Spøkefullt forord

Storgaten 55 ligger, som alle vet, rett overfor Domkirken på hjørnet av Kongegaten. Vi kan følge dens historie og eiere over 200 år tilbake i tiden. En gang var den byens største og flotteste gård. Mange kjente Tønsberg-navn er knyttet til  Kossegården, som den er blitt kalt 100 år . Det ville ha vært rimeligere å kalle den Hennegården etter en eier som for 150 år siden ga Storgaten 55 dens senere form. Han var en ung forretningsløve på Napoleonstiden. Vi skal senere høre hvorledes det gikk ham. Både for mann og hus kan det gå opp og ned her i verden.

Tønsbergs første ordfører eide gården. Dette gir oss et påskudd til å nevne Formannskaplovene av 1837. Med dem begynte vårt kommnuale selstyre, som ble folkeskolen for våre politkere og det praktiske grunnlaget for vårt demokrati.

Familien Koss som ga gården dens navn, het egentlig von Koss av Mecklenburgs uradel og hadde 14 blodsdråper i sitt våpen, korsfarerblod.

Forfatterinnen Clara Tschudi var fra Kossegården. Hun skrev bare om kongelige eller til nød fyrstelige personer. Selv omtaler hun sitt fødested som Kongegården, fordi det gikk rykter om att Håkon Håkonssons by-residens lå nær Kongegaten. Først i 1960 fant vi slottsmurene nærmere sjøen i Nedre Langgate ovenfor den gamle jernbanestasjonen.

Saken om bevilgning og bevaring av ruinene i Nordbyen ble behandlet av Tønsberg bystyre 28. oktober 1960. Begrunnelsen var denne:

De sakkyndige mener at Tønsberg har fått enda et historisk minnesmerke som må bevares. Kongsgården i Nordbyen kan ha gitt ramme for dramatiske sørgehøytideligheter og festlige opptrinn like fra fullføringen. I 1257 døde kongesønnen Håkon Den Unge i Tønsberg. Samme år ble søsteren, prinsesse Kristina, trolovet til den kastelianske prins Felipe. Det spanske frierfølget er beskrevet i sagaen med den festlige avreisen og prinsessens rike brudeskatt. I 1961 er det 700 år siden prinsesse Ingeborg av Danmark kom til Tønsberg på sin reise til Bergen, hvor hun ble viet til kongens sønn, den senere Magnus Lagabøter. Den tredje prinsessen som har tilknytning til Kongsgården, er Blanca av Namur som kom med et prakfullt følge til Tønsberg i 1335 for å møte sin brudgom Magnus Erikson. Kongsgården må ha vært et stort anlegg med brygge til sjøen og veg opp til slott og festningsverk på fjellet. I forståelse med Riksantikvaren har Bygningssjefen foreslått en ruinpark langs Nedre Langgate. Parken forutsettes knyttet sammen med minneparken til et sammenhengende parkbelte. For å realisere disse planer må byen erverve Storgaten 58 (Seeberggården) og ca. 250 m2 av hagen til Maskinistenes Hus.

Etterhvert ble Kossegården en leiegård. Men ikke en helt alminnelig sådan. Originale leieboere manglet den i hvert fall ikke. Den kjente lege Niels Dannevig drev praksis i gården før første verdenskrig. Så kjøpte han Storgaten 56 som senere ble Maskinistenes Hus. Hele byens "onkel Erling" Ebbesen bodde i første etasje. Den eksentriske fotograf Fredrik Wilhelm Kørner holdt til ovenpå. Han bestyrte gården for sin slekning dr. Ditman Bjerkelund som eide gården fra 1916 til 1942, da Linda Sørensen kjøpte den. Kørner kunne opptre i tysk kavalleriuniform og fortelle om skatter gjemt på loftet.

Under siste verdenskrig ble leilighetene delt opp og mistet meget av sitt patrisierpreg. Eiendommen har forøvrig vært fredet siden 1924, slik at den vanskelig kunne nyttes økonomisk. Og den brant ikke heller. I over 200 år har Storgaten 55 vært sammenhengende forsikret i Norges Brannkasse. De gamle branntakstene har gitt fylkeskonservator Erling Eriksen verdifullt materiale til dette skrift, som Brannkassen har hjulpet oss til å gi ut.

For det ble jo til at kommunen kjøpte gården, i 1967 med støtte av Stiftelsen Gamle Tønsberg. - Kossegården er virkelig verd en kjøpskål, i hvert fall en festlig skål, - ville onkel Erling sagt.

Storgaten 55 har vært ramme for storartede fester, rikdom og skjønnhet, men også for nederlag og dramatiske tragedier. Spøker det ikke også i gården? - Jovisst, sier pålitlige vitner og forteller om raslende lenker og dype sukk fra mørke kjellerrom. Bleke herrer med kalvekryss knirker i trappene, mens gjennomsiktige kvinneskikkelser forsvinner som gufs i porthvelvet,

Og så? Hvilken skjebne står gården ovenfor nå den er blitt kommunal? Turistsjefen får sine kontorer på hjørnet, der kong Oscar II i sin tid overnattet. Også andre planer blir drøftet. Riksantikvaren er interessert. Kossegården er malt og beskuet fra alle kanter. Den drømmer om en ny æra.

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]
 

Menneskene i Kossegården

Bøker kunne skrives om skjebner knyttet til den flotte empiregården ved Tønsberg Domkirke.

Men moderne mennesker leser ikke tykke bøker. De vil ha stoffet konsentrert. Bare historiske høydepunkter fanger vår interesse.

En slik bølgetopp i gårdens og byens historie var Johan Friedrich Riis Henne. Han var født i 1777 og sønn av soknepresten i Brunlanes, Andreas Christian Henne og fru Christine, født Bisgaard.

Et par og tyve år gammel var unge Henne grosserer i Tønsberg og generalagent for et stort tekstilfirma i Manchester. Dette var i det nye århundres første år. Napoleon seirer på alle fronter og stenger Europas havner for Engelske varer. Sjøfarten blir en slags ærerik smugling, spennende og innbringende.

Allerede i 1804 eide Henne Tønsbergs største fartøy, fregatten "Helsingør". Skipet forliste i 1805. Henne bygde et nytt, "Thetis", og bragte verdifulle varer til landet. Etterspørselen var stor, og prisene steg. Tiden drysset gullstøv over alt han stelte med. Han kjøper eiendommer rett ovenfor den forfalne Lavranskirken. Mens kirken forsvinner sten for sten i årene 1810 - 1814, får den ettertraktede ungkaren byens største privatbolig med forsiringer i den nye keiserstilen. Velkledde tjenere åpner den flotte døren for embetsmenn og rike kjøpmenn som kommer med sine fruer og gifteferdige døtre.

Men lykken er lunefull i krigstider. Sikker kan ingen være, heller ikke Hennes oppdragsgivere i Manchester. Oppgjørene kommer ikke lenger regelmessig. Postgangen er vanskelig. I 1807 er Danmark-Norge med i krigen, og England er nå et fiendeland. Henne dekker sitt firma ved å opptre som eier av dets tilgodehavender. Det farlige spillet går videre.

Henne får nye kontrakter og blir grosserer i kolonialvarer. De er også etterspurt. Men "Thetis" blir tatt av engelskmennene og prisedømt. Gjennom de syv krigsårene går Henne som en av byens rikeste menn. Sammen med familiene Stoltenberg og Bull er han blandt de største bidragsyterne til et norsk universitet som kong Fredrik har lovet landet, uten å bestemme hvor det skal ligge. I 1813 ga folket sin tilslutning til tanken ved en innsamling. Tønsberg hadde bare ca. 1500 innbyggere. Men byen hadde Slottsfjellet, Norges-historie og offervillige borgere.

Så kom freden med nye sensasjoner. Norge blir en gavepakke mellom stormaktene. Ryktene går, også dette at de nye rike ikke er så rike lenger. Henne svarer sine kreditorer at de må vise tålmodighet. Andre ting teller mer. Patriotiske bordsanger strømmer fra det opplyste huset ved kirkeruinene . Grosserer Henne er ikke slått ut. Han kjører rundt med sin unge brud, Margrethe Christine Ruge (1795-1835).  Hun er vakker og av god familie. Faren, oberstløytnant Otto Ruge, døde fra 13 barn, som ble fordelt i familien. Margrethe var to år da faren døde.

Dette er i 1817. Fallittenes tid er begynt. Et siste svimlende år holder Henne det gående. I foretningslivet lykkes intet lenger. Selv pengene mister sin verdi. En hevngjerrig skjebne synes å vaske gullstøvet vekk med en terpentinklut. Grosserer Henne har verken varer eller kreditt. Han gir opp og dør høsten 1818.

Det året var det åtte store fallitter i Tønsberg. Hennes er den største. Hans unge enke klarer ikke påkjenningen. Hun blir lam og må bæres ut av huset. Kreditorene tar alt. Gården blir lenge stående tom.

Den nye eier av Storgaten 55 er en annen type. Kjøpmann Christopher Seeberg (1794 - 1846) er også skipsreder og en initiativrik forretningsmann. Han slår ikke stort på. Industrien er på trappene. Det gjelder å foredle produktene. Selv små penger teller. Seeberg driver et lite tobkkspinneri i bakgården og brennevinsbrenneri i kjelleren. Stall og fjøs har han også, lager i bakgården og krambod til gaten. På den andre siden var det åpen tomt til sjøen med opplagsplass. Seeberg var stor eksportør av trelast. I 1835 skipet han 30 båtlaster til Dannmark. Han eide også Storgaten 36 ved torvet hvor han drev manufakturhandel.

Langsomt kom byen til hektene igjen etter krisen. De store er borte. De nest største er ikke små, men de er forsiktige. Sammen med kjøpmann Jacob Nissen er Seeberg oppnevnt som borgerrepresentant. Nå kommer den nye selvstyreloven for kommunene, og formenn og representantskap (bystyre) skal velges av byens stemmeberettigede borgere. De to oppnevnte er selvskrevende formenn. Dessuten velges kjøpmann Peter Ambrosius Bruun og glassmester Johan Dannehl. Som representantskap velges i denne rekkefølge etter stemmene - bare 29 borgere stemte: 1. garvemester Abraham Wilhelmsen, 2. kjøpman Thomas Hvistendahl, 3. høker Christian Andersen, 4. kjøpmann Frans Bull, 5. kjøpmann Hans Seeberg jr., 6. kjøpmann Peder Melsom, 7. høker Thor Henrik Bruu, 8. megler Nicolay Bruun, 9.høker Andreas Zachariassen, 10. kjøpmann David Faye, 11. kjøpmann Joh. Dietrichs og 12.bakermester Ole Lunnevik.- Altså 6 kjøpmenn, 3 høkere, 2 håndverkere og 1 megler. Tønsberg-kjøpmennene var ofte grosserere og redere. Høkerne var detaljhandlere uten kjøpmannsprivilegier.

Kommunens første forhandlingsprotokoll er i behold, sirlig skrevet med gnidret, gotisk skrift. Referatet fra det første formannskapsmøtet er gjengitt slik:

Aar 1837 den 18de April sammentraadte Formændene for Tønsberg Bye for imellom sig at vælge en Ordfører og Viceordfører. Valget foregik ved skriftlig Stemmegivning, og blev til Ordfører valgt Kjøbmand Christopher Seeberg med 3 stemmer, til Viceordfører Kjøbmand P.A. Bruun med 2 Stemmer. Da intet videre i denne Sag var at foretage blev Mødet hævet.
C. Seeberg     P.A. Bruun      J.Nissen      Joh. Dannehl.

Protokollen er knyttet til oktober 1850.

Ordfører Seeberg kom bare til å lede ett representantskapsmøte. Det var behørig kunngjort ved oppslag og "omtromming". Og det avgjorde en sak - ansettelse av en underlærer ved almueskolen, med 100 spesiedaler i årslønn.

Seeberg var lenge syk, men klarte å holde sine forretninger gående. De siste årene bodde han på sin gård Lensberg i Sem. Hans eneste sønn bygde Storgaten 58, rett over gaten, hvor han oppdro ti barn. Seeberggården var en ansett familiegård i mer enn 100 år. Den rives høsten 1969, som kommunal eiendom. Riksantikvarens folk grov etter kongsgårdruiner, og  de fant dem.

I 1846 ble skipsreder Peter Tschudi (1812-1900) eier av Storgaten 55. Industrien var kommet, og aktive mennesker er ikke lenger så stedbundne. Både Tschudi og hans hustru Verena kom fra Sveits. Han overtok Vallø Saltverk etter at Carl Stoltenberg og Niels Bull ga opp driften. Men det var skipsfarten under Krim-krigen som ga Tschudi hans sterke økonomiske posisjon. Datteren Clara Tschudi er født i Storgaten 55 i 1856. Men "kongegården" i Storgaten kan ikke ha betydd så meget for henne. Allerede 5 år gammel flyttet hun med sine foreldre til Vallø.

Både Peter Tschudi og Christopher Seeberg var blant de 27 klubbherrer som i 1844 dannet et interessentselskap og kjøpte Storgaten 48 "til Samlingssted og Festivitetslokale for Klubben Harmoniens Medlemmer". Om denne forening skriver maleren Vincent St. Lerche i sin bok "Fra det gamle Hjørneskab - Skidser fra en Smaaby i Firtiaarene":

Hver Tirsdag var det Varmmadaften paa Klubben. Den var Byens aristokratiske Institution. At blive stemmeberettiget Medlem af denne var det høieste Maal for enhver fremadstræbende Familiefaders Ærgjærrighed. Og klubbens Patriarker vaagede over at dette Maal ikke var saa let at naa.-

I 1861 kom så Koss-ene til Storgaten 55. Først byfogden, så sakføreren. Om den gamle familiens norske gren er det skrevet to slektsbøker. Begge skildrer den første norske von Koss. Han var en fargerik skikkelse og fikk en dramatisk død, beskrevet i et heltedikt av Jacob B. Bull:
 

Det var Kaptein Christpher Koss
af Skedsmo Kompani,
en Mand av mod, en Mand av Trods,
som kunde staa, som kunde slaas,
ja slaas for ti.

Byfogd Peter Henrich Koss (1796-1851) og hans sønn Peter Christian Falck Koss (1822-1903) var mindre dramatiske skikkelser. Byfogden var i 1845 stortingsrepresentant fra Tønsberg for en periode. Han var en streng, men rettferdig mann. Sønnen tok opp farens interesser for offentlige saker og bar dem frem. Sakføreren hadde flere tillitsverv og var i mange år medlem av bystyret. Hans sønn, Melchior, solgte gården og ble banksjef i Christiania.

Aksjemegler og banksjef Eduvard Fagelund-Gjersøe var den siste av de gamle eiere som fikk et dramatisk liv. Han hadde sine beste år i en økonomisk beveget tid. Under forrige verdenskrig var han virksom forretningsmann i Tønsberg med egen bank og planer om et moderne familieslott. Det skulle ligge på byløkken i sydøst, opprinnelig utskilt fra eiendommen Gunnarsbø. Men tiden sa nei, både til banken og til "Gjersøehus" som istedet ble katolsk sykehus med kapelI.

Senere eiere av Kossegården her nyttet den som leiegård og kjempet med små leier og påtrengende vedlikeholdsutgifter. En av de siste som kastet glans over eiendommen var overrettssakfører Erling Ebbesen (1876-1957). Få Tønsbergborgere var mer populære i sin krets. Samtidig var han beskjeden. Han gjorde gjerne et nummer av at hans eget ikke var blant de store. Men det var farens. Erling Ebbesen beudret sin far, presten, postmesteren og stortingsmannen. I hans hjem vanket Bjørnstjerne Bjørnson, Wollert Konow, Wilhelm Wilhelmsen og Edle Hartmann. Under sitt psevdonym Sfinx skrev hun om Just Bing Ebbesen- Muntrasjonsråden fra Tønsberg var en født skuespiller både innvendig og utvendig. Kunstneren i faren fortsatte i sønnen - i all beskjedenhet, ville han selv ha sagt. Hele sitt liv dyrket han den stillferdigste av alle kunstartaer, akvarellen. Med lette, karakteristiske strøk bevarte han gamle Tønsberggårder og bystrøk som sto for fall.

Ebbesens akvareller er meget ettertraktet. Selv fikk han ikke så meget for dem. Forretningsmann var han ikke. Han averterte -en så godt som ubrukt sakførerforretning til salgs, - og ble bankrevisor.

I mellomkrigstiden bodde han i Kossegården med sin kone Signe, født Holtan og barna, i første etasje mot kirken. Gården var ikke så flott lenger. Men det var en rommelig og rimelig leilighet, ikke langt fra Klubben. Ebbesen var et strålende selskapsmenneske, men litt brydd over den oppmerksohet han vakte. Han skrev leilighetsdikt og selskapssanger. Gjennom mange år kunne det knapt feires et jubileum i Tønsberg uten at Ebbesen ble mobilisert.

Til brannkorpsets 50-års jubileum 1. juli 1935 måtte onkel Erling i ilden. Hans prolog ble lest på festen i brannstasjonens garasjer. Vogner og utstyr var kjørt ut, og langbord dekket for 83 brannmenn med ordfører Arne Aas, rådmann Anders Rørholt, øl og pølser. I et av versene i prologen skildres en historisk brann:
 

I Lavranskirkens tårn står menn og stirrer,
mens kirkens spir hvert et stormkast dirrer.
Hva er det for et lysskjær dypt dernede?
Et gnistregn fyker op fra Øvre Strede,
og hvirvlende i dans mot himlen når den den
tjærekledte gavl på Brødregården.
Et angstfyldt øieblikk, og klokken sender
sitt stormrop gjennom natten---byen brenner.

Ebbesens kunstneriske talent gikk på selve livet. Han gledet seg over det. Fordi han ikke stilte de store kravene, var han tilfreds. Da det ebbet ut, var han takknemlig for det han hadde fått.

Forfatteren er en fjern slektning av Erling Ebbesen og hadde gleden av en viss kontakt. Av og til kom han innom i kontortiden med en sammenrullet akvarell. En gang høsten 1957 ringte han privat. Han ba om unnskyldning, men han ville bare ønske alt godt. - Jo takk. - Selv hadde han det ikke så verst, men han ble gammel. Takk og adjø.- Slik hadde han ringt rundt til venner og kjente like før han ble bragt til sykehuset, for siste gang.

Av andre leieboere fra mellomkrigstiden vil vi nevne gamle frøken Hedvig Hvosleff. Noe arbeid eller yrke hadde hun egentlig ikke. Likevel var hun en travel dame som fikk sine dager til å gå med tusen små gjøremål for seg selv og andre. Svært mange søndager var hun invitert til Ebbesens til middag. Dyktige frøken Borghild Bjerke hadde også nok å gjøre. Hun drev en ansett husholdningsskole i annen etasje. Enslige og dannete personer kunne treffe avtale om middagsmat servert av elevene i en særskilt spisestue. Kossegården var kansje ikke så fin lengre. Men den var respektabel.

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]

Og spøkelsene -

Andre byer av ringere alder og verdighet skilter med fine spøkelser. I England nyttes de i turistøyemed. Vi tar avstand fra en slik kynisme. Gode spøkelser har sin betydning både i norsk folklore og ikke minst i vår bys historie.

Moderne mennesker er tilbøyelig til å overse gamle spøkelser. De har ikke trygd og forekommer sjelden i fjernsyn og radio. Det er synd, denne manglende interesse for spøkelseshistorier, mener vi. . . . For å aktualisere stoffet har vi foretatt et lite eksperiment:
En båndopptaker ble installert i Kossegården med fangsnor til særlige kriker og kroker, der herren med kalvekrysset fortrinnsvis forsvinner som den ånd han er - - -.

Referat fra båndopptak, gjenspilt 14. oktober 1969:
Ding, dang dong (her høres tydelig tolv slag fra klokken i Domkirken).
- Hallo folkens! Jeg er fullt oppmerksom på snoren og fonografmaskinen.
Den går langsomt runt, og jeg forstår at den dermed oppfanger alle lyder i lokalet. Noe lignende har jeg sett i fotograf Kørners tid. Meg lurer man ikke. Men jeg har ikke noe imot å gjøre meg kjent, tvertimot. Det er såvisst ikke for min egen fornøyelse jeg vandrer disse trekkfulle trapper og ganger. Menneskene tror ikke lenger på oss. Derfor tar vår gjengangertid aldri slutt. Se for eksempel på min ulykkelige - kollega, får jeg vel si. Jeg mener gamlemor Gribenille som slo sin man ihjel under et ordskifte. Nå svinser hun omkring om nettene for å advare folk mot å gi etter for lysten til å ha det siste ordet.

Og den elendige Jockum! Et hjertegodt spøkelse, men også noe forsoffen naturligvis, og uvitende. Kan ikke stave sitt eget navn engang! Men han skriver seg da også fra en tid da det verken var framhaldsskole eller etterhaldsundervisning for almuen. Før de unge herrer på Eidsvoll gikk inn for rimeligere lover her i landet, vokste han opp som uekte sønn både av mor sin og av sammfunnet. Han ble kaggestrøket, brennemerket og pisket for den minste forseelse.

En jul Trugls vekter var godt i pussen, snublet han over Jockum som lå og sov utenfor et bakerivindu, der god lukt og varme strømmet ut. Vekteren ble så arg at han arresterte Jockum på flekken. Men da arresten var full allerede, ble det leiet et kjellerrom med jernstenger for vinduet. Just, nettopp, i denne gården. Og her ble Jockum stengt inne. En sekk høy og en brødskalk ble kastet inn til ham. Men vekteren og byfoden og magistraten og begge rådmennene glemte jo stakkars Jockum i juletravelheten. Over romhelgen begynte det å lukte fra kjelleren. Så ble da den lille delinkventen funnet, kold og stiv. Den døde ble bragt til kirkegården i en brennevinstønne. - Jockum ble kaggerullet til sin grav! ble det sagt på kroene.
Og folk lo så de rystet.

Men magistraten likte ikke saken, og presten nevnte i sin søndagstale at - en viss glemsomhet kanskje vil gå igjen i byens samvittighet for noen tid.- Og det gikk troll i ord. I syv slektsledd har Jockum nå vandret hvileløs i denne byen på det at mennesker ikke må bli glemt verken i kjellere eller andre steder.

Hva meg selv anbelanger, har jeg min egen samvittighetsgjeld å drages med. Det får være med de dalerne jeg ikke gjorde opp for. Og skitt i skatten til kommunen. Men det var noen skillinger jeg ikke betalte. De plager meg!
Apropos kommunen, så hører jeg at den har ervervet denne gården. Må jeg få overbringe ærbødige hilsner fra et nå helt komunalt spøkelse. - - hm, - hm, - yi-yu-uye-spi-spo-li-e-ov-ta!
Nedskrevet og bevitnet: R. Brevig : turistsjef     T.Ekvald : sekretær v/overformynderiet

Vi har forelagt de spøkelseaktige sluttlydene for billedhugger Carl. E. Paulsen og en båndopptagerspesialist og fått denne oversettelsen: - Tiden er ute for oss spøkelser. Nå får levende mennesker overta.-

Tiden og Tønsberg

Den siste del av 1700-tallet og de første år av 1800-tallet var, økonomisk sett, en lykkelig tid for byen. Handel og skipsfart florerte. Byen fikk et velstående handelspatrisiat. Den jevne borger bedret sine kår. Byens folketall stiger, fra 1281 innbyggere i 1769 til 1543 innbyggere i 1801. Byens flåte øker, fra 17 fartøyer i 1750 til 118 fartøyer i 1806. På dette tidspunkt er Tønsberg landets tredje største sjøfartsby med bare Bergen og Arendal foran seg. Også kommunen får mer å rutte med. Mens byens regnskap i 1730-årene vanligvis utviste en sluttsum på godt og vel 200 riksdaler, er man i 1796 kommet opp i 1126 riksdaler. En rekke oppgaver kunne løses. Gater blir brolagt, får fortau og rennestener. Nye gatelykter lyser opp. Innkjørselsvegen fra Nøtterøy blir tørrlagt og utvidet. Ny rådstue oppføres. Brannvesenet moderniseres, får nytt sprøytehus og nye sprøyter. En rekke nye hus oppføres i tidens stil, klassisismen. Andre hus av eldre årgang moderniseres og preges på denne måten av tidens stilidealer. Til den siste gruppe får man helst regne Storgaten 55.

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]

"Omsteds Gaard"

Lengst mot nord til Storgaten, dvs. nord for det nåverende portrom, ligger den tidligere selvstendige bygning, matr. nr. 28-29, også kalt "Omsteds Gaard". De skriftlige kilder gir intet grunnlag for datering av denne del, men den går i alle fall så langt tilbake som til 1807. Bygningen beskrives da som følger: "En tømret beklæd og steentækt 2 Etage Hovedbygning til Gaden 29 1/2 AL. lang og 12 1/2 AL. dyp til 8 værelser, Kiøkken med Skorsteen og Bagerovn, 6 Kakkelovne."

Kjøpmann Hans Omsted var blitt eier av eiendommen i 1796. Som matrikkelnummerne viser, har man her opprinnelig å gjøre med to eiendommer. I 1777 hører man imidlertid om matr.nr. 28 at "Huusene ere nedrevne og Tomten henlagt under nest følgende Nummer". Eier var da Envold Hansteds enke. I 1789 overtok Henrik Bærentzen, og deretter Omsted.

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]

Gaten som forsvant

 Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]
 

"Nicolai Waagers gaard"

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]
 

Krambodsfløyen

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]
 

Mange hus blir ett

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]
 

Senere eiere

1846-61: Skipsreder Peter Tschudi

1861-1906: Koss, først byfogd Peter Koss,
senere hans sønn sakfører Peter Christian Falck Koss

1906-16: E. Fagerlund-Gjersøe

1916-42: Ditman Bjerkelund

1942-63: Linda Sørensen

1963-67: Rolf Sørensen og Rigmor L. Weik

1967: Tønsberg Kommune overtok eiendommen med bistand fra Stiftelsen "Gamle Tønsberg".

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]
 

Senere forandringer

Inn mot gårdsplassen, like til høyre idet man kommer inn porten, oppførte Christopher Seeberg nok en fløy. Her drev han tobakkspinneri. En beskrivelse fra 1837 lyder:

"En Fløibygning af Tømmer i østre Side af Gaarden, 2 Etager, 10 AL. lang og 10 AL. dyb, til Tobaksspinderi og Bryggehus med Skorsteen, Bagerovn og indmuret Gryde samt 6 Fag Vinduer og en Kakkelovn." Seeberg etablerte forøvrig også et brennevinsbrenneri i den nordlige del av hovedfløyen.

Det mest radikale inngrep i bygningen fant sted umiddelbart før første verdenskrig. Da ble hovedfløyen mot Storgaten forkortet med 6-7 meter, idet den nordligste del av den gamle Omsted-gård ble fjernet.

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]

(1837-92) er en av Tønsbergs mest
kjente kuntnere. Fra sine mange reiser
har han malt, tegnet og skrevet.
Særlig er hans hyggelige malerier fra
kirker og klostre populære. Hans
Tønsbergskisser har snert og humor.
Tegningen i starten av dokumentet
er fra boken"Det gamle Hjørneskab".
De ærverdigeherrer i ivrig samtale er
byens støtter fra 1840-årene.
Bildet med sleden,
er fra samme bok. Bygningen til
høyre på bildet oppfattes
gjerne som Klubben, Storgt 48.
Men portalen er fra Kockegården
lenger oppe i byen, og andre detaljer
er heller ikke riktige. Lerche har laget
tegningen etter fantasien. Kansje
har han vært i varme land og drømt
seg tilbake til norsk vinter og tirsdagskvelder
med avkokt torsk og poteter.
Tekst  og tegning til høyre på denne side
er fra boken "Med Blyanten" (1873).
Tegningen viser "Polti-Steffensen", tykke
"Thomas med trommen" og "Kristoffer Vægter",
alle i sin tid velkjente byskikkelser.
Bildet på midtoppslaget, er en av Ebbesens
akvareller med Kossegården til høyre og
Seeberggården til venstre. Den siste er nå revet.
 

Til: [Toppen]  [Innholdsfortegnelse]