Avdeling for lærerutdanning 
 
Fokus på pedagogiske tekster 2
Artikler om læremidler i førsteklasse
Copyright © 2001 forfatterne /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

"Lek" og "lær" i "lek og lær"

Av Marit G. Skarbø


Innhold:

Denne artikkelen tar utgangspunkt i noen sider ved cd-rom som fra programskapernes side er tenkt å skulle stimulere lese- og skriveprosessen. Slike programmer går gjerne under fellesbetegnelsen "lek og lær", og begge aspektene i denne todelingen, både "lek" og "lær", blir belyst. Utgangspunktet for drøftingen av "lek" er programskapernes uttalte målsetting med cd-romen. Og fordi det er så mange ulike veier til lesing, og fordi ulike aktiviteter kan stimulere ulike sider av lese- og skriveprosessen, vil vurderingen av "lær" knyttes opp mot ulike tilnærminger til lesing.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Innledning
Det har i de siste årene kommet en rekke cd-rom der hensikten, ifølge produsentene, er å stimulere barns nysgjerrighet for skriftspråket, bidra i skriftspråkstimuleringen eller lære barn å lese. Disse cd-romene er av ulikt omfang, tar for seg ulike sider ved skriftspråket og er også varierende når det gjelder kvalitet.

Når produsentene presenterer programvaren, bruker de begreper som engasjerende, lekende, meningsfulle aktiviteter, utforskende og interaktiv, og man kan få inntrykk av at mange av intensjonene i L97 er ivaretatt. På den andre siden har man kritiske pedagogiske røster som hevder at mye av programvaren baserer seg på et behavioristisk læringssyn med stimulus og respons som grunnlag (Haugsbakk 2000, Lorentzen 1999).

Det er altså hovedsakelig det læringssynet cd-romene representerer som kritiseres. Det er ikke vanskelig å være enig i en slik kritikk av mange av de cd-romene som finnes på markedet, spesielt ikke dersom man er opptatt av en helhetlig og tekstbasert tilnærming til lesing og skriving. Det er imidlertid viktig at de kriteriene man vurderer programvare ut fra, er tydelig formulert, slik at lærere eller andre voksne kan ta en beslutning om programmer på bakgrunn av noen konkrete mål.

Denne artikkelen skal se på ulike sider ved cd-rom som fra programskapernes side er tenkt å skulle stimulere lese- og skriveprosessen. Den første delen av artikkelen skal ta for seg sjangeren "lek og lær" og se den opp mot lekforståelsen til programvareskaperne. Den andre delen av artikkelen går nærmere inn på de ulike aktivitetene i programmet som er knyttet til lese- og skriveprosessen.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Utvalg av cd-rom
De cd-romene som trekkes inn i denne artikkelen er Lær deg å lese. Richard Scarrys eventyrverden (Norstedts Rabén Multimedia), ABCD-ROM (Mogulmedia), Felix Fabula (Universitetforlaget) og Lek og lær. Andreklasse (Levende bøker).

Lær deg å lese er et program der intensjonen er (slik tittelen viser) å hjelpe barnet til å lese. Programmet har en rammefortelling der målet for de ulike oppgavene (som kalles spill) er å samle eventyr til den nybygde Eventyr-mobilen. Kåre og Åme oppsøker ulike steder i Travelby, blant annet stranden og skolen. Her skal barnet hjelpe Kåre og Åme med ulike oppgaver, og når oppgavene er løst, får de et eventyr i "gevinst".

I Andreklasse er den helhetlige tekstrammen et spill med to elementer, der det ene er at man skal samle frimerker i en frimerkebok, og det andre at man skal sende kort til barn i hele Europa. Fredrik Frosk (FF) og ildfluen Edison er hjelpere som veksler på å vise vei gjennom programmet. Andreklasse har en flerfaglig profil, men noen av oppgavene berører direkte norskfaglige elementer. I presentasjonen står det at programmet er utformet i tråd med skolens læreplan, og veiledningen henvender seg flere ganger til "læreren". Dette viser at programmet er skapt med tanke på bruk i skolen.

ABCD-ROM er et program som skal hjelpe barn til å "bli kjent med de norske bokstavene og lære hvordan de skal skrives på den riktige måten". Programmet består av fem uavhengige oppgaver som skal løses, og det har derfor ikke en helhetlig ramme som knytter aktivitetene sammen. Det eneste som fungerer som rød tråd i denne programvaren, er de to snakkende blyantene Alf og Betty som fungerer som hjelpere og instruktører hele veien.

Felix Fabula er i en særstilling i denne sammenhengen fordi programmet baserer seg på (og skal ifølge programskaperne være et supplement til) den tverrfaglige læreboka for 1. klasse. Her er det fortellingene fra boka som er rammen, og illustrasjonene er nøyaktig de samme som bildene i elevboka. Felix Fabula er et læreverk som er godkjent etter L97, og som brukes i mange klasserom, så i forhold til bruk av cd-romene i skolen, er det derfor spesielt interessant å undersøke hvordan denne cd-romen presenterer tilnærmingen til skriftspråket. Felix Fabula er i tillegg det eneste læreverket for seksåringer som inkluderer cd-rom i sin læremiddelpakke.

De cd-romene som trekkes fram her, er hovedsakelig valgt ut fra to kriterier. For det første veksler de mellom å være enfaglige (det vil si at fokuset ligger utelukkende på lesing og skriving), slik som ABCD-ROM og Lær deg å lese og flerfaglige/tverrfaglige20 (altså at de fokuserer på flere av de områdene som knyttes til 1. og 2. klasse), slik som Felix Fabula og Andreklasse. For det andre henvender de seg til delvis ulike aldersgrupper. Andreklasses målgruppe sies å være fra andreklasse og oppover, mens Lær deg å lese har aldersbestemmelsen "fra 4 år", Felix Fabula er knyttet til leseverket for førsteklasse (altså seksåringer), og ABCD-ROM angir aldersmålgruppen til å være 4-8 år. Det medfører at programmene bare delvis er sammenliknbare. Når dette valget likevel er gjort, så skyldes det nettopp at de har (delvis) ulike mål og målgrupper, og det gjør at de til sammen kan belyse ulike sider av denne programtypen.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Pedagogisk programvare for barn - edutainment
Selv om de programmene som omtales her er valgt ut fra ulike kriterier, har de en felles faktor, de kan alle sies å være pedagogisk programvare for barn. Grünbaum (1997:67) deler opp dataprogrammer for barn i fire hovedtyper: Spill, verktøy, tankeleker og elektroniske bøker21, som igjen kan deles inn i mange undergrupper. Det som beskrives som edutainment, eller pedagogisk programvare for barn, er ikke en egen type barneprogrammer, men omfatter gjerne alle de fire hovedtypene. I Norge oversettes ofte edutainment med "lek-og-lær" (op.cit.:68). Et slikt program har ofte et faglig stoff som er inkorporert i en fortellende ramme der ulike oppgaver tjener et formål i utviklingen av et hendelsesforløp. Dette er som vi så over, tilfellet med noen av de utvalgte cd-romene, men ikke alle.

Som nevnt innledningsvis, så har læringssynet i disse cd-romene blitt kritisert. Mange av programmene har som Sjøhelle (1999) påpeker, et preg av å være øve- og drillprogrammer, særlig de som er oversatt. Mange kommer fra USA der man ifølge Grünbaum (1997) legger mye mer vekt på "multiple choice" og korttidshukommelse i motsetning til barnas evne til refleksjon, diskusjon og argumentasjon. Men Grünbaum (op.cit.) hevder at man kanskje også legger vekt på andre ferdigheter, slik som kreativ problemløsning, øvelser i farge-, figur og møstergjenkjenning, logikk, orienteringssans osv.

Slike "lek og lær"-programmer er altså hybrider, der elementer av både lek og læring, fritid og skole, skal flettes inn. Man kan med Schwebs (2000:3) si at "Lek og lær-produktet er et grenseløst uttrykk av fakta, fortelling og spill." Noe av forklaringen på de mange utgivelsene kan ligge i at voksne, og særlig foreldre, er opptatt av at barn må møte de utfordringene som det digitale samfunnet byr på på en best mulig måte, og derfor er opptatt av at barn skal møte datamaskinen. Slik blir foreldre ifølge Frønes (1998:16) de fremste støttespillere for utdanningssystemene og kompetansesamfunnet. Samtidig ønsker foreldre at barna ikke "bare skal spille". En slik kombinasjon av spill og læring kan derfor bli sett på som løsningen fordi man da får en pedagogisk "gevinst".

Denne dobbelte målsetningen om både "lek" og "lær" vil kunne gi seg utslag i noen særtrekk ved denne programtypen. Ideelt sett kan man tenke seg at det er en todeling med spillaktiviteter som er tilpasset barnet, og et læringselement som skal overbevise den voksne kjøperen om nytten av programmet. Det utkrystalliserer seg derfor to parametere for undersøkelse av slike programmer, leken og læringen. Dersom programmet skal være et godt lek og lær-program, bør det ta vare på begge disse elementene. Her vil hovedvekten ligge på "lær" med fokus på hva programmene kan bidra med i leseopplæringen. Men først skal vi se på noen betraktninger omkring "lek".

[ Innhold - Toppen av siden ]

Lek i "Lek og lær"
Når markedsførerne av cd-rom presenterer programmene som "lek og lær", så skulle man tenke seg at de forholder seg til en eller annen forståelse av lek (se Eiks artikkel side 5 ff. for en nærmere drøfting av lek). Lekbegrepet er imidlertid svært uavklart i alle de cd-romene som trekkes inn her, men man kan se to sider av lekbegrepet som framheves av alle, nemlig vekten på spill og barnets aktivitet. Nedenfor er det derfor disse to aspektene ved "lek" som drøftes.

Tradisjonelt har det vært et definisjonsskille mellom lek og spill. Barnehagen skiller gjerne skarpt mellom spill og lek, mens skolen ofte vil inkludere ulike former for regellek og spill i lekbegrepet. Som Trageton (1997) illustrerer, er det mange og svært ulike måter å forstå lekbegrepet på, og Trageton selv ender opp med at det er "teoriane om leik som kulturskaping22 og spel23 som peikar framover."(op.cit.:28). En slik forståelse av lekbegrepet som spill og kulturuttrykk bør også få noen konsekvenser for hvordan vi oppfatter dataspillene. Trageton (1997) hevder at en omdefinering av lek kanskje er på sin plass først og fremst i barnehagen, men også i skolen, i tråd med at barn bruker mye tid på data- og videospill. Dersom vi tar barns egen lekkultur på alvor, bør vi som voksne også inkludere de lekuttrykkene som barna faktisk benytter seg av i en definisjon av hva som er lek.24 Jeg skal ikke her ta stilling til om dette er en riktig oppfattelse av lekbegrepet, men dette er to interessante innfallsvinkler som er relevante i denne sammenhengen.

[ Innhold - Toppen av siden ]

"Lek og lær" som spill
De utvalgte cd-romene har i ulik grad vektlagt spillet, og spillene har både enkel og kompleks struktur. I Andreklasse er hele programmet lagt opp som et spill med to hovedelementer. Det ene hovedspillet går ut på å samle frimerker i en frimerkebok25, og i det andre skal man ved hjelp av disse frimerkene sende kort til barn i hele Europa. Frimerkene kan slik sees på som målet for spillet, og veien til frimerkene er også gjennom ulike spill der man samler poeng. Vi ser altså at dette programmet har en utbygd spillstruktur. For å komme til spillene i Andreklasse kreves det kunnskap i større eller mindre grad, om enn bare som inngangsport (på linje med å slå seks på terningen for å komme "ut" i Ludo). Prøvingen av kunnskap er altså en del av spillets forutsetninger (men ikke nødvendigvis kunnskap som er knyttet direkte til lese- og skrivestimulering).

Lær deg å lese har som helhetlig ramme å samle eventyr, og på den måten kan man si at den overordnede rammen er et spill der målet er å få tak i et gitt antall objekter. For å få tak i samleobjektene må man imidlertid løse noen oppgaver som for de egentlige aktørene (Kåre og Åme) ikke alltid er lystbetonte. Slik tematiseres eventyret som et positivt mål, mens de ulike læringsoppgavene blir noe man "må" for å nå målet, og de blir derfor rent instrumentelle.

I fire av fem aktiviteter presenterer ABCD-ROM oppgaver som vanskelig kan knyttes til spillbegrepet. Den femte aktiviteten er imidlertid omtalt som et spill. Her skal man lete etter bokstaver som har gjemt seg, men bokstavene kunne vært byttet ut med alle mulige objekter uten at rammen for spillet hadde endret seg. Bokstavformingen som ellers står sentralt i programmet, er helt underordnet. Spillet krever imidlertid god evne til å manøvrere musa, så dersom læring skal oppfattes som en del av dette spillet, må man knytte det til øvelse i bruk av mus.

Felix Fabula er kanskje det programmet som i minst grad kan sies å være et spill, både når det gjelder den helhetlige rammen og formen på enkeltoppgavene. Her er det ulike oppgaver som skal løses underveis, men disse oppgavene fører ikke til at man kommer videre i programmet. Slik kan man si at valget om å løse oppgavene helt og holdent blir barnets eget og dermed indrestyrt. På den andre siden vil oppgavene da utelukkende teste kunnskap og ikke inngå som en del av en helhet. Felix Fabula har også det minst presisterte lekbegrepet av programmene. Barna skal leke seg "gjennom et skoleår med Siri, Ivar og de andre barna på Li skole" sies det i introduksjonen, og det ligger dermed en uutalt forutsetning om at leken ligger til grunn for hele programmet. Det presiseres imidlertid ikke nærmere hvilke sider ved leken som er ment å ivaretas.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Aktivitet og interaktivitet
Elevaktivitet og samhandling er prinsipper som Læreplanen legger stor vekt på. Dette er noe som markedsførerne av pedagogisk programvare vektlegger i sin presentasjon av programmene, gjerne under betegnelsen interaktivitet. Interaktivitetsbegrepet er diskutert av medieforskere, og anses som et problematisk begrep, blant annet fordi det ligger nært opp til og ofte oppfattes å ha samme betydning som interaksjon. Bruken av begrepet skal ikke drøftes her,26 men begrepet benyttes av de som markedsfører programmene, og det er derfor interessant å vurdere hvordan denne intensjonen gjennomføres. Her vil jeg ta utgangspunkt i Hildegunn Otnes' interaktivitetsbegrep, som hun presenterer i artikkelen "Hvor interaktive er de interaktive tekstene?" (Otnes 2001). Der omtales interaktivitet som et tekstlig og gradert begrep.

Otnes hevder at det er to hoveddimensjoner ved interaktivitetsbegrepet, hypertekstualitet og dialogisitet (op.cit.:44). Når det gjelder hypertekstbegrepet, fremhever hun antall veivalg og hvor mange valgmuligheter det er i hver valgsituasjon.27 Ved dialogisitetsdimensjonen framhever hun to viktige aspekter, formen på tilbakemeldingen og brukerens mulighet for kontroll og innflytelse på framdriften av teksten.

Interaktivitetsbegrepet blir et relevant begrep i denne sammenheng fordi det kan si oss noe om barnas mulighet til å være aktive og styrende i forhold til programmene. Interaktivitetsbegrepet kan også si noe om den type respons og tilbakemelding som barna får knyttet til de ulike aktivitetene.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Hypertekststrukturen i programmene
Når det gjelder hypertekststrukturen i disse cd-romene, så er det store forskjeller. Felix Fabula er strukturert som en bok der man kan velge mellom 31 ulike sider. Innenfor hver side er det et gitt antall oppgaver (maksimalt 10, vanligvis 5 eller 6) og trykkfølsomme punkter man kan klikke på. ABCD-ROM kan minne om et aktivitetssenter (jf Grünbaum 1997:68) på grunn av sin struktur med en menyside der man kan velge mellom fem ulike og uavhengige aktiviteter. Innenfor den enkelte aktiviteten har man imidlertid bare valget mellom hvilken bokstav som skal være utgangspunktet for en fast gitt aktivitet. Begge disse programmene tilbyr altså relativt begrensede valgmuligheter for brukeren. Man kan hevde, slik Otnes (2001:48) gjør, at disse tekstene bare har tilløp til hypertekstuell struktur.

Andreklasse er den cd-romen som har flest muligheter. Her kan man ta utgangspunkt i aktivitetssenteret Klubbhuset for så å manøvrere seg videre til en rekke andre aktiviteter i programmet. Klubbhuset fungerer slik at man alltid kommer tilbake dit dersom man avslutter en aktivitet. Andreklasse sies å ha en utbygd trestruktur med en hovedgrein og en rekke sidegreiner, men der vandringen på sidegreiner tilslutt fører deltakeren tilbake til utgangspunktet kan (jf Otnes 2001:49).

Otnes påpeker også at det ofte er få muligheter til valg i programmer for barn fordi man lett kan gå seg vill. Dette kan vi se delvis stemmer for disse programmene. Andreklasse er det programmet som har flest valg, og dette kan kanskje henge sammen med at dette programmet henvender seg til en målgruppe som aldersmessig er høyere enn det de andre programmene gjør.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Dialogisiteten i programmene
Dersom vi ser på den responsen som deltakerne får ved løsing av oppgavene, er det svar som riktig, nemlig og flott og prøv igjen og niks som går igjen. Det er mange ulike typer tilbakemeldninger som gis, men det som er felles, er at de ulike responsene egentlig bare er varianter av riktig og galt. Oppfinnsomheten når det gjelder ulike responser, kan kanskje skyldes at de som lager programvaren, vet at kritikk mot programmet som stimulus/responsstyrt vil ramme her, og derfor vil begrense bruken riktig og galt som tilbakemeldinger.28

Alle programmene som brukes som eksempler her har større eller mindre innslag av oppgaver som gir riktige eller gale svar. De vil derfor alle være lukkede og monologiske og sett opp mot dialogisitetsdimensjonen derfor ha liten grad av interaktivitet.29

Dersom man ser på "Lek og lær"-programmer som spill, vil derimot perspektivet kunne bli noe annerledes. I et spill forventes det at deltakerne følger reglene. Deltakerne i et spill inngår en kontrakt om å følge reglene ved starten av et spill, og i motsetning til andre typer lek, vil disse reglene sjelden kunne reforhandles underveis i spillet. Et brudd på reglene vil være et brudd på kontrakten mellom deltakerne, og vil derfor kunne føre til sanksjoner. Dersom man ser på programmet som medspiller, vil responser som "feil" og "prøv igjen" være et utslag av at reglene for spillet må følges, og den responsen trenger derfor ikke oppfattes på lik linje som negativ respons i læringssituasjoner. Spillmetaforen er også relevant med tanke på den andre dialogisitetsdimensjonen (jf Otnes (2001) ovenfor), nemlig kontroll og innflytelse på framdriften. Valget knyttet til et spill er gitt på forhånd - spille eller ikke spille. Velger man å spille, forventes det at man følger de på forhånd gitte rammene for spillet, men deltakeren har når som helst mulighet til å avbryte spillet og har slik den avgjørende kontrollen.

En slik tanke om responser som spilleregler forutsetter imidlertid at de ulike aktivitetene som responsen gis i forhold til, kan oppfattes som deler av et spill. Andreklasse har som nevnt over, spillet som gjennomgående metafor i hele programmet. Mange av de læringsfokuserte oppgavene går inn i en helhetlig spillsammenheng og vil derfor kunne oppfattes som deler av spillet, og dermed kan responsene sees på som spilleregler. Felix Fabula knytter seg imidlertid i liten grad til spillbegrepet, og vil derfor gjennom sin tilbakemelding på læringsoppgavene kunne kritiseres for en stimulus/responstankegang.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Lær i "Lek og lær"
De cd-romene som er valgt ut her, har alle på en eller annen måte som intensjon å skulle stimulere skriftspråket generelt eller leseopplæringen spesielt. "Lær" er derfor enten helt eller delvis knyttet til leseopplæringen, og dette er derfor perspektivet i den påfølgende delen av denne artikkelen.

Leseopplæringsmetodene deles ofte opp etter om de tar utgangspunkt i helheten eller delene i skriftspråket. En helhetlig tilnærming vil typisk begynne med tekstnivået, for så videre bryte teksten ned til mindre enheter som setning, ord og bokstav. Dersom lesemetoden tar utgagnspunkt i delen, vil den typisk ta for seg de minste enhetene ved teksten først, nemlig bokstaven, for så å bygge bokstaver sammen til ord, setninger og til slutt tekster. Det er likevel stor enighet om at det ikke bare er en vei som fører til det som er målet - at elevene lærer å knekke lesekoden og videre utvikler gode lese- og skriveferdigheter. Ulike elever velger ulike strategier for å knekke koden, og dess bredere utvalg av arbeidsmåter man som lærer velger, dess større sannsynlighet er det for å nå flest mulig av elevene.

Selv om det er stor enighet om at det er flere veier til lesing, vil det likevel kunne variere i hvor stor grad forståelse eller avkoding har størst vekt i leseopplæringen. Dersom det legges størst vekt på avkodingen, vil man være opptatt av å øve sammenhengen mellom lyd og bokstav, og man vil i stor grad fokusere på øvelser som støtter opp under dette prinsippet. Dersom man legger størst vekt på forståelsen i den første leseopplæringa, vil man være opptatt av å ta utgangspunkt i helhetlige tekster som elevene oppfatter som meningsfulle.

Ut fra de to ulike perspektivene på lesing kan man se at programvare for barn kan ta utgangspunkt i to ulike aspekter i leseopplæringen - helheten - teksten - eller delene (for eksempel forholdet mellom lyd og bokstav).30 I en vurdering av cd-rom blir det derfor viktig å se på hvilke elementer ved lesingen som programmet faktisk støtter opp om. Den dimensjonen som programmene sees opp mot når det gjelder "lær", er altså i hvor stor grad det er den helhetlige teksten eller enkeltdelene løsrevet fra helheten som er cd-romens utgangspunkt.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Teksten som utgangspunkt
Utgangspunktet til de fire cd-romene som undersøkes her, er delvis likt. Alle programmene tar utgangspunkt i en historie der man har noen aktører, hjelpere, som skal være med barnet hele veien gjennom programmet. Slik kan man si at alle programmene tar hensyn til helheten gjennom en rammefortelling. I hvor stor grad tekstperspektivet følges opp varierer imidlertid.

Lær deg å lese er det programmet som i størst grad har teksten som et element ut over den innledende rammefortellingen. Her blir barna oppfordret til å lage eventyrbøker, der man kan velge å skrive hva man vil, man kan velge et sett med bilder som man kan skrive en tekst til, eller man kan fylle inn åpne plasser i en ferdig tekst ved å velge mellom et gitt antall ord eller bilder. Dersom man velger det siste alternativet, så leses teksten så opp med de ordene man har fylt inn.

Denne delen av programmet må være der barna ifølge programskaperne skal "oppmuntre[s] til eget forfatterskap". Dersom barnet velger å skrive sin egen fortelling uten å ta i bruk de ferdige bildene som ligger i programmet, kan man kanskje kalle dette for tekstskaping. Programskapernes bruk av eventyrbegrepet stemmer imidlertid ikke overens med de sjangerkriteriene vi vanligvis tenker på ved eventyr. De tekstene som de ulike voksenpersonene bidrar med, er historier om dagligdagse hendelser med et klart sakprosapreg. Dette kan komme av at begrepet "story" er brukt i den engelskspråklige utgaven av programmet, og at dette ukritisk er oversatt med det norske "eventyr". På grunn av de dårlig avklarte sjangerkravene kan derfor de ferdig skapte tekstene neppe fungere som "førebilete [..] for eiga skriving" (L97:119).

Andreklasse har en tilsvarende tekstskapingsoppgave der barnet kan velge å skrive sin egen tekst på en datamaskin. Her legges det ingen føringer, slik som ferdige bilder. Hjelperen Edison, som ellers i programmet er svært hjelpsom med tips, sier til og med: "Jeg er ikke så god på staving, så dette må du klare selv". De fleste andre aktivitetene i Andreklasse gir en belønning innenfor spillrammen ved at man får poeng som senere kan veksles inn i frimerker. Tekstskapingsmuligheten er imidlertid ikke en del av den helhetlige spillrammen fordi denne aktiviteten ikke gir noen belønning i spillet, ut over at man kan skrive ut den ferdige teksten. Man kommer altså ikke videre i programmet slik som ved de andre aktivitetene, og derfor blir ikke tekstskapingen en naturlig del av leken med programmet. Dette kan kanskje føre til at denne aktiviteten ikke blir valgt, og tekstskapingselementet kan da forsvinne.

En annen av aktivitetene i Andreklasse som kan knyttes opp til den helhetlige teksten, er brevene som man får fra brevvenner over hele Europa og som man skal svare på. Her tematiseres sjangeren brev gjennom den overordnede spillrammen, og brevets sjangertrekk synliggjøres, noe som blant annet stemmer overens med et av norskplanens mål for andreklasse (jf L97:118). Disse brevene er imidlertid ferdigskrevet fra postmannen, der det personlige elementet bare kommer inn gjennom at barnets eget navn står som mottaker og avsender (det som med Schwebs 2000 kan kalles for personalisering). Her kan man si at en fiktiv dialog foregår, men barnet har ingen mulighet til å påvirke innholdet i kommunikasjonen (jf didkudjonrn sb dialogisitetsdimensjonen sifr 145).

Felix Fabula legger ikke opp til noen aktivitet der barnet selv skal skrive. Dette programmet har imidlertid mulighet for opplesing av tekst på hver side, der en historie fortelles som på en eller annen måte henger sammen med det bildet som oppslaget viser31. De historiene som fortelles understøttes ikke av skreven tekst, og er akkurat lik den teksten som finnes som papirutgave i lærerveiledningen.

Felix Fabula har i tillegg til opplesningen av ulike historier også opplesning av ulike rim og regler som kan aktiviseres ved klikking på siden, som delvis er knyttet til innholdet i den fortalte historien, delvis knyttet til illustrasjonen og delvis fritt. "Lek med språket" er en viktig del av småskoletrinnets norskplan i L97. Dette er en viktig del av markedsføringen bak et program som "Krakkel Spetakkel" som omtales av Lorentzen (1999) og Schwebs (2000). Blant de programmene som omtales her, er det imidlertid bare Felix Fabula som eksplisitt sier at lek med språket er en målsetning for programmet: "I Felix Fabula 1 CD-ROM får barna virkelig "leke og eksperimentere med ord, lyder, rim og rytme, bruke ellinger og sangleker - og møte tekster og bilder som gir innsikt og opplevelser", slik det står i læreplanen" kan vi lese på baksiden av cd-romen. Det er riktig at det er mange rim, regler og ellinger som leses opp dersom barnet finner det riktige stedet å klikke. Det er derimot ingen aktivitet fra barnets side knyttet til disse versene, ut over å kunne lytte. Det er altså programmet som "leker", "eksperimenterer" og "bruker", og barnets aktivitet er kun knyttet til valget klikke eller ikke klikke.

ABCD-ROM kan ikke sies å ha med et tekstperspektiv i sin tilnærming til bokstavene. Det eneste stedet der en helhetlig tekst trekkes fram, er i den innledende hjelpeteksten der Betty forklarer gangen i programmet samtidig med at tilsvarende tekst kommer fram som skrift i en snakkeboble. Denne hjelpeteksten er imidlertid svært lang, og når barnet vet hvordan programmet virker, så vil den være uten interesse.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Bokstaven som utgangspunkt
Alle programmene som her blir vurdert, tar for seg forholdet mellom lyd og bokstav, men på svært ulike måter. ABCD-ROMs oppgaver skal alle være med på å understøtte bokstavtreningen ved at barna skal "bli kjent med de norske bokstavene og lære hvordan de skal skrives på den riktige måten". Man kan si at bokstavforming er den beskrivelsen som passer for flest av oppgavene i dette programmet. I to av fem oppgavevalg er det i tillegg hjelperne Alf og Betty som faktisk utfører oppgaven med å forme bokstavene, og barnet må benytte papir og blyant for å kunne herme (derav aktivitetsnavnet Hermegåsa) etter Alf og Betty når de former bokstavene ("på den riktige måten").

Gjennom hele programmet er det lagt vekt på forskjellen mellom konsonanter og vokaler ved at de har fått henholdsvis blå og rød farge. Forskjellen mellom disse bokstavgruppene forklares også som "de bokstaven som på en måte har to navn" og "de som man liksom kan synge på". I tråd med dette er det bokstavnavnet, ikke lyden, som benyttes når bokstavene leses opp.

Den eneste aktiviteten i ABCD-ROM som er knyttet til bokstavinnlæring ut over skriftformingen, er den aktiviteten som kalles Dyr. Her har man i kjent abc-stil ett dyreslag for hver bokstav i alfabetet. Når man har valgt en bokstav, leses navnet på dyret og dyreslaget opp mens ordene utheves. Det blir imidlertid problematisk å velge ut ett begrepsområde som alle bokstavene skal hentes fra, noe som blant annet fører til Quetzalen Jacueline. I tillegg byr eksempler som Chow-chowen Cæsar og Ærfuglen Sæter på problemer når det gjelder sammenhengen mellom lyd og bokstav som ikke forklares nærmere (Sæter leses også med e-lyd).

Også Felix Fabula har en side der alle bokstavene i alfabetet presenteres (side 62) sammen med illustrasjonene av en til tre ting som begynner på den aktuelle bokstaven. Her sies bokstavnavnet når man trykker på bokstaven, og navnet på tingen leses opp. I tillegg har man en oppgave ("nøtter") der man skal finne ting som begynner på en gitt lyd ut fra alfabetarket. Her er det altså evnen til å lytte ut framlyden som skal øves. De bokstavene som oppgaven bygger på er imidlertid begrenset til e, v, m, l, s, og u, noe som gjør at svaralternativene raskt blir kjente. I tillegg er det trykkfølsomme området rund den enkelte gjenstanden så lite at man lett kan komme til å få "feil" fra Felix selv om man egentlig trykket på rett gjenstand. Slik som i ABCD-ROM er det også her bokstavnavnet, ikke lyden som sies høyt, dette til tross for at lærerveiledningen til Felix Fabula legger vekt på at man skal bruke lyden, ikke navnet, i arbeidet med bokstavene (Gulbrandsen mfl. 1996:33).

I Lær deg å lese er det ulike oppgaver som knyttes til forholdet mellom lyd og bokstav og bokstavøving. En øvelse består i å pare små og store varianter av den samme bokstaven, en annen er å finne ord som begynner på samme bokstav. I den sistnevnte oppgaven opplyses det om at man skal finne ord som rimer, og med rim forklares ord som begynner på samme bokstav, altså bokstavrim. Enderimet, som er utgangspunktet for den vekten L97 legger på rim og regler som inngangsport til skriftspråket, nevnes ikke.

En tredje oppgave der fokuset helt klart ligger på bokstavtrening, er Stavetimen. Her er vi i klasserommet til frøken Honning, og oppgaven går ut på å sette inn manglende bokstav i et trebokstavers ord med tilhørende illustrasjon. Et problematisk element her er at i en av deloppgavene opptrer "..ås" med innfyllingsalternativene "g" og "l". Illustrasjonen skal skille mellom riktig og feil svar, men illustrasjonene er små, og dette er det eneste eksempelet der illustrasjonen spiller en rolle for innfyllingen. I alle de andre deloppgavene dannes det ikke meningsfulle ord med mer enn ett av svaralternativene. Stavetimen kan oppfattes som en ren drilloppgave, både fordi oppgaven kun dreier seg om staving og fordi skolestua er konteksten til oppgaven. Den negative tilbakemeldingen ved valg av feil svaralternativ kan derfor oppfattes som respons i en læringssituasjon, ikke som reglene i et spill (jf avsnittet om dialogisitetsdimensjonen over).

Den eneste oppgaven i Andreklasse som knytter seg til bokstaver, er Huleskriftene. Oppgaven består her i å finne den bokstaven som tilsvarer et gitt tegn fra blindeskrift, tegnspråk og "larvisk" (betegnelsen på det konstruerte larvespråket). Når de riktige bokstavene er funnet, blir et ord lest opp, og deltakeren får poeng for løst oppgave. Her vises det at ulike tegn representerer ulike bokstaver, som igjen kan settes sammen til ord. Også her er det imidlertid bokstavnavnet, ikke lyden, som leses opp når man klikker på tegnet.

Andreklasse avviker noe fra de andre programmene når det gjelder oppgavetyper knyttet til skriftspråket, fordi vekten i oppgavene i større grad er knyttet opp til andre kunnskaper enn bokstavtrening. Som nevnt over er flere av oppgavene basert på ord i en sammenheng (en tekst). Ellers legges det stor vekt på kunnskap om ordklassene i dette programmet, man kan blant annet høre sanger om ordklassene verb, substantiv og adjektiv der setningene i sangteksten vises samtidig som sangen synges. Her er det imidlertid ikke noen oppgave som barna selv skal utføre, så det er maskinen som står for aktiviteten i denne sammenhengen. I tillegg er noen av eksemplene på ordklassen adjektiv min, mitt og sju. Dette er nok ment som en forenkling av ordklasseinndelingen, men denne forenklingen kan lett føre til at adjektiv kan oppfattes som alt som ikke er substantiv og verb.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Lek og lær?
Dersom vi skal oppsummere, ser vi at det er problematisk å trekke en felles konklusjon for alle programmene. Andreklasse er det programmet som i størst grad gjennomfører spillmetaforen, og programmet er også så pass utbygd at det kan sies å ha en større grad av interaktivitet enn de andre programmene. Dette programmet har imidlertid få oppgaver som er direkte knyttet opp mot det norskfaglige perspektivet, i alle fall dersom vi skal se på oppgaver der barnet er aktivt. Felix Fabula kan på sin side sies å ha liten grad av interaktivitet, både når det gjelder dialogisitets- og hypertekstualitetsdimensjonen. I tillegg er oppgavene som skal synliggjøre skriftspråket, lite knyttet til lekbegrepet ut fra de dimensjonene som er drøftet her, og programmet synliggjør også dårlig hva som egentlig legges i lekbegrepet.

De ulike programmene synliggjør alle noen sider ved et helhetlig tekstperspektiv, men på den andre siden er dette for alle programmene forbundet med noen faglige problemer. Det kan derfor være vanskelig å se at noen av programmene som vi her har sett på, byr på et helhetlig tekstperspektiv. Kanskje er det nettopp det at cd-romen har begrensninger når det gjelder tekstperspektivet i begynneropplæringa som gjør at det bare er Felix Fabula som har cd-rom knyttet til sitt læreverk. Noen av programmene har likevel oppgaver som setter fokus på forholdet mellom lyd og bokstav. Læringseffekten skal det ikke tas stilling til her. Det krever en nøyaktig oppfølging av barn over lengre tid, og det er selv da vanskelig å måle det språklige bevissthetsnivået til barnet ut fra noen få gitte oppgaver. Men siden man tenker seg at det er mange veier til målet, bør man kanskje ikke utelukke at noen av øvelsene som finnes i disse programmene kan styrke barnets bevissthet om forholdet mellom lyd og bokstav. Om enkeltstående oppgaver er nok til å forsvare bruken av programmet i klasserommet, kan da selvfølgelig diskuteres.

Er det da ikke noe poeng å legge opp til bruk av pedagogisk programvare i begynneropplæringa? Et svar på dette spørsmålet må ta hensyn til mange aspekter. Et første aspekt er utviklingen. Det skjer en rivende utvikling i markedet hele tiden, og hva som kommer av ny programvare har vi ingen mulighet til å forutse. Det ligger imidlertid mange muligheter i teknologien som man kan tenke seg bedre utnyttet.

Det andre aspektet man må ta hensyn til, er målet med bruken av datamaskinen og programvaren. Dersom målet er lese- og skrivestimulering med utgangspunkt i en helhetlig forståelse av tekst, er det lite som tyder på fordeler i forhold til de programmene som er trukket inn her. Programmer som i større grad fungerer som verktøy har her noen fordeler som de preprogrammerte cd-romene ennå ikke byr på. Det er også en hel rekke andre ferdigheter som elevene kan tilegne seg gjennom bruken av datamaskinen, blant annet kan ulike aktiviteter og programvare gjøre elevene fortrolige med datamaskinen, og de kan "utvikle seg til å bli dyktige på tastatur" (L97:120).

Som jeg nevnte innledningsvis, har læringssynet som "lek og lær"-programmene knytter seg til, blitt kritisert. Ut fra interaktivitetsbegrepet er det mye som tyder på at et perspektiv på programmene som spill kan føre til et mer nyansert bilde. Dette løser imidlertid ikke hele problemet for de utvalgte programmene, nettopp fordi spillmetaforen ikke gjennomføres og dermed blir de ulike læringsaktivitetene ikke en del av spillet.

Å si noe kategorisk om disse programmene som lek er imidlertid vanskelig uten å se på barnets bruk av disse programmene. Frivillighet og indremotivering er viktige sider ved leken, og dette gjør at barnet selv enten velger eller ikke velger å benytte seg av programmet. Dette elementet av frivillighet faller imidlertid bort dersom læreren velger å benytte programmet som del av en undervisningssituasjon. Selv om det er viktig å ta barnas bruk av spillpreget cd-rom alvorlig, er det ikke sikkert at fastsatte og forhåndsbestemte kategorier sier oss noe om læringspotensialet til programvaren. Blant annet har Jessen (1995) vist at barn ikke bruker programvaren slik den nødvendigvis var tenkt, og at deres utforsking og lek med programvaren derfor ikke nødvendigvis stemmer overens med den voksnes forventninger.

Som en konklusjon kan man kanskje si at noe av hovedproblemet til disse programmene ligger i at de tilhører en hybridsjanger. Den dobbelte målsetningen som ligger implisitt i "lek og lær" kan sies å være problematisk ut fra to delvis ulike perspektiver. For det første klarer programmene bare i begrenset grad å kombinere leken (eller spillet) med et faglig innhold som støtter tilnærmingen til lesing og skriving. Det er et poeng at det programmet som trekker spillmetaforen lengst og som på den måten i størst grad lykkes som lek, ikke klarer å integrere et tekstlig og helhetlig perspektiv på lesing innenfor spillets ramme.

Den andre årsaken til problemet med sjangeren "lek og lær" er knyttet til det Schwebs (2000) omtaler som pedagogiseringen av barnekulturen. Ut fra et kulturelt orientert syn på lek (se over), er man skeptisk til leken som arbeidsmåte fordi lekens egenverdi mister betydning. Dette ser vi ligger iboende i disse programmene gjennom at målet med aktivitetene er et annet enn det som egentlig er målet med programmet, nemlig det pedagogiske. Ut fra et kulturelt perspektiv på leken plikter vi som voksne å ta barnets bruk av dataspillet på alvor som kulturelt uttrykk, og kanskje ligger det i dette at den pedagogiske bruken av digital teknologi knyttes til andre målsetninger for læring enn leken.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Litteratur

[ Innhold - Toppen av siden ]

Cd-rom

  • ABCD-ROM. Mogulmedia. 1996
  • Felix Fabula. Universitetforlaget. 1998
  • Lek og lær. Andreklasse. Levende bøker. 1998
  • Lær deg å lese. Richard Scarrys eventyrverden. Norstedts Rabén Multimedia 1999

[ Innhold - Toppen av siden ]

Litteratur

  • Appelberg, Lisbeth. 2000. Barna erobrer datamaskinen - en utfordring for de voksne. I: Barnehagefolk 4/2000. Temanummer om IKT i barnehagen.
  • Dahl, Tor Edvin. 1994. Spill, interaktivitet og "adventure games". Språkformer og narrative strukturer i dataspillsjangeren. I: Schwebs: Skjermtekster. Oslo: Universitetsforlaget
  • Frønes, Ivar. 1998. Mot en digital barndom. En skisse av fremtidens barndom. I: Haldar og Frønes (red.): Digital barndom. Oslo: Ad Notam Gyldendal
  • Grünbaum, Pia. 1997. Barn og data. En veiledning for voksne. Oslo: Tano Aschehoug
  • Gulbrandsen, Jorunn mfl. 1996. Lyse ideer. Felix Fabula, lærerens ressursbok. Oslo: Universitetsforlaget
  • Haugsbakk, Geir. 2000. Interaktivitet, teknologi og læring - en forstudie. Rapport 6 i ITUs skriftserie. Universitetet i Oslo
  • Jessen, Carsten. 1995. Computeren i børnehaven - rapport fra et forsøgsprosjekt. Tidsskrift for børne- og ungdomskulturen 35
  • Lanestedt, Jon. 1994. Elektroniske bøker. I: Schwebs: Skjermtekster. Oslo: Universitetsforlaget
  • Lorentzen, Rutt Trøite. 1999. Ikt for dei minste. I: Moslet (red.): Norskdidaktikk. Ei grunnbok. Oslo: Tano
  • Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. 1997. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningdepartementet.
  • Otnes, Hildegunn. 2001. Hvor interaktive er de interaktive tekstene? I: Selander og Skjelbred (red.): Fokus på de pedagogisk tekster. Artikler fra prosjektet "valg og vurdering av lærebøker og andre læremidler". Skriftserien ved Høgskolen i Vestfold notat 5/2001
  • Sandvik, Margaret og Lise Alant. 2000. Den digitale leken - bare utenfor eller også innenfor barnehagen? I: Barnehagefolk 4/2000. Temanummer om IKT i barnehagen.
  • Schwebs, Ture. 2000. Gammel ulv i spraglete fårepels? Pedagogikk og multimedialitet i "lek og lær"-programmer. Kommer i Tekst, tone og bilde på Internett. Rapport fra en nasjonal etterutdanningskonferanse for musikk- og norskfaglig personale ved høgskoler som gir allmennlærerutdanning.
  • Selmer-Olsen, Ivar. 1990. Barn imellom - og de voksne. En bok om barns egen kultur. Oslo: Ad Notam Gyldendal
  • Sjøhelle, Dagrun Kibsgård. 1999. IKT i norskundervisninga. I: Moslet (red.): Norskdidaktikk. Ei grunnbok. Oslo: Tano
  • Trageton, Arne. 1997. Leik i småskolen. Bergen: Fagbokforlaget

[ Innhold - Toppen av siden ]


[tilbake] 20   Det kan være nyttig å skille mellom flerfaglighet og tverrfaglighet i denne sammenheng. Selv om spillene har et tverrfaglig fokus i hovedoppbyggingen, er det ofte slik at de enkelte oppgavene har et enfaglig fokus (for eksempel "Matteball" (Andreklasse)).

[tilbake] 21   Lanestedt (1994) bruker begrepet elektroniske bøker i en mye videre betydning som inkluderer alle digitale tekster som er publisert for lesing på skjerm. Schwebs (2000) snakker i tråd med dette om "lek og lær" som en type elektroniske bøker. Her ser jeg det imidlertid formålstjenlig å oppfatte elektroniske bøker som en egen hovedgruppe (jf Grünbaum, 1997:67). Grünbaums inndeling i fire hovedtyper synliggjør ulike sider ved de cd-romene som er valgt ut her, de er både spill, verktøy og elektroniske bøker, om enn i varierende grad.

[tilbake] 22   Trageton viser i denne sammenhengen til lekbegrepet til Huizinga, Gadamer og Sutton Smith. Se Trageton (1997) for en nærmere utdyping og referanser.

[tilbake] 23   Trageton viser til lekbegrepet til Wittgenstein, Pappert, Rasmussen og Bauer. Se Trageton (1997) for en nærmere utdyping og referanser.

[tilbake] 24   Selv om undersøkelser av hvordan barn benytter datamediet fremdeles er få her i Norge, så tyder en del undersøkelser (Sandvik og Alant 2000, Appelberg 2000) på at barn tilpasser bruken av data til sin egen lek. Dette stemmer også overens med Jessen (1995). Ifølge Jessen utgjør lekekulturen konteksten for barns avkoding og interaksjon med datamaskinen og dataprogrammene. Bruken av data er lystprega, indremotivert, barnestyrt, til en viss grad er aktiviteten fritt valgt, og navigeringen i datateksten foregår spontant. Dette bygger opp under at bruken av datamaskinen har de egenskapene som man vanligvis forbinder med lek (jf Sandvik og Alant 2000).

[tilbake] 25   Denne aktiviteten knytter seg også opp mot en annen barnkulturell ytring enn spillet, nemlig samling (jf. Selmer-Olsen, 1990:101).

[tilbake] 26   Se Otnes (2001) for en videre drøfting av begrepet.

[tilbake] 27   Som Dahl (1994:90) påpeker vil valgmulighetene i preprogrammerte tekster ikke være ekte valg, fordi både hvilke muligheter for valg og hva konsekvensene av valgene blir på forhånd ligger der. Man kan likevel som Otnes (2001:46) hevder få en større eller mindre følelse av valgfrihet knyttet til antall valgmuligheter. Dette perspektivet vil bli valgt i omtalen av hypertekststruktur under.

[tilbake] 28   ABCD-ROM velger i enkelte av oppgavene bare å gi positiv tilbakemelding, mens feil svar løses med at deltakeren ikke kommer videre eller får fullført oppgaven, uten at det gis nærmere beskjed om dette.

[tilbake] 29   Otnes (2001) sier at i stedet for å snakke om manglende interaktivitet, kan man snakke om svært liten grad av dialogisitet i forbindelse med oppgaver som bærer preg av stimulus-respons.

[tilbake] 30   Man kan diskutere om denne inndelingen av teksten er relevant i forhold til hypertekstuelle tekster. I denne sammenhengen vil inndelingen brukes fordi den fungerer som et eksempel på hvordan man kan tenke seg nivåer i tekst som man må forholde seg til ved lesing.

[tilbake] 31   Det er ett åpenbart brudd med sammenhengen mellom bilde og tekst, nemlig side 36 der den oppleste teksten handler om feiring av Ramadan hos en muslimsk familie og illustrasjonen er Felix som titter ut på et fuglebrett.

[ Innhold - Toppen av siden ]

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

Avdeling for lærerutdanning 

 
Fokus på pedagogiske tekster 2
Artikler om læremidler i førsteklasse

Notat 7/2001
Copyright © 2001 forfatterne / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 15.5.2001
HVE-Biblioteket