| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster | Avdeling for lærerutdanning : KRL |
Troen - det «svage Punct i Katholicismen».1
|
|
I denne artikkel skal vi se nærmere på Hans L. Martensens forståelse av romersk-katolsk teologi og særlig hans tolkning av det han oppfatter som et representativt katolsk trosbegrep. En slik analyse kan kirke- og teologihistorisk sett ha interesse i to retninger. For det første berøres spørsmålet om det interkonfesjonelle forhold mellom katolsk og evangelisk-luthersk teologi i forrige århundre. For det andre avdekkes noe av det teologiske premissmaterialet for flere lutherske dogmatikkfremstillinger omkring siste århundreskifte når det gjelder læreoppfatning og beskrivelse av romersk-katolsk teologi - ikke minst knyttet til tolkningen av et katolsk trosbegrep. I Martensens teologiske produksjon fokuserer han på det spesielle ved dette begrep i kontrast til en protestantisk trosforståelse, særlig i sin bok fra 1874 om forholdet mellom katolisisme og protestantisme.
Innenfor skandinavisk dogmatisk litteratur, særlig i Danmark og Norge, finnes det etter 1874 en rekke eksempler på ulike referanser til Hans Martensens tolkninger av romersk-katolsk teologi. I Danmark viser f.eks. P. Madsen en tydelig tolkningsmessig overenstemmelse2 med Martensens teologiske forståelse av forholdet mellom romersk-katolsk og protestantisk (hos Madsen: "evangelisk") kristendomsforståelse. Både begrepsmessig og innholdsmessig kan en observere det.3 Også formelt henvises det til Martensens bok om forholdet mellom katolisisme og protestantisme fra 1874 hos Madsen.4 Hos J. P. Bang finner vi en kritikk av katolsk teologi og katolsk trosoppfatning som ligger saklig på linje med Martensens kritikk. Stort sett er hans kritikk knyttet til samme utnyttelse av terminologi og innholdsmessig sakskritikk som hos Madsen - og hos Martensen.5 I Norge fremholder Johs. Ording at Hans Martensen har hatt "betydning" for ham under utarbeidelsen av dogmatikken.6 Både i Ordings prinsipielle og spesielle del av dogmatikken gjenfinner vi synspunkter fra Martensens kritikk,7 og på karakteristisk måte - for Ording - mener han å gjenfinne katoliserende tendenser også innenfor protestantisk teologi.8 Han forsvarer altså ikke protestantiske posisjoner på samme måte som f.eks. Madsen og Bang, men anvender Martensens kirke- og troskritikk mot alle katoliserende læreelementer - også innenfor eget konfesjonelt teologilandskap. Også hos Ole Hallesby finner vi en åpen henvisning til Martensen når det gjelder forståelsen av romersk-katolsk teologi. I Hallesbys prinsipplære under avsnittet "Romersk-katolsk trosliv" henvises det både til Martensen og Madsen,9 og det er i hovedsak Martensens teologikritikk som videreføres hos Hallesby.10 Hos Chr. Ihlen finner vi derimot en annen referanseramme for kritikken av romersk-katolsk teologi, nemlig Johann Adam Möhlers standardverk, Symbolik.11 Ihlen kritiserer imidlertid Möhler for den kirketenkning som finnes i Symbolik - den er fremstilt i en "modernisert romantisk vending", dvs. som "idealkatholisisme" eller som en "omtyding af den egentlige katholske lære" (slik denne kirke har utviklet seg etter reformasjonen).12 I sak fremfører så Ihlen de samme grunnleggende kritiske synspunkter på katolsk trosforståelse og kirkelære som vi finner hos Martensen i 1874.13 Selv om referanser av denne type primært finnes innenfor skandinavisk teologi, registrerer vi at det også i tysk dogmatikk under 1800-tallet finnes henvisninger til Martensens bok, f.eks. hos Chr. E. Luthardt i Erlangen.14
I skriftet Katholisisme og protestantisme fra 1874 skriver Martensen på dansk og henvender seg altså primært til en dansk eller skandinavisk leserkrets.15 Til denne språkgruppe ønsker han å formidle sine synspunkter. Selv om Martensen i sitt skrift fra 1874 - og ellers i tidligere skrifter - øser av et bredt internasjonalt katolsk kildemateriale, kan det være av interesse å undersøke hvordan Martensens teologiske aksentueringer stemmer overens med katolsk litteratur som ble utgitt - og/eller som gjorde seg gjeldende - i Danmark i tiden før utgivelsen i 1874 og hovedsakelig i perioden ca. 1850 - 1874: Er Martensens tolkning av den katolske litteratur på linje med (vår tolkning av) de synspunkter som gjorde seg gjeldende i dansk-katolsk kirkeliv i nevnte tidsrom? Det er altså den danske interkonfesjonelle situasjon vi fokuserer på, og nærmere bestemt på spørsmålet om henholdsvis Martensen og dansk katolsk litteratur sender ut likelydende eller forskjellige signaler knyttet til tolkningen av det katolske trosbegrep. Når vi her i det vesentligste holder oss til perioden ca. 1850 - 1874, skyldes det ønsket om å kartlegge dansk katolsk litteratur i tiden før Vaticanum I (1869 - 70) og ellers i tiden frem til Martensens bok i 1874. Med dansk katolsk litteratur forstår vi her ikke bare dogmatiske lærefremstillinger, men litteratur av ulik type som blir utgitt fra representativt og kirkelig sett autoritativt romersk-katolsk hold for å illustrere katolsk trosforståelse.
Flere har tidligere gjort oppmerksom på det spesielt teologisk-polemiske i forholdet mellom romersk-katolsk og luthersk teologi i etterreformatorisk tid, f.eks. i Kurt Frörs Evangelisches Denken und Katholizismus.16 Ved lutherske læresteder var det dessuten ikke uvanlig å gi forelesninger om forholdet mellom de to kirkeavdelinger, f.eks. i Tyskland på 1800-tallet.17 Og det finnes eksempler på skrifter - nettopp på 1800-tallet - som ble utgitt i Danmark, men som var regulære opptrykk av teologipolemikken like tilbake til 1500-tallet. Teologiske synspunkter på forholdet mellom romersk-katolsk og luthersk teologi ble altså videreført uten hensyn til læreutviklingen siden reformasjonstiden. Holger Fr. Rørdams nyutgivelse av Frants Vormordsens En kort Forklaring og Forskjel paa den evangeliske og papistiske Prædiken og Lærdom fra 1531 er et eksempel på det. Og i forhold til vårt tema er det interessant å legge merke til at Vormordsens innledning i 1531 saklig sett er på linje med Hans Martensens anliggende i sin bok fra 1874, nemlig at katolsk teologi ikke legger til rette for den troendes direkte adgang til Gud - men at den troende trenger "flere meglere oc patroner".18 I Danmark hadde dessuten Henrik N. Clausen tidlig på 1800-tallet, lenge før utgivelsen av Martensens skrifter, markert de etterhvert tradisjonelle lutherske innvendinger mot romersk-katolsk teologi.19 Det er grunn til å legge merke til at spesielle sider ved Martensens kritiske markeringer i 1874, men også i tidligere skrifter, kan gjenfinnes på dansk grunn allerede tidlig på 1800-tallet. Martensen viderefører, fornyer eller utdyper prinsipielle sider ved denne tidlige kritikk.20 Både C. I. Scharling og K. E. Skydsgaard har derfor pekt på det problematiske i Martensens analyse av romersk-katolsk teologi og kirkeliv: Han maktet ikke å nå utover "den traditionelle Stilling" hos lutherske teologer,21 og han forsto heller ikke "Motivet" i sin motparts anliggender.22 Martensen bidro til strid og monolog, ikke til dialog eller reelt oppgjør.23 Enkelte har også, som f.eks. Niels Thulstrup, ment å finne en særegen kritisk side ved personen Hans Martensen som forklaring på hans markeringer overfor annen teologisk tenkning enn hans egen.24 Denne side ved Martensen skal vi her ikke berøre, men kun forholde oss til hans teologiske analyse og utsagn om romersk-katolsk teologi.
[ Toppen av siden ]
1. Synspunkter i H.L. Martensens skrifter.
[ Toppen av siden ]
1.1. Skriftet Katholisisme og Protestantisme (1874).
Dette skrift er hovedskriftet til Martensen når det gjelder forholdet
mellom romersk-katolsk og protestantisk25
teologi. Også tidligere hadde Martensen berørt det teologiske
forhold mellom de to kirkesamfunn, allerede fra 1840-årene. Det
skal vi komme tilbake til nedenfor. Nå skal vi se på hovedpunktene
i Martensens tolkning fra 1874 når det gjelder det katolske trosbegrep.
Det er karakteristisk at Martensen i fremstillingen ikke nyanserer trosbegrepet
innenfor katolsk teologi, men forholder seg til en hovedforståelse
av begrepet som konfesjonelt dekkende. De anførte kilder for Martensens
skrift i 1874 er også av variabel art (blanding av henvisninger/sitater
fra konsilet i Trient, henvisninger eller sitater fra ulike teologiske
eller kirkepolitiske verker etc.). Denne kildebruken kommenteres (og kritiseres)
derfor spesielt f.eks. av den apostoliske prefekt i Danmark i 1875, H.
Gründer.26
[ Toppen av siden ]
Autoritetsprinsippet.
Kontroversen mellom romersk-katolsk og protestantisk kristendomsforståelse
berører først og fremst spørsmålet om "Autoriteten",
og spesielt "Troens og Troslivets Forhold til denne".27
Med ordet autoritet tenker Martensen på kirken eller kirkeinstitusjonen
- og nærmere bestemt på det "Altafgjørende og
Altbestemmende" ved denne institusjon. I den katolske kirkeinstitusjon
demonstreres en autoritetstrang, en hunger etter faste autoriteter.28
Som følge av prinsippet om kirkeautoritet berøres "Troeslivets
hele Beskaffenhed". Ifølge Martensen henger altså spørsmålet
om kirkeordning sammen med spørsmålet om trosliv og trosforståelse.
Det siste er betinget av det første.
[ Toppen av siden ]
Kirkeautoritet og personlig tro.
I romersk-katolsk teologi er det ingen motsetning, ifølge Martensen,
mellom kirkeautoritet og den enkeltes personlige tro. For den troende
underordner seg kirkeautoriteten. Fordi kirkeautoriteten er en "non
plus ultra", finnes det ingen andre autoriteter som den troende kan
underordne seg - som troende. Kirkeautoriteten har nemlig guddommelig
legitimitet, og den representerer - som sådan - en sikkerhet eller
garanti for den enkelte troende.29
I "Salighedens Sag" kan ingen høyere sikkerhet tenkes
enn den hierarkisk-kirkelige.30
Derfor gjelder det også å vise denne kirke eller kirkesystem
lydighet - som "Dydens dybeste Motiv".31
Den troende forstår seg selv og sin tro med andre ord i forhold
til kirkeinstitusjonen og det den representerer. For den enkeltes trosinnhold
"indestaar Paven", og den troende skal nøye seg med det.32
Ja, så langt strekker denne kirkelige vikartjeneste seg,
at kirken ikke bare fremstår som læreautoritet, men også
som "Forsoningsautoritet", dvs. at kirken ved sine handlinger
utfører Kristi yppersteprestelige embete.33
Kirken er nemlig "Innehaver" av forsoningens midler, og den
har dermed fullmakt til å løse/binde osv.34
Slik kan kirken og kirkens presteskap "vicariere" for (eller
"træde istedenfor") guddommen selv.35
[ Toppen av siden ]
Konsekvenser for trosforståelsen.
Martensens beskrivelse av kirkeinstitusjonen leder over til en beskrivelse
av dogmatiske posisjoner i romersk-katolsk teologi, som f.eks. trosforståelsen.
Fordi autoritetsprinsippet binder den troende til kirkeinstitusjonen og
dens ordninger, så blir også troen - her notabene forstått
som frelsestro - hengende ved "et Ydre, et Upersonligt, et Tingligt".36
Troen får derved preg av antakelse, samtykke - eller nærmere:
"... at være beredt og villig til at troe Alt, hvad Kirken
troer".37
Tro er å tro som kirken innholdsmessig foreskriver på grunnlag
av underkastelse og lydighet. Og det er kirkeinstitusjonen som den troende
primært forholder seg til - med sin frelsestro. Og kirken, for sin
del, "nøies" med, at den enkelte troende har "Intentionen"
å tro på denne måte.38
Martensens forklarer dette trosforhold ikke bare med referanse til katolsk
teologis tenkning om forholdet mellom Gud og kirken, om pavens representative
tjeneste osv. Han forklarer også den enkeltes trosbinding til kirken
ut fra en oppfatning av sider ved katolsk fromhet. Det råder nemlig
i katolsk fromhetsliv en "Frygt" for et direkte gudsforhold,
for et slikt direkte forhold vil være for "alvorligt"
- og det skyldes igjen forestillingen om Gud som den "Utilgjængelige",
om Kristus som befinner seg i "Ophøielsen" osv.39
Martensen spiller i sin analyse og beskrivelse altså på religionspsykologiske
synspunkter i tillegg til dogmatiske momenter. Dette psykologiske
kombineres derimot med det dogmatiske når det heter at "Kjærligheden
og Naaden og Barmhjertigheden ... har taget Bolig i de Hellige og fremfor
Alt i Jomfru Maria, den himmelske Dronning", dvs. i forbindelse med
de helliges forbønnstjeneste overfor Gud med tanke på de
troendes forsoning.40
Dermed forholder troen seg også til midlere mellom Gud og den troende,
der trosfromheten (psyklologien) og trosinnholdet (dogmatikken) knyttes
sammen for den enkelte troende.
[ Toppen av siden ]
Martensens troskritikk.
En vesentlig problemstilling i Martensens skrift fra 1874 er "...
paa hvilken Grund vi bygge vor Overbevisning", dvs. hvordan selve
det grunnleggende trosforhold mellom Gud og mennesket er å forstå.41
I den sammenheng klargjør Martensen kjernepunktet i et protestantisk
trosbegrep til forskjell fra et katolsk. På grunn av premissene
som ligger i det ovenstående (det katolske autoritetsprinsipp, teoriene
om kirkeinstitusjonen osv.), kan ikke evangeliet - hevder Martensen -
få henvende seg til den enkelte troendes samvittighet som overbevisningsgrunn.42
Dette berører selve prinsippspørsmålet i kontroversen
mellom romersk-katolsk og protestantisk kristendomsforståelse, nemlig
troen eller troslivets forhold til ytre autoriteter.43
Protestantisk teologi aksentuerer forholdet tro - autoritet på en
annen måte enn innenfor katolisismen. De "aandelige Ting",
dvs. spørsmål som dreier seg om menneskets gudsforhold, er
"nærværende" for den troende på en helt annen
måte enn innenfor katolisismen. For det guddommelige er "for
mig og indeni mig" i et utpreget "umiddelbart Forhold".44
Instansene som berøres er menneskets sjel og selvbevissthet - i
forhold til den guddommelige sannhet. Nettopp fordi guddommen trer inn
i et direkte forehold til den troende, så er også subjektiv
trosvisshet mulig. Slik blir troen, etter protestantisk tolkning, ikke
relatert til noe ytre og fremmed.
Hva er så kjernen i det katolske trosbegrep, ifølge Martensen? I kontrast til det personlig-subjektive, til det umiddelbare osv. i det protestantiske trosbegrep, fremstilles det katolske trosbegrep primært som institusjons- og sikkerhetsrelatert. For den religiøse "Grundbevægelse" som må til fra menneskets side for å oppnå frelse, er ikke tilegnelse av evangeliet, men en bevegelse som setter mennesket inn i lydighetsforholdet til den ufeilbare kirke.45 Frelsestroen relateres på "den først Plads" til kirken, først på "den anden Plads" til evangeliet og Kristus.46 Derfor er troen dypest sett i katolsk teologi oppfattet som utvortes autoritetstro, og religionen blir en "Religion paa anden Haand".47 Den troende befinner seg derfor ikke med sin frelsestro direkte i forhold til sannhetens kilde, men i et avstandsforhold - med kirken som mellominstans. Tro er dermed å tro via. Ordet "gjennem" plasserer seg derfor som et sentralord i Martensens tolkning og beskrivelse av katolsk tro.48 Evangeliet får dermed ikke anledning til å virke i kraft av sin egen sannhetskraft på den enkelte, men må gis autoritet og sikkerhet via ytre instanser.
Som følge av dette bestemmer Martensen "Troens Væsen" som lydighet mot kirken.49 Mens protestantismen forstår troen i lys av stikkordene frihet, personlig tro, personlig kristendom, i forhold til det som en "have nu selv hørt og vide", så bestemmes katolsk tro i forhold til det å befinne seg på "Umyndighedens og Ufrihedens Trin".50 Mens protestantismen plasserer den troende i et "directe, personligt Forhold" til Gud ut fra "Personlighedsprincipet i den menneskelige Natur", så kan den troende etter katolsk oppfatning bare i "uegentlig Forstand og under de største Begrændsninger" komme i et fritt og personlig forhold til guddommen.51 De to kirkeavdelingers førende prinsipper, autoritets- og personlighetsprinsippet, slår ut på disse to ulike måter. Den katolske troende har oppgitt det privilegium å kunne forvisse seg om sannheten selv, oppgitt selv å tro på en sannhet som bevitner seg for ens "Samvittighed og Hjerte".52 Menneskets selv er altså, etter Martensens tolkning, ikke involvert på første hånd i Guds- og Kristusforholdet. Et "istedenfor" (her forstått som: surrogat) erstatter dette selv, og dette erstatter troslivet som et "Forhold" mellom guddommen og menneskets personlighet.53 Med andre ord: Katolsk trosforståelse er ikke bundet til personlighetsprinsippet på en slik måte at mennesket i troslivet bringes til Gud selv direkte, men bare på indirekte måte.
Er så denne indirekte via-tro en sann kristen tro, ifølge Martensen? Etter sitt "inderste Væsen" er denne tro det samme som vantro. For selv etter at evangeliet er åpenbart, tviler en på om evangeliet kan gi "Vished" eller "bevise sin Ttroværdighed".54 Katolsk tro er ikke en tro på sannhetens egen kraft, og ikke en tro "til Ham", dvs. Kristus, men til "Sikkerhedssystemet" som "forestiller Sandheden".55
Det er imidlertid et spørsmål om hvordan Martensens tekst er å forstå på dette spesielle punkt. Mener han at katolske kristne ikke befinner seg i et forhold til Kristus med sin tro, og at de av den grunn ikke befinner seg i et frelsesforhold til Gud og Kristus? Enkelte avsnitt i Martensens tekst kan oppfattes slik - særlig i lys av Martensens bruk av ordet vantro. Med en slik terminologi synes han å fraskrive den katolske kristne frelsestroen.
Vi velger likevel å tolke Martensens tekst på en annen måte: Det er i lys av det protestantiske prinsipp om personlighet, at slike avsnitt må forstås. Vi merker oss nemlig et vekslende språkbruk i de ulike avsnitt hos Martensen. I sammenhenger der katolsk og protestantisk trosoppfatning settes opp mot hverandre, så omtales gjerne katolsk tro som tro på annen hånd o.l. Det er via-troen som er annerledes hos katolikker enn hos protestanter. Også i forhold til midlere, f.eks. helgener, gjelder dette. Den katolske kristne har en tro, men en via-tro og dermed en distanse-tro. Men troskobling til guddommen forutsettes. At denne via-tro i annen omgang så karakteriseres som vantro, henger sammen med Martensens tolkning og konsekvenstenkning i forhold til visshetsproblematikken og det subjektive: Det er nemlig i forhold til skeptisisme og tvil at begrepet vantro føres inn i Martensens tekst.56 Tvil i denne sammenheng er ikke tvil på Guds eksistens, på Kristi forsoningsverk e.l. (bortsett fra massens "Kulsviertro", dvs. der det kristne trosinnhold forutsettes ukjent), men tvil i forhold til personlighetsprinsippets krav om tros- og frelsesvisshet. Er denne tolkning av Martensens tekst rett, er begrepet vantro ikke først og fremst relatert til manglende frelsestro, men manglende visshetstro som følge av manglende direktekontakt med evangeliet som troskilde. Ordet vantro i Martensens tekst tør likevel - i tillegg til dette - ha relevans til systemet i katolsk teologi, nemlig ytre ordninger som kan stenge for eller holde mennesker borte fra det frelsesskapende evangelium. Denne system-iverksatte mulighet for fremmedgjøring - gjennom systemets formidlerfunksjon og mulighet for manglende evangelieformidling - kan Martensen forbinde med ordet vantro: Kjenner mennesket nemlig ikke Kristus som forsoner, lever det i vantro, selv innenfor rammen av et kirkelig system.
Martensens bruk av ordet skeptisisme knyttet til det romersk-katolske kirkesystem kan ha røtter tilbake til en brevveksling mellom Martensen og J. A. Dorner året før utgivelsen av Katholisisme og Protestantisme. Sammenholder vi brevvekslingens datoer her med datoer for en annen brevveksling - nemlig mellom Martsensen og L. Gude - så åpnes muligheten for at Dorner kan ha gitt Martensen impulser til å anvende begrepet skeptisisme. Martensens bokmanus foreligger ferdig og redigert i desember 1873,57 mens Dorners brev til Martsensen er datert i mars samme år. I brevet fra mars 1873 skriver Dorner at "das ganze katholische Systeme ruhet auf Skepticismus", og i sitt tilsvar til Dorner fra april 1873 griper Martensen tak i formuleringen "Skeptisismus" og gir sin tilslutning til Dorners bruk av ordet.58
Kjernepunktet i Martensens troskritikk står imidlertid fast uavhengig tolkningsproblematikken om begrepet vantro i teksten fra 1874: Katolsk tro kommer til kort overfor det protestantiske personlighetsprinsipp, og katolsk tro er i sitt (dypeste) vesen lydighet i forhold til kirkeinstitusjonen. Katolsk tro er derfor kirketro. Først i annen omgang er denne tro Kristustro. Spørsmålet er så om Martensen tidligere hadde samme aksentueringer som i 1874, og i annen omgang hvordan disse trostolkninger korresponderer med katolske skrifter under 1800-tallet frem mot Vaticankonsilet i 1869/70.
Vi hevdet ovenfor at Henrik N. Clausen allerede i 1825 hadde lansert sin kritikk av romersk-katolsk teologi, altså lenge før Martensen. I forhold til det vi oppfatter som et kjernepunkt i Martensens kritikk, er det tydelig at Clausens og Martensens kritiske merknader er sammenfallende: Begge søker å sikte seg inn mot et sentralt, bærende element i katolsk læreforståelse - og begge finner dette bærende knyttet til den troendes via-holdning til Kristus. Clausen finner katolisismens "Princip", "Væsen" eller "Særkjende" knyttet til tanken om at den troende ikke "slutter sig til Christus ... ved noget aandeligt, indre Baand, men ved et historisk, udvortes...".59 Dermed blir (frelses)troen også "Tro paa Pave eller Concilier, efterdi det løssiger sig fra Christus...", mens derimot protestantismen "sætter sig Forbindelse med Christus ... og slutte sig til han i Tro og Hjertets Reenhed".60 Formuleringene hos Clausen på dette punkt svarer til Martensens begrep om "Troens Væsen" (jfr. ovenfor) innenfor katolisismen, dvs. at troen relateres primært til kirkeinstitusjonen, deretter og via denne til Kristus. På bakgrunn av denne grunnleggende trosforståelse fører så Clausen inn den romersk-katolske tanke om Guds forvandlende nåde.61 Clausen og Martensen deler altså grunnoppfatningen av katolisismens "religieuse Characteer".62
[ Toppen av siden ]
1.2. Skrifter av Martensen frem til 1874.
Siden hovedsynspunktene i Martensens skrift fra 1874 gjenfinnes i andre
skrifter, skal vi bare kort antyde noen synspunkter i skrifter fra 1849
til 1872. I sin dogmatikk (1. opplag 1849) drøfter Martensen kristendommens
vesen etter romersk-katolsk og protestantisk utgave. På samme måte
som i 1874 fokuserer han på autoritetsprinsippet i katolisismen,
men da i tilknytning til synspunktet " ny Lov, og Kristus som en
ny Lovgiver".63
Det ytre og autoritetssynspunktet kommer frem på den måte,
at evangeliet gjøres til en utvortes autoritet i "Lovens Kirke".64
For er evangeliet å oppfatte som lov, er det den troendes oppgave
å underkaste seg, bøye seg i lydighet. Med andre ord: Lydighet
- underkastelse - utvendighet knyttes sammen i en konsekvensrekke med
evangeliet som basisbegrep.
Synspunktet til Martensen i 1849 er altså ikke først og fremst
- som i 1874 - at kirkeinstitusjonen skjermer for eller hindrer personkontakten
med det frelsesskapende evangelium. Synspunktet i 1849 er mer knyttet
til tolkningen av det lovomformede evangelium, til evangeliet som
er gjort til noe annet enn gave. Og autoritetsbegrepet er knyttet til
denne spesielle evangelieforståelse, som - i annen omgang og som
konsekvens - fører til et annet trosliv og en annen fromhetsutøvelse
enn om et evangelisk gavesynspunkt var fremhevet. Fordi en i troens liv
forholder seg til en "ny Lov", så tapes muligheten for
den frie tilegnelse ut fra personlighetens og utviklingens prinsipp.65
Menneskets gudstro og trosvekst hemmes altså, ifølge Martensen,
på grunn av Romerkirkens feiltolkning av evangeliet. Med andre ord:
Evangelieforståelse og trosforståelse hører sammen
- på samme måte som evangelieforståelse og kirkeforståelse.
Av den grunn var Martensen også i 1849 opptatt av den kirkelig-hierarkiske
struktur, men da altså knyttet til den evangeliske lovomforming.
For fremtrer evangeliet som lov, så trengs en lovfortolkende
myndighet - og det er hierarkiet.66
Det som skal fortolkes (troens innhold: fides, quae creditur) blir i den
sammenheng mer fremhevet enn trostilegnelsens nødvendighet (fides,
qua creditur). Også i 1849 har Martensen altså sett en feilutvikling
i romersk-katolsk kirkeliv når det gjelder vektleggingen mellom
det trossubjektive og det innholdsmessig kirkekontrollerte trosinnhold.
I sak er dette synspunkt i 1849 prinsipielt det samme som senere i 1874,
men bare noe annerledes aksentuert - noe som sannsynligvis skyldes den
videre indrekatolske kirkeutvikling som topper seg i Vaticanum I i 1869/70
og synliggjøringen av autoritetsprinsippet gjennom pavedømmets
spesielle stilling.67
Også etter 1849 markerte Martensen i flere skrifter nødvendigheten av balanse mellom subjektive og objektive elementer i trosforståelsen, både i forhold til protestantisk og romersk-katolsk teologi. F.eks. bemerket han i 1850 - i tilknytning til debatten om Søren Kierkegaards kristendomsforståelse og R. Nielsens anmeldelse av Martensens dogmatikk - at den "ægte Tro" har både en objektiv og subjektiv interesse.68 I forhold til Nielsen (les: Kierkegaard) betones altså den objektive side ved troen, mens det året før i forhold til katolisismen ble betont det subjektive. Martensens interesse når det gjelder disse sider ved trosbegrepet var det "uopløseligt forenede".69 Også i Martensens skrift fra 1863 mot grundtvigianismen blir balansen mellom det subjektive og objektive eksplisitt betont. Også her vises det til katolisismens "første absolute Punct", nemlig den ufeilbare kirkes betydning for troens liv - det er denne kirke som representerer det "visse".70 Trosvissheten er altså flyttet over fra det subjektive til det objektivt-institusjonelle. I sammenhengen tar Martensen utgangspunkt for sin trosforståelse i begrepet "Liv". For er kristendommen liv, så må "Livsprincipet" være til stede og med det "Hjertepunctet i Troen" - som her for Martensen ikke er den ferdige utviklede tro, men tydeligvis: Noe strengt personlig, menneskets livsforhold til Gud.71 Henvisningen for dette er NT og evangeliets ord om det "ringe Frøkorn", som det "Ene som er fornødent" til menneskets frelse.72
Også i Martensens etikk fra 1871 understrekes det samme. Her fokuserer han på ordet "Midler", og kobler begrepet til Kristus - ikke til kirkeinstitusjonen, paven e.l.73 Troskilden er altså Kristus selv, og frelsesbudskapet er ikke bare knyttet til moralske fordringer eller kirkens læreaspekter.74 Martensen poengterer ikke dette spesielt i kontrast til katolisismen, men kommer likevel i fortsettelsen til det karakteristisk katolske - nærmest i tråd med synspunktene fra 1874: For i katolisismen er menneskets avhengighetsforhold til Kristus overskygget av forpliktelsen mot kirkeinstitusjonen.75 Og i den kontekst innfører han begrepet midler inn igjen, nemlig om "selvgjorte Midlere" i det katolske hierarki.76 Kontrasten er - slik det fremstilles i protestantismen ut fra læren om den rettferdiggjørende tro - Kristus "indeni os".77 Denne lære representerer et trosbegrep som er annerledes katolisismens "historiske Tro", dvs. som setter mennesket kun inn i et historisk forhold til Kristus som frelser.78 Og som i 1874 markerer Martensen forskjellen mellom et katolsk og protestantisk trosbegrep ut fra tanken om mennesket som subjektivitet og personlighet. Ut fra disse begreper forstår protestantismen frelsestro som "Hjertets inderlige Tilegnelse af Christus selv", mens katolisismen "nøies" med en trosforståelse som korrepsonderer med "Kundskab og et Samtykke, en Antagelse af Kirkelæren".79 Siden salighetens sak er mellom Gud og mennesker, favoriserer Martensen det protestantiske trosbegrep.
Martensens skrifter i perioden 1849 til 1874 understreker altså prinsipielt den samme kritikk overfor det romersk-katolske trosbegrep: Det er et trosbegrep som ikke lar menneskets frie og personlige forhold til Gud komme til uttrykk. Den katolske kirkeutvikling frem til Vaticanum I får også Martensen til å skjerpe kritikken i 1874, og da bestemmes Den katolske kirkes trosbegrep primært i forhold til den hiererakisk-religiøse formidlingsinstans kirken. Å tro er å forholde seg til kirkens læredefinisjon, og konsekvensen er at det personlig-religiøse blir avstreifet som noe sekundært. Vi fokuserer altså på det i trosbegrepet som Martensen selv karakteriserte som troens "Væsen", dvs. begrepets egentlige kjerne. Og vi presiserer at det fremdeles dreier seg om det katolske trosbegrep forstått som frelsestro. Vårt spørsmål i den sammenheng er følgende: Gir katolsk litteratur på 1800-tallet frem til 1874, f.eks. katekismelitteratur eller annen kirkelig autorisert litteratur - særlig i Martensens hjemland Danmark - uttrykk for et trosbegrep som Martensen lanserer i sin bok fra 1874? Er det f.eks. sannsynlig at lesere av katolsk litteratur vil kunne kjenne seg igjen i Martensens karakteristikk av et katolsk trosbegrep? Vi stiller altså spørsmål om Martensens tolkning kan sannsynliggjøres ut fra en samtidig dansk katolsk litteratur i tiden frem til 1874.
Vår tese i den sammenheng er at Martensens karakteristikk av det katolske trosbegrep bør nyanseres. Hans saklige rubrisering av trosbegrepet i en primærtro (i forhold til en kirkelig mellominstans) og en sekundærtro (i forhold til Gud) representerer en konfesjonsbasert kritisk skjematisering som svarer lite til det kilder uttrykker - nemlig en annen vinkling og prioritering. Vi skal kort se på noen eksempler fra katolsk litteratur i Martensens egen samtid og særlig knyttet til den nærmeste tid frem mot Vaticanum I. Det er nemlig i dette tidsrom, fra ca. 1850 og frem til ca. 1870, at Martensen utvikler sin kritikk samtidig som den katolske kirke i stadig sterkere grad utvikler seg i retning av Vaticanums papalismebaserte teologi.
[ Toppen av siden ]
II. Katolsk litteratur i tidsrommet 1840/50 - 1874.
[ Toppen av siden ]
1. Joseph Deharbe.
En representativ lærefremstilling for katolsk trosoppfatning i Danmark
i tiden før Vaticanum I er Joseph Deharbes Fuldstændigt Lærebog
i den katholske Religion - i dansk oversettelse fra 1863.80
I det katolske svarskrift fra H. Gründer i 1875 på Martensens
Katholisisme og Protestatisme vises det spesielt til J. Deharbe som representativ
for katolsk læreoppfatning.81
Deharbes kateketiske fremstilling er relativt fyldig i forhold til vår
problemstilling om det katolske trosbegrep, og den trekker også
inn kirke- og institusjonsperspektivet. I så måte er Deharbes
lærefremstilling saklig sett en adekvat samtidshistorisk kommentar
til Martensens kritikk i perioden 1850-74.
[ Toppen av siden ]
Frelsestro - som personlig tro.
Lærefremstillingen til Deharbe tar i forhold til menneskets frelse
utgangspunkt i det som er nødvendig til salighet for mennesket,
nemlig den "sande" tro som Kristus lærte.82
Det karakteristiske ved denne tro, er at den gir "Deel i Christus".83
At et menneske tror på Kristus, innebærer altså at en
settes inn i et forhold til Kristus. Det er mennesket og Kristus som relateres
til hverandre, og forholdet får dermed en personlig karakter. Prinsipielt
sett tilbakeføres det personlige Kristusforhold til Den Hellige
Ånds og Guds nådes gjerning.84
På forskjellig måte forklarer så Deharbe hva det vil
si for mennesket å ha et personlig frelsesrelatert forhold til Kristus.
F.eks. finner vi hos Deharbe, som også hos Martensen, en viss refleksjon over kontrasteringen utvendig/innvendig i forbindelse med troens liv. På den ene side betoner Deharbe forskjellen mellom det utvendige og innvendige. Det utvendige knyttes f.eks. til det empirisk registrerbare, handlinger osv. På den andre side knytter Deharbe forbindelsen mellom det utvendige og innvendige: Menneskets innvendige troens liv med Kristus gir seg til kjenne "udvortes", f.eks. ved å folde hender under bønn, knæle o.l.85 Det er den "indvortes Gudsdyrkelse" som kan gi seg slike utslag.86 Mellom det innvortes og utvortes kan det altså være en sammenheng.
Ordet "indvortes" har Deharbe også vært opptatt av tidligere i fremstillingen, nemlig i forbindelse med frelsestroens begynnelse og den begynnende prosess i hellighet.87 Kommer Ånden til mennesket på frelsende måte, skjer det en indre renselse fra synd, det gis overnaturlige gaver og nåde osv. Gjennom kirkens sakramenter og virksomhet kan mennesket få del i dette - for sitt indre trosliv. Kirken fremstilles i den sammenheng funksjonelt-instrumentalt av Deharbe i forhold til målet: Menneskets indre. Deharbe stiller spørsmål om dette i forhold til det historiske, nemlig apostelerfaringen i kirkens aller første tid: Blir Ånden sendt til troende til alle tider på samme måte som på Paulus tid?88 Svaret er bekreftende. For Ånden "drager" inn i den troendes "Sjæl for at boe i den" som tidligere - og Ånden er "i de Retfærdiges Sjæle".89 Språkbruket til Deharbe understreker altså på markant måte det personlige og opplevde hos den troende. Troen setter mennesket inn i et subjektivt opplevelsesforhold til Gud, der virkningene (jfr. hellighet, ytre handlinger osv.) av dette forhold kan registreres. Troen personliggjøres slik eller knyttes intimt til menneskets indre i Deharbes tekst.
I fremstillingens "Første Hovedstykke", nemlig om troen, settes derfor menneskets frelsestro først og fremst i relasjon til Gud, nemlig i forhold til "hvad Gud har aabenbaret" - men denne åpenbaring formidles gjennom kirkeinstitusjonen.90 Hovedsynspunktet er at frelsestroen har sin grunn i det basale, nemlig at "Gud har talet".91 Og uttrykket som Deharbe fører inn i den sammenheng, nemlig at tro er å "holde Alt for sandt", korresponderer med bibelordet i Hebr 11, 1.92 Tro - i betydningen å holde for sant - reletareres altså ikke først og fremst til kirkeinstitusjonen, men til den troendes håp i Gud og ellers i Guds tale. Det selvfølgelig katolske, nemlig at Guds tale gjennom kirkens historie formidles gjennom kirken og dens nådemiddelapparat, representerer ikke i Deharbes tekst en motsetning til at den enkelte troende også settes i forhold til Guds tale, til Guds åpenbaring på personlig vis. Kirkeordningen forhindrer ikke, at basis for kirkens formidlingstale er Guds selv (gjennom åpenbaringen) og at denne (formidlende) tale henvender seg til mennesket på det personlige og indre opplevelsesplan. Troen gjøres med andre ord ikke mindre personlig for den enkelte, selv om den formidles av kirken.93 Troen er like fullt relatert til Gud som førsteinstans hva trostilblivelse og troskilde angår.
Også i forhold til troslivets praksis relateres trosbegrepet i Deharbes fremstilling til Gud. Den troendes bekjennelse relateres til Kristus med henvisning til Rom 10, 10, og det presiseres at mennesket ikke bare skal "troe, at der er en Gud til", men i tillitsfull kjærlighet stole på Gud og hengi seg til ham.94 Tillit, kjærlighet og hengivelse er altså elementer i Deharbes trosbegrep. Tro - inkludert slike elementer - kommer i tillegg til troens fornuftsside, dvs. at en erkjenner med fornuften at Gud eksisterer.95 Det er dermed menneskets "Hjerte" som er sentrum for troens liv med Gud,96 og det er dette hjerteforhold - i tro, håp og kjærlighet - som "umiddelbart gaa paa Gud",97 dvs. direkte og uten mellominstans er rettet mot Gud som objekt i den religiøse kultus. Trosbegrepet inneholder altså et rikt spektrum av elementer, av psykologisk og religiøs art, som berører menneskets indre liv i forholdet til Gud. Det kommer også til uttrykk hos Deharbe i forbindelse med omtalen av bønnens betydning for den troende. Guds nåde knyttes ikke bare til det sakramentalt-objektive alene med varierende grad av personlige engasjement, men også til den troendes personlige og intime bønneliv.98 I dette er det imidlertid ingen motsetning for Deharbe, for også i forbindelse med den sakramentale akt f.eks. under kommunionen forutsetter Deharbe at den troende settes i et direkteforhold til Gud på det mest intime religiøse plan.99
Sammenliknet med den relativt fyldige lærefremstillingen til Deharbe i dansk oversettelse fra 1863, er hans Lille katholsk Katechismus fra to år tidligere svært kortfattet og lite nyanserende i forhold til vårt emne. Trosbegrepet gis likevel prinsipielt samme innhold som i den større fremstilling fra 1863. I katekismeteksten kan det likevel være mulig å overbetone enkelte sider ved trosbegrepet, dersom en ikke tar med elementer fra andre tekstsammenhenger. F.eks. fremstilles den katolske kristnes tro på karakteristisk måte slik ett sted: "Troen er en af Gud forlenet Dyd, ved hvilken vi fast og standhaftig holde alt for sandt, hvad Gud har aabenbaret og ved sin Kirke forestiller os at troe".100 Isolert sett kan trosbegrepet i denne setning (og ellers i setninger av denne type) tolkes i retning av det upersonlige, forstandspregede og institusjonsavhengige: Tro er å holde for sant (intellektualistisk og historistisk), tro er å støtte seg til det kirken lærer, tro er en dyd, dvs. gjerningsorientert osv. Dette er vesentlige sider ved katolsk kristendomsforståelse, slik Deharbe her beskriver det. Og likevel må tekster av denne type utfylles og nyanseres i forhold til andre tekster i katekismen, der personlige og subjektive sider ved trosebgrepet trekkes frem. Også i den lille katekisme er dette subjektive beholdt, som utfyller og eventuelt justerer feiltolkninger: Deharbe presiserer nemlig at katolsk kristen frelsestro tilhører menneskets hjerte.101 Det trosforhold som mennesket har til Gud skal imidlertid bekjennes "udvortes",102 dvs. at troen også korresponderer med ytre, ulike faktorer. Dermed ser vi at Deharbe i prinsippet har lagt til rette for de samme trosmessige aksentueringer som i sin større lærefremstilling.
[ Toppen av siden ]
2. Trekk fra annen katolsk litteratur.
Volumet på utgitt katolsk litteratur i Danmark i de par nærmeste
tiår før Vaticanum I er svært beskjedent. Skandinavisk
kirketidende for katolske kristne er imidlertid kilde for kunnskap om
katolsk trosoppfatning og trosliv i denne perioden. Bladet utkom første
gang i 1853,103og
frem til 1870-årene berøres vår problemstilling i flere
artikler - men ut fra et svært variabelt refleksjonsnivå.
Mange artikler egner seg lite til en dypere teologisk læremessig
analyse, men visse læremessige markeringen finnes likevel. Ellers
finner vi bare få fremstillinger om katolsk teologi eller kirkeliv
utgitt i Danmark frem til 1870-årene. Blant de viktige og mer betydningsfulle
for oss er sannsynligvis J. Lichtles katolske troslære fra 1866.
Boken er utgitt i Gøteborg, men trykket og utgitt i kommisjon hos
universitetsbokhandler Andreas Høst i København.104
Vi regner derfor denne fremstilling som adekvat i forhold til vår
problemstilling; boken var tilgjengelig og omsatt i Danmark. Dernest er
selvfølgelig H. Gründers svarbok (Det protestantiske og det
katholske Troesprincip fra 1875) på Martensens skrift fra 1874 en
samtidsaktuell teologisk kommentar.
[ Toppen av siden ]
2.1. Skandinavisk Kirketidende.
I Skandinavisk Kirketidende (SK; senere titteleskifte til Katholsk Kirketidende)
finner vi en rekke artikler som fokuserer på den subjektive og personlige
side ved katolsk kristen tro. En kan f.eks. fremheve religionens betydning
for mennesket ut fra et skapelsesteologisk perspektiv: Den "religiøse
Trang" hører med til det å være menneske, fordi
mennesket er skapt av Gud.105
I forhold til alt godt, skjønt, sant osv. skal mennesket så
leve ut sin tro. I den sammenheng relateres ikke troen i forhold til et
annet objekt enn - Gud.
Gud er også troens mål og formål når den kristne i livet skal "øves i Aand og Sandhed", for det er i livet at en skal ofre seg til "Herren som et levende, helligt og Ham velbehageligt Offer".106 Menneskets offer i hverdagens gudsrelasjon settes i kontrast til det utvendige og punktuelt stedsbestemte - f.eks. i en "blot udvortes Deeltagelse i den christelige Gudstjenestes hellige Handlinger".107 Advarselen mot religiøs utvendighet - uten korrespondanse med et indre gudsrelatert trosliv - går igjen i en rekke artikler i 1850/60-årene. På flere måter betones dette, f.eks. ved at:
a. Troens liv settes i forhold til Jesu frelsesgjerninger. Det er Jesu oppstandelse som er "vor Troes Fundament", og tanken utnyttes i to retninger: Først ved at Jesu historiske frelsesgjerning settes i direkte relasjon til menneskets personlige gudstro, og deretter ved at den presentiske oppstandelsestro knyttes til den enkeltes eskatologiske håp.108 Jesus og hans fortidige oppstandelse fremstilles altså for den troende som livsfundament både i forhold til nåtid og fremtid.
b. Den troende, som har en "sand og levende Tro paa den tilkommende
Opstandelse", pleier et personlig fellesskap med Kristus:
Jesus er "vort Hoved, vi ere Lemmer af Hans hemmelighedsfulde Legeme"
og "sammenvoxede med Christus til Lighed med Hans Død...".109
På grunn av dette personlige trosfellesskap med Kristus har en troen
i ens "Hjerte og ... Sind", og denne tro "udøver
en dyb Indvirkning paa vort Liv".110
Det personlige og Kristusrelaterte fellesskap setter altså spor
i livet. Bildet som her brukes fra 1 Kor 12 om Kristus og kirkelegemet
utnyttes av forfatteren i forhold til den enkeltes Kristusliv, mens det
kollektive trer i bakgrunnen.
c. Også språklig går det frem av flere artikler at den
troende relateres til Gud eller Kristus med sin frelsestro, og dette fremheves
f.eks. ved hjelp forfatterens bruk av preposisjoner: Troen er på
Jesu oppstandelse,111
en anmodes om å "gaa hen til Jesus Christus" for
å bli frelst112
(vår uthevelse) osv. Preposisjonene i slike sammenhenger uttrykker
tilknytning, tilhørighet e.l.
d. Troens aktive side betones. Tro er anerkjennelse av Kristi og kirkens lære,113 men samtidig en personlig og frivillig "Overbevisning begrundet og af Kjærlighed til Gud besjælet lydig Underkastelse under Guds aabebarede Vilje".114 Trosaktiviteten begrunnes altså i kjærligheten til Gud. Ut fra dette betones det at mennesket "maa være med" i troens liv, slik at troen blir "Hjertets Tro og Tilegnelse" - for Gud forventer en slik personlig "Medvirken" med den guddommelige nåde.115
e. Den indre forvandling eller fornyelse av menneskets "hele Tilstand" innebærer at en har fått en nytt "Forhold til Gud".116 Dette forhold til Gud innholdsbestemmes "som Deelagtighed i Hans [dvs. Guds] faderlige Kjærlighed og Velbehag".117 Menneskets gudsforhold er derfor ikke "blot udenfra", men det er et indre-personlig betinget forhold mellom to parter.118
[ Toppen av siden ]
2.2. Markeringer i andre skrifter.
Trosbeskrivelser av denne personlig-religiøse type gjenfinner vi
i katolsk litteratur som ble utgitt (eller som var tilgjengelig) i Danmark
i de nærmeste tiår før Vaticanum I. På forskjellig
måte kan den troendes Kristus-relaterte stilling komme til uttrykk:
a. F.eks. ved tiltale eller omtale: De troende (eller: kristne) er "Elskelige Brødre og Søstre i Christo".119 Troen relateres både til "Christum og hans hellige Kirke" - uten at dette oppfattes som motsetning.120
b. På en forholdsvis utdypende måte tas protestantiske anklager mot romersk-katolsk teologi opp av dr. Coppenrath, f.eks. om religiøs utvorteshet i katolsk kirkeliv. Han betoner i 1865 at de kristne åpenbaringssannheter "kræve Indgang til Menneskets Hjerte".121 Disse sannheter kan trenge inn i mennesket på ulik måte alt etter den enkeltes forstands- eller følelsesmessige utrustning, men sentrale stikkord i forhold til personlig tilegnelse vil være "Drøftelse, Erkjendelse og Antagelse",122 dvs. vesentlige sider ved menneskets subjektive og psykologiske utrustning. Coppenrath kommenterer den katolske kirkeinstitusjonens oppgave i den forbindelse på denne måten: Kirken "anbefaler den aabenbarede Sandhed ... for den indre Sandhed i Mennesket, for Samvittigheden", slik at sannheten kan tilfredsstille menneskets "Forstand og fornuft og bevirke Overbevisning".123 Det er med andre ord koblingen av Guds åpenbaringsord og menneskets indre som gjøres til det avgjørende i forhold til autoritet og tros- eller frelsestilegnelse. Kravet om en subjektiv og indre-personlig tilegnelse av den religiøse sannhet representerer ingen motsetning til det den ytre katolske kirkeinstitusjon står for, presiserer Coppenrath på prinsipielt samme måte som i det ovenfor refererte materialet fra Ignatius Danicus.
c. Hos J. Lichtle finner vi i 1866 en forholdsvis grundig gjennomgang av romersk-katolsk trosoppfatning, forøvrig helt i overenstemmelse med synspunktene hos Ignatius Danicus og dr. Coppenrath. Gud bevirker menneskets frelse ("Opreisning") både ved en "udvortes" og en "indvortes" gjerning, og gjennom dette fordrer han av mennesket "Tro paa sig og sit Ord".124 Trosbegrepet hos Lichtle knyttes altså - i denne sammenheng - til Gud og Guds ord. Det er deretter Gud som "meddeler" synderen den forekommende nåde, og mennesket kalles til bot og omvendelse.125 På detaljert måte beskriver så Lichtle hvordan oppgjøret mellom Gud og synderen kan finne sted. Hele tiden er synspunktet at Gud handler med mennesket, og at mennesket på sin side forholder seg til Gud. På samme måte som i annen katolsk litteratur fra samtiden, gjør også Lichtle Gud til troens objekt: Synderen skal "vende sig til Gud" under omvendelsens kamp, en skal "tro paa ham [dvs. Gud]", og dersom en virkelig vender seg til Gud, så vil synderen "opvæke i sig Troen paa Gud".126 Gud blir ham da nådig "for Jesu Christi skyld".127 Det typisk katolske - men også paulinske - understrekes så: Da blir synderen et "levende Lem på Jesu Christi Legeme, som er Kirken".128
Vi registrerer at Lichtle ikke bestemmer den kristne frelsestro kun som antakelse e.l. i sin fremstilling. Han fremstiller troens begrep innenfor katolsk teologi som et sammensatt begrep med ulike sider, og han viser at troen berører menneskets i dets indre dyp og primært i forhold til Gud. I den sammenheng refererer også Lichtle til formuleringer i Trientkonsilet,129 men formuleringene herfra spilles ikke ut mot det subjektive eller personlige. Tvert om: Trientkonsilets trosbestemmende formuleringer utfyller dette.
Også den troendes rike og varierte følelsesliv er Lichtle opptatt av. Siden troen er en "Igjentilknydning til Gud i Christus", springer det "mangehaande Følelser" ut av dette forhold.130 Disse følelser ytrer seg på forskjellig måte i det indre, f.eks. som anger, tillit eller kjærlighet. Og disse følelser eller "indre Akter betragtes altid som inderlig forenede med Troen, naar det tales om den Tro, som gjør Retfærdig".131 Det er derfor "uredelig" (av protestantiske kritikere) å kalle denne tro for "blot historisk", "blot ... naturlig Fornuft" e.l.132 Den katolske tro er nemlig av en høyere opprinnelse, den er et resultat av den guddommelige nåde - og dermed ikke "blot Mening". Etter apologetiske betoninger av denne type viser også Lichtle så til det typisk romersk-katolske i forhold til trosbegrep og rettferdiggjørelse.133
d. I et lite skrift fra 1872 betoner Johs. Køk sammenhengen mellom trosbegrepet, personen Kristus og det eskatologiske håp (evig liv) - og i den sammenheng siteres Apg 16,31.134 Her knyttes begrepet tro, personen Jersus Kristus og frelsesbegrepet sammen. Den kristne bærer dessuten sitt navn etter Kristus. Etter å ha slått fast dette hovedfundament for troens liv, utvikler så Køk det karakteristisk romersk-katolske syn på troens vekst i kjærlighet og gode gjerninger.135
Også et annet lite katolsk skrift fra 1872 understreker den kristnes personsamfunn med Kristus, nemlig Grev Holsteins Aabent Sendebrev. Her betones det at kristen tro er "vor Herres Liv i os".136 Det som overhode er vesentlig i den troendes liv er nettopp at Kristus kan "finde Indgang i Hjertet", og Kristus stanser ikke "førend han har vundet sin Skikkelse fuldelig i os".137 I fortsettelsen utfolder så Grev Holstein hva dette personligrelaterte trosforhold til Kristus innebærer for troens vekst. Den samme prinsipielle oppfatning av trosbegrepet og den troendes forhold til Kristus finner vi også i et annet skrift av samme forfatter i 1872, nemlig i skriftet Evangelisk-luthersk. Her vises det også til Martensens dogmatikk fra tidligere om troens "Væsen".138 Dette begrep hos Martensen tas altså opp igjen i hans skrift fra 1874, og det gjøres der til et nøkkelbegrep i forbindelse med trosforståelsen (jfr. ovenfor).
e. De prinsipielle dogmatiske synspunkter til Lichtle fra 1866 gjenopptas av den katolske prefekt i København i 1875 H. Gründer - etter at Martensen hadde utgitt sin bok Katholisisme og Protestantisme i 1874. Her tas bl.a. spørsmålet om den katolske "udvortes Autoritet" opp i forbindelse med det soteriologiske problem,139 likeledes menneskets forhold til såkalte "aandelige Ting" og polemiske begreper som "Besiddelse paa første Haand" eller "Religion paa anden Haand"140 osv. - dvs. problemstillinger og begreper som var tatt opp i Martensens bok. Også Martensens refleksjoner og kritikk om "den katholske Troes Væsen" tar Gründer opp.141 Hovedsynspunktet til Gründer er at Martensen i forhold til kritikken av det katolske trosbegrep forveksler troens art eller vesen med den erkjennelse som går forut for troen. Martensen griper tak i troens "Credibilitetsgrunde, motiva credibilitatis", dvs. de nødvendige beveggrunder for åpenbaringens troverdighet, og han tar derfor feil av resolutio fidei og genesis fidei.142
Det er interessant at Gründer i sin polemikk mot Martsensen viser til Joseph Deharbes to fremstillinger av katolsk troslære som vi har henvist til ovenfor. Det viser det representative ved Deharbes tilretteleggelse av ulike teologiske loci i 1860-årene, men også at hans synspunkter f.eks. om det katolske trosbegrep også etter Vaticanum I oppfattes av Gründer som offisiell kirkelære. Både Deharbe, Vaticanum I og Gründers egen læreautoritet settes altså inn for å påvise at Martsensens tolkning av det katolske trosbegrep er feil: Det er feil å hevde at "Troen paa Kirken ... indtager ... den første Plads",143 dvs. fremfor Kristus når det gjelder menneskets frelse.
En rekke andre katolske skrifter etter 1874 tar også opp dogmatiske problemstillinger knyttet til en romersk-katolsk trosforståelse, f.eks. i en fremstilling av P. Perger fra 1888. Ordet "Forhold" brukes her om den troendes stilling til Kristus, og det personlig-engasjerte markeres med det forklarende "inderligt".144 Martensen hadde i 1974 kritisert romersk-katolsk teologi for ikke å gi rom for et personligrelatert forhold mellom Kristus og den enkelte troende, for kirkeinstitusjonen kom mellom (jfr. ovenfor). Også Perger argumenterer med kirketanken i forbindelse med sin tenkning om det personligrelaterte forhold mellom Kristus og den troende, men han gjør det nyansert på følgende måte: Den troende står i et personlig forhold til Kristus som "Trøster, Ven og Broder ... i og ved sin Kirke", dvs. at den troende innenfor rammen av ("i og ved") kirkeinstitusjonen har anledning til å pleie et personlig forhold til Kristus.145 I kirken finner det sted en gjensidig tilnærming, nemlig ved at "Kristus i Kirken" nærmer seg de troende, og "Kirkens Børn" nærmer seg Kristus.146 Det solen er for mennesket i universet, skal Kristus være for de troende i kirken - en skal "kredse om Ham [dvs. Kristus] som Midtpunkt".147 Det er ikke kirken som er midtpunkt, men Kristus i kirken. For Perger er det altså ingen mosetning mellom det ene og det andre på dette felt. Et forhold til en ytre institusjon utelukker ikke et indrepersonlig forhold til Kristus. Forholds-begrepet hos Perger relateres altså både utover (til institusjonen) og innover (til den åndelige og trosbaserte enhet med Kristus). Med denne begrepstolkningen i 1888 plasserer Perger seg fullt og helt på linje med andre katolske fremstillinger før 1874 som vi har vist til overfor. En utelukker ikke et personligrelatert trosbegrep på grunn av et ytre institusjonsforhold til kirken.
[ Toppen av siden ]
Summary.
This article takes its starting point in H.L.Martensen's 'Katholisisme og Protestantisme' ('Catholicism and Protestantism') from 1874 and discusses Martensen's interpretation of Catholic faith. Martensen claimed that the principle of authority and the special place of institutionalised religion in Roman Catholic theology characterise the Catholic conception of faith. Because the institutionalised Church has devine legitimacy, individual faith is firstly related to the Church and only secondly to God. In fact, the Church and the priesthood deputize for God. The article discusses the extent to which such an interpretation is representative for Danish material about Roman Catholicism in the period before 1870. By looking at a number of historical examples, this article concludes that Martensen's claims were a considerable simplification of the actual historical reality. Various Catholic texts in the 1840/50-70 period underlined that individual faith is directly and personally related to God as well as to the institution of the Church - there is no contradiction involved. Martensen's claims were not historically original, but they nevertheless exerted an influence. His Work gained recognition in Scandinavian (and, to some extent, German) theology at the turn of the century and influenced the Protestant perception of Roman Catholic theology.
Keywords.
Roman Catholic
Roman Catholic faith
H.L.Martensen
'Katolisisme og Protestantisme' (book title - 'Catholicism and Protestantism')
Church authority
Church institutions
Danish Catholic literature
personal faith
in nature of faith
the principle of personality
certainty of faith
source of faith
historical faith
Joseph Deharbe
Skandinavisk kirketidende (periodical)
Katholsk Kirketidende (periodical)
[ Toppen av siden ]
Fotnoter
[tilbake] 1 Jfr. H.L. Martensen: Katholisisme og Protestantisme, Kb.havn 1874, 81. Skriftet forelå ferdig allerede i 1873, jfr. Biskop Martensens Breve. Breve til L. Gude, III, 1868 - 1883, Kb.havn 1957 (utg. av Selskabet for Danmarks kirkehistorie ved Bjørn Kornerup), brev av 29/12 1873.
[tilbake] 2 Vi drøfter her altså ikke spørsmålet om innflytelse eller avhengighet, men nøyer oss med å konstatere overenstemmelse i sak og terminologi.
[tilbake] 3 Hos Martsensen er begrepet 'autoritet' et testbegrep hos Martsensen, jfr. nedenfor. Dette gjenfinnes hos Madsen i hans dogmatikk, P. Madsen: Den kristelige troslære, Kb.havn 1912 - 1913, 104f, 106, 110 osv. Også Martensens bruk av begrepet 'umiddelbar'/'umiddelbart' om menneskets gudsforhold, gjenfinnes hos Madsen, ib. 104. Også det saklige i Martensens kritikk gjenfinnes hos Madsen, f.eks.: Trosbegrepet i katolisismen blir forstått som "blind Lydighed" (ib. 110), menneskets "Underkastelse" under kirkeautoriteten er sentral i trosforståelsen (ib.), det katolske trosbegrep er ikke knyttet til "tillit" (ib. 110), trosbegrepet er preget av "upersonlig Kristendom" (ib. og ib. 104f), og frelsestroen er ikke "Personlighedens Selvhengivelse til Gud" (ib. 111). Også Madsens bruk av begrepet 'Surrogat' er i overenstemmelse med Martensens terminologi og saklige kritikk. Om denne overenstemmelse med Martensen, jfr. analysen nedenfor.
[tilbake] 4 Ib. 106. Den formelle henvisningen gjelder Martensen 1874, 7.
[tilbake] 5 Også Bang spiller på begrepet "religiøs Autoritet" som et testbegrep, jfr. J. P. Bang: Troen og livet. Kristelig troslære. Dogmatisk principlære, Kb.havn 1917, 55, 58. I forhold til autoritetsbegrepet finner Bang en motsetning av "principiel Natur" mellom katolisisme og protestantisme (Bang bruker ikke Madsens uttrykk 'evangelisk', men holder seg til Martensens betegnelse 'protestantisme'). Saklige overenstemmelser med Martensen er f.eks.: En sterk understrekning av trosbegrepets personlighetsside (ib. 57), kritikk av romersk-katolsk utvendighet i forbindelse med trosbegrepet (ib. 58), drøfting av begrepet "ydre Garantier" i motsetning til "indre Oplevelse" (ib.9), søken etter å bestemme "Troens Væsen" (ib.), drøfting av "indre Vished" i forhold til "udvortes garantert Sikkerhed" (ib. 58f) osv.
[tilbake] 6 Johs. Ording: Den kristelige tro. Den principielle del, Kra. 1914, forordet. Med "verket" antar vi at Ording tenker på både dogmatikkens prinsipielle og spesielle del - altså ikke bare på den prinsipielle.
[tilbake] 7 Jfr. ib. 173 (om kirkeinstitusjonen som garanterer frelsen, som har et rettslig og lovmessig anstrøk osv). Jfr. også J. Ording: Den kristelige tro. Den specielle del, Kra. 1915, 294, om kirkeinstitusjonen som formidler mellom Gud og mennesket, om forholdet mellom kirkeforståelse, sakramentlære og trosoppfatning, ib. 299, om menneskets lydighet, mangel på personlig samfunn i forhold til Gud (ib.), om katolisismens utvendighet (ib. 302) osv.
[tilbake] 8 Jfr. Ording 1914, 176 - 182.
[tilbake] 9 O. Hallesby: Den kristelige troslære, Principlæren, Kra. 1920, 108. Hallesby henviser imidlertid også til Chr. Ihlen og J. A. Möhler.
[tilbake] 10 Jfr. ib. 108f om autoritetsbegrepet, om det manglende personlige trosforhold hos den katolske kristne, om tro forstått som antakelse osv.
[tilbake] 11 Chr. Ihlen: Hovedpunkter angaaende de protestantiske principers stilling i det moderne aandsliv, Kra. 1905, særlig 15 - 33, men også senere i fremstillingen, f.eks. 38, 82f, 135 - 148.
[tilbake] 12 Ib. 147. Slik kritikk av Möhlers Symbolik har ikke vært uvanlig på protestantisk mark, f.eks. hos Madsen 1912-13, 109, og Holmquist og Nørregaard: Kirkehistorie, bd. 3, Kb.havn 1963, 145. Hos Madsen blir Möhler omtalt som polemiker, og hos Holmquist og Nørregaard hevdes det at Möhler har fortegnet protestantismen og idealisert katolisismen.
[tilbake] 13 F.eks. om Romerkirkens utvendighet, ytre kirkegarantier for frelsestroen osv., jfr. Ihlen 1905, 147f, 162-165, 167, samt det grunnleggende avsnitt hos Ihlen, ib. 15-33.
[tilbake] 14 Chr. E. Luthardt: Die christliche Glaubenslehre gemeinverstandlich dargestellt, Leipzig 1898, 58.Luthardt viser også til J. A. Möhler, ib. 60.
[tilbake] 15 Jfr. Briefwechsel zwischen H. L. Martensen und J. A. Dorner 1839 - 1881, 2. Band, Berlin 1888, 183, der Martensen uttrykker håp om at boken Katholisisme og Protestantisme fra 1874 "in meinem Vaterlande einige Wirkung möge ausüben können" (brev av 6/3 1874), jfr. Martensen 1874, 2f, der skandinaviske kirkeforhold omtales. Forøvrig ble Martensens dogmatikk fra 1849 (jfr. nedenfor) oversatt til tysk, første gang i 1856 (4. oppl. i 1897). Hans etikk fra 1871 (jfr. nedenfor) ble også oversatt til tysk - i 1878.
[tilbake] 16 K. Frör: Evangelisches Denken und Katholizismus, Chr. Kaiser, 1932.
[tilbake] 17 F.eks. H. Thiersch: Vorlesungen über Katholicismus und Protestantismus, Erlangen 1846.
[tilbake] 18 F. Vormordsen: En kort Forklaring og Forskjel, Kb.havn 1888, 5 (utgitt av H. Fr. Rørdam), jfr. om det evangeliske, ib. 4: "... alleneste en meglere emellom Gud fader oc oss" .
[tilbake] 19 Jfr. H. N. Clausen: Catholicismens og Protestantismens Kirkeforfatning, Lære og Ritus, Kb.havn 1825.
[tilbake] 20 Jfr. Ihlen 1905, 38, som hevder at "udvortesheden i den religiøse betragtningsmaade" seiret over hele linjen i romersk-katolsk kirkeliv etter Johan A. Möhlers tid (død 1838), ikke minst knyttet til utviklingen av pavedømmet. Vi vil betone at Martensen nok er influert av denne utviklingen i sin bok Katholisisme og Protestantisme fra 1874, men at kjernen i hans kritikk - nemlig forståelsen av troens vesen (jfr. nedenfor) - ikke er avhengig av den katolske kirke- og læreutvikling kun etter Möhlers tid.
[tilbake] 21 C. I. Scharling: H. L. Martensen. Hans tanker og livssyn, Kb.havn 1928, 18.
[tilbake] 22 K. E. Skydsgaard: Katholicisme og Protestantisme, Dansk teologiske tidsskrift, 1939, 45.
[tilbake] 24 Jfr. omtalen av Biskop Martensens Breve I, utg. av B. Kornerup. Anmeldt av N. Thulstrup i Dansk teologisk tidsskrift 1956, 121f. Thulstrup mener at Martensen var kritisk til de fleste - bortsett fra biskop Mynster. Martensen hadde verken "evne eller vilje til at anerkende og respektere anderledes tænkende...". Og han hadde ofte "nedsættende vurderinger af sine samtidige i teologi, kirkeliv og politikk".
[tilbake] 25 Begrepet protestantisk/protestant anvendes av Martensen i boken vesentlig om den mest utbredte konfesjon i Skandinavia, nemlig den evangelisk-lutherske. Jfr. f.eks. bruken av uttrykket "en protestantisk Præst" i Sverige, Martensen 1874, 90, sammenstillingen av begreper i et forkortet kirkehistorisk perspektiv (middelalder, reformasjon, katolikker, troende lutheranere osv.), ib. 97, og det inkluderende i uttrykket "Vi Protestanter", ib. 105. Som parallelluttrykk til protestantisk kan også brukes uttrykket "den evangeliske Tro", "den evangeliske Kirke" o.l., f.eks. ib. 2, 98. Begrepet reformasjon i boken refererer seg da også gjerne til den lutherske del av reformasjonen på 1500-tallet, ib. 3, og særlig avsnittet om Luther, ib. 109ff. Vi utelukker imidlertid ikke at Martensen med begrepet protestantisk også kan inkludere annen reformatorisk kristendomstolkning (særlig i bokens første del frem til avsnittet om Luther), men dette nyanseres ikke i Martensens fremstilling.
[tilbake] 26 Jfr. H. Gründer: Det protestantiske og det katholske Troesprincip, i Anledning af Biskop Martensens Lejlighedsskrift: "Katholicisme og Protestantisme", critisk belyst, Kb.havn 1875, 14. Gründer bebreider Martensen for ikke å ha anvendt "officielle Dokumenter" som basis for sin kritikk. Han er "overmaade sparsommelig" med sitater fra slike kilder. Martensen betjener seg heller av kilder som er "fremgaaede af et mod den katholske kirke fjendtligt Sindelag", ib. Og sitater f.eks. fra Tridentinum anvendes feil, f.eks. ved at viktige ord og uttrykk utelates i sitater, ib. 14f.
[tilbake] 27 Martensen 1874, 7.
[tilbake] 28 Ib. Martensen taler derfor om "Autoritetsprincipet" i Den katolske kirke, ib. 4. Jfr. Hans Lundsteen: Institution og reaktion. H.L. Martensens kirketanker, i: Et kirkeskifte. Studier over brydninger i dansk kirke- og menighedsliv i det 19. årh (red.: Hal Koch), Kb.havn 1960, 283f, der Martensens oppfatning av kirken som "institution" drøftes.
[tilbake] 29 Martensen 1874, 68, jfr. 9, 13.
[tilbake] 31 Ib. 71. Katolisismen er således den "blinde Lydigheds Religion", og lydigheten er "mod Kirken" eller mot paven. Fordi paven fremstår som kirkens fremste representant - som "Christi Vicarius" - er den troende Paven "ansvarlig" og lydighetsplikten er derfor først og fremst rettet "mod ham", ib. 73. I teksten til Martensen korresponderer altså uttrykkene "mod Kirken" og "mod ham". Og den troende har - i forhold til kirke og pave - "ingen videre Pligt i Forhold til Sandheden", ib.
[tilbake] 39 Ib. 92f, jfr. 96, der det heter at den troende ikke "vover" å forlate seg på Gud alene. Også "Skepticisme" er knyttet til den katolske trosfromhet, ib. 100. For i den trospsykologiske frykt ligger også skepesis, tvil osv. på muligheten for å kunne komme i et "umiddelbart" forhold til sannheten eller Gud.
[tilbake] 42 I den romerske kirke "hersker en falsk, mod Evangeliet stridende Autoritet, hvis Lærdomme ikke kunne anbefale sig for Samvittigheden...", ib. 7.
[tilbake] 43 Dette er "Hjertepunctet i Striden", ib. 8, jfr. 7.
[tilbake] 55 Ib. 101. I forlengelsen av dette resonnement ligger også massens "Kulsviertro", dvs. hvor en ikke engang behøver å kjenne troens innhold, men tror på et ubestemt innhold i kraft av kirkens autoritet, jfr. ib. 102.
[tilbake] 56 Jfr. om disse ordkombinasjoner, ib. 100. I forbindelse med begrepet skeptisisme innføres ordet vantro på en nyanserende måte, nemlig: "... i sit inderste Væsen er Skepticisme og dermed forbunden Vantro." I tekstsammenhengen nyanserer også Martensen på den måte at han omtaler vantroen i forbindelse med det "papistiske", dvs. der paveautoriteten fremtrer som trosobjekt, jfr. særlig ib. 101. Her viser Martensen til fromme og troende paver, og deres trosfromhet er "Virkningen af en magt, der er uafhængig af Systemet, nemlig Evangeliet". Også andre steder i skriftet fra 1874 betones det at levende frelsestro finnes i i Romerkirken, f.eks. at "der i den katholske Kirke findes Christne, hvis Religion er mere end et udvortes Væsen...", og at disse kristne har "et Hjertets Samfund med Gud og Frelseren", ib. 97. Også Guds sannhet og nåde finnes i Romerkirken, skjønt "den paa mange Maader der er skjult af Surrogater, indhyllet og omsløret af Menneskelære og Digt", ib. Det er tydelig at Martensen på slike steder fremhever "Individerne" og deres kristentro i kontrast til kirkesystemet: Personlig kristen frelsestro finnes hos enkeltindivider på tross av systemet. "Tro" i den sammenheng relateres i Martensens tekst ikke til "Udvorteshed", men til Kristus og evangeliet som "Midpunctet", ib.
[tilbake] 57 Jfr. Martensens Breve til L. Gude, op.cit, brev av 29/12 1873.
[tilbake] 58 Jfr. Briefwechsel zwischen H. L. Martensen und J. A. Dorner, 1888, 172, op.cit. Brev datert Cop. 17/4 1873. Martensen bekrefter Dorners utsagn med: "... so verhält es sich". Jfr. også brev til Dorner datert Cop. 3/1 1874, der Martensen hevder at reformasjonens prinsipp om skyld, rettferdighet og trosvisshet griper dypere i forhold til mennesket som personlighet enn det en f.eks. kan finne hos Augustin.
[tilbake] 59 Clausen 1825, 10f, 69f, jfr. 314, 318.
[tilbake] 62 Uttrykk hos Clausen, jfr. ib. 69f.
[tilbake] 63 H. Martsensen: Dogmatik, Kb.havn 1865 (3. oppl.), 30. Første opplag utkom i 1849.
[tilbake] 67 Jfr. Martensens spesielle understrekning av nettopp dette punkt i forbindelse med Vaticanum I, Martensen 1874, 9ff.
[tilbake] 68 Jfr. H. Martensen: Dogmatiske Oplysninger. Et Lejlighedsskrift, Kb.havn, 1850, 35. Skriftet er i utpreget grad polemisk mot prof. Nielsens trosforståelse og samtidig kritisk til Nielsens idemessige binding til S. Kierkegaard.
[tilbake] 70 H. Martensen: Til Forsvar mod den saakaldte Grundtvigianisme, Kb.havn 1863, 36.
[tilbake] 73 H. Martensen: Den christelige Ethik. Den almindelige Deel, Kb.havn 1872 (3. oppl.). Første opplag utkom i 1871.
[tilbake] 75 I katolisismen er "Det oprindelige Afhængighedsforholdet til Christus tilbagetrængt og stillet i Skyggen for Afhængighedsforholdet til den hierarchiske Kirke...", ib. 36.
[tilbake] 78 Denne tro setter mennesket kun inn i et "historisk Afhængighedsforhold til Kristus gjennem Kirkens Vidnespyrd", ib. 38.
[tilbake] 79 Ib. Til det kritiske "nøies med" knyttet til trosbegrepet, jfr. også Martensen 1874, 81.
[tilbake] 80 Om J. Deharbe (1800 - 1871), jfr. RGG, 1. bd., 1927, 1802, og bl.a. om hans representative katolske forfatterskap når det gjelder kateketisk stoff.
[tilbake] 81 Jfr. nedenfor om H. Gründer og hans skrift fra 1875.
[tilbake] 82 J. Deharbe: Fuldstændig Lærebog i den katholske Religion, Kb.havn 1863, 64 (oversettelse av den 6. tyske utgave med "den geistlige Øvrigheds Tilladelse". Første utg. fra 1847).
[tilbake] 83 Ib. I forbindelse med tanken om å få del i Kristus, anvender Deharbe også senere i skriftet forestillingen (i tilknytning til Joh 6, 6) om at kristen tro er det samme som å komme til Kristus, ib. 220. Uttrykket å komme til Kristus i forbindelse med trosforståelsen synes å være interkonfesjonelt, og uttrykket er heller ikke ukjent på protestantisk mark, jfr. min avh.: Det avgjørende frelsesvalg, Tbg. 1988, 168, fotnote 80, om bl.a. E. Pontoppidan og skriftet Troens Speil. Til den katolske tanke om å få del i Kristus, jfr. J. A. Möhler: Symbolik, Köln & Olten 1958, 167, der det i tilknytning til Trientkonsilet (og begrepet "Rechtfertigung") heter at mennesket "mit Christus vereinigt und ein lebendiges Glied seienes Leibes werde". Menneskets tro er en "Wiederanknüpfung mit Gott in Christo" (ib. 190), og den troende pleier derfor "Lebensgemeinschaft mit Christo", ib. 243.
[tilbake] 84 Deharbe 1863, 113f, jfr. 219 om det dobbelte nådebegrep: a/ en nåde som virker øyeblikkelig på mennesket som understøttelse eller hjelp, og b/ en nåde som "forbliver i Sjælen", dvs. helliggjørelsens eller rettferdiggjørelsens nåde.
[tilbake] 85 Ib. 157f, jfr. 155, der det religiøse uttrykk "dyrke" knyttes til termen "indvortes". Og dyrkingen av Gud knyttes igjen til begrepene "Tro, Haab og Kjærlighed" - ved tilbedelse, takksigelse, hengivelse osv. Det religiøse håp (her også benevnt som: tillit) som hører til denne dyrking, knytter Deharbe til syndenes forlatelse og den guddommelige nåde, ib. 156.
[tilbake] 87 Ib. 113, jfr. Möhler 1958, 188f, om troen som "Anfang", "Grundlage" og "Wurzel" for kristenlivet og veksten i rettferdiggjørelse og hellighet. I forbindelse med dette skjer det "Bewegungen im Innern Menschen", ib. 169, og den troende opplever f.eks. en "habituelle Lust und Freude am göttlichen Gesetze...". Möhler betoner at tro og kjærlighet er "eine unzertrennliche Einheit" (ib. 231), dvs. noe gjennomgirpende - både indre og ytre sett - for den troende.
[tilbake] 88 Bibelreferansen er 1 Kor 3, 16, Deharbe 1863, 114.
[tilbake] 92 Ib pkt. 1. "Troen er en fast Overbevisning om ...".
[tilbake] 93 Deharbe forklarer dobbeltheten i formidlingen (nemlig fra Gud og fra kirken) slik: Når kirken "forestiller" den katolske kristne et trosinnhold, så skyldes det at kirken (dvs. kirkeinstitusjonen) selv "anerkjender det som en af Gud aabenbaret Frelsessandhed", ib. 62. Poenget i Deharbes tekst er at også kirken, som den enkelte troende, forholder seg til Guds åpenbarte sannhet. Jfr. også terminologien: Kirken har "modtaget" denne tro (dvs. trosinnholdet) som et himmelsk gode, ib. 65. Om kirkeinstitusjonens bots- og nådemiddelforvaltning, jfr. avsnittet "Syndernes Forladelse", ib. 136ff. I dette avsnitt er det katolske preg tydelig, og bare glimtvis trekkes det tråder til troens personliggjøring i forhold til Kristus. Men avsnittet må forstås på bakgrunn av bl.a. det foregående, der frelsestroens personlige og Guds-relaterte side er en hovedsak. Jfr. forøvrig sammenhengen mellom tanken om Gudsåpenbaringen i kirken og trossubjektive sider hos den enkelte i stykket "Kirkens Tro", i: Lovsynger Herren! Katholsk Psalmebok, Kb.havn (sannsynligvis omkr. 1857, jfr. stempel på bokens forside. Boken ble anvendt av katolske kristne i Danmark i 1850/60-årene), 343: "Jesus Christus! ufattelige ere de ophøide Hemmeligheder, som Du har indstiftet og henlagt i Din hell. Kirke. Oplys Du Selv mine Øine med Troens klare Lys, for at jeg tilfulde kan erkjende Haabets Kald...". Selv om kirkeinstitusjonen her omtales som stedet for åpenbaringen, leder den likevel til personlig gudsforhold for den enkelte, personlig tiltale til Gud gjennom bønn osv. Kirkens tro leder dermed den enkelte til tro på Gud, tillit, håp osv. Kirken som institusjon stiller seg ikke i veien for den enkeltes personlige gudsrelasjon, men åpner for den. Jfr. til dette hovedsynspunkt i katolsk teologi også Möhler 1958, 384ff. Her anvendes også begrepet autoritet i forbindelse med kirken og dens forpliktelse til å formidle Guds åpenbaringsinnhold videre, ib. 397f: Åndelig autoritet må uttrykkes gjennom ytre autoritet.
[tilbake] 94 Deharbe 1863, 67. Jfr. i den sammenheng avsnittet "Om Kjærligheden til Gud", ib. 144ff. Her heter det at den troende av hele sitt hjerte skal "hengive" seg til Gud, "elske" Gud, "behage" Gud og "opnaae at blive forenede med Ham", ib. 144, jfr. også ib. 213ff, der dette utdypes i forhold til ulike menneskelige psykologiske sider og reaksjoner. At slike begreper eller trosuttrykk angir at mennesket befinner seg i et personforhold til Gud, viser Deharbes oppfordring i sammenhengen: Det er bedre å miste alt annet enn å skilles fra Gud, ib. 144.
[tilbake] 96 Hjerte - her forstått som sentrum i den menneskelige organisme, og fra dette sentrum i mennesket skjer omvendelse til Gud, bot osv, ib. 156. Deharbes språkbruk kan likevel være vekslende i fremstillingen, jfr. ib. 222, der menneskets "Sjæl" fremstilles som tilknytningspunkt for Guds nåde. Sjel er sannsynligvis i sammenhengen anvendt på samme måte som begrepet hjerte, dvs. som uttrykk for menneskets indre personliv. At disse to begreper glir over i hverandre for Deharbe, viser den umiddelbare tekstsammenheng på siste sted: Her heter det også nemlig at Gud tar "Bolig i vore Hjerter", og ved det "annammer vor Sjæl det overnaturlige Liv".
[tilbake] 97 Ib. 210. Deharbes argumentasjon er her sirkelpreget: Siden menneskets tro, kjærlighet osv. kommer "umiddelbart" fra Gud, går den samme tro, kjærlighet osv. "umiddelbart" tilbake til Gud. Ordet umiddelbart i denne sammenheng står neppe i Deharbes tekst som motsetning til tanken om et formidlet budskap. Tanken synes å være at selv om det trosskapende budskap formidles, så er er det Gud som skaper tro og trosreaksjoner. I forhold til hvem som er den religiøse dyrkings objekt, er Deharbe klar: Det er bare Gud som er gjenstand for trosdyrking. Tro som subjektivt uttrykk for religiøs dyrking, er derfor bare relatert til Gud.
[tilbake] 98 Ib. 225. Sakramentene "virke i os Naaden, men Bønnen nedbeder den over os". Bønnen er altså et av de aktuelle "Midler" for å "opnaa" Guds nåde. Det er neppe Deharbes mening her å isolere bønnen fra den katolske sakramentale tenkning, men heller å understreke bønnens sentrale betydning sammen med eller i sfæren av det sakramentale. Vårt poeng i sammenhengen er å understreke det personlige ved bønnen fra den troendes side: En forholder seg ikke bare til en ytre kirkelig instans som mellominstans mellom Gud og mennesker, men bønnen understreker virkelig den troendes direkte kontakt med Gud. Se nærmere om bønnens effekt og religiøse betydning for den troende, ib. 287 - 293.
[tilbake] 99 Under kommunionen vil Kristus "forene sig med os paa det inderligste", ib. 248, og han kommer og vil "boe i mit Hjerte". Dette fremkaller bl.a. tillit og håp hos den troende som reaksjoner.
[tilbake] 100 J. Deharbe: Lille katholsk Katechismus, Kb.havn 1875 (3. opplag, jfr. DBF 1859 - 1868 om 1. opplag 1861), pkt. 6. Setningen er svar på spørsmålet: "Hvad er en katholsk Christens Tro?".
[tilbake] 103 Skriftet skiftet navn senere i vår periode til Katholsk Kirketidende.
[tilbake] 104 J. Lichtle: Den katholske Troslære og dens Vrængbillede, Gøteborg 1866. Trykkested København og i kommisjon hos Andr. Høst, Kb.havn. Lichtle utga også skrifter i andre skandinaviske land, f.eks. i Norge, ds.: Forsvarsskrift, Chra. 1859. På tittelbladet fremgår det at skriftet er beregnet på "det norske Publikum".
[tilbake] 105 Skandinavisk Kirketidende for katholske Christne (utg. av K. Sander), 1/1853, under overskriften "Inn- ledning", 1f.
[tilbake] 106 SK 2/1853, 11, under overskriften "Den fornuftige Gudsdyrkelse".
[tilbake] 108 SK 7/1863, 103, under overskriften "Opstandelse".
[tilbake] 110 Ib. Jfr. SK 22/1863, 345, under overskriften "Jeg vilde gjerne troe", der det subjektivt-personlige ved Kristustroen fremheves: Troen skal være "I Hjertet", den troende skal i bønnen være "besjælet af et inderligt, oprigtigt, levende Ønske om at komme til troe..." osv.
[tilbake] 111 SK 7/1863, 109, jfr. Katholsk Kirketidende (KK) 15/1868, 225f. osv.
[tilbake] 112 KK 15/1865, 242, under overskriften "Jeg er ikke værdig...".
[tilbake] 113 Jfr. KK 6/1871, 89, der dekreter og canones fra Vaticanum I gjengis i dansk oversettelse (3. kp.), bl.a. om kristen tro oppfattet som antakelse eller det å holde for sant.
[tilbake] 114 KK 16/1868, 243, under overskriften "Ene-Troen og dens tilregnede Retfærdighed".
[tilbake] 115 KK 17/1868, 260, under overskriften "Ene-Troen og..." (forts.). Troens tillitsside betones også i flere artikler, men denne side fremheves bare som en side ved den frelsende tro, f.eks. KK 18/1868, 273, under overskriften "Om Tro og Fornuft og Forskjellen paa Tro og Tillid".
[tilbake] 116 KK 19/1868, 297, under overskriften "Concordieformelen, den augsburgske Confession og den katholske Kirkelære".
[tilbake] 119 Ignatius Danicus: Epistel til Nordens Mænd og Qvinder, Kb.havn 1854, 3.
[tilbake] 121 Dr. Coppenrath: Den katolske Kirke og "Romerkirken", Fredericia 1865, 114. Med begrepet åpenbaringssannheter tenker forfatteren primært her på det kristne evangelium knyttet til Kristi inkarnasjon, hans forkynnelse og lære etc.
[tilbake] 124 Lichtle 1866, 69f.
[tilbake] 129 Ib. 90f, jfr. Conc.Trid. Sess. VI, cap. VI.
[tilbake] 133 Troen viser seg som det "levendegjørende Princip ... naar den ... har udviklet sin livsfornyende Kraft i os, saa at det ikke alene er Troen, men ogsaa dens Frugter ... som bevirker Retfærdiggjørelsen", ib. 105.
[tilbake] 134 Johs. Køk: Om Tro og gode Gjerninger, Kb.havn 1872, 5.
[tilbake] 136 J. L. Grev Holstein: Aabent Sendebrev til pastor G. Schepelern, Kb.havn 1872, 10.
[tilbake] 138 Ds.: Evangelisk-luthersk (en negativ Bestemmelse), Kb.havn 1872, 89, jfr. 97f. Jfr. også ovenfor om Henrik N. Clausens bruk av begrepet "Væsen".
[tilbake] 139 Gründer 1875, 10f, jfr. 38, 65, 119ff.
[tilbake] 140 Ib. 23f., 159ff.
[tilbake] 142 Ib. 155, 157. Gründer viser i den sammenheng også til den katolske lære i første konstitusjon i Vaticanum I, ib. 159.
[tilbake] 144 P. Perger: Er Romersk Katholsk ægte Evangelisk? Kb.havn 1888, 45.
[ Toppen av siden ]
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster | Avdeling for lærerutdanning : KRL |
|
|
|