Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie

Innhold: 

Forord Stokke biblioteks 75-års beretning

Som lokalpolitiker i Stokke har jeg i en del år hatt det privilegium å arbeide med kultursektoren i kommunen. Jeg velger å kalle det et privilegium fordi kulturlivet i Stokke er så mangfoldig og mangeartet, og fordi det utvises et så stort engasjement fra bygdefolkets side innen de fleste grener av kulturområdet. Noe av det mest tilfredsstillende er at de fleste av aktivitetene er «selvgående», det vil si at det finnes interesse og engasjement nok til å starte kulturelle aktiviteter, og til å holde dem igang, mer eller mindre uavhengig av offentlig støttetiltak. 

Dette med varierende grad av offentlig engasjement må til en viss grad også sies å være tilfelle med biblioteket i Stokke opp gjennom historien. Til tross for tidvis manglende interesse, ja endog direkte vanskjøtsel fra kommunens side, har biblioteket overlevd på forskjellige måter og på forskjellige steder, og etter hvert utviklet seg til å bli hva det er i dag. Dette forteller oss noe om hvor viktig bøker og lesning har vært og er for folk i Stokke. 

Det er visse særtrekk som slår en når en leser gjennom 75-års beretningen, og et par av disse ser ut til å ha fulgt biblioteket gjennom alle år og er like aktuelle i dag. Jeg tenker da først på de allerede nevnte økonomiske fortredeligheter. Dernest på det faktum at det er de dyktige og engasjerte personer, for ikke å si personligheter, som med jevne mellomrom har dukket opp, og med sin innsats og iver har sørget for at biblioteket har kunnet overleve og utvikle seg. 

Jeg vil gjerne benytte denne anledning til å takke disse personer, ingen nevnt og ingen glemt, for den innsats de har gjort og fremdeles gjør for biblioteket i Stokke. Vi har et bibliotek vi har all mulig grunn til å være stolte av. Spesielt er det gledelig og viktig at det har greid å befeste sin stilling så sterkt i de senere år med den enorme konkurranse det er på mediafronten. Boken - tankens barn - er viktigere nå enn noensinne før. 

På vegne av Hovedutvalget for kirke - kultur og fritid i Stokke vil jeg få ønske Stokke bibliotek til lykke med 75-års jubileet, og ønske alt godt for framtiden. 

Hans E. Moholt.

Stokke biblioteks 75-års beretning

Forløperne - Velforening og Stokke Almuebibliotek

     Allerede i 1812, året etter at Universitetsbiblioteket (vårt nasjonalbibliotek) var opprettet, besluttet Stokke Sogns Vel å bruke 30 riksdaler til bokkjøp. Interessen for bøker avspeiler seg også i det at dette var den første beslutning Vellet gjorde. Og bøkene skulle være slike som «kunne tjene Almuen til Veiledning i dens Håndteringer.» Det nystiftede Vellet talte forøvrig 14 medlemmer som hver bidro med fem riksdaler i årlige bidrag. 
     Hvordan det gikk med Vellets boksamling og leselysten har vi ingen opplysninger om. Men vi må regne med at Vellet har vært en slags «læseselskab» men vel å merke skulle disse bøkene utlånes til også andre enn Vellets medlemmer. Disse leseselskapene som ble opprettet i enkelte kommuner i første halvdel av 1800-tallet ble forløperne for de senere almuebibliotekene. Men de fikk ingen offentlig støtte før i 1838. 
     I 1856 tar så formannskapet initiativet til opprettelsen av et almuebibliotek i Stokke Prestegjeld. I formannskapsdokumentene fra dengang heter det at «til en sådan Bogsamling er omtrent indkommet 32 Spd og anskaffet bøker for 25 Spd 98 sk. Bibliotekets regler skulle være grunnet på Kirkedepartementets regler fra 1839. Lensmann Falsen og dr. L. Freng påtok seg å skrive utkast til almuebibliotekets statutter, som så ble godkjent av både formannskapet og representantsamlingen, (herredstyret). 
     Nok en pekepinn om at den boklige interessen var sterk i Stokke finner vi i tidsskriftet Folkevennen, utgitt av Selskapet for Folkeopplysningens Fremme. Bladet hadde som formål å «virke til Folkets Oplysning med særlig Hensyn til Folkeaandens Vækkelse, Udvikling og Forædling». Dette bladet for kunnskapstørste hadde åtte abonnenter i Stokke - og blant disse var Stokke Almuebogsamling. De øvrige abonnentene var sogneprest H.C. Ross, kirkesanger R. Dahler, kirkesanger N.P. Søndreborge, skibsfører H. Christensen, gårdbruker H.H. Kroken og proprietær B. Mohn. 
     Hvor de få bøkene til Stokke Sogns Vel holdt til huse vet vi ikke sikkert, men det er vel grunn til å anta at sogneprest Peder Grønbech som var selskapets formann, hadde dem i sin forvaring. Men Grønbech døde allerede i 1814, og mange av de sosiale tiltak han hadde satt i gang, visnet bort etter hvert. Når det gjelder almuebiblioteket som herredsstyret sto bak, vet vi ikke med sikkerhet hvor dette holdt til før i 1873. 

Utlån gikk i glemmeboken
     Vi vet dessverre lite om utlånsvirksomheten ved de to første bibliotekene i Stokke. Men beretninger fra andre almuebibliotek rundt i landet forteller at almuen var ivrige lånere. Og at sognepresten ofte var en foregangsmann når det gjaldt «å tilskynde til boklig lærdom». Likevel er det ting som tyder på at almuebiblioteket etter hvert nærmest gikk i glemmeboken. Grunnen var nok at kommunen ikke bidro til pengestøtte til nye bokinnkjøp. 
     I 1889 skriver bibliotekar og lærer Hans Sørensen i Melsomvik i et brev til ordfører M. Gjem at «i 1873 blev det hele bibliothek forflyttet hertil og var det da bestemt at jeg skulle have kr. 12,00 årlig som bibliothekar; dette fikk jeg også de første år, men da bibliotheket ikke fikk bidrag af kommunen, kom det rent i forfald og udlån måtte standses. Jeg bad pastor Jønsberg om at bli det kvit på en eller anden måte, men deraf blev det intet.» Sørensen hadde biblioteket i den gamle skolestua i Melsomvik. 
     Han opplyser samtidig at første halvdel av almuebibliotekets bøker beror på Ramsum skole, der kirkesanger Paul Holhjem er bibliotekar. Om utlånene der skriver Holhjem i et brev til herredsstyret i 1889: «Der var nogle faa Laantagere i 1876, -79 og -80.» Et annet vitnesbyrd om at biblioteket var i forfall i 1870- og 1880-årene får vi i et brev datert 1886 fra den nystiftede Ynglingeforeningen som nevner at den vil opprette sitt eget bibliotek, og sier: «der skal eksistere et gammelt Sognebibliothek, der i lengere Tid ikke har vært benyttet». Ynglingeforeningen ber så om å få overta biblioteket og dets midler. Det er ikke noe som tyder på at herredsstyret gikk med på forespørselen. 

Hva våre oldeforeldre leste
     Formålet med de første leseselskap og almuebibliotek var i første rekke å råde bot på den mangelfulle skoleopplæringen. Rasjonalistiske prester gikk i brodden, og de innkjøpte bøkene skulle tjene «Almuen til Opbyggelse eller utvidet Kundskap i Bondens Næringsvei eller til almindelig for ham passende Oplysning eller til behagelig og lærerig Underholdning». 
     Skulle folk flest lese annet enn Bibelen og salmeboka, måtte de som regel ty til almuebiblioteket. I bibliotekar P. Holhjems fortegnelse over boksamlingen i 1889, ser vi at man ved Ramsum skole hadde 126 bøker, mens den andre halvdelen av Stokke Almuebogsamling som fantes i Melsomvik hadde 71 bøker. Hva slags bøker var dette? Ja, hva leste egentlig våre oldefedre? 
     Fortegnelsen fra Ramsumbiblioteket i 1889 gir en pekepinn om «bredden»: 20 av bøkene var religiøse bøker, fem var historiske bøker, åtte av bøkene var romaner og fortellinger mens 32 bøker hadde diverse innhold. I denne bokfortegnelsen er det også gjort merknad om hvilken stand den enkelte bok var i - og det kan kanskje fortelle oss noe om hvor mye boken var lest. Det viser seg at de fleste bøker var i «god» eller «meget god stand». 
     Men om boka «Omrids af Dyre og Planterigets Naturhistorie» heter det at den var «udslitt», og boka om Griffenfelds liv var i «klejn» forfatning, - så var det også en beretning som måtte interessere mange.     Av andre bøker Stokke Almuebogsamling dengang kunne by på, kan nevnes «Om oppdragelsen», «Sveriges historie», «Krigserklæring mot Brændevinet», «Om biavlen», «Den norske Træskjærerkunst» og «Landsmålet i Norge» av Ivar Aasen. Kanskje ikke rart at «Fortellinger af Norges historie» var utslitt. Det samme gjaldt «En Fjeldbygd» - en meget interessant bok om en bygd i Østerdalen, skrevet av N.R. Østgaard. 
     Men litt pussig at «Kjøernes Melkeevne» fra 1845 var i «meget god» forfatning - om man tolker det slik at den var relativt lite lest 43 år etter utgivelsen. Ellers er det tydelig at man hadde satset mye på Luthers skrifter. Bøker med kontroversielt eller åpenbart radikalt innhold leter man forgjeves etter i bokfortegnelsen fra 1889. 
     I løpet av de 33 årene fra almuebiblioteket ble opprettet i 1856 og fram til 1889 hadde biblioteket bare skaffet seg rundt 200 bøker. Dårlig kommunal økonomi sammen med ennå ikke vakt interesse for bøker - tankens barn -får vi anta er årsaken. Det kan også være at enkelte har vært medlemmer av Arbeiderforeningen i Tønsberg, som i 1868 opprettet byens første bibliotek, og som allerede i 1870 besto av 1400 bind. 
     Fra 1889 og fram til 1914 da Stokke folkeboksamling ble opprettet hører vi ikke mer til almuebibliotekets virksomhet - om det var noen virksomhet i det hele tatt. Opplysninger fra de to bibliotekarene tyder på at begge bibliotekene sannsynligvis ble nedlagt i praksis. 

Med bakgrunn i en basar

     Folkebibliotektanken har modnet sakte i Stokke i årene fra århundreskiftet og fram til 1914. Men den 26. januar det året nedsatte herredsstyret en komite med tanke på å opprette et kommunalt folkebibliotek. Det kan i denne sammenheng nevnes at Vestfolds første folkebibliotek var opprettet i Sande allerede i 1894. Komiteens formann ble kirkesanger Kristian Andersen, som hadde med seg Kristian Engen og J. Eng. 
     Hva så med de folkevalgtes velvilje når det gjaldt penger til folkebiblioteket? Stokke kommune bevilget 100 kroner. Foreningen Myren bevilget 50 kroner og Arendals ungdomsforening støttet med 25 kroner. «Med tilsvarende statsbidrag ville det bli et beløp av kr. 350,-, hvilket beløp komiteen fandt altfor beskedent til grundlegelse av boksamling i Stokke hovedsogn og filialer i Skjee og Arendal», skriver komiteen i sin protokoll og minner samtidig om at man trengte inventar samt midler til bibliotekarlønn. 
     På vårparten 1914 ble forøvrig folkebibliotekets faste styre valgt. I tillegg til de ovennevnte tre komitemedlemmene ble valgt fru Helga Berg, Tufte. Styret ble enige om at en basar kanskje kunne løse folkebibliotekets økonomiske problemer. Og det gjorde den, på kort sikt, når den først ble holdt i dagene fra 26. til 30. januar 1915. Kr. 760,65 ble basarens nettogevinst, et beløp som skulle tilsvare rundt 10.000 kroner i dag. Samtidig fikk man melding om at statsbidraget for budsjettrammen 1914-15 ble på kr. 158,60. 
     Pengesummen man nå hadde strakk til å kjøpe bøker i Cammermeyer bokhandel i Oslo for kr. 501,08 og samtidig bruke kr. 220,34 til innbinding. Hvilke bøker man kjøpte inn og antallet sier styreprotokollen intet om. 

Åpnet 1915
     I styreprotokollen fra 18. oktober 1915 nevnes det at de to kirkesangerne Kristian Andersen og Kristian Engen samt Nils Husum, Elverhøy, deltok, og at styret hadde ansatt sistnevnte som bibliotekar med en årslønn på 75 kroner. Når og hvem som tilsatte bibliotekaren blir ikke nevnt, men vi må vel regne med at bibliotekstyret sto for ansettelsen. 
Litt underlig er det at protokollen ikke forteller noe om når Stokke folkebibliotek ble offisielt åpnet for publikum. På det ovennevnte møtet ble det nedskrevet at det « maaske kunde aapnes til utlaan i begyndelsen av novemer (1915)». Vi får regne med at åpningen skjedde da. 
     Forøvrig framgår det at herredsstyret ikke var overvettes velvillig innstilt til biblioteket, idet en søknad om gratis oppvarming og leie i kommunehusets lille sal ble utsatt i første omgang. Deretter ble det vedtatt å la folkeboksamlingen få gratis leie - men det ble ikke sagt noe om oppvarming, renhold og belysning den ene dagen i uken man holdt åpent. Etter nok en henvendelse ble dette tilstått. 

Filialene
     Når ble så filialene i Skjee og Arendal (Arnadal) opprettet? Bibliotekkomiteen fra 1914 hadde forutsatt at disse filialene skulle etableres. Likevel må det ha gått heller trådt med saken. Den eneste opplysning vi finner om dette er at bibliotekstyret i møte 3. januar 1917 overlater kirkesanger P. Hornbø en del bestilte bøker for «at danne underavdeling ved Elverhøi skole». 
     Det neste styreprotokollen i det hele nevner når det gjelder filialer, er følgende fra et styremøte 1. oktober 1920: «Der velges et styre bestaaende av 3 medlemmer for hvert bibliotek (Stokke, Melsomvik, Skjee og Elverhøi) samt ansøke herredsstyret om en bevilgning av Kr. 1200,00 at fordele mellom boksamlingene.» Det er vel rimelig å tolke dette slik at de nevnte tre filialene allerede var etablert på dette tidspunktet. Men når dette har skjedd, framgår ikke av styreprotokollen når det gjelder Skjee og Melsomvik. 

Filialstyrere
     Pussig nok har folkebiblioteket fire kirkesangere i styre og stell rundt 1916. Foruten de to Andersener, var også Kristian Engen styremedlem og kirkesanger - og sannelig var ikke Elverhøyfilialens bibliotekar også kirkesanger. Noe krav om «bredt sammensatt utvalg» i biblioteksammenheng kan neppe ha vært framme dengang. Men vi vet at kirkesangere dengang også var lærere. 
     Hvem som var filialbestyrer i Melsomvik og Skjee i folkebibliotekets spede begynnelse, er ikke helt klarlagt. Men vi har sikre opplysninger om at Louise Rimstad var bibliotekar på Stokke i hvertfall i perioden 1916-23, muligens noe lenger. Hun har da overtatt etter Nils Husum, som ved etableringen sa seg villig til å ha stillingen «inntil videre». 
     I tiden etter første verdenskrig var lærer Hans Sørensen bibliotekar i Melsomvik, der biblioteket holdt til i den gamle skolestua. Olav Yndestad som var lærer var forøvrig styremedlem rundt 1920, og kona hans, Anna, som var bokbinder av yrke, reparerte mange av filialens bøker i denne tiden. Vi mangler opplysninger om hvor lenge Hans Sørensen var bibliotekar ved Melsomvikfilialen. Det samme gjelder for filialen på Ramsum. Men siden kirkesanger Kr. Andersen bodde i Skjee, er det ikke usannsynlig at han også fungerte som bibliotekar der. 

Hårde bud
     Utlånsreglene fra 1915 forteller om «hårde bud» etter nåtidens målestokk. Men utlånene var gratis, det er utvilsomt det viktigste av alt. Låneren måtte være fylt 15 år, og det kunne kreves kausjon for lånene. Bare to bøker fikk man låne om gangen og minst den ene boken måtte være kunnskapsgivende, den andre eventuelt underholdende. To kunnskapsgivende bøker kunne man derimot gjerne låne. Utlånstiden var 14 dager, men med mulig unntak for større verker. Tre øre pr. dag i overdagspenger ble også krevd. Videre het det at «bøker laanes ikke ut til hus hvor der er smitsom sygdom.» Lånere som ikke fulgte reglene kunne fratas retten til å låne bøker. 

Økte statsbidrag
     Etter en Stortingsbeslutning 9. januar 1920 økte statens bidrag til bibliotekene. Tidligere hadde staten gitt 200 kroner i årlige bidrag og forutsatt at kommunen gav samme beløp. For bokkjøp utover 200 kroner ble bidraget bare 50 prosent fra staten. Nyordningen innebar at staten skulle gi like stort bidrag som den enkelte kommune gav - inntil 500 kroner, som ble det høyeste bidrag en boksamling kunne få. Men nå definerte man hver filial som egen boksamling, og dermed ble det åpnet for langt større muligheter til boklig støtte. Faktisk ytte staten nå halvparten av bokkostnadene, mot en tredjedel før. 
     Som en følge av den nye tilskuddsordningen, ble det valgt egne styrer til bibliotekfilialene også. Samtidig søkte bibliotekstyret herredsstyret om en bevilgning på kr. 1200,- til innkjøp av nye bøker til fordeling i boksamlingene. 
      Men hva våre besteforeldre og oldeforeldre lånte og leste i Stokke rundt 1. verdenskrig, se det forteller folkeboksamlingens protokoller intet om. Heller ikke en antydning om boklige kontroverser styremedlemmene (kirkesangerne) imellom. Men på bakgrunn av utlånsreglene forstår vi at man må ha lagt stor vekt på « kunnskapsgivende» båker. Og om man aner at boksamlingen var svært så pyntelig, for det være en trøst i Plinius d.e.'s ord: «Ingen bok er så slett at den ikke er god for noe». 

950 bind på 534 lånere
     I årsberetningen for 1921 framgår det at hovedbiblioteket på Stokke sammen med de tre filialene i Melsomvik, Arnadal og Skjee til sammen hadde 950 bind som var assurert for 4500 kroner. Antall lånere var 531, fordelt med 354 på Stokke, 13 i Arnadal, 64 på Skjee og 100 i Melsomvik. 
     Et utlån pr. låntaker på tre til fem bøker i året er ikke imponerende - men det var andre tider og et langt dårligere bokutvalg, dengang. 2231 utlån ble det i alt foretatt dette året, fordelt på 1236 på Stokke, 93 i Arnadal, 487 på Skjee og 415 i Melsomvik. 
     Dårlig økonomi preget biblioteket i 1921, og i et styremøte ble det besluttet å søke formannskapet om en ekstrabevilgning på 450,- kroner. Det ble vist til at folkebiblioteket var kommet i underbalanse, dels på grunn av altfor små kommunale bevilgninger, dels på grunn av ekstraordinære inventarkjøp og grunnet økte bokpriser. Det neste vi hører fra bibliotekets virksomhet på Stokke er at H.C. Smitt i januar 1921 ved aklamasjon ble valgt til formann, mens G. Guttormsen ble kasserer. 
     To år senere finner vi tre linjer i styreprotokollen som forteller at man hadde satt opp en bokliste på 91 bind som skulle kjøpes inn. Dessverre er ikke en eneste tittel nevnt verken her eller i andre korte meddelelser om styrets virksomhet. 

Filial på Veierland
     Lærer Kr. Hansen, Veierland, søkte våren 1923 Stokke folkeboksamling om å få opprette en filial på øya. En gruppe veierlendinger hadde allerede valgt læreren til framtidig bibliotekar, med fru Betty Amundsen og lærer Torgeir Andresen som tilsynsførere. Kretslokalet ble stilt til gratis leie og man hadde skaffet et eget bokskap. «Bokgruppen» hadde allerede selv skaffet 40 bind samt en del uinnbundne bøker og hefter. 
     Det har åpenbart vært betydelige boklige interesser på Veierland, for hele 93 bøker ble bestilt på årets bokliste. Man bestilte også abonnement på tidsskriftet «SocialMeddelelser» og dessuten nevnes det særskilt at man skaffet boken « Opdragelse og Vernekraft». 
     Lørdag 3. november 1923 ble så filialen på Veierland åpnet i grendehuset midt på øya. Åpningstiden var en time hver lørdag. 

Et boklig strupetak
     Det må ha kommet som et sjokk på folkeboksamlingens styre da formannskapet en aprildag i 1923 vedtok å skjære ned bibliotekbevilgningene til det halve. Formannen, H.C. Smitt skrev et protestbrev, som styret godkjente. Ordlyden i brevet er ikke kjent. Styremøtereferatet der protesten ble drøftet er svært knapt. Men følgende opplysninger er interessant: «Bibliotekarstillingen i avdelingen paa Stokke var ledig idet indehaveren fru Rimestad søkte sig entlediget. Som ny bibliotekar ansattes Lilli Smitt.» 
     Det er neppe urimelig å se fru Rimestads avskjedssøknad i sammenheng med det boklige strupetak formannskapet hadde tatt på biblioteket. Ikke bare mistet man 250 kroner året i kommunal støtte, men tapte dermed også 100 kroner året fra staten. Det boklige kulturtilbudet kom i åndenød. En kjærlig omfavnelse fra de folkevalgtes side var hva biblioteket trengte - i stedet ble det et kvelertak... 

Avgift innført
     Politikernes strupetak på folkeboksamlingen endte med at bibliotekstyret så seg nødt til å innføre avgift på boklån. «Man forutser at søkningen til biblioteket vil ta betydelig av ved dette skritt. Men desuagtet mener styret at måtte prøve det.» 
     Avgiften ble satt til tre kroner året for lånere på Stokke og i Melsomvik og kr. 1,50 for lånere ved de øvrige filialene. 
     I tillegg fant styret på å ville forsøke å bedre økonomien gjennom en basar på ungdomslokalet. Men her ble det avslag idet det under en basar foregående år «var ødelagt adskillige ting som kostet ungdomsforeningen langt mer at sette i stand igjen end hvad leieindtægter androg til.» Avslaget var forøvrig undertegnet Kr. Engen - som tidligere var medlem av bibliotekstyret. 

Leserne falt fra
     Med halverte bevilgninger og betaling for å låne bøker, måte det ende med frafall blant leserne. Det gikk så langt at en av styremedlemmene (formann H.C. Smitt?) overfor styret foreslo at «boksamlingen overgaas som eiendom til Stokke sogn.» Hvorvidt forslaget også ble sendt politikerne vet vi ikke. Men tallet på lånere sank og i 1925 var antallet nede i 115 lånere på de i alt 1100 bøkene hele samlingen omfattet. Tre år tidligere hadde folkeboksamlingen som kjent hatt i alt 534 lånere. I betraktning av at Veierlandavdelingen var kommet til i disse årene, er det klart at avgift på boklån og store innstramminger på bibliotekstøtte har hatt svært negative virkninger. 
     Det er også verdt å merke seg at filialen på Veierland ble en stor suksess. I 1925 passerte øya til og med hovedbiblioteket på Stokke når det gjaldt utlån: 444 bøker ble utlånt der, mens Stokke lånte ut 443 og Melsomvik 329. De øvrige filialenes utlån er ikke kjent for dette året. 
     I mai 1926 ble forøvrig kona til bibliotekstyrets formann, Jenny Smitt, ansatt som hovedbibliotekar. Hun etterfulgte sin datter Lilli, som hadde hatt stillingen fra 1923. Jenny Smitt skulle bli en utrettelig bokens tjener og veileder inntil hun sluttet i 1947. 

     Fortsettelsen av 20-årene bærer preg av dårlig kommunal og statlig støtte og følgelig få nye bokinnkjøp og heller laber låneinteresse. Det er på Veierland bokinteressen er størst, og i 1926 lånes det 489 bøker der, mot 404 på Stokke. Avdelingen i Melsomvik hadde 199 utlån og det totale antall låntakere var på bare 71. 
     Skjee og Arnadal er overhodet ikke nevnt i styreprotokollene i 1920-årene og 1930-årene. Trolig har virksomheten der opphørt få år etter at den startet. Årskontingenten på kr. 1,50 hadde sannsynligvis også hindret tilstrømming til biblioteket. I årsberetningen for 1927 heter det at man hadde forsøkt å lempe på betalingen ved å ta 30 øre pr. måned, men også det brakte «en del svikt». Det året var lånerne kommet helt ned i bare 59, fordelt på 22 på Stokke, 20 på Veierland og 17 i Melsomvik. Samme år ble det forøvrig utlånt hele 713 bøker på Veierland - mot 346 på Stokke. 
     Avgiften sank etterhvert til to kroner, og i 1929 vedtok man å sette ned avgiften fra to kroner til en krone året. Dermed økte låntakertallet til 86 året etter. Neste år var likevel låntakertallet sunket til 65 og utlånet sunket med 25 prosent. Seks år senere var tallet på boklånere fremdeles bare 65. Og det i en tid da mange radikale ideer gjæret og sydet og verdensforholdene spisset seg til slik at atskillige følte behov for psykisk beredskap. I en tid da boksamlingene rundt i de tusen hjem var sørgelig små - om det i det hele tatt fantes hyller for bøker. 

Bokutvalget
     «Nyinnkjøpet av bøker har i flere år vært minimalt», skriver styret i 1933 samtidig som man enda en gang beklager de små bevilgningene. Dette året fant man likevel grunn til å kjøpe fem guttebøker «av hensyn til en del nye låntagere.» 
     Hva leste tenkende folk i Stokke i 1920- og -30-årene? Noe helt nøyaktig svar har vært vanskelig å finne. Men gjengs litteratur rundt i landet var «såpekremmerromaner», norske klassikere, indianerbøker og reisebeskrivelser. Fra slutten av forrige århundre til ut i 20-årene var det ikke Ibsen, Jonas Lie eller Hamsun som var den mest leste forfatteren.     Det var Rudolf Muus (1862-1935), som skrev hele 42 romaner og som ved sin død hadde kommet i et opplag på over en million! 
     Bøker som Stokkesognets folk iallfall leste i filler og følgelig måte kasseres i 1937 var blant annet: Fra Østen, På Atlanteren, Dagny, Urskogens døtre, En ung dames dagbok - bøker man forøvrig ikke fant grunn til å erstatte. Erstattes med nye eksemplarer mente bibliotekstyret derimot at Hans Aanruds Sidsel Sidserk burde. Det samme gjaldt Friis' Fortellinger, Jonas Lies Blant sigøynere samt bøkene Friere, De tre ryttere, Kapergasten, Kongens rival, Polarnattens farer og tre indianerbøker. 

«Forbudt at opkræve avgift»
     Avgiftsordningen på tre kroner året for lånerne var naturligvis ingen god ordning, selv ikke da den fra 1929-1936 ble redusert til 1 krone året. Arbeidsledigheten var stor i 20- og 30-årene og inntektene ofte knappe.   Med en arbeidsledighetstrygd på kr. 2,55 for dagen i 1927, kunne låneavgift og eventuelle overdagspenger koste vel mye. 
     Det kom derfor som en gledelig overraskelse for lånerne da en konsulent i departementet påpekte overfor Stokke folkebibliotek at «det er forbudt at opkræve avgift av låntagerne». Selv om avgiften hadde innbrakt fra en fjerdedel til en tredjedel av boksamlingens inntekter, måtte herredsstyret nå ta disse pengene annet steds fra. De folkevalgte innfridde da også straks bibliotekets anmodning om at bevilgningen måtte økes til 300 kroner året. 

Gratisarbeid
     «Hovedbibliotekaren yder mere enn 50% av sitt arbeide gratis og kredsbibliotekaren på Veierland yder sitt arbeid gratis», heter det i bibliotekberetningen fra 1936. Trolig var det et puff på herredsstyret da Stortinget ved lov i 1935 fastsatte at alle folkeskoler på landet med over 12 elever skal ha egen boksamling. Så måtte statsmakten iallfall ha gode tanker om bibliotekstøtte . . . 
     Av en eller annen grunn er det en brå oppslutning om biblioteket i 1936, og årsaken kan være blant annet at avgiften var bortfalt. Etter bare vel fire måneders drift var nemlig forrige års tall for utlån oversteget med 257 bind! Så kom da også utlånet opp i hele 4578 bind - godt over dobbelt så mange bøker som året før. 

25 år i et skap i herredsstyresalen

     Hovedbibliotekets tilholdssted i det gamle herredshuset hadde langtfra vært noe velegnet lokale. 1 1934 søkte styret kommunen om å få bruke det gamle badehuset i kommunegårdens hage - etter at det eventuelt ble renovert. «Bygningen er liten, men den vilde allikevel tjene formålet godt, idet adskillige bibliotektekniske krav da kunde tilgodesees, hvilke er helt umulig på det nuværende sted», skrev bibliotekstyret. Herredsstyret svarte at huset ikke var tjenlig til formålet og at det skulle rives. 
     Høsten 1939 er folkeboksamlingen 25 år og styrets formann er fremdeles H.C. Smitt. Han gir nå uttrykk for at med dette lille jubileum er tiden inne til at boksamlingen burde få egne lokaler. Dessverre kommer det ikke noe positivt svar fra herredsstyret denne gangen heller. Tre år til skulle det gå før problemet med lokaler ble løst. Da den nyansatte bibliotekinspektøren for Vestfold besøkte Stokke folkeboksamling i november 1940, fant han intet å klage på, «når undtas plassmangelen som er skrikende.» Det var derfor stor glede da folkebiblioteket i september 1942 fikk flytte opp i herredsstyrets 3. etasje. Der fikk man overta et rom forsyningsnemnden hadde hatt, mens denne så flyttet ned i 1. etasje. 
Så kummerlig hadde forholdene for biblioteket vært at man først nå fikk skaffet seg et eget bord til ekspedisjonen, 33 meter bokhyller, et datostempel, bokstøtter samt diverse rekvisita og en lampe. 
     Bibliotekvirksomheten i 30-årene bærer forøvrig preg av enighet i styret når det gjelder innkjøp av bøker. Utlånene svinger en del fra år til år og regnskapene blir alltid funnet i orden. Det er i det hele ingen tegn til dramatikk i 20- eller 30-årenes Stokke folkebibliotek. 
     Formannen nevner også at han har til hensikt å skrive en beretning om de forløpne 25 år - men det er ikke kjent at den ble skrevet, dessverre. 
Det skal forøvrig nevnes at frøken Mohr, Solnes, i 1938 gav Stokke folkebibliotek 41 bøker av sin boksamling. Bøkene var på norsk, engelsk, svensk og fransk og var et interessant tilskudd til biblioteket. 
     Høsten 1939 sluttet lærer Gregersen som bibliotekar på Veierland etter mange års godt arbeide. Samtidig var han behjelpelig med å få nok en lærer, Erik Johannesen, til å fungere i stillingen videre. 
     Ved 25 års-jubileet i 1939 har Stokke folkebibliotek 72 lånere på Stokke, 58 i Melsomvik og 37 på Veierland - i alt 167 lånere. Stokke og Melsomvik hadde 36 utlånsdager i året mens Veierland hadde 15. Stokke og Melsomvik lånte ut henholdsvis 1085 og 1060 bøker, mens Veierland lånte ut 464 bøker det året. Det blir i alt 2609 utlånte boker. 
     «Grunnet munn og klovsyken har avdelingene vært lukket i 5 uker», heter det forøvrig i protokollen som også opplyser at herredsstyret omsider har vedtatt at «bibliotekarens lønn for leseåret 1938/39 og inntil videre beregnes efter kirkedepartementets regler». 

Bare boklig idyll?
     De skrevne beretninger om Stokke folkebibliotek i 20- og 30-årene er knappe og tørre. Det virker ikke som om styret har vært uenige i en eneste sak - ikke en gang om hvilke bøker man årlig skulle kjøpe inn. Var det så bare boklig idyll i folkeboksamlingen dengang? 
     Ove Smitt, sønn av bibliotekaren Jenny Smitt og bibliotekstyrets formann H.C. Smitt som sammen styrte biblioteket i en liten mannsalder, minnes ikke mye boklig uro.  Men jeg mener at Sigurd Hoels «Syndere i sommersol» måtte til fornyet behandling i bibliotekstyret før den gikk igjennom.  Så ble da også boken fordømt fra sju prekestoler på en og samme søndag -for sin angivelige oppfordring til utukt. 
     20- og 30-årene var ellers de store romanseriers tid. Men bøkene gjenspeilte også at det var en tid med kulturstrid og klassesamarbeid. Typisk for situasjonen er vel at da det var innkalt til styremøte 25. januar 1935 for å drøfte årets bokinnkjøp, så møtte ikke de to styremedlemmene. «Boklisten blev så gjennomgått av formannen og bibliotekaren (ekteparet Smitt). Der besluttedes innkjøpt 14 faglitteratur og 20 skjønnlitteratur.» Av dette kan en utlede at bibliotekstyret dengang ikke var overvettes engasjert i hvilke bøker man valgte å kjøpe inn. For tilfellet var langt fra enestående. 
     Men om det var liten boklig debatt omkring bibliotekvirksomheten, så var det ingen idyll å være bibliotekar. Jenny Smitt som var bibliotekar både i Melsomvik og på Stokke gikk hver lørdag de sju kilometerne tur-retur Stokke - og bar på tunge bøker begge veier. På Stokke var det utlån denne dagen fra klokken 17 til 19, i Melsomvik fredag kveld til samme tid. 

Tysk sensur
     Med tyskernes okkupasjon av landet i aprildagene 1940, ble også Marinestasjonen i Melsomvik og dermed bibliotekfilialen der besatt. Det lyktes i første omgang å flytte boksamlingen til et oppbevaringsrom hos John Bøe i Skippergaten. Med velvilje fra Bøe lyktes det siden, i september samme år, å få gjenåpnet filialen i et annet rom i samme huset. Leien var 60 kroner året og strøm kom i tillegg. Dette var en helt ny utgiftspost siden filialen hadde hatt gratis lokale i Marinestasjonen. I tillegg trengtes også midler til inventar i forbindelse med nyetableringen. Her kom Anne Yndestad til hjelp: hun skjenket biblioteket en gave på 5 kroner som ble brukt til å kjøpe en gjenstand som så ble loddet ut, og loddsalget skaffet de nødvendige midler. 
     Filialen i Melsomvik fungerte normalt under krigen, i likhet med hovedbiblioteket på Stokke. Når en da ser bort fra at tyskerne sensurerte bøkene både de som fantes og nyinnkjøpte bøker. En del titler måtte fjernes, det gjaldt både jødisk litteratur og bøker av forfattere som var i opposisjon til nazismen. Etter det som er opplyst var det mer tyskernes norske håndlangere enn tyskerne selv som fungerte som sensorer. 
     I henhold til folkebibliotekets protokoll, er det ikke noen bemerkninger verken under krigen eller etter - om at biblioteket hadde ekstra vanskeligheter i denne tiden. Sensur er heller ikke nevnt der, men Ove Smitts opplysninger om denne kan utvilsomt bekreftes av andre. Styrets interesse for boksaken var ikke større enn at det nok en gang, i april 1942, ble holdt årlig styremøte der man også behandlet bokinnkjøp, uten at andre enn ekteparet Smitt møtte fram. 
     Men utlånene økte under krigen, og mest i Melsomvik. I 1944 lånte denne filialen ut 4782 bøker, mens det på Stokke ble utlånt 3331 bind og på Veierland 1090 bind. Året etter var tallene i samme rekkefølge 4196, 3396 og 1093 - i alt 8685 bøker utlånt. Til sammenligning var utlånet siste år før krigen på i alt 2609 bind. 

Lesering som støtte
     "Etter en del forhåndsarbeide åpnet boksamlingen lesering for året 1943-44 med 11 låntagere", skriver H.C. Smitt. Medlemmene forpliktet seg til å innbetale 5 kroner i tilskudd til nye bøker som leseringen først fikk disponere. Så snart ringen hadde lest bøkene, ble de gitt vederlagsfritt til biblioteket. Dette resulterte i en innsparing på 50 prosent av normale utgifter til bokinnkjøp. Med andre ord gav leseringen mulighet for at folkeboksamlingen hadde kunnet kjøpe 50 prosent flere bøker enn før. Men i realiteten ble ikke bokinnkjøpet øket i så stor grad, og andre utgifter var årsaken til det. 
     Men leseringen var til god hjelp når det gjaldt å øke boktilfanget. Det framgår ikke klart om det var på Stokke eller i Melsomvik den første leseringen ble etablert. Men i 1946 var nok en lesering opprettet, idet protokollen forteller om «10 medlemmer på Stokke og 19 i Melsomvik». I dette første etterkrigsåret var forøvrig lånelysten kraftig svekket - med ca. 60 prosent fra to år tilbake idet det bare ble utlånt i alt 3649 bøker. 

Utlånstasjoner
     Etter krigen ble det alminnelig at bibliotekene opprettet såkalte utlånstasjoner på folkeskolene. Stokke skolestyre var positivt innstilt til søknaden om en slik ordning, og fra november 1946 var den i gang ved skolene Elverhøy, Vennerød, Løke, Ramsum og Feen. Ordningen kom i stand i samarbeid med Sentralbiblioteket i Tønsberg, som via Bokbilen sørget for at utlånstasjonene/skolene stadig fikk «nye» bøker. Ordningen ble meget populær og fungerte greit med en lærer ved den enkelte skole som bibliotekar. 

Ny bibliotekar på makeløse vilkår
     I 1947 fant Jenny Smitt at 21 år i Stokke folkebiblioteks tjeneste fikk være nok. Så var det også en trofast bokens tjener og sliter som fratrådte stillingen. For sin innsats ble hun belønnet med - en bokgave. 
     Svea Brunvatne ble den nye bibliotekaren - etter at styret hadde gjort «underhåndsundersøkelser». Hun tiltrådte fra oktober 1947 med en lønn på 600 kroner året. Men «av denne lønn betales også bibliotekhjelpen på Veierland efter 5 øre pr. utlånt bind», som det heter i ansettelsesvilkåret.  Med andre ord: jo mer bibliotekaren på Veierland fikk opp leseinteressen, jo dårligere ble lønnen til Svea Brunvatne! Og ordningen ble godkjent av Stokke formannskap . . . 
     Ordningen varte sannsynligvis fram til 1953. Da ble bibliotekarens lønn økt til 700 kroner for arbeidet på Stokke og ved filialen i Melsomvik. Samtidig fikk bibliotekaren på Veierland 100 kroner året i lønn. 

Rolige år
     Utlånsvirksomheten utover i 40-årene og inn i begynnelsen av 50-årene var ikke den helt store. Tallet på lånere var i 1948 på 249. Disse lånte 4415 bind på de åtte utlånsstedene. Dette var mindre enn det bare Melsomvikfilialen lånte ut i et av krigsårene. I 1950 ble det forøvrig opprettet en tredje lesering med tilknytning til biblioteket. 
     I 1952 takket H.C. Smitt for seg som styreformann, et verv han hadde hatt helt siden 1921. På denne tid var det at lektor Sverre Solum kom med i bibliotekstyret og samtidig ble Torleif Brunvatne valgt til ny styreformann. Beretningen fra styremøtet forteller at «det nye styret overrakte H.C. Smitt en bok med en takkeadresse for hans lange, interesserte og dyktige arbeide for Stokke folkeboksamling.» 
     Selv så sent som i 1956 hadde Stokke folkebibliotek et utlån på under en bok pr. innbygger i kommunen. Det kummerlige lokalet - brannfarlig var det også - i tredje etasje i herredshuset var nok hovedårsaken. For mange eldre var det simpelthen for slitsomt å ta seg opp de to trappene og inn i det bortgjemte lokalet. Så ble da også oppgaven med å skaffe nytt lokale styrets hovedsak fra 1952 til 1958. 

Til Gilje
     Allerede i 1952 hadde bibliotekinspektøren påpekt at biblioteklokalet i tredje etasje i herredshuset var lite egnet. Følgelig kontaktet man politikerne gang på gang utover i 50-årene om saken. Men dessverre, biblioteksaken sto ikke høyt i kurs. 
     I oktober 1957 hadde bibliotekets styre ventet åtte måneder på svar på sin siste henvendelse til de folkevalgte om den prekære situasjonen for biblioteket, - da fant styreformann Sverre Solum at begeret var fullt. Han dro ens ærend til Statens bibliotekdirektør i Oslo og la fram saken, og nevnte samtidig at styret overfor politikerne hadde påpekt at Gilje ville bli ledig i nær framtid. Bibliotekdirektøren lovet å komme til Stokke på inspeksjon innen en uke. 
     Dette må ordføreren ha fått rede på. For i Tønsbergs Blad 12. oktober uttaler ordfører O.O. Haugen at «det ikke er usannsynlig at en løsning er nær forestående.» Det hører forøvrig med til saken at bibliotekstyret 14. mai samme år i et brev til formannskapet påpekte at såvel styre som bibliotekar ikke så seg i stand til å fortsette virksomheten i det kummerlige lokalet på loftet i herredshuset. 
     31. oktober 1957 ble saken om flytting til Gilje behandlet i formannskapet, som med fem mot to stemmer vedtok at biblioteket skulle få overta på Gilje. Tre uker senere vedtok et enstemmig herredsstyre samme sak, til stor glede for  alle bibliotekets brukere. Søndag 5. januar ble de nye biblioteklokalene på Gilje innviet, etter en omfattende oppussing foretatt av bibliotekaren og styrets medlemmer. Tilstede var blant andre H.C. Smitt og Jenny Smitt, Torleif Brunvatne og Svea Brunvatne. Sistnevnte hadde da nylig sagt opp stillingen som bibliotekar. Fra denne dato ble bibliotekarstillingen overtatt av Lise Lie. 

En interesse ble et yrke
     «Det kunne være noe for meg», tenkte Lise Lie da hun fikk høre at bibliotekarstillingen på Stokke ble ledig. Interesse for bøker hadde hun alltid hatt og blant annet hadde hun vært med i en lesering. Hun tok straks et NKS-kurs i biblioteklære og tiltrådte stillingen høsten 1957. 
     Lise Lie ble altså tilsatt kort tid før biblioteket flyttet til de nye lokalene på Gilje. Hun forteller at oppslutningen om biblioteket økte påtagelig med nye lokaler - også fordi man begynte med formiddagsåpning. Hun minnes også at artoteket - grafikksamlingen - ble kjærkomment mottatt: « Enkelte ble så glad i bildene at de ikke ville levere dem tilbake igjen». 
     Ifølge Lie ble bøkene i filialen skiftet ut hvert andre år. Et tilbakevendende problem var det forøvrig at en del av de mest etterspurte bøker manglet dubletter. Dermed ble det til at lånerne ved biblioteket på Stokke alltid fikk bedre service enn filiallånerne. Likevel forsøkte man å råde bot på dette ved å kjøpe dubletter i antikvariater - et tiltak som via Lise Lie og Sverre Solum skaffet mange gode bøker for en rimelig penge. 
     «Ordningen med bibliotek er en av de beste oppfinnelser som er gjort», sa Lise Lie en gang. Hun var da også en ivrig bokens ambassadør i sine tre virkeår på Stokke og reiste blant annet rundt i forskjellige foreninger og holdt et titalls foredrag over temaet «Hvorfor leser vi?»: 
«Dikteren (skal) være det fine instrument som registrerer alt menneskelig for at vi skal få del i det. Og all kunst, den tragiske innbefattet, er et vidnesbyrd om gleden ved å være til. Kunst er skjønnhet, men den er ærlig, så hvis vi ikke har mot til å se sannheten ved livet i øynene, så vil vi heller ikke oppdage skjønnheten.» 

Først i landet med kunst på utlån
    Under innvielsen av det nye lokalet på Gilje lot Sverre Solum en «kunstbombe» springe: han forærte Stokke folkeboksamling hele 50 litografier og raderinger fra sin private samling! Litografiene skulle kunne lånes av hvem som helst, gratis, og i inntil en måned om gangen. Forsamlingen var målløs - noe lignende hadde aldri skjedd ved noe norsk bibliotek - og så nå i Stokke! 
     Gaven røpet stor kunstforstand, og i årenes løp har mange, både privatfolk og kanskje særlig offentlige etater benyttet seg av disse kunstlånene. 
     Til å begynne med vil folk låne det de liker og synes er pent. Med tiden kan vi kanskje lure dem til å ta med seg hjem og henge på veggen et bilde de ikke liker, men vil komme til å like og sette pris på når de har sett på det en tid, sa Sverre Solum ved overrekkelsen. Den spådommen er oppfylt. Dertil har en rekke bibliotek rundt i landet fulgt ideen fra Sverre Solum. 

Filialer - utlånstasjoner
     I 1964 ble utlånstasjonen på Veierland overtatt av Nøtterøy kommune i samband med at det ble innført en ny kommunegrense. Til «gjengjeld» sørget bibliotekstyret for å opprette en ny filial på Elverhøy - i en ledig skolestue i barneskolen. Gerd Gjermundrød var bibliotekar første året, fra 1966-1967, men fra 1968 overtok moren, Elsa Gjermundrød som bibliotekar. Bokstammen på Elverhøy hadde Solum forøvrig for en stor del skaffet gjennom antikvariater og til meget gunstige priser. 
     Styremedlemmene var forøvrig ikke bare «møtefolk». I 1966 deltok nemlig styret i en dugnad på oppussing av lokalene på Elverhøy, som de hadde gjort på Gilje i 1957. 
     Filialene på Løke, Elverhøy og i Melsomvik fungerte godt mot slutten av 60årene. Samtidig ser vi at bibliotekstyret ikke hvilte på sine laurbær.  I 1969 begynte man å planlegge en filial på Feen, og høsten 1970 ble den åpnet; Dagmar Hanisch sto for utlånet. Beboerne i grenda viste fin interesse for den nyåpnede filialen første året, men dessverre dabbet lånelysten av og i 1976 ble filialen på Feen nedlagt. 
     De fire filialene - som ble redusert til tre - var i praksis en mellomting mellom filialer og utlånstasjoner. Bokstammen ble for en stor del skiftet ut et par ganger i året, og bibliotekarene hadde heller ikke noen formell opplæring. Som en følge av den nye loven fikk disse filialene i 1972 status som utlånstasjoner. I begynnelsen av 1980-årene ble imidlertid dette endret igjen slik at kommunen igjen har tre filialer: Elverhøy, Løke og Melsomvik. 

Utvidet bibliotekservice
     «Hvor det å ville gir mot til å våge!» Disse fyndordene fra Camilla Colletts penn kunne stå som slagord for store deler av Stokke biblioteks virksomhet. I 1970 fant Dagmar Hanisch at biblioteket kunne yte den service å oppsøke Sole sykehjem med bøker til utlån. Hun tok med seg en samling på 50 assorterte bøker. Og visste hun ikke også om noen eldre personer på Stokke som ikke maktet å gå til biblioteket? Så kunne hun komme til dem! Hun så gjorde. Det gikk bra på lutter entusiasme, - men hun hadde naturlig nok ikke ressurser til å drive et slikt servicetilbud i særlig omfang. 
     Bokutlånet til Sole sykehjem ble etter hvert utvidet til også å omfatte Åsly eldresenter, og ordningen har vart stort sett uforandret fram til i dag. 
Men det utvidede bibliotektilbudet omfattet også forfatterkvelder, eventyrstunder for førskolebarn og diskusjonskvelder, - alt igangsatt i begynnelsen av 1970-årene. Det var en tid med begeistrede tilbud fra bibliotekets side. Ikke alle arrangementer ble fulgt like godt opp fra publikums side. Eksempelvis fikk diskusjonskveldene kort varighet. Kanskje fordi den skapte for lite blæst omkring seg selv? Men samtidig synes det klart at biblioteket fikk for små ressurser i forhold til de ambisjoner man la for dagen. 

Dagmar Hanisch

     Etterhvert som biblioteket vokste ble det krevd mer og mer av den daglige leder. Det å være bibliotekar ble noe mer enn en hobby. I 1960 gikk Dagmar Hanisch inn i ett års vikariat for Lise Lie - men «vikariatet» skulle vise seg å bli 21 års givende arbeide ved Stokke bibliotek. 
     I likhet med sin forgjenger skaffet hun seg bibliotekopplæring gjennom kurs. «Jeg synes folk som kommer til biblioteket er veldig hyggelige og så langt jeg husker klarte vi alltid å skaffe de bøker folk ville ha, og da eventuelt med rask hjelp fra fylkesbiblioteket», minnes hun. Problemer med bokvalg i form av innblanding fra styrets side forekom ikke: hun sto selv for bokvalget. Hun minnes også at samarbeidet med administrasjonen i kommunen var godt: 
     «Jeg fikk alltid det jeg ba om. Men kanskje ba jeg om for lite?», legger hun til. Fra 1976 fungerte Dagmar Hanisch også som sekretær for kulturstyret og idrettsutvalget samtidig som hun gikk over i hel stilling. Det syntes hun ikke gikk ut over den boklige virksomheten. Det medførte bare at flere mennesker kom innom biblioteket for å snakke med henne - og dermed ble det gjerne et boklån samtidig. 
     «Noe av det mest gledelige som skjedde i min periode ved biblioteket, var å se hvordan tilstrømmingen av barn og unge økte. Og det var veldig hyggelig å hjelpe de unge med stoff til særoppgaver, - ja det gikk sport i å finne fram til godt stoff», forteller hun. 

Utvidelser og nedleggelse
     Fra våren 1976 ble åpningstiden økt ved hovedbiblioteket. Som kjent ble utlånsfilialen på Feen nedlagt på denne tiden, men kom i stedet med på fylkesbibliotekets bokbussrute. 
     Da den nye Løke skole sto ferdig i 1975, fulgte bibliotekfilialen med på lasset til et pent lokale i underetasjen. Oppslutningen om dette lokalbiblioteket var forøvrig meget bra. Ja, utlånet det året var nesten like stort som i Melsomvik. 
     I slutten av 1970-årene ble det etter hvert trangt i lokalene på Gilje. Ikke bare økte bokstammen, men ønskene fra publikum om større leseplass var også påtrengende. «Det er neppe tvil om at biblioteket trenger sårt til utvidelse, lokalene er nå sprengt», heter det i rådmannens utredning for formannskapet i august 1980. Endelig - i 1983 fikk man også ta i bruk andre etasje på Gilje, og nok en gang var plassbehovet løst for en tid. 

Grafikksamlingen
     Hvordan gikk det etter hvert med bibliotekets grafikksamling? I 1981, året etter starten, var den mer enn fordoblet. Av de 103 grafikkarbeidene man hadde til utlån, ble 67 lånt - de fleste til offentlige kontorer.      Samtidig legger vi merke til at bibliotekstyret stadig hadde kunst i tankene. Både i 1975 og i 1976 søkte man om flere midler til kunst - og fikk begge ganger positivt svar fra Norsk Kulturråd, og i alt 13.000 kroner på grunn av «den særstilling som Stokke bibliotek står i som foregangsbibliotek på området», som det het i brevet. 
     « . . men kunsten er at skue og forstå», skrev Ibsen. Det har såvisst Stokke bibliotek også medvirket til, gjennom de hundrevis av utlån av grafikk i mer enn 30 år nå. I 1977 tok publikum godt i mot bibliotekets utstilling av grafikk som ble holdt i Stokke Sparebanks lokaler. Slik sa forøvrig Sverre Solum det, da biblioteket i samarbeid med Stokke kulturstyre stilte ut 34 bilder på Vestfold Bondeungdomslags landsstevne på Vestfold landbruksskole i 1977: 
     «Vi mener at det personlige møte med kunstverket er av stor verdi. Det er derfor vi låner ut bilder. Det må henge på veggen i vår egen stue. Det skal møte oss i vår hverdag: Derfor låner vi ut bilder til posthuset, til jernbanens venteværelse og til kontorer.» 

Fagutdannet bibliotekar fra 1981
     Fra 1. mai 1981 ble Anne Marit Skattum tilsatt som ny bibliotekar, idet Dagmar Hanisch hadde gått over i pensjonistenes rekker. Skattum var den første av Stokkes bibliotekarer som hadde fagutdannelse. I ord og handling røpet hun da også fort at boktilfanget burde utvides, og at det var behov for tilleggsbevilgninger, samt ekstrahjelp til kveldsåpning. 
     Hun måtte likevel kjempe for bevilgningene. I oktober 1981 fikk hun bibliotekstyret med på et brev til formannskapet som protesterte på formannskapets planer om å skjære ned på bibliotekbudsjettet med 25 prosent. Brevet skisserte opp hvilke alvorlige konsekvenser en slik radikal nedskjæring ville få. 
     «Særlig den første tiden ved Stokke bibliotek minnes jeg som en tøff periode», sier Anne Marit Skattum. «Politikerne var ikke vant med at bokbudsjettene måtte økes i takt med utlånsøkningen.      Bemanningssituasjonen og bevilgninger var forhold som jeg gang på gang måtte ta opp. Men samtidig var det hyggelig å konstatere at folk i Stokke støttet den helt nødvendige utvidelsen jeg la opp til», sier Skattum. Som legger til at hun også opplevde at politikerne etter hvert inntok en atskillig mer positiv holdning til bibliotekvirksomheten. 

Anne Marit Skattum (t. v.), bibliotekets første fagutdannede bibliotekar, sammen med filialbestyrer Elsa Gjermunrød ved åpningen av Elverhøy filials nye lokaler i 1983. 

Underlagt kulturutvalget
     Ved innføringen av ny nemndstruktur i 1984 opphørte det politisk valgte bibliotekstyret og biblioteket ble underlagt det nye hovedutvalget for kirke, kultur og fritid. Biblioteksjefen ble saksbehandler for hovedutvalget når det gjaldt biblioteksaker, i nært samarbeid med kultursekretæren. 
     Ordningen førte til merarbeid, forteller Skattum, men ble alt i alt et framskritt. Det viste seg å være lettere å nå fram med biblioteksakene gjennom det nye kulturutvalget. Skattum forteller videre at hun var spesielt fornøyd med at kulturutvalget i hennes tid, med Hans Erling Moholt som formann, ikke drev partipolitikk. Det var summen av utvalgets meninger som avgjorde. 

Økonomien i 1980-årene
     I 1979 var utlånet pr. innbygger i Stokke på 2,3 bøker, mens gjennomsnittet for Vestfold var på 5,6 bøker. Det skulle vise at det var stort behov for å øke bevilgningene utover i 1980-årene. 
     Til tross for dette ligger de senere års bevilgninger til Stokke bibliotek lavt sammenlignet med gjennomsnittet for Vestfold fylke og for landet som helhet. Men samtidig ser det ut til at biblioteksbevilgningene pr. innbygger står i et rimelig forhold til de overordnede budsjettene i kommunen. 
     Faktum er likevel at bibliotekets økonomiske situasjon er blitt forverret fra 1981 til 1988, når vi tar inflasjonen i betraktning og at den prosentvise nedgang for bibliotekbudsjettet er noe større enn for kulturbudsjettet. Det er tankevekkende. 
     I vår tid med store krav til kunnskap og kompetanse, må lesning og studier ikke hemmes. «Lesning er for sjelen, hva mosjon er for legemet.» 

Hvem bruker biblioteket?
     Stokke bibliotek har en forholdsvis liten andel av befolkningen som brukere idag. Bare ca. 30 prosent av kommunens innbyggere låner på biblioteket, mens gjennomsnittet for Vestfold fylke var på 43 prosent i 1987. Til gjengjeld har Stokke bibliotek, inklusive filialene, en kjerne av flittige brukere. Det er også gledelig at andelen av barn og ungdom som bruker biblioteket har økt år for år. 

Barnearbeid
     «Jeg husker at jeg de første årene fikk påtale fra Statens Bibliotektilsyn, med spørsmål om med hvilken begrunnelse jeg kjøpte inn barnebøker, minnes Dagmar Hanisch. Det skjedde altså i 1960-årene.  Den holdningen forsvant etter hvert, og nettopp det å styrke utvalget av barnebøker satset biblioteksjef Skattum på i sine fem år på Stokke. I hennes første arbeidsår økte utlånet til barn med 39 prosent. Fra 1985 har biblioteket regelmessig trykt lister over nye bøker, og på disse kom også barnebøkene. 
     Tilbudet til barn ble enda bedre da det i 1986 ble opprettet ny stilling for bibliotekar, med barnearbeid som hovedarbeidsfelt. Det ble nå tid til å holde ukentlige barnetimer med gledelig stor tilslutning av barn fra tre til seks år. 

Biblioteket tilbake til kommunehuset
     Bibliotekets utvikling siden starten i 1914 har vært preget av en stadig kamp for et sted å være. Det startet i et skap i herredsstyresalen, og etter noen års utlendighet, kunne biblioteket i 1986 da det nye Stokke rådhus stod ferdig, flytte tilbake til kommunens hus. Denne gangen ikke til tilfeldig leide lokaler, men til lokaler som var bygget til bibliotekformål.  Det ble starten på en ny tilværelse for biblioteket, som gikk over fra å være et rent bokutlån til å bli et moderne bibliotek med alt det omfatter av også kunnskaps- og informasjonsformidling. Lokalene - men også opprettelse av 3/4 stilling for en bibliotekar til - fikk enorm betydning for denne utviklingen. 
     Det nye biblioteket har fått en svært tiltalende og praktisk planløsning. Lyse, duse farger, god plass mellom bokreolene og behagelige sittegrupper gjør at det lesende folk trives. Som leseplass og som kunnskapskilde for elever og studenter er biblioteket et fortrinnlig sted. Nettoarealet er på 368 kvadratmeter, hvorav 103 kvadratmeter i andre etasje der artoteket finnes på messanien. Ytterligere 150 kvadratmeter er beregnet å tilfalle biblioteket etter hvert. 
     "Det mest vellykkede av alt det nye utstyret er tidsskriftreolen som presenterer tidsskriftene på en svært brukervennlig måte og som samtidig gjør det lett for personalet å holde orden", skrev Svinterud i 1986-årsberetningen. Oppholder man seg en stund i biblioteket, ser man fort at tidsskrifter og aviser blir lånt og lest av mange. 

Lokalsamlingen
     Tanken om en egen samling av bygdelitteratur som vedrører Stokke kom sent. Noe stoff var riktignok samlet litt tilfeldig, men fra 1983 satte biblioteket i gang med systematisk å samle stoff av lokal interesse. I dag består samlingen av bøker, tidsskrifter, brosjyrer, bilder, pantebøker, folketellinger samt kirkebøker for Stokke kommune og materiale på mikrofilm og mikrokort. Lokalavisene blir daglig gjennomlest og stoff om Stokke blir klippet. 
     Det er også meningen at lokale video- og lydopptak etter hvert blir gjort tilgjengelig for publikum gjennom lokalsamlingen. I lokalsamlingens magasin oppbevares materiale som bare er til bruk på stedet, mens utlånsdelen finnes lett tilgjengelig i første etasje. 

Mediabestand og utlån
     I løpet av 1980-årene erfarte Stokke bibliotek en voldsom utlånsøkning. Mens det totale utlånet ved hovedbiblioteket og filialene i 1980 var på knappe 17.000 bind, var tallet i 1988 på ca. 33.800 bind, det vil si en økning på nær 100 prosent. 
     At åpningstiden har stor betydning for lånerne viste seg i 1986, da man midlertidig ble nødt til å holde stengt mandager. Det resulterte i bare 0,2 prosent økning i utlånet det året. Forøvrig har mediabestanden økt jevnt år for år og talte i 1988 27.800 bind. Den reelle bokstammen er likevel ikke på mer enn ca. 15.000 bind, fordi man ikke har hatt tid til å kassere bøker på flere år. 
     «Bokbestanden er rimelig god og tilpasset behovet», fastslår Brita Heggelund, som nylig har gjennomført en grundig analyse av Stokke bibliotek i forbindelse med bibliotekets planleggingsarbeid. Men hun legger til: «Tallene for reserveringer og innlån (lån fra andre bibliotek) indikerer ikke desto mindre at samlingene inneholder for få dubletter av den aktuelle og etterspurte skjønnlitteraturen. Likeledes ser det ut til at faglitteraturen er noe mangelfull, når vi ser dette i sammenheng med den mangelfulle utrangering og tilvekst.» 
     Etter hvert har nye media kommet til i biblioteket - musikk og litteraturkassetter for barn, lydbøker, språkkurs og video. 

Personalet i jubileumsåret

     «Vi er storfornøyde med de nye lokalene» sa biblioteksjef Angen Hofseth Svinterud ved åpningen av det nye biblioteket 27. oktober 1986. Hun var da nytilsatt i stillingen et par måneder i forveien og fikk således innflytelse på en rekke praktiske avgjørelser i det vi må kunne kalle det nye kultursentret i bygda. Hanne Kristensen Hansen ble tilsatt samtidig, i nyopprettet bibliotekarstilling for å ta seg av barnearbeidet spesielt. Hennes interesse for barnelitteratur og eventyrstundene hun har med barna, har hjulpet mange på gli inn i bøkenes fantasieggende og spennende verden. Kontorassistent Eldbjørg Norvang begynte i biblioteket allerede i 1981, som ekstrahjelp, og ble etter to år fast ansatt i 1/2 stilling. 

Filialene:
     Det var i alt tre nye som begynte å virke i 1986. Den siste av dem var Anne Karine Andersen som filialstyrer i Melsomvik. Hun overtok etter Sissel Bøe som var fagutdannet og som hadde hatt stillingen i tre år. Før henne igjen drev Dagny Kristiansen filialen i en årrekke, fra 1955, da Svea Brunvatne sa fra seg utlånet i Melsomvik. På Løke har Reidunn Hvitstein Hansen vært filialstyrer siden 1966, først i den gamle skolebygningen og siden 1975 i den nye i eget rom som også benyttes noe av skolen på dagtid. Før hennes tid drev Johan Liverød filialen først i det såkalte Nissehuset på Fjellvang fra opprettelsen i 1960, og de siste årene i den gamle skolebygningen. Filialen på Elverhøy ble opprettet i 1965 og ble det siste tilskuddet på stammen når en ser bort fra filialen på Feen som fikk en kort levetid. Elsa Gjermundrød som overtok Elverhøy filial etter sin datter, Gerd, styrte denne filialen i 20 år fram til hun gikk av for aldersgrensen i 1988. 

Et avholdt bibliotek
     I dag, 75 år etter at Stokke fikk sitt folkebibliotek, erfarer brukerne at det er en sann fornøyelse å besøke biblioteket. Det har det vel i grunnen alltid vært for de riktig leselystne. Men de nye vennlige lokalene, det gode bokutvalget, floraen av tidsskrifter - og ikke minst personalets serviceinnstilling og fagkunnskap har uten tvil bidratt til at mange nye Stokkesokninger har fått del i lesningens velsignelser. 
     At Stokke bibliotek i senere år har hatt rekordstor utlånsøkning, forteller sitt om at det er et avholdt bibliotek som nå runder 75 år. 

Stokke bibliotek
Styreformenn:
H.C Smitt 1921-1952 
Torleif Brunvatne 1952-1956 
Sverre Solum 1956-1969 
Agnar Unneberg 1969-1973 
Sverre Solum 1973-1983 
Hans Erling Moholt 1984- 

Bibliotekarer:
Louise Rimestad 1916-1923 
Lilli Smitt 1923-1926 
Jenny Smitt 1926-1947 
Svea Brunvatne 1947-1957 
Lise Lie 1957-1960 
Dagmar Hanisch 1960-1981 
Anne Marit Skattum 1981-1986 
Angen Hofseth Svinterud 1986- 

Ansatte 1989:
Angen Hofseth Svinterud, biblioteksjef, 1986- 
Hanne Kristensen Hansen, bibliotekar, 1986- 
Eldbjørg Norvang, kontorassistent, 1983- 
Anne Karine Andersen, Melsomvik filial, 1986- 
Reidunn Hvitstein Hansen, Løke filial, 1972- 
Elsa Gjermundrød, Elverhøy filial, 1968-1988 

Gå til : Toppen av sida | Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie