|
Sem og Slagen
- en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2. Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001 .
Jakt og fiske. Av Sigurd H. Unneberg. De første opplysninger om viltet i vår bygd får vi i 1743. Sogneprest Soelberg forteller da: ”Stort Vildt seer mand aldeles ikke her, mens vel Harer, Tiur, Aarfugle og Jerper; derimod har mand langt flere Ulve og Ræve, som ruinerer det smaae Vildt; nogle Bjørne findes og, men Insecter, deraf har mand intet synderlig observeret uden alleene ordinaire Slanger eller Ormer.” I s. å. ga overinspektør Peter Claussøn følgende opplysninger for hele Jarlsberg grevskap: ”Firfødt og Fugle Vildt, som er at spise, falder og er kuns maadeligt. Fornemmelig Vaar og Høst vanker her nogle Harer, Thiur, Røy, Uhr Haner og Uhr Høns, samt Jerper og Vildduer, deraf den største Part i Anneboe Sogn, samt Svarstad, Hof og Sanden Præstegield, hvor de største Skove og Udmarker er længst fra Gaarderne beliggende. Her findes og om Vinteren nogle faae Eldsdyr og Ryper, naar stoer Snee falder til Fields, som dog sielden skydes. Om Høsten fanges og een god Deel Krams Fugl af Trost og Skriker, udi Snarer, som af Bunden kaldes Doner.” Til disse opplysninger av Peter Claussøn har forvalter Jacob Lerche ved Vallø saltverk gitt følgende supplement i 1773: ”Foruden de anførte findes og i Skovene Snepper, Wald eller Skov-Snepper kaldte, og ved Søe-Kanterne adskillige Sorter Snepper, Brok-Fugle og nogle faa Ager-Høns (Åkershøns eller åkerrikse kalles på bygdemålet vierknerk), en Sort store Snepper, Regen-Wølfe kaldte, som alle ere gode at spise. Vilde Ænder, saasom: Stok-Ænder med korte brede Næb, Fiske-Ænder, Duk-Ænder, smaa Kvik-Ænder, Ring-Gjæs, og om Foraaret Vild-Gjæs. Grågåsa kalles gøvlæ. Ær- eller Ædder-Fugle opholder sig og store Flocker af i aaben Søe og ved Øerne. Af vilde Dyr og Fugle, som ey ædelige, ere: Bjørne (dog disse ædes af nogle, sær spegen), Ulve, Gauper, hvoraf her ere 3 slags, saasom: Ulve, Ræve- og Kat-Gauper, Ræve, Maar, Grævlinge, Pind-Svin, Ækorn. Af Fugle: Ørne, Heyer, meget sjelden, Svaner ligesaa, Fiske-Joen, en stor Fugl, som opholder sig i Skoven ved de store Myhrer og bygger sin Rede i Træer ligesom Ørne, den fanger Fisken i Vandet mod Aften, da den begiver sig ned til Søe-Kanten, og ved at svæve over Vandet, seer hvad Fisk der er, og med eet kaster sig ned, hvor den griber Fisken med sin Kloe og flyver af med den imellem Fødderne. Ravne, Krager, Falke, Høge: store eller Glente og Gjøgen, den smaa. Skjærer eller Skader, Hakke-Sped, Sieben- eller Seyden-Svants, er en liden Fugl af deylig Skabning og Farve, med Top i Hovedet og diverse - coleuret Rumpe-Fjær, Papegøjer 2de slags, røde og- gule, stork eller en Art smaa Ravne, som ere spiselige, og indfinder sig kuns visse Tider, Viper ere bekjendte, Stær, Lærker, Stiglits, Irsker, Boe-Finker, Dompaper og utallige smaa Fugle. - Af Hav-Dyr: Sæl-hund, som skydes paa Skjærene. Otter, som fanges i Sax ved Søe-Kanten, og langs Elvene oppe i Landet. Spring-Hval sees ofte om Sommeren i Fjordene, og for 5 Aar siden inddrev een ved Bastøe død. Iser lader sig og tilsyne; Hav-Katter er en slags Fisk, som tillige med Sælhunden iblandt fanges i Ruser og Bund-Garn. Flere Hav-Dyr er i disse Egne icke bekjendte.” Som en kuriositet bør her nevnes hva forvalter Lerche forteller i en påbegynt beskrivelse over Vallø saltverk. Ved å grave ut en liten haug på Valløy ble det funnet et stort ben eller horn, som lignet rhinoceros eller nesehorn. Det sted hvor dyret hadde ligget begravet holdt seg senere alltid grønt. Lerche mente at dette muligens kom av det fett som dyret ved forråtnelsen hadde etterlatt seg, men han dristet seg ikke til med visshet å kunne si hva slags dyr det egentlig hadde vært. Det tok tid før gevær og rifle ble alminnelig utbredt og anvendt i bygda. Grevene på Jarlsberg holdt fra tid til annen jegere i sin tjeneste, og deres jaktvåpen sto nok på høyde med sin tid. Hvem disse jegere var er det ikke godt å kunne regne opp. Det første navn vi støter på er en jeger ved navn Johan, som døde på Jarlsberg i 1741, 50 år gammel. I 1745 het jegeren Lars. Den neste var Peder Pedersen Tofstad. Han virket i 1747 og 1751. Han ble sersjant og bodde senere på Aulerød. Jakthunder ble forholdsvis tidlig benyttet av jegerne, men opplysningene om disse hunder er meget sparsomme. I vår bygd omtales jakthunder i 1769. I midten av det 18. hundreåret ble det ikke nedlagt så meget vilt i bygdene omkring Tønsberg at det ble noe videre som ble ført inn til byen og solgt der. Om dette forteller pastor Jens Müller i Tønsberg i 1750: ”Vildt af Dyr og Fugle er meget rart her. I de første Aaringer jeg var her (fra 1736) kunde man dog, undertiden, faa se noget deraf, men nu seer man det næsten aldrig.” - ”Her faldt tilforn, som Efter-Høsten, en stor Mængde af Krams-Fugl, saa at man af Bønderne, paa det sidste, kunde kiøbe 3 á 4 for 2 Skilling, men nu, i nogle Aar, har man neppe faaet at see en eneste. I de første Aaringer, da de sloge Feyl, sagde Folk, at det kom af Mangel paa Rønnebær; men da der nu, næstforgangen Høst, vare Rønnebær nok, og vi dog fik ingen Krams-Fugl, maa hertil, uden Tviil, være en anden Aarsag.” Både ulv og bjørn var rovdyr som lenge gjorde stor skade i vår bygd, som i andre bygder. Fra Jarlsberg hovedgård hører vi at greven i 1688 ga beskjed om at hvis man ikke kunne få solgt fire gamle hester kunne de skytes og kadaverne kunne brukes til å lure gråbeinene med. I 1701 beretter godsforvalter Heinrich Bull at han sendte føll til Østre Bolæren både for bøndene i egnen og for Jarlsberg selv, fordi føllene ikke kunne gå i sikkerhet for ulven på fastlandet. Hovedgården var på den tid innhegnet med et høyt gjerde til beskyttelse mot ulv. Ved jaktforordningen av 8. mai 1733 ble det innført premie for ”Biørn, Ulv og andre skadelige Dyrs ødelæggelse paa de hertil beqvemme og ei mod Loven stridige Stæder, indrette Gildre, Ulve-Graver og Stuer.” Premien ble satt til 2 rdl. for gammel bjørn og ulv, 1 rdl. for unge dyr og 48 skilling for unger fra 13 til 26 uker gamle. Skinnet eller fellen skulle vises fram på bygdetinget og merkes. Jegeren måtte også føre to vitner. Utgiftene til premier ble lignet ut på gårdene og betalt vedkommende jeger på neste skatteting. På tinget i oktober 1748 opplyses det at bjørne- og ulveskinnspengene i grevskapet beløp seg til 68 rdl., som ble lignet ut med 8 skilling på fullgårdene, 6 sk. på tredingsgårder, 4 sk. på halvgårder, 2 sk. på ødegårder og 1 sk. på halvødegårder. I tingboka for 1672 finnes det en opplysning om at Anders Velle og Simen Kristoffersøn Velle hadde skutt en ulv, som ble berget av Hågen Gauterød og hans sønn Torsten. Dyret falt altså ikke død om, men kom seg helt til Gauterød før det var ute med det. Etter at det ble satt premie på å felle bjørn og ulv møter vi straks mange av bygdas modige jegere i tingbøkene. Og det er ikke få uredde karer vi på denne måte stifter bekjentskap med. Det ble felt flest dyr i Sem sogn, men Slagen hadde også besøk av de ubudne gjester. Etter tingbøkene fikk følgende jegere premie for felte rovdyr: 1734 1735 1739 1740 1744 1745 1747 1749 1750 1753 1756 1757 1760 1761 1762 1764 1765 1766 1770 1771 1777 1781 1782 1783 1784 1792 1798 1810 1811 1812 1814 1828 1837 I et skifte på plassen Langerød
under Jarlsberg i 1783 fortelles det at geita på plassen var blitt
drept av ulv. Familietradisjonen forteller at Bente Marie Ager (f. 1781, d.
1842) i sin ungdom satt ved vinduet på Aker om vinteren og så
store ulveflokker nede på Akersvannet. En vinter om lag 1840 kom ulven
helt fram til Kjelle. Etter denne tid har det ikke vært mange av disse
dyrene i vår bygd. På Nøtterøy var ulv ikke sjelden
til om lag 1850. Etter 1860 er det ikke betalt premie for felt ulv i fylket.
Lokalavisene har fra 1875 til 1893 noen spredte notiser om dyr, som folk
mente var ulv: I januar 1875 ble en ulv sett på Borrevannet. Også
i omegnen av Tønsberg, særlig i Greveskogen, hadde ulver lusket
omkring. I 1877 kunne Gjengangeren melde om at spor etter ulv var sett ved
”Kyllinghovedet”. En innsender bestred riktigheten av dette, og av at det
skulle ha vært sett ulv i nærheten av Horten i 1874-75, men
redaksjonen gikk god for opplysningen. Tunsbergeren forteller 10. februar
1885 at et par menn fra Sem kom inn til lensmann Steenbuch og fortalte at
de hadde slått i hjel en ulv. Lensmannen kunne ikke betale noen premie
før han hadde sett dyret. Jegerne transporterte det derfor til byen,
hvor det ble undersøkt av en kyndig mann. Det kom da for dagen at
dyret var en rev som hadde rømt fra Johan Henrik Bull. Han hadde
fanget reven på Island. 7. mars 1893 kunne Tunsbergeren fortelle at
ulven hadde vist seg i Sem. Dagen i forveien hadde den ved Tveitan vært
såpass stridig at den hadde sperret veien for en kjørende.
Omsider lusket ulven av gårde over isen. I januar 1893 ble ulv sett
mange steder her sør i landet, bl. a. ved Eidsfoss. 1920 1923 1926 1927 1928 1929 1930 1931 1932 1935 1938 1941 1943 1945 1946 Harer og røyskatt
holder fremdeles til i bygda. Enkelte ganger har vi hatt besøk
av den danske gjest storken. På Byløkkene ved Tønsberg
ble flere storker sett gå omkring i mai 1873. I juli 1883 ble en stork
sett flyvende over de samme løkker. På Askjem i Andebu så
man en stork i juni 1888. I mai 1901 oppholdt seks storker seg noen dager
på jordene på Jarlsberg hovedgård. Samtidig fikk Åsmundrød
besøk av tre storker. De var meget tamme. I mai 1912 spaserte en
stork ganske rolig ved siden av en mann i Slagen som gikk og pløyde.
Kjøpmann Oskar Karlsvik (f. 1899) har som skolegutt sett en stork
på Korterød. Om lag 1940 så han en stork på Kilen.
I juni 1939 var en stork på besøk på Tønsbergkanten.
I juli 1940 kom fire storker flyvende sørfra og slo seg ned i en
furutopp på Slagentangen. De ble sittende der ut over kvelden. En
avisnotis i mai 1950 forteller at storken var sett ved Barkåker. Notisen
er holdt i så spøkefulle ordelag at vi kanskje bør sette
et spørsmålstegn ved opplysningen. I juli 1953 slo en stork
seg ned på taket på Gråbrødregaten 24 i Tønsberg.
Etter å ha hvilt en stund satte den kursen mot Sem. Av tradisjon i bygda om fugler er ikke
meget bevart. Om nøtteskrikene fortelles det at når de vil
gjemme nøtter til en annen gang, legger de nøttene i mosen
under et tre. For å finne treet igjen, tar de merke eller sikte på
den sky som i øyeblikket er rett over eller ikke langt borte. Dette
merke er like sikkert som det der fortelles om mannen som var ute på
sjøen og fisket. Han hadde funnet et godt fiskested, og for å
finne stedet igjen, la han et trestykke i vannet, og rodde til land. Villduenes
reir hører til de skrøpeligste av fuglereir. Dette skal komme
av at da dua skulle lære og bygge reir hadde den ikke tålmodighet
til å lære håndverket ordentlig. Da læremesteren
hadde lagt noen grener, strå og noe mose fant dua ut at nå kunne
hun greie resten selv, og dermed ble det. De årsgamle svaler kommer
om våren tilbake til det sted de ble ruget ut på. Det første
de gjør når de kommer tilbake er å ”inspisere” alle de
hvile- og gjemmesteder de hadde året forut. Om småfuglene fortelles
det også at fuglemor skyr slike fugleunger som er blitt tatt i av menneskehender.
Forvalter Jacob Lerche forteller at det fra året 1764 ble fisket laks i garn og ruser fra den østre side av Valløy fra korsmesse (3. mai) til midt i juli. Dette fisket foregikk antakelig nord for Valløy, på den grunn som tidligere hadde tilhørt Tolvsrød. I 1779 besøkte den danske vitenskapsmann J. C. Fabritius Valløy. Utdrag av hans skildring fra denne reise er gjengitt i Vestfold-Minne, V, S. 40 flg. Om fiskefangsten ved Valløy forteller han, at den var rik ved fjorden og mellom småøyene. Lerche drev da et eget laksefiske, hvor han hvert år kunne få 90-100 laks. Men Lerche klaget over at kobbene gjorde stor skade på fisk og garn, og han visste ikke hvorledes han skulle fange kobbene. Foruten fiske med garn, grunnvad og ruser er det blitt fisket meget med line og krok. I et skifte i 1756 på Nordre Teigen (bind I, s. 923) er følgende båter og fiskeredskap regnet opp: Båt med seil, fokk og videre tilbehør, halvparten i et bunngarn, 1 hågarn, 2 flyndregarn, 3 håsnører, 5 makrellsnører, hekle, tauverk og 1/3 i en pram. På isen om vinteren er det blitt fisket meget, også av folk lenger inne fra bygda, som på den årstid hadde bedre tid enn om sommeren. Dette fisket på isen har vært mere farefullt, og det har både før i tiden og i nyere tid hendt at fiskere er gått igjennom isen og druknet. I 1741 fortelles det i kirkeboka at Kristoffer Olsen, Søndre Hassum, ved en ulykkelig hendelse var blitt på isen. Også Vestfjorden har krevd sine offer. Om fiskene i sjøen forteller sogneprest Soelberg i 1743 at det fantes laks, makrell og andre små fisker, men ikke i den mengde at noen til andre steder kunne henbringes. Om laksefisket, sier Peter Claussøn s. å. at det ble fisket med ruser, bunngarn, og ”Snige Fisker” (1 ). Fiskerne kunne undertiden selge noe av fisken fersk, røkt eller saltet. Claussøn forteller videre at det foruten med de nevnte garn, og med vad og andre innretninger ble fisket ørret, flyndre, makrell, torsk, hvitting og småsei. Torsk ble også fisket til husbehov med krok, fra båt og på isen om vinteren. I de store hungersår 1741 og 1742 ble det fisket en stor mengde sei, som kom godt med da jordbruket i de år slo helt feil. Jens Müller forteller i 1750 at fisket ved Tønsberg da var ganske ringe, men han hadde hørt at det tidligere skulle ha vært ypperlig og overflødig. Han nevner torsk, ørret, hvitting, makrell, sild, kolje, ål og to slags flyndre, skrubbeflyndre og mariflyndre. Disse siste, sier han, var skjønne. I fjordarmen fantes det østers i sanden, men deres kvalitet var ikke særlig god. Taskekrabber og hummer ble brakt til byen fra andre steder. En stor krabbe kunne man få for 2 skilling, og en stor hummer for 1 a 2 sk. Fra pinse til St. Hansdag kunne man få kjøpt laks. Var det meget av den kunne prisen gå ned til 6 sk. for skålpundet (2 merker). Jacob Lerche forteller i 1773 om fisket: ”Det mangler ey paa den rige Skabers overflødige Velsignelse, men Mangel paa Evne og Undervisning betager den største Fordeel, saasom: til at fange den i stor Overflødighet, særlig mod Foraaret sig visende Sild, som i Ruserne og Bund-Garn, hvor de opredtes, fanges, og naar Silde-Vad og de ved Bornholm brugelige Bakke-Fisker til Lax og stor Torsk og Helle-Flynder, her blive oprettede, vilde Landet vist høste en velsignet Fordeel. - Laxe-Fiskerier, saasom Bund-Garn og Ruser, findes nu nesten hele Kusten oprettet fra Strømmens Annex, Sanden-Sogn, Botne, Borre og Slaugens Annex; men de fornemste Stæder er i Sanden-Sogn, Frebergsviig, Falchensteen, Borre Præstegaard, Steenbryggen, Aasgaardstrand, Saltkop, Kibbenet til Ringshoug og Walløe, hvoraf nu ikkun i Frebergsviig og Sande-Sogn, samt i dette Aar ved Falchensteen, Bund-Garn er oprettet, siden de forrige der havde denne slags Garn, fant Bekostningerne større end Fordelen, og derfor nu ikkuns betjener sig af Ruser. Bekostningerne for et Bund-Garn, er imellem 80 og 100 rdr. naar en Ruse med Rae-Garn ikkun koster 20 a 30 rdr., og paa en Deel Steder mindre, hvor Dybet icke er saa langt ude, at i steden for Garn, Buske-Gjærde bruges. Paa Isen fiskes og i Februarii-Maaned Helle-Flynder med Krog af 4 a 5 lpd. Vægt. Sey fiskes vel iblandt, men ey af nogen stor Mængde; derimod er i afvigte Vinter fisket en overflødig Mængde af Torsk i Tønsberg-Fjorden og en paa østre Side deraf indløben Arm af Søen, Trællen kaldet, hvorved mange Fattige haver havt Livs-Ophold. - Foruden de anførte Slags findes og Langer, Bergylter og Haae, Aal, Knur, eller som almindelig kaldes Præst, Horn-Fisk, Pig-Vær, iblandt Flynder, Tunger, Siig, Steenbider.” Jens Kraft forteller i 1822 at også folk fra Slagen deltok i makrellfisket i Kristianiafjorden, både med garn og på dorg. Dorgefisket var dog avtatt en del i tiden før 1822, på hvilken tid det mest ble drevet dorgefiske omkring Færder og i det åpne hav. - Gjengangeren, Horten, kunne i januar 1872 fortelle at i 1871 deltok 36 fiskere fra Sem i makrellfiske med garn. I slutten av mai 1872 fikk noen fiskere i bunnvad i nærheten av Valløy en sild som veide 13 merker (vel 3 kg). Den var full av rogn og ualminnelig fet. Et isflak med 10 fiskere fra Husvik, Tangen og Fagersand kom 18. mars 1881 i drift. Heldigvis ble flaket ført mot fast land og fiskerne kom i land på nordsiden av Valløy. Hadde den økte vind hatt en annen retning ”ville denne eiendommelige seilas neppe være gått fullt så heldig av,” skriver Tønsbergs Blad. Fisker Jørgen Hanssen Ringshaug (f. 1868, d. 1940) har fortalt litt om det fiske på Ringshaug, som han, hans far og bestefar drev ved siden av gårdsbruket: De fisket med bunngarn, og den viktigste fangsten før i tiden var laks. Annen fisk ble lite aktet. I gode fiskeår kunne de gamle øse opp hele kasser med laks i hvert trekk, men prisen var dårlig; kan hende 1/2 spd. for bismerpundet (6 kg). Den største laks Jørgen Hanssen tok opp var på 28 kg. Større fisk fikk de nok heller ikke før i tiden. Det var sjelden å få større laks enn på 16-18 kg. Da Jørgen Hanssen, 28 år gammel, ga opp sjøen og tok til som fisker, hadde han en tid to bunngarn sammen med en venn. De måtte da opp ved 4-1/2 5 tiden om morgenen og trekke garnene, og ved 6-tiden måtte fiskerne være ferdige til å kjøre fisken til byen med hest. Kl. 6 (18) om kvelden skulle garnene trekkes igjen. Måtte så garnet bøtes ble det ofte å arbeide utover til midnatt. Var det meget fisk, hendte det at det ble tre turer til byen om dagen. Det hendte at to hester ikke klarte å dra all fisken. Da måtte de ta snekka og fare sjøveien inn til Tønsberg. Årene 1916, 17 og 18 var meget gode fiskeår. Det var da så meget makrell at gamle folk ikke kunne minnes så meget fisk tidligere. I senere år er fisket på Ringshaug blitt drevet i noe mindre målestokk og med vekslende hell. (Vestfold Arbeiderblad 2. oktober 1937, Lørdagstillegget.) I januar 1885 foregikk det et lettvint torskefiske i Slagen. Ute ved Husøy ble man oppmerksom på at det under isen sto torsk. Det ble hogd hull i isen og man tok opp 5-6 stykker, som var frosset i hjel. Og så viste det seg at det var likedan hele Træla innover. Det ble hogd huller på mange steder og det ble gjort en rik fangst. En mann fikk således 200 en dag og 300 den neste. Torsken, som var stor og pen, ble for en stor del solgt i Tønsberg til fordelaktig pris. Under en sterk storm må torsk og annen fisk ha søkt inn på dette sted, og har etterpå, når kulda satte inn, ikke kunnet komme ut igjen. (Tønsbergs Blad 19. januar 1885.) Om en fisker fra Husøy, som levet i første halvdel av forrige hundreåret, fortelles det at han gjennom mange år hadde iakttatt at hornhjelen kom opp til disse kanter temmelig nøyaktig på samme tid hvert år. Han kunne regne med som regel å få den første hornhjel i garn om morgenen den 4. mai. Fisker Nils Hansen Kibneb (f. 1892) har også fortalt litt om fisket. Ved Kibnebb, som andre steder i Oslofjorden, har fisket vært meget variabelt i mange år, med enkelte perioder med rikt fiske. Men intet kommer opp mot det eventyrlige sildefiske vinteren 1891-92 (2 ) . Om dette sildefisket har Bernhard Balsmo fortalt en del i sin bok Alvor og rariteter, Tønsberg 1935, s. 89-91. I januar 1907 var det også store sildemasser i Oslofjorden. Nils Kibneb nevner følgende sjeldnere fiskearter: I 1923 ble det fisket en månefisk ved Kibnebb. Havmus er også fisket der. Ved Åsgårdstrand er det fisket stør. I februar 1942 ble det i Blixekilen funnet en ca. 3 meter lang ål, som veide vel 12 kilo. Sommeren 1954 ble det fisket strømsild ved Østenskjær, og på Slagentangen ble det i strandkanten funnet en breiflabb. En død delfin ble i mars 1910 berget i land på Torgersøya. Den var 2,64 m lang og 1,65 m i omkrets. Vinteren 1941, 42 og 47 lå isen i fjorden, og det ble da fisket meget på isen. Det ble heklet sild og pilket torsk i sildestimene. Under den lange kuldeperiode i februar og mars 1947 lå isen lenge i Oslofjorden. Det ble derfor etter hvert mange som prøvde fiskelykken på isen og skaffet seg et godt måltid ferk torsk. Men alle var ikke like heldige med fisketuren. Den 10. mars om ettermiddagen skulle to menn fra Adal også prøve fiskelykken. De kom i en eldre bil og kjørte helt ut på isen. Et par hundre meter øst for Slagentangen kom bilen imidlertid ut på tynn is og gikk til bunns. Den ene av de to menn hadde åndsnærværelse nok til å skalle ut frontglasset i bilen, og gjennom denne åpning kom begge ut av bilen og opp til vannflaten. Noen torskepilkere i nærheten kom til og fikk halt begge inn på fast is og de berget livet. (Tønsbergs Blad 11. mars 1947.) Oslofjorden har fra tid til annen besøk av hai. Avisene kan fortelle om dette. I 1880-årene ble en hai av blåhai-arten fanget like utenfor Akershus festning. En stor hai ble i september 1911 sett ved Langeskjær. I oktober s. å. ble en stor hai sett i nærheten av Husvik. Den var ca. 15 fot lang. I juli 1912 ble flere haier sett i fjorden, og i slutten av september s. å. ble to sett ved Valløy og en i nærheten av Færder. Brødrene Brynildsen i Tønsberg fanget i september 1917 to haier ved Bolærne. De hadde ødelagt fiskernes garn og annen redskap. Den ene var 2 meter lang. Den andre veide 50 kilo. I september året etter fanget fiskehandler Brynildsen på ny en stor rugg av en hai. Hvalskytterne Søren og Jens Berntsen, Narverød, fisket i august 1921 en 7 fot lang hai ved Bolæren-krakken. En gutt i Stokke fikk i september 1923 en liten hai på kroken utenfor Sand i Stokke. I juli 1924 fikk en fisker på Åros i Røyken en hai i garnet sitt. Den målte 3,75 meter. En blåhai ble fanget ved Sande på Hvasser i begynnelsen av mars 1931. Den spratt opp på land, antakelig for å fange fisk, og kom ikke ut i vannet igjen. Den veide 150 kilo. I september 1940 ble en hai fisket med harpun. Den ble brakt inn til Fredrikstad. Den var mellom 1,50 og 2 meter lang og veide mellom 25 og 30 kilo. En fisker fra Husøy fisket i januar 1949 på bakke en spraglet hai. Den var 2 1/2 fot lang. I november 1950 fikk fisker Johan Bang, Narverød, en 1 meter lang haiunge i garnet. På Grepanstranda på Tjøme ble det i desember 1953 funnet en 2,10 m lang hai. I de senere år har fiskere fra Onsøy holdt til på Husøy. De fisker fra store båter i Oslofjorden. Folk som bor lenger inne i Slagen har ikke fisket meget i Oslofjorden. Noen få har fra tid til annen hatt en liten båt øst ved stranden, og fisker litt til husbehov en gang i blant. Får noen lyst på en fisketur blir det gjerne å låne båt hos kjente. Etter som tiden gikk viste det seg nødvendig å få et fiskeritilsyn, men det tok tid før det ble organisert. I 1849 forlangte samtlige fiskere på Slagens og Vallø saltverks østkyst at formannskapet skulle treffe forføyning til å hindre at fremmede fiskere gjorde inngrep i deres næring. Formannskapet kunne intet gjøre i denne sak, men henviste fiskerne til å søke rettens bistand. I 1854 og 1871 fikk formannskapet til uttalelse spørsmål om innskrenkning i bruken av grunnvad. I medhold av lov av 20. juni 1891, § 27, om fredning av laks og sjøørret, ble landet delt inn i fiskeridistrikter. Jarlsberg fogderi skulle utgjøre ett fiskeridistrikt, med unntak av Skoger og Strømm, som ble lagt til Buskeruds distrikt. I 1894 fikk vi Jarlsberg Fogderis Fiskeforening (også kalt Jarlsberg Fiskeribestyrelse). Til formann i bestyrelsen ble valgt o.r.sakfører Emil Mørkassel, Sande. Foreningens virkeområde strakte seg fra bygdegrensen mellom Sande og Strømm herreder til sjøen og så langt som fogderiet gikk mot sør, til og med Tjøme og Stokke. Det nordenfor liggende distrikt ble kalt Buskeruds Fiskeriforening, og omfattet Drammens- og Lierelvas elvedistrikter med fjorden, Hurum, Strømm og Skoger herreder. I Jarlsberg Fogderis Fiskeforening ansatte bestyrelsen to oppsynsbetjenter. I 1899 nevnes Jarlsberg private Fiskeriforening. Den omfattet bygdene Strømm, Sande, Botne, Våle, Borre og Sem. S. å. hadde Jarlsberg Fiskeribestyrelse tre oppsynsdistrikter: 1. Nordre distrikt. 2. Horten til og med Valløy. 3. Valløy - sørgrensen. I hvert distrikt ble det ansatt en oppsynsbetjent (for ett år av gangen) med kr. 180 i årlig lønn. De første medlemmer av fiskeribestyrelsen fra vår bygd var H. M. Hansen, Nordre Teigen, og H. L. Karlsvik. Istedenfor den første ble Laurits Mathisen Feskjær valgt i 1902. I 1908 kom Jørgen Hanssen Ringshaug med i bestyrelsen istedenfor Hans Larsen Karlsvik. Fra 1. januar 1918 ble det bare ett medlem i bestyrelsen fra bygda. Valgt ble L. Mathisen Karlsvik. Ferskvannsfiske. I 1667 nevnes det at det fra Aker ble fisket en del småfisk i Akersvannet. Det var gjedde og åbor. Peter Claussøn forteller i 1743 at det i små elver ble fisket ørret eller aure, hisling, tryte eller åbor, foreller og ål. Det ble bare fisket til husbehov av dem som hadde eiendom som gikk til elvene. I 1750 sier Jens Müller at det i Tønsberg ble solgt gjedder, som var fisket i Akersvannet og Borrevannet. Gjeddene fra Borrevannet var de beste. Prisen på små gjedder var om våren 4 sk. for stykket. Små åbor ble også solgt i Tønsberg i Müllers tid, men ikke så sent som i 1772. I 1723 opplyses det at det ble drevet litt fiskeri fra Jarlsberg. Grevene hadde folk i sin tjeneste som skulle sørge for fisk til husholdningen. Til disse fiskere ble antakelig Fiskerplassen opprettet. Fisken ble for en stor del fanget i den nærliggende Aulielv. Noe ble muligens også fisket i Byfjorden. I første halvdel av det 19. hundreåret var Anders Abrahamsen fisker på Jarlsberg. Han døde i 1833, 60 år gammel. Samtidig som det i 1837 ble forbudt å drive jakt på Jarlsberg ble også fiske forbudt der. Det fiske som i tidens løp har gitt mest av seg er høstfisket av sjøørret. Når høstflommen (Mikkelsmesseflommen - omkring 29. september) kom, gikk ørreten opp i elvene og bekkene for å gyte. Var det nok vann under flommen kunne fisken i Sem sogn nå helt opp til Tveiten, Sverstad og Brekke, og forholdsvis like langt i de andre bekker. I Slagen kunne ørreten nå opp i småbekkene til Røren, opp Eiksbekken til Søndre Rakkås, til Roberg, Li, Rom, Rørås, Basberg og Søndre Ilebrekke. I Østre Slagen har også ørreten fulgt de små bekker et stykke inn i bygda. Det var ofte meget og stor fisk som før i tiden gikk opp i elvene om høsten. Fangstredskapene var håv, garn og teiner. I de mørke høstkvelder ble det også lystret meget ørret ved hjelp av tyrifakler, senere lykter. Ved Sandekilen og Presterødkilen ble det mange ganger fisket så meget ørret at den måtte saltes ned, og da hadde de ofte fisk til langt ut på vinteren. I bekkene ble ørreten fanget mest med håv. Etter en storflom kunne det hende at fisken ble gående igjen i de små dammer, som dannet seg på de flate jorder langs elvene og bekkene når vannstanden sank. Det var da en lett sak å fange denne fisken med hendene. Fra Roberg fortelles det at det i et hjem der en høstsøndag for mange år siden ikke fantes middagsmat i huset. To av karfolkene ble da enige om å forsøke med håven i Robergbekken. Den ene holdt håven, mens den andre gikk og plasket i vannet i bekken med en lang stang, for å skremme fisken inn i håven. Håven var i alminnelighet så stor at den omtrent stengte det smale bekkeløpet. Denne dag var det så meget fisk i bekken at den som holdt håven måtte rope til den andre at han måtte slutte med plaskingen og skynde seg å komme og hjelpe ham med å få håven på land. Etter 1900 er det også av og til fisket meget ørret på Roberg. Paul Ellefsen fisket enkelte ganger så meget at fisken måtte saltes ned. - Når flommen avtok gikk fisken tilbake. Ble noe fisk igjen gikk den tilbake når Helgesmesseflommen - omkring 1. november - kom. For å fange denne fisk, måtte fangstredskapene stilles om. Under gunstige vannforhold når ørreten fremdeles av og til så langt opp i elvene som i gamle dager. I slutten av april eller i begynnelsen av mai pleier det ofte å bli en liten vårflom. Da går hislingen (leuciscus idus) opp i elvene. Den kan fanges i teiner i ganske store mengder, men da den ikke er noen god matfisk er den lite ettertraktet. I Aulielva finnes det nå følgende fiskearter: Sjøørret elveørret, gjedde, åbor, brasme, ål, hisling, løye (aspius alburnus) og stegg (stikling eller steinsild). I Slagenelva er det ikke gjedde, åbor eller brasme. En sjelden gang er det fisket saltvannsfisk der. Småflyndrer ble fisket på snøre med mark ved Pletten i august 1944. Tidligere ble en liten flyndre fisket i teine på Unneberg under en vårflom. Da bekken mellom Ilebrekke og Søndre Basberg ble gravd opp høsten 1937 støtte graverne på fullvoksen ål i gjørma helt oppe ved Søndre Basberg. I september 1943 ble ål sett på samme sted i en nesten uttørret bekk. Ved teinefiske satte grunneieren opp en 5-10 meter lang ”teinegard” midt i elva eller bekken, og oventil ble teina plassert. Regelen om at det bare er tillatt å stenge halve elva på denne måte er ikke alltid blitt fulgt så nøye, og derved har fisken ofte hatt vanskelig for å komme så langt opp i elva eller bekken som det har vært naturlig for den. Fisket før i tiden var temmelig årvisst, men etter som årene er gått er det blitt annerledes. Den gode fisken ble ettertraktet av mange. Ute på Træla ble store garn nyttet, og oppe i elvene og bekkene kunne det hende at det meste av løpet ble stengt. I de senere år er fisket bare blitt drevet i ny og ne av barn og ungdom, da resultatet ikke har svart til forventningene. Perlefiske. Om perlefangsten forteller Peter Claussøn i 1743 at det var skjell på bunnen av en del små elver i Stokke, Våle, Andebu og Fon, hvori det uten tvil var ekte perler. Men da perlefangsten var overdratt dronningene turde ingen søke etter perlene. Sogneprest Soelberg sier s. å. at det var funnet perler i en liten elv i Sem sogn. Det var Aulielva, og i denne elv finnes det fremdeles perler, om ikke lenger i Sem sogn så dog lenger oppe. Perlefisket har ikke hatt mange utøvere i Vestfold, men noen har nok forsøkt seg fra tid til annen. I annen halvdel av det 19. hundreåret drev Jakob Haland en del perlefiske i Sem. Han bodde i en stue på Skollerød og døde om lag 1900. I vårt eget hundreår må vi først nevne Severin Johansen Tinghaug i Ramnes som den dyktigste perlefisker i Vestfold. Han fisket mange perler i Aulielva, særlig i Andebu, som der også kalles Arholt - eller Møkkeneselva. I Vestfold for øvrig er det funnet perler bl. a. i Hallevannet i Brunlanes og i Lågen. (Tønsbergs Blad 12. og 17. juli 1929.) I 1940 fant en 12 år gammel gutt en vakker perle ved Fossnes. Magnus Johansen på Valløy er blitt en meget dyktig perlefisker. Han har fisket perler i Lågen og i Aulielva. I den siste fant han flere perler i 1955. i (Vestfold Arbeiderblad 27. juli 1955.) Trykte kilder: Noter 1) Laksefiskeriet på Ringshaug kalles i 1667 også ”Snigefiske”. Betydningen av dette ordet er uviss. Dette snikefisket i Vestfold er neppe identisk med det linefiske av samme navn som fremdeles er i bruk nordpå. [ Gå tilbake til teksten ] 2) Det hender ofte at det er ganske meget sild
i fjorden men periodene er i alminnelighet ikke lange. Derimot er
det en kjent sak at det før i tiden har vært en hel
rekke lange perioder med masser av sild i fjorden. Fredriksstad
Blad for 13. oktober 1941 har en liten artikkel om de store og stadig
tilbakevendende sildefiskeperioder ved Båhuslenkysten og strøket
omkring ytre Oslofjord, det gamle Viken. Forfatteren, som ikke er
navngitt og som heller ikke oppgir kilder, forteller at man har
fullt rede på ni slike fiskerike perioder fra historisk tid
og opp mot våre dager. Periodene omfattet disse år:
971-1026, 1083-1138, 1195-1250, 1307-1362, 1419-1474, 1556-1589,
1660-1680, 1747-1809 og 1877-1897. |