Så snart landet ble samlet til ett rike ble det nødvendig å skaffe bidrag til de tiltak som måtte til for å styre og forsvare landet. Av sitt store jordegods fikk kongene landskyld, og ved sakøre (bøter) tilfalt det dem også gods. Men denne innkomst var ikke tilstrekkelig. Harald Hårfagre påla derfor bøndene en personskatt (nevgilde). De som ikke ville betale denne skatt, eller de som ikke etterkom kongens befalinger, mistet jorden sin. Bøndene - særlig de som satt på nedarvet odelsjord - hadde tidligere ikke kjent til andre skatter enn de avgifter de selv mottok av sine leilendinger. Ved Harald Hårfagres fremgangsmåte må odelsbøndene ha følt sin eiendomsrett så krenket at de syntes at kongen hadde tatt odelen fra dem. Sønnen, Håkon den gode, oppga beskatningsretten mot at fylkene langs kysten frivillig tok på seg å ruste ut skip til landets forsvar (leidang). I de indre bygder ble det senere i stedet betalt en avgift, vissøre (1) . Beskatningsretten som Håkon den gode således oppga, fikk de gamle norske  konger aldri mer igjen. Selv etter Magnus Lagabøters landslov (1276) hadde kongen ingen annen utvei til nye skatter enn å innhente bøndenes samtykke på fylkes- eller herredstingene. Håkon den gode fikk derfor det lovord at han hadde gitt bøndene deres odel tilbake. 
     Alt fra den første tid skatter ble pålagt almuen, vakte de som regel, den gang som nå, uvilje hos dem som måtte betale dem. Et nytt skatte- og leidangspålegg som kong Sverre skrev ut vinteren 1199-1200 brakte en lenge ulmende uvilje mot ham til å slå ut i et alminnelig opprør. De kongelige sysselmenn eller de senere lensherrer måtte ikke på egen hånd pålegge almuen noen avgift eller tyngsel, og ikke gjøre noen forandring i fordelingen av en slik uten med almuens samtykke eller med kongens bifall. Dette forbud ble dog overtrådt, særlig av fogder og lensmenn. 
     Skattene kan deles inn i verdslige og kirkelige skatter. Mange av skattene utviklet seg dels av landskylden, dels av arbeidsplikter, og var derfor forskjellige fra landsdel til landsdel, ja endog fra bygd til bygd. Vi skiller også mellom grunnskatter eller jordeboksavgifter, som ble lignet ut på eiendommene eller gårdene etter landskylden eller gårdetallet (de finnes som regel i jordbøkene sammen med landskylden), person- eller koppskatter (av tysk Kopf - hoved) og ekstraskatter. Mange av ekstraskattene gikk over til å bli årvisse. 
     Etter hvert som utviklingen skred fram fikk kongen (staten) også mange andre inntekter. Av disse var toll (landøre) en av dem som ga meget av seg. Trelasttoll (tømmertoll og tjæretoll) ble pålagt i slutten av 1500-årene, og kom til å berøre de større skogdistrikter ganske følelig. Den ble først krevd opp av fogden og lensmannen, senere av havnefogden eller tollerne. 
     De offentlige tjenestemenn eller bestillingsmenn ble delvis lønnet med toll. Enkelte av embetsmennene hadde også inntekter i form av sportler. Tjenestemennene skulle ha et bestemt antall potter eller skjepper havre av hver gård etter gårdenes størrelse. Denne toll måtte tjenestemennene selv sørge for å få inn hos bøndene. Av slik toll var det mange: Lagmannstoll (2) (opphevet 1816), lensmannstoll, (fogden fikk til å begynne med som oftest sin lønn i form av andel av bøter), klokkertoll, sorenskrivertoll, skrivertoll  (3) skysskaffertoll, sundmannstoll til ferjemannen, veimestertoll (selve veiholdet var for det meste pliktarbeid), amtmannstoll og i nyere tid også jordmortoll.  

     I 1500-årene var tiende, leidang og toll hovedskattene. Ekstraskatter ble det lignet ut noen ganger. Skattetrykket var dog i det store og hele ganske lempelig i denne periode, når man ser bort fra de store ekstraskatter under syvårskrigen 1563-70. 
     I 1600-årene ble landet berørt av mange ufredsperioder, og de ekstraskatter som kongen skrev ut i forbindelse med krig gikk over til å bli faste.  Under den tyske krig 1625-29 ble skatten fordoblet, og steg ytterligere, inntil den i krigsårene 1643-45 nådde en høyde av 12 riksdaler pr. fullgård. Straks etter ble denne pengeskatten satt ned, men til gjengjeld ble det pålagt andre mindre skatter, som utskrivningspenger, fornødspenger o. a. De store skatter oversteg i mange tilfelle bøndenes økonomiske evne, og måtte i stor utstrekning drives inn ved utpantning. Disse forhold ble  ennå verre under krigen med Sverige 1657-60. Fra denne tid finner vi i lensregnskapenes skattelister opplysninger om at flere og flere av bøndene i bygda var blitt forarmet. De alminnelige (ordinære) skatter, som opprinnelig hadde vært ekstraskatter, men som fra Christian IV's tid var  gått over til å bli årlige, vekslet sterkt etter behovet. Fra 1661 ble de skrevet ut med 6 riksdaler av hver fullgård. Med to nye årlige avgifter fra 1663, skyssferdpenger og rytterdaleren, og en proviantskatt fra 1666, steg de alminnelige skatter til 10 riksdaler pr. fullgård. - Fra midten av 1670-årene vokste skattene på ny, og Gyldenløve hadde fullmakt til å skrive ut nye i kongens navn. Under krigen ble skattene drevet inn ved militær eksekusjon. Mot slutten av det 17. hundreåret ble skattene satt noe ned, men da landet i denne tid ofte ble hjemsøkt av uår, var ikke skattelettelsen tilstrekkelig. På ny ble mange bønder utarmet og måtte gå fra gårdene sine. 
     I 1700-årene var det et usedvanlig sterkt skattetrykk under elleveårskrigen 1709-20. I denne tid vrimlet det av ekstraskatter. Men senere ble skattetrykket bedre. Ekstraskatter ble fremdeles krevd inn fra tid til annen, men bøndenes økonomiske evne ble bedret så skattene ikke virket så trykkende som i det 17. hundreåret. - Bortsett fra de første tyve år fortsatte denne utvikling i det 18. hundreåret. 
     Skattene ble helt til i det 17. og 18. hundreåret betalt med et eller flere slags produkter (in natura), eller med produkter og penger sammen. Senere ble det mer og mer alminnelig å betale skattene bare med penger. 
     Vi skal se litt nærmere på enkelte av skattene. 

     Etter matrikkelen av 1667 utgjorde den årlige leidang i Sem og Slagen tilsammen:
     Smør: 49 bpd, 12 merker. 
     Korn: 9 skpd, 15 merker. 
     Penger: 2 rdl., 1 ort og 11 skilling. 

     I forslaget til ny matrikkel av 1724 er hele leidangen regnet om i penger. Den samlete sum for Sem og Slagen utgjorde 114 rdl. 85 sk. I 1836 ble det bestemt at leidangen skulle settes til et bestemt årlig beløp i henhold til kapiteltakst. Den kunne også løses inn med det 16-dobbelte beløp. Leidangen falt bort i 1839. 
     Erik Magnusson la i 1280 på en ny skatt, som skulle lignes ut i krigstid, utfareleidangen, men den ble snart også en fast årlig skatt. 
     Styret til Erik av Pommern (1389-1442) vakte stor misnøye p. g. a. de mange utlendinger som kom til landet, og som følge av de høye og til dels ulovlige avgifter som ble pålagt. I 1424 klaget almuen i Tønsberg len over «hestalop» (hestalaup), som bøndene en tid hadde betalt godvillig, men som fogden nå krevde som fast skatt. Nå nektet bøndene å ta imot hestene lenger. De klaget også over våpenvite (bøter for ikke å ha de lovbefalte våpen), som krevdes hvert år av bøndene, uten at de ble spurt om de hadde alle våpen. Våpenvite gikk også under navn av syslegjeld. Den var til å begynne med ingen egentlig skatt, men i det 16. hundreåret ble den krevd som regulær skatt inntil den falt bort i 1579.  En annen slags syslegjeld betalte lensmennene i det 16. hundreåret. Den falt bort i 1578. 
     En lignende ytelse som hestalaupet var foringen. Det var opprinnelig også en naturalytelse som synes å være kommet opp etter 1529. Det var en plikt for bøndene til å ta hester i foring for kongen eller ombudsmennene hans. Foringen, senere også kalt fornødspenger, ble i 1578 lignet ut etter gårdetallet med 1/2 riksdaler for hver fullgård, og 1 ort for halvgårdene. Hvor gårdene bare var delt inn i fullgårder og ødegårder betalte ødegårdene like meget som halvgårdene andre steder. I 1578 søkte almuen i Tønsberg len til herredagen om at de måtte bli forskånet for den tredje års fóring, som de berettet skulle være kommet opp i lensherren Erik Ugerups tid (1524-47). Men det førte ikke til noe. Fra 1578 ble det likevel regel at den bonde som fogden tok inn hos når han var ute og krevde inn skatter, skulle slippe å gi fóring det år. De nevnte satser ble senere forandret til 16 skilling for en fullgård og 8 skilling for halvgårder. I 1667 ble satsene 20, 15 og 10 skilling for henholdsvis fullgårder, tredingsgårder og halvgårder. De mindre gårder ble fritatt. Den samlete fóring i Sem og Slagen utgjorde i 1667 18 riksdaler, 3 ort og 7 skilling.  

     Arbeidspenger ble alt i det 16. hundreåret pålagt bøndene i de fleste bygder på Østlandet, som en hjelp til de byggearbeider som ble utført på Akershus slott. Opprinnelig var det et pliktarbeid som bøndene skulle utføre, men for dem som bodde langt fra Oslo var det meget brysomt å dra dit inn på slottsarbeid. De fikk i stedet betale en bygningsskatt, som fra 1590-årene og lenge framover ble betalt hver gang med 60 skilling for hver fullgård, 30 skilling for halvgårder og 1 ort for ødegårder. Skatten ble kalt arbeidspenger eller eng-arbeidspenger. 
     Bøndene i Jarlsberg hadde fra gammel tid arbeidsplikt til Sem kongsgård. Lensherren Vincents Bildt (1647-58) satte igjennom at bøndene i Tønsberg len fikk befaling om å betale arbeidspenger til Sem kongsgård, i stedet for de dagsverk de skyldte til denne gård, og som de en lang tid hadde søkt å unndra seg. Pengeavgiften ble satt til 1 rdl. årlig for en fullgård, 1/2 rdl. for halvgårder og 1 ort for ødegårder. I 1667 ble satsene forandret til 4 1/2 ort for fullgårder, 3 ort og 8 skilling for tredingsgårder, 2 ort og 6 skilling for halvgårder, 1 ort og 2 skilling for ødegårder, og 14 skilling for halvødegårder. De samlete arbeidspenger for Sem og Slagen utgjorde i 1667 94 riksdaler, 2 ort og 3 skilling. For gårdene på Bytangen ble det ikke betalt arbeidspenger. 
     Påbudet om pliktarbeid til Sem kongsgård synes stort sett å være etterkommet ganske bra. De gamle bøker og regnskaper inneholder ikke mange opplysninger som motsier dette. I 1639-40 måtte Anders Røsland bøte 1 riksdaler for ulydighet med arbeidet til kongelig majestets gård Sem, og i 1670 ble en del av almuen i Slagen skipreide tilfunnet å bøte 4 mark sølv hver i brevbrudd, fordi de ikke hadde etterlevet kgl. majestets påbud om å arbeide på Kongs-Sem. 
     I tingboka for 1723 får vi høre litt mer om pliktarbeidet på den gamle kongsgård. Almuen ble spurt om den hvert år for hver gård i grevskapet, «liten eller stor uten forskjell, enten selv ville forrette to arbeidsdager, eller å erlegge så mange penger som gårdsforvalteren eller den som inspeksjonen ved residensgårdens avlsdrift er betrodd, trenger for å få leid andre». Almuen svarte som i 1721 at den heller enn gjerne, som tilforn, vil forrette to arbeidsdager in natura hvert år, en dag i høyhøstingen og en dag i kornhøsten. 
     Landskatten, også kalt unionsskatten. En alminnelig landehjelp ble skrevet ut fra annen halvdel av 1500-årene. Odelsbønder ga en viss del av landskyldinntekten sin, vanlig fjerdeparten. Leilendinger ble lagt i legder (roter) på 10 og 10 sammen, og ga jevnt over 1 riksdaler hver. Den rike skulle hjelpe den fattige. De odelsbønder som ikke kom opp i høyere skatt enn 1 riksdaler ble slått sammen med leilendingene. Ødegårdsmenn, husmenn, tjenestedrenger og strandsittere (løskarer) ga mindre. Sager ble skattlagt særskilt. I første halvdel av 1600-årene ble denne skatt årviss og dessuten sterkt økt. Odelsskatten ble snart skilt ut, og ble en skatt på alt odels- og pantegods. Noe senere gikk leilendingsskatten over fra å være en skatt på bøndene til å bli en skatt på gårdene, enten det satt leilendinger på dem eller ikke. Odelsbøndene ble derfor fritatt for å gi særskilt odelsskatt for de bruk de selv bodde på. Fra 1600-årene ble leilendingsskatten lignet ut etter landskylden og betalt med 4 riksdaler for hvert skippund tunge. Satsen ble senere økt til 5 riksdaler. Den skatt som falt på bøndene ble vanligvis lignet ut av skriveren og 6 lagrettemenn. I 1679 oppgis kontribusjons- og leilendingsskatten til 
     for Sem sogn 399 rdl. 3 ort 2 1/2 sk. 
     for Slagen sogn (Bytangen unntatt) 327 rdl. 5 ort 5 1/2 sk. 
     727 rdl. 2 art 8 sk. 

     I 1724 utgjorde beløpet for hele bygda 775 riksdaler. Odelsskatten og leilendingsskatten falt bort i 1816. 
     Skyssferden, som så lenge var bøndenes verste plage, ble i det 17. hundreåret avløst av en skatt, skyssferdpenger. Denne skatt ble i begynnelsen av 1660-årene økt til 2 riksdaler for fullgårder, 1 riksdaler for halvgårder og 1/2 riksdaler for ødegårder. Vi hører ikke meget til denne skatt i Jarlsberg. Greven etterga skyssferdpengene for 1706, muligens som følge av misvekst og dyrtid. 
     Ved forordning av 1746 ble håndverkere, husmenn, strandsittere, pepersvenner eller ledige karer og handelskarer pålagt skatt. De hadde også tidligere måttet betale skatt, men ikke etter så faste bestemmelser som i den nye forordning. 
     Da vi i 1740-årene fikk skole- og fattigkasse, ble det lignet ut skole- og fattigskatt. Denne skatt var til å begynne med meget beskjeden. 
     Jordeboksavgiftene, leidang, vissøre, foring, Olavsskatten og arbeidspengene, sto ved makt til 1839. 

     Embetsmennene var tidlig oppmerksom på at fordelingen av skattene til staten etter den gamle matrikkel av 1667 ble mer og mer urettferdig etter som tiden gikk. For å rette på dette forhold kom den 1. oktober 1802 en forordning om årlig avgift av faste eiendommer (jordavgiften). Offentlig takst på gårdene ble holdt i 1803 og takstsummen ble grunnlag for skatteberegningen. 
     Med grunnloven av 1814 ble retten til å pålegge skatter fratatt kongen og lagt i Stortingets hånd. I grunnlovens paragraf 75 heter det: ”Det tilkommer Storthinget at give og ophæve Love; at paalægge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder.” 
     I 1816 tok Stortinget fatt på skattespørsmålet, og ved lov av 1. juli s. å. ble en rekke av de gamle skattene opphevet. Stortinget bestemte samtidig at det i stedet skulle lignes ut 600 000 spd. for hele landet til å bestride utgiftene til de ordinære statsutgifter i treårsperioden 1815-18. Stortinget vedtok samtidig et nytt prinsipp for utligning av statsskatt: Landdistriktene skulle utrede 4/5 av den samlete skatt til staten, mens resten skulle betales av byene og ladestedene. Ved beregningen av den statsskatt som hvert enkelt distrikt skulle betale, ble fra nå av både matrikkelskyld og ligning lagt til grunn. De skattebeløp som falt på amtene skulle deretter fordeles mellom de enkelte skatteytere etter ligning på grunnlag av den takst som ble satt på gårdene i 1803. Loven av 14. juni 1816 om skatt på formue og næring bestemte at den skatt som pålå et landdistrikt, skulle fordeles på tinglagene av en nemnd som besto av amtets sorenskrivere og en mann fra hvert tinglag. Ligningen i hvert tinglag skulle foretas av en nemnd på 3 menn fra hvert sogn og bestyres av sognepresten. De menn som ifølge grunnloven hadde stemmerett skulle selv velge ligningsmennene ved valg, som på landet bestyrtes av fogden eller lensmannen, eller en annen som fogden beskikket. Disse valg skulle foregå hvert år så tidlig at ligningen kunne være ferdig innen utgangen av juni måned. - Fra 1824 ble det adgang til å klage over ligningen av enkelte skatter, og til å påkjenne klagene ble det anordnet en overligningskommisjon. 
     I tiden 1816-36 måtte kommunene betale en såkalt landskatt som Stortinget påla som en direkte skatt til statskassen. Den ble på landet lignet ut etter matrikkelskylden, og falt bort i 1836. Ved skatteloven av 1892 ble skatt til staten på ny krevd. I mellomtiden hadde staten dekket sine utgifter ved indirekte skatter (toll og andre avgifter). 

 Bull skattet for parykk              3 rdl. 
 Hans hustru for oppsatt sett        3 rdl. 
 1 karjol                            4 rdl. 
 1 skriverkarl, som brukte parykk    1 rdl. 
 Dennes lønn var 20 riksdaler årlig, 1/6-part herav  3 rdl 32 sk. 
 3 tjenestepiker, årlig lønn 5 riksdaler hvert  (4)  
                                     2 rdl      48 sk. 
 Mads Worm brukte parykk             2 rdl. 
 1 tjenestedreng, 2 riksdaler i årlig lønn .  32 sk.

1. Fru oberstløytnantinne, sl. Vosgrafs, Isabella Stockfleth, hvis skriftlige angivelse av 28. oktober 1743 følger: 
 1) Eier påboende gård Manum, der skylder 161/2 lpd tunge 
 og 6 bpd smør, og takseres for  700 rdl. 
 Så og Eldre, skyld 4 1/2 bpd smør, ansatt til 200 rdl. 
 Tilsammen 900 rdl. 
  Pantobligasjon  400rdl. 
 Blir igjen 500 rdl. 

2) Koppskatt. Har en tjenestepike. 
3) Har en karjol til fornødenhet ved reiser til og fra kirke. 

2. Avgangne kaptein Bondes enkefrue, Maria Wilhelmina Schilling, hvis skriftlige angivelse, datert 28. oktober, likeledes følger: 
«Angaaende formuesskatten da har jeg des beklageligere ikke nogen formue at angive eftersom jeg er en fattig enke og intet arvet, eftersom boet efter mine sl. foreldre hefter i kaution til Kammeret for avg. krigskommissær Lindholtz. Hvad sig tjenestefolkene anbelanger, da er her ikke mere en til høinødvendighed samme bondegaard at bruge med til behøvende bondearbeide. Kariolen anbelangende da er her tvende gamle efter mine foreldre igjenstaaende, som jeg benytter mig af siden min tilstand er saa slet, at jeg ikke har hat leilighed til at skaffe mig nogen selv. Min pension anbelangende er mig allernaadigst forundt af Qvesthuskassen 40 rdl. aarlig til mig og mit barns ophold, og indstilles til det høie herskabs naadige godt findende som min tilstand er saa slet som jeg i sandhed her har andraget som jeg her under min haand tilstaar. Hesby 28/10 1743.» 

3. Lensmannen Jørgen Christensen Gulli har angitt foruten en del i sin påboende gård Gulli å være eiende en halvgård Barkåker, skyld 3 bpd smør, den han med egne barn og folk bruker under sin påboende gård, og alene har en husmann sittende der. 
Samme halvgård ansetter han for 100 rdl. 
Nok eiende i gården Vestre Eikeberg, skyld 2 bpd, 6 m smør og 7 lpd, 16 m tunge, som han ansetter for 200 rdl. 
Er 300 rdl. 
Men derimot bortskyldig  100 rdl. 
Igjen 200 rdl. 

Koppskatt 4 riksdaler, og for en dreng og en pike hver 48 skilling. 
 

4. Klokkeren Ingebret Helgesen Lørte er intet eiende til angivelse, og kan ikkun regne sin innkomme årlig for 20 riksdaler. 

5. Gjestgiver Kristoffer Jørgensen sier å eie sin påboende halvødegård Bogerød og ellers intet jordegods, men i koppskatt svarer for seg selv 4 riksdaler og for to tjenestepiker 1 riksdaler. 

6. Bonden Jakob Aker angir, foruten sin påboende gård Aker, å eie: 
 1) I Askehaug, skyld 3 bpd smør og 5 lpd malt med bygsel, 
 innkjøpt for  200 rdl 
 2) I øvre Lensberg, skyld 4 bpd smør med bygsel over hele 
 gården, likeledes kjøpt for  140 rdl. 
 3) På rente utestående  400 rdl. 
 Tilsammen 740 rdl. 
 Derimot sitter han inne med barnepenger  100 rdl. 
 Igjen 640 rdl. 

Derhos tilkjennegitt å sitte i uskiftet bo etter sin avg. kvinne med 6 barn, etter allernådigst bevilgning. 

11. Fyrforvalter Jørgen Michelsen, hvis skriftlige angivelse, datert 29. oktober, her hosfølger. Formuen, når gjelden er fradragen, angis, etter  nøyeste beregning, til verdi  4587 rdl. 
Hans innkomme for dette år blir  1 200 rdl. 
1 karjol og 1 reisebåt, som han til sitt embetes utfordrende reiser nødvendig behøver. 
1 husholderske, 1 skriverkart, 1 tjenestedreng og 2 tjenestepiker. 

12. Monsr. Christian Lemvig i Åsgårdstrand, hans skiftlige angivelse under 28. oktober følger. Jordegods: 
1) I Asgården i Borre, ansatt for  100 rdl. 
2) 1 Søndre Kjær i Borre, ansatt for 100 rdl. 
3) Undelien i Slagen, ansatt for  20 rdl. 
4) Sin egen beboende gård Store Stang i Slagen, der over alt skylder med bygsel 3 bpd smør, derav eier han 2 bpd.  6 rn smør, ansatt for  75 rdl. 
 I et litet skip, «Jarlsberg», drektig 791/2 kom.lester, eier han halvdelen, verd  1500 rdl. 
 Betalt i assuranse  69 rdl. 1 431 rdl. 
 Sum 1 726 rdl. 
 Nok eiende en liten hukkert «St. Andreas», 14 lester, 18 år gammel, ansatt for 400 rdl. 
 Kjøpmannsvarer og effekter  300 rdl. 
 Gull og sølv  50 rdl. 
 Tilsammen 2 476 rdl. 
  Gjeld  950 rdl. 
 Igjen 1526 rdl. 
 Ellers har han formedelst veiens lengde og besværlighet til sognekirken, og for å menagere  hester, tillagt seg en karjol til uomgjengelig fornødenhet. Han har en dreng og to piker. 

23. Saltverksforvalter Christian Gottlieb Crell hadde en årlig lønn av 400 riksdaler, 1 skriverkarl og 1 karjol. 

24. Bokholder Børre Strøm ved Vallø saltverk hadde en formue på 320 lodd sølv , 48 skilling - 160 riksdaler. Årlig lønn 400 riksdaler, 1 skriverkarl, 1 pike og 1 karjol (chaise) uten dekke.

 Sogneprest Faye  1 rdl. 
 Kommandør Akeleye, Presterød  3 rdl. 
 Ole Blix, Stusrød  1 rdl. 24 sk. 
 Michel Bache, Åsgårdstrand   48 rdl. 
 Chr. Qvernheim, Narverød  72 rdl. 
 Lorentz Lemvig, Åsgårdstrand   1 rdl. 48 sk. 
 Peder Mørch, Åsgårdstrand  48 sk.

                     Havre                  Blandkorn
Arendal skipreide
    Sem sogn       62 1/2t                  5t, 1 kvarter, 1 hvelvning
Slagen skipreide
    Sem sogn       67 1/2t,1 1/2 kvarter    7t, 1 kvarter
    Slagen sogn    97 t,   1 kvarter        6t, 2 1/2  hvelving
Bytangen           10 1/2t,1 kvarter        4t, 1/2 kvarter
                  238 tønner                22 1/2 tønner

     Tienden varierte med avlingene og den økte med fremskrittet i jordbruket. I 1686 ble det betalt følgende tiende in natura for Sem og Slagen (unntatt Bytangen): 

                     Havre                 Blandkorn
Til greven         119t,3kv,4 settinger  9t,3kv,4 settinger
Til presten        119t,3kv,4 settinger  9t,3kv,4 settinger
Til kirken         105t,3kv,2 1/2 sett.  9t,3kv,2 settinger
                   346 tønner           30 tønner

     I 1686 var tienden størst i Slagen, nemlig 222 t havre og 18 t blandkorn. 
Tiendeosten ble ikke alle år ytet in natura. I 1706 sier sogneprest Gerner at det i Sem prestegjeld, som sedvanlig, ikke var falt noen tiende i året 1705 utenom havre, blandkorn og ostepenger. Fra 1. januar 1723 bestemte greven at tienden til greven, presten og kirken skulle betales in natura, men hvor lenge denne bestemmelse ble opprettholdt vet vi ikke. 
     I 1724 oppgis den årlige tiende for hele bygda med Bytangen til: 

Rug             Bl.korn  Havre      Lin        Ost           Penger
16t,5 skjepper  19-4     266-4 1/2  9 1/2 bpd  50 bpd. 2 m   352 rdl. 69 sk.

    Vi setter opp en prøve på tienden for de enkelte gårdklasser, slik den er oppgitt i 1667 og 1724. Tienden ble dog ikke regnet etter gårdetallet.  

     Brekke i Sem (fullgård). 
    1667: 2 tønner havre og 1 kvarter blandkorn. 
    1724: 1 skjeppe rug, 3/4 skj blandkorn, 2 t, 2 skj havre, 
     2 merker lin, 9 1/2 m ost og 2 rdl. 79 sk. i  penger. 

     Domsengen (tredingsgård). 
     1667: 1 1/2 t havre og 1 kv blandkorn. 
     1724: 1 skj rug, 1 1/2 skj blandkorn, 2 t, 4 skj havre, 
     2 m lin, 10 m ost og 3 rdl. 20 sk. 

     Huseklepp (halvgård). 
     1667: 1 1/2 t havre og 1 setting blandkorn. 
     1724: 1/2 skj rug, 3/4 skj blandkorn, 1 t, 4 skj havre,  1 m lin, 6 m ost og 1 rdl. 83 sk. 

     Nordre Jareteigen (ødegård). 
     1667: 1/2 t havre. 
     1724: 1 skj rug, 1/4 skj blandkorn, 5 skj havre,  1/2 m lin, 2 m ost og 95 sk. 

     I tillegg til prestens andel av tienden kom offerskjeppen eller offerpengene. 
     Fra slutten av det 17. og i det 18. hundreåret lot kongen mange steder auksjonere eller forpakte bort sin og kirkens andeler av tiende til private. Den som kjøpte eller forpaktet konge- og kirketienden måtte selv sørge for at den ble riktig levert. I Jarlsberg fikk greven både kongens og kirkens part, og amtsforvalteren sørget for at den ble levert punktlig. 
     Ved forordning av 1801 ble tienden gjort om til en fast grunnbyrde på den faste eiendom, og ble utredet in natura etter kapiteltakst eller i penger. I 1802 var det spørsmål om å regulere prestetienden. På tinget for Sem og Slagen ble det lagt fram en spesifikasjon over prestetienden, slik den hadde vært betalt for hver gård etter en tiendebok av 1753. Det ble ikke gjort noen forandring. Presten gjorde heller ikke fordring på den såkalte småtiende. Småtienden av konge- og kirketienden, som greven fikk, ble som tidligere i mer enn 20 år: 49 skilling for fullgårder og tredingsgårder, og 24 skilling for de mindre gårder. Kongetienden og kirketienden ble avskaffet i 1918, i henhold til lov av 1897. Prestetienden med flere andre naturalytelser som rede, rettighetsvog og offerskjeppe, ble gjort om til en fast pengeavgift, men den kunne løses inn med en samlet sum av 20 ganger dens årlige beløp. 
     En annen kirkelig avgift var Olavstollen eller Olavsskatten, som var en årviss avgift i mange bygder.     Denne skatt ble ved reformasjonen inndratt under kronen og fikk i begynnelsen av 1600-årene plass mellom jordeboksavgiftene og sto ved makt til 1839.  

     Romaskatten (Rumaskatten) eller Peterspenger var en avgift til paven, som regel 1 penning årlig av hver husholdning som ikke var helt utarmert. Denne skatt ble krevd bl. a. i Oslo bispedømme i årene 1327-33. 
     Prestene ble i alminnelighet utdannet ved katedralskolene, og bøndene måtte bidra til underhold av fattige elever ved disse skoler. Dette skjedde ved å gi en del av den bøndene tilkommende fjerdedel av tienden. Da tienden ble delt i tre deler mistet skolene denne inntekt. I stedet skulle det årlig betales 4 skilling av hver fullgård, 2 sk. av halvgårder og 1 sk. av ødegårder. 
     Underholdning til klokkeren ble kalt degnepenger, senere klokkertoll. 

1) Vissøre nevnes ifølge Edv. Bull, Leding, s. 85, første gang i Magnus Lagabøters hirdskrå (Ngl. II, 429) og betyr der utvilsomt alle kongens visse inntekter over hele landet, også leidangen. I noen bygder, f. eks. på Romerike, ble det senere betalt både vissøre og leidangsskatt. [ Tilbake til hovedteksten ] 

2) I 1605 hadde lagmannen inntekten av Nordre Rørås. Overbirkedommer Hagemann i  tinget i 1749 med almuen i grevskapet på bygdetingene. Almuen gikk med på at hver  oppsitter skulle betale 1 riksdaler årlig til Hagemann som lagmannstoll. [ Tilbake til hovedteksten ] 
 

3) Fra 1737 betalte oppsitterne i Søndre Jarlsberg i skrivertoll: 1 riksort (24 skilling) for fullgårder, 18 sk., 12 sk., 6 sk. og 3 sk. for henholdsvis tredingsgårder, halvgårder, ødegårder og halvødegårder. Disse satser var tidligere brukt i Nordre Jarlsberg, mens det i Søndre Jarlsberg bare ble betalt 10 sk. for en fullgård.[ Tilbake til hovedteksten ] 

4) Alminnelige tjenestepikers kontante lønn var på den tid fra 2 til 5 riksdaler årlig, for unge piker fra 84 skilling til 2 riksdaler, noen ganske små piker fikk ingen lønn i penger. Tjenesteguttenes lønn var fra 3 til 7 riksdaler årlig for voksne gutter, og for yngre fra 1 til 3 riksdaler. Soldater som var i tjeneste, og dem som hørte til reserven, slapp skatt både av lønn og for sko. Utenom pengelønnen fikk tjenestefolkene årlig som oftest klær til å slite til samme verdi som pengelønnen. 
[ Tilbake til hovedteksten ] 
 
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >