i Tønsberg. Seilte med d/s ”Frank Seamans” til han døde 17. februar 1942 på et sykehus i Mobile i Alaska.
Sandberg, Kaare Andreas, blikkenslager. F. 1914 i Rygge. Var maskinmann på p/s ”Eidsvold”, og omkom 9. april 1940 da skipet ble torpedert i munningen i Ofotfjorden.
Sigurdsen, Henrik, matros. F. 1920 i Sauherad. Omkom 23. august 1941 med "Inger" som ble
torpedert ca. 30 n. mil N.V. av Butt of Lewis, Skottland, på vei fra Milford Haven til Island.
Sjulstok, Alf Andersen, matros, Husøy. F. 1895 i Stokke. Døde 1. september 1940 på et hospital i Greenwich.
Skarpsno, John Leonard, matros. F. 1917 i Sem. Omkom 20. august 1941 med jageren ”Bath”, som ble senket i Atlanterhavet i kamp med en ubåt.
Stange, Georg, lensmann. F. 1905 i Ramnes. Ble skutt i hjemmet 24. september 1944.
Stensvold, Nils, styrmann, Nøtterøy. F. 1893 på Nordre Nes. Døde 25. desember 1943 i Glasgow.
Strandeng, Ansgar O., radiotelegrafist, Amerika. F. 1909 på Strandenga. Falt 15. september 1944 under kamp i Italia, som offiser i den amerikanske hær.
Styrvold, Albert Larsen, motormann, Eik. F. 1922 i Lardal. Omkom 15. januar 1943 med m/s ”Harboe-Jensen”, som ble torpedert av en ubåt, på reise mellom Bengasi og Tobruk.
Sundholm, Svein Ferdinand, fyrbøter, Fyllpå i Slagen. F. 1915 på Nøtterøy. Ble overkjørt av en bil og drept 3. januar 1940 i London under mørklegningen. Han for med d/s ”Bratli”.
Sørum, Nils, fyrbøter, Østby av Gulli. F. 1917 på Sanderød. Omkom med m/s ”Bold Venture”, som krigsforliste 16. oktober 1941.
Thom, Ingvar, styrmann, Husøy. F. 1916 på Husøy. For med m/t ”Finnanger”, som forsvant 26. februar 1942, på reise fra Greenock til Curacao.
Thoresen, Einar Wilhelm, sjømann og arbeider, Valløy. F. 1897 på Tverved. Omkom 25. april 1945 under flyangrepet på Valløy, sammen med sønnene Leif Edgar, f. 1938 i Tønsberg, og Tom, f. 1939 i Stokke.
Thoresen, Thor Hauff, skytter i marinen, Tønsberg. F. 1911 på Husøy. Omkom med m/s ”Jamaica”, som ble torpedert 7. mars 1943, på vei fra Liverpool til New York.
Thorstensen, Asta Barbara, husmor, Valløy. F. 1902 på Tem. Omkom 25. april 1945.
Tollefsen, Bernt, teknisk assistent, Valløy. F. 1911 på Valløy. Omkom under flyangrepet på Valløy 25. april 1945, sammen med sin kone Gerd Kristiane, f. Haugan, f. 1919 i Lunde, Telemark.
Tollefsen, Thorleif, kjøpmann på Valløy. F. 1904 på Valløy. Omkom 25. april 1945, sammen med sin kone Lilly, f. Ring, f. 1909 på Nøtterøy, og barna Odvar Ring, f. 1935 og Liv, f. 1939.
Tveit, Eyvind, hvalfanger, Vollen. F. 1897 på Treungen i Åmli, Aust-Agder. For med d/s ”Isbjørn”som matros. Døde 10. februar 1941 i Newport Mon., England.
Tveiten, Kristen, sjømann, Barkåker. F. 1922 på Mellom Undrum. Druknet 7. juli 1943 på Jan Mayen, da han skulle ut på vakt.
Tybring, Thorleif Johannesen, tømmermann, Olsrød. F. 1903 i Hurum. Var dekksmann i marinen og omkom med jageren ”Bath”, som ble senket 20. august 1941 i Atlanterhavet.
Tøråsen, Magnus, bygningssnekker, korporal, Sem. F. 1905 i Våler i Solør. Omkom 11. mars 1943 da d/s ”Brant County” ble torpedert på reise fra Canada til England.
Undrum, Thoralf, konditor, Søndre Fresje. F. 1915. Døde 23. september 1943 på Levanger Sykehus.
Viulsrød, John Harry, fyrbøter, Lasken i Slagen. F. 1918 i Tønsberg. Var dekksmann på p/s ”Norge”, og omkom da skipet ble senket på havnen i Narvik 9. april 1940.
Walbom, Karl Emil, matros, Søndre Nes. F. 1922 på Husvik. For med m/s ”Bajamar”. Døde 2. juli 1941 på Det norske hospital i Brooklyn.
Wilhelmsen, Sverre, dekksmann, Husøy. F. 1921 i Tønsberg. Omkom med jageren ”Bath”, som krigsforliste 20. august 1941 i Atlanterhavet.
Aas, Oskar, maskinist, Presterød. F. 1898 på Søndre Ås. Omkom med britisk s/s ”Sourabaya”, som krigsforliste 27. oktober 1942.

Minnesmerke ved Slagen kirke.

Et minnesmerke over de falne fra Sem og Slagen, to granittblokker på 5 og 10 tonn, ble reist nord for kirkegården ved Slagen kirke. Etter en minnegudstjeneste i Slagen kirke, ved sogneprest Blom Svendsen, ble krigsminnesmerket avduket 18. november 1951. Avdukningstalen ble holdt av skipsreder Svend Foyn Bruun. Også dette monumentet er utført av billedhogger Carl E. Paulsen. Det forestiller de tre enheter som kjempet i krigen - sjømannen, hjemmefronten og utefronten. På baksiden er hogd et relieff som forestiller ”Gutta på skauen”og endestykkene viser i billedlig fremstilling handelsflåtens innsats under krigen. Det er skip i konvoy og torperdering. Verset på sokkelen er første halvdel av siste vers av Nordahl Griegs dikt 17. mai 1940, inntatt i diktsamlingen Friheten, Oslo 1945:

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.

De sjømenn som hadde tatt aktivt del i krigen, og som kom hjem etter krigens slutt med livet i behold, ble ved en enkel høytidelighet i Sem herredshus 27, mars 1946 tildelt krigsmedaljen med diplom. Pastor Møller Nielsen holdt en kort tale. Deretter ble medaljene overrakt vedkommende selv eller deres pårørende av lensmann Langeland. Det var i alt 30 medaljer, men en av sjømennene, maskinmester Berger Eriksen, Narverød, var avgått ved døden. De øvrige 29 var:

Skipsfører Sverre Aamodt, Nedre Råel.
Pumpemann Arthur Aas, Fadum.
Styrmann Eivind Abrahamsen, Husøy.
Skipsfører Hans Akselsen, Presterød.
Stuert Einar Andersen, Bogen.
1. styrmann Gottfred Andersen, Gårdbo.
Fyrbøter Nils Andersen, Bjelland.
Maskinmester Kåre Arnesen, Presterød.
3. styrmann Åge Hanche Christophersen, Husvik.
3. maskinist Joh. Jeremiassen Føske, Eik.
3. maskinist Ferdinand Gulbraar, Strandeng.
Pumpemann Tormod Li Hansen, Brekke.
Maskinist Kristian Hotvedt, Fadum.
Elektriker John Peder Johansen, Bogen.
1. maskinist Morten Johansen, Øvre Råel.
1. maskinist Nordal Henry Jørgensen, Husøy.
Maskinist Torvund Marsilius Kristensen, Husvik.
Tømmermann Olaf Lauritsen, Søndre Nes.
Løytnant Ernst Neumann, Langvall.
Maskinist Einar Olsen, Narverød.
Matros Kaare Olsen, Husvik.
Maskinist Olaf Opran, Jarlsøy.
Kokk Ragnvald Pettersen, Gårdbo.
Båtsmann Trygve Pettersen, Presterød.
Matros Karsten Prebensen, Sem.
1. styrmann Konrad Rebnor, Husøy.
Maskinist Bård Risvold, Øvre Råel.
1. maskinist Hans Roberg, Eik.
1. maskinist Nils Nilsen Roberg, Presterød.

Gjengitt etter referat i Tønsbergs Blad 28. mars 1946.

Trykte kilder:

A. W. Brøgger, Vestfolds oldtidsminner, Oslo 1943, s. 49-52, Edv. Bull, Leding, Kr.a 1920, Trygve Mathisen, Fra bondeoppbud til legdshær, Oslo 1952, Den norske leidangen, Oslo 1951, O. A. Johnsen, Tønsbergs historie I-II, og Norges Historie, bind IV og V, Roar Tank, Jarlsberg hovedgaard, Didrik Schnitler, Blade af Norges Krigshistorie, Kr.a 1895, Det norske folks liv og historie gjennom tidene, bind V og VI, Johannes Schiøtz, Elleveårskrigens militære historie I, Oslo 1936, og Den norske armes organisation 1764-1818, i Norsk militært Tidsskrift 1910 og 1912, Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, bind 4, F. Beutlich, Norges sjøvæbning 1750-1814, Oslo 1935 og 1940, B. R. Hellesnes, artikkel om sykehuset på Presterød i Tønsbergs Blads julenr. 1958, Amund Helland, Jarlsberg og Larvik Amt, tredje del, Kr.a 1915, s. 496, L. Berg, Tjøme, s. 249-58, og Gaarden Aker i Sem, msk., J. A. Hoff, Tønsberg i hundre aar, 1814-1914, Tønsberg 1914, s. 22, 51 og 89, om felttoget i 1848, artikler i Tønsbergs Blad 24.-29/9 1896, 21/1 1907 og 23/10 1914, Sjøforklaringer over norske skibes krigsforlis 1914-18, utgitt ved Sjøfartskontoret, Mindehallen, Kr.a 1924, Diderik Brochmann, Med norsk skib i verdenskrigen, Oslo 1928, om krigsutbruddet i 1940, artikler i Tønsbergs Blad 9/4 1946, om bombardementet på Valløy, Tønsbergs Blad 27/4 1945 og Harry Fett, Industriredet fra enevoldstiden, Oslo 1953, s. 71-80, om krigsårene og motstandsrørsla, artikler i Vestfold Arbeiderblad 23. og 30/5, 15. og 19/9 1945, Tønsbergs Blad 24/5, 3/7, 30. og 31/8, 15. og 18/9, 18. og 27/10 1945, 16/3, 8/5, 12., 13. og 26/6 1946, Våre falne 1939-1945, 1.-4., Oslo 1949-51.

Noter

1) Utskrivingen av sjøfolk til kongens skip var ikke av ny dato. I løpet av 1500-tallet ble mange båtsmenn og matroser skrevet ut. Først tok man de ugifte og folk som ikke drev gårdsbruk.