Avdeling for helsefag 
 
Torbjørg Fermann:
Prosjekt Klinisk Lektor
Om veiledning av sykepleierstudenter i hjemmesykepleie
Copyright © 2001 forfatteren /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

1.0 Innledning


Innhold:

Prosjekt Klinisk Lektor (heretter kalt PKL) er et samarbeidsprosjekt mellom avdeling for helsefag (HE), Høgskolen i Vestfold og Sandefjord og Nøtterøy kommune for å utvikle og utprøve en ny veiledningsmodell for sykepleierutdanningens kliniske studier i hjemmesykepleien. Prosjektet er en videreføring av anbefalingene fra undersøkelsen "Praktisk Talt -2: En kvalitativ empirisk undersøkelse om utdannelse av klinisk kompetente sykepleiere ved hjelp av praksisstudier" (Lyberg og Strandquist 1998). Denne undersøkelsen (heretter kalt Praktisk Talt - 2) omfatter alle kliniske studier ved HE`s sykepleierutdanning og anbefaler endringer innen flere områder. For å videreføre disse anbefalingene har avdelingen gjennomført flere utviklingsprosjekter. Foruten PKL er det gjennomført prosjekter med sykehjem, hjemmebaserte tjenester og sykehus som arena ( Horntvedt & Kyrkjebø 2000, Martinsen 2000, Strandquist 1999).

[ Innhold - Toppen av siden ]

1.1. Hensikt
Bakgrunnen var behovet for å videreutvikle samarbeidet mellom skole og tjeneste for å motvirke gapet mellom teori og praksis, mellom utdanning og tjeneste. Utdanning og klinisk praksis er gjensidig avhengige av et nærmere og mer gjensidig forpliktende samspill og samarbeid for at praksis skal være en faglig god tjeneste for pasienter, en god og utviklende arbeidsplass for ansatte og en god utdanningsarena for studenter. PKL ville stimulere til gjensidige læringsprosesser og avklare rollene til de ulike aktørene. Lærers rolle i praksis hadde særlig fokus i dette prosjektet. At kliniske studier i hjemmesykepleien gjennomføres i det siste utdanningsåret og at hjemmesykepleie er en særegen praksisform i sykepleie var to vesentlige forhold som skulle gjenspeiles i den nye modellen.

Praksis i siste utdanningsår skal bidra spesielt til å utvikle studentens evne til selvstendighet i yrkesutøvelse. Studenten skal under veiledning synliggjøre kunnskap og kompetanse til å ta selvstendig ansvar for yrkesutøvelse i sykepleie. Å kunne opptre med selvstendighet gjelder innenfor alle evalueringsområdene som omfattes av fagplanen: kunnskapstilegnelse- og anvendelse, evne til samhandling og problemløsning, etikk og estetikk og praktisk håndlag (Studiehåndboken 2000 s. 38 1). Av særlig betydning i denne praksisperioden er derfor studentens evne til å anvende kunnskap i praktisk virke på en personlig og faglig selvstendig måte, og til å kunne handle og ta ansvar for den daglige sykepleiepraksis. Lærer fra skolen og kontaktsykepleier fra praksisfeltet er studentens veiledere, og spiller en nøkkelrolle for å klargjøre forskjeller og styrke sammenhengen mellom teoretiske og kliniske studier og teoretisk og praktisk kunnskap. I tillegg bidrar øvrig personell i praksisfeltet med å tilrettelegge for studentenes praksis. Behovet for rolleavklaringer mellom de ulike aktørene som på ulikt vis er delaktig i studentoppfølgingen var vesentlig å avklare i prosjektet. Studenten er selv en aktør i praksis og har innvirkning i arbeidsfellesskapet. Det var vesentlig å avklare hva dette betyr i og for arbeidsfellesskapet og hvordan gjensidige læringsprosesser kan stimuleres.

Studentpraksisen avvikles innenfor rammer som er vesensforskjellig fra de tidligere kliniske studiene i sykehus og sykehjem. Studentene har de to foregående studieårene gjennomført praksisstudier innenfor institusjonshelsetjenesten. Der utføres helsetjenestene innenfor offentlig eide bygninger og systemer som pasienter og pårørende oppsøker grunn av behov for pleie, omsorg og behandling. I hjemmebaserte tjenester er dette forholdet annerledes. Her utøves profesjonell tjeneste i offentlig regi i private hjem, hvilket byr på nye utfordringer både av faglig, etisk og praktisk art (Ellefsen 1987, Lingås 2000, Næss & Wærness 1996, Solheim 1996, Torsen & Wærness 1999, Vabø 1998). Studentene skal i løpet av 10 uker sette seg inn i og fungere innenfor en ny praksisform vedrørende organisering, systemer, faglig innhold og arbeidsmåter samtidig som de under veiledning skal vise evne til å praktisere som selvstendig sykepleier.

[ Innhold - Toppen av siden ]

1.2. Idègrunnlag
Prosjektets ìde var at brobygging mellom kliniske og teoretiske studier bidrar til å styrke klinisk kompetanse både blant studenter, lærere og praksisfeltets personell. Styrende prinsipper for prosjektet var

  • gjensidige ressurser - uutnyttet potensiale
  • forskjellige "verdener" - med logiske forbindelser
  • god praksis betyr god utdanningsarena

Grunnlaget for dette er teoriens og klinisk praksis` forskjellige, men gjensidig avhengige kunnskap. Studentens veiledere er nøkkelpersoner for å bygge bro mellom teoretiske og praktiske studier. Ved å avklare og tydeliggjøre rollene og ansvarsområdene for disse, åpnes mulighetene for å oppdage forbindelsen mellom klinisk og teoretisk kunnskap. Videre hadde prosjektet en tro på at et nært samarbeid mellom utdanning og praksis styrker gjensidighet i læringsprosesser, fag- og kompetanseutvikling blant alle aktørene.

Avdeling for helsefags syn på kunnskap og læring tar utgangspunkt i at det finnes forskjellige, men likeverdige kunnskapsformer (Strategisk plan 1998). Utviklingen i sykepleierutdanningen de siste 20 - 30 årene viser imidlertid at teoretisk kunnskap og teoretiske studier er blitt prioritert på bekostning av praktisk kunnskap og kliniske studier (Fagermoen 1993). Gapet mellom teori og praksis har økt samtidig som avstanden mellom utdanning og praksis er forsterket. Det har utviklet seg et misforhold i det likeverdige og flersidige kunnskapssyn som avdeling for helsefag bygger på. Den gjensidige avhengigheten mellom utdanning og tjeneste bør utfordres og preges av gjensidig deltakende og forpliktende engasjement blant alle aktørene.

[ Innhold - Toppen av siden ]

1.3. Mål
Det overordnede målet for PKL var å utvikle og utprøve en ny veiledningsmodell i sykepleierutdanningens kliniske studier i hjemmesykepleie som stimulerer og legger til rette for gjensidige læringsprosesser mellom utdanningen og tjenesten.
Målet bygger på anbefalinger fra Praktisk Talt- 2 og omfatter flere temaområder:
Kunnskap og kompetanse

    • studentene videreutvikler og synliggjør evne faglig selvstendighet i yrkesutøvelse som sykepleier
    • pleiepersonalets muligheter for læring og kompetanseutvikling styrkes
    • lærerne blir kjent med hjemmesykepleiens egenart, innhold, problemstillinger og arbeidsmåter
    • klargjøre forskjeller og styrke sammenhengen mellom teoretiske og kliniske studier og teoretisk og praktisk kunnskap

Metoder og strategier

    • utvikling av pedagogiske redskaper for læring og evaluering
    • øke innholdsforståelsen av studentenes læringsmål

Roller og ansvar

    • studentens rolle og ansvar avklares for å kunne opptre faglig selvstendig under veiledning
    • avklare roller og ansvar og styrke samarbeidet mellom veilederne
    • avklare ansvar og roller for øvrig personale

Organisering

    • - vurdere alternativ tilknytningsform for lærer i praksis

Disse målområdene ble ikke ytterligere konkretisert i effekt- prosess- og resultatmål. Dette fordi prosjektet ble gjennomført i en utprøvende form der søke - læreprosessen skulle bidra til å endre, spisse målformuleringene mer spesifikt etter hvert som prosjektet vant erfaring.

[ Innhold - Toppen av siden ]

1.4. Bakgrunn for prosjektet
Særtrekk ved dagens hjemmesykepleietjeneste
Avinstitusjonalisering og desentralisering har i følge Romøren ( 1994) preget den nasjonale redigeringen av den norske velferdsstaten. Etter at kommunene overtok drift av sykehjemmene i 1988 har det skjedd en nedbygging av sykehjemstjenesten. Parallelt har nedbygging av sentralinstitusjoner for psykisk utviklingshemmede og langtidsinstitusjoner for mennesker med psykiske lidelser ført til at mange mennesker med spesielle og langvarige behov for helse- og sosialtjenester er overflyttet sine hjemkommuner. Sykehustjenesten kjennetegnes ved ventelister, kort liggetid og intensivert poliklinisk virksomhet. Ideologien har forankring i LEON-prinsippet med generalistkunnskap og generalisttjenester på lavest effektive omsorgsnivå som verdigrunnlag. Effekten av disse strukturelle endringene har resultert i en ekspansiv utbygging av offentlige helsetjenester i hjemmene.
Fra et beskjedent omfang har pleie- og omsorgstjenestene de siste 20 - 25 årene utviklet seg til en omfattende og mangesidig hjemmebasert tjeneste som et alternativ til institusjonstjenesten. Ellefsen (1996) stiller spørsmål om hjemmesykepleie vil være sykepleiernes viktigste arbeidsplass i fremtiden. Hjemmesykepleien er i dag èn av flere deltjenester i den hjemmebaserte tjenesten. Tjenesten inkluderer mennesker i alle aldre og livsfaser med behov for helse- og sosialtjenester av ulik karakter og varighet. Problemstillingene kan være enkle eller komplekse, varierende eller stabile, akutte og kroniske og kortvarige eller langvarige. Hjelpebehovet kan variere for samme pasient eller familie over et lengre tidsforløp, der behov for altomfattende døgnkontinuerlig pleie i hjemmet kan avløses av behov for veiledende, støttende hjelp eller opphør av offentlig hjelpebehov. I dette komplekse brukergrunnlaget av tjenesten er det likevel flest gamle mennesker ( Ellefsen 1995).
Hjemmet er et symbol på grensen mellom det offentlige og private liv ( Ellefsen 1987, Lingås 2000). Det krever en spesiell form for kunnskap og kompetanse å ha andres hjem som egen arbeidsplass- og i særdeleshet når pleie, omsorg og behandling er grunnlaget for yrkesutøvelsen. Kompetansen hos de som arbeider i andres hjem må inneha flere dimensjoner - alt fra å kunne praktiske ferdigheter til å akte og respektere familiens og pasientens verdier og levemåte. Dette er fundamentalt i yrkesgrunnlaget i all sykepleie, men blir særlig synlig i den form for profesjonell praksis som hjemmesykepleie er.
Disse utviklingstrekkene har ført til at hjemmebaserte tjenester har gjennomgått en rask utvikling både hva gjelder dimensjonering, organisering og innhold. Ellefsen (1995) viser til at den raske utviklingen av kommunal sykepleietjeneste har satt tjenesteutvikling foran behov for utvikling av faglig innhold på tjenestene. Innholdet på tjenestene er nært knyttet til profesjon, fag, kunnskap og kvalitet. Grues undersøkelse (1992) understøtter dette og viser til at den fagutviklende og undervisende funksjon i hjemmesykepleie nærmest er fraværende i en travel og gjøremålsorientert hverdag. Lerheim (1992) uttaler at "hjemmesykepleie har blitt etablert, utvidet og utviklet uavhengig av sykepleieforskning" (s. 2), men mer som en konsekvens av helsepolitiske prioriteringer. Samtidig har utviklingen av forskningsbasert kunnskap skjedd som en konsekvens av endringer i utdanningssystemer og etablering av sykepleie som et vitenskapelig fag mer enn hva praksis har vært opptatt av og hatt behov for. Mye tyder på at sykepleieforskning er lite kjent i praksis ( Fermann 1997). Når etablering og utvikling av tjeneste og utdanning med sykepleiefaget som forbindelsesledd skjer uavhengig av hverandre, forsterkes et kunstig gap mellom "fagpraktiserende" og fagteoretiske" verden, slik det tidligere er referert til.
For PKL er det vesentlig å åpne disse forbindelsene mellom teori og praksis for å bidra til god praksis og derved en god utdanningsarena for sykepleierstudenter. Klinisk Lektor kan være en pådriver for å styrke og bevisstgjøre bruken teoretisk og forskningsbasert kunnskap i i en nyorienterende praksis - både i forhold til studenter og personell.

Dagens modell for kliniske studier i hjemmesykepleie
Kliniske studier i grunnutdanningens 5. semester omfatter studier i hjemmesykepleie, forebyggende helsearbeid og psykisk helsearbeid. Studieperioden i hjemmesykepleien varer ca.10 uker. Hjemmesykepleie inngår som en del av kommunale hjemmebaserte tjenester. De fleste kommunene i Vestfold har organisert denne tjenesten i flere mindre enheter avhengig av kommunestørrelse. Hver enhet tar vanligvis imot èn student pr. studieperiode. Dette medfører stor spredning av studenter over hele Vestfold. Lærere er ikke tilknyttet bestemte praksissteder. Lærerressurs pr. student er gjennomsnittlig to timer pr. uke. Den omfatter planlegging, gjennomføring og etterarbeide av praksisplansamtaler, veiledning og evaluering, samt kontakt og samarbeid med praksisfeltet, fellesundervisning på integreringsdager og deltakelse på seminardager. Hver student har en kontaktsykepleier oppnevnt av praksisstedet som tilrettelegger læringssituasjoner, veileder studenten i det daglige arbeidet og deltar i evalueringsarbeidet sammen med lærer og student. I motsetning til HE`s kliniske studier i sykehus er ikke godtgjøringsordningen for veiledningstjenester fra praksisfeltet videreført til å gjelde kliniske studier i kommunehelsetjenesten.
Organiseringen av kliniske studier i hjemmesykepleien influerer sammen med ressursrammene på studiekvaliteten. Lærer har stor reisevirksomhet mellom de ulike praksisstedene og er mer på en times "besøk hos studenten" enn en reell samarbeidspartner i praksis. Lærer har en utydelig faglig rolle i praksis, og har i liten grad tilhørighet i praksisfeltet fordi lærer ikke er tilknyttet definerte praksissteder. Studenten trekkes ut av den fagpraktiserende verden og inn i en mer "skolsk" og teoriorientert verden når lærer kommer (Heggen 1995). Lærer og student trekker seg tilbake for veiledning i faglige spørsmål mens kontaktsykepleier fortsetter med pasientarbeidet. En slik ordning begrenser samarbeidet mellom studentens to veilederne og fjerner samtidig studenten fra de reelle læresituasjoner når lærer er til stede. Lærer står også kunstig fjernt fra å kunne lære om praksis og de reelle problemstillinger som fyller den praktiske hverdagen i hjemmesykepleien, og kan derfor i begrenset grad bruke disse situasjonene direkte til å definere læresituasjoner og til å stimulere for læring.
Denne modellen understøtter et kunstig skille mellom utdanning og tjeneste, og mellom teori og praksis. Den er i tillegg et hinder for en naturlig og gjensidig kompetanseutvikling mellom utdanning og klinisk praksis, og utfordrer utdanningens uttalte kunnskapssyn som fremkommer i HE`s fagplan (Studiehåndboken 2000).
Kunnskapssynet ved avdelingen inkluderer og vektlegger at kunnskap i helsefag omfatter flere kunnskapstyper. Teoretisk og praktisk kunnskap er ulike men likeverdige kunnskapsformer. Videre inkluderes erfaringsbasert og personlig kunnskap som vesentlig for å kunne oppøve en profesjonell handlingskompetanse i sykepleie. I tillegg er kunnskap i helsefag nært knyttet til etikk og moral. Slik det tidligere er vist til utfordres verdispørsmål spesielt når sykepleie utøves i andres hjem.
Dette flersidige kunnskapssynet bygger på pedagogisk og didaktisk teori i sykepleie (Fagermoen 1993). Videre vektlegger fagplanen betydningen av livslang læring, blant annet gjennom å stimulere til evne til å stille spørsmål og å lære av erfaringer ved å være bevisst reflekterende. Refleksjon fremheves som en forutsetning for å kunne lære av erfaringer. Fra å inneha kunnskap til å kreativt kunne anvende og å utvikle denne til en personlig kompetanse forutsettes erfaring, kritisk refleksjon og intuisjon (Kirkevold 1996).
Den pedagogiske tenkningen og synet på hvordan læringsprosesser stimuleres og utvikles må ikke sees isolert i forhold til studenter. Skal studentene få gode læringsvilkår i praksis, må også praksis` personell og lærere være en del av det samme bildet. Det må legges praktisk til rette for og kulturelt og mentalt stimuleres til at livslang læring gjelder for alle impliserte. Slik hjemmesykepleien som klinisk praksis og utdanningen som pedagogisk praksis er presentert her, fremstår de som to gjensidig avhengige praksisformer med behov for videreutvikling gjennom utvikling av en alternativ læringsmodell.

"Praktisk Talt - 2."
I følge Lyberg og Strandquist (1998) råder det usikkerhet om kontaktsykepleiers og lærers rolle i de kliniske praksisstudiene. Begge gruppene oppfatter seg som rollemodeller for studentene (s.71). Lærer etterspørres av praksis for et nærmere samarbeid og større grad av tilgjengelighet (s.104). Både lærere, ledere og kontaktsykepleiere samsvarer i oppfatningen at lærer må bli mer synlig i praksisfeltet. Hver lærer bør ha ett praksisfelt som basis og større grad av kontinuitet i tid for å kunne ha en naturlig tilhørighet. Kontaktsykepleier forventer at lærer engasjement skal inkludere veiledning også for kontaktsykepleier.
Lærere og kontaktsykepleiere etterspør og kontrollerer i for liten grad studentenes kunnskaper. Studentene gis liten respons på egen adferd og blir derved usikre på hva de skal kunne. Det faglige ansvar og selvstendighet i yrkesutøvelse som det forventes at studentene skal kunne inneha etter utdanningen synes mangelfullt. Studentenes mot til å handle og å hevde egne meninger / selvstendige vurderinger må styrkes. For å bli dyktig på å bli kjent med og å kunne utfordre motet og egen mestring er studenten avhengig av at det er stabile og individuelle relasjoner mellom student og veileder (s.70).
Studenten forventes å la seg integrere i det daglige arbeidsfellesskapet (s. 102), og det pekes på paradokset mellom den frie studentrollen og oppfatninger av hvordan studenten kan lære sykepleie.
Undersøkelsen konkluderer med behovet for å utvikle en mer systematisk veiledningsmodell tilpasset studenter i kliniske studier:

    " Modellen må fokusere på og etterspørre kunnskaper og begrunnelser hos studentene i klinisk praksis. Dette gjelder generelt, og særlig i forhold til naturvitenskapelige kunnskaper. Videre må modellen vektlegge at studenter blir bedre kjent med seg selv som en forutsetning for samarbeid og problemløsning i yrkessammenheng. Veiledningen skal også stille krav til utøvelse av egne moralske handlinger som ivaretar verdiene respekt og toleranse, mot, ydmykhet og medfølelse. Evaluerings- og kontrollfunksjonen til lærer og kontaktsykepleier må i større grad fremheves og erkjennes" (s.107)

Praktisk Talt - 2 anbefaler videre arbeid for å forbedre de kliniske studiene innen følgende områder: Organisering av utdannelsen, krav til studenter for å få tilgang på læresituasjoner, styrke og avklare samarbeidet mellom veilederne, verdsette kontaktsykepleiers veiledning, videreutvikle forståelsen av læringsmålenes innhold, videreutvikle arbeidsredskaper for læring, og utfordringer i veiledning og evaluering av studenten ( s. 107). Disse områdene ble definert som PKL`s arbeidsområder, og dannet grunnlaget for PKL`s målområder som tidligere er presentert (pkt.1.3).

Strategiske planer
Et strategisk mål ved Høgskolen i Vestfold er å fremstå som en kunnskapsorganisasjon som tilrettelegger for studentens læring og deler kompetanse med samfunnet forøvrig (Strategisk plan 1998 -2001 s. 5). Avdeling for helsefags strategiplan fremhever viktigheten av å "styrke, gjenvinne og utvide kontakten med brukere, yrkesutøvere og tjeneste" (s. 8) og å satse på "FOU-aktiviteter som knyttes nært til studentenes læringsprosesser ...og utviklingstiltak i det kliniske felt" (s.12). Dette viser at PKL har legitimitet i høgskolens strategiplan.

Behov for utprøvende prosjekter om roller og ansvar
Fagermoens gjennomgang av forskningsresultater fra norsk sykepleierutdanning (1998) viser at det foreligger mange studier som omhandler kliniske studier i sykepleierutdanningen, som viser at ansvarsfordelingen mellom lærer og sykepleier er uavklart. Forskningen er hovedsakelig av beskrivende og utforskende karakter, som hun hevder er et tilstrekkelig kunnskapsomfang til å gå videre med studier av mer eksperimentell karakter. Hun understøtter dermed grunnlaget for igangsettelse av endringsarbeid for å utvikle modeller for avklaring av roller og ansvar mellom studentens veiledere.
Av dette fremgår at PKL bygger på kunnskap både fra erfaring, teori, utviklings- og forskningsarbeid, nasjonale og lokale planer og satsingsområder.

[ Innhold - Toppen av siden ]


[tilbake] 1   I tillegg har undervisningsplanen for KURS 5: Kliniske studier i kommunal sykepleietjeneste et eget evalueringsområde som omfatter Administrasjon og Ledelse

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

Avdeling for helsefag 

 
Torbjørg Fermann:
Prosjekt Klinisk Lektor
Om veiledning av sykepleierstudenter i hjemmesykepleie

Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 4.4.2001
HVE-Biblioteket