|
|
|
|
|
|
|
|
|
| Ragnhild Lund: What's happening out there? | Copyright © 1997 Forfatteren/Høgskolen i Vestfold |
|
[ Innhold ] [ Bla nedover ] BakgrunnEngelsk ble innført som obligatorisk fag i småskolen fra høsten 1992. Rundskrivet fra KUF (F-19-92) av 13. februar 1992 påla skolene å avsette 2 uketimer til engelskfaget i småskolen, med start senest i tredje klasse. Ved skolestart høsten 1992 forelå Foreløpig læreplan i engelsk 1-3 klasse (F-92) som et supplement til Mønsterplan for grunnskolen av 1987 (M-87), forutsatt gjeldende fram til Læreplanen av 1997 blir satt i verk. Planen bygger på de overordnede og faglige mål som er satt for engelsk i M-87 og utdyper ulike aspekter ved undervisningen i engelsk i småskolen. Planen er på fem upaginerte sider og er organisert under følgende overskrifter: Mål, lærestoff og progresjon, arbeidsmåter, læremidler, organisering, hovedemner og delemner og vurdering. Forlagene kom snart på banen og i løpet av 1992/93 forelå det sju ulike engelskverk for småskolen / tredje klasse, fra fem forlag. Hvorfor ble engelsk innført i småskolen? Innføringen av engelsk i småskolen kom overraskende, uten noen forutgående debatt i fagmiljøene. Riktignok hadde det i Oslo foregått forsøk med engelsk i småskolen, og noen av forlagene hadde planer om å utvikle læremidler for småskoletrinnet. 1 Men de aller fleste lærere hadde verken erfaring fra engelskopplæring for denne aldersgruppen eller, naturlig nok, spesiell utdanningsbakgrunn for denne typen undervisning. Norsk Skoleblad rapporterte om overraskelse og usikkerhet blant vordende engelsklærere (Nilssen, 1992). Det ble også diskutert om det var klokt å eksponere små barn for et fremmedspråk, når morsmålet enda for mange synes å være en utfordring mer enn stor nok. En undret seg også på hvorfor engelsk ble innført i småskolen med slik hast og ikke i forbindelse med Gr-97. Hva i all verden ønsket departementet å oppnå med dette? I rundskriv F-19-92 ga ikke departementet noen begrunnelse. Det ble ganske enkelt opplyst om at undervisningen i 1.-3. klasse skulle styrkes med 3 timer i uka og at "Departementet har bestemt at dei 3 timane skal fordelast med 2 t/v i engelsk og 1 t/v i praktisk-estetisk verksemd"... "Kommunane kan sjølv avgjere korleis timane skal fordelast på dei einskilde klassestega innanfor 1.-3. klassesteg." Foreløpig læreplan i engelsk 1 - 3 klasse sier heller ikke noe om begrunnelsen for å innføre engelsk i småskolen. I innledningen til planen slås det fast at et samfunn med økende grad av internasjonalisering stiller store krav både til det enkelte menneske og til nasjonene om å holde et høyt kompetansenivå i fremmedspråk. Det vises til det engelske språkets sterke posisjon som felles kommunikasjonsspråk, og planen beskriver ulike arenaer for internasjonal samhandling, fra turisme til fredsarbeid og informasjonsutveksling. Det som beskrives er voksenverdenens behov for økte engelskkunnskaper. Det er derfor nærliggende å tro at det ligger en ikke uttalt forutsetning bak denne teksten som kan formuleres slik: "Når norske barn begynner med engelsk allerede i småskolen, så vil de oppnå høyere kompetanse ved slutten av utdanningsforløpet." Forskning viser at dette kan slå til, ettersom de to timene engelsk i småskolen kommer i tillegg til gjeldende undervisningstimetall i engelsk. Stikk i strid med allminnelig oppfatning viser nemlig forskningen at små barn faktisk ikke lærer fremmedspråk raskere eller lettere enn større barn; ikke en gang i forhold til uttale synes de å ha noe klart fortrinn. Den ene faktor som er klart utslagsgivende er hvor mye tid en totalt satser på innlæring av det fremmede språket (Gabrielsen, 1991). Det er altså ingen ting som tyder på at det å begynne med engelsk på et lavere klassetrinn i seg selv vil føre til bedre engelskkunnskaper ved avsluttet skolegang. Hvordan skal engelskundervisningen foregå? Foreløpig læreplan i engelsk 1 - 3 klasse trekker opp en del prinsipper for hvordan engelskundervisningen i småskolen skal foregå. Først og fremst skal undervisningen ta sikte på å vekke elevenes interesse og nysgjerrighet for å lære engelsk, stimulere til språkglede og legge et godt grunnlag for videre arbeid med faget. Videre slås det fast at "en skal legge hovedvekt på muntlig arbeid med språket", og at "undervisningen bør så langt mulig foregå på engelsk". Planen argumenterer for stor grad av variasjon i arbeidsformene, for bruk av lekpregete aktiviteter, sanger, regler og rim, og den påpeker at "høy elevaktivitet er gjerne en garanti for god opplæring". Men, som de fleste har erfart, planer er en side av saken. Hva med den faktiske skolevirkeligheten?
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] UndersøkelsenDet er mange spørsmål som melder seg. For det første: Hvordan har lærerne tatt imot utfordringen med tidligstart engelsk? Er det fortsatt usikkerhet og skepsis å spore? Har lærerne fått tilbud om etterutdanning i forbindelse med reformen? Hva slags kvalifikasjoner har lærerne, og i hvilken grad føler de seg rustet for å undervise engelsk i småskolen? For det andre: Hvordan foregår faktisk engelskundervisningen i småskolen? Hvilke mål arbeider lærerne etter, og i hvilken grad stemmer disse overens med de mål læreplanen presenterer? Hvordan organiseres undervisningen? Hvilke læremidler blir brukt? Hva slags innhold og arbeidsmåter vektlegges i undervisningen, og i hvilken grad er dette i samsvar med læreplanens intensjoner? For å bidra til noen svar på disse spørsmålene besøkte jeg rundt årsskiftet 1995/96 femten tredjeklasser og intervjuet deres engelsklærere. Spørsmålene kan selvfølgelig ikke besvares fyllestgjørende på grunnlag av min begrensete undersøkelse. Likevel gir undersøkelsen et visst inntrykk både av hvordan reformen er mottatt, hvordan den gjennomføres og hvor noen sko kanskje trykker. 2 Jeg valgte observasjon både for å kartlegge innhold og arbeidsformer i undervisningen og for selv å få en anledning til å oppleve stemningen i klasserommet. Jeg valgte intervju basert på en løs intervjuguide for å få svar på mine spørsmål, og samtidig kunne være åpen for å fange opp de tingene lærerne selv skulle vise seg å være opptatt av.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] MetodeUtvalg Jeg tok telefonisk kontakt med tilfeldig valgte (fulldelte) skoler i rimelig nærhet til mitt arbeidssted som er Tønsberg. De aller fleste stedene fikk jeg napp med en gang og avtalte tidspunkt for besøk et par dager fram i tiden. I noen få tilfeller kviet læreren seg for å få besøk, eller vi fant ikke et tidspunkt som passet begge parter. De femten klassene og lærerne jeg etterhvert fikk kontakt med kom fra fem ulike kommuner og tre fylker. Jeg kjente bare en av lærerne fra før; en tidligere student. To av lærerne viste seg å være øvingslærere. Lærerne ble innstendig oppmodet til å gjennomføre en helt vanlig engelsktime og mente selv at de gjorde det, men jeg har selvsagt ingen garanti for at dette medfører riktighet. Intervju av lærerne Jeg intervjuet lærerne i forbindelse med at jeg besøkte klassen deres. Dette gjorde jeg både for å slå to fluer i en smekk med hensyn til egen tidsbruk og for å ha en felles referanseramme å snakke ut i fra. I ettertid ser jeg at dette ga meg både problemer og ekstra informasjon. På grunn av lærernes travle arbeidsdag hadde vi sjelden mer enn en halv time til rådighet; i enkelte tilfeller måtte vi nøye oss med et nokså hektisk langfri. På den ene siden ser jeg at tidsfaktoren er helt avgjørende for å etablere tillit i intervjusituasjonen og for å etablere en situasjon der nyansert informasjon faktisk kan komme fram. På grunn av en anstrengt tidsramme ser jeg at enkelte av intervjuene i for stor grad nærmet seg survey-formen. På den andre siden fikk jeg innsikt i hvor tettpakket en lærers hverdag er og de ulike læreres måte å forholde seg til dette på. Flere av dem hadde tydelig behov for å kommentere det arbeidspresset de følte at lærere er utsatt for. Tre av dem spurte om høgskolen, der jeg arbeider, kunne betale dem for den tiden som gikk med til intervjuet. Samtidig møtte jeg også lærere som hadde en "ekstraressurs" eller en kollega i klassen mens de selv brukte litt ekstra tid på å snakke med meg. Da jeg begynte å bli stresset på en lærers vegne, sa hun: "Ta det med ro. Dette tar jeg meg tid til. Det er nyttig for meg å diskutere min egen undervisning med en som kommer utenfra." Observasjon av engelsktimer Jeg observerte de femten klassene i en time hver. Jeg tok plass bakerst i klasserommet og noterte kontinuerlig hvilke arbeidsmåter og læremidler som ble brukt og hva slags språkstoff det ble jobbet med. Jeg noterte meg også i hvilken grad og i hvilke forbindelser læreren brukte norsk i timen. I fire tilfeller tok jeg timen opp på bånd og sjekket korrespondansen mellom opptaket og mine notater etterpå. Det viste seg at opptakene ikke fanget opp avgjørende informasjon i forhold til det jeg fikk med i mine skriftlige notater, så dokumentasjonen i de resterende timene ble utelukkende basert på skriftlige nedtegnelser på et 45-minutts skjema. På bakgrunn av mine notater utarbeidet jeg kategorier for aktiviteten i klasserommet og "tellet opp" innholdet i hver time i forhold til disse.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] Lærernes vurdering av tidligstart engelskAlle lærerne ga uttrykk for at de var imponert og overrasket over hvor mye engelsk elevene allerede kan. Mange refererte til at "de har nok lært mye på TV" og at det å kunne litt engelsk tydeligvis har høy status i kameratflokken. En undersøkelse gjort i 1991 viser at elevene har et forhold til engelsk og den engelskspråklige kultursfæren, og at de kan en god del ord og uttrykk allerede før de begynner med faget på skolen (Johns, 1994). Elevene møter språket i mange sammenhenger i dagliglivet, og lærerne påpekte at det er naturlig at skolen følger opp dette. Lærerne fortalte at elevene er svært motiverte for engelsk, de er entusiastiske og synes det er gøy. De fleste lærerne ga uttrykk for at både de og elevene synes at engelsk er morsommere enn andre fag på dette trinnet. Lærerne fortalte om mange elever som allerede har hatt bruk for den engelsken de har lært, på reiser og i møte med utlendinger, og som er oppglødd over at de har greid seg så bra. Elevene føler at det er viktig å kunne engelsk og refererer stadig til ting de etterhvert forstår på TV. Dessuten viste lærerne til elevenes følelse av mestring: - Det er helt utrolig hva de kan. De har ikke hemninger og kaster seg ut i det. Alle tør komme fram og si noe. Det var lurt å flytte engelsk ned i tredje klasse. Ingen av lærerne jeg snakket med uttrykte bekymring for at engelskfaget skulle kunne produsere tapere i småskolen. Derimot var det flere som pekte på elever som generelt sett var svake, men som blomstret i forbindelse med muntlige aktiviteter i engelsktimene. Dette er kanskje i seg selv grunn god nok til å legitimere innføringen av engelsk i småskolen? Det at elevene opplever et fag som morsomt og nyttig kan trolig ha positiv effekt langt ut over forholdet til det faget det gjelder. En svensk undersøkelse viser at barn som begynte med engelsk i første klasse hadde en noe mer positiv holdning til skolen i sin alminnelighet, gjennom seks års skolegang, enn barn som begynte med engelsk senere. Undersøkelsen viser også at med samme totale antall timer ble ikke de som startet med engelsk i første klasse bedre enn kontrollgruppen i engelsk, men de ble faktisk noe bedre - i svensk! (Holmstrand, 1982) Lærerne og elevenes holdning har sitt grunnlag i en positiv opplevelse av undervisningssituasjonen i småskolen. Et spørsmål gjenstår imidlertid: Gir tidligstart engelsk noen faglig gevinst? Engelskfaget er styrket med to uketimer totalt, men kan vi dermed være sikre på at elevene blir bedre i engelsk etter endt skolegang? Min undersøkelse gir ikke grunnlag for å besvare dette spørsmålet. Jeg har likevel lyst til å referere den skepsis fem av lærerne uttrykte. Alle fem underviser engelsk også i høyere klasser. De var usikre på mulighetene for en god progresjon og nevnte særlig læreverksituasjonen som et problem: - Jeg er litt usikker på poenget, egentlig. Elevene bør jo gå ut av niende klasse med bedre kunnskaper enn de gjorde før. Men gjør de det? Foreløpig er jo ikke bøkene tilpasset den nye situasjonen og begynnerbøkene i fjerde er alt for lette. Det er ganske pussig - når en tilfører et fag nye ressurser så bør en jo kunne forvente bedre resultater. - Jeg synes verket (Young People) er OK for tredje klasse, men det er for vanskelig for femte og sjette. Der har de jo også bare to timer engelsk i uka. Vi hadde foreldrekonferanser i forrige uke og mange av foreldrene fortalte at ungene synes engelsk er et av de vanskeligste fagene. Engelsk er blitt et fag der elevene faller fra. Det er synd. Enkelte lærerne stiller altså et spørsmålstegn ved den totale faglige gevinsten ved å begynne med engelsk i småskolen. Det ligger tydeligvis en utfordring i å sette søkelyset på og å videreutvikle helheten i engelskopplæringen slik at den totalt sett får best mulig effekt.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] Lærernes kompetanse - og deres vurdering av egen kompetanseAlle lærerne jeg intervjuet hadde lærerutdanning. Fem av dem hadde årsenhet i engelsk, en hadde mellomfag. To lærere viste til "en gammel engelsklinje på lærerskolen". 3 Med to unntak følte de øvrige seg også trygge i engelsk, tross manglende utdanning i faget, og refererte til en viss reisevirksomhet og kontakt med utlendinger som grunn for dette. Bare to av lærerne hadde deltatt på etterutdanningskurs i forbindelse med innføringen av engelsk i småskolen. De fleste lærerne lot til å føle seg vel med sine egne forutsetninger for å undervise i engelsk i småskolen og trivdes godt med den nye utfordringen. Mange viste til sin kompetanse innen småskolepedagogikk og mente at det å undervise engelsk ikke er særlig forskjellig fra å undervise i andre fag på dette nivået. Jeg ba lærerne beskrive "den gode engelsklærer i småskolen" og følgende svar var representative: -Jeg tror at den gode engelsklærer i småskolen er en som kan småbarnsped. Det er viktig å fange oppmerksomheten og få elevene med. - Den gode engelsklærer har fantasi, og evne til å aktivisere og variere. Det var påfallende få som understreket betydningen av læreren som en god språkmodell. Flere av lærerne benyttet anledningen til å avdramatisere den faglige utfordringen: - Det (Engelskundervisning i småskolen) er ikke vanskelig og krever ikke mer engelsk enn de fleste voksne mennesker kan. De fleste lærerne var likevel opptatt av at læreren måtte føle seg trygg i forhold til språket og våge å bruke det mest mulig. To lærere ga uttrykk for at de følte seg språklig usikre og egentlig ikke hadde ønsket å undervise i engelsk i det hele tatt. Totalt fire lærere sa at de gjerne skulle greid å snakke mer engelsk i timene. (Disse fire viste seg også å gjøre mest bruk av norsk i de observerte timene.) To av disse syntes likevel at det var morsomt å undervise i engelsk og følte at undervisningen stort sett gikk greit. Begge refererte til at de hadde "et godt læreverk å støtte seg til". Jeg kommer tilbake til en diskusjon av den rolle læreverkene synes å spille i disse og andre klasserom. De fleste lærerne viste interesse for etterutdanningskurs i småskoleengelsk, men bare tre lærere ga uttrykk for at de følte seg usikre i forhold til det metodiske. To av disse følte seg også språklig usikre. Et par lærere ønsket seg et faglig nettverksamarbeid skolene i mellom, slik det hadde blitt praktisert i kommunen tidligere.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] Mål for engelskundervisningenPå spørsmål om hva lærerne anser som det viktigste målet for engelskundervisningen i småskolen var det en respons som var dominerende: usikkerhet. Lærere er kanskje ikke vant til å bli stilt den type spørsmål og har tydeligvis ikke målet for engelskundervisningen klart formulert til hverdagsbruk. Men da de fikk summet seg litt, formulerte de fleste mål som gikk på elevenes holdninger til faget og som korresponderer godt med læreplanens formuleringer. F-92 presiserer at "De overordnete og faglige mål som er satt for engelsk i M-87, gjelder også for undervisningen i 1.-3. klasse". Disse målene går først og fremst på å utvikle elevenes språkferdigheter, muntlig og skriftlig, å utvikle en positiv holdning til faget og gi dem et best mulig grunnlag for videre læring. I sin utdyping av målene som gjelder spesifikt for engelsk i småskolen legger planen liten vekt på det ferdighetsmessige og desto mer på det holdningsmessige:
Undervisningen i engelsk i 1.-3. klasse skal sikte mot å - vekke elevenes interesse og nysgjerrighet for å lære engelsk, og på den måten legge et godt grunnlag for videre arbeid i faget - skape et læringsmiljø som stimulerer til språkglede - hjelpe elevene til å forstå og bruke språket i situasjoner de kan identifisere seg med.
En lærer uttrykte seg slik: - Det viktigste er at elevene får følelsen av å mestre noe, at de synes det er morsomt, at lysten til å lære mer vekkes.... Dessuten skal de jo få litt kjennskap til engelsk. Dette svaret er representativt, og det var lett å se også i undervisningssituasjonen at lærerne la stor vekt på at elevene først og fremst skal føle at engelsk er gøy og at det er noe de mestrer. De fleste ga uttrykk for å være svært bevisste på betydningen av en trygg atmosfære i klasserommet og at alle elevene må føle at engelsk er noe de tør å gi seg i kast med. Noen lærere fokuserte i intervjuet også på muligheten for å legge et godt faglig grunnlag, både når det gjelder uttale og de grunnleggende strukturene i språket.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] Hvordan organiseres undervisningen?Fjorten av de femten skolene som dekkes av undersøkelsen begynner med engelsk i tredje klasse, med to timeplanlagte timer. Alle de fjorten lærerne rapporterte om positive erfaringer med tidligstart og fem av dem påpekte, uoppfordret, at de gjerne skulle begynt i første eller andre klasse. Den ene skolen har positive erfaringer med å begynne i andre klasse (med en time i andre og en time i tredje klasse) og kommer til å fortsette med det. - Det er i alle fall ikke for tidlig! Når en ser hva elevene kan og forstår, føler jeg at vi godt kunne begynt før. Men det krever selvsagt at vi har flere timer til rådighet.
Noen lærere var usikre på verdien av å timeplanlegge faget, noe som reduserer muligheten for en deling av engelsktimene, f.eks. opp mot norsk. Samtidig var det noen som påpekte ulemper ved å eventuelt dele opp engelsktimene; elevene synes tydeligvis at det er stas at engelsk er blitt et "ordentlig" fag, med egen plass på timeplanen og et omfang som gir rom for flere ulike aktiviteter innenfor en og samme økt. F-92 gjør et poeng av at "Timeplanen bør legges slik at den læreren som har ansvaret for engelskundervisningen, også har de samme elevene i andre fag". Dette viste seg å være fulgt opp i nesten alle klasser; bare i et tilfelle var engelsklæreren "faglærer" og inne i klassen bare i disse timene. Vedkommende svarte på spørsmålet om klasselæreren bør ha engelsk: - Ikke nødvendigvis. Mange vegrer seg for å ha engelsk. Da synes jeg det er mye bedre at en som kan faget og trives med faget skal undervise i det. I det hele tatt synes jeg det bør åpnes for mer fag i barneskolen. Det er jo mye morsommere å undervise i et fag der du kan noe. I de øvrige klassene hadde halvparten klasselærerfunksjonen, mens den andre halvparten hadde klassen i flere fag. Mange av dem påpekte fordelen av at engelsklæreren kjente klassen godt, slik at elevene både følte seg trygg på læreren og "slapp å prøve ut læreren", og slik at læreren kunne utnytte sine kunnskaper om elevenes sterke og svake sider. En lærer påpekte at klasselæreren har mulighet for å integrere med andre fag: - Norsk, o-fag, matte, musikk - det er mange integreringsmuligheter. En lærer som bare følger boka trenger jo ikke være klasselærer. I tillegg til de faglige og pedagogiske avveininger er det også hensyn å ta til timeplanlegging og lærernes arbeidsplaner. De to lærerene som egentlig ikke hadde ønsket å undervise i engelsk måtte likevel ha sin egen klasse i faget for å få "tingene til å gå opp". De uttrykte et visst ubehag ved å ha et fag der de ikke følte seg helt på høyde og ønsket ikke å fortsette med faget til neste år. En av dem prøvde likevel å se noe positivt i situasjonen: - Det viktigste er kanskje å gi dem en myk start. Det er bedre å si noe i det hele tatt enn å være redd for å åpne munnen. Det viktigste er å gjøre seg forstått. Eldre barn blir jo hemmet... Slik sett er det kanskje ikke så dumt å ha en lærer som er usikker selv.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] LæremidlerFjorten av de femten skolene jeg besøkte hadde læreverk for engelskundervisningen. Den ene skolen brukte videoen Muzzy in Gondoland som utgangspunkt for undervisningen og spedde på med annet materiell som læreren hadde samlet selv. Læreren fortalte om skolens felles standpunkt: - Vi har en felles policy på engelsk i tredje klasse. Vi vil ikke ha læreverk. Vi ønsker ikke å skape tapere i tredje klasse, vi var redde for at det ville skje hvis vi brukte bok. Nå blir alt mer uhøytidelig. Vi tar utgangspunkt i sunn fornuft. Etter min vurdering falt dette heldig ut. Timen jeg observerte hadde en god fordeling mellom ulike aktiviteter, med forholdsvis stor vekt på klassesamtale (25% av tiden) og liten bruk av norsk (9% av tiden). En lærer hadde lagt boka på hylla etter bare to timer: - Jeg er ikke fornøyd med læreverket (Young People) i det hele tatt. Boka burde vært organisert i emner. De emnene som er der virker helt tilfeldige. Jeg kunne ønsket meg en helt annen bok. Jeg liker kassetten, den har OK språk, med ulike dialekter. Ungene liker den også. Som alternativ brukte hun materiell hun hadde fått på et etterutdanningskurs eller samlet selv og som hun hadde organisert etter emner. Dette var en faglig svært sterk lærer, med årsenhet i engelsk og etterutdanningskurs i småskoleengelsk, som viste sin faglige sikkerhet også ved å gjennomføre engelsktimen så godt som utelukkende ved bruk av engelsk. De øvrige lærerne fordelte seg fifty-fifty på de som fulgte boka og dens opplegg nokså tett og de som sa de brukte boka "som ressurs". Observasjonen i klassene tyder imidlertid på at læreverket også i disse klassene spiller en nokså sentral rolle. Bare litt under halvparten av lærerne kjente til F-92 og ingen lot til å aktivt benytte seg av denne planen som rettesnor for sin egen undervisning. I så godt som samtlige klasser var det læreverket som lot til å være retningsgivende - og til tider styrende - på både innhold og arbeidsmåter i undervisningen. Mitt inntrykk er at de lærerne som ikke brukte - eller som bare i begrenset grad brukte - læreverk hadde best kontroll med både innhold og arbeidsformer i timen, slik at timen framsto som en meningsfylt helhet. Disse lærerne var faglig sterke og hadde bevisst valgt å selv ta styringen, så det er tvilsomt om alle typer lærere ville profitere på et mer distansert forhold til læreverket. For de fleste lærere er det selvsagt godt å ha læreverkets stofftilfang og metodiske tips å støtte seg til, men det er grunn til å merke seg at et læreverk kan være en blandet velsignelse. På den ene siden kan det være vanskelig å orientere seg i læreverkets mange aktivitetstilbud og foreta valg slik at undervisningen får en utforming i tråd med læreplanens intensjoner. Jeg kommer tilbake til en diskusjon av Young People ut i fra dette perspektivet. På den andre siden er det viktig å huske at et godt læreverk aldri kan bli noen garanti for god undervisning. Et eksempel på dette så jeg i en time der det, i tråd med opplegget i læreverket, ble lagt opp til mange muntlige aktiviteter og leker. Dessverre evnet ikke læreren i tilstrekkelig grad å sikre seg at aktivitetene ble gjennomført på engelsk, slik at store deler av timen gikk med til å prate norsk. I de fjorten klassene var følgende læreverk i bruk: That's It (Gyldendal, 3), Young People (NKS, 6), Come On (Cappelen, 4), Catch (Aschehoug, 1). De aller fleste lærerne var godt fornøyd med læreverket, men det var flere som påpekte at målet for en engelsklærer på dette trinnet måtte være å føle seg så faglig trygg og ha så mange ideer at en kunne greie seg uten bok. Flere lærere kritiserte arbeidsboka: - Den er for mye "tegnebok", fargebok, faktisk. Den slags aktiviteter burde de kunne gjøre hjemme. (gjelder Come On.) - Activity Book synes jeg er lite spennende. Jeg har sett andre arbeidsbøker som er bedre, og jeg plukker også en del derfra. - Det er utrolig kjedelig å sitte og skrive de ordene på linjene. Det er jo ikke noe spennende. (Gjelder Young People.) I over halvparten av klassene hadde elevene en egen kladdebok der de skrev ned ord og uttrykk, tegnet, øvde tall og farger og klistret inn ting. Noen kalte boka Scrapbook. Bare en av klassene brukte tradisjonell glosebok. Cirka halvparten av lærerne sa at de spedde på med læremidler av ulike slag. Noen bruker stoff fra eldre læreverk, både ideer, kopier og utklipp (bilder til ordkort etc.). - Og så har vi jo et eksemplar av alle læreverkene. Det er veldig nyttig. Jeg stjeler ideer derfra og kopierer litt også, men det bør vi vel ikke si noe om. To lærere hadde fått kjøpt inn en del lettlestbøker, løko og tegneserier. I tillegg til den skolen som baserte undervisningen på videoen Muzzy var det en lærer som hadde "kranglet seg til" å få kjøpe inn denne videoen som et supplement til læreverket. Ingen av lærerne nevnte dataprogram som noe de kunne benytte seg av, men de ble heller ikke spurt eksplisitt om dette. Læreplanen sier om læremidler:
De klasserommene jeg så var i liten grad preget av kart, plakater og annet som kunne "skjerpe appetitten for å lære engelsk". I et klasserom hadde riktignok elevene laget bilder selv; omrisset av en av elevene hang på veggen i helfigur, påført de engelske navnene på kroppsdelene. I et annet klasserom hadde elevene komponert stilleben av ting de kjente det engelske ordet for og hengt opp fargerike produkter på veggene. Et par av klasserommene hadde en English Box.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] Innholdet i undervisningenBåde M-87 og F-92 setter fram kommunikativ kompetanse som et mål for engelskopplæringen. 4 Kommunikativ kompetanse omfatter ikke bare språklig kompetanse (grammatikk, vokabular etc.), men også kunnskap om hva som er passende språkbruk i ulike sammenhenger og hvordan språk organiseres i kommunikativ samhandling. 5 Kommunikativ kompetanse kan, med andre ord, bare utvikles i den kontekst språket brukes. På bakgrunn av dette er det naturlig at læreplanen vektlegger "helhet" og "sammenheng". Helhet og sammenheng F-92 slår fast at "Ord og uttrykk bør øves i korte sekvenser over lengre tid. Sakte progresjon med rikelig tid til øving, variasjon og repetisjon er nødvendig for å bygge opp sikre begreper og et aktivt ordforråd." Samtidig stiller planen krav til at lærestoffet skal ha et "preg av helhet" og at det kan "settes inn i en praktisk eller aktuell sammenheng." M-87 advarer mot en språkopplæring som ikke vektlegger denne sammenhengen:
Det er klart litt av en utfordring, med begynnerelevers begrensete språk, å finne måter å øve dette språket på uten at det blir kjedelig og slik at det "settes inn i en praktisk eller aktuell sammenheng". Hva slags type helhet kan en håpe å få til? Flere av lærerne greide, etter min vurdering, å skape en helhet ved å bruke klasseromsituasjonen som det bærende element i undervisningen. Ved å ta utgangspunkt i klassefellesskapet greide de å skape en felles kontekst, definert og begrenset av fellesskapet i klasserommet og den engelsken klassen hadde lært. Klasserommet syntes å utgjøre en nyttig referanse i forhold til de fleste temaer og en uuttømmelig kilde for repetisjon av vokabular og strukturer i varierte, men stadig like "praktiske og aktuelle" sammenhenger. Elevene tellet lamper og vinduer, tegninger og blyanter, de identifiserte klær og klasseromting og hvilken farge dette hadde. Elevenes hjemmebakgrunn, deres fritidssysler og preferanser for mat utgjorde også en felles referanseramme. Her kom også elevenes kreativitet til sin rett; en gutt forbløffet læreren med å foreslå "kiwi fruit" til frokost, mens en annen gjerne ville ha "a mega hamburger" i fødselsdagsselskapet sitt. Ti av de femten lærerne jeg observerte gjorde utstrakt bruk av klassesamtalen. Læreren fungerte som samtalepartner med hele klassen, og alle elevene var aktivt med. Samtalen kunne i løpet av en time dekke et stort felt, både språklig og innholdsmessig - slik samtaler vanligvis gjør. Både lærere og elever lot til å oppleve samtalen som engasjerende, med reell informasjons- og meningsutveksling. Som kommunikativ samhandling bidro derfor samtaleformen i seg selv til en følelse av helhet og sammenheng. Språklige utfordringer M-87 beskriver hvordan elevene bør møte "språklige utfordringer utover det de selv behersker", slik et barn lærer morsmålet i samspill med sine omgivelser. Poenget er at all språkinnlæring er en møysommelig og sammensatt prosess som fordrer at elevene møter språkstoffet mange ganger og i varierte sammenhenger. Elevene vil forstå ord, uttrykk og strukturer før de kan bruke dem aktivt selv. Ved stadig å la elevene høre (eller, på høyere klassetrinn, lese) og forstå språk som ligger på et noe høyere nivå enn det de kan produsere selv, vil en kunne bidra til elevenes ubevisste språktilegnelse. 6 Det var flere lærere som lot til å bruke klassesamtalen bevisst med dette for øyet. I en klasse spurte læreren: "I've got one brother and one sister. How many brothers and sisters have you got?" Elevene så på hverandre, læreren gjentok. Neste gang læreren sa "brothers and sisters" spratt hendene begeistret i været: -"two sisters!" - "one brother!" Læreren gjentok, "Yes. You've got two sisters. And you've got one brother". Elevene skjønte etterhvert både "how many" og "have you got" fra sammenhengen, men kunne ikke uten hjelp formulere setninger med disse konstruksjonene selv enda. I en annen klasse kom læreren stadig med utfyllende kommentarer, for eksempel til sangen "Alice the Camel" som elevene kunne. Etter å ha gjennomgått teksten og sunget den oppsummerte hun: "That was Alice the Camel. Can you imagine - a camel with ten humps!" Om elevene ikke hadde hørt ordet "imagine" før så skjønte de det helt tydelig fra sammenhengen, de ristet på hodet og lo. Klassesamtalen synes å være en utmerket undervisningsform som motiverer og stimulerer elevene til konsentrert lytting og økt forståelse. Jeg kommer tilbake til en redegjørelse for hvor mye tid de ulike lærerne brukte på klassesamtalen og hvor mye tid lærere og elever brukte på å snakke henholdsvis norsk og engelsk. Variasjonene fra lærer til lærer og fra klasse til klasse var svært store. Det er derfor mitt bestemte inntrykk at effekten ved maksimal bruk av engelsk, ikke minst i forbindelse med klassesamtalen, kan utnyttes i mye større grad og mye mer bevisst i mange engelsk-klasserom i småskolen. Emnevalg Læreplanen tar utgangspunkt i at lærestoffet i 1.-3. klasse "bør bygges opp rundt tema og situasjoner som elevene kjenner igjen fra sin hverdag og for eksempel fra media." Planen gir følgende eksempler på "hovedemner" som det vil være naturlig å arbeide med: - Klasseromsspråk - Jeg, vi og de andre - Dagligliv, hjem og familie - Høytider og merkedager - Kropp, hygiene og klær - Dyr - Tall
Mange av klassene jeg observerte arbeidet med tall og farger, og det var nok ikke bare fordi mange var kommet dit i læreverket. Det meste kan telles og det meste har en farge - slik sett framstår disse emnene som lett håndterlige og kan nok derfor komme til å få en uforholdsmessig stor plass i begynnerundervisningen. De fleste lærerne konsentrerte undervisningen om ett, eller maksimum to emner. Mange kombinerte områder som dyr og tall, eller frukt og farger. I tillegg kom det ofte opp ord og strukturer knyttet til andre emner i forbindelse med klassesamtalen eller oppgavene i læreboka. Noen av timene jeg observerte virket springende og var i liten grad preget av en tematisk helhet. Det gjalt særlig de klassene der læreverket Young People sto sentralt i undervisningen. I en av klassene arbeidet elevene med følgende språk innenfor en og samme time: a. Dialog om Judy som inviterer til fødselsdagsselskap (Study Book, s. 58) b. Vers om ukedagene (S.B., s. 59) c. Lytte- / samtaleoppgave om mat (Activity Book, s. 52) d. Lek, noughts & crosses, med tall e. Kryssord med ordene "rabbit, butterfly, football, chocolate, computer, goldfish" (A.B., s. 54) f. Utfyllingsoppgave med ordene "I've got a brother..., I haven't got..." etc. (A.B., s. 49). Oppgavene a, b, c og e tilhører samme kapittel, der det språklige mål er å lære å be om noe. Oppgave f tilhører foregående kapittel og var tydeligvis ikke gjort tidligere. Oppgave d ble lansert som ønske fra elevene. Young People har en mengde varierte aktiviteter og kan helt sikkert fungere godt som utgangspunkt for den bevisste og faglig sterke lærers undervisning. Eksempelet ovenfor synliggjør midlertid hvordan et læreverks innhold og struktur kan komme til å resultere i en undervisning som i begrenset grad oppfyller læreplanens intensjoner om "helhet" og "sammenheng". Etter min oppfatning var det særlig de skriftlige aktivitetene som tematisk sett virket malplasserte. Når et læreverk tilbyr mange skriftlige aktiviteter (som i stor grad er selvinstruerende og svært lette å administrere) kan det være fristende for en lærer å prioritere disse. Når de skriftlige aktivitetene i all hovedsak øver vokabular og grammatikk, kan den tematiske helheten lett mistes av syne. Observasjonen i flere av klassene tyder på at verkets omfang også kan representere et problem. Mange lærere (og elever og foreldre!) føler at et læreverk bør gjennomgåes fra perm til perm. Når det dreier seg om nesten 300 sider i tredje klasse, slik tilfellet er for Young People, er det lett å se for seg at målsettingen om "å komme igjennom" kan bli overordnet. Dette vil i så fall gi et signal til elevene om at engelsk er et fag som presenteres i en bok, mer enn det er et levende språk i verden omkring oss. Dette kan etter min oppfatning resultere i en undervisning som kan komme i konflikt med læreplanens krav om at hovedvekten skal legges på muntlig arbeid med språket, i et sosialt fellesskap. Autentisk stoff M-87 vektlegger betydningen av at elevene "bør få møte engelsk gjennom autentiske tekster så tidlig som mulig" (s. 210). "Autentisk stoff" refererer ikke bare til tekster som har en funksjon i virkelighetens verden og som ikke er laget spesielt med tanke på opplæringssituasjonen. Begrepet "autentisitet" brukes også for å påpeke nødvendigheten av å lære elevene det språk som faktisk snakkes i den engelsktalende verden, og ikke en bearbeidet klasseromsvariant av det (Widdowson, 1996). F-92 sier om dette:
Prinsippet om autentisitet synes i stor grad å ha slått igjennom både hos lærere og læreverkprodusenter. På min ferd gjennom klasserommene hørte jeg et vidt spekter av sanger, fra Bah, bah, black sheep til My bonnie, med If you're happy and you know it, clap your hands som den store favoritten. Tradisjonelle engelske barnerim og regler ble også mye brukt og ingen steder møtte jeg oppkonstruerte "klasseromstekster". Læreverkene synes å ha løst autentisitetsproblemet ved å basere verkene på enkle, hverdagslige dialoger, i et språk som er brukbart og naturlig for aldersgruppen. Young People har et spesielt rikt tilfang av gode dialoger:
Læreverkene presenterer etter min oppfatning mye nyttig språkstoff som kan gi elevene anledning til å bruke det de har lært i meningsfylte sammenhenger, i og utenfor klasserommet. Utfordringen består trolig, for enkelte læreres vedkommende, i å legge forholdene til rette slik at dette språkstoffet og treningen av det prioriteres i forhold til de knappe tidsrammer engelskundervisningen har.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] ArbeidsmåterLæreplanen F-92 går nokså inngående inn på hvilke arbeidsmåter som skal brukes i småskolen. Første bud er, som før nevnt, at elevenes første møte med fremmedspråket skal være positivt og vekke deres interesse for å lære mer. Dette skal skje ved å bygge på elevenes aktivitetstrang, nysgjerrighet og emosjonelle engasjement. Det skal være variasjon i arbeidet og et svært bredt spekter av aktiviteter skal legges til grunn, bl.a. lytting, imitering, sang, leker, danser, drama-øvelser, formingsaktiviteter og noe lesing og skriving. Det slås fast at hovedvekten skal være på muntlig bruk av språket og at "undervisningen bør så langt mulig foregå på engelsk". F-92 påpeker at "arbeidet skal skifte mellom frie og bundne øvinger. De frie øvingene skal motivere elevene til aktiv og kreativ bruk av språket..." Planen legger opp til at en stor del av undervisningen skal foregå "som klasseundervisning, gruppearbeid eller parøvinger" og begrunner det med at muntlig aktivitet foregår i et fellesskap. Men elevene skal også "ha ro til individuelt arbeid. Formingsaktiviteter, skrive- og lesetrening krever ro og konsentrasjon." Variasjon og aktivitetstyper De lærerne jeg besøkte var, som tidligere beskrevet, svært opptatt av elevenes holdninger til engelskfaget. Det overordnete målet for undervisningen var, slik de uttrykte det, at elevene skulle føle at engelsk var gøy og noe alle kunne mestre. De la også vekt på å "treffe elevene hjemme" i forhold til deres aktivitetsbehov og deres korte konsentrasjons- og hukommelsesspenn. I de timene jeg observerte ble disse prinsippene fulgt opp. Jeg opplevde alt overveiende en trygg og god atmosfære og elevene var engasjerte og fornøyde med sine egne prestasjoner. I alle klassene passet lærerne på å være innom mange ulike aktiviteter; antallet varierte mellom seks og tretten. I alle timene var det, naturlig nok, minst en type lytteaktivitet (jeg kommer tilbake til en nærmere beskrivelse av disse). Alle lærerne, bortsett fra en, benyttet seg også av en type felles muntlig aktivitet; de aller fleste i form av en eller flere sanger. Tretten av de femten benyttet seg av en eller flere skriftlige aktiviteter (som regel tegneaktivitet), mens ni av timene hadde et innslag av lesing. Noen brukte også leker, som bingo, kortspill og mimelek, mens andre brukte noe tid på å forklare betydningen av ord eller enkel grammatikk. Jeg så eksempler på de fleste aktivitetstyper som læreplanen nevner, også på integrering med andre fag. To lærere integrerte nokså konsekvent med o-fag og tok opp f.eks. bondegården, frukt og grønnsaker, i begge fag. I andre klasser lot undervisningen til å følge læreverkets progresjon i en slik grad at integrering med andre fag virket lite aktuelt. Et par av lærerne benyttet seg av korte sekvenser med miming, men ellers var det lite som tydet på at drama-øvelser ble benyttet i særlig grad. Bare i en time var det et innslag av dans; ringdansen Alice the Camel, som ungene elsket. En lærer fortalte imidlertid at hele skolen hadde en time dans i uka, og at elevene kunne danse American reel! Et par av lærerne nevnte at de av og til benyttet spesielle arbeidsformer; en lærer sa at hun hvert halvår pleide å vise minst en film fra et engelsktalende land og hun arrangerte også et årlig te-selskap for alle engelskklassene sine. En annen lærer (som hadde lagt læreverket på hylla) beskrev hvordan hun utnyttet spesielle høytider og dager som jul, Halloween og Valentine's Day. En lærer understreket betydningen av å ta utgangspunkt i "der-og-da"-situasjonen: - En må hente masse av seg sjøl. Vi snakker om ting vi har med oss. Er det februar, tar vi utgangspunkt i det som skjer i februar. Nøkkelord for meg er trening og opplevelse. Det er viktig for meg å motivere elevene, og få dem med. Men det er også om å gjøre å ikke gjøre det så råfestlig og masete. Det holder å utnytte det som skjer der og da. To av lærerne følte at de gjerne skulle variert aktivitetene i klassen enda mer, men klassens størrelse og sammensetning satte visse begrensninger. Den største klassen var på 28 elever: - De er svært urolige. Hver gang vi skifter aktivitet blir det mye rot og uro. Så blir det mye venting ved overgang til ny aktivitet, før vi kan komme videre.
Muntlig bruk av språket For å finne ut om hovedvekten i timene er på muntlig bruk av språket, må en foreta visse presiseringer. Hva kan egentlig inngå i dette begrepet? I min opptelling har jeg valgt å kalle alt muntlig aktivitet som ikke er skriftlig aktivitet. Begrunnelsen er denne: En forutsetning for begynneres egen muntlige produksjon er at de får lytte mye. I klassesamtalene, som ble brukt mye i de observerte timene, var alle elevene definitivt med i samtalen. De lyttet aktivt og formulerte svar, selv om bare en elev av gangen fikk si svaret høyt. Etter min vurdering later klassesamtalen til å være en svært god form for muntlig aktivitet som engasjerer alle og som innebærer reell kommunikasjon, selv om hovedvekten for elevene er på lyttedelen. Ti av lærerne brukte "lytt og gjenta"-aktiviteter der elevene også ble aktivisert i forhold til egen uttale. Den kategorien jeg har kalt "kollektiv muntlig aktivitet" omfatter først og fremst sang. Tretten av lærerne brukte sang i løpet av timen, mange sang forholdsvis mye. Sju av lærerne benyttet seg av regler, rim, eller andre korte tekster som klassen sa fram i kor. Bare tre av lærerne benyttet seg av muntlig arbeid i par eller gruppe. I kategorien "leker på engelsk" inngår et vidt spekter av aktiviteter. Heller ikke her var elevenes egen muntlige produksjon av noe stort omfang, men et og annet ord og en og annen setning ble sagt, f.eks. i forbindelse med matching av bildekort. (I de tilfeller der leken utelukkende foregikk på norsk har jeg klassifisert den som "aktiviteter på norsk".) Den aktivitetstypen jeg refererer til som lesing, kan etter min oppfatning også defineres som muntlig aktivitet. Mesteparten av tiden som ble brukt til lesing gikk på å lese høyt, i kor eller i par samtidig i klassen. Tekstene som ble lest var enkle dialoger som elevene lot til å kunne nesten utenat på forhånd. Skillet mellom "lesing" og det som kunne vært kalt "framføring av enkelt rollespill" blir dermed nokså flytende. På bakgrunn av denne forståelsen av begrepet muntlig aktivitet kan jeg slå fast at alle lærerne hadde et større innslag av muntlige enn av skriftlige aktiviteter. Variasjonen fra klasse til klasse var imidlertid stor; fra 80% i en klasse til 17% i en annen. 63,7% av gjennomsnittstimen ble brukt til muntlig aktivitet / lytting / lesing på engelsk, mens 15,5% ble brukt til skriftlige aktiviteter. De resterende 20,8% av gjennomsnittstimen ble brukt til å prate - norsk. Engelsk som klasseromsspråk Læreplanens pålegg om at "undervisningen bør så langt mulig foregå på engelsk" skulle være entydig. Som vi har sett, så følte noen av lærerene at muligheten ble begrenset av deres egen språklige usikkerhet. Mitt inntrykk er at bruken av engelsk også begrenses av lærernes bevissthetsnivå i forhold til hva som faktisk kan sies og gjøres på engelsk på dette alderstrinnet. Dessuten er det nok et ikke uvesentlig element av påpasselighet og utholdenhet med i bildet: - Jeg prøver å bruke engelsk hele tiden. Men jeg må hele tiden passe på meg selv, det er lett å dette over i norsk. Jeg synes det er viktig for elevene å høre hele setninger, å høre de ordene de har lært i hele setninger. Jeg tar meg ofte i å si ting på norsk. Men jeg mener at ting som kan sies på engelsk bør sies på engelsk. De fleste lærerne brukte engelsk som klasseromsspråk i noen grad, men variasjonene var store både når det gjalt motivasjon, utholdenhet og oppfinnsomhet i forhold til å holde seg til engelsk. Noen eksempler: En lærer sa kun tre setninger på norsk i løpet av en time. Hva elevene fikk med seg er selvsagt vanskelig å bedømme, men de fikk både kladdebøkene opp av sekken, hentet fargestiftene i hylla (og brukt dem til det de skulle) og hentet melk til spisefri etter instruks utelukkende på engelsk. Læreren gikk rundt mens de arbeidet i bøkene sine og ga oppmuntring og veiledning på engelsk. "You can draw them big, like this. Don't forget to write the words, too. Very good. That's nice." En annen lærer utnyttet elevenes framføring av vers til å "bade" dem i ros: "Very good!" "Perfect!" "Clever!" Om elevene kanskje ikke var i stand til å gi en direkte oversettelse av ordene hun brukte, så ga de strålende ansiktene uttrykk for at beskjeden var oppfattet. Så godt som alle lærerne startet timen med å hilse på engelsk, og noen utvidet denne biten med å spørre om hvem som var til stede, hvilken dato det var, hvordan været var. En lærer avsluttet timen med å ta en og en elev i hånden på vei ut; "Bye, bye!" I to av de timene jeg observerte ble det totalt sett snakket atskillig mer norsk enn engelsk. Lærerne i disse klassene benyttet seg verken av klassesamtalen som arbeidsform eller av engelsk som klasseromsspråk. Begge var klar over problemet, og den ene sa det slik: - Jeg kunne brukt engelsk mye mer. Men da hadde jeg måttet forberede meg mye mer. To andre lærere, som heller ikke utnyttet muligheten for å bruke engelsk som klasseromsspråk i særlig grad, reflekterte slik over situasjonen: - Det er et dilemma for meg. Jeg skulle gjerne brukt mer engelsk, men jeg er faktisk litt redd for å bli stående fast. Jeg har mange sterke elever i klassen. Jeg skulle gjerne brukt litt mer av språket, ja sit down og sånn. - Jeg føler at det blir alt for mye norsk fra min side. Men det er noen som absolutt ikke vil forstå en beskjed på engelsk, da blir det til at en gir opp. En elev har enda ikke greid å få med seg hva "page" betyr. Jeg må nok jobbe med meg selv på det, men... Det er selvsagt vanskelig å dra klare grenser mellom klasseromsspråk og språket i f.eks. klassesamtalen (jfr. klassifiseringskategoriene), og det er vel heller ikke noe poeng å gjøre det. De lærere som vektla maksimal bruk av engelsk gjorde det i alle sammenhenger i undervisningssituasjonen, og dette ga seg også utslag i det språket elevene tydde til. I timer med mye engelsk hørte jeg ofte uttrykk som "Oh, my gosh", "well, well", "here you are" helt uoppfordret fra elevenes side. (I noen klasser var det selvsagt også en hel del relativt avansert banning på engelsk.) En elev som læreren karakteriserte som nokså forsiktig svarte selvsikkert da læreren spurte - "Is it difficult?" - "Oh, no! This is baby food!!" Frie og bundne øvinger Jeg har tidligere beskrevet klassesamtalen som en utmerket arbeidsform både når det gjelder å ivareta en opplevelse av helhet og sammenheng og i forhold til elevenes behov for mye språklig input. Som kommunikativ samhandlingssituasjon ivaretar også klassesamtalen kravet til at elevene skal få oppleve reell kommunikasjon. Deler av klassesamtalen kan, og bør, selvsagt få preg av bundne øvinger, for eksempel når læreren spør alle elevene i klassen om hvor gamle de er, eller om de liker pizza. I klassesamtalen er det imidlertid også gode muligheter for å stille åpne spørsmål, der elevene i større grad må grave i sitt språkreservoir for å finne et passende svar. De lærerne jeg observerte utnyttet dette i varierende grad, men jeg opplevde aldri at elevene ble frustrert over å få for vanskelige spørsmål. I en klasse sa læreren: "It's cold today. Why is it cold?" Det var lenge stille, før et par hender føk i været: "It's winter!" I en annen klasse introduserte læreren meg, og en av elevene rakk uoppfordret opp hånden for å greie ut om hvem han trodde jeg var og hvorfor jeg var på besøk. Ved hjelp av noen flotte verbale krumspring fikk han til slutt gjort seg forstått, høstet applaus både fra klassen og oss voksne og virket svært fornøyd med seg selv. I de få tilfellene der det ble gjort bruk av muntlige aktiviteter mellom elev og elev (i par eller ved å gå rundt i klassen), var alltid øvelsen bundet. Det er selvfølgelig gode grunner for å avgrense det språket elevene må bruke for å løse en oppgave. På den ene siden er det viktig å sikre seg at elevene får tilstrekkelig trening i korrekt språkbruk; på den andre siden er det viktig å sikre seg at elevene helt sikkert vil mestre oppgaven og ikke føle seg fristet til å ty til norsk. Det burde likevel være rom for avgrensete opplevelser av å få bruke språket "aktivt og kreativt" også i andre sammenhenger enn i klassesamtalen. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] GjennomsnittstimenGjennomsnittstimen var på 38 minutter. Det viste seg å gå bort mye tid til å komme seg inn og ut av klasserommet, og fem av timene var tredjetimer som sluttet tidlig pga matpausen. I en gjennomsnittlig time fordelte aktivitetene seg slik: 7 - Lytting (lytte til kassett eller lærer, delta i klassesamtale): 10 minutter (26%). Den vanligste aktiviteten i denne kategorien var klassesamtalen. Ti av lærerne brukte klassesamtale i en relativt stor del av timen. Gjennomsnittet var 18,6 %, men en lærer brukte så mye som 54 % av timen til klassesamtale. Ti av klassene hadde en relativt kort økt da de lyttet til kassetten eller læreren og gjentok, ord for ord eller setning for setning, i kor. - Skriftlige aktiviteter (skriving, tegning, fargelegging): 6 minutter (16%). Alle timene bortsett fra to hadde et innslag av skriftlige aktiviteter. Disse var fordelt nokså jevnt på tegning / fargelegging og skriving, dvs. stort sett kopiering og streking fra ord til bilde. Utgangspunktet for skriftlige aktiviteter var arbeidsboka (i forbindelse med verkene Young People og Come On), oppgave-/fargeleggingsark fra andre kilder eller ting som skulle tegnes / kopieres inn i elevenes egen kladdebok (scrap book). De fleste lærerne begrunnet innslaget av skriftlige aktiviteter med behovet for variasjon og for at elevene skulle få et innslag av individuelt arbeid i fred og ro. Flere lærere nevnte også hensynet til læreren: - Engelsktimene er slitsomme timer for meg, jeg bruker mye av meg selv. Det er godt at elevene kan jobbe litt i arbeidsboka av og til. Det gir dem et avbrekk i timene og er en avlastning for læreren. To av lærerne hadde helt klare pedagogiske begrunnelser for å la elevene skrive engelsk. De viste begge til egen erfaring med å bare ha fransk muntlig på gymnaset - "vi lærte jo ingen ting!" Begge brukte uttrykket "ting sitter mye bedre hvis en skriver også". Den ene brukte følgende bilde: - Jeg tror muntlig og skriftlig skal gå hånd i hånd. Det er akkurat som melk og brød; de har større effekt sammen enn hver for seg. - Kollektiv muntlig aktivitet (sang, si noe i kor eller muntlig oppgave i gruppe / par): 6 minutter (15%). "Kollektiv muntlig aktivitet" er den headingen jeg har gitt aktiviteter der alle, eller et stort antall elever var aktive i muntlig bruk av språket samtidig. Den viktigste aktiviteten her var sang; i tretten av timene ble det sunget. Alle lærerne som kommenterte sang understreket hvor gunstig sangen var for innlæring av vokabular, strukturer og språklyder. Den viktigste grunnen til at sang ble så mye brukt (gjennomsnittlig i 10% av timen) var nok likevel at ungene elsket det. I en time ville elevene slett ikke slutte å synge og fikk lov til å bruke så mye som en tredjedel av timen til sang. Sju av lærerne lot elevene si fram rim, regler eller små dialoger i kor. Den læreren som hadde 28 elever følte at dette var en gunstig arbeidsform i forhold til uroen i klassen og flere av de andre understreket også nødvendigheten av "felles-siing" for å terpe på uttale og strukturer. Likevel var det bare 2,3% av gjennomsnittstimen som ble brukt til dette. Bare tre lærere benyttet seg av andre typer muntlige aktiviteter, der elevene utvekslet informasjon eller stilte hverandre spørsmål etter et fast mønster. - Klasseromsspråk på norsk (introduksjon av aktiviteter, diverse administrasjon): 4 minutter (12%). I gjennomsnittstimen gikk fire minutter med til å snakke norsk i forbindelse med introduksjon av aktiviteter og administrasjon av ulike slag. I en av klassene var norsken fra lærerens side redusert til følgende setninger: "Gjett." "Hva sa jeg nå." "Der kommer den lyden der vi blåser med tunga mellom tenna." I de øvrige klassene ble norsk brukt i denne sammenhengen i svært varierende grad, totalt fra 2% til 39 % av tiden. - Leker (bingo, kortspill, mimelek): 4,5 minutter (10%). Åtte av lærerne brukte en eller annen form for lek eller spill i timen. Når elevene eksempelvis skal spille firkort i gruppe er det selvsagt litt av en utfordring å sikre seg at det hele - i alle fall i noen grad - blir gjennomført på engelsk. I noen tilfeller ble intensjonen om å bruke engelsk i så liten grad fulgt opp at jeg plasserte disse aktivitetene i en egen kategori; aktiviteter på norsk. Det jeg observerte og kategoriserte som "leker" omfatter ulike typer kortspill, "Simon Says", bingo og mimelek. - Lesing (lese i kor, lese stille): 2,5 minutter (8%). I gjennomsnitt gikk bare 8 % av tiden i de femten klassene med til en form for leseaktivitet. Men prosentene var skjevt fordelt; mens fire klasser brukte ca. en femtedel av tiden til leseaktiviteter var det seks klasser som ikke leste overhodet og tre som bare brukte et minutt eller to til lesing. - Forklare språket (oversette, forklare grammatikk og vokabular): 2 minutter (5%). De fleste timene hadde et innslag som jeg har kalt "forklare språket". I denne kategorien har jeg plassert situasjoner der læreren oversetter eller oppsummerer betydningen av noe på norsk, forklarer grammatikk på norsk eller sjekker hjemmelekse / gjennomgår ny tekst ved å oversette til norsk. Forholdsvis lite tid gikk med til denne typen aktivitet og bare tre lærere brukte noe tid i det hele tatt til å forklare grammatikk. - Klasseromsspråk på engelsk: 1,5 minutter (4%). Forholdsvis lite tid gikk med i gjennomsnittstimen til det jeg har kalt klasseromsspråk på engelsk. Når en sammenholder tidsbruken her med den tid som blir brukt til klasseromsspråk på norsk er det klart at det ligger et potensiale for økt bruk av engelsk i en meningsfylt sammenheng her. - Aktiviteter på norsk: 1,5 minutter (4%). På samme måte er det grunn til å sette søkelyset på den tiden som går med til å gjennomføre aktiviteter i engelsktimene på norsk. Dette ble observert i bare tre av timene, men i en av timene gikk så mye som 37% av tiden til en lek som så godt som i sin helhet ble gjennomført på norsk. Det er lett å "dette over i norsk", som en lærer uttrykte det. Det er trolig behov både for en bevisstgjøring i forhold til hvor viktig det er å holde seg mest mulig til engelsk og til strategier for hvordan en kan få det til.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] Beskrivelse av aktiviteteneLærerne hadde, som før nevnt, et vidt spekter av aktiviteter. I stor grad var det snakk om tradisjonelle aktiviteter, som å synge sammen med kassetten, lese i kor eller fargelegge en tegning. I enkelte timer opplevde jeg imidlertid løsninger som jeg synes er interessante og vel verd å bringe videre. I andre timer oppsto problemer som det kan være nyttig å være oppmerksom på. Lytteaktiviteter Klassesamtalens fortrinn er beskrevet tidligere. Lærerne spilte på et stort register når det gjalt samtaleemner i det de tok utgangspunkt i klasserommet, et bilde eller noe som hadde med livet utenfor klasserommet å gjøre ("What's this?" "How many ..... are there in this room?" "Does anyone here play the guitar?" "What would you like to eat for your birthday?"). En klasse likte å gjette gåter, og læreren fortalte at dette var en arbeidform hun brukte mye. Læreren beskrev noe elevene kjente det engelske ordet for: "It's a fruit. You can eat it. You have to peel it. ..." Hun fortsatte beskrivelsen til de aller fleste hendene var i været. Skriftlige aktiviteter Litt over halvparten av tiden som gikk med til skriftlige aktiviteter ble brukt til tegning og fargelegging, aktiviteter med forholdsvis liten direkte effekt på språkinnlæringen. I den halvparten av tiden som gikk med til å skrive ble ikke elevene satt til å formulere setninger, men stort sett til å skrive av. Flere av lærerne brukte denne aktiviteten bevisst, for å trene inn ordbildet. I den ene klassen var det mange fremmedspråklige, og også for dem fungerte avskrift godt. - Alle kan jo skrive av, slik sett blir det ingen tapsfølelse ved å skrive. Jeg tror det er viktig å øve opp bevissthet på ordbildet. Vi har et lite vers hver gang, jeg henter det gjerne fra andre steder enn læreboka. Elevene skriver det av i kladdeboka, og pynter. ... Fargelegging driver jeg ikke med. Det synes jeg er sløsing med tiden. Fargelegge kan de gjøre hjemme. Kollektive muntlige aktiviteter Sang ble brukt mye og fungerte etter min oppfatning spesielt godt i de klasser der læreren ledet sangen selv. Da kunne det bli en sang både i tilknytning til oppstarten av timen ("Good morning,..") og til ulike emner ("Ten little Indians", "Jill is wearing a light blue dress"). I de tilfeller klassen sang sammen med at kassetten ble spilt, ble elevene helt revet med og protesterte på å avslutte syngingen. I noen tilfeller spolte læreren kassetten tilbake og gikk med på å ta sangen om igjen. Læreverket That's It har sangene samlet på egen kassett, og en lærer lot elevene synge seg igjennom store deler av tredje klasses repertoir, til deres store tilfredshet. I fire av de fem timene som ble avsluttet med matpause ble det sunget bordvers på norsk. I den femte hadde klassen rutine på å si regla "Sh! Sh! Stop that noise!" før maten. 8 Her lot det helt tydelig til å mangle et tilbud om en passende sang eller bønn i læreverkene. Bare tre lærere benyttet seg av mer selvstendige muntlige aktiviteter. To av dem lot elevene bevege seg rundt i klasserommet og trene ord og strukturer som "I am nine years old. How old are you?" En klasse var lært opp i teknikken "snakkeslange". Klassen ble enig om hvordan "slangen" gikk langs pultradene. Læreren sendte ut spørsmål av typen "Do you speak English? / What's your name? / Do you like ice cream? / Do you like the Beatles?..." til første elev i "slangen" som besvarte spørsmålet og stilte det videre til neste elev. Slik gikk spørsmålet sin gang gjennom klasserommet, mens læreren stadig sendte ut nye spørsmål. Ved å la elevene snakke samtidig, som beskrevet ovenfor, utnyttes tiden maksimalt og alle kan få brukt engelsken sin aktivt. Det er imidlertid, som tidligere nevnt, grunn til å merke seg at øvelsene var bundet. Både spørsmål og svar var i utgangspunktet gitt. Øvelsene var en slags drills, der elevene bare kunne velge mellom gitte alternativer i svaret; Yes, I do, No, I don't, My name is... Noen elever hengte riktignok på et "a little" når de ble spurt om de snakket engelsk. Bare i to av klassene ble elevene bedt om å si fram noe enkeltvis. I en klasse lot dette til å være rutine. Elevene sa først dagens vers i kor, deretter fikk alle som hadde lyst si det fram for klassen. De sa verset "I like coffee, I like tea..." med sterk rytme og stort engasjement, fikk applaus fra klassen og ros fra læreren: "Clever! Perfect!" Klasseromsspråk på norsk Jeg har tidligere beskrevet hvordan norsk i noen klasser brukes i unødig stor grad, og hvordan dette trolig skyldes lærerens språklige usikkerhet og / eller manglende bevissthet om hvordan engelsk kan brukes i denne sammenhengen. En negativ påvirkningfaktor kan det også være når læreverket introduserer aktiviteter på norsk, slik Young People gjør i arbeidsboka. Dette oppfattes raskt som et signal om at rammen rundt engelskundervisningen godt kan være norsk. Noen lærere reagerte på dette: - Jeg reagerer på at det er så mye norsk i boka. Det blir bindende for læreren, når det står på norsk: gjør sånn og sånn. Jeg kunne kanskje tenkt meg å bruke det bildet annerledes, men det er det jo vanskelig å forklare elevene. Leker En klasse hadde laget Svarteper-kort og hadde klare rutiner for hvordan kort-teksten skulle leses opp og fraser og kort utveksles før en kunne legge ned et stikk. Det samme var tilfelle i en klasse som hadde laget ordkort og bildekort som skulle matches (etter kopioriginal fra That's It) og en klasse som brukte gamle flash cards fra Hands Up som utgangspunkt for en gjettelek. Gjennomføringen av bingo varierte. I noen klasser var språket begrenset til at læreren leste opp ordene og elevene krysset av, mens i andre måtte elevene gjenta ordene og lese opp hele rekka når noen fikk bingo. Leseaktiviteter I de klassene der det ble lest mye var hovedaktiviteten lesing i kor og parvis eller gruppevis lesing av dialog foran resten av klassen. Dette var svært populært og det var viktig å holde rede på hvem sin tur det var å få lov til å framføre dialogen.
Forklare språket Det var svært lite tid som gikk med til å forklare språket, ut over det å oversette litt og oppsummere betydningen av noe på norsk. En lærer forklarte på tavla at der en på norsk kan si "er" har en på engelsk valget mellom både "am", "is" og "are". En lærer gjorde et poeng av at det heter "one potato" men "two potatoes", mens en tredje forklarte sammenhengen mellom "it is" og "it's". Aktiviteter på norsk I tre av timene ble noen aktiviteter så godt som i sin helhet gjennomført på norsk. En klasse skulle leke tampen brenner og gjemte ulike ting i klasserommet. En elev skulle komme inn og lete, mens klassen skulle rope "cold", "warm", "hot". Fokus for leken ble å finne viskelæret som var gjemt og de fleste glemte å bruke de engelske ordene, selv om det var forsøk av typen "kjempecold". I to klasser var det pararbeid som gled ut i prat på norsk. Oppgaven var å trene dialog parvis, etter et mønster. Dessuten ble bingo i en klasse nesten utelukkende gjennomført på norsk. Elevene skulle velge tall fra ruter på tavla og ropte tallene på norsk helt til en av elevene sa: "Men vi må vel si tallet på engelsk?" Neste elev fulgte oppfordringen: "OK, da sier vi "five", da." En liten kommentar om lekser Nesten alle lærerne lot elevene ha hjemmelekse i engelsk. Bare en sa kategorisk: - Nei, lekse har de svært sjelden, det er ikke så mye jeg kan gi i lekse. Det måtte være å tegne ferdig noe eller farge. Jeg er redd for feil innlæring. I de øvrige klassene dreiet engelskleksen seg om å tegne ferdig, pynte, avskrift, utfylling. Noen klasser fikk i lekse å lese på det som var gjennomgått på skolen, mens andre skulle lære noen få gloser. En lærer sa: - Elevene får en liten lekse hver dag. De må forstå at engelsk er noe en må øve på.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] [ Bla nedover ] KonklusjonUndersøkelsen Den foreliggende rapporten er basert på observasjon av femten engelsktimer i femten ulike tredjeklasser og intervju med de femten engelsklærerne. Målet for undersøkelsen har vært å få økt kunnskap om hvordan utfordringen med innføring av engelsk i småskolen har blitt møtt blant lærere og elever og om hvordan engelskundervisningen i småskolen faktisk gjennomføres. Ettersom dette har vært en begrenset undersøkelse både med hensyn til bredde og dybde må konklusjonene betraktes som tentative. De inntrykk og "funn" som beskrives i denne rapporten er likevel reelle nok, som deler av et større bilde, og bør kunne danne fruktbare utgangspunkt både for refleksjon og videre studier. Lærerne og deres vurderinger Lærerne gir uttrykk for at engelsk i småskolen er en svært positiv opplevelse både for elever og lærere og mener at det var helt riktig å innføre engelsk på lavere klassetrinn. Det later imidlertid til å rå en viss usikkerhet om fagets skjebne videre oppover i klassene og om tidlig start med engelsk faktisk kommer til å føre til at elevene blir bedre i engelsk etter endt skolegang. Vel halvparten av de lærerne jeg intervjuet hadde utdanning i engelsk. De fleste lot likevel til å vektlegge betydningen av kompetanse i småskolepedagogikk mer enn spesiell kompetanse i engelsk for en som skal undervise i engelsk i småskolen. Påfallende mange ga uttrykk for usikkerhet da de ble spurt om hva målet for engelskundervisning i småskolen er. Når de fikk tenkt seg om, formulerte de imidlertid mål som korresponderer godt med de mål F-92 trekker opp, med vektlegging av elevenes motivasjon i forhold til faget framfor ferdighetsmål. Undervisningen; organisering og innhold Fjorten av de femten skolene begynner med engelsk i tredje klasse og rapporterer om gode erfaringer med dette. Flere av lærerne sier at de gjerne skulle begynt før. Den ene skolen begynner i andre klasse og ønsker å fortsette med det. Bare en av klassene hadde faglærer i engelsk som bare var inne i dette faget. I de øvrige klassene var engelsklæreren klassestyrer eller hadde klassen i mer enn to fag. To av disse lærerne følte imidlertid at deres faglige kvalifikasjoner ikke holdt mål. Spørsmålet om engelskundervisningen skal legges til faglærer eller klasselærer bør nok derfor vurderes i hvert enkelt tilfelle. Fjorten av de femten klassene hadde læreverk i engelsk, men lærerne støttet seg til læreverket i svært varierende grad. Under halvparten av lærerne kjente til Foreløpig læreplan i engelsk 1 - 3 klasse og ingen lot til å aktivt benytte seg av denne planen som rettesnor for sin egen undervisning. Likevel var engelskundervisningen i alle klasser sentrert rundt emner som nevnes i læreplanen og som går igjen i de fleste læreverkene. Klasseromsituasjonen ble i stor grad brukt som utgangspunkt både for klassesamtalen og annen språkøving. På denne måten greide mange lærere å skape den følelse av helhet og sammenheng som læreplanen etterspør, samtidig som at kravet til langsom progresjon, variasjon og repetisjon ble ivaretatt. I tråd med læreplanens anbefalinger gjorde de fleste lærerne utstrakt bruk av klassesamtalen som arbeidsform. Flere lærere lot til å bevisst utnytte denne formens mulighet for å gi elevene stadig nye språklige utfordringer og til å gi dem input som kan bidra til deres ubevisste språktilegnelse. I mange klasser kunne denne effekten, etter min vurdering, vært utnyttet i enda større grad. I enkelte klasser var undervisningen i stor grad styrt av et læreverks overflod av aktiviteter og virket sprikende både innholdsmessig og språklig. Jeg stiller spørsmålstegn ved om denne type engelskundervisning er forenlig med læreplanens intensjoner. Undervisningen; arbeidsformer og tidsbruk De femten timene varierte mye med hensyn til arbeidsformer. Alle timene hadde imidlertid det til felles at det var stor variasjon i arbeidsformer innenfor en og samme time. I tråd med læreplanens pålegg brukte alle lærerne mer tid på muntlig enn på skriftlig engelsk. I begrepet "muntlig engelsk" har jeg latt inngå alle aktiviteter som ikke er skriftlige; dvs. alt fra sang og regling til lytting og egen muntlig produksjon. Læreplanens formulering om at "undervisningen bør så langt mulig foregå på engelsk" ble fulgt opp i svært varierende grad. I to av timene ble det totalt sett snakket mer norsk enn engelsk, mens det i en annen time kun forekom tre setninger på norsk. Dette skulle tyde på at mange engelsklærere trenger skolering i hva som faktisk er mulig å si og gjøre på engelsk på dette trinnet og bevisstgjøring om hvor viktig det er at elevene får høre mye engelsk. Når det gjelder tidsbruk ble, i gjennomsnitt, mest tid avsatt til lytting. 26% av gjennomsnittstimen ble brukt til ulike lytteaktiviteter (herunder klassesamtale), mens 16% ble brukt til skriftlige aktiviteter. 15% av tiden ble brukt til det jeg har kalt "kollektiv muntlig aktivitet" der den viktigste aktiviteten var sang. 12% av tiden i gjennomsnittstimen ble brukt til det jeg har kalt klasseromsspråk på norsk. Dette fordelte seg fra nær null % i en time til 39% i en annen. Det var dessuten innslag av ulike leker og spill på engelsk, noe forklaring av språk og en del tilfeller av aktiviteter som i sin helhet ble gjennomført på norsk. Oppsummering Det hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at lærerne har tatt utfordringen med innføring av engelsk i småskolen på en svært positiv måte. De kunne ha klaget over departementets uklare signaler om hva en ønsket å oppnå med reformen, de kunne ha klaget over at beholdningen av læreverk på mange skoler ennå ikke er tilpasset den nye situasjonen, eller de kunne vegret seg for undervisningsoppgaven ved å påberope seg manglende utdanning og etterutdanningstilbud. De lærerne jeg intervjuet gjorde ingen av disse tingene i nevneverdig grad. I stedet hadde de tydeligvis lagt godviljen til, funnet sin måte å undervise på og kunne rapportere om en undervisningssituasjon som både de selv og elevene opplevde som "kjempegøy" og "morsommere enn andre fag". Men lærerne påpeker også og min undersøkelse viser at alt ikke bare er idyll. Lærerne uttrykker usikkerhet med hensyn til hvordan engelskfaget skal kunne ivaretaes best mulig i løpet av hele utdanningsforløpet. De ønsker seg etterutdanningstilbud og nettverksamarbeid og de er i forholdsvis liten grad orientert om læreplanens intensjoner i forhold til engelskundervisningen i småskolen (selv om de fleste, på grunnlag av læreverk og egen innsikt og erfaring likevel i stor grad underviser i overensstemmelse med planen). Undervisningen varierer mye fra klasserom til klasserom. Noen klasser får møte store mengder autentisk språk i meningsfylte sammenhenger, mens andre får forholdsvis små og usammenhengende doser engelsk i en overveiende norsk sammenheng. I de fleste klasser kunne fokus i enda større grad vært på engelsk som klasseromsspråk, på at elevene må få høre og oppleve mye engelsk. Min undersøkelse indikerer at det er store ulikheter fra klasserom til klasserom og påviser i noen grad det utviklingspotensiale som finnes for videre utvikling både av engelskfaget i småskolen og i skoleverket som helhet. For at engelskundervisningen skal bli best mulig for flest mulig trengs ikke bare ytterligere forskingsinnsats, men også satsing i forhold til lærerutdanning, etterutdanning og utvikling av læremidler. Lærernes evaluering av egen undervisning vil også være et viktig element.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] Litteratur:Eriksen, Liv Jorunn og Gro Hexeberg Dahl, 1992, Rapport fra nettverket Engelsk 1.-3. klasse. Veiledningstjenesten, Grunnskoleavdelingen, Skolesjefen i Oslo. Gabrielsen, Gerd, 1991, Tidligere engelskundervisning? Del I. Evaluering af udviklingsarbejder til afprøvning af en tidligere påbegyndelse af engelskundervisningen. Danmarks Lærerhøjskole. Holmstrand, Lars S.E., 1982, English in the Elementary School. Theoretical and Empirical Aspects of the Early Teaching of English as a Foreign Language. Uppsala: Almquist & Wiksell International. Hymes, Dell. 1971, Competence and Performance in Linguistic Theory. I R. Huxley & E. Ingram (red.), Language Acquisition: Models and Methods. London: Academic Press. Johns, Berit, 1994, På startstreken. Om uformell engelsktilegnelse. Høgskolen i Nesna. Knutsen, Berit, Grete R. Reinem, Sissel Wærland og Maria Ødegaard, 1986, Engelsk fra 1. klasse, rapport fra prosjektet.Høybråten skole. Krashen, Stephen, 1981, Second Language Acquisition and Second Language Learning. Oxford: Pergamon Press. Nilssen, Fred Harald, 1992, "Engelsk kom overraskende", i Norsk Skoleblad nr. 8/92. Widdowson, H.G., 1996, "Comment: authenticity and autonomy in ELT", i ELT Journal, vol. 50/1. --------------------------- Kirke- og undervisningsdepartementet, 1987, Mønsterplan for grunnskolen. Oslo: Aschehoug. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, 1992, Foreløpig læreplan i engelsk 1 - 3 klasse. Oslo: Sekretariatet for grunnskolen.
Fotnoter:
|
|
|
|
|
|
|
|
Copyright ©
1997
Forfatteren/Høgskolen i Vestfold
Copyrightinformasjon: http://www-bib.hive.no/tekster/hveskrift/notat/1997-1/copyright.html