Avdeling for lærerutdanning 
 
Fokus på pedagogiske tekster 4
To artikler om vurdering av lærebøker
Copyright © 2001 forfatterne /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold

Tollef Thorsnes:

Lærebøker i kunst og håndverk på ungdomstrinnet, noen betraktninger sett i forhold til tyngdepunktet i faget; praktisk skapende arbeid.


Innhold:

I forbindelse med innføringen av Kunst og håndverksfaget i L97 er det for første gang utviklet lærebøker for faget i grunnskolen. Denne artikkelen belyser lærebøker på ungdomstrinnet ut fra det som skal utgjøre hovedtyngden i faget, praktisk skapende arbeid. Den første delen av artikkelen er derfor viet begrepet praktisk skapende arbeid. Her presenteres og operasjonaliseres dette begrepet slik at det kan brukes til å analysere lærebøker i faget. I artikkelens andre del benyttes begrepet som redskap for å se nærmere på i hvilken grad og på hvilke måter lærebøker i kunst og håndverk på ungdomstrinnet ivaretar intensjonen om praktisk skapende arbeid. I denne delen av artikkelen presenteres så sentrale funn, og til slutt følger en kort oppsummering av konklusjonene og avsluttende refleksjoner.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Praktisk skapende arbeid som redskap for kunnskapstilegnelse i Kunst og håndverk

Begrepet praktisk skapende arbeid kom inn i faget med Kunst og håndverksplanen i L97, og det foreligger foreløpig lite spesifikt stoff om begrepets innhold. Derfor er det i denne artikkelen viet relativt mye plass til et forsøk på å avklare dette.

I 1995 utkom artikkel- og essaysamlingen Formingsfagets egenart som del i kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementets prosjekt Evaluering av formingsfaget i grunnskolen (Tronshart 1995). En rekke sentrale personer, fra grunnskolelærere til høgskoledosenter, belyste fagets egenart fra ulike vinkler. Samtlige bidragsytere fremhevet fagets vekt på «verkstedpreget, prosess og elevorientert undervisning» (er dette sitat, bør det være sidehenvisning) som sentralt for at elevene skal kunne oppnå en helhetlig kunnskapstilegnelse.

Dette sammenfaller med følgende oppsummering om læring som Phillips og Soltis gjør i boken "LÆRING, teorier og prinsipper for læring":

      Mennesket som lærende er aktivt, både fysisk og mentalt, og denne aktiviteten synes å være en vital ingrediens i læreprosessen. John Dewey understreket at det er feilaktig å tenke på fysisk og mental aktivitet som ikke-relaterte; ordene "fysisk" og "mentalt" er avsporende - den mentale og vice versa. Vår diskusjon av arbeidene til Dewey, Piaget, Køhler,Lave og Wenger, og Newman, Griffin og Cole, skulle ha understreket dette generelle poenget. (Phillips og Soltis 2000:130)

Sitatet kan stå som en essens av hva alle bidragsyterne i Formingsfagets egenart forsøker å konkretisere fra sine ulike ståsteder.

Senere har vi fått den nye læreplanen, hvor Kunst og håndverk er blitt det 4. største faget i skolen, og hvor praktisk skapende arbeid skal utgjøre hovedtyngden i faget. "Faget Kunst og håndverk har sin hovedtyngde knyttet til praktisk skapende arbeid med form og farge i ulike materialer" (L97:190 min utheving). Dette begrepet peker nettopp mot verkstedpreget, prosessorientert og elevorientert undervisning. I «Formingsfagets egenart» møter vi sentrale overordnede ideer, teorier og erfaringer om læring knyttet til Forming/Kunst og håndverk. Dette danner bakteppe for det følgende som mer spesifikt prøver å belyse innholdet i praktisk skapende arbeid.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Tre taksonomier
En vanlig modell i forbindelse med kunnskapstilegnelse er å sette opp ulike mål, som kognitive mål, affektive mål og ferdighetsmål. Innenfor hver av måltypene er det igjen utviklet forskjellige taksonomier, for eksempel Blooms taksonomiske system for ulike nivåer av kunnskapstilegnelse innenfor kognitiv kunnskap. Det laveste nivået er hukommelse. De høyeste nivåene er å kunne vurdere stoff, bl.a. drøfte og bedømme, og kunne sette det i syntese med annet stoff. Slike taksonomier finnes også innenfor utvikling av ferdigheter, som Simpsons taksonomi. Her er laveste nivå persepsjon som blant annet går ut på å oppdage, gjenkjenne og registrere. Deretter følger handlingsberedskap, imitasjon og planløs prøving, vanemessig handling, komplekse ferdigheter og som høyeste nivå, bearbeidede og utviklede ferdigheter. Innenfor kategorien affektive mål har Krathwohl laget en taksonomi. Laveste nivå er mottakelighet som å sanse, merke, være følsom overfor. De neste nivåene er reagering, verdsetting, organisering og som høyeste nivå karaktersetting ved verdi eller et verdisystem (Bjølseth 1993).

I Kunst og håndverksplanen i L97 finner vi denne formuleringen: "Oppleve, uttrykke, reflektere er overordnet fagstrukturen og skal prege opplæringen og arbeidet i faget" (L97:192 ).Ved en sammenligning av disse begrepene med affektive mål, kognitive og ferdighetsmål er det tydelig at de handler mye om det samme. Begrepet opplevelse er knyttet til det affektive, uttrykke til det affektive, kognitive, ferdighetsmessige og reflektere til det kognitive. Undervisningen skal altså ivareta at elevene i læringsprosessen lærer gjennom opplevelse, uttrykk og refleksjon. Derved oppnår elevene kunnskapstilegnelse i forhold til både affektive mål, ferdighetsmål og kognitive mål.

En slik læringsform utfordrer mange sider av mennesket i læringsprosessen og kan betegnes som en helhetlig kunnskapstilegnelse. Kunst- og håndverksplanen i L97 sikter altså mot at opplæringen i faget skal skje på en slik helhetlig måte. Det motsatte er undervisning hvor elevene for eksempel kun utfordres i rene kognitive oppgaver eller i ren ferdighetstrening.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Teori, praksis og poesi som grunnleggende forståelsesformer
En annen måte å nærme seg kunnskapsbegrepet på, har Christian Norberg Schulz i sin artikkel «den poetiske forståelsesform» som er utgitt i Lærerutdanningsrådets temahefte «Hovedfag i lærerutdanningen» fra 1994.
Norberg Schulz ser her på praktisk arbeid som én vei til kunnskap og forståelse, teori som en annen vei og poesi som en tredje. Den poetiske handler om menneskets læringspotensiale gjennom åpenhet mot alle sansbare forhold, og hvor du i et direkte møte med for eksempel en fugls flukt kan erfare luft, vind, lys osv.

      Når vi ser, forstår vi på en annen måte enn når vi tenker og handler. Vi oppfatter spontant «noe» som ting og mening, og sier: «fugl», «tre», «himmel», «jord»... Og straks kommer en rekke sammenhenger inn i bildet: fuglen oppleves både i sin flukt, som form, og i sin fargeprakt, ja, kort og godt som en kompleks kvalitet mellom andre ting. [---]I allminnelighet er opplevelsen av kvalitet vårt mest opprinnelige forhold til verden (Norberg-Schulz 1994:13).

Videre i artikkelen tar Norberg-Schulz for seg at teori er den forståelsesformen som i dag har overvekt i forhold til det praktiske og poetiske. Teorien og naturvitenskapen setter ofte opp hvert forhold i vår komplekse verden som eget forskningsemne. På den måten isolerer vi tingene fra hverandre, noe som kan føre til at vi kan miste helhetsforståelse og utvikle de verst tenkelige og truende produkter.

      Teoretisk eller vitenskaplig tenkning tar i prinsippet for seg kvantiteter, mens praksis snarere enn å fastholde en kvalitet, går ut på å frembringe noe som kan være mer eller mindre brukbart. Hvilken forståelsesform er det da som fastholder de kvaliteter som er verdens mest opprinnelige innhold? Min tittel antyder svaret: den poetiske forståelsesform. En kvalitet er noe som ikke kan måles og veies; den må gripes i et bilde som direkte forteller oss hva den «er» (Norberg-Schulz 1994:14).

I dag har vi ifølge Norberg-Schulz stort sett mistet den poetiske forståelsesform, og han trekker altså opp et dystert fremtidsbilde om vi ikke vinner den tilbake:

      Det er min overbevisning at bare en gjenoppvekkelse av den poetiske, kvalitative forståelsesform kan overvinne omverdenskrisen. For mennesket gjør det det er, og blir det det gjør. Når det poetiske går tapt, reduseres alt til «behov» og «ressurs», det vil si, til det som er målbart! Men det kvalitative er jo ikke målbart! (Norberg-Schulz 1994:23)

Norberg-Schulz ønsker altså en bedre balanse mellom forståelsesformene ved at den poetiske forståelsesformen må få større vekt i skolen. Lærerens oppgave blir å ivareta at elevene lærer gjennom helhetlige læringsprosesser, med opplevelse, undring og refleksjon uttrykt gjennom praktisk skapende arbeid. På denne måten vil en kunne ivareta også den poetiske forståelsesform og derved bidra til danning av hele mennesket.

I forhold til de omtalte målkategoriene ser vi at kunnskapsområdene teori, poesi og praksis sammenfaller godt, teori mot det kognitive og det praktiske med ferdighetene, mens det affektive kan sies å ha med det poetiske å gjøre.

I skolesammenheng er affektive mål også ofte kalt holdningsmål, og på den måten passer det godt med en poetisk forståelsesform, for den poetiske forståelsesformen handler om å trene seg i å møte helheten åpent, se, sanse og erfare de ulike delene og gripe virkeligheten gjennom tingenes «vesen». I Krathwohls taksonomi for holdningsmål finner vi under nivå 1: mottagelighet, stikkord som «være innstilt på», «være følsom overfor», «se», «smake», «lukte», «sanse». At det å utvikle seg i denne forståelsesformen vil påvirke holdninger og følelser i en positiv retning, kan ikke betviles.

De ulike kategoriene for kunnskapstilegnelse og forståelse er skjematiske og antyder sammenhenger mer enn de er fastlagte kategorier. Det innebærer at et lærende menneske i større eller mindre grad vil erfare både kognitive, ferdighetsmessige og affektive utfordringer. Det er en slik forståelse av begrepene som ligger til grunn i fortsettelsen.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Opplevelse, uttrykk, refleksjon, intuisjon og analyse som sentrale begrep i praktisk skapende arbeid
Kunst og håndverksplanen i L97 setter altså opp begrepene oppleve, uttrykke og reflektere som overordnet fagstrukturen. Vi har nå sett at det innebærer et helhetlig læringssyn som kan ivareta at elevene tilegner seg kunnskap gjennom bla. opplevelse og undring, praktisk arbeid og refleksjon. I fortsettelsen er begrepet praktisk skapende arbeid brukt som betegnelse på dette forholdet. Praktisk skapende arbeid vil altså kunne bidra til at elevene utvikler både en teoretisk, praktisk og poetisk forståelsesform.

I undervisning er det ofte vanlig å benytte modellen oppleve-uttrykke-reflektere som ulike stadier i en skapende prosess. Opplevelsen blir da inntrykksfasen, hvor du gjennom møter med kunst og formkultur, materialer, redskap, ytre eller indre natur får impulser eller inntrykk til å ville skape selv. Med bakgrunn i dette går du inn i et skapende arbeid - uttrykksfasen - hvor du produserer egne arbeider. I etterkant er det tid for refleksjon rundt prosessen du har gjennomgått.

Dette kan være én måte å arbeide etter modellen, men kanskje en nokså grunn måte. Opplevelser, undring og refleksjoner er vel mer en del av hele den praktisk skapende prosessen. Det er naturligvis noen impulser og inntrykk som representerer idésiden, idéer som gir vilje til uttrykk, og som gir kraft. Det kan være forhold knyttet til indre natur - den indre verden - dine egne følelser og erfaringer. Det kan være forhold knyttet til ytre natur - den ytre verden - som for eksempel møter med naturens storhet. Det kan være et materiale som driver deg, eller redskaper og ikke minst kan det være møter med kunst og formkultur. Men alle disse impulsene/ inntrykkene/opplevelsene gir tanker og erfaringer der og da, som det er naturlig å reflektere over så og si i samme tid. De fleste vurderer og reflekterer over en ide før de setter i gang og realiserer den.

På samme måte er det i uttrykksfasen. Kontinuerlig i en skapende prosess utfordres den opprinnelige ideen, du må tenke og reflektere igjen. Tegneren og læreren på Statens Håndverks- og Kunstindustrihøgskole(SHKS) i Oslo, Gunnar Aune sier det slik i samtaler og intervjuer i forbindelse med presentasjon av skapende prosesser i en fagbok i kunst og håndverk:

      Utgangspunktet for mitt motiv kan være et begrep, en tanke, en gjenstand, et landskap, - kort sagt er motivet bare et påskudd for å lage et bilde. Når man derfor opplever at bildet tar en annen vei enn man forestilte seg, føyer man seg og forsøker å komme i dialog med bildet. Jeg har også opplevd å være så fascinert av et motiv at jeg har tvunget et bilde i kne hvis det søker å unnslippe, men jeg er også åpen for følgende freidige uttalelse fra en fransk billedkunstner: «Bildet er ikke ferdig før den opprinnelige idéen er fullstendig ødelagt» (Teigen og Thorsnes 1998:17).

Kunsthåndverkeren Konrad Mehus, som bidro på tilsvarende måte som Aune med fagboken, beskriver forholdet mellom oppleve - uttrykke - reflektere på denne måten:

      Jeg har et mentalt bilde på hvordan jeg arbeider med idéene; «jeg leter og finner». Det er ingen forskjell på om jeg arbeider med et spill, et smykke eller en kniv.
      Utfordringene og problemene er forskjellige, men måten å arbeide på er den samme. Det er form, innhold, kunstneriske uttrykk, farve, tekniske egenskaper, og materialkvaliteten som bestemmer mine valg.
      Et eksempel: å lage kniv. En kniv er fra gammelt av et verktøy, et redskap, i dag en del av finkulturen. Det er mannen som bruker kniv. Form og funksjon er viktig. Jeg ville lage en kniv, et verktøy, til eget bruk, ganske alminnelig. Men mye kan skje underveis, ideen kan endre seg, det skjer noe uventet, noe du ikke hadde tenkt på, og resultatet blir noe annet enn du planla, for eksempel en banankniv. Bananformen oppstod i prosessen!
      Folk ser en banankniv og sier: En banan kan ikke være en kniv! TULL, ser de ikke at det er en svært god kniv! Arbeidet med kniv førte til mange kniver: foldekniver, nebbkniver, slirekniver og skulpturale kniver. (Teigen og Thorsnes 1998:18).

Sitatene fra Aune og Mehus representerer kvalitative utsagn fra praktisk skapende arbeid i både to- og tredimensjonal form, både bilde, bruksform og skulptur. Utsagnene handler mye om det samme, blant annet at det å uttrykke innebærer en stadig vekselvirkning mellom oppleve -uttrykke - reflektere. Å separere begrepene til å gjelde ulike faser av en skapende prosess, vil derfor være lite hensiktsmessig.

Et annet sentralt kjennetegn ved praktisk skapende arbeid er interaksjonen mellom intuisjon og analyse. Intuisjon kan i denne forbindelse beskrives som en persons indre søken etter å gi en idé form. Der Mehus beskriver at bananformen oppstod i prosessen, og Aune beskriver at bildet tar en annen vei enn han forestilte seg, finner vi treffende utsagn på at intuisjonen har vært drivkraften. Intuisjon er ikke en idé som faller deg inn etter innfallsmåten, men kommer oftest som resultat av personens intensive og konsentrerte fokusering i et område over tid. Både Aune og Mehus har lang erfaring fra arbeid med idéer, form, redskaper og materialer. Denne kunnskapen ligger i bunnen når de på nytt gir seg i kast med et bilde, en bruksform eller skulptur. Det handler om å være vár, gå inn i en idé på en åpen måte, lytte til materialet, formen og idéen - en affektiv kunnskapstilegnelse, en opplevelsesbasert kunnskapstilegnelse eller mer presist, utvikling og anvendelse av en poetisk forståelsesform.

Analyse er mer den siden av den praktisk skapende prosessen hvor logikken, analysen og refleksjonen er hovedingrediens. En praktisk skapende prosess går over tid. Etter en arbeidsøkt hvor du oppdager at «bananformen» er oppstått, er det tid for analyse. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Mehus var overrasket over banankniven han endte med når han i utgangspunktet hadde bestemt seg for å lage en god, ganske alminnelig kniv. Med banankniven i hånden kom tid for analyse og refleksjon. Arbeidet førte, som Mehus sier, til mange kniver.

Billedkunstneren og professoren ved SHKS, Axel Tostrup, var også bidragsyter i arbeidet med fagboken, og han beskriver en praktisk skapende prosess slik:

      Temaet i arbeidene mine er livssyklusen, fødsel, det erotiske og døden. Jeg bruker alle tilgjengelige verktøy for å oppnå det jeg ønsker av uttrykk og spor. Sporene er viktige. Kunstverkene fødes i en rask, fysisk dialog hvor intuisjon og det ubevisste er sentrale ingredienser i symbiose med det reflektive, bevisste (Teigen og Thorsnes 1998: 17).

Tostrup beskriver her en praktisk skapende prosess som en fysisk dialog mellom han selv og form, redskap og materiale, og hvor intuisjonen som intensjonal fenomenologisk tilnærmingsmåte arbeider i symbiose med refleksjonen som teoretisk forståelsesform.

I Kunst og håndverk er altså hovedtyngden av arbeidet lagt til en slik praktisk skapende arbeidsform, hvor annet teori- og ferdighetsstoff bør knyttes til det praktisk skapende arbeidet. Det betyr for eksempel at teoretisk kunnskap om og i kunst og formkultur, form, farge og komposisjon, - og teoretisk og praktisk kunnskap i materialer, redskaper og teknikker skal knyttes til det til enhver tid praktisk skapende arbeidet. Dette er formulert slik i kunst og håndverksplanen: "Komponentene kunst og formkultur, form, farge og komposisjon, materialer, redskaper og teknikker danner en helhet som skal inngå i alt arbeid med faget." (L97:192)

[ Innhold - Toppen av siden ]

Fortrolighets- førstehånds- og taus kunnskap, resultat av praktisk skapende arbeid ?
Kjell S. Johannesen har utviklet begrepet fortrolighetskunnskap og kunsthistorikeren Gunnar Danbolt er blant dem som anvender begrepet i Norge:

      Mens vitenskapen hyller påstandskunnskapen, den kunnskap som lar seg uttrykke klart og konsist, og som kan underbygges og begrunnes med argumenter, er det ferdighets- og fortrolighetskunnskapene som står i fokus innenfor kunstsfæren.

      Det er kunnskaper som ikke lar seg verbaliseres helt ut.[ --- ]

      Å bli kunstkjenner er gjennom perseptuell trening å oppøve fortrolighet med form og farge, strøk og pigment, rom og dybde, komposisjon og harmoni etc. Slikt tar tid og krever tålmodighet, og når man først er blitt kunstekspert, har vi ikke bare kunnskaper - vi er den også. Vi har påstandskunnskaper om fødselsår og perioder, men er fortrolige med form og farge (Danbolt 1989:131).

Fortrolighetskunnskap, slik Danbolt her beskriver det, er på mange måter et treffende kunnskapsbegrep på hva som er resultatet av en praktisk skapende prosess. Professor Søren Kjørup bruker begrepet førstehåndskunnskap, et begrep som tangerer begrepene til Norberg-Schulz og Danbolt . De hevder alle at du ved helhetlige læringsprosesser gjennom opplevelse og undring, uttrykk og refleksjon kan utvikle deg som helt (?) menneske.

Deler av den kunnskapen som utvikles gjennom en slik tilnærmingsmåte, er det som kalles taus kunnskap. En stor pedagogisk oppgave blir stadig å utfordre denne tause kunnskapen og se om den kan artikuleres. Professor Frøydis Hertzberg sier dette om taus kunnskap og antyder at deler av den tause kunnskapen faktisk ikke kan det: "Taus kunnskap kan imidlertid være ett av to: Det kan være kunnskap som i utgangspunktet ikke lar seg artikulere(Wittgensteins betydning) eller kunnskap som kan artikuleres, men som ennå ikke er blitt det(Polaniys betydning)" (Hertzberg 1994:54).

[ Innhold - Toppen av siden ]

En kort oppsummering og noen konsekvenser
Som nevnt innledningsvis er det relativt lite spesifikt stoff om innholdet i begrepet praktisk skapende arbeid. Jeg har gjennom det stoffet jeg har behandlet, forsøkt å avklare begrepet og vil avslutte med en kort oppsummering.

Praktisk skapende arbeid er en aktiv læringsprosess som integrerer mange sider av det å utvikle seg som menneske. Et særpreg ved læringsprosessen er at elevene tilegner seg kunnskap på en kvalitativ måte. Dette skjer gjennom å møte og forholde seg til et tema eller innhold gjennom sansning, ferdighetstrening og teori, eller opplevelse, uttrykk og refleksjon. Et annet særpreg i læringsprosessen er at etter hvert som elevene blir kjent med og i temaet, vil de tilegne seg videre kunnskap gjennom bl.a. vekslingen mellom intuisjon og analyse. Resultatet av slike læreprosesser er det som kan kalles førstehåndskunnskap og fortrolighetskunnskap. Dette innebærer at det stoffet eleven har tilegnet seg, blir en del av henne. På den måten er det dypest sett tale om elever som fra sitt ståsted gradvis bygger seg til og bidrar til å videreutvikle kulturen vår.

Praktisk skapende arbeid i kunst og håndverk er derfor innhold som bidrar til å nå skolens overordnede mål om danning av mennesket. Dette er en stor oppgave og etter mitt syn litt av en utfordring. For den utlærte kunstneren eller håndverkerens førstehånds-, fortrolighets- og tause kunnskap er overført til han gjennom en annen læringsform enn det skolen vanligvis byr på, nemlig i «verkstedet sammen med mesteren». Kunst og håndverksplanen nærmer seg dette gjennom at elevene hovedsaklig skal arbeide praktisk skapende. For at arbeidet virkelig skal være praktisk skapende, settes det etter min mening store krav:

  • til læreren, som på en måte må ta mesterrollen, gjøre, presentere, vise, veilede og forelese.
  • til undervisningslokalene som verkstedpregede undervisningsrom
  • til læremidler, som gjennom sin formidlingsform er strukturert slik at elevene arbeider praktisk skapende med stoffet.

At dette innebærer store utfordringer for skolen baserer seg bl.a. på at læreren skal kunne ta "mesterrollen" uten at det er krav til at allmennlærere har hatt faget i sine studier. Verkstedpregede undervisningsrom har det vært en viss tradisjon for. I Vestfold fylke kan jeg på praksisbesøk til skolene se at disse rommene er i ferd med å bygges ned, sannsynligvis på grunn av manglende kompetanse hos læreren. Når det gjelder lærebøker, så er dette altså helt nytt i faget. Og i forhold til at lærebøkene skal bidra til at elevene tilegner seg stoffet gjennom praktisk skapende arbeid, så må vel de stå frem i en annerledes form enn tradisjonelle lærebøker?

[ Innhold - Toppen av siden ]

Praktisk skapende arbeid i læreverket Akantus
I det videre skal denne artikkelen konsentrere seg om lærebøker. Etter å ha lest samtlige lærebøker i Kunst og håndverk for ungdomstrinnet har jeg kommet til at det blir for omfattende å ta for seg alle. Gjennomlesningen viser at bøkene ikke fremstår som spesielt forskjellige når det gjelder de spørsmål som reises her. Derfor har jeg valgt å belyse problemstillingen ut fra markedslederen Akantus, som er et læreverk beregnet på hele ungdomstrinnet. Hovedspørsmålet jeg har stilt er, i hvilken grad og på hvilke måter ivaretar læreverket Akantus i Kunst og håndverk på ungdomstrinnet at elevene lærer seg stoffet på en helhetlig måte gjennom praktisk skapende arbeid ? For å søke svar til dette har jeg valgt å undersøke læreverket ut fra følgende punkter:

a) Lærebokens innføring i begrepet praktisk skapende arbeid, innhold og omfang.

b) Lærebokens stofftilfang, innføringer, instruksjoner, altså som "mester/veileder".
Som nevnt skjer praktisk skapende arbeid i en verkstedpreget form, hvor læreren foreleser, instruerer, veileder og viser. Innholdet i læremidler i Kunst og håndverk bør preges av en lignende form og struktur. I hvilket omfang og på hvilke måter kommer dette til uttrykk ?

c) Lærebokens arbeidsoppgaver, hva slags kunnskaper tilegner elevene seg gjennom arbeid med dem ? I praktisk skapende arbeid utvikles kunnskaper helhetlig i en «samtidig» prosess i forhold til de temaer elevene har fokus på. I lærebøkene er det en rekke arbeidsoppgaver elevene kan arbeide med. På hvilke måter er oppgavene konstruert? Ivaretar de intensjonen om praktisk skapende arbeid, eller er oppgavene mer fragmentert i henholdsvis ferdighetstrening, kognitive oppgaver og holdningsskapende oppgaver uten å utfylle hverandre til en helhet?

[ Innhold - Toppen av siden ]

Akantus
Akantus er et læreverk på til sammen 328 sider, og er ordnet etter temaer som begrunnes ut fra Kunst og håndverksplanen i L97. I tillegg er det laget en ressursperm beregnet for læreren. Her er det utfyllende stoff om kunst og formkultur og om gjennomføring av mange praktiske oppgaver. Læreverket fremstår som påkostet, både med hensyn til design og trykkeprosess.

I en artikkel i Norsk pedagogisk tidsskrift nr 6/2000 analyserer Dagrun Skjelbred norskbøker for ungdomstrinnet, og ser på noen faglige og pedagogiske konsekvenser. En av hennes konklusjoner er at lærebøkene bærer preg av en læreboklærer som delvis overtar for naturlige lærerfunksjoner i klasserommet. Akantus har også dette preget, bl.a. med en jeg/du form mellom forfatter og elev. Boken henvender seg mye til eleven som om ikke læreren eller arbeidsfellesskapet i klassen var tilstede. Jeg deler Skjelbreds skepsis til en slik form i lærebøker. Lærerverkene bør konsentrere seg om selve lærestoffet, og overlate til arbeidsfellesskapet i de enkelte klasserom å organisere hverdagen sin.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Lærebokens innføring i begrepet praktisk skapende arbeid, innhold og omfang
I innledningskapitlet "teknikk og taktikk" på 14 sider presenteres på side 11 praktisk skapende arbeid, det boken kaller "fra idé til produkt". Innføringen bærer preg av en læreboklærerstemme som på en elevorientert "kul" måte forteller om arbeidsprosessen, eller praktisk skapende arbeid. Dette er et eksempel helt i begynnelsen: "Arbeidsprosessen, veien fra idé til ferdig produkt, er både morsom og krevende. Du vil få mange spennende aha-opplevelser underveis." (Dahl m.fl. 2000:11) I tillegg til å benytte en du/jeg form, kommer læreboklæreren med en garanti om mange aha-opplevelser. Det høres flott ut, men kan det garanteres, og hvilke konsekvenser får det når elevene ikke får slike opplevelser? Dette eksemplet mener jeg er representativt for språkformen og innholdet i hele innføringen av arbeidsprosessen eller det praktisk skapende arbeidet.

En halv side senere presenteres interaksjonen mellom intuisjon og analyse i praktisk skapende arbeid:

      Elever er like forskjellige som folk flest. Dere har forskjellig smak og stil, og dere arbeider og lærer ting på forskjellige måter. Noen liker å arbeide systematisk og ryddig hele tida, andre er mer spontane og får mange innfall mens arbeidet er i gang. Begge arbeidsmåtene er gode og fører fram til målet. Ja, de er egentlig to sider av samme sak. Best mulig resultat oppnår du kanskje når du veksler mellom det spontane og det systematiske. Det blir som å slippe hønene løs, for så å samle dem igjen (ibid.).

Her mener jeg forfatterne bruker begrepene intuisjon og analyse misvisende, det virker som om noen mennesker er slik og andre sånn. Et generelt særpreg og kjennetegn ved praktisk skapende arbeid er vekslingen eller interaksjonen mellom intuisjon og analyse, selv om mennesker er ulike. Dette burde vært klargjort og eksemplifisert!

Verre er metaforen med hønene. Jeg forstår ikke hvordan dette kan være eksempel på vekslingen intuisjon/analyse i praktisk skapende arbeid. En slik veksling fører til utvikling, endring. Det å slippe hønene løs for så å samle dem igjen, fører vel ikke til annet enn at du er tilbake der du begynte, med unntak av at hønene har hatt en "fristund".

Litt senere følger enda en oppfordring:

      Vær nysgjerrig og undrende. Still spørsmål ved det du opplever. Fortell hva du tenker. Lev deg inn i den gjenstanden du skaper. Snakk med arbeidet ditt - svarene vil komme helt av seg selv. Når du får øvelse og erfarer at det er slik det henger sammen, blir det lettere å stole på egne ideer (ibid.).

For meg er det vanskelig å forstå hva som skal henge sammen, også oppfordringen om å snakke med arbeidet sitt - og garantien om at svarene kommer av seg selv. Svarene kommer ikke fra arbeidet, men fra deg selv, som resultat av dine egne reaksjoner på eget arbeid. Deler av dette er selve analysegrepet i vekslingen mellom analytisk og intuitiv tilnærming. I analysen trer du tilbake, betrakter det du har gjort, beskriver det, vurderer det og reagerer på det. Det er krevende, her kommer ingenting av seg selv, men det er ofte dette som gir impuls til videre arbeid.

I Akantus følger det etter dette en redegjørelse for betydningen av at elevene lager seg en Kunst og håndverksperm, som en porteføljemappe, deretter et punkt om vurdering og at Kunst og håndverkspermen er godt egnet utgangspunkt til dette. Det belyses ikke at Kunst og håndverkspermen kan være er et utmerket redskap i den praktisk skapende prosessen. Ved å arbeide med prosessdokumentasjon blir selve sporene, trådene og tankesprangene gjort tilgjengelig. Gjennom å bruke dette til samtale og refleksjon kan elevene bli bevisst sin egen utvikling og retning i sitt praktisk skapende arbeid, noe som krever trening, konsentrasjon og selvdisiplin.

Til sammen gir Akantus 1 sides presentasjon av praktisk skapende arbeid i et bokverk på 328 sider for 8.-10. klasse. Som vi har sett er innføringen mangelfull, til dels misvisende og etter min mening noen steder direkte feil. Jeg ser ikke hvordan elevene gjennom dette får en innføring slik at det er mulig å oppnå en helhetlig kunnskapstilegnelse gjennom praktisk skapende arbeid.

Dette er svært beklagelig, for ideologien i faget har sitt tyngdepunkt i praktisk skapende arbeid som en kilde til helhetlig vekst og utvikling for barn og ungdom. Det er med denne bakgrunn Kunst og håndverk har fått plass som vesentlig innhold i skolen, et innhold som kan bidra til at elevene utvikler seg i forhold til intensjonene om de 7 ulike sidene av mennesket i den generelle delen av L97.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Lærebokens stofftilfang, innføringer og instruksjoner, altså læreboken som "mester/veileder"
I kunst og håndverksfaget er det en rekke områder som krever "mesterkompetanse". Læreren kan ikke forutsettes å ha dette i så mange områder. Derved må den gode lærer spille på andre "mestere" i de områder hun selv ikke behersker. Her kan et godt læremiddel være til hjelp, læremidler som foreleser, innfører og instruerer. I kunst og håndverk med tyngdepunkt i praktisk skapende arbeid blir altså arbeidsprosesser innhold i faget. Derfor må læremidlene også behandle dette. Det er med slike forutsetninger jeg har gått inn i de ulike kapitlenes stofftilfang, innføringer og instruksjoner.

De fleste kapitler og temaer presenteres som vanlig teori, stoff elevene bør huske/skal lære. Noen steder oppfølges dette med konkretiseringer, som for eksempel illustrasjoner. Andre steder følges det opp med praktiske oppgaver som skal understøtte teorien. Et godt eksempel på dette finner vi i kapitlet om farger, og fargeteori. Her kommer først fagstoff om Johannes Ittens fargelære, deretter følger oppgavene:

      Mal og monter din egen fargesirkel. Den skal bestå av primærfarger, sekundærfarger og tertiærfarger. Systematiser fargene slik Itten gjorde det.
      Be læreren om å få en kopi av omrisset til fargesirkelen. Fyll omrisset med de riktige fargene. (op.cit.:41)

Disse oppgavene gir først og fremst trening i å huske begrepene fra det beskrevne stoffet, primærfarger, sekundærfarger og tertiærfarger. Legg også merke til at læreren nærmest er læreboklærerens assistent ved at læreren får i oppgave å kopiere fargesirkelen.

En annen tilnærming til samme tema, møtte jeg som elev på Einar Granum kunstskole i Oslo. Den er regnet som en videregående skole, slik at nivået ligger noe høyere enn ungdomstrinnet, men saken jeg vil frem til, er sammenlignbar. Jeg har valgt å gi en nokså grundig presentasjon av den oppgaven Granum gav fordi en sammenligning av Akantus og Granums behandling av farger, tydeliggjør noen primære forskjeller som gjelder læring gjennom praktisk skapende arbeid. En annen grunn til en så vidt omfattende presentasjon, er at oppbygningen i kapitlet med farger ligner de fleste andre kapitlene i Akantus. Det er derfor et generelt poeng jeg prøver å få frem gjennom sammenligningen av Akantus og Granums behandling av farger som tema.

Granum satte av en arbeidsuke til arbeidet med tilsvarende fargelære. Innføringen handlet ikke om å skulle huske de ulike begrepene, men at vi gjennom å lære oss å se og blande farger skulle utvikle en fortrolighet med fargene og tilegne oss en "palett".

Innføringen var streng med hensyn til de formelle krav. Geometrien i den 12-delte fargesirkelen skulle konstrueres med passer på en bestemt papirkvalitet (ikke kopieres av læreren på et 80 grams A4 ark). Fargesirkelen skulle males i A3 format, ellers ble hver del i sirkelen så liten at det nærmest var umulig å få kontroll over fargeblanding og synet. Vi hadde til sammen 4 farger som skulle benyttes, en gul, en blå og to røde. Når malearbeidet kunne begynne, måtte vi først legge i en ren blå, en ren rød og en ren gul farge på riktig plass (etter Itten) i sirkelen.

Farger har ulike intensitet. De gule fargene er sterkest, og de blå og fiolette svakest. Et krav var at vi skulle lære å legge på farge slik at fargene som like store flater la seg på samme nivå i billedrommet. Det betyr at du må ha atskillig mer fargestoff i den blå enn den gule fargen. Hvis ikke kommer den gule fargen til å legge seg nærmest i billedrommet og den blå trekke seg tilbake. Hvis det legges for mye fargestoff i den gule flaten, vil den blå og fiolette aldri kunne få samme intensitet, og derved heller ikke ligge på samme plass i billedrommet.

Når disse tre primærfargene var lagt skulle vi ved videre blanding finne rent grønt, orange og fiolett. Med rent menes den fargen som er akkurat midt imellom de to primære, for eksempel orange. Og det er dette øyet skal trenes til. Noen forsøkte å veie og måle fargeblandinger, men måtte etter hvert erkjenne at her handlet det om å lære å se. De tre sekundærfargene skulle for øvrig selvfølgelig også legge seg på samme nivå i billedrommet som primærfargene. Etter at disse fargene var på plass, var det i gang med samme prosedyre på tertiærfargene.

Arbeidet med fargesirkelen ga ikke bare kunnskap om Itten og hans fargelære, men noe langt vesentligere. Læringsprosessen utviklet fortrolighet gjennom egen erkjennelse om farger, fargers innbyrdes forhold, virkning og intensitet. Læringsprosessen videreutviklet synssansen og ga forutsetning for å bruke farger i billedskapende sammenheng. At denne fargeinnføringen var en del i en større temaperiode med selvvalgt tema, bidro til læring for og i livet.

Ved en sammenligning av Akantus og Granums behandling av farger, blir det tydelig at Akantus er "korrekt nok i stoffet", men den bidrar lite til det egentlige innholdet i faget, at elevene utvikler et forhold til fargene og blir fortrolig med dem. Dette ene eksemplet er etter mitt syn dekkende for mye av strukturen i boken. Den famner om en rekke områder, men tar ikke elevene med inn i det egentlige innholdet, en helhetlig læring gjennom praktisk skapende arbeid. Akantus preges altså for en stor del av en tradisjonell formidlingsform med ulikt kognitivt stoff lærebokforfatterne legger opp til at elevene skal huske.

Men det finnes også eksempler på at det praktisk skapende er godt integrert, for eksempel i to av kapitlene som handler om mennesket og om levende bilder. Her gis det innføring i selve saken gjennom en "mesterstemme" lignende det Granum hadde i sin temaperiode. I disse kapitlene kan elevene lese tekst og studere illustrasjoner som utfyller hverandre fint, og hvor progresjonen i innføringen henger sammen, slik at det ikke blir hull i innholdet. Innføringen er rettet mot at dette skal du nå snart prøve deg i selv, eller du kan gjøre det parallelt. I disse kapitelene innfører forfatterne stoffet, instruerer, veileder og "vil" at elevene gjennom eget praktisk skapende arbeid skal vinne ny kunnskap.

I kapitlet om mennesket gis det først en opplæring i det å se og tegne mennesker. Opplæringen bærer preg av at forfatteren kjenner de trinn elevene gradvis går gjennom i læringsprosessen, og instruerer og veileder godt i forhold til dette. Senere settes dette i sammenheng med hvordan mennesket er behandlet som motiv i ulike kulturer opp gjennom tidene. Gjennom møter med kunst og kunstnere, forelesning, eget praktisk skapende arbeid, instruksjon og veiledning kan elevene bli fortrolige med menneskekroppens proporsjoner, linjer og bevegelser slik at de kan klare å gjengi den som todimensjonal form.

Ved å arbeide i emnet på denne måten kan elevene utvikle et selvstendig analyseapparat til emnet mennesket i kunsten. Det er grunnleggende forskjellig å møte emnet uten andre forutsetninger enn -ismer, epoker, navn og årstall, til forskjell fra det å ha arbeidet med og ha interesse for lignende prosesser selv. Da kan elevene virkelig vokse gjennom å danne et aktivt forhold til kunst og kunstnere som har arbeidet med menneskekroppen, og kan bl.a. finne kunstnere som inspirerer og er "hjelp" i deres egen utvikling.

De to neste sidene er eksempler fra kapitlet om mennesket, og viser noe av dette med stofftilfang, innføring og instruksjon.

 

                    (Akantus, side 200- 201)

Elevene kan etter hvert se egen aktivitet i lys av og opp mot kunsten og bruke det som en respons- og kunnskapsbase. Om elevene kan oppnå dette, vil virkelig ulike intensjoner ved den estetiske dimensjon og Kunst og håndverk i skolen kunne bli innfridd. Elevene vil på denne måten tilegne seg en allmenndannelse som de samtidig benytter aktivt i sin egen kunnskapsproduksjon. Det er en avgjørende forskjell å kunne noe om kunst fordi det er "dannet", og å benytte kunst som kilde til egen utvikling. Dypest sett vil en slik tilnærming og bruk av kulturarven innebære at elevene tilegner seg og blir fortrolig med den, og i tillegg øver og bestreber seg på å føre den videre med egne bidrag! På denne måten innfrir kapitlene om menneskekroppen og levende bilder en viktig intensjon i og med kunst og håndverk i skolen.

I kapitlet om "Levende bilder" er det en lignende fremstilling av stoffet. Leseren gis en innføring i emnet på en slik måte at han blir veiledet til eget praktisk skapende arbeid. Hele kapitlet er gjennomsyret av en form hvor tekst og bilder til sammen gir leseren et godt verktøy til egen aktivitet. Det gir etter mitt syn en klar, helhetlig presentasjon. Forfatteren fremstår som mesteren som er klar over hvilke utfordringer eleven kommer til å stå overfor, og gir innføring i forhold til dette.

Eksemplet på neste side er hentet fra Akantus og setningen vi kommer inn i på denne siden begynner på følgende måte:
"Du kan veksle mellom ulike grader av oversiktsbilder og nærbilder,

                    (Akantus, side 275)

I tillegg til innføringen i det praktisk skapende arbeidet med å lage film, finner vi en historisk del. Forfatteren kaller det "en kort filmhistorie". Denne delen kan virke på samme måte som i kapitlet om mennesket, og jeg utdyper dette derfor ikke her på annen måte enn at kapitlet som helhet kan gi en god innføring til å ivareta intensjonen om læring gjennom praktisk skapende arbeid.

Phillips og Soltis beskriver godt hva forfatterne som har arbeidet med disse to kapitlene har som utgangspunkt, og hvorfor de har lykkes:

      På samme måte er det utvilsomt når du skal undervise barn, at du må vite noe om læringspsykologi og ha grundige kunnskaper i de fagene du vil at elevene skal lære. John Dewey har formulert dette godt, han sa at lærerens oppgave er å "psykologisere det stoffet elevene skal lære. Og den pedagogiske psykologen Lee Schulman snakker om den "fagstoffkunnskapen for undervisning" som gode lærere har - de kjenner til de vanskelighetene elevene kan få med spesifikke deler av fagstoffet, og har en masse ideer om hvordan de kan hjelpe elevene med å overkomme disse vanskene. Dette betyr for eksempel at mattelæreren må vite nok om faget til å se (eller forutse) hvor elevene er på vei, og nok om prinsippene for menneskelig læring til å kunne legge frem eller strukturere stoffet på en slik måte at eleven vil bli i stand til å samhandle med stoffet på fruktbare måter (Phillips og Soltis:126).

[ Innhold - Toppen av siden ]

Lærebokens arbeidsoppgaver, hva slags kunnskaper tilegner elevene seg gjennom arbeid med dem ?

For å søke svar på dette har jeg sett på alle oppgavene i læreverket ut fra ulike kunnskapskategorier, henholdsvis kognitive, ferdighetsmessige og holdningsmessige. Jeg har også sett etter oppgaver som ivaretar kombinasjoner av dette, og som kan betegnes som praktisk skapende. I denne forbindelse har jeg spesielt sett etter oppgaver som ivaretar alle kunnskapstypene på en måte som jeg har redegjort for ovenfor.

Gruppe 1, de kognitive oppgavene er konstruert på forskjellige måter. Her følger eksempler på de mest vanlige i boken:

      A) ordinære teorioppgaver
      Studer dekorasjoner på vaser og andre gjenstander og finn ut mer om hvordan kunstnere i antikkens Hellas framstilte perspektiv.
      Motivene i middelalderen hadde som oftest religiøst innhold. Søk etter eksempler på dette i bilder fra middelalderen. Kan du si noe om innholdet i bildene du finner? (Dahl m.fl. 2000:69)

      B) utvikling av kognitive kunnskaper gjennom praksis, øvelser
      Mal og monter din egen fargesirkel. Den skal bestå av primærfarger, sekundærfarger og tertiærfarger. Systematiser fargene slik Johannes Itten gjorde det.
      Be læreren om å få en kopi av omrisset til fargesirkelen. Fyll omrisset med de riktige fargene. (op.cit.:41)

Til ulike emner og temaer benytter forfatterne varianter over disse to grupper av kognitive oppgaver.

Gruppe 2, eksempler på oppgaver med hovedvekt på ferdigheter:

      Velg to primærfarger. Fyll litt av hver i et blandeskrin(en liten flat tallerken gjør samme nytten). Mal den ene primærfargen ytterst på venstre side av et ark, den andre på høyre side. Så blander du litt av den mørkeste fargen i den lyse, maler et strøk på arket, blander i litt mer mørkt, maler nytt strøk på arket og så videre, til du kommer fram til den mørkeste fargen. Prøv å få fram så mange fargetoner som mulig mellom de to primærfargene.
      Til denne øvelsen trenger du en primærfarge og litt svart farge. Fyll fargene i et blandeskrin. Da er det enklere å kontrollere blandingsforholdet. For hver gang du maler en fargenyanse, tilsetter du litt mer svart til primærfargen. Vær fargeforsker og mal flest mulig fargenyanser. (op.cit.:42)

Oppgaver med ren ferdighetstrening eller hovedvekt på dette er vanskelig å finne.

Gruppe 3, eksempler på oppgaver med hovedvekt på utvikling av holdninger:

      Mye av dagens reklame retter seg spesielt mot ungdom som gruppe. Hva tror du er grunnen til det? Finn eksempler på slik reklame. Finn fram til virkemidler som er brukt.
      Hvilke negative virkninger kan reklamen ha på ungdom? Hvordan kan reklame fungere positivt? Diskuter disse problemstillingene. Del klassen i grupper. Presenter resultatene på veggaviser med eksempler på reklame. (op.cit.:102)

Gruppe 4, eksempler på oppgaver praktisk skapende oppgaver som kombinerer ulike type kunnskaper i læringsprosessen.
Det er forskjellige oppgavetyper i denne kategorien:

      A) helt åpne oppgaver:
      Lag smykker i tre.
      Lag smykker i lær.
      Lag smykker i leire. (op.cit.:250)

      B) tema - eller prosjektoppgaver:
      Å lage en bedrift: Klassen prøver seg som produktutviklere. Finn fram til gode produkter som dere kan lage og legge ut for salg, for eksempel i nærmiljøet. Dette kan gjøres i kunst- og håndverksfaget, eller det kan legges opp som et tverrfaglig prosjekt. Her er det mye aktuelt stoff å hente fra andre fagområder: Budsjett og regnskap, bedriftsorganisering, fagforeninger, arbeidsmiljø, reklame og markedsføring, søknads- og rapportskriving og etikk i arbeidslivet. (op.cit.:194)

      C) oppgaver med "motivasjon, instruksjon og veiledning".
      Sett opp et stilleben i klasserommet. Bruk blyant eller kull og tegn det. Ta så et fotografi av det samme stillebenet. Prøv å bruke samme bildevinkel. Bruk fotografiet som utgangspunkt og tegn stillebenet på nytt. Hva gav best resultat - å tegne etter det "levende" stillebenet, eller å tegne etter fotografi?
      Ta utgangspunkt i stillebenet du har tegnet. Du skal nå gjengi stillebenet i et annet bildeuttrykk, inspirert av en kunsthistorisk periode du selv velger. Du kan for eksempel lage et impresjonistisk eller et ekspresjonistisk stilleben. Les om perioden du velger, og la deg inspirere av bilder av kunstnere som tilhørte epoken. Denne gangen velger du selv teknikk. Du kan også velge deg et framtidig bildeuttrykk. Hvordan ville et stilleben fra år 2050 se ut? Kanskje det å manipulere bilder på dataskjermen kan være nyttig? (op.cit.:110)

Eksemplene over viser at boken gir en bred variasjon av oppgaver, og det er bra. Det er likevel viktig å se litt på omfanget og kvaliteten av oppgavene i lys av begrepet praktisk skapende arbeid.

Det er en klar overvekt på oppgaver i kategorien med hovedvekt på læring av kognitive kunnskaper. Oppgaver med hovedvekt på utvikling av holdninger er middels representert, mens det er få oppgaver med hovedvekt på ferdigheter. Praktisk skapende oppgaver er det en del flere av enn dem med ferdighetskunnskap, men her er det stor forskjell på kvaliteten. Det er disse oppgavetypene som er mest relevante for mitt hovedspørsmål, og jeg vil derfor kommentere dem litt nærmere.

Oppgaver som i gruppe 4A er etter mitt syn dårlige oppgaver som ikke burde vært med i noe læreverk. Oppgavene er så åpne at de nær sagt tilbyr elevene "å gjøre hva de vil" uten koordinering knyttet til tema og fagstoff. Det gir antakelig lite læring, og oppgavetypene sikrer på ingen måte mål og innhold i faget.

Oppgaver som i gruppe 4B er av tverrfaglig karakter og gir ideer til et prosjekt og temaarbeid uten å konkretisere nærmere hva slags læringsprosess dette ville innebære, og hvorfor denne er relevant. Det er etter mitt syn dessverre nokså vanlig, for med tverrfaglig arbeid er det akkurat som med annen læring, læreren og lærebokforfatteren må vite hva læringsprosessen inneholder i forhold til det valgte tema, og hvorfor dette er relevant. Intensjonen med tverrfaglig arbeid er jo at fagene til sammen beriker hverandre slik at elevene lærer gjennom deler, helhet og sammenheng. Det er derfor ikke nok at læremidler og lignende gir forslag til temaer og prosjektoppgaver. De bør også skissere innholdet i læringsprosessen, hvorfor dette er sentralt og angi arbeidsmåter til temaet. På et slikt grunnlag kan elevene og lærerne i felleskap avgjøre om dette er en oppgave de vil arbeide med, eller om de vil utvikle noe selv.

Eksemplet fra gruppe 4C er derimot en oppgavetype det kunne vært langt flere av. Her er det tema, rammer, faginnhold, instruksjon og "veiledning" i en åpen og inspirerende form. Elever kan arbeide individuelt eller i grupper, eller kombinasjoner av dette.

Jeg har nå sett på oppgavene i Akantus, og tatt for meg dem som kalles praktisk skapende spesielt. Med bakgrunn i at det er relativt få slike oppgaver, og at det innenfor denne kategorien er få gode, er helhetsinntrykket at lærebokens oppgaver i liten grad er tilpasset læring gjennom praktisk skapende arbeid.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Konklusjoner og refleksjoner
Analysen har tydeliggjort noen tendenser. For det første har vi sett at boken i liten grad og på en ufullstendig måte behandler begrepet som skal utgjøre hovedtyngden i faget, praktisk skapende arbeid. Uten at elevene utvikler en fortrolighet til denne arbeidsprosessen, når de ikke skolens mål. Et læreverk bør vel ha som intensjon nettopp å bidra til dette?

For det andre har vi sett at boken i de fleste kapitler fungerer som de fleste andre læreverk med hensyn til stoff som skal huskes, gjennom lesning, illustrasjoner og øvelser. Dette innebærer læring av teori på et lavt nivå innenfor Blooms taksonomiske system. Kapitlene om mennesket og levende bilder fungerer bedre. Her er det fokusert på elevenes læringsprosess ut fra at de selv skal arbeid praktisk skapende i stoffet, og kapitlene er konsentrert om stofftilfang, instruksjon og veiledning i forhold til dette.

Det tredje vi har sett på, er hva slags oppgavetyper boken har og det innbyrdes omfanget dem i mellom. I boken er det oppgaver av alle kunnskapskategorier, men med hovedvekt på teori, lite på ferdigheter, og noen gode praktisk skapende oppgaver. For at boken i større grad skulle kunne innfri intensjonene i L97 og kunst og håndverksplanen spesielt, burde det vært en helt annen balanse oppgavetypene i mellom.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Noen avsluttende refleksjoner
I Kunst og håndverk er det mange fagtradisjoner elevene skal møte og få prøve seg i, som skulptur, tegning, maling, grafikk, ulike type håndverk innen trearbeid, tekstil, leire og annet.
I utgangspunktet er det derfor gitt at verken læreren eller læreboken kan dekke alt. Jeg tror dette er en viktig faktor å tenke på ved videre utvikling av læremidler i Kunst og håndverk. Lærebøkene så langt har ambisjoner om å dekke alt. Det er kanskje en for høy ambisjon.

Så kan en spørre, hva slags læremidler er da aktuelle ? Et fullgodt svar på dette er nok vanskelig å gi, men noen ideer kan en jo frimodig kaste ut.

Som nevnt er det et par kapitler i Akantus som fungerer godt i forhold til det praktisk skapende arbeidet.. Her forestiller jeg meg at forfatteren(ne) enten er en god pedagog som har benyttet en dyktig fagperson ved sin side, eller at hun selv representerer begge deler. Slike personer ser jeg for meg at det finnes innen alle fagtradisjonene i Kunst og håndverk. Det betyr at en med hjelp av disse kunne lage slike "mesterlæremidler" med innføringer i stoffet, instruksjoner og "veiledning".

For tiden lever vi i en rivende utvikling innen IKT, og forlagene arbeider med å utvikle nettbaserte læremidler i tillegg til de trykte. Her tror jeg det ligger et stort potensiale for å utvikle læremidler til Kunst og håndverksfaget.(ikke avsnitt her)
Nettbaserte eller digitale læremidler kan kommunisere på en annen måte enn trykte. I digitale læremidler kan en få med mange komponenter i læringsprosessen, innføring i teoristoff, instruksjon og "veiledning" med videovisning av spesielle ferdigheter og lignende. I tillegg kan det legges opp til kommunikasjon mellom elever, skoler, forfattere, fagpersoner etc. om aktuelle spørsmål.

Kanskje kan dette erstatte den trykte læreboka? Kanskje kan det komme som tillegg eller tilknyttet en trykt grunnbok med sentralt stoff? Eller kanskje blir det i stedet for elevens trykte lærebok utviklet kun lærerens bok, mens resten av stoffet er digitalt?

Det er lett å stille seg en rekke slike spørsmål. Hva tiden vil bringe er usikkert, men forlagene kjemper for å tilpasse seg IKT, skolene gjør det samme, og ikke minst er det et satsningsområde hvor det offentlige virkelig investerer. I denne forbindelseslinjen virker det naturlig å satse på utvikling av IKT-baserte læremidler i kunst og håndverk.

En naturlig intensjon er å arbeide for at det utvikles en internettportal for læremidler i Kunst og håndverk. Denne bør sikres faglig, slik at det som presenteres er relevant og innfrir intensjonene om at læring i Kunst og håndverk hovedesaklig skal skje gjennom praktisk skapende arbeid.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Litteratur:
Primærlitteratur:

  • Dahl, Johansen, Larsen 2000: Akantus, Samlaget

Sekundærlitteratur:

  • Bjølseth, Håkon 1993: Bruk av innlæringsmål i yrkesopplæringa, Universitetsforlaget
  • Danbolt, Gunnar 1992: Kunstfag mellom taushet og begrep. I Lærerutdanningsrådet: Kunstfag i lærerutdanningen. KUF
  • Halvorsen, Else Marie 1991: Kulturarven i grunnskolen med vekt på den estetiske dimensjonen En skolepolitisk samtidsdokumentasjon, Notabile nr. 3-91 Høgskolen i Telemark.
  • Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet: Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen
  • Norberg-Schulz, Cristian 1994: Den poetiske forståelsesform. I Lærerutdanningsrådet: Hovedfag i lærerutdanningen. KUF
  • Phillips og Soltis 2000: Læring, Abstrakt forlag
  • Skjelbred, Dagrun 2000: Norskbøker for ungdomstrinnet, noen faglige og pedagogiske tendenser. I Norsk pedagogisk tidsskrift nr 6.
  • Tronshart, Bjørg (red)1995: Formingsfagets egenart, en artikkel og essaysamling, Høgskolen i Telemark.

.

<< Forrige side - Forside - Innhold

 

Avdeling for lærerutdanning 

 
Fokus på pedagogiske tekster 4
To artikler om vurdering av lærebøker

Notat 13/2001
Copyright © 2001 forfatterne / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 17.1.2002
HVE-Biblioteket