Marit Strandquist:
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

2. PROBLEMSTILLING OG MANDAT

I intervjuundersøkelsen om praksisstudier som ble gjennomført i Vestfold våren 1997 (Lyberg og Strandquist, 1998) kom det frem et behov for å se nærmere på veilederne rundt studenten, og samarbeidet mellom dem. I sykehuspraksis, ved medisinske og kirurgiske avdelinger, hadde studentene tre typer veiledere: Lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder.

BAKGRUNN

Innføringen av ordningen med klinisk veileder i tillegg til lærer og kontaktsykepleier som studentveiledere i praksis skjedde da Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) bevilget øremerkede midler ved Rammeplanrevisjonen i 1992.

Rammeplanen av 1987 for 3-årig grunnutdanning i sykepleie ble da revidert i forhold til at tid i klinisk praksis ble redusert med 20 uker. Praksis kunne i stedet kompenseres med annen praksisrettet undervisning i skolen. Rammeplanens revisjon i 1992 lå til grunn for Fagplan og organisering av klinisk praksis ved sykepleierutdannelsen i Vestfold i perioden fra 1993 til vår 1998.

Høgskolene ble utfordret i å finne modeller for hvordan midlene fra departementet kunne benyttes til kjøp av kliniske veiledningstjenester for studentene i praksis. KUF satte i utgangspunktet som forutsetning at de øremerkede midlene ikke kunne brukes til personlig lønn til kontaktsykepleiere.

I Vestfold ble det besluttet å forsøke kjøp av klinisk veiledning innenfor all somatisk praksis i sykehusene og noe innen psykiatrisk praksis. Sykepleiere på post ble frikjøpt i deler av sin stilling for å være kliniske veiledere. Klinisk veileder ble et supplement til lærer og kontaktsykepleier, som fortsatte som studentveiledere.

I sykehusene ble sykepleiere i første omgang frikjøpt for å være kliniske veiledere etter to modeller. En modell var å frikjøpe sykepleier i hel stilling, for å ha klinisk veiledningsansvar for flere sengeposter. Den andre modellen var frikjøp av sykepleiere i ¼ stilling, for klinisk veiledning av studenter primært på egen post. Etter en evaluering av modellene, ble sykepleiere de siste årene frikjøpt etter sistnevnte modell.

Departementet avsluttet forsøksordningen og bevilgning av øremerkede midler 1 januar 1996. Ved Høgskolen i Vestfold fortsatte kjøp av klinisk veiledning etter sistnevnte modell i sykehusene. Utgiftene til dette ble fra 1996 dekket via Høgskolens budsjett.

Kliniske veiledere i Vestfold var hele tiden et supplement til lærer og kontaktsykepleier som studentveiledere.

PROBLEMSTILLING

Synspunktene som kom til uttrykk i studien (Lyberg og Strandquist, 1998) pekte på et tilsynelatende motsetningsfylt forhold: På den ene siden ble kliniske veiledere ansett som kvalitetshevere av studentveiledningen. På den andre siden rådde det uklarheter og ambivalens omkring funksjonen. Det ble pekt på behovet for utdypning av det motsetningsfylte forholdet.

Lærer: Lærer ble efterlyst i praksis. Intervjuene viste stor enighet om at samarbeidet mellom lærer og kontaktsykepleier må styrkes.

Kontaktsykepleier: Partene var enige om at kontaktsykepleier var sentral i studentveiledningen, og at hun/han utførte et betydelig arbeid uten nevneverdig anerkjennelse, veiledning eller belønning. Det kom frem at kontaktsykepleiere selv ønsket å veilede studenten og samarbeide med lærer, men at frigitt tid til dette ville være nødvendig.

Klinisk veileder: Ved sykehusene var det enighet om at kliniske veiledere hadde bidratt til kvalitetsheving av studentenes kliniske praksisstudier. Mange uttrykte likevel usikkerhet eller ambivalens til ordningen. Det ble sett på som negativt at det ble mange som skulle samarbeide omkring den enkelte studenten.

Samarbeid: Det var oppfatninger om at mange veiledere rundt studenten fører til en uklar arbeidsfordeling og forvirring omkring den enkelte veileders rolle og mandat.

Andre drivkrefter bak prosjektet "Praktisk veiledning"var evalueringer som var gjennomført ved Avdelingen og nasjonale føringer som varslet behov for styrking av de kliniske studier i utdannelsen.

Følgende problemstillinger ble utledet:

  1. Hvilke aktører kan og bør involveres i studentveiledning i somatisk sykehuspraksis?
  2. Hvordan kan og bør oppgaver fordeles utfra aktørenes ansvarsområde, tilgjengelighet og kompetanse?

MANDAT

Prosjektet "Praktisk veiledning" fikk i mandat å utforme et forslag til samarbeidsavtale om veiledning av sykepleiestudenter i klinisk praksis. Avtaleforslaget skulle være på sengepostnivå i sykehus, og skulle foreligge ultimo mars 1998. Alle parter som var involvert i studentveiledning; både studenter, ansatte i praksisfeltet og ansatte ved Avdeling for helsefag, skulle ivaretas. Det endelige målet for prosjektet skulle være å styrke studentenes mulighet for utvikling av klinisk kompetanse. Det skulle tas hensyn til eksisterende økonomiske rammebetingelser. Prosjektet "Praktisk veiledning" ble gjennomført ved Avdeling for Helsefag, Høgskolen i Vestfold, studieåret 1997/98.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Marit Strandquist:
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold