|
Marit Strandquist: Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus | Copyright © 1999 forfatteren |
11. VURDERING AV KONKLUSJONENE I PROSJEKTETRapporten beskriver fremgangsmåte og resultater av prosjektet "Praktisk veiledning". Flere av temaene vurderes underveis, og sammenlignes med andre studier. Det kan avslutningsvis allikevel stilles spørsmål ved om resultatene i studien er til å stole på. En kan også betrakte konklusjonene i et videre historisk og samfunnsmessig perspektiv. Innen forskning er det vanlig å stille spørsmål til studiers validitet og reliabilitet. Det dreier seg om å se kritisk på om man undersøker det man gir seg ut for å undersøke, at problemstilling og saksforhold fremtrer tydelig, og om at behandling av undersøkelsesresultatene er til å stole på. Prosjektet er imidlertid like mye organisasjonsutvikling som forskning. Metoden ble beskrevet som en strategi for endring gjennom demokratisk dialog, og også beskrevet som et ledd i aksjonsforskning. Begge forklaringsmåter bunner i idéen om at kunnskap fra psykologi og kommunikasjonsteori skal anvendes praktisk i samfunnet.
Det er vesentlig at alle som berøres av problemstillingen får komme til orde. Budskapet må formidles tydelig og åpent, og mottas med en lyttende og åpen holdning. Budskapet må treffe blink. Det hjelper ikke med en åpen samtale, dersom samtalen fokuserer på uvedkommende tema. KOM DE RETTE PERSONER TIL ORDET? Deltakerne i prosjektet representerte de aktuelle interessegruppene, og gjenspeilet beslutningsapparatet som må tre i kraft for å gjennomføre endringer vedrørende problemstillingene. Kun ett av de fire sykehusene i fylket deltok med representanter i prosjektgruppen. Dette sykehuset tar imot 50% av studentene i kliniske studier. Gjennom prosjektmøtene og i tiden etterpå kom det frem ønsker om hvem som burde få anledning til å uttale seg i høringsrunden. Det var særlig ønsker om at studentene, de øvrige tre sykehusene og Norsk Sykepleierforbund Vestfold skulle få uttale seg. Disse ble derfor invitert til å avgi høringsuttalelse. Sammensetningen av prosjektgruppen kan ha påvirket hvilke synspunkter som kom klarest frem. Dersom representanter fra lokalsykehusene og studenter også hadde deltatt i prosjektgruppen, kunne dette ha økt erfaringsbredden. I høringsrunden fikk imidlertid alle som ble foreslått, og alle som selv ønsket det, avgi sine uttalelser. Studentene har ikke gitt uttrykk for noen innvendinger i forhold til at de ikke deltok i prosjektgruppen, eller til fremgangsmåten for øvrig. De gav sin tilslutning til avtaleforslaget i høringsrunden og da avtaleforslaget var til behandling i styret ved Avdeling for Helsefag. I høringsrunden ble kontaktsykepleiere og sykepleieledere bedt om å uttale seg hver for seg, og likeledes lærere og ledere ved høgskolen. Oversykepleiere ble bedt om en uttalelse sammen med sjefsykepleier. Det viste seg at høringsuttalelsene i flere tilfelle ble gitt av andre enn de som direkte var forespurt. Oversykepleiere deltok i liten grad i prosjektet. Bare én oversykepleier sendte inn egen uttalelse. Sjefsykepleiere avga høringsuttalelse alene eller sammen med avdelingsykepleiere og kliniske veiledere. I flere tilfeller uttalte ledere seg også sammen med kontaktsykepleiere. Det er vanskelig å si hvilken betydning dette har for om budskapet, fordeling av oppgaver i studentveiledning, ble tilstrekkelig belyst. KOM ALLES BUDSKAP ÆRLIG OG KLART FREM? Gustavsen (1990) beskriver viktige dialogkriterier i en demokratisk dialog. Disse presenteres i rapportens kapittel 4. Både deltakerne i prosjektgruppen og høringsinstansene hadde erfaringer og var godt kjent med studentveiledning. Det ble lagt vekt på at det skulle være like mange deltakere fra hver av de sentrale aktørgruppene. Prosjektgruppen var derfor sammensatt av to representanter fra hver gruppe. Både gjennom prosjektgruppefasen og høringsfasen ble det lagt vekt på at deltakerne skulle ha anledning til å samrå seg med andre og kunne forberede seg gjennom informasjonsskriv og referater. Alle parter ble oppfordret til å se saken fra sin side; som for eksempel kontaktsykepleier eller avdelingsykepleier. Det ble lagt vekt på å få med alle synspunkter og finne løsninger som ivaretok alle parter best mulig. I prosjektgruppefasen bidro deltakerne selv til vurdering av åpenhet og tydelighet gjennom møtene. Det var samstemmighet om at budskapet kom tydelig frem, og at klimaet i gruppen var åpent og imøtekommende. Dette kom frem gjennom møtereferatene, og responsen på disse. Det ble imidlertid satt noen grenser for debatten. En slik ramme var å holde seg til rammeplanens krav om én fast sykepleierkontakt til hver student. Dette kan ha bremset deltakernes resonnementer i retning av at én sykepleier kan være den faste sykepleierkontakten for flere studenter. Prosjektgruppen var inne på denne muligheten, men la den fort til siden. Responsen fra høringsrunden viste at til tross for informasjonsbrev og -møter underveis, så opplevde mange det overrumplende at prosjektgruppens anbefalinger var å avslutte ordningen med kliniske veiledere. Denne responsen var sterkest fra sykehusene som ikke hadde representanter i prosjektgruppen. I høringsrunden var det ingen alternative forslag til løsning på utfordringen å redusere antall veiledere rundt studenten. Konklusjonen etter høringsrunden ble derfor å stå fast på bortfall av kliniske veiledere. Avdelingsstyret la ved realitetsbehandlingen av avtaleforslaget vekt på at innføring av avtalen i en overgangsfase burde skje kun for de sykehus eller avdelinger som ønsket endring. Beslutningen om å velge bort klinisk veileder er belyst i eget kapittel i rapporten (kapittel 6.3), for å øke muligheten for å vurdere om valget var hensiktsmessig. Debatten ble også bremset når det gjaldt betaling til kontaktsykepleiere. Dette temaet kom sterkt frem i høringsrunden og fikk dermed allikevel en betydelig plass i prosjektet. Den økonomiske siden ved saken belyses i rapportens kapittel 6.2.3. Gustavsen (1990) beskriver at den demokratiske dialogen kan hemmes dersom deltakere har skjulte motiver for sin deltakelse. Sykepleiere har arbeidet mye med å begrunne og beskrive sitt fag og yrke. Den sterke etterspørselen etter økonomisk godtgjøring kan være preget av sykepleieres generelle arbeid for faglig anerkjennelse. Etter høringsrunden ble høringsuttalelsene lest og oppsummert av prosjektleder. Fremgangsmåten er beskrevet i kapittel 4.3. Her kunne det være en mulighet for ensidig tolkning av resultater. Ledelsen ved Avdeling for helsefag ved Høgskolen ble overrakt de originale høringsuttalelsene og fikk dermed mulighet for egen og objektiv vurdering. Prosessen kan også vurderes forskningsmetodisk. Ved aksjonsforskning er det en fare for at det blir for stor fokusering på aksjonen, og mindre på forskningen. I rapporten er det lagt vekt på å belyse tema som skapte mye reaksjoner og debatt. Dette for at alle parter selv skal få en anledning til kritisk vurdering og respons på prosjektarbeidet og avtalen som ble utviklet. TILBAKE TIL PROBLEMSTILLINGENE Kapittel 2. presenterer problemstillingene i prosjektet. Det stilles spørsmål om hvilke aktører som kan og bør involveres i studentveiledning i klinisk praksis. Likeledes hvordan oppgaver kan og bør fordeles mellom aktørene. Gjennom prosjektgruppearbeid og høringsrunde fordeles oppgavene på én kontaktsykepleier, lærer, avdelingsykepleier, student og ledere ved høgskolen og på praksisstedet. Oppgavene i studentveiledning synliggjøres, og fordeles utfra aktørenes ansvarsområde, tilgjengelighet og kompetanse. Deretter settes oppgavefordelingen opp i en formell avtale. Torunn Hamran (1992) beskriver pleiekulturen, og dennes møte med nye samfunnsmessige krav. Hun beskriver at det moderne samfunn preges av en stor offentlig sektor. Dette innebærer en sterk tendens til at oppgaver i samfunnet splittes opp og blir skilt ut i egne ansvarsområder. Statlige krav til effektivitet og kvalitet, for eksempel overfor helsetjenesten, bidrar til behovet for å synliggjøre og kvantifisere arbeidet. Oppgaver som tidligere ble ivaretatt av fellesskapet, som å ta seg av syke og gamle, har etterhvert blitt overført til offentlige instanser. Hamran gjør oppmerksom på verdiene som ligger i pleiekulturen. Hun viser at pleiepersonalet søker å ta vare på verdier som oversikt over avdelingen og kjennskap til den enkelte pasient. Ved innføring av en ny organisasjonsform, er det ønskelig for pleiepersonalet å ivareta de samme verdiene. Hamran beskriver hvordan endring av organisasjonsformen ikke løser problemene i seg selv. Dette mener hun kan skyldes at også andre verdier preger organisasjonsformen. En slik verdi kan være effektivitet. I historisk perspektiv var sykepleietjenesten tidligere både ufaglært og ubetalt. Det moderne samfunn vokste frem, og etterhvert fikk sykepleiere både opplæring og betaling. Samfunnsutviklingen førte til en stadig spesialisering og oppdeling av funksjoner. I dette perspektivet kan prosjektet "Praktisk veiledning" sies å være ett ledd i en ytterligere synliggjøring og kvantifisering av samfunnsoppgaver. Ansvaret for opplæring av sykepleiere var først sykehusets oppgave, og senere ansvaret til utdanningsmyndighetene. Nå spesifiseres det fra mange instanser hvordan opplæring er et felles ansvar, og hvordan samarbeidet kan struktureres. Prosjektet peker ut én av sykepleierne til å samarbeide med lærer om veiledning av studenten, og gir denne sykepleieren honorar for oppgaven. Ved å betale enkeltpersoner for å utføre en oppgave fellesskapet tidligere ivaretok sammen, er det på sin plass å reflektere over grunnverdier i sykepleie og opplæring.
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus
Copyright
©
1999
forfatteren
|