Fjellet og museet			Det kommer en kvinne vandrende

Baglerbrønnen av Kåre Holt Menge og merkelige er de ansiktene som gjennom tidene har stirret ned i brønnen. Navnløs er den trellen som på sin herres befaling tok trespaden i neven og trasket opp på berget for å grave i søkket der vannet pleide å samle seg. Om kvelden da han gikk ned - med tom mage og gikt i leddene - var vannet grumset og kunne ikke speile av hans grimete åsyn, med utslåtte tenner og skjult bak skjegget et skarpt og klokt blikk. Den natta sank grusen til bunds. Stjernene sto opp, fjorden var blank, en kvinne lo, et barn sov, tre menn sloss om en sølvskilling som modige røvere hadde hentet i et land langt borte. Da morgenen kom, lå brønnen blank under himmelen og speilte den av. Siden har den speilet så mange av, som kom hit i pine og gikk bort i fryd. De er navnløse. Den unge kvinnen som for første gang kjente melk stritte i brystene, unggutten som hadde drept sin uvenn etter Odins lov og likevel kjente et sårt gnag et sted i hjerterøttene. Det ene ansiktet så lyst, det andre så mørkt, og nettene ruller over berget, og en ny ætt strekker nevene ut og henter vann opp av brønnen. En munk fra frankernes skjønne land vandrer en dag opp på berget. Han må ha syndet i sin fjerne ungdom, og strenge dommere sa at han enten skulle gå inn i preminstarensernes harde orden eller dø. Han valgte det første. Med pisk i den ene neven og et knytte i den andre tok han seg fram gjennom landene, og lot hver fulle time lærstrimlene suse over sin egen nakne rygg. Ofte må han ha vært underveis. Hvor var den byen og de tuftene der han skulle la foten hvile, drikke av brønnen, knele for sitt fattige kors og reise den kirken som skulle være det siste sonoffer for den synd han hadde begått? Han sto en dag under et merkelig steilt berg, en sti svinger dit opp, halsen hans er sår av tørst, han blør fra den ene foten. Da finner han brønnen og drikker, og vet at her er stedet, her skal han og hans bygge den kirken som skal stå under stjernene til den siste dag. Både de som bygde kirken og de som rev den ned, drakk av brønnen. Alle drakk av brønnen. Også brønnen var lenge navnløs. Men en høst  - det kjentes som et tideverv for de som levde da - lå én hærmannsflokk i ring om berget og en annen i dekning der oppe. Da ble brønnen det store håpet for begge. De under berget satte sitt håp til at vannet frøs bort, de der oppe må ha kjent det som sitt siste håp at vannet ikke skulle fryse. Kanskje har de dradd sine usle skinnfiller av og pakket over brønnen om nettene, men vannet frøs og vannet sank, og en dag hadde de bare isbiter å suge på. Da må navnet ha blitt til i en birkebeinerhjerne: Baglerbrønnen, brønnen som er tom, brønnen som ga oss seier i striden ....... Så kom de ned fra berget. De må vente lenge før de får vann å drikke. En ung prest henter dåpsvann fra brønnen og signer det med ord og rituale fra det fjerne Romaborg. En kvinne vandrer fra byen og hit opp med sitt barn i armene og får det døpt i vann fra den brønnen som frøs tom så sterke menn døde. Men natta før - det ante ingen, hun hadde engang hatt en beiler som knelte forgjeves for hennes søte legeme - gikk den forsmådde hit opp og speilte seg i brønnen. Han visste at neste dag skulle hennes barn med en annen bli signet her oppe: i vannet fra brønnen, den han og kvinnen som forlot ham, en gang drakk sammen av. Nå drikker han alene. Og gir så brønnen tilbake av vannet, her i mørket på berget, bare vinden hører det på sin reise bort. Ingen får noen gang vite det. Kristina sto engang her. Vi vet ikke om hun alltid drakk av et sølvkrus, eller om også hun var myk nok i sin menneskelighet til å bøye seg over brønnen og drikke av sin kongelige hånd. Jeg tror at da hun gikk mot sin siste time i Couvarrubias - hun døde der - har den spanske vinen kjentes besk i strupen og hun har lengtet hjem til Tunsbergs kjølige vann. Kan hende kalte hun ikke brønnen for Baglerbrønnen. Det ville være å hedre for sterkt de menn som engang sto hennes store oldefar imot. Jeg tror hun kalte den Gjøglerbrønnen - etter den mannen i hennes liv som kanskje en natt danset om brønnen og sang sine lavmælte sanger, mens vinden strøk henne gjennom håret før den fylte seilene og bar en prinsesse bort. Også en fremmed leiesoldat speilte seg en gang i brønnen på berget. Han hadde solgt seg for femten daler til en oppkjøper, med løfte om hest og sverd og med rett til å få beholde halvdelen av det han kunne røve. Kanskje gikk hans ferd langt gjennom landene, fra Sachsen til Skåne, gjennom store skoger, med brannlukt i neseborene og ihjelstukne kuskrotter som lå i tunet og luktet vondt. Det ble ikke så mange kvinner å skjende som han nok kunne ha ønsket seg. Han sultet ofte, mistet et øre, fikk en finger og neseryggen hogd av. En dag kom de til en liten by, og brente det meste av den. Oppe på berget rev de en borg og brente en kirke. Han visste ikke riktig hvorfor. Men da det var gjort - og halsen var sår av røyk fra brannene, lente han seg ut over brønnen og drakk lenge. Siden grodde brønnen igjen. Siden ble den gravd opp på ny, og ishavsgastene kom, og vi. Men ennå om nettene går den blå kvinnen til brønnen og drikker, fordi det finnes en tørst ingen kan slukke, og en urett som nå brenner. Alle struper er såre og alle hjerter tunge, men en kort time er det ennå vann i den brønnen som ikke lenger ér.