HVE
innhold forrige neste
Høgskolen i Vestfold : Strategisk plan 1998-2001

6. Tilbudsstrategi

Våre hovedaktiviteter er definert som undervisning, oppdragsvirksomhet og kompetanseutvikling De tilbud vi har overfor samfunnet kan kategoriseres som

  1. Studietilbud, omfattende grunnutdanning og videreutdanning
  2. Eksternt finansiert virksomhet, omfattende etterutdanning og eksternt finansiert videreutdanning, rådgiving og gjennomføring av eller deltagelse i kundebetalte FoU-prosjekter
  3. FoU-virksomhet knyttet til kompetansegivende aktiviteter

6.1 Strategiske områder


Vår tilbudsportefølje er en blanding av pålagte og selvvalgte oppgaver, hvor de pålagte først og fremst gjelder grunnutdanningene. De forhold som vi ikke kan påvirke selv er her kalt bundet strategi. Men det eksisterer likevel et handlingsrom ved det som utgjør den ubundne del av tilbudsstrategien. Utnyttelse av dette handlingsrommet gis ved vårt valg av tjenester ut over de pålagte.

Kvalitet og konkurransedyktighet for virksomheten er avhengig av rekruttering, etter- og videreutdanning av og disponering av faglige medarbeidere. Dette må skje i et perspektiv som er forankret i strategisk tenkning. Med andre ord skal personalet tilsettes og utvikles med tanke på de oppgaver de skal løse, samtidig som man må forsøke og vurdere i hvilken grad personalet kan tilpasses krav til mulige fremtidige endringer. I tillegg skal personalutvikling foregå innenfor stramme økonomiske rammer.

Den viktigste strategiske utfordring blir da å utforme den ubundne del av tilbudsstrategien slik at det oppstår sterke synergier mellom den bundne og den ubundne delen. I praksis betyr dette at faglige miljøer bør styrkes fremfor å spres, og at flere profesjoner deler undervisningsressurser der det er mulig.

Når det gjelder FoU-virksomheten er det nødvendig å styre mesteparten av FoU-ressursene inn mot områder med behov for økt kompetanse.

Dette bildet kan illustreres slik, hvor det skraverte området indikerer området for faglige synergimuligheter (størrelsen på områdene i figuren har ingen mening):

Mer nyansert kan de strategiske områdene defineres slik:

I tillegg må de strategiske valgene være tilpasset både nåværende og forventede markedsbehov.

Som uttrykt ovenfor er det en sterk gjensidig avhengighet mellom tilbuds- og ressursstrategi. Det er etablering av grunnutdanninger som gir føringer for utvikling av fagmiljøet. Utvikles fagmiljøer utenfor dette, for eksempel gjennom FoU-virksomhet, vil dette gi muligheter for nye tilbud innen valgfag, etter- og videreutdanning. Hva som kommer først og sist av tilbud eller ressurs er ikke så interessant, viktigst for strategien er at den utformes slik at strategien blir konsistent og robust. Med det menes at det er mest mulig synergi mellom de forskjellige tilbudene ved at fagmiljøene henger sammen og ikke blir for små. Dette ligger til grunn for den mer detaljerte utforming av såvel tilbuds- som ressursstrategi, slik dette fremkommer i planen.

6.2 Grunn- og videreutdanning


Med utgangspunkt i utfordringene beskrevet i 4.2 , består høgskolens strategi for studietilbud av to elementer:

Vekststrategien er definert som en beredskapsstrategi, som i prinsipp omfatter alle høgskolens nåværende fagområder. Dette innebærer en systematisk overvåking av politiske signaler, kombinert med konkret oppfølging både via formelle og uformelle kanaler når mulighetene for vekst synes å være til stede. I denne strategi inngår også nettverksbygging mot interesse-grupper i regionen, som kan bidra til å underbygge høgskolens egne argumenter for vekst. Faglig prioritering og satsing vil i betydelig grad være bestemt av overordnet politikk, og må vurderes løpende.

Strategien for den løpende virksomhet er primært et spørsmål om måltallsdisponering. Den situasjon som umiddelbart krever en strategisk beslutning er spørsmålet om hvordan man forholder seg til overopptaket høsten 1997, som automatisk førte til at man ved inngangen til budsjettåret 1998 hadde betydelig flere studenter enn departementets måltallsramme. Ytterpunktene for de strategiske valgmulighetene kan illustreres slik:

  1. Opptakstallene for høsten 1998 settes så lavt at gjennomsnittlig studenttall for budsjettåret samsvarer med måltallet. Ettersom opptaksmålene for profesjons-utdanningene er sentralt bestemt, ville dette innebære at det praktisk talt ikke vil være rom for videreutdanninger og frie grunnutdanninger. En annen konsekvens vil være at vi da får så få studenter i vårhalvåret 1999 at opptaket høsten 1999 igjen måtte øke betraktelig for å nå måltallet for 1999 samlet. Denne svingningseffekten vil forplante seg i årene fremover, hvis den ikke bevisst dempes ned. Slike svingninger oppfattes som svært uheldige, bl. a. fordi avdelingens kostnader i høg grad er knyttet til fast tilsatt personale.

  2. Opptakstallene for høsten 1998 settes slik at de gir et best mulig utgangspunkt for måloppfyllelse i 1999. (Dette vil være ca 35 mer enn måltallet, idet normalt frafall fra høst til vår er ca 70 studenter). En slik strategi ville gi rom for alle aktuelle videreutdanninger, med tilfredsstillende opptaksmål. Det ville imidlertid innebære at høgskolen velger å egenfinansiere 87 studieplasser, tilsvarende en generell reduksjon i avdelingsbudsjettene på 2,6 %. Dette ville føre til meget anstrengte arbeidsforhold for avdelingene.

Den måltallstrategi som høgskolen har lagt til grunn for virksomheten i 1998, representerer en mellomting mellom disse to ytterpunkter, og er basert på følgende scenarium:

Scenariet bygger på følgende forutsetninger:

  • Det er forutsatt at det bare blir opptak en gang i året til grunnutdanning i sykepleie fom år 2000. Dette forklarer det lave studenttall for avdelingen våren 2000.
  • Det er forutsatt en moderat økning i rekrutteringen til avdelingene MA og RI, totalt 40 studenter i perioden 1997-2000
  • Høgskolen blir ikke tilført nye studieplasser i perioden
  • Opptaksmålene for profesjonsutdanningene opprettholdes

Nederste linje viser måltallsavviket. Det fremgår at det er lagt opp til et meget stramt opptak høsten 1998, men at høgskolen likevel egenfinansierer 61,5 studieplasser i 1998. Det lave opptaket i 1998 må kompenseres med et overopptak i 1999, mens gjennomsnittet for 1999 bare er ubetydelig over måltallet. I år 2000 er det lagt opp til full overensstemmelse mellom KUF's og HVE's måltall, og ønsket balanse høst-vår.

Denne strategi er basert på den relativt pessimistiske forutsetning at høgskolen ikke får tilført nye studieplasser i perioden. Erfaringen fra de senere år tyder på at dette ikke er en realistisk forutsetning. Eventuelle nye studieplasser vil, dersom de ikke blir øremerket for bestemte forhold, representere det handlingsrom som høgskolen har for å møte endringer i øvrige forutsetninger, og/eller tilgodese de fagområder som er sterkest presset i dette scenariet.

6.3 Eksternt finansiert virksomhet (etter- og videreutdanning og oppdrag)


Det er høgskolens oppgave å betjene også andre målgrupper enn de tradisjonelle studentene, ved å legge til rette undervisningstilbud innen eksternt finansiert videre- og etterutdanning, samt engasjere seg aktivt som kunnskapsleverandør til privat og offentlig virksomhet i regionen. HVE har valgt er modell for organisering av denne aktiviteten som plasserer det operative ansvaret for etterutdanning, videreutdanning og oppdrag hos ledelsen og styret for den enkelte avdeling.

De kunnskapsmessige ressurser og den utførende kompetanse ligger i avdelingene. Det er fremdeles en organisasjonsmessig oppgave er å finne en god fordeling av arbeidsoppgaver knyttet til utvikling av strategi, produkter og markeder, samt markedsføring og administrasjon av den eksterne virksomheten. På grunn av komplisert regelverk må det legges vekt på å forenkle administrasjonen så meget som mulig. Dette tilsier nødvendigheten av klare rutiner og en viss sentralisering.

En organisatorisk løsning for eksternt finansiert virksomhet skal tilfredsstille samfunnets forventninger, betjene brukerne best mulig og være tilpasset høgskolens indre liv, samtidig som den må være kostnadseffektiv. Det siste er nødvendig ut fra at skoleeierne har en oppfatning om at 40% påslag på direkte lønn dekker høgskolens ordinære kostnader. Selv som marginalvirksomhet representerer 40% påslag en subsidiering fra høgskolens side, med mindre det dreier seg om ressurser som ikke kan anvendes på annen måte. Men med den utfordring som nå ligger på bordet, som tilsier at etter- og videreutdanning skal utgjøre en betydelig del av høgskolens virksomhet, må en stille spørsmål ved om det er riktig å regne marginalt. Påslag som skal dekke reelle, ordinære kostnader må være i størrelsesorden 100%.

For å kunne møte utfordringene på en offensiv måte, har Høgskolen i Vestfold utviklet en organisasjon for den eksterne virksomhet som bygger på følgende prinsipper:

  • Den eksterne virksomhet ligger i og ledes operativt i avdelingene, som en del av det totale ledelsesansvar for avdelingsstyret, og innarbeides i avdelingens budsjett.
  • Strategisk ledelse av ekstern virksomhet er en integrert del av den totale strategiske ledelse og dokumenteres i høgskolens strategiplan.
  • Faglig ledergruppe, rektoratet med dekaner, utgjør en styringsgruppe for all ekstern virksomhet og har ansvar for å utarbeide HVEs strategi på området, med sekretariat under høgskoledirektøren.
  • Det er nødvendig at oppdragsvirksomheten og EVU-virksomheten blir budsjettert og regnskapsført separat for å kunne overvåke det bedriftsøkonomiske resultat. Dette vil være et helt nødvendig styringsgrunnlag for prising og videre utvikling av den eksterne virksomheten.

Visjonen for oppdragsvirksomheten er at regionen etter hvert vil oppfatte HVE som den selvfølgelige kilde for relevant kompetanse. En oppdragsaktivitet i avdelingene vil skape et vidt nett av kontakter mellom næringsliv og skole, som befordrer kommunikasjon og kompetanseflyt, begge veier. Det satses derfor videre på en integrert oppdragsvirksomhet hvor ansvaret ligger i avdelingene.

Det overordnede produktet er kompetanse. Denne kan tilføres brukeren på en rekke måter, ved kurs, studier, rådgiving, laboratorietjenester, utvikling og forskning.
Muligheter og handlingsrom for bruk av ressurser i oppdragsøyemed i høgskolesystemet er undergitt en rekke betingelser, gitt ved Oppdragsreglementet, Særavtalen og annet regelverk. Disse betingelsene gir begrensninger i de strategiske valg. Det er derfor en viktig oppgave å engasjere seg aktivt i videre utvikling av regelverket.

6.4 Forskning og utvikling


Høgskolens kompetanse er de ansattes kompetanse. Det er derfor høgskolens anliggende at kompetanseutvikling ved den enkeltes FoU-virksomhet også betjener høgskolens behov. Dette blir nå enda viktigere, fordi konkurransen blir sterkere, oppgavene mer krevende og budsjettrammene strammere.

Det er et krav at høgskolene skal drive forskningsbasert undervisning. Dette innebærer at lærerne skal involveres i forskning og utvikling, både for å være oppdatert faglig og bli trenet i vitenskapelig arbeide. Slik sett er det personalpolitikk.

Høgskolens overordnede FoU-strategi fremover må derfor bli at FoU-oppgavene skal betjene både høgskolens og individets behov. Mer konkret betyr dette at forskningsoppgavene i hovedsak må ligge innenfor de fagområder som er knyttet til grunnutdanningene og de obligatoriske valgfag, samt de tiltenkte knutepunktfunksjoner. Med det spenn av fagområder høgskolen arbeider i, vil det være et stort tilfang av FoU-muligheter. Skissen nedenfor illustrerer den ønskede fokusering.

Den samlede FoU-ressurs disponeres i utgangspunktet av høgskolen. En andel av denne, disponeres av Styret. Denne ressurs benyttes i hovedsak til stipendier for kompetanseoppbygging gjennom forskningsaktivitet til 1.-kompetanse. Men en del av midlene benyttes til mindre vikarstipend/toppfinansiering, kontaktstipend for å stimulere internasjonaliseringen, prosjektmidler, trykking av doktorgradsavhandling/skriftserie og andre FoU-stimuleringstiltak.

Hovedtyngden av Fou-ressursene disponeres av avdelingene ved fastsetting av den enkelte medarbeiders arbeidsplan.

 

innhold
topp
forrige neste