Høgskolen i Vestfold Høgskolen i Vestfold / Biblioteket / Digitale tekster
Svanhild Aabø: Bibliotek i samfunnsøkonomisk perspektiv. Høgskolen i Vestfold, 2002.
Gå til: forside  |  innholdsfortegnelse


 
 

4  ØKONOMI


Sosialøkonomi er vitenskapen om den økonomiske virksomheten i samfunnet som helhet. Økonomi handler om å husholdere med knappe ressurser. Et samfunn har bare en viss mengde ressurser til rådighet, men det finnes ingen grenser for menneskelige behov og ønsker. Samfunnets ressurser består av:

* Naturressurser - jord, vannkraft, mineraler osv.
* Menneskelige ressurser - arbeid, både manuelt og intellektuelt
* Realkapital - produserte produksjonsmidler som maskiner, bygninger, transportmidler

Knappheten på ressurser er uunngåelig. Dette innebærer at det må foretas et valg mellom alternative fordelinger av ressursene:

* Hvilke varer og tjenester skal produseres, og i hvilket omfang skal de produseres?
* Hvor mye skal forbrukes, og hvor mye skal investeres?
* Hvordan skal varene og tjenestene produseres?

Det må også foretas et valg mellom alternative fordelinger mellom samfunnsmedlemmene av:

*  naturressursene
*  produksjonsresultatene
*  arbeidsinnsatsen

Alle problemstillingene som er nevnt til nå, er felles for alle økonomiske systemer. Det som utgjør det grunnleggende skillet mellom de ulike økonomiske systemene, er hvordan de løser hovedspørsmålene:

* Hvem skal eie ressursene?
* Hvem skal ta de økonomiske beslutningene, og på hvilken måte skal beslutningene tas?
 

4.1 MODELLER OG VIRKELIGE ØKONOMISKE SYSTEMER


Økonomisk teori opererer med to ekstreme økonomiske systemmodeller - markedsøkonomi og sentralplanøkonomi.

I en reindyrket sentralplanøkonomi-modell forutsetter en at det ikke finnes privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, men at de fullt ut eies av fellesskapet. En sentral instans tar alle økonomiske beslutninger av betydning. Her bestemmes hva og hvor mye de enkelte bedriftene skal produsere, og hvor mye de enkelte samfunnsmedlemmene skal arbeide. Forbruket påvirkes sterkt av at alle priser på goder og arbeidskraft fastsettes sentralt.

I en modell for perfekt markedsøkonomi forutsetter en at alle produksjonsmidler eies privat, og at det ikke drives noen form for offentlig økonomisk virksomhet. Det er fullkommen konkurranse i alle næringer. Både ressursallokeringen - dvs. hvordan ressursene (råvarer, arbeid og kapital) fordeles på de enkelte næringer og innen hver næringsgrein, og fordelingen av produksjonsresultatene mellom samfunnsmedlemmene, skjer på perfekte markeder gjennom desentraliserte beslutninger i samspillet mellom tilbud og etterspørsel.

I verden i dag finnes det et stort antall ulike økonomiske systemer. Men alle virkelige økonomiske systemer har elementer fra begge de nevnte systemmodeller i seg. Alle land har altså en "blandingsøkonomi" i den forstand at det finnes både privat og offentlig eiendomsrett, og både frie markeder og inngripen fra myndighetenes side. Blandingsforholdet er ulikt, og en kan tenke seg de forskjellige økonomiske systemene plassert langs en skala mellom de to ytterpunktene. Blandingsforholdet er ikke fastlagt en gang for alle. Blir det klart at det foreliggende systemet ikke fungerer godt, kan det foretas systemendringer, som kan være av mer eller mindre fundamental karakter. Slik kan et lands økonomiske system over tid forandre plassering på skalaen.

Forskjellene mellom de faktisk eksisterende systemer, selv de som ligger på hver sin ende av skalaen, er likevel mindre enn mellom hver reindyrket modell og det økonomiske systemet i verden som ligger nærmest modellen.

Holte (1977) uttrykker det slik:
"Det er således antakelig riktig å si at forskjellen mellom det nåværende økonomiske systemet i USA og det nåværende økonomiske systemet i Sovjetsamveldet er mindre enn forskjellen mellom systemet i USA og systemet i et samfunn med fullkommen konkurranse i alle næringer. Og det er antakelig også riktig å si at forskjellen mellom systemene i USA og Sovjetsamveldet er mindre enn forskjellen mellom systemene i Sovjetsamveldet og systemene i et fullstendig sentraldirigert sosialistisk samfunn."
 

4.2 KORT KARAKTERISTIKK AV DET ØKONOMISKE SYSTEMET I NORGE


I Norge har vi en blandingsøkonomi med elementer fra både rein markedsøkonomi, regulert privat virksomhet og en omfattende offentlig økonomisk sektor.

De fleste bedriftene eies av den private sektor, og de fleste avgjørelsene i næringslivet tas av personer som ikke representerer myndighetene. Bedriftene styres etter privatøkonomiske prinsipper - aktivitetsnivået avgjøres desentralt med utgangspunkt i forbrukernes etterspørsel. Innenfor sin budsjettramme velger konsumentene mellom ulike forbruksgoder, og valget styres bl.a. av hvilket prisforhold det er mellom de ulike varene og tjenestene. Men det finnes også monopoler, monopolitisk konkurranse og samarbeid mellom produsentene.

Den offentlige økonomiske virksomheten er mangesidig og inkluderer både offentlig produksjon og forbruk, inntektsoverføringer, skattlegging og kontroll med deler av den private sektorens økonomiske virksomhet. Ved at den offentlige virksomheten er så stor, øver den innflytelse på hele landets økonomi.
 

4.3  MARKEDSØKONOMI


Et markedsøkonomisk system består av tusenvis av enkeltmarkeder, bl.a. markeder for:
* industrivarer, jordbruksprodukter og den tjenesteytende sektors produkter
* varer som er produksjonsresultat i enkelte bedrifter og innsatsmidler i andre, f.eks. stål
* råvarer, som mineraler og trevirke
*  jordeiendommer
* arbeidskraft, faglært og ufaglært, manuell og intellektuell
* penger og verdipapirer
* forsikringer av ulike typer, fra person- til virksomhetsforsikringer

Disse markedene fungerer ikke isolert, men i et tett sammensluttet system der en foreteelse på ett marked, får virkninger for mange andre. En forandring, som f.eks. en minsking i etterspørselen etter et produkt, setter i gang en rekke forandringer og tilpasninger. Bør det produseres mindre av produktet, kan kvaliteten forbedres eller må produksjonen innstilles helt? De tiltakene som en velger å møte den minskede etterspørselen i ett marked med, fører til forandringer også på andre markeder.

Markedsmekanismen fører til en automatisk koordinering, og bestemmer på denne måten hva som skal produseres, av hvem, hvor mye, på hvilken måte - og hva som skal forbrukes, av hvem og hvor mye. Denne koordineringen foregår uten en plan og er helt desentral. Hver dag foretar tusenvis av mennesker uavhengige beslutninger som angår forbruk og produksjon. Hva hver enkelt velger, avgjøres av hva som gir størst samlet nytte for den det gjelder. Disse valgene eller avgjørelsene er ikke motivert ut fra et ønske om å bidra til hva som er best for samfunnet som helhet, eller hva som kan få økonomien som helhet til å fungere best mulig, men av hva som gir best tilfredsstillelse av egne behov.

Prissystemet samordner disse desentrale beslutningene og får hele systemet til å henge sammen. Prisene har en signalfunksjon. Når det blir knapphet på et vareslag, stiger prisen på det frie markedet. Produsentene av varen vil øke produksjonen, fordi fortjenesten nå blir større. Men forbrukerne av varen vil bruke mindre av den eller finne andre alternativer. Dette kan føre til et motsatt misforhold mellom tilbud og etterspørsel. Varene hoper seg opp på lageret, for det ikke er et tilstrekkelig antall kjøpere til den høye prisen. Ved overproduksjon synker prisen igjen, produsentene taper fortjeneste og justerer størrelsen på produksjonen. Slik oppnås en ny likevekt i markedet.
 

4.3.1 Fordeler ved markedsøkonomi


Drivkraften i markedsøkonomien er økonomisk profitt. Både profitt og tap er symptomer på ulikevekt i et marked. En produksjon som gir profitt eller tap, setter i gang krefter som bidrar til at en ny likevekt oppnås.

Fordelene ved markedsøkonomien summeres opp slik, jmf. Lipsey (1987):

* Samordningen er fleksibel og automatisk
Markedet gir automatisk signaler etter hvert som situasjonen utvikler seg. Det er ikke nødvendig å forutse alle konsekvenser av en større økonomisk forandring. Det desentraliserte markedssystemet gir rom for øyeblikkelige tilpasninger og raske justeringer og korreksjoner i økonomien. Det er nødvendig å foreta tusenvis av tilpasninger til tusenvis av forandringer på hundrevis av markeder hver dag, og det er umulig å planlegge alle.

* Innovasjon og vekst blir stimulert
Markedssystemet sorterer ved prøv og feilmetoden nye produkter og produksjonsprosesser, og allokerer ressurser til de som er levedyktige.

* Relative priser reflekterer relative kostnader
Markedssystemet presser prisene ned mot gjennomsnittskostnadene for produksjonen. Relative priser motiverer både produsenter og forbrukere til å være kostnadseffektive.

* Ulikevekt korrigeres automatisk til likevekt
Det økonomiske systemet kommer ut av likevekt når det skjer forandringer, og forandringer skjer kontinuerlig. Men prissystemet setter i gang drivkrefter som bidrar til å oppnå ny likevekt.

* Makt blir desentralisert
Alle samfunnsmedlemmer tar økonomiske avgjørelser. Konsumentene kan bruke sine penger som "stemmesedler" og påvirke tilbudsspekteret og prisene. Store konsern kan selvfølgelig utøve en betydelig større makt. Tilhengere av markedssystemet foretrekker likevel at det kan samles stor økonomisk makt hos privatpersoner, framfor at myndighetene har tilnærmet all makt.
 
 

4.3.2 Forutsetninger for en perfekt markedsøkonomi


Perfekt eller fullkommen markedsøkonomi bygger på en rekke forutsetninger. Lista nedenfor bygger på oppsummeringer hos Hunstad (1981) og Bohm (1972):

1. Rasjonell atferd
Både produsentenes og konsumentenes atferd tar sikte på å oppnå maksimalt av henholdsvis profitt og nytte.

2. Indifferens
Kjøperne velger ikke noen av produsentene framfor andre av annet enn prismessige årsaker. I den økonomiske terminologien uttrykkes dette som at det ikke foreligger preferanser.

3. Gitt pris
Det deltar mange selgere og mange kjøpere på markedet, og ingen har så stor andel aleine at de kan påvirke markedsprisen. I økonomisk terminologi uttrykkes dette som at selgerne og kjøperne opptrer som prisfaste kvantumstilpassere.

4. Fri kontraktsrett
Prisene avgjøres ved frie avtaler mellom kjøpere og selgere, uten noen form for regulering.

5. Fri adgang til markedet
Det finnes ingen restriksjoner for hvem som kan delta i markedet.

6. Perfekt informasjon
Alle som deltar på markedet er kjent med alle priser og andre forhold som kan ha betydning for hvordan de vil handle på markedet.

7. Homogent gode
Produsentene konkurrerer med helt like produkter. I et slikt marked finnes ikke varer som skiller seg fra konkurranseproduktene bare ved innpakning, reklame o.l.

8. Full mobilitet
Produkter og produksjonsfaktorer kan flyttes fritt og uten kostnader.

9. Ingen kollektive varer
Kollektive varer og tjenester, som er slik at de ikke kan brukes opp og ingen kan lukkes ute fra dem, finnes ikke.

10. Ingen eksterne virkninger
En handel skal ikke ha virkninger for andre enn de som deltar i handelen.

11. Stigende grensekostnader
Produksjonen har stigende, og ikke fallende, grensekostnader.

Dersom alle disse forutsetningene er oppfylt, har vi en perfekt markedsøkonomi. Vi har en situasjon med fullkommen konkurranse, der prisen aleine sørger for balansen mellom tilbud og etterspørsel. En samfunnsmessig effektiv ressursallokering oppnås automatisk.

Det er en generell målsetting for økonomisk politikk at samfunnets ressurser skal brukes effektivt. Med effektiv ressursbruk menes at varer og tjenester skal produseres til lavest mulige kostnader og i best mulig samsvar med forbrukernes ønsker. Det foreligger en samfunnsmessig effektiv ressursallokering når det ikke kan oppnås en situasjon der noen får det bedre uten at andre får det verre, med en alternativ bruk av ressursene. Dette kriteriet kalles Pareto*optimalitet**.  (*Etter den italienske økonomen Vilfredo Pareto (1848-1923).) (**Av optimum, lat., en betingelse, tilstand som er den best mulige for en prosess, utvikling, vekst e.l.)

Sandmo (1984) oppsummerer:
"Siden Adam Smith* (*Smith, Adam, 1723-90, betegnes som sosialøkonomiens far. I sitt hovedverk "An inquiry into the nature and causes of the wealth of nations" (1776) står han fram som forkjemper for fullstendig økonomisk handlefrihet.)  har det vært en utbredt oppfatning at et økonomisk system med frie markeder i en viss forstand representerte en slik effektiv ressursallokering. Det er den moderne velferdsteoris store fortjeneste at den har vist hvilke forutsetninger som må være tilfredsstilt for at en slik konklusjon skal være teoretisk holdbar. I velferdsteorien er det vist at kravet til Pareto-optimalitet er tilfredsstilt i en frikonkurranselikevekt ..." 

En markedsøkonomi med fullkommen konkurranse på alle markeder, oppnår situasjoner med likevekt mellom tilbud og etterspørsel under bestemte vilkår. Hver slik likevektssituasjon er samfunnsøkonomisk effektiv eller pareto-optimal.

De bestemte vilkårene som må være oppfylt for at økonomien skal være samfunnsmessig effektiv, oppnås altså automatisk i en perfekt markedsøkonomi.

Teorien om det perfekte markedet er en matematisk-økonomisk teori. Så sant forutsetningene er oppfylt, er økonomer generelt - av alle politiske avskygninger enige om at markedet gir en perfekt økonomi*, (*Med en perfekt økonomi menes her en økonomi som er samfunnsmessig effektiv. I mange situasjoner finnes det flere løsninger som er samfunnsmessig effektive. Hvilken av disse løsningene som velges, har fordelingspolitisk betydning. Markedsøkonomien ser bort fra fordelingspolitiske spørsmål.)  at det er den beste måten å organisere økonomien på. Utenfor modellen, i virkelige økonomiske systemer, er aldri alle forutsetningene oppfylt. Det er et  politisk vurderingsspørsmål i hvor stor grad en godtar avvik fra forutsetningene.

Hva så med bibliotek? Også for bibliotek vil markedet gi en samfunnsmessig effektiv produksjon og distribusjon av bibliotekytelser hvis forutsetningene er oppfylt i hovedsak. En viktig del av denne diplomoppgaven går ut på å undersøke om disse forutsetningene er oppfylt ved bibliotekvirksomhet.
 

4.4 MARKEDSIMPERFEKSJONER


Den perfekte markedsøkonomien er en modell. Bohm (1972) summerer opp viktige karaktertrekk ved modellen:
"Denna karakteriserades av att externa effekter, kollektiva varor och tilltagande avkastning saknas samt att flertallskonkurrens, "tillräcklig" information och marknadsjämvikt föreligger . ...

Den är dock på intet sätt avsedd som en ens approximativ beskrivning av verkligheten. Däremot utgör den en praktisk analytisk utgångspunkt for en diskussion av verkligheten, dvs. av innebörden av avvikelser från den perfekta ekonomins förutsättningar."

Avvik fra forutsetningene i frikonkurransemodellen kan forårsake markedssvikt og dermed begrunne offentlige inngrep for å oppnå samfunnsmessig effektivitet.

Vårt utgangspunkt er:
* Hvilke avvik fra forutsetningene for perfekt markedsøkonomi er sentrale for vurderingen av bibliotekenes plass i den norske økonomien?

* For hvert avvik: hva svikter i markedssystemet når det gjelder å oppnå en samfunnsmessig effektiv ressursallokering?

I avsnittet foran listet vi opp 11 sentrale forutsetninger. Nr. 1 og 2 unndrar seg diskusjon, og nr. 7 og 8 vil ikke bli behandlet. I den videre framstillingen skal vi se på følgende avvik eller markedsimperfeksjoner:
* Kollektive goder  (jmf. forutsetning nr. 9)
* Eksterne virkninger  (jmf. forutsetning nr. 10)
* Fallende gjennomsnittskostnader (jmf. forutsetning nr. 11)
* Monopoltendenser  (jmf. forutsetningene nr. 3, 4 og 5)
* Imperfekt informasjon (jmf. forutsetning nr. 6)
 

4.4.1 Kollektive goder


I økonomisk teori brukes termen "goder" som en fellesbetegnelse på varer og tjenester. Et individualgode kan tilfredsstille ett individs behov - f.eks.: en brødskive som én person spiser, kan ikke spises av andre personer; det bokeksemplaret som én person kjøper, kan ikke kjøpes av andre.

I tillegg til individualgoder - eller private varer og tjenester, som de også kalles - finnes det kollektive goder. Kollektive goder kan tilfredsstille behov hos flere personer, og det på en slik måte at om én person får nytte av godet, så reduserer ikke det andre personers muligheter for å få dekket sine behov. Eksempler på kollektive goder er rein luft, nasjonalt forsvar, brannvesen.

Interessen for kollektive goder går helt tilbake til de klassiske økonomene. Selv Adam SMITH, en forkjemper for laissez-faire i økonomien, erkjente at det var behov for innblanding fra myndighetenes side på flere utvalgte felter - f.eks. rettsvesen, politi, forsvar.

I flere tiår var økonomene opptatt av de to polene i spekteret av goder: de helt kollektive godene og de helt private godene. De private godene kan deles opp til enkeltpersoner og fordeles effektivt ved hjelp av markedet. Kollektive goder kan ikke deles opp mellom enkeltpersoner, fordi fordelene ved dem ikke rivaliserer og ingen kan ekskluderes fra dem. Å sørge for disse kollektive godene måtte følgelig betraktes som en fellesoppgave, et samfunnsansvar.

Det er få goder som er helt kollektive. Delvis kollektive goder brukes som en samleterm for alle goder som ikke er helt kollektive eller helt private. Eksempler på delvis kollektive goder er rekreasjonsområder, skoler, veier, kommunikasjonssystemer, informasjonsnettverk, nasjonalparker osv. I de siste 20 årene har mange økonomer konsentrert oppmerksomheten om denne delen av godespekteret.

Med utgangspunkt i Cornes (1986) kan vi definere begrepene slik:

Rivalisering:
Et gode er rivaliserende dersom en persons forbruk av en enhet av godet helt fjerner enhver fordel (eller ulempe) som andre kan få av den samme enheten.
Eks.: mat, klær, fyringsolje.

Et gode er ikke-rivaliserende når en enhet av godet kan konsumeres av en person, uten at det hindrer andres mulighet til forbruk av den samme enheten av godet.
Eks.: solnedgang, strategiske atomvåpen, værvarsler, nettverk for informasjonsspredning.

Ekskluderbarhet:
Et gode er ekskluderbart hvis det har fordeler (eller ulemper) som kan holdes kostnadsfritt tilbake av den som eier eller framskaffer godet.
Eks.: hjem, bil, klær.

Et gode er ikke-ekskluderbart hvis det har fordeler (eller ulemper) som er tilgjengelig for alle straks godet er framskaffet.
Eks.: fyrverkeri, gatebelysning, strategiske våpen.

Fordelene (eller ulempene) ved private goder er helt rivaliserende og ekskluderbare, mens fordelene (eller ulempene) ved helt kollektive goder er ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderbare.

Mellom ytterpunktene private og helt kollektive goder finnes goder som er delvis kollektive. Et gode er delvis kollektivt hvis fordelene (eller ulempene) ved det er delvis rivaliserende og/eller delvis ekskluderbare. Så sant et gode ikke både er fullt ut ekskluderbart og helt rivaliserende, så er godet delvis kollektivt.
 

4.4.1.1 Klassifikasjon


Vi kan slik skille mellom fire kategorier goder, og Peston (1972) stiller opp følgende tabell:
Ekskluderbar Ikke-ekskluderbar
Rivaliserende A  B
Ikke-rivaliserende C  D

* Kategori A:
Goder som er rivaliserende og ekskluderbare

Denne kategorien omfatter vanlige individualgoder som mat, klær, møbler. Et privat gode er rivaliserende, for når én person konsumerer det, kan ingen andre konsumere det samme godet. Et individualgode er også ekskluderbart, for når én person har kjøpt f.eks. en avis, så er det mulig å hindre eller ekskludere andre fra å lese akkurat det aviseksemplaret.

* Kategori B:
Goder som er rivaliserende, men ikke ekskluderbare

Denne kategorien omfatter goder som er rivaliserende: når én person forbruker et gode, kan ikke det samme godet forbrukes av andre. Men den som framskaffer godet kan ikke bestemme hvem som skal forbruke det, altså er ikke godet ekskluderbart. Økonomer pleier å bruke eksemplet med bier og blomster for å illustrere denne kategorien:

Godet er blomsterhonningen. En blomsterdyrker kan ikke bestemme hvilke bier (og dermed hvilken birøkter) som skal få honningen fra hans blomster (godet er ikke-ekskluderbart). Alle biene rivaliserer om godet, men bare en kan få det (godet er rivaliserende).

Et eksempel fra bibliotekvirksomhet: I et fagbibliotek er det vedtatt at kasserte bøker skal samles i en eske, som brukerne står fritt til å forsyne seg av. Godet er gratis bøker. Biblioteket kan ikke bestemme hvem av brukerne som skal få bøkene (godet er ikke-ekskluderende), men brukerne rivaliserer om bøkene - hver bok kan bare eies av en av dem (godet er rivaliserende).

* Kategori C:
Goder som ikke rivaliserer, men som er ekskluderbare

Denne kategorien omfatter goder som det er mulig å utelukke noen fra å få (ekskluderbare), men det at enkelte blir utelukket, fører ikke til at andre får glede av godet (ikke-rivaliserende). Eks.: en bomvei som ikke er belastet.

Denne kategorien er aktuell i biblioteksammenheng. For mange av bibliotekets tjenester lar det seg gjøre å lage utelukkelsesmekanismer, f.eks. å innføre avgifter pr. katalogoppslag, pr. tidsskrifthefte en blar igjennom, pr. lesesalsplass. Disse tjenestene har egenskapen ekskluderbarhet. Men mange av bibliotekets tjenester kan brukes av flere, uten at det koster noe mer. Tjenestene har altså også den egenskapen at de er ikke-rivaliserende. Marginalkostnadene ved at nok en person forbruker godet, er lik null. (Marginalkostnadene ved nok en enhet av godet er selvfølgelig ikke lik null.)

En viktig underklasse i denne kategorien er klubbgoder, som nyere økonomisk teori drøfter inngående, jmf. Cornes (1986). Fordelene ved et klubbgode kan forbeholdes noen (ekskluderbart), men de er delvis ikke-rivaliserende. Eks.: svømmehall, golfklubb.

Kategori C kan utvides til også å gjelde goder som det er mulig å utelukke folk fra, men der det er svært billig å la andre få del i godet når det først finnes. Eksempler kan en finne på områder som har svært høye investeringskostnader i forhold til driftskostnadene, f.eks. jernbane, veinett - og gjenfinningssystem og biblioteknettverk.

* Kategori D:
Goder som verken rivaliserer eller er ekskluderbare

Denne kategorien omfatter goder som omtales som helt kollektive. Hvis godet først finnes, er det tilgjengelig for alle, og det lar seg ikke gjøre å utelukke noen fra å dra nytte av det. Eks.: rein luft, nasjonalt forsvar, browsing*- muligheter i et bibliotek. (* Browsing, eng. faguttrykk som brukes i biblioteksammenheng for å beskrive en prosess der en bruker leter etter stoff hun ikke riktig vet hva er: snuse, kikke, gresse eller få ideer, inspirasjon, re-kreasjon.)

Bruken av denne klassifikasjonen kan utvides, fordi det til hver kategori av "goder" kan påvises en tilsvarende kategori av "onder".

Det er viktig å være oppmerksom på at det samme godet eller ondet kan falle i én kategori under ett sett av omstendigheter, og i en annen kategori under et annet sett.

Det er heller ikke alltid opplagt hvordan en bestemt aktivitet skal klassifiseres. Egenskapene ekskluderbarhet og rivalisering er ikke entydige, og det kan være komplisert å avgjøre om - og i hvilken grad - et bestemt gode har en eller begge egenskapene. Enkelte forskere hevder at til og med nasjonalt forsvar, som vanligvis brukes som det beste eksemplet på et helt kollektivt gode, tillater eksklusjon og delvis rivalisering, jmf. Cornes (1986).

Å avgjøre om et gode er rivaliserende eller ikke, kan være et definisjonsspørsmål. La oss se på et eksempel fra bibliotekvirksomhet. Så lenge en bestemt bok er utlånt, har ikke andre lånere mulighet til å låne akkurat den boka. Men det er hva en definerer som den relevante variabelen for bibliotektjenesten LÅN, som avgjør om godet er rivaliserende eller ikke:

* bokeksemplaret (rivaliserende)
* boktittelen (delvis rivaliserende)
* muligheten til å skaffe boktittelen via biblioteknettverket (ikke-rivaliserende)

Generelt gjelder dessuten at samme aktivitet kan vurderes som et kollektivt gode av én gruppe personer, som et kollektivt onde av en annen gruppe og med likegyldighet av en tredje. Et forsvar med atomvåpen er et eksempel på dette.
 

4.4.1.2 Markedssvikt ved kollektive goder
Et kollektivt gode er tilgjengelig i samme omfang og til samme tid for alle enkeltpersoner og/eller bedrifter. Når godet er etablert, er det vanskelig eller umulig å hindre noen fra å nyttiggjøre seg det.

Produksjon og fordeling av kollektive goder kan følgelig ikke reguleres gjennom vanlige markeder. Markedet svikter som allokeringsmekanisme for kollektive goder, fordi den enkelte bruker av godet ikke vil være motivert til å gi uttrykk for sine virkelige ønsker eller sanne preferanser ved betalingsvillighet i et slikt marked. `

Hvis en forbruker regner med at økt produksjon av et kollektivt gode ikke fører til økt skatt eller avgifter for hennes vedkommende, kan hun tendere mot å oppgi en for stor etterspørsel etter godet i forhold til sine egentlige behov.

Hvis forbrukeren derimot vet at hun må betale for godet etter hvilken etterspørsel hun oppgir, og også vet at  hun ikke har noen innvirkning på hvilken størrelse den samlede etterspørselen vil komme opp i, kan hun tendere mot å oppgi en for lav etterspørsel. Dette problemet omtales i økonomisk litteratur som "gratispassasjer"-problemet. Påstanden om at "gratispassasjerer" utgjør et stort problem, er omdiskutert.

Konklusjonen er at markedsmekanismen ikke er egnet til å regulere produksjonen av kollektive goder. De politiske myndighetene bør bestemme omfanget av produksjonen, og den bør finansieres over offentlig budsjett. Virksomhet som frambringer kollektive goder bør styres av myndighetene, enten ved offentlig drift eller ved at driften settes bort til private.

Hvor mye skal så den offentlige sektor produsere av et kollektivt gode? Den pareto-optimale mengden oppnår man når summen av konsumentenes nyttevurderinger av en enhet til av godet (marginelt tilskudd) er lik grensekostnaden for å produsere en enhet til av godet. I praksis er det vanskelig å finne fram til den mengden av det kollektive godet som er samfunnsøkonomisk mest lønnsom, fordi det er vanskelig å kartlegge den virkelige etterspørselen. De politiske myndighetenes oppgave i denne sammenhengen er å anslå samfunnets samlede etterspørsel.
 

4.4.2 Eksterne virkninger

Eksterne virkninger kan illustreres ved et eksempel:

En papirfabrikant ønsker å kjøpe et skogsområde av en skogeier. De blir enige om en pris, basert på hvilken nytte hver av dem vil ha av handelen. Men dette skogsområdet ligger inntil en drabantby, og beboerne der har brukt det som et rekreasjonsområde. Når trærne blir felt i papirproduksjonen, mister beboerne den nytte de har hatt av skogen.

Virkningene som denne handelen får for beboerne i drabantbyen kalles eksterne virkninger. Iflg. Lipsey (1987) kalles de også "virkninger på tredjepart", fordi de virker på andre enn de to hovedaktørene i handelen. Eksterne virkninger kan være positive eller negative.

Haugland (1975) har formulert denne definisjonen av eksterne virkninger:

"virkninger av produksjons- og forbruksaktivitet som vedkommende produsent eller forbruker ikke tar hensyn til når de avgjør hvor mye de skal produsere og forbruke."

Den som forårsaker de eksterne virkningene tar ikke hensyn til dem, men de påvirker andres produksjons- og forbruksaktivitet. En produsent kan slik påvirke andre produsenter eller konsumenter, og en konsument kan påvirke produsenter eller andre konsumenter - og disse påvirkningene går utenom markedssystemet.
 

4.4.2.1 Markedssvikt ved eksterne virkninger
Eksterne virkninger, enten de er negative eller positive, fører til en gal ressursbruk sett fra samfunnets synspunkt. Ved negative eksterne virkninger vil private produsenter produsere for mye, fordi de ikke må betale for ulempene som rammer andre. Ved positive eksterne virkninger vil private produsenter produsere for 1ite, fordi de ikke tjener noe på fordelene som tilfaller andre.

Samfunnets tap ved å overlate produksjon med eksterne virkninger til markedet, kan illustreres grafisk.

Figurene i dette kapitlet er generelle illustrasjoner av en teori, og bygger ikke på tall fra faktisk produksjon. Illustrasjonene viser partielle analyser, dvs: at det her ikke tas hensyn til at inngripen i ett marked vil ha konsekvenser for andre markeder.

Fig. 1 viser hvordan tilpasningen mellom tilbud og etterspørsel skjer i en perfekt markedsøkonomi. Som eksempel bruker jeg individualgodet sigaretter.

Kurvene E og T er henholdsvis etterspørsels- og tilbudskurvene. E viser hvor mange sigaretter forbrukerne vil kjøpe ettersom prisen varierer. T viser hvor mange sigaretter fabrikken vil produsere ettersom prisen varierer.

De to kurvene skjærer hverandre i punktet a, som kalles markedskrysset. I dette punktet er det overensstemmelse eller likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Som tidligere vist er en likevektssituasjon pareto-optimal eller samfunnsøkonomisk lønnsom.

Resultatet er at det blir produsert sigaretter i mengde M og til prisen P. 
 

FIGUR 1 Produksjon i en perfekt markedsøkonomi

Fig.2  illustrerer et tilfelle med negative eksterne virkninger. Vi bruker fortsatt sigarettproduksjon som eksempel. E viser etterspørselskurven.

Hvis markedskreftene virker uregulert, får vi følgende situasjon: T1 viser tilbudskurven. Den skjærer etterspørselskurven i punktet a. Resultatet blir en sigarettproduksjon i mengde M1 og til pris P1.

T2 viser en tilbudskurve som tar hensyn til de sosiale kostnadene ved sigarettproduksjon, og ikke bare produsentens private kostnader. 
De sosiale kostnadene er høyere enn de private når produksjonen har negative eksterne virkninger.

T2 skjærer etterspørselskurven i punktet c, og dette gir en lavere produksjon, mengden M2, til en høyere pris, P2.

Det er samfunnsmessig lønnsomt å produsere færre sigaretter. Samfunnets tap hvis myndighetene ikke griper inn i produksjonen, vises ved arealet abc.


FIGUR 2 Produksjon med negative eksterne virkninger.

Fig. 3  illustrerer et tilfelle med positive eksterne effekter. Som eksempel bruker jeg bibliotekets lesesalstjenester. Lesesalsbruk har positive eksterne virkninger fordi studier hever allmenndannelsen, i tillegg til å dekke det aktuelle studiebehovet.

Hvis lesesalstjenestene skulle prises etter markedsprinsipper, ville vi få denne situasjonen: T1 viser tilbudskurven som tar hensyn til de private kostnadene ved å yte lesesalstjenester. T1 skjærer etterspørselskurven i punktet a. Dette gir en produksjon av lesesalstjenester i mengde M1 til pris P1.

T2 viser en tilbudskurve som tar hensyn til den sosiale nytten ved produksjon av lesesalstjenester. Den sosiale nytten er større enn den private nytten når produksjonen har positive eksterne virkninger.

T2 skjærer etterspørselskurven i punktet c. Dette gir en høyere produksjon, angitt ved M2, og en lavere pris, P2.

Det er samfunnsmessig lønnsomt å produsere flere lesesalstjenester enn brukerne selv ville betale for. Samfunnets tap hvis myndighetene ikke griper inn i produksjonen, vises ved arealet abc.


FIGUR 3 Produksjon med positive eksterne virkninger

Vi kan summere opp følgende punkter:
* Når det foreligger eksterne virkninger, vil selv ikke et ellers perfekt markedssystem fungere samfunnsøkonomisk effektivt.
* Ved positive eksterne virkninger vil uregulert produksjonen bli for liten.
* Ved negative eksterne virkninger vil uregulert produksjonen bli for stor.
Samfunnet kan gripe inn på ulike måter:
* Markedsmekanismen kan korrigeres ved å bruke subsidier ved positive eksterne virkninger og særavgifter ved negative eksterne virkninger.
* Produksjonen kan reguleres ved lover, forskrifter eller kvantitative forordninger.
* Det offentlige kan overta produksjonen, og sette produktprisen slik at den tar hensyn til de sosiale kostnadene eller den sosiale nytten.
 

4.4.3 Virksomhet med fallende gjennomsnittskostnader

Fullkommen konkurranse forutsetter at det finnes et stort antall foretak som produserer en bestemt varetype. Produksjonen i hvert enkelt foretak skal kjennetegnes av at de variable stykkostnadene stiger på kort sikt og at de totale gjennomsnittskostnadene stiger på lang sikt.

De totale kostnadene vil i en enkel modell bestå av:
F = faste kostnader (som er uavhengig av produsert volum)
+ V = variable kostnader (som er avhengig av produsert volum)
x er produsert volum. 
Totale gjennomsnittskostnader (T) blir da:
T = (F/x) + V
 

I virkeligheten finnes det også virksomheter der forutsetningen om stigende gjennomsnittskostnader ikke er oppfylt. I en virksomhet som krever særlig store investeringer, blir de faste kostnadene svært store i forhold til de variable. Slik produksjon får gjerne fallende gjennomsnittskostnader: etter som produksjonen øker, blir de totale gjennomsnittskostnadene mindre. Intuitivt forstår en at en slik produksjon bør være så stor som mulig, slik at de store faste kostnadene kan divideres på et stort antall produserte varer eller tjenester.

Vanlige eksempler på virksomheter med fallende gjennomsnittskostnader er jernbanedrift, post- og televerk. Det er også argumenter som taler for å plassere bibliotekvirksomhet i denne kategorien. Dette drøftes i neste kapittel, avsnitt 5.6.

For å få en samfunnsmessig effektiv bruk av ressursene skal prisen på en vare eller tjeneste settes lik grensekostnaden, altså det det koster å produsere en ekstra enhet. Men dersom pris settes lik grensekostnad i virksomhet med fallende gjennomsnittskostnader, vil produksjonen gå med tap. Dette kan illustreres grafisk.

Fig. 4 :
Som eksempel bruker jeg et biblioteks tjenester.

E er etterspørselskurven etter bibliotekets tjenester. GJ er kurven for de totale gjennomsnittskostnadene. G er grensekostnadskurven.

Etterspørselskurven og grensekostnadskurven skjærer hverandre i punktet a. Men dersom prisen og produsert mengde avgjøres ut fra dette punktet (P2 og M2), vil produsenten gå med tap: prisen dekker ikke de totale gjennomsnittskostnadene (GJ).

I et uregulert marked vil derfor produsenten måtte sette prisen lik gjennomsnittskostnad (punktet c) og ikke lik grensekostnaden. Dette vil gi en høyere pris (P1) og en mindre produksjon (M1), og kravet til samfunnsmessig effektivitet er ikke tilfredsstilt, fordi det finnes forbrukere som er villige til å betale mer for ytterligere produksjon enn det en slik marginal produksjon koster. Samfunnets tap hvis ikke myndighetene griper inn, vises ved arealet abc.

For å oppnå en samfunnsmessig lønnsom produksjon (punktet a) kan samfunnet gripe inn f.eks. ved subsidier eller støtteordninger til produsenten, eller ved selv å overta driften.


FIGUR 4 Produksjon med fallende gjennomsnittskostnader
 

4.4.4 Monopol og oligopol - avvik i markedsform


En markedsstruktur som svarer til frikonkurransemodellen forutsetter at ingen av konkurrentene er så store at de har direkte innflytelse på prissettingen. Avvik fra denne forutsetningen er vanlig i virkeligheten.

Naturlige monopol er den økonomiske termen som brukes hvis det eksisterer avgjørende stordriftsfordeler i en næring. Med stordriftsfordeler menes en produksjon der kostnadene pr. enhet blir lavere jo flere enheter som blir produsert, jmf. forrige avsnitt. Fra et privatøkonomisk synspunkt vil det under slike forhold være lønnsomt med ubegrensede sammenslåinger. Dette kan føre til monopoldannelse i næringen, og dermed til direkte innflytelse på prisen.

Sandmo (1984) påpeker:

,,Tendensen til private monopoldannelser og konkurransereguleringer er imidlertid ikke begrenset til tilfellet med fallende enhetskostnader -  naturlig monopol. Generelt gjelder det at det ikke eksisterer noe privatøkonomisk incitament til å holde seg innenfor frikonkurransesystemets spilleregler. Hvis mulighetene åpner seg, er det i den enkelte aktørs interesse å etablere en posisjon som gir ham innflytelse over markedet og dermed forårsaker en vridning bort fra den samfunnsøkonomisk effektive allokering."

Monopol betegner en markedssituasjon der en enkelt selger kontrollerer hele tilbudet, og følgelig tas ikke markedsprisen for gitt. De største produsentene innen en næring kan organisere seg som et monopol, opprette en salgssentral og stenge de andre produsentene ute. En monopolist som har som mål å maksimere profitten, vil velge en tilpasning av produksjonen som ikke tilfredsstiller kriteriet på samfunnsøkonomisk effektivitet. Dette kan illustreres grafisk.
 

Figur 5 sammenlikner tilpasningen av produksjon og pris en situasjon med henholdsvis frikonkurranse og monopol.

E viser kurven over forbrukernes etterspørsel.

T viser tilbudskurven under frikonkurranse. Ved frikonkurranse faller markedets langsiktige tilbudskurve sammen med kurven over kostnadene pr. enhet. T representerer altså også enhetskostnadskurven eller grensekostnadskurven.

E og T skjærer hverandre i punktet a. I dette punktet er det likevekt mellom tilbud og etterspørsel, og under frikonkurranse ville produksjonens størrelse være mengde M1 og prisen være P1. Denne situasjonen svarer nøyaktig til den vi beskrev i figur 1 i avsnitt 4.4.2.

GI viser grenseinntektskurven.

Prinsipielt gjelder det at et monopol må sette ned prisen for å få solgt en enhet ekstra. Grenseinntekt er det produsenten tjener ved å selge en ekstra enhet. Grenseinntekten blir ikke lik prisen, men prisen minus inntektstapet på de foregående enhetene, som nå også må selges til en lavere pris. Grenseinntekten blir altså lavere enn prisen.

Grenseinntektskurven GI og grensekostnadskurven T skjærer hverandre i punktet b. I dette punktet får monopolisten maksimalt overskudd. Resultatet blir en mindre produksjon, mengde M2, til en høyere pris, P2.

Dette gir et samfunnsøkonomisk tap, som illustreres ved det skraverte arealet abc.


FIGUR 5 Produksjon under monopol
 
 

4.4.4.1 Mellomliggende konkurranseformer


Mellom ytterpunktene frikonkurranse og monopol finnes konkurranseformer som oligopol og monopolitisk konkurranse.

Oligopol
Under oligopol domineres markedet av noen få foretak. Disse store foretakene konkurrerer på samme marked, men de har felles interesse av å begrense konkurransen seg imellom og også av å hindre nye foretak i å etablere seg og vokse. Det foreligger derfor sterke motiver for å inngå avtaler - åpenlyse eller underforståtte - om konkurransereguleringer.

På et oligopol-marked vil prisdannelsen føre til avvik mellom grensekostnad og pris, på liknende måte som vist ved monopoler. Kravene til samfunnsøkonomisk effektivitet oppfylles ikke.

Monopolitisk konkurranse
Det foreligger monopolistisk konkurranse på et marked når det finnes flere foretak og nye fritt kan etablere seg, men hvert foretak har tilnærmet monopol på sitt produkt. Også her vil prisen bli høyere enn grensekostnaden, og kriteriet for samfunnsøkonomisk lønnsomhet blir ikke oppfylt.

Monopoler og liknende markedsstrukturer fører til et monopoliseringstap for samfunnet. I enkelte tilfeller vil produksjonskostnadene kunne reduseres ved sammenslåing av foretak. Denne rasjonaliseringsgevinsten kan da veies mot monopoliseringstapet.
 

4.4.4.1 Offentlig regulering av monopoler o.l.


Offentlig regulering av monopoler o.l. kan skje ved ulike metoder, som:
*  statsdrift
*  prisregulering
*  avkastningsregulering
*  subsidiering
 

4.4.5 Imperfekt informasjon


Bohm (1972) behandler fire ulike slag av imperfekt informasjon:
1. Man vet ikke hvilken pris en vare har på et annet innkjøpssted.
2. Man vet ikke at en vare finnes.
3. Man har mangelfull kjennskap til en vares kvalitet.
4. Man har feilaktige opplysninger om en vare pga. villedende reklame.

De fleste markeder er karakterisert ved at en del av aktørene, som oftest forbrukerne, ikke har fullstendige opplysninger om et eller flere av disse fire punktene. Resultatet er at konsumentene handler annerledes enn de ville ha gjort ved perfekt informasjon, og slik gir de markedet gale signaler i forhold til sine egentlige ønsker.

Når det forekommer imperfekt informasjon, kan markedsmekanismen korrigeres gjennom flere slag offentlige inngrep, bl.a.:
* krav om varedeklarasjon
* krav om varestandardisering
* nøytral forbrukeropplysning
* krav til markedsføring
* påbud om autorisasjon eller bevilling

For bibliotek har punktene 2 og 3 særskilt betydning. Ved dokumentasjonstjenester, f.eks., er det regelen at man på forhånd ikke vet hva man vil finne. Selv om resultatet blir en liste over tilsynelatende relevante referanser, så vil man ikke kunne vurdere deres kvalitet eller relevans på forhånd - før de er lest, dvs. forbrukt eller "kjøpt". Dette poenget vil bli drøftet i neste kapittel, avsnitt 5.8.

De særskilte problemene som er knyttet til imperfekt informasjon og selve arten av produkter og tjenester som bibliotekvirksomhet frambringer, lar seg ikke løse gjennom offentlige inngrep av den typen som er nevnt over. De henger sammen med at kjernen i all bibliotekvirksomhet - opplysninger - er et helt kollektivt gode.

Virksomhet som frambringer kollektive goder bør, som vist foran, styres av det offentlige.
 
 


Høgskolen i Vestfold / Biblioteket / Digitale tekster toppen av siden