Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster Avdeling for lærerutdanning : Ungdomskultur
 
  Kopi fra nettstedet «Ungdomskultur»
 

Willy Aagre

Hva betyr ungdomsrommene i 15-16-åringens liv?

(Publisert i svensk språkdrakt i Locus, tidskrift för barn- och ungdomsvetenskap1/99)

Ingress

Et nordisk og tverrfaglig forskningsteam er i gang med å studere ungdomsrommets rolle i konstitueringen av det senmoderne ungdomslivet. Med utgangspunkt i perspektiver fra pedagogikk, sosialpsykologi, sosiologi og arkitektur ser vi etter forbindelseslinjer mellom dette private rommet og det samfunnsmessige og ungdomskulturelle livet forøvrig. Ved hjelp av spørreskjema, intervjuer, fotografier, romskisser og tidsdagbøker skal denne delen av det nordiske ungdomslivet gis en grundig dokumentasjon. Prosjektet vil bli fullført i år 2000. Innenfor rammen av denne artikkelen skal vi nå reise noen sentrale spørsmål og diskutere disse i lys av noen foreløpige funn. Hvilken symbolsk og estetisk betydning har dette rommet? Hvor sentralt er dette rommet i det sosiale hverdagslivet i hjemmet? Hvordan bruker de unge dette rommet, sammenlignet med andre rom i boligen? På hvilke måter inngår ungdomsrommet i en kulturell og estetisk selvpresentasjon? Dette er noen av spørsmålene som berøres i denne artikkelen.

Innledning

Det alminnelige hjemmelivet til ungdom og deres familie har i stor grad vært et lavt prioritert tema i ungdomsforskningen. Oppmerksomheten, både innen forskningen og i mediebildet generelt, har i stor grad vært rettet mot problemrelatert atferd, annerledeshet og spektakularitet, og da som oftest i den offentlige sfæren. Bildet av ungdomstiden hentes nokså ensidig fra dens fargesterke og problemfylte randsoner. Inntrykket som ofte blir formidlet, har ikke sjelden vært med på å skape generelle bekymrings- og forverringsfortellinger om dagens unge. Dette siver inn som forståelsesformer både blant folk flest og de unge selv, og skaper skjeve forestillinger om den virkelige sosiale og kulturelle situasjon, med alle sine nyanser, som dagens unge befinner seg i.

Et annet problem er at ungdomsforskningens kjernebegrep, youth culture,1 i stor grad har vært knyttet til avgrensete sosialiseringsprosesser, oftest de som finner sted utenfor de formelle og institusjonaliserte arenaer (Bjurström 1997:617). I den grad ungdommens atferdformer og verdier i institusjonene blir forstått som "ungdomskulturelle", er det som en motkultur eller problemkultur som bryter mot det etablerte, eller som markant stilistisk og estetisk motstand mot den dominerende voksenkulturen (Bolin; 1998). Faren med denne ensidige, og kanskje først og fremst romantiske måte å fokusere ungdomslivet på, er at den gjør oss dårlig i stand til å fatte hva den hverdagslige sosialiseringsprosessen faktisk handler om. De unges kulturelle liv skapes innenfor hverdagens svært så trivielle pendelbevegelser. Disse bevegelsene starter og slutter på ungdomsrommet. Dette rommet vil derfor i stor grad kunne avspeile det samfunnslivet og det sosial-kulturelle livet som den unge tar del i på skolen og i fritiden, og i samspillet med familiens øvrige medlemmer. Derfor ser vi ungdomsrommet som et interessant studieobjekt. Gjennom dette forskningsarbeidet ønsker vi å knytte ungdomskulturbegrepet tettere til hverdagen. Vi ønsker å undersøke hva disse få kubikkmetrene kan romme av tegn på symbolsk og kulturell kapital som de unge har akkumulert i årene fram mot midten av tenårene. Sporene vil ligge der, konkrete og manifeste, både som artefakter i seg selv, men først og fremst som subjektive betydninger for den enkelte ungdom.

Hjemmet som forskningsarena

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette forskningsfeltet dukker opp i nordiske land, høykonsumenter av IKEA-produkter som vi er. En rekke av de økonomiske, sosiale og kulturelle betingelsene som må til for skape et ungdomsrom, finnes her i Norden. Økonomisk har Norden hatt en solid vekst siden 50-tallet. Boligarealet har økt betydelig, og kombinert med relativt færre barn per. familie har dette økt det antallet kvaderatmeter som hver person i boligen disponerer.

Antropologen Marianne Gullestad (1989) påstår at den norske voksenkulturen generelt er blitt mer hjemmesentrert de siste tiårene. Hjemmet er blitt en arena for kreativitet og fornyelse, og er i voksenverdenen blitt et livsprosjekt som ordner tiden og livet. Denne skapende virksomheten kommer til uttrykk gjennom påbygging, opp-pussing og hjemmeinnredning. Norge ligger i følge Gullestad på topp i europeisk målestokk når det gjelder innkjøp av møbler per. innbygger. Gjennom ulike smakskoder skapes også inneforståtte symboler for livsstiler og sosiale tilhørigheter. Med støtte i Bourdieu (1972/1977) ser hun hjemmet som et mikrokosmos som skaper tenkemåter som konstituerer subtile forskjeller i stil og smak, også innefor en og samme samfunnsklasse. Det vi foreløpig ikke kjenner til, er om det er noen sammenheng mellom de voksnes hjemmesentrering og de unges. Er det slik at de unge følger sine foreldre i denne privatiseringstendensen, eller fører dette til en reaksjonsdannelse i retning av mer utadrettethet og mer offentlighet?

Hva slags betydning har så ungdomsværelset i det nordiske familielivet? Gjennom intervjuer med danske foreldre har etnologen Bjarne Kildegaard (1987) vist hvor stor betydning moderne foreldre tillegger det at deres barn og ungdommer har et værelse som bare er deres eget. Flere av foreldrene så på det manglende privatlivet i deres eget oppveksthjem som problematisk, særlig i ungdomsårene. Det at deres barn hadde hvert sitt rom ble nærmest sett på som en selvfølge og en menneskerett. Kildegaard viser også at flere foreldre er villig til å redusere på sin egen romstandard for å bedre boforholdene for sine egne barn. Samtidig påpeker Kildegaard at dette ikke nødvendigvis utelukkende er et offer. Ved å gi sine barn gode utfoldelsesmuligheter og spillerom hjemme, kan de voksne også sikre seg større frihetsgrader i sitt eget privatliv.

Sosialt og kulturelt inngår det private barne- og ungdomsværelset i et syn på oppvekst og individualitet som har bred oppslutning i vår del av Europa, med sin betydelige vekt på individualisme og autonomi. Kulturindustrien og dens ungdomsrettete produkter er i seg selv med på å skape denne "individualismen". De unges valg av for eksempel musikk, plakater, bilder, bøker og datavarer danner i varierende grad visse mønstre av kulturelle orienteringer og estetiske koder. De produktene som til sist finner veien til ungdomsrommets vegger, hyller, og skuffer, vil for mange unge fungere som en bekreftelse på det som Anthony Giddens betegner som selvidentiteten. Vi skal senere i artikkelen se at rommet inneholder flere usynlige tidsakser som har med de unges fortelling om seg selv å gjøre. En akse er knyttet til personlig historie og minner, en annen er knyttet til en bred jevnalderkulturell smaks-samtidighet og den tredje peker framover, mot det mer "modne", i retning av den framtidige unge voksne.

Samlet kan de unges utvalg av artefakter være med på definere ulike symbolske måter å være ung på. 15-16-åringenes ulike smaksprofiler bidrar til å tydeliggjøre dem selv som ungdom, både i egne og andres øyne. Smaken, slik den manifesterer seg i rommet, vil gå inn i et intrikat estetisk spill som konstituerer likheter og forskjeller. Dette spillet vil bare delvis være bevisst for den enkelte aktør selv. Likevel vil smakselementene både kunne si noe om hvem de unge ligner eller vil ligne, og hvem de vil skille seg ut fra. Endringer i de unges selvidentitet vil derfor kunne gi utslag i store omveltninger på rommet, både når det gjelder valg av farger, plakater og bilder, lesestoff og musikkstiler.

N æ r m e r e   b e s k r i v e l s e   a v   "N o r d i s k e   u n g d o m s v æ r e l s e r "

Metodemessig benytter vårt forskningsprosjekt en bred innfallsvinkel, med bruk av både kvantitative og kvalitative metoder. Tidlig i 1998 gjennomførte vi en spørreskjemaundersøkelse i ungdomsskolens øverste klassetrinn i utvalgte klasser i fra sosialt og økonomisk relativt gjennomsnittlige skolekretser i Oslo, København og i Lund/Malmö-områdets i Sverige. Boligmessig var utvalget i Sverige mest dominert av unge som bodde i eneboliger. En klar overvekt av danskene bodde i blokkleiligheter, mens nordmennene kom fra mer blandete boligforhold. Enqueten ble besvart av 98 elever i Norge, 102 i Sverige og 77 i Danmark. Prosentandelen av de som ønsket å delta i den kvalitative oppfølgings-undersøkelsen var bemerkelsesverdig lik i de tre landene, nemlig rundt 30 prosent. Blant disse tilsammen 85 ungdommene plukket vi ut en gruppe på 22 gutter og 26 jenter fra hvert land til oppfølgingsintervjuer2. Disse 48 ungdommene fikk besøk av to studenter, en samfunnsviter og en arkitektstudent. I løpet av besøket gjennomførte studentene følgende datainnsamling; et halvstrukturert intervju, en dagbok med nøye tidsregisteringer fra dagen før intervjuet, en fotoserie av rommets interiør samt en skisse av det ene, eventuelt de to rommene som den enkelte unge disponerte. Intervjuet har blitt transskribert og blir seinere i forskningsprosessen gjenstand for en helhetlig kvalitativ analyse sammen med bildene.

Hvem viser fram rommet sitt?

Den delen av de unge som sa ja til å bli intervjuet, er i seg selv en svært interessant gruppe. Derfor vil vi i flere sammenhenger i artikkelen drøfte noen av de forskjellene som vi har funnet mellom denne selvutvalgte gruppen3 og de andre ungdommene i undersøkelsen. La oss prøve å sette oss inn i hva deres "ja" faktisk innebærer.

I løpet av den skoletimen de brukte på å fylle ut spørreskjemaet, bestemte de seg altså for å bli med i undersøkelsens intervjufase, som skulle finne sted et par måneder senere. De unge sier seg dermed villige til å snakke om seg selv og rommet sitt til unge voksne de ikke kjenner. Det innebærer at de har vært villige til å finne tid til dette, og at de ikke har hatt noen motforestillinger mot at det skulle tas bilder av rommet. De har også regnet med at dette besøket ville være i orden for de andre som ville bli berørt av besøket, dvs. søsken og foreldre.

Siden så mange som 54.5% sa ja eller "kanskje" til intervju, må det vel bety at tanken om å presentere seg gjennom rommet har framstått som såpass interessant at det har oversteget (eller tangert) motforestillingene. Vi må kunne anta at de har funnet det meningsfullt å bruke tid på dette; at de har følt at de har noe å vise og noe å fortelle. Et tankekors reiser seg umiddelbart; er dette del av et fenomen som Giddens vil kalle refleksiv modernitet, hvor i dette tilfelle senmodernitetens ungdom åpner seg opp for å reflektere over seg selv og sitt forhold til de nære sosio-materielle omgivelser.

Vi skal nå trekke fram et par områder hvor det er tendenser til interessante forskjeller mellom de unge som vil presentere rommet sitt og de andre. Det første gjelder de rent boligmessige forholdene. Det andre dreier seg om smaks- og interesseprofiler i de unges forhold til noen av ungdomsværelsets artefakter, det vi i det følgende vil betegne som estetiske praksiser.

Hjemmet, ungdomsrommet og den kjønnsrelaterte smaken

Før vi går mer detaljert inn i de nevnte områdene, vil vi si noe allment om kjønnsforskjellene i vårt materiale. Bak ja-prosenten på 30.7% skuler det seg klare kjønnsforskjeller. 36.6% av jentene og 25.3% av guttene svarer ja til å bli intervjuet. Jentene har også en høyere kanskje-prosent, så nei-svarene fordeler seg markant ulikt mellom kjønnene ( 54.1% blant guttene og 35.9% blant jentene). Dette kan kanskje tyde på at ungdomsrommet i større grad blant jentene inngår i et refleksivt prosjekt, et prosjekt som i sitt vesen er meddelende. I sin bok Modernity and Self Identity (1991), påpeker Giddens nettopp jentenes førende rolle i det refleksive, illustert gjennom deres sterkere engasjement i moderne former for personlig selvutvikling. Gullestad (1993), understreker også kvinnenes førende posisjon i hjemmedekorasjonens populærkultur. På bakgrunn av en slik allmenn kvinnekultur er kanskje de unge jentenes større interesse for vårt prosjekt mer forståelig.

Vi vil i vår videre framstilling se på de boligmessige og de estetiske variablene i lys av kjønn, også for å vise at disse forholdene innvirker på gutter og jenter på forskjellige måter.

Boligforhold og deltakelse

Fordelingen etter boligtyper vi vårt utvalg viser seg å stemme nokså godt overens med den boligmessige fordelingen i Norden. 46% av utvalget bor i eneboliger; dette er litt under det nordiske gjennomsnittet. Om lag hver tredje ungdom bor i blokkleiligheter, og hver niende bor i rekkehus. Når det gjelder størrelse, er 4 -5 rom og kjøkken middelverdien i utvalget, noe som også er vanligst i Norden når antall beboere i husstanden er 4, som er det mest vanlige antall per. bolig i vårt materiale.

Det viste seg å være en viss sammenheng mellom boligtype og tendensen til å se ja til å bli intervjuet. Ja-prosenten blant bebeoere i blokkleiligheter, rekkehusleiligheter og eneboliger var henholdsvis 26.6, 31.3 og 34.6, mot 30.7% i totalutvalget. Dette tallet skjuler likevel forskjellige tendenser blant gutter og jenter. Blant guttene i disse boligtypene var det store forskjeller i ja-prosent. Tallene her var henholdsvis 15.1, 25.0 og 36.2. Jentene viste en nesten motsatt tendens. Jentene i blokkleiligheter sa ja i 41.5% av tilfellene. Tallene for jenter som bodde i tomannsboliger og rekkehus var enda høyere, nemlig 44.4%. Bare hver tredje jente i eneboliger, 33.3%, sa ja til intervju. Tallene for boligstørrelse viser et lignende bilde. Andelen av guttene som sier ja til å bli intervjuet øker med boligstørrelse. Av de guttene som har fire eller færre rom i boligen, sier bare 18.5% ja til intervju. Tallene for jentenes med tilsvarende boligforhold er 34.6%. Ja-prosenten for gutter og jenter som bor på 5-6 rom er henholdsvis 28.2% og 50%. For dem som bor i boliger på mer 7 rom eller mer, er det faktisk flere gutter enn jenter som sier ja til intervju (30.2% mot 24.3%).

Kan dette bety at gutter i større grad enn jenter føler at de ved å si ja til intervju, ikke bare sier ja til å vise fram sitt eget rom, med også sin allmenne boligstandard? Er det tenkelig at gutter i større grad kan oppleve dette som en statuspresentasjon, og dermed blir mer skeptiske til å presentere seg når boligen er trangere eller har en "lavere" standard?

Ungdommens ekspansjon innenfor boligen

Det viser seg at såpass mange som hver tredje ungdom i vårt materiale disponerer, eller har "førsterett" til, ytterligere ett rom i boligen, utenom sitt eget soverom. Her er det imidlertid klare kjønnsforskjeller. Hele 39.7% av guttene har denne tilgangen, mot 24.4% av jentene. Kjønnsforskjellene er klare i alle de tre nordiske regionene som er med i undersøkelsen. Muligheten til ekstra rom varierer selvsagt med boligstørrelsen, som allment er størst blant svenskene i vårt materiale og minst blant danskene. Kjønnsforskjellene er likevel gjennomgående. I Norge er kjønnsforskjellen i prosent 46 mot 23, når det gjelder tilgangen på ekstra rom. I Sverige er den 54 mot 41. Blant danskene er det bare 7 som har tilgang på ekstra rom, men samtlige av disse er faktisk gutter.

Det å disponere et ekstra rom viser seg også å øke sjansen til å si ja til å bli intervjuet, særlig gjaldt dette jentene. 43.8% av jenter med tilgang på ekstra rom sa ja til intervju; mens bare 33.7% av de øvrige jentene gjorde det samme. Differansen for guttenes del var beskjeden; ja-prosenten var på 27.6% blant dem som disponerte et ekstra rom, mot 24.1% for de øvrige.

Oppsummering om boligens betydning

Våre funn om boligens betydning for å si ja til å presentere rommet sitt er begrenset til tallmaterialet fra spørreskjemaundersøkelsen. Vår analyse av boligenes faktiske romløsninger i en senere fase av prosjektet, vil eventuelt kunne si noe om også denne faktoren gir utslag i større ja-prosent. Generelt vil en anta at romslige eneboliger burde gi de beste mulighetene for fleksible bruksmåter. Derfor var det noe overraskende at eneboliger i seg selv i liten grad påvirket tendensen til å ville presentere seg og rommet sitt. Kjønnsforskjellene når det gjelder betydningen av boligtype og størrelse er imidlertid slående. Den "ytre" velstanden, målt i boligtype og størrelse, ser ut til å påvirke guttenes tendens til å ville bli intervjuet, men ikke jentenes. Når vi undersøker tallene for den "indre" velstanden, er kjønnsbildet motsatt. Jenter som disponerer over et høyt antall kvaderatmeter på soverommet, sier i klart høyere grad ja til intervju. Også de som disponerer et ekstra rom, er mer villige til å bli intervjuet. På disse områdene er det ingen eller en helt ubetydelig sammenheng for guttenes del.

En mulig forklaring på dette må bli rent spekulativ. Det kan tenkes at jentene med et stort soverom får større spillerom for å nærme seg sine feminine estetiske ideer om dekorasjon. Da en svensk jente i en tidligere undersøkelse ble spurt om hvordan hennes "drømmerom" ville sett ut, svarte hun (Aagre; 1998):

"Litt større, mer jack så det blir fler myslampor, mycket større säng. Lite gammeldags engelsk stil. Mycket ljus".

Når jenterommet faktisk begynner å ligne på det subjektive drømmerommet, vil jeg anta at ei jente som dette ville være enda mer interessert i å presentere det for andre. Senere i artikkelen påviser vi at det faktisk er en klar sammenheng mellom de unges opptatthet av rommet som estetisk prosjekt, og tendensen til å svare ja til å presentere det. Tallene over viser iallfall at jenter som disponerer et ekstra rom i huset, og dermed kanskje har større utfoldelsesrom for sine estetiske ideer, i større grad svarer ja til å bli intervjuet.

Det kan tenkes at jenter rent allment estetisk gjør mere ut av rommet sitt(eller rommene sine) enn guttene, og at denne utfoldelsesmuligheten øker deres interesse for å eksponere rommet sitt til andre. Guttenes større orientering mot skjermaktiviteter, og mindre opptatthet av rommets helhetlige estetikk (se tallene senere i artikkelen), kan gi en mulig forklaring på kjønnsforskjellene. Gutters og jenters forskjellige måter å bruke rommene sine på kommer tydelig fram i det følgende avsnittet.

H v a   g j ø r   d e   u n g e   h j e m m e ?

Som en overgang mellom de rent boligmessige forholdene og de estetiske praksisene, presenterer vi her en kortfattet oversikt over noen av de gjøremål og aktiviteter som utspiller seg blant de unge i hjemmet generelt og på rommet i særdeleshet. Den første tabellen gir et bilde av relativt godt bilde på hva de unge svarer at de gjør "ganske mye" hjemme (dette er den "høyeste" kategorien blant svaralternativene). Den andre tabell viser i hvilken grad ulike aktiviteter finner sted på ungdomsrommet, eventuelt på andre rom i boligen.

Musikk og TV står sentralt for både gutter og jenter. Ellers er kjønnsforskjellene ganske slående. Det å stelle med utseendet tar "ganske mye" tid for atskillig flere jenter enn gutter (36.6% mot 4.1% ), mens dataaktiviteter er tilsvarende tidkrevende for guttene (32.9% mot 6.9%). Her følger resultatene for alle aktivitetsområdene.

Tabell 1 Aktiviteter som bedrives "ganske mye" i prosent etter kjønn

Aktivitet

Lese lekser

Husarbeid

Lesing

Musikk

Dataaktiv.

Hobbier

Se på TV

Utseende

Slappe av

Gutter

15.8

4.8

7.5

58.9

32.9

33.1

44.5

4.1

32.9

Jenter

26.0

3.1

16.8

76.2

6.9

17.6

36.6

36.6

20.6

Tabell 2 Rom som brukes oftest etter aktivitet og kjønn

(Bare det viktigste øvrige rom ("annet sted") tatt med i tabellen)

  Gutter Jenter

Aktivitet

Aktuelt for %

% på eget rom

% annet sted

Aktuelt for

% på eget rom

% annet sted

Lese lekser

100%

65.8%

11% i stua

100%

65.6%

16.3% på

kjøkken

Musikklytting

100%

76.7%

13.7% i stua

100%

89.3%

6.9% i stua

Musikkøving

37.7%

20.5%

4.1% i stua

37.4%

19.8%

7.6% i stua

PC-aktivitet

86.3%

39.7%

14.4% på datarom

61.8%

17.6%

20.6% på

"annet rom"

TV-titting

100%

33.6%

44.5% i stua

100%

25.2%

59.5% i stua

Eget utseende

90.4%

15.1%

61% på badet

99.2%

42%

51.9% på bad

Det er slående å se hvor mange forskjellige gjøremål som blir lagt til rommet.

2/3 av de unge leser lekser på rommet. Øvrig lesing foregår også først og fremst der.

76.7% av guttene og 89.3% av jentene foretrekker sitt eget rom når de lytter til musikk.

Stuen er det nest viktigste rommet når det gjelder dette. Femteparten av både guttene og jentene sier at de driver med musikkøvelser på sitt eget rom. Nær 40% av guttene driver med PC-aktiviteter på rommet sitt. De jentene som gjør dette, er i større grad på andre rom enn på sitt eget. TV-titting er den aktiviteten som i størst grad foregår på et annet rom enn ungdomsrommet, til tross for at 2/3 av de unge faktisk har TV på rommet sitt.

Når det gjelder ungdomsværelsets betydning for det utseendemessige, er kjønnsforskjellene slående. For jentenes del er dette rommet nesten like så viktig som badet når utseende krever sitt (42.0 mot 51.9), mens guttene i liten grad bruker sitt eget rom til dette.

D e   e s t e t i s k e    p r a k s i s e n e

    De unges bedømmelser om hva som betyr noe for dem på rommet varierer. Vår interesse er i første rekke rettet mot de kulturindustrielle produktene de forholder seg til, først og fremst samlingene av musikk, bøker og dataspill, men også plakatene og de unges samlete bedømmelse av rommets "sammensetning av farger (f.eks. på gardiner, tepper, vegger og møbler) og rommets pyntegjenstander", heretter i denne sammenheng benevnt som "rommets estetikk". Alt dette har med smak å gjøre, med å sette skillelinjer mellom det som er bra eller dårlig, viktig eller uviktig. Vi sier ikke at de estetiske praksisene skapes på rommet, vi konstaterer at de finner veien dit og blir brukt, vurdert eller verdsatt der. Vi ber om de unges egen gradering av betydning og får disse svarene:

Tab 7 Hva betyr "mye" for de unge

  Gutter Jenter
Musikksamlingen 41.1% 54.2%
Boksamlingen 12.3% 12.2%
Dataspill/CD-rom, mm 32.9% 6.9%
Rommets farger m.m. 17.8% 56.5%

Tallene viser at de estetiske praksisene i høy grad er kjønnsbetingete. Rommet som estetisk helhet ser ut til å interessere jentene i mye større grad enn guttene. Bare hver åttende gutt og jente tillegger boksamlingen en stor betydning. Musikksamlingen betyr mye for både gutter og jenter. Dataaktiviteter betyr mye for hver tredje gutt; bare 6.9% av jentene synes dette betyr mye for dem. Når det gjelder betydningen av plakatene, har vi ikke spurt direkte på denne måten, men den fjerdeparten som har beskrevet plakatene sine mest utførlig, består av 22 gutter og 47 jenter. Dette tilsvarer 15.1% av guttene og 35.9% av jentene. Denne forskjellen henger godt sammen med den ulike betydningen gutter og jenter tillegger rommets helhetlige inntrykk.

De estetiske praksisene og interessen for å bli intervjuet

Vi har sett at de estetiske praksisene følger relativt forventete kjønnsbetingete spor.

Det som er vel så interessant, er å undersøke hvordan mønstre i de estetiske praksisene påvirker interessen for å bli med til intervjudelen av undersøkelsen. I forlengelsen av vår påstand om refleksivitetens betydning, vil det være nærliggende å anta at de unge som engasjerer seg i å beskrive noe som betyr noe for dem, f.eks. plakatene, indirekte gir uttrykk for en refleksiv holdning til sine umiddelbare omgivelser. Når vi trekker ut den tredelen av guttene og jentene som sier mest om plakater som betyr noe for dem, finner vi iallfall en delvis bekreftelse på dette. Hele 55.3% av disse jentene sier ja til intervju. Dette er faktisk en av de underkategoriene i materialet med høyest ja-prosent overhodet. For guttenes del slo ikke dett så sterkt ut; ja-prosenten blant disse er ikke mer enn 27.1%, det vil si noe høyere enn gjennomsnittstallet.

Vi så i tallene over at atskillig flere jenter enn gutter sier at rommets estetiske helhet betyr mye for dem. Det viser seg likevel at de 53.4% av guttene som tillegger dette størst betydning, som svarer at rommet betyr "mye" og "ganske mye", har en klart sterkere tendens til å svare ja til intervju enn de øvrige guttene (34.6% mot 14.7%). De 56.5% av jentene som tillegger rommets estetikk størst betydning, ligger også over de øvrige i ja-prosesnt (40.5 mot 31.6). På dette punktet ser det altså ut til at guttenes rom-engasjement gjør sterkest utslag.

Også når det gjelder forholdet til egen musikksamling, slår engasjementet positivt ut.

Av de guttene som sier at musikksamlingen betyr mye, sier 30% ja til å bli intervjuet, mot 22.1% av de øvrige. For jentene er tendensen den samme, men ikke like sterk (39.4 mot 33.3). Det er en svak positiv sammenheng mellom bokinteresse og ja-tendens blant guttene, mens denne er svakt negativ blant jentene. De mest datainteresserte guttene viser seg å være mindre interesserte i å bli intervjuet enn de øvrige guttene. Tallene er her 19.3% mot 29.2%.

Den nærmere tredelen av jentene som sier at data betyr mye eller ganske mye, viser seg å være noe mer interesserte i å presentere rommet sitt enn de øvrige jentene. Forskjellen er imidlertid ikke særlig stor, 39.5% mot 35.2%.

Betydningen av de estetiske praksisene - diskusjon og oppsummering

De estetiske praksisene og det engasjementet som mest entydig henger sammen med oppslutningsprosenten i intervjuet, er det som har med rommets estetiske helhet å gjøre. De som er minst opptatt av dette, sier i klart større grad nei til å bli intervjuet. Selv om guttene allment virker mindre opptatt av rommet som estetisk prosjekt enn jentene, er sammenhengen faktisk enda klarere blant dem. Dette kan kanskje synes selvinnlysende. Ungdom som engasjerer seg i rommet sitt og syns at dens farger, dekorasjoner og pyntegjenstander har en viss estetisk betydning, er kanskje mer stolt av rommet sitt og føler dermed at de har noe mer å vise fram.

Musikken er den andre estetiske praksisen som ser ut til å henge nokså entydig sammen med interessen for å si ja til intervju. Det å bruke rommet til å lytte til musikk en setter pris på, vil i seg selv kunne skape et positivt forhold til rommet. Et annet spørsmål som kan reises, er om ikke de unges musikkinteresse i stor grad kan knyttes til en allmenn refleksivitet. Jeg snakker her særlig om de unge som knytter en bestemt personlig mening til musikken. Musikk er et sentralt ledd i de unges smaksdiskurs, og den personlige dømmekraft knyttet til musikk, krever begrunnelse og refleksivitet. For guttenes del blir skillelinjene enda tydeligere når vi sammenligner de mest musikkinteresserte med dem som musikksamlingen betyr lite eller ingenting for. 30% i den første gruppen sier ja til å presentere rommet sitt, mens bare 13.9% i den siste kategorien sier det samme.

Jentenes interesse for plakater går i stor grad i retning av stjerner fra musikk- og filmverdenen. De 35.9% av jentene som skrev mest om de plakatene som betydde mye for dem, beskrev først og fremst musikkplakatene. Disse jentenes ekstremt høye ja-prosent, kan kanskje forklares ved at det her skjer en konsentrasjon av to tendenser som begge øker ja-andelen blant jentene, nemlig interessen for rommets dekorasjoner og interessen for musikk.

For de av jentene som legger stor betydning i plakatene, får de dermed en refleksiv dobbelteffekt som dermed driver ja-prosenten oppover.

Det er først og fremst disse artefaktene som gjør utslag i materialet. Hvorfor villigheten til å bli intervjuet er så lav blant de mest datainteresserte guttene, er ikke umiddelbart lett å sannsynliggjøre. En slik negativ sammenheng finnes ikke blant jentene. Kan det være slik at en sterk guttedominert profil innenfor de estetiske praksisene, øker sjansen for en skeptisk holdning til intervju? Data er en slik "guttete" interesse, hvor det er stor kjønnsforskjell når det gjelder interessestyrke. Motorinteresse er en annen slik rendyrket gutteinteresse. For hver fjerde gutt gir denne interessen seg utslag i motor-relaterte plakater på veggene. Blant disse guttene viser det seg også at ja-prosenten lav, nærmere bestemt på 20%, mot 27% blant de øvrige guttene. Et åpent spørsmål er om gutter med sterk datainteresse i større grad har en annen sosial og refleksiv orientering, sammenlignet med gutter mer en mer "musisk" estetisk praksis?

Disse spørsmålene reiser videre spørsmålene om forholdet mellom de estetiske praksisene som finner sted hjemme og det sosiale og kulturelle livet som utspiller seg i ungdomsoffentligheten. Dette vil bli nærmere drøftet i artikkelens siste del.

A v s l u t t e n d e    t e o r e t i s k e   r e f l e k s j o n e r

Det private og det offentlige

Dikotomien privat/offentlig, forstått som arenaer med vidt forskjellige kjennetegn, blir etter mitt syn særlig tilslørende når det gjelder ungdom. Ungdomsrommets grad av "private" karakter er problematisk å definere på flere måter. Både musikken som finnes på rommet og de plakatene som henger på veggene, er i høy grad betinget av den ungdomsoffentligheten som de unge er en del av. Smaksnyanser og -fluktuasjoner fanges opp i det offentlige og "lander" i større eller mindre grad på rommene til den enkelte. Guttenes sterke "offentlige" fotballinteresse viser seg ofte også på de "private" veggene. I vårt materiale har så mange som 37.7% av guttene sportsplakater på veggene, mens bare 7.6% av jentene har det samme. Enkelte jenterom viser tydelig idoldyrking av enkelte popstjerner, men de deler svært ofte denne dyrkningen med andre jenter i det offentlige rommet. Flere av jentene i en av klassene jeg besøkte i forbindelse med undersøkelsen, var sterke tilhengere av Backstreet Boys og skrev mye om dette bandet i spørreskjemaet. Rommene til endel av disse jentene bar tydelig preg av dette fan-forholdet, både når det gjaldt musikkutvalget, plakatene og til og med bøkene. (Den mest betydningfulle boka til en av disse jentene var Backstreet Boys´ skoledagbok).

Flere fenomener kan også "starte" i det private og senere utfolde seg i det offentlige. En av våre intervjuobjekter hadde nettopp endret sin musikksmak, tydelig inspirert av sin eldre storebror. Denne nye interessen fikk flere "offentlige" utslag. Han mistet ytterligere interesse for den musikken som var mest utbredt blant kameratene. Han begynte å oppsøke spesialbutikker for å få tak i sin nye favorittmusikk, og brukte etterhvert nesten alle sine penger på denne nye pasjonen. Denne unge guttens mest inngående møte med musikken fant foreløpig mest sted på rommet, men vil siden kunne skape nye sosiale og estetiske allianser i det offentlige rommet, for eksempel i rollen som smaksleder for denne type musikk.

Kan rommet forstås som en selvpresentasjon i den Erving Goffmans betydning av ordet (Goffman; 1959)? Goffmans teatermetaforer kan være problematiske når det gjelder ungdomsrommet. Noen ungdomsrom vil være deloffentlige, dvs. tilgjengelig for enkelte av de nærmeste vennene. Vennene opptrer også sammen i det offentlige, og tar del i hverandres selvpresentasjon der. Vennene bidrar til å linke ungdomsrommet til offentligheten. De ville sannsynligvis reagere hvis de ikke kjente igjen noen av vennens rekvisitter og artefakter fra det han eller hun har vist av seg selv i klassen, i uformelle sammenkomster eller i den lokale fritidsklubben. Således er det vanskelig å tenke seg at rommet kan bli et rent back stage, estetisk helt frikoplet fra den unges offentlige estetiske praksis. I så måte vil et helt privatisert ungdomsrom være mest oppnåelig for en ungdom som i liten grad tar imot venner på besøk. Spørsmålet blir da om denne ungdommen i det hele tatt presenterer seg selv gjennom rommet? Kan en med mening presentere seg selv uten at en gjør det overfor en annen? En kan selvsagt innvende at en slik tilbaketrukket ungdom likevel vil presentere seg selv overfor andre medlemmer av sin egen familie, men i ungdomsårene er det jo nettopp ung-til-ung-presentasjonen som skaper grunnlaget for posisjonene og for smaksdommene.

Dette problemet blir kanskje lettere å løse hvis en deler ungdomsrommet inn i forskjellige arenaer, hvor ulike aspekter av selvpresentasjonen finner sted. I en tidligere studie trekker jeg fram tre ulike understrømmer som med ulik tyngde ofte kommer til uttrykk i rommet (Aagre 1998).

Den personhistoriske scenen handler om den unges samling av elementer fra sin tidligere historie. Det kan være fotografier fra barndommen, teddybjørner, bilder av småpikelaget i håndball, et modellfly som stadig henger ned fra taket, eller skoparet som en brukte som ett-åring. Det kan også være minner og ting med stor affeksjonsverdi fra avdøde beste- eller oldeforeldre. Denne arenaen handler om historie og tilhørighet, og den ungdomskulturelle kredibiliteten er uten betydning.

Ung-til-ung-scenen dreier seg om den delen av rekvisittene på rommet som i større grad har med den ungdomskulturelle agendaen å gjøre. Gjennom plakatene, musikksamlingen og samlingen av dataspill og CD-rom viser den unge fram tilknytningen til bestemte strømninger og varer som de deler med jevnaldrende i andre sammenhenger. Denne arenaen er blottet for det historiske elementet som kjennetegnet den personhistoriske scenen. Plakater av band som forbindes med 13-14-åringers musikksmak er imidlertid lite sannsynlig å finne på rommet, selv om dette bandet figurerte på veggen to år tidligere. En slik artefakt ville kunne true den unges kulturelle kredibilitet. Ung-til-ung-scenen er kollektivt orientert. Den kan selvsagt også være alternativ, men da med den ureflekterte mainstream som en inneforstått antitese. Det er bare mulig å være alternativ når en også blir oppfattet av flertallet som nettopp det, og i reflektert opposisjon til den utbredte mainstream-smaken.

På-vei-til-voksen-scenen er den tredje uttrykksdimensjonen i rommet. Prosjektet er her mer individualistisk, og interessen rettes mot objekter og artefakter som forbindes med eldre og mer "modne" ungdommer eller unge voksne. Rekvisittene kan være en samling av karamikk-kopper, kunstplakater eller filmplakater ( ikke av idoltypen) og ikke minst bøker. Siden bøker er lite representert på ung-til-ung-scenen4, vil boktitler som tilkjennegir en voksen, eventuelt er mer avansert smak, være aktuelle. CD-rom som handler om det allmennkulturelle, for eksempel oppslagsverk eller annet kunnskapsstoff, vil også kunne være en del av dette scenebildet. Av disse tre scenene er det ung-til-ung-scenen som går tettest på den samtidige ungdomskulturen (eller til en mer lokal og delkulturell omdefinering av den). På denne scenen er det også mest problematisk å trekke opp klare grenser mellom det offentlige og det private.

Ungdomsværelset som distingverende tegn

En analyse av tyngdefordelingen mellom de tre arenaene vil sannsynligvis kunne gi et inntrykk av den enkelte unges forhold til den uformelle ungdomskulturelle offentligheten. Noen unge, kanskje først og fremst jenter, vil på grunn av sin egen modenhet kunne føle seg hevet over de kulturelle uttrykksformene i den lokale ungdomskulturen. Deres rom vil da kunne forveksles med 20-25-åringens rom, kanskje mer større innslag av kunst, tyngre bøker og mer "voksen" sans for fargesammensetninger. En av våre intervjuobjekter ser ut til å være på vei mot dette. Hun ser ned på jevnaldrende klassevenninner som har et mer typisk fan-forhold til idolene sine, har plakater av dem på veggene og så videre. Hun føler selv at hun har et mer "modent" og fordypet forhold til den musikken hun liker og har også ønsker om å orientere seg mer mot kunstplakater. Hennes umiddelbare plan var å skaffe seg et plakateksemplar av "American Girl in Italy", det kjente bildet fra 1953 som finnes på svært mange voksnes vegger. På måter som dette kan ungdomsrommet speile flere av de distinksjonsprosessene som mange unge går inn i, for å tydeliggjøre seg selv i forhold til "de andre". Disse estetiske prosessene blir etter mitt syn det mest sentrale elementet i en bredere forståelse av hva ungdomskultur er, hvor posisjoneringene skjer i et spill som defineres fra ung til ung, og hvor det er vanskelig å se at motstand mot de voksne har noen framtredende plass.

Litteratur:

Bjurström, Erling (1997) Högt och lågt. Smak och stil i ungdomskulturen. Umeå: Borea

Bolin, Gøran (1998) Filmbytarna och makten att motstå. Stockholm. Locus 1/98

Bourdieu, Pierre (1972/1977) Outline on a Theory of Practice. London

Giddens, Anthony (1991/1996) Moderniteten og selvidentiteten København: Hans Reitzel

Goffman, Erving (1959) The Presentation of Self in Everyday Life New York

Gullestad, Marianne (1989) Kultur og hverdagsliv. Universitetsforlaget Oslo

Gullestad, Marianne (1993) Home Decoration as Popular Culture.
I del Valle (eds.)
Gendered Anthropology London: Routledge

Kildegaard, Bjarne (1987): Barneværelsets kulturhistorie. Den innebygde kontroll.
I Berentzen/Berggreen (eds.) Barns sosiale verden. Oslo: Gyldendal

Aagre, Willy (1998) En privat nøkkel til ungdomskulturen - ungdomsværelsene som speiling av ungdomskulturen. I Bugge/Gjems (eds.) Time-out! Bergen: Fagbokforlaget


Fotnoter:

1 Termen ungdomskultur (Jugendkultur) ble opprinnelig skapt av den tyske ungdomsforskeren Gustav Wyneken i 1914.

2 Utplukkingen skjedde på forskjellig grunnlag i de tre landene, men samlet sett er det ikke betydelige forskjeller på de 48 som til slutt ble intervjuet og de 85 som opprinnelig sa ja til intervju.

3 Denne gruppen har "etablert" seg selv, gjennom det som i samfunnsvitenskapen betegnes som selvseleksjon.

4 I vårt materiale ser det ut til at guttenes orientering mot fantasy-litteraturen er en del av ung-til-ung-scenen.

 

[ Toppen av siden ]

 
Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster Avdeling for lærerutdanning : Ungdomskultur