Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt :
gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen
Copyright © 2000 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

SAMMENDRAG

    Samarbeidsprosjekt for Ramnes sykehjem (RS) Vestfold, og høgskolen i Vestfold, avdeling for helsefag (HVE).
    Hensikt: Gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen.

    Prosjektperiode 1998 og 1999. Rapport ferdig våren 2000.

    Initiativ til prosjektet kom fra Ramnes sykehjem (RS) ved styrer Vigdis B. Kyrkjebø.
    (Vedlegg 1) Prosjektledere: Vigdis B. Kyrkjebø (VBK) og Rannveig Horntvedt (RH).
    Deltakere fra skolehuset (gult) som bar med seg skolekunnskap (teori) var:
    Lektor RH, 2 eldstestudenter (kurs 5) og 5 yngstestudenter (kurs 2).
    Deltakere fra sykehjemsavdelingen (blå) som innehar praksiskunnskapen (praksis) var: Avd.leder, sykepleiere, hjelpepleiere.
    Dvs; 8 (gule) skolefolk og noen flere (blå) ansatte i sykehjemsavdelingen tar hverandre i hånden og blander vår kunnskap; gult + blått = grønt. Og grønt symboliserer vekst.
    Hovedideen med Ramnesprosjektet var gjensidig kompetanseheving for studenter, lektor, styrer og pleiepersonalet i sykehjemsavdelingen på RS. Vi skulle alle få noe igjen / ha faglig vekst via det daglige arbeidet under praksisperioden.
    * Hvordan blande fargene? Virkemidlene:

    1. Utøve sykepleie sammen.
    2. Gjøre pleieplansarbeid sammen.
    3. Reflektere over utfordringer i det daglige arbeid sammen i avdelingen.
    4. Studentene og lektor skulle ta over avdelingen i ei arbeidsuke mens de ansatte holdt kurs.

    I 1999 skulle skolen gå over fra punktpraksis til en veiledet praksisperiode på 8 uker. Prosjektet skulle resultere i en ny veiledningsmodell for denne første praksisperiode hvor studentene lærer grunnleggende sykepleie.

    Metode
    Arbeidet med å utvikle en deltakerstyrt praksisperiode med gjensidig kompetanseheving som gevinst for alle involverte , artet seg som en organisasjonsutviklingsprosess. Sykehjemsansatte (interne) og skolefolk (eksterne) gikk sammen i en refleksjons- og læringsprosess som skulle lede til praktiske forbedringer. Dette utviklingsprosjektet ligner mest på aksjonsforskning. Lojaliteten er knyttet til selve aksjonen og resultatene av denne.

    Styrer ved (RS) og lektor ved avd. for helsefag (HVE) delte prosjektlederskapet. Denne sidestillingen fremmet eierskapet til prosjektet i begge institusjonene og makten ble likt fordelt. Selve samhandlingen og den "maktfrie" dialogen mellom prosjektlederne og deltakerne i prosjektet er vesentlig. Ansatte tok initiativ til prosjektet. Deltakerne valgte virkemidlene for samhandlingene.
    Ramnesprosjektet ga erfaringskunnskap om organisering av studentenes praksisperiode og litt innhold i ny veiledningsmodell. Men vi ønsket mer innhold i modellen. Særlig gjalt dette tilrettelegging av læringsmiljø og læresituasjoner og de videre samarbeidsformer.
    Da kom ideen om dialogkonferanse seilende på ei fjøl via Bjørn Hauger i HENÆR.
    "Dialogkonferanse" springer ut fra aksjonsforskningen hvor deltakerstyring er sterk. Den representerer strukturerte læreprosesser eller organiserte refleksjonsprosesser som støtter opp om endringer. En tilstreber en ikke hierarkisk møteplass hvor det sikres at de deltakerne som har makt - eller sosial status - ikke dominerer. Det legges opp til maktfrie dialoger i gruppearbeidene og fremleggene.

    Vi valgte dialogkonferanse av to grunner:
    * Vi ønsket å spre erfaringene fra Ramnesprosjektet til fylkets øvrige 8 praksisplasser.
    * Vi ønsket at alle som er involvert i planlegging, gjennomføring og evaluering av praksisperioden, skulle få være med i en dialog hvor vi sammen skaper innholdet og prosessene i praksisperioden; hvilket resulterer i en ny veiledningsmodell.

    60 deltakere fra 8 sykehjem og fra høgskolen deltok i dialogkonferansen 16/10.99. på Vindfjelltunet. Kommunenes sentralforbund sto som arrangør og betalte gildet.
    Arrangørgruppa sto for planlegging, gjennomføring og etterarbeid. Rannveig Horntvedt var prosessleder og Vigdis B. Kyrkjebø var praktisk ansvarlig. Det ble arbeidet med 3 gruppearbeider og fremlegg på plakater. Både sykepleiere, hjelpepleiere, avdelingsledere/studentansvarlige, studenter og lærere, løste oppgavene i homogene og heterogene grupper, ledet gruppene og la frem sine bidrag. De strenge kommunikasjonsreglene som sikrer lik taletid til taletrengte og sjenerte , ble overholdt.

    Glede og stolthet preget samarbeidet.
    Aktørene ved (RS) og avd. helsefag ved (HVE) kjente stolthet over det de fikk til sammen. At TV-Vestfold, Tønsberg blad, fagtidsskrifter, politikere i helse og sosialstyret og Kommunenes sentralforbund viste interesse for prosjektet, var ikke mindre gledelig. Ansatte og pasienter innlemmet studenter og lektor i felleskapet og UKA var selve kronen på verket. Kløften mellom skole og sykehjem tettet seg.
    Lærer ble trygg på utøvelse av sykepleie og kjente seg innlemmet og medregnet i praksis. Styrer ble så inspirert av prosjektet at hun tok et 5 vekttalls kurs ved høgskolen om prosjektledelse. Ansatte utviklet seg som veiledere og gjorde endringer i praksis som følge av samrefleksjon. Studentene mente de lærte å ta ansvar både for egen læring og for pasientenes velvære. Pasienter og pårørende var fornøyde. Ramnes sykehjem ble i 1999 tildelt prisen som beste sykehjem i fylket av Norsk Pensjonistforbund.
    På skolen prøvde lærerne som var ansvarlig for praksisen i sykehjem å bake inn de positive organisatoriske erfaringene fra Ramnesprosjektet i praksisprogrammet. Etter utprøving av å ha mange studenter i samme avdeling på sykehjem, fikk skolen tilbud om 120 praksisplasser til 70 studenter for skoleåret 1999/2000.
    Kurs 2 møtet fristilte lærerne som skulle følge opp i praksis i forhold til samrefleksjon og "ta over avdeling". De som prøvde ut "overta avdeling" så at motivasjonen i forhold til å lære bort/å lære seg økte.
    Dialogkonferansen ble planlagt og gjennomført og foretatt etterarbeid av en gruppe utvalgte fra samarbeidet under Ramnesprosjektet (kontaktsykepleiere, kontakthjelpepleiere, avdelingsleder, studenter, lektorer og prosjektlederne). Materialet fra dialogkonferansen satte kjøtt på veiledningsmodellen.
    Kontakthjelpepleierne ble innlemmet som formelle veiledere i tillegg til kontaktsykepleierne. Lærerne fikk skolens største veiledningsressurs i praksis.
    I fortsetningen kvalitetssikret Vigdis B. Kyrkjebø planleggingen av praksisperioden
    og iverksettingen av tilrettelagte læresituasjoner i praksis. (fra dialogkonferansen)
    Prosjektoppgaven til VBK fra prosjektlederkurset ved høgskolen i Vestfold,
    vedlegges.

Previous PageTable Of ContentsTop Of PageNext Page

Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt : gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold