Previous PageTable Of ContentsNext Page

«Å arbeide med problem det ikkje finst løysing på» Rapport nr 2 fra Muvin 2

2 Bakgrunn for problemstilling

2.1 Hva er miljøundervisning

Begrepet miljøundervisning kan ha flere tolkninger. Det er derfor ikke enkelt å definere hva miljøundervisning er. I strategidokumentet for miljø og utvikling i utdanningssektoren 3 bruker en ikke begrepet miljøundervisning, men begrepet miljølære. Dette brukes synonymt med undervisning og opplæring i miljø og utvikling. Dokumentet viser videre til Tbilisierklæringen og mål for læreplaner for å definere miljøundervisning. Dette kan gi en viss avgrensing. Jeg vil i det følgende derfor kort oppsummere noen av de sentrale målsettinger for miljøundervisning i skolen slik de er formulert i ulike dokumenter. Under FN`s første internasjonale miljølærekonferanse i Tbilisi i 1977 ble det utarbeidet internasjonale mål for miljøundervisning. Norge har sluttet seg til disse. Hovedmålene for miljøundervisning slik det er formulert av Unesco er 4:

  • «Å fremme forståelse for at det er gjensidige sammenhenger mellom naturgrunnlag, måten å leve på, økonomien og den politikk som gjennomføres.»

  • «Å gi mennesker muligheter til å få kunnskaper holdninger og ferdigheter slik at de kan bidra til å beskytte miljøet.»

  • «Å skape nye atferdsmønstre overfor miljøet hos enkeltpersoner, grupper og samfunnet som helhet.»

Mønsterplanen fra 1974 var den første vedtatte norske skoleplan som understreket sterkt betydningen av skolens oppgave i forhold til miljøundervisning. I denne planen ble natur- og miljøvern obligatorisk emne, på lik linje med emner som f.eks. alkohol, narkotika og tobakk og trafikksikkerhet. Hovedsaklig skulle miljøundervisningen skje i naturfag, men også samfunnsfag og kristendom er nevnt i emneplanen. Det overordna målet for emnet var formulert slik:

«Skolen må gjennom sin undervisning gi elevene forståelse for naturens betydning for vårt liv, ikke bare økonomisk, men også som kilde til rekreasjon og som inspirasjon i forskning og undervisning. De farer som truer vårt livsmiljø gjennom hensynsløs utnytting av naturressursene, og ved forurensing av jord, vann og luft må klarlegges for elevene slik at de vekkes til ansvar for å hindre ødelegging av naturverdier, og dessuten anspores til å gjøre en aktiv innsats for å bevare verdiene for kommende slekter 5.»

Mønsterplanen fra 1987 legger noe større vekt på samfunnsmessige problemstillinger, som økonomi, samfunnstruktur og ressursforvaltning6. Blant annet er et av målene for samfunnsfag å hjelpe elevene til å skaffe seg innsikt i samspillet mellom mennesket og naturen for å forstå forvalter-ansvaret. Et av emna i planen er ressursutnytting og samfunnsutvikling7. I planen for naturfag er et av måla å kunne hjelpe eleven til å kunne utvikle holdninger og kunnskaper som fører til medansvar for bruk av naturressurser og teknologi i samfunnet8.

I den generelle delen av læreplanen for grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring har «det miljøbevisste mennesket» fått et eget kapittel. «Det miljøbevisste mennesket» skildrer en slik ( i utdrag)9:

«Livsmiljøet vårt er blitt stadig mindre bestemt av naturtilhøve og mer bestemt av mennesket sitt eget virke......mennesket er en del av naturen, og treffer stadige valg med konsekvenser ikke bare for egen velferd, men også for naturmiljøet og for andre mennesker. Valgene har konsekvenser på tvers av landegrenser og generasjoner: livsstil påvirker helse; vårt lands forbruk forårsaker forurensing i vårt eget og i andre land og mye av vår tids avfall blir det nye sleksledds problemer.......Vårt levesett og vår samfunnsform har dype og truende virkninger for miljøet....Samspillet mellom økonomi, økologi og teknologi stiller vår tid overfor særlige kunnskapsmessige og moralske utfordringer for å sikre en bærekraftig utvikling. Denne må ta utgangspunkt i de begrensinger natur, ressurser, teknologisk nivå og sosiale forhold setter, og i de konflikter som utløses når miljøhensyn prioriteres.»

På grunnlag av dette er skolens oppgave:

«Opplæringen må følgelig gi bred kunnskap om sammenhengene i naturen og samspillet mellom menneske og natur. Undervisning må kople solid innsikt om naturens stoffer, krefter og arter med forståelse av hvordan sosial organisasjon og teknologi både løser problemer og virker inn på biosfæren10.»

Måla for miljøundervisning er som vi ser forholdsvis generelle. Det er lagt vekt på innsikt i naturfag, samfunnsfag og etisk bevissthet. Måla i planverket for den 10 årige grunnskulen (L-97) er noe mer omfattende og har også tatt med konflikter som egen avsnittsoverskrift.

I Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet sin innstilling til Stortinget om skolereformen skulle naturfagsundervisningen i grunnskolen hete Naturfag. Miljø og økologi skulle være et tverrfaglig emne11. Dette var ikke Kirke-, Utdannings- og Forskningskomiteens flertall enig i. De ønsket at faget skulle hete natur- og miljøfag. Begrunnelsen for dette er at komiteen er redd for at et eget naturfag vil gi elevene dårligere helhetsoppfatning av natur- og samfunnsforhold. Komiteen viser videre til at miljøkunnskap må få en sentral plass i naturfaget, men også integreres i de øvrige faga spesielt i det nye kristendomsfaget, samfunnsfag og heimkunnskap12.

Det at miljøbegrepet blir hengende med et fag uten at fagets innhold blir endret kan føre til det motsatte av det komiteens flertall ønsker, nemlig at ansvaret for miljøundervisning bare blir ivaretatt i natur- og miljøfaget.

En grundigere gjennomgang av miljøperspektivet i forhold i de forskjellige fagplanene kunne kanskje gitt et mer utfyllende svar på spørsmålet om hva som er miljøundervisning. Min konklusjon ut fra denne gjennomgangen er at miljøundervisning er undervisning som gir kunnskap, ferdigheter, holdninger og handlingskompetanse om miljø.

Hva har blitt vektlagt i miljøundervisningen de drøyt 20 åra en har brukt dette begrepet ? I artikkelen: «Er det noget specielt med miljø-undervisning i Norden» hevder Søren Breiting at en granskning av de pedagogiske tankene bak utviklingen i miljøundervisningen i Norden kan sammenfattes slik13: Første fase miljøundervisning tok til på slutten av 1960-tallet. Det var på denne tiden samfunnet erkjente at industrialiseringen var i ferd med å undergrave vårt naturgrunnlag. En så resultater av forurensing på dyr og planter og luftforurensingseffekter i storbyene. Både registrering av naturødeleggelsene og fremmedgjøring overfor naturen medvirket til at miljøundervisning i skolene primært skulle dreie seg om naturen. Det var en forestilling om at miljøundervisning var det samme som naturfag-undervisning, fordi det var i naturen problemene ble konstatert, og fordi den økende økologiske forståelsen hadde bidratt til å forstå menneskets indirekte avhengighet av naturen. Forestillingen var den at hvis elevene fikk tilegnet seg en bestemt viten, ville de oppføre seg på en riktig måte. Det var en rådende oppfatning at det kun var en riktig løsning på ethvert miljøproblem, og at den velorienterte og miljøbevisste lærer kjente denne løsningen.
Et annet trekk var den sterke privatisering av problemene og liten fokusering på de økonomiske og sosiale sammenhenger som styrer våre valg. Budskapet ble at mennesket står ovenfor en rekke tilsynelatende frie valg, og beslutningen utelukkende treffes på bakgrunn av viten. Samtidig med at elevene fikk påvist det ene overgrep på naturen etter det andre som følge av voksnes uansvarlige beslutninger og handlinger, fikk elevene pålagt et medansvar for å motvirke den fortsatte miljøødeleggelsen. Når eleven ikke visste hvordan en skulle forholde seg, førte det etter Breitings vurdering til en handlingslammelse, oppgitthet og pessimisme. Breiting mener videre at en kritisk gjennomgang av miljøundervisning har ført til at en i Norden er i ferd med å lage en ny generasjon av miljøundervisning, der en vektlegger elevenes deltagelse og demokrati. Dette er idegrunnlaget for MUVIN.

Det kan innvendes mot denne fremstillingen at den ikke passer helt på utviklingen av miljøundervisning i Norge. Utviklingen her er noe mer sammensatt. Miljølæreprosjektet som ble igangsatt 1971 og formelt avsluttet 197714, var i utgangspunktet et rent naturfagprosjekt, men ble snart orientert mot miljøperspektivet i naturfag. Etterhvert fikk miljølæreprosjektet en mer helhetlig profil med vekt også på samfunnsmessige problemstillinger. Det ble laget undervisningsopplegg som ble utprøvd, og på grunnlag av det ble det laget 96 undervisningshefter.

Et annet miljøundervisningsprosjekt som avviker fra Breitings framstilling er Lofotenprosjektet på 1970-tallet. Dette prosjektet var et skoleutviklings- og forskningsprosjekt som hadde ressursbruken i det lokale miljøet som utgangspunkt for tverrfaglige læreplaner15.

På den annen side viser undersøkelser av miljøundervisningen i Norge (Kristensen 197716 og 199417, Benedict 199318 Christensen og Kristensen 199619) at emner som forbinder miljøproblemer med sosiale og politiske prosesser er lite vektlagt. Emner som arealplanlegging, miljølovgivning, konflikter og økonomi er de miljøemnene som er minst vektlagt. Nettopp slike emner forbereder til handling og deltagelse i et demokratisk system. På den annen side er emner som forurensing, etikk, økologi, naturglede og iland- ulandsproblemer de mest vektlagt av emnene i miljøundervisningen.

2.3 Det politiske mennesket og miljøutfordringen

Det er avgjørende for samfunnet at neste generasjon får den nødvendige opplæring for å klare de oppgavene og utfordringene det moderne samfunn krever. Endringer i sosiale og økonomiske forhold tyder på at hjem og nærmiljø blir mindre viktig i opplæringen og at mer og mer ansvar blir tillagt skolen. Læreplanverket representerer forskjellige konkurrerende interesser. Læreplanverket skal være styrende for skolen og elevene skal tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og holdninger om hvordan de skal kunne forholde seg i en stadig mer skiftende og komplisert verden.

Mennesket får mer kontroll over naturen. Jo mer kontroll en tilsynelatende får, jo større blir problema knyttet til konsekvenser en ikke har kunnskap om i dag. Ny teknikk utvikles, kommunikasjon og handel gjør verden mindre. I artikkelsamlingen «Democracy and the Environment»20 hevder William Lafferty at mangelen på kunnskap er en av hovedproblemene i forhold til hvordan demokratiet bør takle miljøutfordringene. Dette begrunnes med tre forhold:

  • Miljøproblemene er komplekse og dekker både fysiske, biologiske og sosiale sammenhenger.

  • Mangel på teknisk kunnskap er et problem. Teknisk forståelse krever ofte høy grad av vitenskaplig innsikt. Dersom denne mangler er det vanskelig å sette seg inn i problemene.

  • Usikkerhet, vi vet ikke nok om følgene av forskjellige tiltak. Det er vanskelig å holde oversikten. Følgen av det kan være at mer og mer overlates til eksperter og en styrende elite.

Demokrati gir kun mening i en opplyst befolkning. Det forutsetter at borgeren i tillegg til kunnskaper og ferdigheter har selvtillit og vilje til å foreta egne vurderinger. Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer, som ble henrettet ved slutten av krigen, skrev i forbindelse med nazistenes maktovertagelse i Tyskland at: «Problemet var ikke ondskapen hos de få, men dumskapen hos de mange». Med dumskap mente han manglende evne til å foreta egne vurderinger og ta samfunnsansvar. Det å ta samfunnsansvar er å handle. Denne uttalelsen illustrerer kjerneproblemet i demokratiet, nemlig borgerens ansvar.

Innstillingen fra Kirke-, Utdannings- og Forskningskomiteen om prinsipper og retningslinjer for tiårig grunnskole framhever samfunnsansvaret elevene skal læres opp til 21. Komiteens flertall mener at utdanningssystemet skal være et sted hvor elevene utvikler handlingskompetanse slik at de kan møte de utfordringene for samfunnet i dag og for framtida. Komiteens flertall framhever innsikt i lokale og globale sammenhenger mellom kultur-natur-samfunn, som en av de viktigste utfordringene. Videre legger flertallet vekt på at skolen sin opplæring skal bidra til aktivt samfunnsengasjement hos elevene. Barn og unge skal få kunnskap om demokratiske arbeidsmåter i samfunnslivet, og de skal praktisk lære å ta del i avgjørelser i og utenfor skolesamfunnet.

Et av måla i Agenda 21 er at barn og ungdom bør delta aktivt i beslutningsprosesser på miljøspørsmål, fordi det berører deres livssituasjon både i dag og i fremtiden. Agenda 21 er en handlingsplan vedtatt på miljøkonferansen i Rio i 1992. I Stortingsmeldingen om Riokonvensjonen (St.meld nr 13 1992-1993) blir det framhevet at en i Norge legger stor vekt på deltaking i samfunnsplanleggingen. Barn og unges interesser er særlig nevnt i Plan- og bygningsloven. I de rikspolitiske retningslinjene etter loven stilles det krav om at barn og unges interesser skal vurderes under den fysiske planleggingen, og at deres interesser sikres medvirkning i planprosessen 22. At barn skal opplæres til å bli aktive samfunnsborgere er altså en viktig målsetting i det norske samfunn.

Jon Hellesnes skiller mellom to måter å bli samfunnsborger på, ved tilpasning eller ved danning. Tilpasning er at folk blir sosialisert på plass i det sosiale systemet ved at de lærer seg det, uten å se at systemet kan forandres. Danning går ut på at folk blir sosialisert inn i problemstillinger som gjelder forutsetninger for hva som skjer rundt dem og med dem og at de har ansvar for forandringer23.

Hvordan så «danne» elevene til å bli gode borgere som også kan møte denne utfordringen. Jon Fien24 mener det avgjørende er å frembringe helhetlige forklaringer om den miljømessige situasjon på kloden og hvordan denne er skapt av samfunnet. Elevene skal kunne kritisk bedømme samfunnets rolle, og forstå økologiske og samfunnsmessige prosesser som kan være en basis for en samfunnsforandring.

Finn Mogensen 25 tar utgangspunkt i Fien når han deler inn i tre nivå for kompetanse i forhold til å påvirke i samfunnet:

  • Sakskompetanse. Tilegnelse av saksinformasjon og refleksjon over problemet. Målet er forståelse og forklaring.

  • Kritisk kompetanse og normativ forståelse. Målet er å selv bedømme og ta et standpunkt. Mogensen skisserer noen eksempler på kritisk kompetanse:

    • Mot til ikke passivt å akseptere alt.
    • Kunne sette seg inn i andres sted.
    • Erkjenne egen ufullstendig kunnskap.
    • Ha tro på at å argumentere for en sak har effekt.
    • Å innordne seg et felleskap.
    • At en på tross av frustrasjoner kan stå på i en sak.

  • Praktisk kompetanse, der målet er deltagelse og handling med utgangspunkt i sakskompetanse og kritisk kompetanse.

Disse tre nivåene er knyttet sammen til begrepet handlings-kompetanse. Begrepet er noe uklart. I følge Finn Mogensen er dette en personlig egenskap knyttet til: «Evne og vilje til å avdekke handlemuligheter i forhold til samfunnsmessige problemstillinger og på bakgrunn av dette handle med henblikk på å løse disse, hvor: ( a handlingsbevisstheten og - viljen især er fremkommet på bakgrunn av kritisk tenkning og handleerfaringer, som ( b samlet utvikler men også utvikles gjennom grunnleggende personlige verdier, fortolkningskriterier og personmessige faktorer» 26.

Christensen og Kristensen27 omarbeider denne definisjonen til: «Handlingskompetanse er den personlige kapasitet som innebære evne og vilje til å avdekke handlemuligheter i forhold til samfunnsmessige problemstillinger og på bakgrunn av dette handle med henblikk på disse. Handlingskompetanse er framkommet som et resultat av saklig innsikt og refleksjon, anvendelse av en serie fortolkningskriterier og ansvarlige valg som er forankret i et sett verdier om natur, samfunn og menneske.»

Jeg mener at dette kan forenkles til at handlingskompetanse er: kunnskaper, ferdigheter, holdninger og initiativ til å kunne delta som samfunnsborger. Problemet med denne definisjonen som med de andre er at den etterlater spørsmålet hvilke kunnskaper, holdninger og ferdigheter en bør ha, og på hvilken måte en skal delta.

Å lage en god generell definisjon av begrepet handlingskompetanse er kanskje umulig. Operasjonalisert i forhold til konkrete problemstillinger kan det være enklere å avklare hva en konkret legger i begrepet.

Skolen er til for opplæring. Det er ikke skolen som skal forandre verden. Opplæringen av neste generasjon kan bli en ansvarsfraskrivelse for politikerne fra å gjøre noe nå. På den annen side er skolens opplæring viktig for framtida. I denne sammenheng er det problematisk i hvilken grad skolen skal delta direkte i den politiske prosess. Å delta selv den beste form for opplæring, men dette vil kunne føre til stridigheter mellom hjem, lokalsamfunn og skole som kan være meget problematiske. Det at eleven utvikler kunnskaper og ferdigheter i forhold til en konflikt i nærmiljøet, er et nivå. At de gjennom skolen skal delta direkte, kan være mer problematisk.

Karsten Schnack hevder at miljøproblemer er sosiale problemer som handler om konflikter mellom forskjellige ønsker om bruken av natur. Han mener det har vist seg at det er vanskelig, men ikke umulig å bruke konfliktperspektivet i miljøundervisningen.Vanskeligheten skyldes to ting:
Det ene er den kunnskapsmessige utfordringen det er å forstå slike kompliserte sammenhenger. Det andre er de ideologiske og følelsesmessige motforestillingene mot å ta opp konflikter28.

2.3 Gieseckes konfliktteori

I Vest-Tyskland har det etter krigen vært en omfattende diskusjon om politisk dannelse og didaktikk. Dette skyldes to forhold: Det ene er den grundige tyske humanistiske universitetstradisjonen, det andre er de historiske erfaringene Tyskland har i forhold til demokratiet. Denne diskusjonen går på politisk dannelse generelt og er ikke knyttet til noe bestemt saksområde. I sin avhandling «Demokratisk dannelse i tysk perspektiv»29 drøfter Rolf Th. Tønnesen dannelsesbegrepet slik det har blitt diskutert i Tyskland. Tønnesen gir en framstilling på grunnlag av 20 års diskusjon i tyske fagmiljø ut fra Herman Gieseckes syn på den politiske oppdragelse. Den tyske diskusjonen er relevant i forhold til MUVIN fordi en her drøfter sentrale begreper som konflikt og oppdragelse til demokrati.

Giesecke ser tre hovedformer for viten: dannelsesviten, orienterings-viten, og aksjonsviten. Dannelsesviten er viten som oppøver fantasi og normativ dømmekraft og har sitt utgangspunkt i fagene litteratur, kunst, historie, filosofi og religion. Orienteringsviten likner mest på den norske samfunnskunnskapen. Den orienterer seg mot det politiske området. Disse to kunnskapsformene er forutsetning for aksjonsviten som er de erfaringer en gjør med å omsette kunnskaper til handling. Alle disse formene for viten hører hjemme innenfor den politiske dannelse. Gjennom å bruke konflikten i undervisninga får elevene brukt de tre hovedformene for viten, og konflikten blir kjernen i den politiske undervisningen30. Den politiske konflikten viser at politikk har å gjøre med åpne situasjoner der det gis flere muligheter.

Ved å ta opp konflikter i undervisningen mener Giesecke at en viser tiltro til elevene. Dette er en forutsetning for at elevenes interesser blir vakt. De får brukt sine egne erfaringer. Gjennomarbeiding av stoffet skjer gjennom et utviklet sett kategorier som har til oppgave å formidle de ulike formene for viten som er knytta til en konfliktsituasjon. Disse kategoriene er31:

    · Konkrethet
    · Konflikt
    · Interesse
    · Medbestemmelse
    · Makt
    · Rett
    · Funksjonsammenheng
    · Solidaritet
    · Ideologi
    · Historie
    · Menneskeverd

Jeg vil her ikke nytte hele analyseverktøyet, men velge ut fire kategorier som jeg ser som aktuelle for den senere drøfting. Jeg velger disse fire kategoriene fordi de passer best med problemstillingene elevene har arbeidet med i MUVIN:

Konkrethet: Politiske avgjørelser er med hensyn til forutsetninger og følger alltid konkrete engangsavgjørelser. De objektive konfliktene kan bare manifestere seg i det konkrete. Opptatthet av objektive konflikter på det abstrakte allmenne planet ville forbli upolitisk dersom det ikke ble forbundet med en undervisning som nøye orienterte seg mot detaljene.
I denne sammenhengen tolker jeg dette som i hvilken grad elevene får samlet tilstrekkelig informasjon om konflikten og forstår denne slik at de får et konkret bilde av konflikten.

Konflikt: Konflikter er en naturlig del av samfunnet, og en kan være uenig uten å stemple motstanderene som uverdige. Konfliktelementet kan variere fra gang til gang og anta forskjellige former. Likevel er konflikten objektivt tilstede i alle stridspørsmål, selv om der er en tendens til å tilsløre dem som f.eks. naturlige eller ikke eksisterende.
I denne sammenhengen tolker jeg dette som i hvilken grad elevene forstår og respekterer de forskjellige syn, og forstår årsaken til disse og til konflikten som helhet. Giesecke deler ikke inn i forskjellige typer konflikter.
I intervjuskjemaet til Muvinlærerne blir det spurt om å karakterisere konfliktene elevene arbeidet med utfra følgende beskrivelse32:

  • Misforståelse. Interessekonflikten har preg av å være en tilsynelatende konflikt. Hadde partene visst litt mer, ville konflikten vært unngått.

  • Personlig konflikt. Omfatter enkeltpersoners konflikt med seg selv. Det er vanskelig for det enkelte menneske å velge handling i saken.

  • Interpersonelle konflikter. Avspeiler motsetninger mellom grupper og enkeltmennesker i oppfatninger, verdier, handling og mål.

  • Strukturelle konflikter. Kjennetegnes ved at samfunnsmessige forhold trekkes inn for å forstå konflikter av type b og c. Politikerne har satt grenser for våre handlinger og presset fram en bestemt adferd eller holdning.

  • Mennesket mot naturen. Interessekonflikten er ikke konflikt mellom mennesker, men mellom mennesket og naturen.

Interesse: Giesecke argumenterer for at undervisninga i politikk må ta hensyn til elevenes subjektive interesser. De unge bør oppmuntres til å finne ut noe om sine egne interesser, og undersøke hvilke muligheter det er for å realisere dem. Giesecke mener at det ikke kan være tvil om at politisk deltagelse og ansvar bare er tilstede der det ligger en subjektiv interesse til grunn. I denne sammenheng tolker jeg dette som i hvilken grad elevene kommer fram med sine interesser i konflikten, eller hvorfor de ikke gjør det.

Medbestemmelse: Medbestemmelse er et av demokratiets forutsetninger og må også bli sett på som muligheten for å realisere sine interesser.
Giesecke viste her til at politisk medbestemmelse var nedfelt i Vest-Tysklands grunnlov. Kategorien kan anvendes på konkrete konflikter for å se i hvilken grad en har lykkes med mål om demokratisk medbestemmelse.
I denne sammenheng tolker jeg dette som et spørsmål om hvordan elevene ser på sin medbestemmelse i politiske saker.

Å bruke konflikter i undervisningen er kontroversielt. Gieseckes ble i i den tyske fagdebatten kritisert fra flere hold33. Fra konservativt hold har teoretikere betraktet konflikt som unaturlig «rusk i maskineriet.» Det blir også innvendt at konflikt vil kunne ødelegge vår samfunnsorden og føre til kaos og anarki. Derfor er det nødvendig å ofre ordningsproblemene oppmerksomhet. De bør derfor spille en like stor rolle som konflikttemaet.

Marxistene på den andre side hevdet at det er den økonomiske basis som er grunnlaget for de økonomiske og sosiale forhold i samfunnet. Å ta opp konflikter uten å ta opp disse forhold vil ikke bare være å ripe i overflaten, men være direkte tilslørende. Fordi de interessegruppene som deltar har ulik innflyelse og ulik makt, vil de kompromisser som kommer som resultat av de ulike maktfaktorer, ikke komme i nærheten av felles-interessene. Kompromisser styrker de bestående.

Ut fra liberal teori som Giesecke tar utgangspunkt i, er undertrykking av konflikter uegna for å oppnå en konstruktiv utvikling i samfunnet. I løsning av konfliktene skal en ha tillit til samfunnstrukturen, det vil si at en har tillit til at samfunnets institusjoner fungerer slik de skal.

Innvending mot konfliktlære blir også tilbakevist ved å skille mellom politisk aktivitet og opplæring til deltakelse. Med det mener en at poenget med å ta opp konflikter i undervisninga er at elevene lærer å forholde seg til slike situasjoner. At elevene engasjerer seg i en konkret konflikt mens de er på skolen er bare metoden får å nå dette målet.

Konflikt er noe som kan gi økt oppmerksomhet og lærings-motivasjon. Prinsippet om konkretisering er sentralt og hjelper eleven til å se de samfunnsmessige faktorer som er årsaken til konfliktene. På den annen side ble det hevdet at begrepet konflikt kan romme så mye forskjellig at begrepet i prinsippet er meningsløst.


3 )Kirke- Utdanning- og Forskningsdepartementet. Strategi for miljø og utvikling i
utdanningsektoren, 1995.

4 )Unesco. Enviromental education in the light of the Tbilisi Conference. Paris 1980.

5 ) Mønsterplan for grunnskulen 1974 s. 277. Aschehoug 1974.

6 ) Grunnskolerådet. Informasjonshefte nr. 34/1988

7 ) Mønsterplan for grunnskulen 1987. Aschehoug 1987 s. 228.

8 ) ibid s. 252.

9 ) Læreplan for grunnskolen,videregående opplæring og voksenopplæring 1994 s. 35-38.

10 ) ibid s. 37-38.

11 ) Stortingsmelding nr 29 (1994-95).

12 ) Innst.S. nr. 15. (1995-96).

13 ) Breiting, Søren. «Er det noget specielt med miljøundervisning i Norden» s 5-7 i: skole i Norden 2:95.

14 )Bjørdal, Bjarne og Liedberg, Sigmund. Innføring i Økopedagogikk. Pedagogisk forskningsinstitutt Oslo 1974.

15 )Tiller, Tom. Lofotenprosjektet. Universitetet i Tromsø 1975.

16 ) Kristensen, Terje. Miljø- og naturvernundervisning i ungdomsskolen. Universitetet i
Oslo 1977 s. 88-89.

17 ) Kristensen, Terje. MUVIN miljøundervisning i Norden. Universitetet i Oslo 1994 s. 44.

18 ) Benedict, Faye. Evaluering av KUF`s strategi for miljø og utvikling i utdanningsystemet. Telemarksforskning 1993.

19 ) Christensen, Kåre Gerhard og Kristensen, Terje. «Enviromental Education in the norwegian grunnskole» s 163-209 i: Red Breiting, Søren og Nielsen, Kirsten, Enviromental education research in the Nordic Countries. The Royal Danish school
of Educational studies no.33, 1996.

20 ) Lafferty, William M. og Meadowcroft, James. «Democracy and the Environment:
congruence and conflict-preliminary reflections» side 1-15 i: Lafferty, William, M.
og Meadowcroft, James. Democracy and the Environment. Edward Elgar Publishing
Limited 1996.

21 ) Innst. S. nr 15 1995-1996

22 ) Miljøverndepartementet, St.meld.nr 12 (1992-1993).

23 ) Hellesnes, Jon. Sosialisering og teknokrati. Gyldendal norsk forlag 1975.

24 ) Fien, John. Enviromental education. Deakin University Press 1993.

25 ) Mogensen, Finn «Environmental education as critical education» s 44-64 i: red Breiting,Søren og Nielsen Kirsten: Environmental education research in the nordic countries. The Royal Danish School of Educational Studies No. 33 1996.

26) Mogensen, Finn. Handlingskompetanse som didaktisk begrep. Danmarks lærerhøjskole 1995 s 112.

27 ) Christensen, Kåre Gerhard og Kristensen,Terje. Miljøundervisning i grunnskolen. Høgskolen i Vestfold 1997 s 11.

28 ) Schnack, Karsten, «Internationalisation, Democracy and Environmental
Education»: s 7-21 i: Breiting, Søren og Nielsen, Kirsten . Environmental Education in
the Nordic Countries. The Royal Danish School of Education No.33 1996.

29 ) Tønnesen. Rolf Th. Demokratisk dannelse i tysk perspektiv. Universitetsforlaget 1992.

30 ) ibid s. 283-286.

31 ) ibid s. 411-421.

32 ) Intervjuskjema til lærerne i Muvinundersøkelsen. Utarbeidet av Kåre Gerhard Christensen, og Terje Kristensen. Kategoriene er tatt fra Dorf, H.
Konflikttænkning og konfliktbehandling i undervisningen i Breiting, Søren et al:
Miljøundervisning i Norden. Erfaringer fra de første Muvinskolene i Danmark.
Skrifter fra Forskningsenter for Miljø- og sunnhetsundervisning nr.27. Danmarks
lærerhøyskole. 1994.

33 ) Tønnesen, Rolf Th. Demokratisk dannelse i tysk perspektiv. Universitetsforlaget 1992 s. 286-316.

Previous PageTop Of PageNext Page