Rudolf Nilsen: På gjensyn 
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: | Innholdsfortegnelse | Nettbiblioteket | Digitale tekster
 

Stamtre 

  Så langt bak i tiden jeg kjenner 
  min ætt - er det folk som har slitt. 
  De startet med to tomme hender 
  og strevet for sig og for sitt 
  en levetid uten å skofte. 
  Men alt de fikk hånd om til slutt 
  var treller i hånden - og ofte 
  en finger som var noe stutt.  

  En eldgammel sannhet forteller 
  at arbeidet adler en mann. 
  Så merkelig sjelden det gjelder 
  for træller av fødsel og stand! 
  - De gikk på med krummede rygger 
  i håp om å slite sig fri 
  og stupte i graven som skygger 
  av det som de tenkte å bli.  

  Den første jeg kjender av ætten 
  fikk ryddet sig plass i en skog 
  og bygget en hytte på pletten 
  og berget sig brød med en plog. 
  Så avlet hin adelsmann unger - 
  men jorden var karrig og hård. 
  Og så kom der uker av hunger, 
  og ukene vokste til år.  

  Min oldefar, fløteren Ola, 
  var en av det sprekeste slags 
  som tumler og strir under sola. 
  Han sprang i en elv som en laks! 
  Men Ola blev revet i fossen 
  et år, da det meste var fløtt. 
  Det skjedde - men ingen vet åssen, 
  man sa han var utkjørt og trøtt.  

  En annen bedrøvelig ridder 
  drog ut for å søke sin lykke. 
  - Bak skoger og snehvite vidder 
  bær Yukon et hemmelig smykke: 
  det røde og skinnende gull. 
  Han kjempet vel slik som han skulde, 
  men damen var lunefull, 
  og ridderen døde av kulde.  

  Og bestefar, fuglen i buret, 
  som drømte om skogen ved gry... 
  Hans ansikt blev gråblekt og furet 
  av mørket og bråket i by. 
  Og glansen i øinenes blånen 
  tok støvet i verkstedet med, 
  og tidlig blev håret om månen 
  så gråhvitt som gatenes sne.  

  Og alle de andre av slekten 
  blev adlet på selvsamme vis. 
  De segnet i kne under vekten 
  av alle de byrder som gis, 
  og så fikk de ridderslaget 
  og æren på gravens rand: 
  - Han var av det rette slaget, 
  en sliter, en pryd for sin stand!  

  Så var de vel vakre og stolte 
  og ranke i hjerte og sjel ? 
  Jeg vet også noen som solgte 
  sig selv til å kysse den hæl 
  som trådte dem grusomt i støvet. 
  Jeg vet også nogen, hvis hånd 
  har nølt og har rystet som løvet, 
  når herskeren la dem i hånd.  

  Og nogen, hvis hjerner var tåket 
  av bibelen, trællenes bok, 
  sang salmer og takket for åket: 
  - Pris Herren som gav og som tok! 
  Tålmodige bar de sin byrde 
  og la den ved himmelens port. 
  Sagtmodige lot de sig myrde 
  og takket mens mordet blev gjort.  

  Nuvel, jeg er gren av min stamme 
  og bærer den samme slags bark, 
  og margen er også den samme, 
  og veden er hullet av mark. 
  Men skulde jeg henge litt bedre, 
  litt mere i sol og i le - 
  så sier jeg takk, mine fedre. 
  Nu suser en sang i vårt tre!  
    
   

Rudolf Nilsen: På gjensyn . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: | Toppen av sida  | Innholdsfortegnelsen | Nettbiblioteket | Digitale tekster |