Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til:  [Neste]

I TOBIESENS STASSTUE

Altid hænder det mig saa grulig meget rart. Kan dere  skjønne hvad det kommer av? Og saa mange menne-sker som der aldrig hænder det mindste, som likesom ikke har øine i hodet og ingenting ser. Ja tænk, det var en tante  av mig som var i Paris nylig, og da hun kom hjem, saa sa hun - ja jeg hørte det med mine egne ører - :
Jeg burde vist ha meget at fortælle, men jeg har ingen ting," sa tante Emmy.
     "Sandelig, om du da var værd reisepengene," sa far, og det holdt jeg med far i. Hadde jeg været i Paris, hadde jeg vist kommet til at snakke uavbrutt i en hel rnaaned om alt det jeg hadde set. Hjemme sier de det, at naar jeg bare gaar ut paa gatedørstrappen og ser op ad gaten og ned ad gaten, og saa ind igjen med det samme, saa har jeg straks en hel del at fortælle. Det kan godt hænde forresten at jeg snakker litt meget; men naar der nu hænder mig saa grulig meget rart, - skal jeg gaa og tie stille og ikke snakke om det da ? Nei, jeg er ikke slik, jeg; for snakke maa jeg.
     Ja nu skal dere høre hvordan jeg kom i Tobiesens stasstue; det var rigtig paa en rar maate, kan dere tro.
Tobiesen er toldbetjent. Men han ser slet ikke ut som alle andre toldbetjenter. For alle toldbetjenter skal være tykke og rødflolette og stabbete, saadan er de ialfald i vor by. Men det er ikke saa længe siden Tobiesen kom til byen; derfor er det formodentlig at han er saa ganske ulik de andre. Han er svært høi og ser grætten ut, vil ikke ha omgang med nogen og snakker aldrig med et menneske. Men ved dere hvad han gjør naar han sitter alene hjemme om aftenerne? Han syr kanevas. Alle herrer som syr, er grætne, sier Ingeborg barnepike. Derfor er det jo ikke rart at Tobiesen ser sint ut naar han sitter hele aftenen og syr kanevas. Han er ikke gift og bor litt utenfor byen, opover den nye veien, i et hus som han har kjøpt og pyntet op saa det skinner av det. Tobiesen er som sagt aldrig ute, og aldrig et eneste menneske kommer til ham, men endda har baade Mina og jeg sittet en hel time i hans stasstue, og det uten at han hadde anelse om det. Ja, den gang var jeg ræd.
      Jeg vet ikke om det er saadan der hvor dere bor, at der kommer saa mange fantefølger reisende. Ret som det er, er de i byen vor. Det er baade Flintians følge og Griffenfeldts følge og Lange-Sara og hendes følge og mange flere. De fleste kommer landeveien med bører paa ryggen av bliktøi og vævskeer som de vil sælge, og skidne, svarte unger og sinte kjærringer og sinte bikjer i stort følge. Nogen kommer ogsaa i baat. Jeg kjender ikke andre som kommer tilvands forresten end Kristian og Guro. De hører til Flintians følge og eier en stor baat, akkurat som en lodsbaat, og reiser fra by til by og handler med lertøi og filler. Alle barn i byen vet naar Kristian og Guro er kommet.
     Like ned ved bryggen paa torvet lægger de altid til med baaten sin. Nei, dere skulde se Kristian og Guro! De er smaa begge to, svarte, ilske, levendes smaa folk. Der er bare den forskjel at mens Kristian har det mest mulige paa sig - han er rent utstoppet av klær og filler -, har Guro saa litet paa som det bare er mulig.
"Kristian er svak i hue," sier Guro, "og det som er svakt, det skal holdes varrnt."
     Derfor har Kristian en voldsom skindhue paa sig hele. sommeren i solsteken nede ved bryggerne.
     Ja, for Kristian og Guro er aldrig i byen om vinteren. Da vet jeg ikke hvor de er henne.
     Ellers er det Guro som har med fillehandelen at gjøre, og Kristian steller med lertøiet. Kristian har nogen sparebøsser av ler i form av en fugl med spræk i ryggen, som alle barn kjøper, og Guro gaar og vasser om i fillehaugen paa dækket med nogen brune, barkede legger, og skjelder ut alle de barn som staar paa bryggen og ser paa hende.
      Like til for to somrer siden hadde Kristian og Guro altid med sig et litet barn de hadde, som ogsaa het Guro. Derfor kaldte vi hende altid lille Guro. Lille Guro hadde nogen øine som sort kul og like saa litet paa sig som moren. En dag kom Guro op i vort kjøkken og la lille Guro paa kjøkkenbænken og sa at nu døde barnet snart, og bad om penger til begravelsen og blaa silkebaand til at pynte lille Guro med som lik. Lille Guro var ikke det mindste syk; men pikerne sa siden at moren hadde git hende brændevin, forat hun, skulde se ut som hun var død. Tilslut tok fattigkommissionen i Høivaag lille Guro fra forældrene for at opdrage hende ordentlig. Og det var fornuftig gjort av fattigstyret i Høivaag. Merkelig nok er baade Kristian og Guro stolte av det at fattigstyret har tat lille Guro. Men dere kan vel ikke skjønne hvad Kristian og Gurohar at gjøre med Tobiesens stasstue? Jo, nu skal dere høre:
     Jo længere Kristian og Guro er i byen, des sintere blir de paa alle os barn. I begyndelsen er de noksaa blide, saa vi endda faar lov til at komme ned paa dækket til dem og kikke ned i kahytten - der ser fælt ut -; men siden er der ikke tale om den slags begunstigelser. Enten nu grunden er den at Kristian og Guro bestandig er fulde naar de har handlet sig til nogen penger, eller det er det at alle barn er fæle til at erte dem, -- men naar fillebaaten deres har ligget en otte dages tid  ved bryggen, er de saa sinte og urimelige at der maa staa en konstabel nede ved bryggen hele dagen for at sætte en stopper for Guro naar hun blir for svær. Kristians og Guros besøk ender i almindelighet med at de faar befaling av politiet til hurtigst mulig at komme sig ut av byen med baaten sin.
     Fillebaaten til Kristian og Guro hadde ligget i fire dage ved bryggen, og begge to var i en, selv for dem, ualmindelig oprørt sindsstemning, Guro hadde lovt baade mig og alle de andre barn vor varme bekomst hvis hun fik fat paa os. Og hun lovte paa det at hun nok denne gang skulde faa fingre i os inden hun drog av byen. For værre barn fandtes ikke langs hele kysten, sa hun. Og den langbente byfogdens jentunge - det var mig det - var den værste av dem allesammen. Hun var like glad, hun, enten vi var barn av prester eller profeter eller øvrighet forresten, sa Guro.
      En eftermiddag gik Mina og jeg opover den nye vei for at spasere. Der var ikke et menneske at se paa veien. Jo, der kom sandelig Kristian og Guro gaaende nedover imot os. De gik haand i haand, sjanglet litt og trættet saa vi hørte det lang vei. Mina og jeg turde ikke gaa forbi dem, saa alene som vi var deroppe. Derfor sprang vi op i heien og gjemte os mens de gik forbi.
     Men i det samme Kristian og Guro var like under os paa veien, ropte Mina:"Fille Guro - Fille Kristian -"
     Derav kom hele ulykken. jeg blev grulig sint paa Mina; hun kunde saatnen gjerne latt dem gaa i fred den gang.
Men da skulde dere set løier!
     Guro for som en raket opover veien paa den ene side, Kristian paa den anden; det saa sandelig ut som de kunde bruke benene sine da. Her var ingen tid at spilde, de var næsten like ved os.
     Mina og jeg løp som vi aldrig hadde løpet i vort liv. Hoppet over stener, bare løp - løp.
Aa, saa ræd jeg var! Guro som en vind efter os; Kristian hadde saa meget klær paa sig, han, saa han var tung i vendingen; han sakket agterut straks.
     Et øieblik tænkte jeg paa at det kanske var det sikreste at løpe længere indover heien; men nei, i grunden var det det bedste at komme ned paa veien igjen ; - jeg hoppet en to-tre alen ned med en eneste gang, - Mina efter. Det hoppet turde ikke Guro gjøre os efter, hun maatte gjøre en liten omvei, saa vi fik et litet forsprang. Hele tiden ikke en lyd fra Mina og mig; - Guro skjendte uavbrutt. Vi løp som detgjaldtvort liv; Kristian og Guro var kommet ned paa veien igjen begge to, og løp saa det durte lang vei.
     Der laa Tobiesens hus!
"Kom saa løper vi ind til Tobiesen," sa jeg. Øieblikket efter var vi inde i gangen, fór like paa en dør og kom ind i en fin, pudset stue med hvite, nedrullede gardiner. Nøkkelen stod i paa indsiden; jeg dreide den hurtig om. Der stod vi. Men der kom ogsaa Kristian og Guro trampende ind i gangen; Guro skrek op og brukte mund og lovte høit og dyrt at hun nok skulde finde os. jeg var ubeskrivelig ræd. Mina satte sig plat ned paa gulvet med øinene aldeles kulerunde av forkerdelse. Der kom nogen ilsomme skridt ovenpaa, og øverst oppe fra toppen kom der en tynd, rar stemme, det var sikkert Tobiesens:

"Men i alle helgeners navn, hvad er dette?"
"Vi vil ha fat paa dem som kom hjem nu," skrek Guro med den stemmen hun har naar hun er allersintest nede paa fillebaaten.
"Korn hjem? - -- her kommer ingen hjem her -." 
Tobiesen trasket paa tøfler nedover trappen.
"Jeg vet ikke hvad slags mand du er, jeg," sa Guro; for jeg har aldrig set fjæset dit før; men det er jentungen din jeg vil ha fat paa, hun som kom hjem nu med den langbente datteren til byfogden."
"Er dere gale, folk? -- jeg har ingen jentunge; - jeg er ikke gift -."
"Vi skal knuse hvert ben i kroppen paa dem naar vi finder dem," kom Kristians tykke stemme bak skindhuen og alt det han bar om halsen.

Mina og jeg saa paa hverandre; - tænk vor forfærdelige stilling, bare en liten tynd dør mellem os og den rasende Guro og Kristian, og ingen andre til at forsvare os end den rare Tobiesen; - og kanske ikke han engang vilde ta sig av os! Han var sikkerlig alene hjemme; der korn ingen flere mennesker tilstede, skjønt Guro skrek op værre og værre.

"Hvis du tror jeg er ræd dig, saa tror du feil," skrek Guro; jeg skal nok finde dem lel, jeg,« hun f6r henover gangen og rusket i en dør. Tobiesens stemme hørtes aldeles fortvilet:
"Se her, folk, - se her, ta dette, men gaa bare, - gaa bare."
Guros stemme blev med én gang som forvandlet:
Tak og ære, - tak og flere -, nei saadan inderlig pen mand, nei sandelig om en kan se utenpaa folk hvorledes de er lel, slik inderlig pen mand - .

Han hadde altsaa git dem penger for at faa dem væk. "Gaa nu bare, -gaa bare," lød Tobiesens stemme; der fik han dem utenfor døren, og gatedørsnøklen dreiedes om.
"Puh," sa'Tobiesen ute i gangen.

Han skulde bare vite at vi stod her! Jeg hadde et litet haab om at han skulde gaa ovenpaa igjen; men nei, han gik ind i værelset likeoverfor gangen.
"Aa Mina hvor deilig at de gik."
"Aa, men jeg er næsten likesaa ræd for Tobiesen som for Kristian og Guro, jeg," hvisket Mina og saa ynkelig op paa mig.

"Hys, ti bare stille; - vi faar vente litt -." Vi stod og lyttet og lyttet, ikke en lyd i hele huset.
Kanske vi turde liste os ut nu! Men sandelig - før jeg gik, hadde jeg da lyst til at se hvorledes Tobiesen broderte.
Overalt i hele stuen, paa stoler og paa sofaen laadersmaa hvite tepper som der vist maatte være noget brodert under. jeg gik paa tærne henover gulvet:
"Sandelig om han syr værst, Mina, kom her skal du se."

Det er et englehode i hvite perler paa en pute, og en harpe mellern roser paa en stol.
Mina turde ikke røre sig fra døren. "Er du gal, kom hit igjen, han hører dig, - uf, om han kom."

Jeg vridde sagte nøklen om, det var en lykke at alting i Tobiesens hus var saa velstelt; nøklen var nylig smurt, den gav ikke en lyd; - atter igjen lyttet vi; - nei ikke en lyd; - vi balanserte os paa tærne ut gjennein gangen, bare gjorde grimaser til hinanden med ansigtet. Der var vi ved gatedøren, dreide likesaa forsigtig nøklen om; - døren op i en fart, og der var vi ute.

Da vi var kommet en tre-fire skridt fra huset, vendte jeg mig og saa tilbake. Der stod Tobiesens skaldede hode i døren. Noget saa forbauset som hans fjæs saa ut, har jeg aldrig i mit liv set. Mina og jeg løp alt hvad vi orket.

Ja, slik slap vi unda baade Tobiesen og Kristian og Guro; men si, om dere ikke synes det var en frygtelig stilling for os i Tobiesens stasstue?

Siden naar jeg ser Tobiesen paa lang avstand, vender jeg om og gaar en anden gate. jeg er ræd han skal kjende mig igjen.

Samme aften som Kristian og Guro hadde været efter os, blev de transportert ut av byen for uro og spektakel i gaterne, og siden har de ikke været at se.

Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Toppen] [Neste]