av hovedbibliotekar Lars Egeland,
HVE
Problemstilling
Høgskolens bibliotek yter tjenester
overfor en rekke grupper eksterne brukere.
Dette er tjenester som ytes gratis til
sluttbruker, uten at vi i dag har avtaler
med noen eksterne brukergrupper om refusjon
for bibliotektjenester. Dette er derfor
tilbud som Høgskolen i Vestfold
i dag betaler.
Høgskolen bør vurdere i hvilken grad man ønsker å yte
slike tilbud. Spesielt aktuell er problemstillingen når den gjelder
bibliotektilbud til andre utdanningsinstitusjoner som selv ikke etablerer
egen bibliotektjenester.
Definisjoner:
Moderinstitusjon er bibliotekets eierorganisasjon, f.eks. Høgskolen
i Vestfold
Biblioteket er den delen av moderinstitusjonen som leverer bibliotektjenester.
Ekstern brukergruppe er en organisert gruppe som ønsker bibliotektjenester
fra moderinstitusjonens bibliotek. Den eksterne brukergruppen kan være
en organisasjon, stiftelse, aksjeselskap o.l.
Forholdet til gratis bibliotektjenester
Storparten av norske fagbibliotek leverer i dag de fleste av sine tjenester
gratis, også til eksterne brukere. Som oftest dreier det seg om offentlig
finansierte bibliotek, der det å yte generelle bibliotektjenester
til allmennheten, på bibliotekets fagområde, er en del av bibliotekets/
institusjonens målsetting.
Ingen del av tjenesteproduksjonen er gratis for et fagbibliotek, selv
om de fleste tjenester vanligvis stilles vederlagsfritt til rådighet
for sluttbruker. det er biblioteket selv som må sørge for
budsjettmessig dekning. Dette gjør at om en bruker fra en ekstern
brukergruppe, skal få vederlagsfrie bibliotektjenester må hun
enten tilhøre en organisasjon som dekker kostnadene, eller biblioteket
må få dekket merkostnadene fra egen organisasjon.
Det er en utbredt forventning om gratis bibliotektjenester. Det har sammenheng
med at enkeltpersoner er vant med gratis bibliotektjenester til dekning av
personlige behov, f.eks. gjennom folkebibliotekene. Men heller ikke disse tjenestene
er gratis, de dekkes av kommunene som eier folkebibliotekene.
Hvem er Høgskolens eksterne bibliotek-brukere:
- Folkeuniversitetets studenter: Utlån av bøker fra
våre samlinger, fjernlån.
- AKUs studenter: ( AKU: Avdeling for kompetanseutvikling = selger undervisningstjenester
ved å arrangere årskurs, deltidsutd. mm.)
Utlån av bøker fra våre samlinger, fjernlån.
Betjening av studenter ved AKUs desentraliserte tilbud.
- Enkeltpersoner i distriktet som har behov for bibliotekets tjenester.
- Studenter ved andre universitet og høgskoler: F.eks. hovedfagsstudenter
ved UiO, UiT osv.
- Forskningsstipendiater / doktorgradsstipendiater med kontor ved Høgskolen
i Vestfold, men med tilhørighet til Universitet i Oslo.
- Andre bibliotek. Tradisjonelt har dette vært basert på gratistjenester
mellom bibliotekene. Det betyr at hvert bibliotek selv betaler porto for bøker
man låner ut eller for returen av bøker som har vært innlånt.
Det samme gjelder for tidsskriftskopier. Ingen offentlige bibliotek har til
nå krevd betaling for å låne bøker til andre bibliotek.
Det er en økende praksis å ta betalt for kopier. Det dreier seg
om små beløp, men om mange fakturaer. En kopi kommer raskt opp
i en pris av 30-70 kr.
Høgskolen i Vestfold er netto mottaker av bøker og kopier fra
andre bibliotek. Vi bør derfor lengst mulig være interessert i
at dette er en gratistjeneste.
Høgskolen i Vestfolds bruk av andre bibliotekressurser:
Folkebibliotek i distriktet
Vi har ikke klare tall, men vet fra brukerundersøkelser at
våre studenter i stor grad bruker folkebibliotekene på sine
hjemsteder. Våre studenter bruker folkebibliotekene mer, enn folkebibliotekene
bruker oss.
Folkebibliotekene er altså netto leverandører av bibliotektjenester
til Høgskolen i Vestfold, også om man skulle betrakte alle
eksterne enkelt-brukere fra distriktet som folkebibliotekenes ansvar.
Det bør derfor ikke være aktuelt å rette krav om økonomisk
kompensasjon mot folkebibliotek, eller å bidra til å presse
brukere over fra oss til folkebibliotekene.
Andre fagbibliotek
Høgskolen i Vestfold er netto mottaker av tjenester fra andre fagbibliotek.
Det er særlig Universitetsbibliotekene som er store leverandører
av informasjon til Høgskolen.
Det bør derfor ikke være aktuelt å rette krav om økonomisk
kompensasjon mot moderinstitusjonene til andre høgskolebibliotek
og Universitetsbibliotek. Dette kan selvfølgelig endre seg hvis
det skulle bli krevd større grad av betaling for fjernlån.
Hvem er det som ikke bidrar ?
Det er et bytteforhold når det gjelder bibliotektjenester. Bytteforholdet
omfatter følgende kategorier eksterne brukere:
- Eksterne enkeltlånere i distriktet som har behov for et spesialisert
fagbibliotek. Disse kan defineres som folkebibliotekenes ansvar. Vår
tjeneste overfor dem er imidlertid mindre enn folkebibliotekenes tjeneste
overfor Høgskolens studenter.
- Studenter ved andre universitet/ høgskoler / stipendiater. Disse
bør være ansvaret til utdanningsinstitusjonen hvor de avlegger
sin eksamen. På den annen side er Universitetsbibliotekene netto
leverandør av tjenester til oss, en tjeneste som lager et
bytteforhold i fortsatt i vår favør, så lenge
det ikke blir mer vanlig med betaling for fjernlånstjenester.
- Folkeuniversitets-studenter. Folkeuniversitet tilbyr studier, men har
ingen organisert bibliotektjeneste knyttet til sine studier. Deres studenter
bruker folkebibliotek og fagbibliotek til å løse sine biblioteksbehov.
Selv bidrar de ikke med noe i noe bytteforhold.
- AKU-studenter. De bruker bibliotekets tjenester og betaler studieavgift
til Høgskolen i Vestfold . Høgskolen har ikke diskutert om
denne avgiften også skal omfatte bibliotekstjenester. Bibliotekets
budsjetter har aldri vært sett i sammenheng med omfanget av AKU-undervisning.
AKU skal gå med overskudd, men kostnadene som bibliotekstilbudet
til disse studentene medfører, går ikke fram av AKUs regnskap
fordi tjenestene i dag dekkes av Høgskolens ordinære bevilgning
til biblioteket.
Men så lenge AKU-studentene betaler studieavgift og får
studiekort fra Høgskolen i Vestfold, må de anses på lik
linje som andre studenter i høgskolen. Det betyr at de har krav
på et likeverdig bibliotektilbud. Høgskolen må derfor
regne AKU-studentene med når det gjelder biblioteksbudsjett og
biblioteksplanlegging.
Konklusjon
Det er håpløst å sette en pris på all utveksling
av informasjon, mellom høgskoler, mellom ulike bibliotektilbud.
Det vil bety et system a la sykkehusvesenets gjestepasientoppgjør,
men om beløp som er atskillig mindre enn kostnadene ved et sykehusdøgn.
Det vil fort føre til at prisen på den enkelte tjenesten blir
så høy at den vil komme i strid med ønsket om å spre
informasjon. Kostnadene ved administrasjon av et slikt system, kan lett
bli høyere enn beløpene som skal fordeles. Dessuten
er det slik at grunnlagskostnadene ved bibliotekene er relativt høy.
Lav produksjon vil derfor føre til høye enhetspriser, høy
produksjon til lave enhetspriser. Det er derfor samfunnsøkonomisk
hensiktsmessig å sørge for høy utnyttelse av
de samlede biblioteksressursene.
En må derfor konsentrere seg om bytteforholdet i tjenester. Det
betyr først og fremst at alle må bidra med noe i et solidarisk
nettverk. Første punkt på dagsordenen blir derfor å konsentrere
seg om de som i dag ikke bidrar i det hele tatt.
Om noen av bibliotekets tjenester:
Utlån av egen mediesamling:
Riksbibliotektjenesten beregner i gjennomsnitt en fornying av en boksamling
hver 10 år. En bok har alstå i gjennomsnitt en levetid på 10 år.
Høgskolen i Vestfold har et høyt utlån, slik at gjennomsnittlig
utlån for en bok vil være ca 8 i bokas levetid.
Her er det selvfølgelig store variasjoner. Mange bøker
har en levetid på langt over 10 år fordi de har et innhold
som ikke foreldes. Mange bøker blir kanskje bare lånt ut
en gang hvert 10 år, mens det er kontinuerlig etterspørsel
etter andre bøker.
Pensumbøker
Bøker som er pensum i ulike fag, er særlig etterspurt. Det
er ikke uriimelig at mange ønsker å få pensumbøker
gratis når alternativet er full pris i bokhandel. Ulempene
ved bibliotekbøkene er at man bare kan beholde dem en begrenset
tid.
Pensumbøker blir valgt til pensum fordi de ofte gir en god framstilling
av et emne. De vil derfor være aktuelle også for andre brukere
enn de som tar et studium hvor boka står på pensumlista. Som
gode fagbøker vil de ofte være det rette svaret på informasjonsspørsmål
rettet til biblioteket, og må derfor være tilgjengelige for
lånerne.
Jeg har personlig liten sans for moralisering over hva låneren
skal bruke informasjonen til. Vår oppgave er å stille informasjon
til rådighet, selvsagt begrenset innenfor de økonomiske
rammene vi opererer innenfor. Denne rammen gjør at vi må legge
begrensinger på svært etterspurt litteratur, enten den heter
pensumlitteratur eller er etterspurt av andre grunner. Denne begrensinga
går ut på at låneren må akseptere f.eks. kortere
lånetid, og at låneren må akseptere å vente på å få boka.
Egen samling / fjernlån
Vi har både et overforbruk og et underforbruk av fjernlån i
Norge. Vi har et underforbruk av fjernlån av spesialisert informasjon.
Når det finnes spesialisert informasjon i bøker f.eks. bare
i et norsk høgskolebibliotek, må det være et mål
at denne informasjonen skal kunne stilles til rådighet for hele landet.
Samtidig er det en stor mangel på eksemplarer i norske bibliotek.
Vi kan ikke løse denne mangelen på eksemplarer ved å låne
fra hverandre, hvis ingen kjøper inn informasjonen og oppbevarer
den. Elektroniske løsninger kan sannsynligvis i framtida bidra noe
til en løsning, men vi kommer ikke unna det faktum at noen må oppbevare
informasjon for at andre kan finne den.
Det betyr at bibliotekene må oppmuntres til å styrke sine
egne mediesamlinger, både av spesialisert litteratur til disposisjon
for fjernlån til andre bibliotek, og grunnlagslitteratur i nok
eksemplarer for å hindre unødig fjernlån fra andre.
Endelig forsøk på konklusjon
Det må være et mål å sikre det solidariske nettverk
mellom informasjonsleverandører så langt som mulig. Det
betyr at utveksling av informasjon og tjenester til ulike sluttbrukere
ikke bør bli gjenstand for kompliserte avregninger og byråkrati. Høgskolen
i Vestfold bør derfor fortsatt yte tjenester til de som er med
i byttehandelen med tjenester i informasjons/ bibliotekssektoren.
Høgskolen har imidlerid ikke forpliktelser overfor institusjoner/ grupper
som selv ikke avsetter midler til bibliotekstjeneste. Det betyr at vi snarest
må komme til en enighet/ avklaring når det gjelder Folkeuniversitetet.
Enigheten kan gå ut på at vi avslutter tilbud til disse gruppene
( noe som ikke er ønsket fordi vi da skyver oppgaver over på folkebibliotekene
) , eller at vi inngår avtale om en økonomisk kompensasjon.
|