Høgskolen i Vestfold / Biblioteket / Digitale tekster Svanhild Aabø: Bibliotek i samfunnsøkonomisk perspektiv. Høgskolen i Vestfold, 2002. Gå til: forside  |  innholdsfortegnelse

2   KORT RISS AV NORSK BIBLIOTEKHISTORIE

Den kulturelle utviklingen i en nasjon er nært forbundet med landets økonomiske, politiske og sosiale historie. Dette kan illustreres, jmf. Munthe (1977), ved å se på utviklingen av skoler og universitet, forskningsinstitusjoner, bibliotek, museer og andre institusjoner som har som formål å fremme opplysning og kunnskap.

Bøker kom til Norge med kristendommen. Liturgisk og teologisk litteratur ble importert, men i klostrenes skrivestuer foregikk også egenproduksjon. Det ble opprettet bibliotek i flere klostre og katedralkirker, og det fantes også enkelte private samlere i middelalderen, bl.a. biskopene Arne Sigurdsson og Aslak Bolt fra Bergen. Andre vitnesbyrd om den norske bokheimen fra middelalderen er fragmenter av pergament, lensregnskapene (innbundet i pergamentblader fra kodekser) og håndskrifter.

I seinmiddelalderen ble Norge underlagt Danmark, og unionen varte i over fire århundrer (1380-1814). Dette hadde en avgjørende innflytelse på vilkårene for den kulturelle utviklingen i Norge. Universitetet i København var universitet for Norge fra 1482 til 1811, og det samme gjaldt universitetsbiblioteket. Helt til 1814 var Det kgl. biblioteket i København nasjonalbibliotek for Norge.

Senteret for utvikling av utdanningsinstitusjoner og bibliotek i Norge lå utenfor landets grenser, i København. Norge hadde ikke økonomisk og politisk mulighet til å utvikle en selvstendig vitenskap og litteratur. Dette illustreres ved at boktrykkerkunsten kom til Norge først i 1643, som et av de siste av alle de europeiske landene.

I middelalderen og på 1600-tallet var boksamlingene gjennomgående svært små. Opplysninger fra spredte kilder oppgir antallet bøker fra 12 - 87. Legen Ambrosius Rhodius eide Norges klart største boksamling på 1600-tallet - den inneholdt 437 bøker i 1657.
 

2.1  OFFENTLIGE BIBLIOTEK VOKSER FRAM

1700-tallet innvarslet en forandring. Fra det ene tiåret til det andre økte boksamlingene både i størrelse og kvalitet, og mot slutten av århundret fantes det nesten 100 store samlinger med et gjennomsnittlig antall bind på ca. 1000.

Ringdal (1985) konstaterer:
"Nettopp idet boksamlingene rundt om i landet begynte å nå en viss størrelse, begynte eierne å gi dem fra seg. De var ikke bare lærdoms- og  bokelskere, de var også filantroper som var orientert mot det allmenne vel. Særlig for dem som ikke hadde livsarvinger, ble det naturlig å testamentere bøkene til det offentlige, slik at allmennheten kunne nyttiggjøre seg dem. Holdningen var i slekt med arbeidet for flere universiteter og for et offentlig teater. Disse strømningene kalles ofte opplysningsmentaliteten og tiden opplysningstiden. Denne mentaliteten fikk store konsekvenser i Norge, særlig i Christiania. Innen år 1800 opprant, hadde en anselig mengde av de store private boksamlingene i Norge kommet i det offentliges eie. Det er derfor neppe for svakt å si at det som fant sted, var en slags frivillig sosialisering fra patrisiatets og embetsstandens side."

På neste side følger Ringdals tabell-oppstilling over større norske bokgaver til offentlige institusjoner fra 1765 til 1814.

I tabellen oppgis bokgavenes størrelse i antall bind. Det framgår at Gerhard Schønings donasjon til Videnskapsselskapet i Trondhjem (11000 bind) og Halvor Andersens gave (15000 bind), som i 1810 kom til å gå direkte til Universitetsbiblioteket i Oslo, var de klart største.

I Europa var grunnleggerne av de betydningsfulle bibliotekene som regel fyrster eller rike adelsmenn, men i Norge fantes ingen nasjonal adelsstand som bygde opp tilsvarende store boksamlinger. Bokressurser av noen betydelig størrelse sett i europeisk perspektiv, fikk vi først da landets første universitet ble grunnlagt i Oslo i 1811. Kjernen i det nye universitetsbibliotekets samlinger besto av duplikater fra Det Kgl. bibliotek i København. Sammen med andre donasjoner og de første innkjøpte bøker, vokste boksamlingen raskt, og i 1817 var antallet bind kommet opp i 60 000.

Større norske bokgaver til offentlige institusjoner 1765 - 1814

År   Antall Yrke     Navn              Donert til
      bind
1766   400  Prest David Wieland Schönfeldt   Mariakirken, Bergen
1771   170  Greve Christian Ranzau      Katedralskolen, Christiania
1775    -    Rektor, professor Benjamin Dass  Videnskapsselskapet, Trondhjem
1780  6000  Kanselliråd Carl Deichman  Egen stiftelse, Christiania
1781 11000  Professor Gerhard Schøning  Videnskapsselskapet,  Trondhjem
1781   800  Rektor Søren Peter Kleist  Katedralskolen, Trondhjem
1784  1500  Auksjonsdirektør Johan Fr. Bartholin  Deichmanske        bibliotek,  Christiania
1786 15000  Kanselliråd Halvor Andersen  Deichmanske bibliotek eller Universitetsbiblioteket
1786   260  Politimester Michael S. Døderlein  Krigsskolen, Christiania
1789    -   Slottsprest Bernt Anker Sverdrup Deichmanske bibliotek, Christiania
1789   460  Oberst Ulrik Christian von Heide  Krigsskolen, Christiania
1790     -  Godseier Severin Løvenskiold  Deichmanske bibliotek,  Christiania
1791  1300  Rådmann Claus Fasting  Egen stiftelse, Bergen
1793  1000  Konferenseråd Herman Colbjørnsen  Katedralskolen, Christiania
1796    -   Frue Maren Juel  Deichmanske bibliotek,  Christiania
1797    -   Professor Hans Strøm  Deichmanske bibliotek,  Christiania
1798    -   Amtsforvalter Paulsson  Videnskapsselskapet,  Trondhjem
1799  1150  Godseier Jess Anker  Katedralskolen, Christiania
1801    -   Prest Jacob Nicolai Wilse  Deichmanske bibliotek,  Christiania
1805   500  Professor Daniel Gotthilt Moldenbauer  Katedralskolen, Kristiansand
1807  4000  Konferenseråd Bernt Anker  Krigsskolen, Christiania
1810  8000  Justitiarius Jacob Edvard Colbjørnsen H.M. Kongen, senere til  Universitetsbiblioteket

Det første vitenskapelige biblioteket i Norge ble opprettet av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem i 1760, en institusjon med et utadrettet, lærdomsfremmende siktemål. Biblioteket skulle danne grunnlag for forskning og faglige studier, og ble åpnet for offentlig utlån allerede i 1766.

Bergen var også tidlig ute når det gjaldt offentlig tilgjengelige boksamlinger. Mariakirken i Bergen var en av de første offentlige institusjoner som mottok en bokgave fra en privatperson, og biblioteket ble umiddelbart åpnet for publikum. I 1825 ble Bergens museum opprettet, og samtidig ble det knyttet et bibliotek til museet.

I Christiania hadde arbeidet for å opprette et offentlig bibliotek lang forhistorie. Det eldste biblioteket her var tilknyttet katedralskolen, der boksamlingen ble økt gjennom en rekke gaver. Det var meningen at Katedralskolens bibliotek skulle gjøre tjeneste som offentlig bibliotek, men det fikk ingen offentlig betydning.

Det gjorde derimot Carl Deichmans store boksamling, som ble testamentert "til offentlig Brug for Christiania Bye" i 1780. Carl Deichman mente at det ikke var hensiktsmessig at privatpersoner selv måtte kjøpe og eie all betydningsfull litteratur innen et fagområde, men at det var behov for et offentlig bibliotek med en omfattende boksamling som alle innbyggere skulle kunne dra nytte av.

Deichmanske bibliotek ble den første offentlige kulturinstitusjonen i Christiania. I mange år hadde man arbeidet for å få både universitet, teater og bibliotek til byen, og med åpningen av Deichmanske Bibliothek i 1785 var et av målene nådd.
 

2.1.1 Folkebibliotekene

Målet for folkebiblioteksystemet er å skaffe alle grupper av folket muligheter for opplysning og opplevelse gjennom litteraturen. En forutsetning for folkebibliotektanken var 1700-tallets opplysningstrang og tro på at kunnskaper styrker menneskenes moralbevissthet og gjør dem til gode samfunnsmedlemmer.

Også i Norge finner vi de eldste spirene til folkebibliotek mot slutten av 1700-tallet, nemlig de såkalte leseforeninger som skulle skaffe "Almennyttig og underholdende læsning". Den dansk-norske biskopen Peder Hansen var her en foregangsmann.

Munthe (1977) fastslår at de første folkebibliotekene i Norge ble åpnet i de siste årene av det 18. århundret. Ønsket var å la vanlige folk få tilgang til litteratur ut fra to uttrykte hensikter: som praktisk hjelp i dagliglivet og som grunnlag for å styrke troen på kristendommen. Boksamlingene besto derfor hovedsakelig av religiøse skrifter og jordbrukslitteratur, og de ble bygd opp av ivrige prester og embetsmenn.

En ny folkeopplysningsbølge kom 40 år seinere. Også nå sto prester og embetsmenn i spissen, men nå var i tillegg lærere og politikere med i fremste rekke - med Henrik Wergeland som en ledende talsmann. I 1830-årene fikk han opprettet en lang rekke "almuebogsamlinger". Dette førte til et nytt oppsving for folkebibliotekene, og nasjonale og folkelige ideer fikk fotfeste. Ole Vig og Eilert Sundt fortsatte Wergelands arbeid i 1850 og 60-årene. I sitt tidsskrift "Folkevennen" skrev Eilert Sundt artikler om biblioteksaken og om betydningen av å skaffe almuen allsidig og frisinnet litteratur, der skjønnlitteraturen måtte ha sin selvfølgelige plass. Han ble Kirkedepartementets første uoffisielle konsulent i biblioteksaker.

Et tredje oppsving for folkebibliotekene kom i det første tiåret av vårt århundre, som en etterdønning fra den raskt voksende amerikanske folkebibliotekbevegelsen. Flere nordmenn studerte ved amerikanske bibliotekskoler og brakte med seg kunnskaper og holdninger til hjemlandet, som ennå ikke hadde utviklet en egen bibliotekarutdanning. Ideen om at litteraturen skulle ut til folket, at åpne hyller og lett tilgjengelighet til bøkene var viktig, slo rot. Dette førte til at folkebiblioteket i Oslo (Deichmanske bibliotek etter Carl Deichmans store donasjon i 1780) ble omorganisert, slik at servicen overfor publikum ble vesentlige forbedret. Disse ideene spredte seg raskt - også folkebiblioteket i Bergen ble modernisert, og nye moderne bibliotekbygg dukket opp i flere mindre byer.
 

2.1.2 Fag- og forskningsbibliotek i hundreåret etter 1814

Jeg har foran nevnt de første faglige og vitenskapelige bibliotekene i landet: bibliotekene ved Mariakirken i Bergen, Videnskapsselskapet i Trondhjem, katedralskolene i Christiania, Trondhjem og Kristiansand, krigsskolen i Christiania og Universitetsbiblioteket. Av disse var Universitetsbiblioteket i Oslo det absolutt største og mest betydningsfulle biblioteket.

I hundreåret etter Norges frigjøring fra Danmark ble det opprettet flere nye, viktige fag- og forskningsbibliotek, og et første grunnlag for et differensiert fag- og forskningsbiblioteksystem ble lagt.

Jørgensen (1975) nevner disse:

1814: Stortingets bibliotek - med spesialsamlinger innenfor politikk, jus, økonomi, administrasjon

1859: Norges landbrukshøgskoles bibliotek, Ås

1876: Statistisk sentralbyrås bibliotek - med spesialsamlinger innen statistikk, nasjonaløkonomi og norsk topografi

1888: Styret for det industrielle rettsverns bibliotek,  Oslo

1892: Fiskeridirektoratets bibliotek, Bergen - med spesialsamlinger innen fiskerifag og -teknologi

1894: Norsk folkemuseums bibliotek

1904: Det norske Nobelinstitutts bibliotek - med spesialsamlinger innen internasjonal rett, fredssaken, nyere politisk historie og statsøkonomi
1904: Fellesbibliotek for Kunstindustrimuseet i Oslo  og Statens håndverks- og kunstindustriskole
1905: Utenriksdepartementets bibliotek - med spesialsamlinger om norsk og internasjonal rett, statistikk, økonomi, geografi og historie

1912: Norges tekniske høgskoles bibliotek, Trondheim

1923: Norges statsbaner, hovedstyrets bibliotek, Oslo
 
 

2.2 BEHOV FOR SAMORDNING - SENTRALE BIBLIOTEKINSTITUSJONER VOKSER FRAM

2.2.1 Folkebibliotekene danner et system

Rådgivningstjeneste

Som nevnt var Eilert Sundt Kirkedepartementets første uoffisielle konsulent i biblioteksaker. Mot slutten av det 19. århundret vokste antallet folkebibliotek sterkt, og det ble behov for en rådgivningstjeneste. I 1902 ble Haakon Nyhuus formelt utnevnt til departementets konsulent vedrørende folkebibliotekene.  Reformen førte til større kontroll med, men også mer veiledning for folkebibliotekene. Dette ble kimen til Statens bibliotektilsyn. Folkebiblioteksystemet fortsatte å vokse, og i 1921 gikk konsulentstillingen over fra deltids- til heltidsstilling. I 1949 ble Statens bibliotektilsyn for folke- og skolebiblioteker
opprettet, med en bibliotekdirektør som leder.

Biblioteklover

I 1935 kom den første bibliotekloven for folke- og skolebibliotek. Den neste bibliotekloven, av 1947, påla at alle kommuner og alle skoler skulle ha et organisert bibliotek. Til det formålet skulle de tildeles en minimumssum fra de lokale myndighetene, og staten garanterte for en tilleggsbevilgning. Fylkesbibliotek, som en del av folkebiblioteksystemet, fikk administrativt ansvar og mottok spesielle statsbevilgninger. Disse prinsippene fikk stor betydning, og lå til grunn også for biblioteklovene av 1955 og 1971, som økte budsjettrammene og statsgarantiene. Folkebiblioteksystemet ble altså finansiert over både kommune- og fylkeskommunebudsjettene og statsbudsjettet. Hovedpunkter i 1971-loven var at kommunene skulle bevilge en minimumssum pr. innbygger til folkebiblioteket, mens statsbidraget ble større jo større summen var; kommuner med over 8000 innbyggere skulle ansette en fagutdannet bibliotekar; alle fylker skulle ha fylkesbibliotek; alle skoler skulle ha bibliotek; og staten skulle kontrollere at bibliotekene fylte sine pålagte funksjoner.

I 1985 kom en ny biblioteklov som gir henholdsvis kommunene og fylkeskommunene eneansvaret for driften av folke- og fylkesbibliotekene. Loven pålegger alle kommuner å ha et folkebibliotek og en fagutdannet biblioteksjef, og alle fylkeskommuner pålegges å ha et fylkesbibliotek. Statens oppgaver ivaretas av Statens bibliotektilsyn på vegne av Kultur- og vitenskapsdepartementet. Særlige statstilskudd kan gis til visse bibliotekformål som ikke naturlig hører inn under den enkelte kommunes ansvarsområde, eller som er av særlig betydning for opprettholdelse av et nasjonalt biblioteksystem.

Biblioteksentralen

Biblioteksentralen ble opprettet i 1953, som en støtte først og fremst til folkebibliotekvesenet. Den yter tjenester til bibliotekene ved å markedsføre bibliotekinnredninger og -utstyr, bibliografisk materiale og litteratur, og den tilbyr konsulenthjelp især angående biblioteklokaler. Biblioteksentralen ble organisert som et statlig og kommunalt andelslag, og overtok en virksomhet som et privat firma hadde drevet siden begynnelsen av århundret.
 

2.2.2 Felles bibliotekorganisasjoner

Norsk bibliotekforening

Norsk bibliotekforening ble dannet i 1913. Kildal (1963) framholder ved foreningens 50-årsjubileum:
"Den viktigste oppgaven for Norsk Bibliotekforening var helt fra begynnelsen av å fremme bibliotekinteressen i landet, og hakk i hæl med denne kom så budet om å vareta bibliotekarstandens faglige interesser. Bibliotekene og bibliotekarene var det som skulle vernes og løftes - økonomisk, sosialt og kulturelt . ...

Av særlig interesse er det for øvrig også å notere at foreningen - mer eller mindre bevisst - har bidratt til å knytte forskerbibliotekene og folkebibliotekene nærmere sammen og dermed også har gjort forholdet mellom betjeningen av de to bibliotektyper mere faglig intimt. Gjennom sin virksomhet har foreningen åpenbaret hvor mange oppgaver og problemer som er felles for disse biblioteker, og hvor naturlig - og effektivt - det er å søke å få dem løst i fellesskap . ...

Må folkeopplysning og forskning fortsatt stå som det samlende mål, mere og mere i en mektig og effektiv kombinasjon."

Statens bibliotekhøgskole

Allerede i 1907 ble tanken om en nasjonal bibliotekarutdanning lansert. Det var Haakon Nyhuus som fremmet ideen. Han var inspirert av den amerikanske bibliotekrevolusjonen, som han hadde studert på nært hold, og som bl.a. ga seg uttrykk i en formalisert bibliotekarutdanning og nye klassifikasjonssystemer.

Det skulle gå 35 år før tanken ble en realitet. I mellomtida ble det startet korte kurs for bibliotekfunksjonærer, og fra 1919 startet Deichmanske og en del andre bibliotek med regelmessige elevkurs. Men opplæringen ble tilfeldig og uensartet, og det førte bl.a. til at norske bibliotekansatte søkte til engelske og amerikanske bibliotekskoler.

Først etter mange henvendelser til Kirkedepartementet fra sentralt bibliotekhold, ble det nedsatt en komité for å forberede en nasjonal bibliotekarutdanning. Komiteen ble sammensatt av sentrale personer både fra folke-, fag- og universitetsbibliotek i tillegg til Kirkedepartementet, slik at alle viktige faglige stridsspørsmål kunne avklares i komiteen. Slik nådde en fram til ett forslag, og fra 1939 fikk skolen bevilgninger over statsbudsjettet - og var en realitet.

Skolen var stengt under krigen, men åpnet igjen høsten 1945. Gerd WANG (1957) opplyste at bare ti år seinere sto skolen for 90 % av rekrutteringen til yrket, og i samme tidsrom økte tallet på folkebibliotekarer med 67 %, mens fagbibliotekarene økte med hele 89 %.

Utdanningen ved Statens bibliotekhøgskole har vært under stadig utvikling. Den startet som en ni måneders utdanning på toppen av examen artium og bibliotekpraksis, men er gradvis utbygd til en tre-årig høgskole med en bredt sammensatt fagkrets. Grunnutdanningen kan fra 1984 påbygges med en toårig videreutdanning, som gir eksamen på nivå med utdanninger fra universitet og vitenskapelige høgskoler.

Statens bibliotekhøgskole har stor betydning som en fellesinstitusjon for alle norske bibliotekmiljøer.
 

2.2.3 Fag- og forskningsbibliotekenes behov for samordning

Gjennom hele det 19. århundret og de første årtiene av det neste var Universitetsbiblioteket i Oslo det mest betydelige vitenskapelige biblioteket i landet. Allerede i 1815, bare få år etter at det ble grunnlagt, fikk det i oppgave også å ivareta nasjonalbibliotekfunksjonen. Det var derfor naturlig at UBO påtok seg å organisere samarbeid mellom bibliotekene.

Lenge var det enkelt å løse samarbeidsoppgavene. Akkvisisjonsmessige problemer oppsto sjelden, siden svært få bibliotek dekket felles fagområder. Der fagområdene overlappet eller tangerte, utviklet det seg samarbeid. Bibliotekene ved Stortinget, Nobelinstituttet, Utenriksdepartementet og Statistisk sentralbyrå, som kalte seg SNUS-gruppa, startet tidlig et samarbeid om innkjøp og utga felles aksesjonskatalog. Andre sentrale samarbeidsoppgaver, som interbiblioteklån, hadde et lite omfang helt fram til 1940.

Det første samarbeidstiltaket som krevde permanent arbeidsinnsats var Norsk samkatalog for bøker og tidsskrifter, og den startet først i 1939.

Situasjonen forandret seg etter krigen. Fra da av utviklet det seg aktive bibliotekmiljøer flere steder i landet, og antallet fagbibliotek økte. Dette førte til et uttalt behov for et sentralt organ med ansvar for planlegging, koordinering og samarbeid.

I 1958 vedtok Stortinget å opprette en deltidsstilling som Statens konsulent for de vitenskapelige og faglige biblioteker, og dette var forløperen til Riksbibliotektjenesten som ble grunnlagt i 1969.
 

2.3  OPPSUMMERING

Opp til det 17. århundret var boksamlingene i Norge små. Det var bibliotek i klostre og katedralkirker, og det fantes noen få private samlere.

På 1700-tallet endret situasjonen seg. Samtidig som boksamlingene vokste i størrelse, ble det vanlig at privatpersoner testamenterte samlingene sine til offentlige institusjoner. Opplysningstidas ideer førte til at en innså behovet for offentlige bibliotek med omfattende samlinger, som alle innbyggere skulle kunne dra nytte av.

Samordning innenfor bibliotekvesenet var et uttrykt behov allerede for hundre år siden, og etter hvert vokste det fram sentrale institusjoner.