| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster | Avdeling for lærerutdanning : Ungdomskultur |
| Kopi fra nettstedet «Ungdomskultur» | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Førstelektor Willy Aagre
Willy.Aagre@hive.no Skrevet medio mars 2000 Smak, kultur og kjønn i nordiske ungdomsrom Innledning Hverdagen til ungdom i Norden preges på mange måter av to ulike sosialiserende krefter. Det samfunnsmessige danningsprosjektet, representert ved omfattende vekt på utdanning og solid oppslutning om frivillige organisasjoner, har bred politisk tilslutning. Også blant de unge selv verdsettes dette høyt. Øia (1994) viser for eksempel at både skoledyktig ungdom og idrettsaktiv ungdom vurderes høyt i brede lag og i de fleste subgrupper blant de unge i Norge. Stafseng (1984) betegner denne dominerende ungdomsorienteringen som prokulturell, altså som uttrykk for oppslutning om de rådende verdiene i samfunnet. Kulturpolitikken overfor barn og unge har i de nordiske landene lagt vekt på å stimulere de unges interesse for de frivillige organisasjonene. Disse betraktes som viktige formidlere av kulturell kapital og demokratiske verdier (se for eksempel Stortingsmelding nr. 61 (1991-1992). Kultur i tiden). Dette er også det verdimessige grunnlaget for den betydelige offentlige overføringen av midler til denne sektoren. Ved siden av dette bidrar de mer markedsstyrte massemediene til å formidle en mer konsumorientert populærkultur blant ungdom, eller det som nokså upresist blir betegnet som ungdomskultur. Denne delen av kulturen har blitt sett på med atskillig større skepsis. I Norge kommer denne skepsis nokså direkte til uttrykk i et sentralt skolepolitisk dokument som den generelle delen av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring (KUF, 1993). Massemediene og de unges kultur blir her framstilt på denne måten (side 30): "Deres økende bruk av massemedier både setter dem i en passiv tilskuerrolle og utsetter dem for motstridende verdisyn. Innsnevringen av de unges kontakt med samfunnet utenfor skolen og reduksjonen av deres omgang med voksne, forsterkes av en ofte innadvendt og selvbeskuende ungdomskultur". Et underliggende spørsmål i en slik framstillingsmåte kan være om ungdomskulturens omskiftelige og kanskje mer uforpliktende karakter etter hvert kan få en sterkere posisjon i ungdomsmiljøene, på bekostning av de mer langsiktige og prokulturelle verdiene som fremmes av skolen og de frivillige organisasjonene. Premissene bak en slik spørsmålsstilling er diskutable på flere måter. For det første forutsettes et reelt motsetningsforhold mellom disse kulturelle kreftene. Denne forståelsesmåten har lange tradisjoner, og har ikke minst vært utbredt når nye medier (film, tegneserier, TV, stereoanlegg, video og datamaskiner) har kommet på markedet og vekket betydelig interesse blant unge mennesker. Drotner (1996) ser flere likhetstrekk når det gjelder reaksjonen på nye medier gjennom historien, noe hun samler under betegnelsen mediepanikk. For det andre forsvinner den aktivt velgende aktøren i en slik framstilling. Det er de etablerte organisasjonene som definerer problemet, for eksempel i forsøket på å forklare en lavere interesse for skolen eller en synkende oppslutning om frivillige organisasjoner. Det er ikke gitt at de unge selv opplever dette som problematisk, ei heller at de forstår det som et reelt motsetningsforhold. Spørsmålet om disse to sosialiseringskreftene vil i den videre framstillingen i liten grad bli drøftet ut fra institusjonenes perspektiv, men slik det framstår som valg, preferanser, smaksdommer og tidsbruk i hverdagen til de unge selv. Jeg vil belyse dette ved å ta utgangspunkt i en arena hvor de unge selv har stor grad av kontroll, nemlig deres egne værelser. Ungdomsværelsene er startpunktet og endepunktet i de unges hverdag. De unges praksiser i det offentlige rommet gjennom skole, arbeid og fritid ser ut til å sette sine spor på dette rommet (Aagre; 1998). Både lekselesing og lystlesning, aktiv musisering og lytting og dekorering og ommøblering finner i stor grad sted innenfor disse ganske få kubikkmetre rom. Også flere av skjermaktivitene (TV og data) foregår i stor utstrekning på ungdomsrommene. På denne måten blir værelsene et krysningspunkt hvor både den legitimerte kulturen og populærkulturen brer seg ut i tid og rom. Empirien i den videre framstillingen vil i hovedsak bygge på et nordisk tverrvitenskapelig forskningsprosjekt, Nordiske ungdomsværelser. En del av dette materialet består av en spørreskjemaundersøkelse blant 277 norske, svenske og danske ungdommer om deres forhold til rommene sine. Av disse svarte 85 (ca. 30%) at de var interessert i å bli med i intervjuet. Det endelige intervjuutvalget besto av 48 ungdommer, nærmere bestemt 16 fra hver nasjon. Samtalen med disse fant sted hjemme i deres egne rom. I tillegg til intervjumaterialet, ble det også tatt en rekke fotografier fra hver av disse rommene. Intervjupersonene har dessuten gitt opplysninger om sine bevegelser i løpet av dagen før intervjuene fant sted; både bevegelsene innefor hjemmets fire vegger og mellom hjemmet og andre arenaer. Om uvalget Utvalget består av ungdom som bor i København og Oslo og i nabokommuner til Lund og Malmö i Sydvestra Skåne. Samlet danner de et relativt "vanlig" utsnitt av ungdom i nordiske pressområder. Ingen bor i utpreget fattige eller rike kommuner/bydeler, og bomiljøene samler seg rundt midtpunktet når det gjelder boligstørrelse, utdanningsnivå og inntekt. På grunn av ulik avstand og kommunikasjonsmessig tilgjengelighet til nærmeste bysentrum (mellom 2 og 16 kilometer fra hjemmene), representerer de unge likevel grader av nærhet til det urbane. Vi har fordelt de 277 ungdommene i tre tilnærmet like kategorier etter disse urbanitetsgradene. De 48 i intervjuutvalget fordeler seg på noenlunde samme måte når det gjelder dette urbanitetsmålet. Vi vil komme tilbake til en drøfting av urbanitetens betydning senere i artikkelen. Det jeg nå vil gjøre er å trekke fram noen viktige variabler som viser seg å skape forskjeller mellom intervjuutvalget og totalutvalget. Disse forskjellene skyldes først og fremst effekten av selvseleksjonen. Det viste seg at de intervjuvillige skilte seg ut fra de øvrige ungdommene i materialet på flere av de avgjørende variablene i undersøkelsen. Jeg vil nå kort gjøre rede for de mest sentrale av disse variablene og den måten de er blitt dannet på. Klasse og kultur I undersøkelsen ble det skapt et klasserelatert mål uten å spørre direkte om foreldrenes yrkesforhold. Innenfor hver nasjon ble de unge delt i tre tilnærmet like deler ved å se på forholdet mellom antall rom og antall beboere i husholdningen. Der ut til at denne klassefaktoren har bidratt til den skjeve selvseleksjonen. I intervjuutvalget er ungdom med relativt romslige boliger klart overrepresentert. Tendensen er signifikant. Vi har også laget et mål for prokulturell orientering, eller det som Bourdieu vil betegne som orientering mot legitimert kultur. Målet er dannet ved å kombinere skårene for de unges evaluering av egen skoledyktighet og egen foreningsaktivitet. Disse fordeles i tre tilnærmet like grupper. Det viste seg at de gruppene som skåret høyt på dette målet i signifikant høyere grad hadde framtidsplaner som forutsatte høgskole- og universitetsutdanning. Hjemme bruker de mest prokulturelle mer tid til lesing, både når det gjelder lekser og øvrig litteratur. Vi har også laget et "hjemmebasert" mål på det vi betegner som en "ungdomskulturell" orientering. Dette målet er skapt på grunnlag av de to områdene som de unge i undersøkelsen samlet tillegger størst betydning hjemme. Dette gjelder for det første den betydningen de tillegger musikksamlingen sin dernest den betydning rommet som estetisk helhet (betydningen av farger, dekorasjoner og pyntegjenstander) har for dem. Det er også en høy interkorrelasjon mellom disse interessefeltene. Dette passer også godt inn i et common sense-bilde av de unges hjemlige praksiser. Svært mange er opptatt av å lytte til musikk når de oppholder seg på rommet sitt (Drotner 1998). Dekorasjonen av rommet bidrar også til å bekrefte dem som unge. Plakatene på veggene har som oftest et umiskjennelig ungdomskulturelt preg, og mange er opptatt av å markere overgangen til ungdomstiden ved å omgi seg med helt andre farger, dekorasjoner og ting på rommet enn det de hadde der som barn. Dette ungdomskulturelle målet sier også kanskje noe om de unges spillerom i det å skape seg selv som unge i rommet. Det viste seg å være en signifikant sammenheng mellom graden av ungdomskulturell orientering og tendensen til å si ja til å bli intervjuet. For oversiktens del framstiller jeg disse variablene i tabellform. Tabell 1: Klassefordeling i totalutvalg og delutvalg (prosent)
Vi ser at både ja-utvalget og intervjuutvalget har relativt flere fra de høyere klassene og relativt færre fra de lavere klassene. Tendenser er signifikant. Det er også en litt større andel fra høyere lag i intervjuutvalget sammenlignet med ja-utvalget. Tabell 2: Prokulturell orientering i totalutvalg og delutvalg (prosent)
Her er bare forskjellen mellom intervjuutvalget og totalutvalget på signifikant nivå. Ja-utvalget kommer i en mellomposisjon, men har større likhetstrekk med totalutvalget enn med intervjuutvalget. Tabell 3: Ungdomskulturell orientering i totalutvalg og delutvalg
Forskjellen mellom totalutvalget og de to delutvalgene var signifikant. Vi ser at forskjellen mellom de to delutvalgene her er ubetydelig. Vi kan oppsummere med at intervjuutvalget ikke er representativt for totalutvalget i forhold til noen av de tre variablene. Det ser også ut til at intervjuutvalget også er noe mer "privilegert" enn den selvselekterte ja-gruppen. Når det gjelder det innbyrdes forholdet mellom de ulike variablene, viser det seg at det er praktisk talt ingen korrelasjon mellom prokulturell orientering og ungdomskulturell orientering. Det er heller ingen sammenheng mellom klassevariabelen og den ungdomskulturelle variabelen. Imidlertid er det en klar og signifikant sammenheng mellom klassevariabelen og den prokulturelle orienteringen. Dette er i tråd med en lang rekke nordiske undersøkelser gjennom de siste tiårene. Både hver for seg og i kombinasjon vil skoledyktighet og foreningsaktivitet i stor grad avspeile den klassemessige bakgrunnen. Jeg håper at denne kortfattede gjennomgangen av noen kvantitative resultater gir en klarere kontekst for den mer kvalitative delen av artikkelen. Vi har sett at det ikke er tilfeldighetenes spill som betinger deltakelsen i en slik intervjuundersøkelse. Samtidig ser vi også at det hele tiden er noen ungdommer som representerer de tilsynelatende mindre priviligerte delene av totalutvalget. Vi ser også at prokulturell orientering og ungdomskulturell orientering ser ut til å danne ulike kraftfelter med liten grad av fellestrekk. For eksempel øker de unges interesse for å gå på kino og for trender og moter signifikant med økende ungdomskulturell orientering. Prokulturell orientering viser ingen slik sammenheng med disse variablene. Interessen for bøker og prokulturell orientering henger, som vi tidligere har vist, nøye sammen. En lignende bokinteresse finnes ikke blant de mest ungdomskulturelt orienterte. Selv om det prokulturelle og det ungdomskulturelle kanskje danner to ulike påvirkningkrefter, er det ikke dermed gitt at det enkelte individ ikke kan lykkes med å forene disse kreftene. Dette skal vi se nærmere på senere i artikkelen. Da vil vi også gå inn på betydningen av kjønn. I denne innledende kvantitative presentasjonen har vi unngått dette. Den drøftingen vil bli desto grundigere i den følgende mer kvalitativt orienterte delen av teksten. Det prokulturelle og det ungdomskulturelle i rommet Senmoderne ungdom blir stilt overfor to ulike sett av forventninger. Gjennom den allmenne tendensen til subjektivering vil ungdom ønske å framstå som et unikt og særpreget individ (Frønes; 1998). Samtidig skjer det som Frønes kaller samfunnsmessiggjøring, det vil si en økende formell og uformell kvalifisering for å kunne ta del i samfunnslivet. Det moderne ungdomslivet består i stor grad av å arbeide med å forene disse to kreftene. Ungdomsrommet vil være en arena hvor disse orienteringene kommer til uttrykk, sannsynligvis med varierende kraft, opp gjennom ungdomsårene. Jeg vil derfor prøve å gi en idealtypisk beskrivelse av det jeg betegner som prokulturell og ungdomskulturell orientering i rommet. En prokulturell orientering vil kunne ytre seg på flere måter. Den vil i større grad rette seg mot den allmenne og legitimerte kulturen og indirekte bidra til å bekrefte samfunnets sosialiseringsprosjekt. Skolens betydning vil bekreftes her gjennom lekselesningen (2 av 3 i vårt materiale bruker soverommet til lekselesing) og allment gjennom en kunnskapssøking som skolen verdsetter. Idretten og det øvrige forenings- og kulturlivet vil også kunne komme til uttrykk her. En slik orientering vil også kunne konfirmeres gjennom idrettsplakatene på veggen (utbredt blant idrettsungdommene), premiene og diplomene på veggen, musikkøvelsene (hver femte ungdom bruker soverommet til instrumentøvelser), forberedelser og etterarbeid i forbindelse med foreningsvirksomhet osv. Vi ser at de av de unge som plasserer seg over gjennomsnittet i skoleprestasjoner, også samlet bruker signifikant mer tid på skolearbeidet. Det er nærliggende å tro at en prokulturelle orientering i rommet lettere bli anerkjent og forstått av den voksne i hjemmet. En mer rendyrket ungdomskulturell orientering vil først og fremst bli anerkjent av de jevnaldrende vennene og i mindre grad deles med eller forstås av de voksne i hjemmet. Den vil være et utrykk for en stil eller en smak som inngår i den lokalt utformede, men nasjonalt og globalt betingede ungdomskulturelle diskursen. Plakatene vil avbilde idoler fra pop/rock/tekno/rap-scenen og fra filmverdenen. Veggene vil kanskje være malt i sterke farger og lesestoffet domineres av skateboard-magasiner, popblader eller tegneserier. Musikksmaken vil gå i retning av listemusikk eller i noen tilfelle av mer subkulturelle artister. Datamaskinen vil først og fremst brukes til spillaktiviteter, surfing og chatting, altså på en måte som i første rekke deles med andre venner eller med søsken i noenlunde samme alder. Det "høye" og det "lave" Bjurström (1997) viser at forestillingene om høye og lave uttrykksformer i kulturen er nokså utbredt blant ungdom. Dette gjelder også i stor grad innenfor den populære rytmiske samtidsmusikken. Mye av den ungdomskulturelle musikkdiskursen dreier seg om en slik høy-lav-dikotomering. Bjurström viser at det blant ungdom i slutten av tenårene i enkelte kretser er vanligere å kombinere en sans for klassisk eller annen legitimert musikk med sansen for mer "autentisk" eller "avansert" rytmisk samtidsmusikk. En slik holdning danner ofte en front mot "mainstream" og det meste av det som dominerer på hit-listene. De unge kan også slutte seg til en legitimert "klassisk" del av den rytmiske musikken (tidlig Bob Dylan, Miles Davis, Jimi Hendrix, Beatles), en smakspreferanse som kan gi høy grad av kredibilitet. I sin beskrivelse av 16 høgskolestudenter og deres reise fra arbeiderklassekulturen til middelklassekulturen, viser Trondman (1994) at møtet med kulturell kapital og "høy" legitimert kultur utenfor hjemmet i flere tilfeller var et viktig insitament for denne lange og ambivalente reisen mot "noe annet". Mange av disse unges ble gjennom venner eller viktige voksne personer opptatt av skjønnlitteratur og/eller en annerledes form for musikk. Disse interessene kunne utdypes på ungdomsrommene og etter hvert vokse, til tross for liten oppbakking hjemmefra, til et driv mot mer kunnskap og mer utdanning. Disse fire orienteringsmåtene, på den ene siden prokulturell vs ungdomskulturell, på den annen side høy vs lav, vil kunne framstilles i følgende modell.
Modellen indikerer ikke noe enten-eller-forhold mellom disse kreftene, mer at ulike grupper av de unge fordeler seg ulikt i forhold til ytterpunktene i modellen. Modellen må også betraktes som relativ. Med det mener jeg at hva som er "høyt" i en 15-årings kulturelle praksis må ses i sammenheng med andre hva andre 15-åringer vanligvis liker å gjøre, og ikke sammenlignes med 19-åringenes smakspreferanser. Det som blir betraktes som "høyt" i vårt materiale, vil dels bygge på det som de unge selv betegner som mer avansert eller som annerledes, dels på det som i en voksen sammenheng i større grad assosieres med høy kulturell kapital eller legitimert kultur. Det fleste av de eksemplene som refereres nedenfor, har med smak og preferanser å gjøre. Jeg velger derfor å betegne dette som uttrykk for estetiske praksiser. Med det mener jeg i tråd med Kant (1995) at preferansene i stor grad bygger på en smaksdom. I senmoderne tid dreier det seg ikke nødvendigvis om det "skjønne", men om hva som tillegges høyere estetisk verdi enn noe annet. Samtidig vil jeg inkludere det aspektet ved det estetiske som Kants samtidige, Friedrich von Schiller (1991) inkluderte i sin visjon om den estetiske stat, nemlig leken. Flere av de aktivitetene som ungdom hengir seg til på rommet, har karakter av lek. Det gjelder for eksempel spillaktiviteter som TV- og dataspill samt improvisering i dans og musikk. En av Bourdieus innvendinger mot Kant var hans påstand om den desinteresserte smaksdommen (Bourdieu; 1994). Smaksdommen skulle i følge Kant skje uten hensyn til den subjektive egeninteressen. Bourdieu påstand er at smaksdommer sjelden er "rene", men i høy grad influert av makt, posisjoner og smaksdannelser i de kulturelt og økonomisk ledende samfunnslagene. Når det gjelder ungdoms smak og preferanser, vil heller ikke Kants påstand om sensus communis (allmenn smaksdømmekraft) være særlig treffende. De unge vil sjelden mene at deres smaksdommer vil kunne begrunnes allment. Smaksdommen er snarere selvrefererende, og først og fremst "gyldig" blant de likesinnede. For mange er det et viktig poeng at smaken nettopp ikke er allmenngyldig, men uttrykk for tilslutningen til en stil eller en subkultur (Thornton; 1995). Bevisstheten om smakens distinksjonsverdi vil aldri helt kunne skilles fra smaksdommen i seg selv. Musikk, bøker, plakater og spill som distinktive estetiske praksiser Den følgende drøftingen av de unges estetiske praksiser, vil legge hovedvekten på den høyre siden av modellen over, det vil si at jeg primært de praksiser og smakshandlinger som defineres og konstitueres fra ung til ung, det vil si innenfor det ungdomskulturelle. Når det gjelder det prokulturelle, har jeg hittil definert dette gjennom tidsbruken i rommet. I mer kvalitativ forstand vil det "høye" og prokulturelle stå for en kulturell orientering i retning av legitimert kultur, for eksempel lytting til jazz, klassisk musikk og modernistisk musikk, bruk av kunstplakater (foto- eller malerkunst) og lesning av bøker av "seriøse" forfattere. Slike orienteringer vil også trekkes inn i drøftingen, men i mindre grad, siden dette er langt mindre utbredt i den alderen som undersøkelsen omfatter. Musikk Musikkens betydning for ungdom er bredt dokumentert (Ruud; 1997, Friedberg 1997, Drotner 1999). Så mange som 80% i vårt materiale sier at musikksamlingen deres betyr mye eller ganske mye for dem. 95% har musikkanlegg på rommet sitt. 90% nevner soverommet som det viktigste stedet for lytting til musikk. Når vi i spørreskjemaet ber respondentene oppgi de tre viktigste innspillingen i musikksamlingen, er klassisk musikk og jazz nærmest fraværende. Lista domineres av artister innenfor pop, rock, rap og beslektede musikksjangre som har blitt kjent i løpet av den siste delen av 90-tallet. I den grad lærere, foreldre og ledere innenfor musikkorganisasjoner prøver å formidle en mer "legitimert" og "høy" musikksmak, lykkes de i liten grad med dette prosjektet. Dette kan bety at musikksmaken primært betinges av de ungdomskulturelle smaksprosessene. Likevel vil vi se at de unge har en rekke forestillinger om kvalitet i musikken, og at deres omtale av andre ungdommers musikksmak kan være nokså nådeløs. Mange av de nedlatende utsagnene om den "lave" musikksmaken tyder på at denne musikken oppfattes som barnslig eller som noe en som 15-16-åring burde ha lagt bak seg. Den svenske gutten Dennis, som selv foretrekker band som Oasis, Blur og Smashing Pumpkins, har dette å si om dem som liker det danske bandet Aqua. "Anskrämlig - det er ju barnmusik!" De artistene som har flest tilhengere i spørreskjemaet (nesten utelukkende blant jenter) er guttebandet Backstreet Boys. Flere av intervjuobjektene har også vært på konsert med dette bandet sammen med venninner. Av tilhengerne omtales disse som "flinke", eller "søde", men aldri som noe annerledes eller avansert. Tvert imot gir enkelte utrykk for at de vil at flere skal få øynene opp for denne gruppa. Den norske jenta Pia har vært på begge konsertene som bandet hadde hatt i Oslo. Alle veggene på rommet er dekket med plakater av gruppa og hun passer på å kjøpe alle popmagasiner som har stoff om dette bandet. Hun forteller med glede at "til og med mamma" har begynt å like Backstreet Boys. I de 48 intervjuene er det ingen som blir omtalt mer negativt enn akkurat BSB, både av jenter og gutter. Frederikke fra København har nylig (og nokså motstrebende) sluttet å like bandet, og henviser til at hun ble gjort " fuldstændig til grin" blant vennene fordi hun likte dem. Tina, som selv liker musikken til Janet Jackson og Madonna, synes ikke noe om slike "pop-drenge" og syns at det er "totalt latterlig at begynde at tude over en Backstreet Boy". Den svenske gutten Fredrik liker rapgrupper som Wu Tang Clan, og har ikke mye godt å si om jenter som liker Backstreet Boys. "Ja, hade jag vetat att hon var ett Backstreet Boys fan, så tror jag inte att man hade träffat henne från början; - jag måste hem och äta, typ." I sin artikkel om fans av Take That, hevder Ihlemann (1998, side 25) at den negative stigmatiseringen av band som Take That og BSB bunner i den negative omtale den mannsdominerte musikkjournalistikkens gir av boy bands som har sterk appell blant unge jenter og som betegnes som kommersielle. "Det betyder, at sub- og modkulturelle udtryk (for oprør og utilpassedhed så vel æstetisk som socialt) bliver positvt vurderet som autentiske, hvorimod musikkulturer, som befinder sig i mainstream og ikke umiddelbart relaterer sig til ideologien om oprør og "brud", ses som "lave" og kommercielle." I vårt materiale er det også tydelig at opprør, brudd og markante subkulturelle musikkuttrykk først og fremst appellerer til guttene. I arbeiderbydelen "Østvang" bor den norske middelklassegutten Daniel. Han har planer om å begynne på en musikklinje på videregående. I familien hans er det flere som er og har vært musikere. Selv spiller han i et punkrock-band, men er bredt orientert innenfor alternativ musikk. Han liker punkens politisk hardslående tekster, men er likevel åpen for flere musikalske uttrykksformer, noe de tankene han har om framtida mellom 19 og 25 kan tyde på. "....jeg har ikke planer om å slutte med musikk på noen måte liksom, ..... det er det jeg har lyst til å gjøre noe med da, om jeg så ender som dirigent på Konserthuset eller om jeg står på Carl Johan og synger." Både Daniel og den danske gutten Ivan, som bor i et middelklassestrøk i København, gjør klare distinksjoner innenfor den musikalske subkulturen de orienterer seg mot. Daniel kritiserer sjangeren skatepunk for ikke å følge opp punkens opprørske tradisjoner. Han uttaler seg negativt om flere av "disse skatepunk-banda som er popete, som slett ikke har noen mening". Ivan er sterk tilhenger av dansk rap, for eksempel band som Hvid Chokolade, Takt og Tone og McClemens. Han har sans for det at de "laver grin med andre folks hverdagsting" og deres "metaforer". Flere av disse flere av disse hverdagsbeskrivelsene bruker han selv aktivt, også når han skal skrive dansk stil. Rapgrupper som Humleridderne og Østkysthustlers har han nå lagt bak seg. Det betegner han nå lett nedlatende som "folke-hip-hop" og mener at de bruker "lettere metaforer" enn de bandene han foretrekker. Den svenske gutten Niklas, som ikke likhet med Daniel er aktiv musikant, liker både brit-pop-band som Oasis og country og svensk dansemusikk. Han er den eneste i det svenske materialet som hører på en radiokanal som konsentrerer seg om de sistnevnte musikksjangrene. Han har fullt på det rene med at svensk dansemusikk vurderes lavt i ungdomskulturen (Bjurström; 1997), og utrykker sin sympati på denne måten: "Jag skäms inte för att säga det, jag går omkring och sjunger på min dansmusik". Niklas lytter nøye på hvordan den svenske dansemusikken er bygget opp instrumentalt og vokalt (koringer osv) og forklarer interessen med at det "har väl följt med", siden faren alltid har vært opptatt av denne musikken og at han har en onkel som skriver sanger for et av de fremste bandene innenfor denne sjangeren. Som tidligere nevnt, går jentenes musikkinteresse mye i retning av mainstream pop. Det er likevel noen unntak. Lena fra Oslo, som bor sammen med sin far, deler mye av hans sans for "klassisk" 60-talls musikk (Who, The Doors, Jimi Hendrix). Hun liker også Nirvana, og har en stor plakat av Kurt Cobain på veggen. På fritiden spiller hun gitar i et backing-band for et kor. Hennes favorittband er det norske Savoy, et nokså "voksent" artpop-band med et seriøst image, både tekstlig og musikalsk. Lena kjenner seg igjen i den litt melankolske stemningen som denne musikken har. Som vi senere skal se, har hennes musikkinteresse også skapt en bro mot litterære interesser. Lenas musikalske og litterære smak deles ikke av noen av hennes klassevenninner. Den svenske jenta Agnetha, som bor på et tettsted i en nabokommune til Lund, er den eneste i intervjumaterialet som er aktiv i en etablert politisk ungdomsorganisasjon. Også hun har mye til felles med foreldrene når det gjelder musikalske interesser (hun nevner 60-tallsnavn som Beatles, Rolling Stones, Simon & Garfunkel, Doors, Janis Joplin, Bob Dylan og Joan Baez). I tillegg deler hun særlig morens interesse for Ulf Lundell (både musikalsk og litterært). Hun liker også pønkartister som Sex Pistols og Clash. Av 90-tallets artister har hun sans for Nirvana, Marilyn Manson og Rage Against the Machine. Hennes musikalske smak henger tett sammen med hennes radikalisme. I rommets dekorasjoner inngår også en tekstilversjon det kjente fotografiet av Che Guevara fra 1961. Både Agnetha og Lisa (fra et annet tettsted i den samme kommunen) holder en klar avstand til boy bands og listepop. Lisa spiller også piano og skriver egne låter. Hun er en av de få som sier at hun også lytter til klassisk musikk. Favorittartistene er kvinner eller band med kvinnelige frontfigurer (The Corrs, No Doubt og Barbara Steisand). Dette er uvanlig i intervjumaterialet. Guttene nevner aldri kvinnelige artister blant favorittene. Jentene nevner av og til kvinnelige megastjerner som Celine Dion, Madonna og Janet Jackson, men først og fremst popband som består av gutter. Musikken i kontekst De ungdommene som har den mest markante musikksmaken, befinner seg som oftest i midtre eller øvre sosiale skikt. I flere tilfeller er smaksdannelsen ikke rent ungdomskulturelt betinget, men også direkte eller indirekte koplet til musikksmaken i familien for øvrig, både til eldre søsken og musikkinteresserte foreldre. Materialet viser at boy bands som Backstreet Boys har mange tilhengere, men også at en slik musikkinteresse ofte har en lav status, både blant jenter og gutter. Det er sjelden at tilhengere av slik musikk selv er aktive musikanter. Det er ganske vanlig å ha oppfatninger om "høy" og "lav" kvalitet i musikken, også innenfor en smal eller subkulturell sjanger. Legitimert musikk som klassisk og jazz nevnes sjelden blant den mest betydningsfulle delen av musikksamlingen. I et intervju nevnes riktignok et par band som bruker jazzelementer i svært positive vendinger (Massive Attack og Tricky). I dette tilfellet har intervjupersonen blitt kjent med denne musikken gjennom eldre brødre. Bøker Bare litt over 30% i vårt materiale sier at boksamlingen deres betyr mye eller ganske mye. De 48 i intervjuutvalget viser en relativt større interesse for bøker, men også blant disse er det over halvparten (54%) som sier at bøkene betyr lite eller ingenting. Inntrykket fra intervjuene er at selv de mest bokinteresserte i liten grad kjøper bøkene selv, men i første rekke låner dem fra biblioteket, foreldrenes boksamling eller får dem i gave. Dermed etableres heller ikke en bred ungdomskulturelt betinget kjøpekultur, slik en kan se når det gjelder platekjøp (kikke etter plater sammen, lytte til nyheter i platebarene). Generelt er jentene mer opptatt av bøker enn guttene, men også blant dem er det sjelden at bokinteressen kommer på høyde med musikkinteressen. Mange av de mest bokinteresserte guttene har et forhold til fantasy-litteraturen. Oslogutten Harald ble opptatt av denne sjangeren via interessen for dataspill. Tolkiens univers er også fysisk til stede på rommet hans i form av et byggesett med utgangspunkt i Hobbiten. Harald er den eneste i kameratflokken som er opptatt av litteratur, men hans kunnskaper blir en ressurs når vennene spiller dataspill som bygger på fantasy-sjangeren. Det er altså et lokalt ungdomskulturelt grunnlag for fantasy, men kun Harald utvikler dette ei retning av litteratur. Haralds litteraturinteresse omfatter bare denne sjangeren. Han sier ikke noe i intervjuet som tyder på litteraturinteresse i hjemmet. På dette området er Oddvar i en annen situasjon. Hans bokinteresse bekreftes både blant noen av kameratene og innen familien. Tidligere var han mest opptatt av fantasy. Han har samtlige av Tolkiens bøker, noen av dem i flere utgaver, også engelskspråklige. Etter hvert har hans litteratursmak blitt atskillig bredere. Nå leser han både thrillere, filosofisk og religiøs litteratur samt romaner av forfattere som Nick Hornby, John Irving og Patrick Süskin. Han diskuterer bøker både med sine eldre brødre og med en bokinteressert tante. Norske Bente har lest flere bøker av Jostein Gaarder, blant annet Sofies verden. Hun sier at hun "alltid (har) vært opptatt av filosofi" og at verken foreldrene, brødrene eller venninnene deler denne interessen. Hun leser både nyere romaner og eldre norsk litteratur som for eksempel Trygve Gulbrandsens trilogi fra 30-tallet. Hennes lesning ser ut til å være utpreget individuell, og finnes få fellestrekk med det som ellers leses blant de jevnaldrende i klassen eller i parallellklassen. Eline bor i samme bydel, men hennes lesning er klart mer sosialt betinget. På den ene siden leser hun mye om film og filmstjerner, blant annet en bok av Jackie Collins ("Hollywood husbands"). Hun liker å se på TV-serier, både alene og med vennene. På grunn av sine kunnskaper blir hun regnet som den lokale filmeksperten i venneflokken, som både består av jenter og gutter. Hun er blant de få i miljøet som har grundig kjennskap til Stephen Kings Bøker. Hun leser også mer "voksen" litteratur, for eksempel av Erik Fosnes Hansen og Isabelle Allende. Slike bøker diskuterer hun mest med sin mor, som arbeider i forlagsbransjen. Anja fra arbeiderbydelen i København, er den eneste i materialet som leser kiosklitteratur i utstrakt grad. Hun leser en serie av den norske forfatteren Margit Sandemo innenfor en sjanger (eller etter en arketypisk formel) som betegnes som "kjærlighet og melodrama" (Naper; 1997). Dette er en sjanger som i følge Naper primært appellerer til kvinner. Blant jentene i intervjumaterialet er det ikke uvanlig å beskrive eller sjangerbestemme favorittlitteraturen gjennom de følelsene den framkaller, for eksempel "sorgligt". Lignende beskrivelser gis ikke av guttene i dette materialet. Bøker i kontekst Også de mest bokinteresserte befinner seg som regel i de midtre og høyere sosiale lagene. Samlet har jenter med interesse for bøker en bredere erfaring innenfor fiksjonslitteraturen, mens guttene i stor grad samler seg om fantasy-sjangeren. På den annen side nevner guttene en større bredde av fagblader, for eksempel blader som omhandler snowboard, motorsport, musikk og data. Interessen for litteratur ser ut til å være mindre "ungdomskulturelt" betinget enn interessen for musikk. Flere ungdommer som er opptatt av bøker har tilgang på voksne samtalepartnere. Dette kan bidra til å kunne trekke de unge i retning av legitimert og "høy" litterær kultur. Intervjuene viser dessuten at morsmålslærere og bibliotekarer nevnes som viktige rådgivere i flere tilfelle. Nettopp koplingen til skolen kan bidra til å gjøre lesning av bøker til et ambivalent prosjekt. En dansk intervjuperson beskrev sin lesning av forfatterne Bjarne Reuter og Dennis Jürgen (bøker som Kærlighed ved første hik og Martin og Viktoria) på denne måten: ..."læste jeg i frivilligt, selv om jeg havde læst dem i skolen. I flere av de nevnte tilfellene inngår i lesningen i en bredere sosial og kulturell sammenheng. Det er også eksempler på at interessen for tekster i musikk stimulerer en gryende interesse for seriøs litteratur. I en biografi om det norske bandet Aha (gitaristen i Savoy er med i denne gruppa) leste Lena om en roman som denne gruppa hadde sans for:
Også Trondman (op.cit.) kan fortelle om en slik synergieffekt mellom musikk og litteratur Blant enkelte av sine intervjupersoner. Hva plakatene kan fortelle Plakatene forteller hva de unge er opptatt av. Samtidig er også plakatene en vare. Også innenfor dette feltet er vareutvalget større i de større byene. Derfor er vil det være lettere å finne en plakat som avbilder de unges løpende interesser der. Dette kan være noen av grunnene for at plakater er vanligere blant byungdom, til og med vanligere jo nærmere bydelen ligger i forhold til city-området. Den følgende tabellen viser utbredelsen av det å ha de to vanligste plakattypene på samme rom (filmplakater og plakater med artister innenfor pop, rap, rock m.m.). Tabell 4 Andelen av de unge som både har film- og popplakater på rommet etter urbanitet og kjønn (prosent) N=277 (146 gutter og 131 jenter)
Sammenhengen er meget tydelig både samlet og for hvert av kjønnene. Særlig for jentene slår urbanitetsgraden sterkt ut. Det er nærliggende å anta at også takten i endring og utskifting øker med urbaniteten. I den neste tabellen følger en oversikt over de mest utbredte plakattypene etter utbanitet og kjønn. Tabell 5 Andel plakattyper på ungdomsrommene etter kjønn og urbanitet (prosent)
Generelt viser tabellen at plakater er mer utbredt blant byungdommene. Vi ser at den eneste plakattypen som forekommer oftere på veggene til de "tredjeurbane" er motorplakater. Mange av plakatene er av "stjerner" og signaliserer glamour og suksess. Kan dette bety at byungdom, generelt er sterkere eksponert for en slik mentalitet og dermed lettere internaliserer disse verdiene? Eller er det slik at plakatforbruket bare er et uttrykk for et allment høyere forbruk? Vi vet for eksempel at storbyungdom bruker mer penger til klær, musikkartikler og sportsutstyr (Brusdal og Frønes; 2000). I sitt arbeid om idoldyrkning blant ungdom hevder Rørhus (1993) at idoldyrkningen avdempes på mindre steder fordi den er vanskeligere å forene med dagliglivet der. Han viser også at det er vanligere å ha lokale forbilder på slike steder på grunn av nærheten og langsomheten i relasjonene. Selv om det urbane ser ut til å påvirke plakatbruken, er også plakatbruken et speilbilde av den enkeltes interesser. De mest musikkinteresserte har mer musikkplakater, sportsplakater er vanligere blant sportsungdom og de som går oftere på kino har oftere filmplakater på veggene. Når det gjelder sportsplakater, er det likevel primært kjønn som er utslagsgivende. Selv blant de minst sportsinteresserte guttene er sportsplakater dobbelt så vanlig som blant de mest sportsinteresserte jentene. Oslojenta Heidi, som både er aktiv fotballspiller og ivrig TV-titter; gir greit uttrykk for hvorfor hun har de plakatene hun har:
Dette eksemplet illustrerer interessenes betydning for plakatvalget. Det er likevel flere eksempler på at idretts- og musikkinteresserte ungdommer nettopp har fjernet idretts- og musikkplakatene fra veggene. Fotballspilleren Are fra Oslo har ikke lenger musikkplakater på veggen. Han har også tatt ned fotballplakatene. Om dette gir han denne kommentaren:
Marcus fra Sverige bruker det meste av tiden sin på idrett. Likevel har han tatt ned samtlige fotball- og ishockeyplakater. Planen hans er øke på med rap-plakater. Fra før har han en plakat med den amerikanske rapgruppen Wu Tang Clan. Plakatene, "modningen" og det estetiske Verken i de frie svarene på spørreskjemaet eller i intervjuene er det så vanlig å gi rene estetiske vurderinger av de enkelte plakatene. I så måte er dette skjemasvaret fra en norsk gutt utypisk. Slik kommenterer han de plakatene som betyr mest for ham, skapt av en "legitimert" kunstner innenfor populærkulturen. "Familiebilde med Donald-familien. Tegnet av Carl Barks. Det er hele Duck-familien tegnet på en spesiell måte som gir dem dybde. Bildene er tatt fra gamle Barks-klassikere". Kunstplakater er sjeldne. I intervjumaterialet forekommer plakater med Monet-bilder i tre tilfelle. Bonnard og Dali er også representert i hver sitt tilfelle. Likevel er kunsten usynlig til stede på flere rom, fordi de inngår i framtidige dekorasjonsplaner. For den svenske jenta Isa ser det ut til at planen om en Monet-plakat er en del av et stilmessig skifte på rommet. Hun har nettopp fjernet flere av plakatene sine, blant annet flere reklameplakater.
Anja fra København liker ikke idolplakater. Hun skal få tak i det kjente kunstfotografiet fra 1953 "American girl in Italy" og solsikkebildet av Van Gogh; "også for at bryde den blå farge" på veggene. Fordi kunstplakater blir vanligere med årene, vil det å ha slike plakater kunne signalisere "modenhet" og det å være mer "voksne" enn andre. Enkelte vil også ha eldre søsken som rollemodeller. Siden kunstplakatene kommer langsom og sent (for de fleste sannsynligvis aldri) inn på ungdomsrommet, betyr det samtidig at noe må vike plass. Eline fra Oslo er klar for en endring og har en selvironisk replikk til dette: "For noen måneder siden fant jeg ut plutselig ut at jeg var blitt så utrolig moden så jeg måtte ta ned alle plakatene mine". Plakatene i kontekst Plakatene gir interessante øyeblikksbilder av de unge som både er betinget av kjønn, urbanitet, interesser og individuell utvikling. Ikke minst er det et signal om ungdom i seg selv. Plakater med musikere innenfor pop, rock, rap med mer skaper i seg selv et eget ungdomsinntrykk av rommet. Det er viktig å bryte med barnepreget i rommet. Ikke nødvendigvis de enkelttingene som sier noe om den enkeltes personlige historie (for eksempel de første barneskoene, malt i sølvfarge), men det som stilmessig assosieres med barndom. Derfor blir dyreplakater sjeldnere og sportsplakatene skifter karakter eller forsvinner. Det forklarer også noe av forakten for Aqua og Backstreet Boys. Plakater med disse artistene forekommer også i barnerom og bidrar dermed til å skape ambivalens. Min 12-årige datter kjøpte nylig pop-magasinet Topp med en poster av tenåringshelten Leonado diCaprio. Jo oftere diCaprio henges opp på 10-12-åringenes rom, jo mindre ungdomskredibilitet risikerer filmheltens å få i eldre aldersgrupper. Det dynamiske forholdet mellom det sene barnerommet og ungdomsrommet kan ikke beskrives fullgodt gjennom denne undersøkelsen. Likevel vil vi hevde at at bruken av plakater (og andre artefakter) påvirkes av en usynlig tidsakse, nemlig den som skapes av 15-16-åringenes bevissthet om barnerommet på den ene siden og eldre ungdommers rom på den annen side. Hvor tydelig er egentlig overgangen fra barnerommet til ungdomsrommet? Jette fra København opplevde den som et klart skille. Hun sier at hun hadde gledet seg til denne endringen lenge. "Jeg fik lavet det hele om til min konfirmation. Fra et børneværelse til et teenageværelse vil jeg kalde det". Når hun blir bedt om å presisere hvorfor det da ble et ungdomsværelse, sier hun: "Tingene jeg har... Jeg har ikke legetøj og (har) plakater rundt omkring. Og så har jeg fået fjernsyn og video og stereoanlæg." Data Vår undersøkelse ble gjort på et tidspunkt (vinteren 1998) hvor datamaskinene var på full fart inn i ungdomsrommene. Kjønnsforskjellene er betydelige og i tråd med nyere nordisk forskning på området (Stald; 1998). Over halvparten av guttene har PC på rommet; hver femte jente har det samme. Det er en signifikant korrelasjon mellom urbanitet og utbredelsen av PC på rommet. Dataspill er først og fremst populært blant guttene og betydelig vanligere blant dem som har PC-tilgang på sitt eget rom. I Stalds studie av databrukere mellom 6 og 15 år finner hun flest storforbrukere blant de 15-årige guttene. Interessen for spill går i retning av sjangre som action, strategi, eventyr, bil- og kjørespill samt flysimulatorspill (om kategorisering, se Statens Filmtilsyn; 1998). Jentenes datainteresse går i en annen retning. I vårt materiale er særlig de svenske jentene opptatt av chatting. Chattingen foregår både hjemmefra, på rommet til venninner eller på skolen. Gjennom chatting tar de kontakt med gutter fra andre deler av landet, for eksempel Stockholm. Emma kommer med et sterkt forsvar for denne måten å etablere kontakt på: ...."man kännar folk på et helt annat sätt än man lär känna dom i verkligheten, för man känner dom liksom inifrån och ut, inte utifrån och in, liksom - alltså på dereas utseende, så man lär känna dem på ett helt annat sätt, så det är, det är liksom som riktiga kompisar där, det." Data som medium og marginalisering Frønes (1998) sier at mediesamfunnet kan skape nye klasseskiller ved at en gruppe holdes ute fra utviklingsprosessene og dermed gradvis ekskluderes og marginaliseres i forhold til en bred mediekompetanse. Frønes understreker foreldrenes avgjørende betydning for å forhindre en slik utvikling. Det er også mulig å tenke seg skillelinjer som skapes på et annet grunnlag. Den elektroniske hverdag vil for en gruppe lett kunne integreres i en bred hverdagslig kulturell og estetisk kompetanse som forutsetter en allsidig kontaktflate. For en mindre ressurssterk gruppe vil det kunne skje en gradvis marginalisering gjennom et tungt og ensidig elektronisk medieforbruk innenfor en stadig smalere sosial kontekst. I vårt materialet har vi to eksempler som viser ytterligheter blant ungdom som bruker datamaskiner i utstrakt grad. Den danske gutten Bent har selv kjøpt datamaskinen på avbetaling for egne penger. Han ønsker å bli datatekniker på sikt og bruker mange timer daglig på TV og data. Han spiller mest for seg selv, både på dagtid og nattetid. En dag holdt han på 16 timer i strekk sammen med en kamerat. Han følte seg "helt smadret" i øynene etterpå og sov i "vildt lang tid". Han trodde han "aldrig ville kunne se igjen". Bent er et eksempel på at storforbruk av fjernsyn og data blant gutter ofte henger sammen. Bents avhengighet av datamaskinen kom klart til uttrykk da den var til reparasjon i to uker. Han forteller at han bare "sad og gloede" og "vidste simpelthen ikke hva (han) skulle lave". Hans ekstreme forbruk kan også forklare det at han har liten kontakt med de andre i familien sin. Etter at han sluttet med idrett består hans kontaktflate nesten utelukkende av andre dataintereserte. Gjennom disse har han kommet i kontakt med miljøer som driver med ulovlig kopiering av spill. Dette kan ytterligere bidra til en marginalisering. Den datainteresserte Oslogutten Martin har ekstrajobb i en dataspillbutikk i byen. I tillegg har han flere andre fritidsinteresser. Han er blant annet gitarist i et band. Hjemme har han en eldre bror som han både deler dataspill- og musikkinteressen med. I sin beskrivelse av dataspill er det tydelig at leken og det sosiale er et sentralt element. Han syns han blir i "veldig lystelig humør" når han spiller sammen med andre. De skaper sine egne rollepersoner i spillet. Om sin egen sier han er "helt kaotisk" , "helt vill" og "våpenfreak". Han ser ham som sin rake motsetning.
Databruken i kontekst Inntoget av datamaskiner på rommet ser ut til å forandre rommet på noen avgjørende måter. I undersøkelsen ber vi de unge om å rangere de tre viktigste måtene å bruke fritiden på. Av disse er tre hjemmebaserte (hjemme med familien, hjemme for seg selv og hjemme med venner). De tre andre representerer fritid tilbrakt hjemmefra (hos venner, foreningsliv og uteliv). 58% av guttene mot 41% av jentene rangerer en hjemmebasert fritidsbruk øverst på sin liste. Gutter med PC på rommet har ekstra høy andel som bruker mest tid på hjemmebasert fritid. Blant guttene er det også klart sjeldnere at de ivrigste PC-brukerne er blant den mest foreningsaktive delen av ungdommen. Likevel bør en ikke trekke forhastede konklusjoner. Vår surveyundersøkelse er ikke omfattende nok til å skille ut et tilstrekkelig høyt antall storforbrukere og samtidig gi nyanserte beskrivelser av deres øvrige fritidsprofil. Det er ennå større usikkerhet knyttet til jentenes databruk. Her er gruppen av brukere svært begrenset. Dessuten er tendensen til å ha PC på rommet først og fremst betinget av urbanitet. Derfor vil eventuelle forskjeller i fritidsbruk i denne undersøkelsen primært vært betinget av dette forholdet. For guttenes del er sammenhengen mellom urbanitet og tendensen til å ha datamaskin på rommet svakere. Chattingen ser ut til å være mest utbredt blant jentene og ser ut til å handle om det å knytte kontakter med andre utenfor deres eget nærmiljø. Vi ser imidlertid ingen stor interesse for å knytte kontakter via utenlandske chatlinjer. De svenske jentene i vårt materiale forteller ikke om kontakt med for eksempel danske gutter, selv om København også ligger i Øresundsregionen. Oppsummeringer og konklusjoner Vi har nå gjennomgått fire forskjellige felter som kan betraktes som estetiske og som trer fram som artefakter i ungdomsrommene, nemlig musikken, bøkene, plakatene og enkelte av aktvitetene, for eksempel spill, som har med bruk av datamaskin å gjøre. Disse fire områdene kan forstås som estetiske fordi de inngår i det som Dag Østerberg betegner som smaksestetikken (Østerberg; 1999). Disse feltene er gjenstand for de unges smaksdommer. Gjennom smaksprosesser som først og fremst etableres fra ung til ung, skilles det bra fra det dårlige og det betydningsfulle fra det betydningsløse. Majoriteten i vårt materiale opplever at en eller flere av disse feltene har betydning for dem. Absolutt ingen av de 277 ungdommene legger stor betydning i alle disse områdene. Det prioriteres mellom dem, og prioriteringen endrer seg over tid. Deres smak for musikk, litteratur, plakater og dataspill har som regel endret seg i løpet av de siste par årene. Kjønn skaper en viss smaksorden innenfor alle disse feltene. Innenfor musikk ser jentene ut til å foretrekke pop og soul, og mange samler seg rundt de såkalte boy-bands. Guttene retter seg i større grad mot rock, rap og tekno og holder en solid avstand til love songs og grupper som Backstreet Boys. Musikken har den allmenne betydningen at den på en effektiv måte signaliserer ungdom. Samtidig etableres høy-lav-dikotomier både mellom sjangrene og innenfor sjangrene. Det er svært sjeldent at klassisk musikk tillegges stor betydning. Utvalget av plakater tyder heller ikke på at legitimert kultur opptar særlig stor plass på veggflatene. Kunstplakater forekommer lite, men er likevel langsomt på vei inn i interessefeltet for noen. Foreløpig gjelder det kun primært de svært etablerte navnene innenfor malerkunsten. Plakatene fungerer som barometre for et kjønnsbetinget smaks- og interessefelt. Også urbaniteten skaper betingelser for den utbredelsen plakatene har. Idolplakater fra film- og musikkverdenen ser ut til å ha en sentral plass. Samtidig ser vi tendenser til at fravær av slike bilder kan fungere som en distinksjon innad i de unges kultur. Bare et klart mindretall av de unge syns at deres boksamling betyr mye. Boksamlingen speiler i liten grad en egen ungdomskulturell dimensjon. Ingen sjangre har en slik gjennomslagskraft at den finnes i de fleste hyllene. De bokinteresserte jentene ser ut til å lese ganske forskjellig litteratur. Blant de relativt færre bokinteresserte guttene er det derimot en sjanger som skiller seg ut, nemlig fantasy-litteraturen. Data er det området som skarpest skiller gutter og jenter. Majoriteten av guttene har egen datamaskin på rommet, mot bare en femtedel av jentene. Svært mange gutter er opptatt av dataspill; bare et fåtall jenter deler denne interessen. Innenfor chatting ser jentene ut til å være de mest aktive. Det ser ikke ut til at jentene i særlig grad leker med identiteter på nettet. Noen foretrekker sågar å chatte med noen de allerede kjenner. Chattingen med ukjente ser ikke til å gå utenfor de nasjonale grensene. Av intervjumaterialet ser vi at en omfattende bruk av data kan nærme seg avhengighet og begrense den sosiale kontaktflaten. Den kan også ha en mer lekende form og inngå i en allsidig interesseprofil og et bredt sosialt nettverk. Mye kan tyde på at datamaskinen bidrar til å trekke guttene mot hjemmet. Foreningsaktiviteter er klart sjeldnere blant gutter som har datamaskin på rommet. I den siste delen av artikkelen har vi primært beskrevet den delen av smaksdannelsen som primært er dannet fra ung til ung, altså innenfor en ungdomskulturell dimensjon. Flere av disse smaksvalgene er likevel betinget av en prokulturell sosialiseringsdimensjon, hvor voksne forventninger og krav i høyere grad internaliseres og får betydning for tidsbruk og for hvilke artefakter som prioriteres. Hvor forskjellige og motsetningsfylte disse sosialiseringsfaktorene er, er vanskelig å avgjøre. Slik de er definert i Nordiske ungdomsværelser, det ut til at mange klarer å forene disse kreftene på en fruktbar måte. Vi betrakter ungdoms vilje til å redegjøre for sitt eget forhold til rommet sitt som refleksivt uttrykk for selvidentiteten, slik Giddens (1991) beskriver. Følgende tabell viser også at tendensen til å svare ja til å bli intervjuet er høyest i den delen av tabellen med mest kombinasjon av det prokulturelle og det ungdomskulturelle. De tre rubrikken øverst til venstre har dobbelt så høy japrosent som de øvrige. Tabell 6 Prosent som svarer ja til å bli intervjuet etter kulturell orientering
Det kan tenkes at bevisstheten om en selv om rommet intensiveres når de unge gjennomgår sterkere kulturelle brytninger og stadig må forstå sitt biografiske prosjekt på nye måter gjennom de kulturelle nyorienteringene en går gjennom. I et tidligere arbeid (Aagre; 1999) viser jeg at et ungdomsrom kan betraktes som tre ulike scener som er relatert til både barndommen, den aktuelle ungdomstiden og den kommende tid som unge voksne. Jeg kaller disse for den personhistoriske scenen, ung-til-ung-scenen og på-vei-til-voksen-scenen. Den personhistoriske scenen viser til de aspektene ved rommet som ivaretar minnene og bevisstheten om barndommen. Det kan dreie seg om favorittbamsen man fikk av farmor i fireårsgave eller et bilde av en selv i barnehagegruppen. Mange unge er nøye på å bevare disse aspektene i rommet. Den "ungdomskulturelle" kredibiliteten i disse tingene har ingen betydning. Mange unge i vårt materiale er opptatt av disse tingene og ser det som uaktuelt kvitte seg med dem. Ung-til-ung-scenen skapes av den pågående ungdomskulturelle diskursen. På denne scenen omdefineres verdiene fort. Selv tre måneder gamle plakater kan stå i fare for å bli utskiftet når de befinner seg på denne delen av scenen. Den siste scenen som peker framover mot den eldre tenåring eller den unge voksne, er i større grad betinget av den individuelle modningsprosessen og framtidsperspektivene. I dette får kanskje den legitimerte kulturen en mer framtredende plass og eldre søsken blir viktige som rollemodeller. Jeg avslutter med disse tre ulike scenebildene for å tydeliggjøre hvor komplekst en ungdomsrom kan være, og hvor mange lag som kan være skjult i det. Denne artikkelen kan kun vise en liten flik av denne virkeligheten. Litteratur: Bjurström, Erling (1997): Högt och Lågt, Boréa Umeå Bourdieu, Pierre og L.J.D. Wacquant: (1993): Den kritiske ettertanke: grunnlag for en samfunnsanalyse. Samlaget, Oslo Bourdieu, Pierre (1995): Distinksjonen:en sosiologisk kritikk av dømmekraften. Pax, Oslo Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk makt: artikler i utvalg. Pax, Oslo Brusdal, Ragnhild og I. Frønes (2000): På sporet av den nye tid: kulturelle varsler for en nær framtid. Fagbokforlaget; Bergen Drotner, Kirsten og A. Scott Sørensen (1996): Øienåbnere: unge, medier, modernitet. Dansklærerforeningen, København Drotner, Kirsten (1999): Unge, medier og modernitet: pejlinger i et foranderlig landskab. Borgen, København Fridberg, Torben mfl. (1997): Mønstre i mangfoldigheden: de 15-19-åriges mediebrug. Borgen, København Frønes, Ivar (1998): De likeverdige: Om sosialisering og de jevnaldrende makt. Universitetsforlaget, Oslo Frønes, Ivar (1998):Mot en digital barndom. En skisse av framtidens barndom. I Marit Haldar og Ivar Frønes (red.): Digital barndom, Gyldendal, Oslo Giddens, Anthony (1991): Modernity and Self-Identity, Polity Press Cambridge Ihlemann, Lisbeth (1998): Fans, fans, fans. Boy bands, pigedrømme og kulturel degradering. I Drotner; Kirsten og Klitgaard Povlsen (red.): Tankestreker. Nye medier - andre unge. Borgen/medier Kant, Immanuel (1995): Kritikk av dømmekraften, Pax Oslo KUF (1993): Lærerplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. Generell del. Oslo Naper, Cecilie (1997): Kjærleik på norsk - ei historisk kvennesak? I Syn og Segn 3/1997 Ruud, Even (1997): Musikk og identitet, Universitetsforlaget Oslo Rørhus, Kåre (1993): Ungdom og idolpåvirkning, Universitetsforlaget Schiller, Fridrich (1991): Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev, Solum forlag Oslo Stafseng, Ola (1984): Ungdomsarbeid: Om sosialpedagogiske metoder og tenkemåter. Universitetsforlaget, Oslo Stald, Gitte (1998): Living with Computers. Young Danes' Uses of and Thoughts on the Uses of Computers. I Sekvens 98. Audovisual Media in Transition, Institut for Film- og Medievidenskab, Københavns Universitet Statens Filmtilsyn (1998): Regulering av dataspill, Rapport 1/98 Oslo Stortingsmelding nr. 61 (1991-1992): Kultur i tiden. Kulturdepartementet Thornton, Sarah (1995): Club Cultures: Music, Media and Subcultural Capital. Polity Press, Cambridge Trondman, Mats (1994): Bilden av en klassresa:sexton arbetarklassbarn på väg till och i högskola. Carlssons, Lund Øia, Tormod (1994): Norske ungdomskulturer. Oplandske Bokforlag, Lillehammer Østerberg, Dag (1999): Det moderne. Et essay om Vestens kultur 1740-2000 Aagre, Willy (1998): Ungdomsværelsene:en nøkkel til ungdomskulturen. I Bugge, Thorleif og L. Gjems (red.): Time-out! Bilder fra nye pedagogiske landskap. Fagbokforlaget, Bergen Aagre, Willy (1999): Ungdom, boende och estetisk praxis. Locus 1/99, Stockholm [ Toppen av siden ] |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster | Avdeling for lærerutdanning : Ungdomskultur |
|
|
|