Pilegrimsbyen Tønsberg

Pilegrimsbyen Tønsberg
Av Eivind Luthen

Papirutgave utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, 1996.
Redaksjonskomite: Bjørg Wittek, Per Thoresen, Rolf Storm Solberg.
Vevutgave: Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001

Innhold:

Tønsberg - en hellig by

Erkeengelen Mikael

Pilegrimskirken på Mikkelsberg

Fra Finisterre til Verdens Ende

Fra Roma til Tønsberg

Kildekulten

Utekorsene

Den destruktive reformasjonen

De viktigste kildene

Frem fra glemselen

Det var en gang... Det er en egen fred over sagaens fortellinger. Kanskje fordi de ikke er aktuelle lenger. De har flytt sammen med eventyret og fabelen, trukket tilbake fra det levende livet.

Om pilegrimene som søkte til Mikaelskirken på Slottsfjellet og andre hellige mål, forteller historien svært lite. Men hvordan kunne dette kapitlet i vår historie så til de grader gå i glemmeboken? Kanskje fordi pilegrimsvandringene var så vanlige at det knapt var noe å skrive om? En annen sak er at denne formen for reisevirksomhet etterlot seg få fysiske minner. Pilegrimene oppholdt seg sjelden lenge på et sted. Mange hadde hastverk, reisen var ofte lang, håpet om å bli kvitt sykdom og legge botsgjemingene bak seg tvang dem videre.

Omveltningene etter reformasjonen slettet mange spor. Dette var ikke så merkelig, ettersom det dreide seg om noe av det mest typiske for den katolske kirke, helgendyrkelse og troen på relikvier. Mye kildestoff har også gått tapt ved forfall, brann og ødeleggelse.

Når pilegrimsvandringene har hatt så liten oppmerksomhet i de senere generasjoner,skyldes det også det faktum at historikere har viet dette temaet lite oppmerksomhet.Og det er en kjent sak at alle samfunn velger ut hvilken del av sin historie de vil huske.

Men århundredene har likevel ikke klart å slette ut menneskenes evige pilgrimslengsel. Den ligger som en dyp, folkelig understrøm og dukker opp i salmer, ballader, dikt, naturskildringer og i billedkunst.

Noen konkrete minner etter ferdene er

likevel bevart, som for eksempel pilegrimsmerker, stedsnavn, runeinnskrifter, reisedokumenter, testamenter og små helligvannskrukker. Her og der dukker pilegrimene også opp i sagaene, men nærmest som randbemerkninger. Enkelte valfartskirker står ennå: Løvøya kapell, Røldal kirke, domkirken i Stavanger og ikke minst Nidarosdomen.

Gå til:

Toppen av dokumentet

Innholdsfortegnelse

Erik II Magnusson og hans bror hertug Håkon dro på pilegrimsferd fra Tønsberg til Nidaros i 1282. Tegnet av Jenny Nystrøm Stoopendal.

Kart over noen av middelalderens pilegrimsmål.

Figurene er hentet fra formstokken funnet i Tønsberg. De avbilder – kan hende – pilegrimer ? Tegnet av Astrid Skaaren-Fystro.

Mange reisemotiver

Ordet pilegrim kommer av det latinske peregrinus som betyr fremmed. I løpet av middelalderen fikk ordet pilegrim en egen betydning: en person som dro til et hellig sted.Hundretusener av pilegrimer krysset årlig Europas ferdselsveier. Det var et oppbud av reiselyst og botferdighet i skjønn forening som verden knapt har sett maken til. Det var da også nok av dem som så sin økonomiske fordel i disse folkevandringene. Transittstedene så sin sjanse, helligstedene sin. Der ble det solgt pilegrimsmerker og relikvier som ikke bare var et minne om ferden, men som også skulle gjøre underverker.

I Norge knyttes pilegrimstrafikken gjerne til Nidaros og til de viktigste ferdselsårene mellom Østlandet og Trøndelag. Men også i Tønsberg og i fylket ellers vil man oppdage at pilegrimene har etterlatt seg spor.

Sagaen forteller at Erik II Magnusson (1268 -1299) og hans bror hertug Håkon red fra Tønsberg til Nidaros i 1282. Sju år senere la de igjen av gårde på pilegrimsferd. Denne gangen var utgangspunktet Oslo. Magnus Eriksson og dronning Blanca som giftet seg på Tunsberghus i 1335, gjorde en tilsvarende ferd fra Sverige under Svartedauen. Som regenter med stort ansvar for styre og stell hadde de ikke alltid anledning til å legge ut på de virkelige lange ferder. Derfor valgte de i stedet å sende ut såkalt vikarierende pilegrimer til Rocamadour, Aachen, Gottsbüren og Santiago de Compostela i 1346.

Denne typen “stand-in-pilegrimer” dro altså på vegne av oppdragsgiverne, som på denne måten oppnådde den samme avlat og velsignelse som om de selv hadde reist.

Mange pilegrimer fikk økonomisk hjelp av slekt, naboer og bygdefolk. Også de som bodde langs veiene ga en hjelpende hånd, kanskje med overnatting, mat og annet.Ved å hjelpe vandringsmannen tente han kanskje et lys for dem fremme ved målet.

Pilegrimen var blant de karakteristiske skikkelsene langs veiene i middelalderen. De mest ettertraktede målene var Canterbury, Jorsal (Det hellige land), Roma og Santiago de Compostela i det nordvestlige Spania. Men det fantes også hundrevis av andre valfartssteder, noen eksisterte bare en kort stund mens andre trakk til seg besøkende i flere århundrer. I Norden var Hellig Olavs by et viktig valfartsmål, i hvert fall frem til Svartedauen i 1350.

Det var mange grunner til å legge av sted til de hellige mål. Syke kom for sin helbreds skyld, andre for å gjøre bot de var pålagt, mange kom for å takke for at de var blitt bønnhørt. Frykten for dommedag og den evige pine hang over middelalderens mennesker og fikk mange av gårde. Fattigdom tvang noen til å tigge seg fra pilegrimsmål til pilegrimsmål, mens enkelte valgte å være evige pilegrimer og fartet fra land til land. Sigrid Undset forteller i Kristin Lavransdatter at den gamle tiggermunken broder Edvin innrømmet at han elsket veiene. Slike pilegrimer var mest opptatt av å bli kjent med fremmede steder og skikker. Sagn og eventyr, ballader og folkeviser hørte til det kulturgodset de brakte med seg hjem.

Enkelte pilegrimsreiser kunne vare ett år eller mer, men det vanligste var å besøke de nære mål. Mange demonstrerte sitt hellige forsett ved å bære lange grove kutter, som lignet munkenes drakt, en veske og en stav som var hogd til på hjemstedet og velsignet av presten.

De rike red og svært syke mennesker ble fraktet på bårer, men de fleste tok seg frem til fots. Mange kom også sjøveien; det var på nordmannsvis skal man tro sagaene.

I Tønsberg forteller skriftlige kilder at man knyttet pilegrimsferder til en domsavsigelse i en sivil tvist. 11397 sto to parter overfor hverandre i en eiendomssak, Simon på Sker og ekteparet Tore og Sigrid. Begge gjorde krav på den verdifulle Jonsgård i byen. Lagmannen og hans bisittere fant ikke den fremlagte dokumentasjonen entydig, men avsa en for oss eiendommelig kjennelse: Gården ble tildømt ekteparet, mot at mannen Tore “skal ganga eno pelegrimsreso til Vår frue kirke i Aachen og en annen til St. Olav i Nidaros innen år og dag”. Det viste seg å være en eldre forpliktelse som hvilte på gården. Dersom Tore avgikk ved døden, eller fikk lovlig forfall, skulle hustru Sigrid dra eller sende en stedfortreder for å be for deres slektning Ivar. Hvis ikke disse ferdene ble foretatt, skulle Simon (deres motpart) eie så mye i Jonsgård som de to reisene ville ha kostet etter en skjønnsnemnds vurdering.

I kirkekunsten finner vi gjerne pilegrimen fremstilt som apostelen Jakob. Han ble regnet som pilegrimenes beskytter og var utstyrt med vandrestav, en vidbremmet hatt, kappe, reiseveske og sitt helt spesielle kjennemerke, kamskjellet, slik vi ser ham fremstilt på et 1600-talls bilde i Olavskirken på Skoger, som tidligere hørte til Vestfold.

Gå til:

Toppen av dokumentet

Innholdsfortegnelse

De fleste kirkene i Tønsberg hadde trolig små relikvieskrin i sitt eie. I Norge er bare få bevart. Dette stammer fra Hedal stavkirke. Tegnet av Bjørg Omholt.

Båtreise, 1300-årene. Etter et islandsk håndskrift.

1500-talls motiv av den hellige Ursula fra Slagen gamle kirke. Bildet, som er hentet fra et alterskap, viser helgenen og hennes medsøstre på pilegrimsseilas til Køln.

Relikviekulten

Utover i middelalderen økte antallet pilegrimsmål. Det skyldtes blant annet det faktum at nye helgener fant sin plass på kirkens lister, men også at viktige relikvier ble fordelt til et større antall kirker. Det å være nær relikvien betydde samtidig at man var nær Gud. Relikvien var så å si en avglans, en bærer av det hellige. Jo nærmere man kom denne “kraftkilden”, desto sterkere virket den. Det var således relikviekulten som la grunnlaget for valfarten.

Slike relikvier ble ofte oppbevart i kunstferdige beholdere smykket med gull, sølv og edelstener. Ved spesielle anledninger ble de båret i prosesjoner eller vist frem. Kristkirken i Nidaros kunne skilte med Olavsskrinet, mens Apostelkirken i Bergen og Mariakirken i Oslo hadde en bit av Kristi tornekrone i sitt eie.

Blant verdifulle relikvier knyttet til Mikaelskirken kan nevnes en splint av Det hellige kors. Det tilhørte kong Håkon V Magnusson (1299-1319) og omtales i forbindelse med hans dødsleie på Slottsfjellet 8. mai 1319.

Kongen var sterkt bekymret for landets skjebne. Da han merket at døden nærmet seg, sammenkalte han rikets mektigste menn og lot dem sette seglet under et vitnebrev der de blant annet skriver: “ ... Vi gjør kjent for dere at 20 april på Tunsberghus, i det 20 styringsåret til vår verdige herre Håkon, Norges konge, lover vi ham på vår kristne tro, la hendene våre på det hellige kors, hvori vår herre Jesu Kristi legeme og blod var, og på hans eget korstre, det som han var pint på, og på mange andre helligdommer [ ... ] ikke å skulle [ ...] dra inn noen utenlandske menn til å ha hus [borger], rå for sysler eller å ha noen myndighet over Norges tegner [frie menn], verken under rikets arvings mindreårighet [det vi si dattersønnen Magnus Eiriksson} eller siden når han er fullmyndig. Vi påkaller Guds vrede over oss om vi ikke holder den førnevnte ed. ”

Når korsrelikvien i Mikaelskirken tas i bruk til en så viktig statsakt, sier det noe om hvilken betydning man tillegger den. Relikvien var av internasjonal klasse og har utvilsomt trukket til seg pilegrimer fra store deler av landet. For Mikaelskirken betydde det både prestisje og store gaveinntekter.

En virkelig korsrelikvie, for øvrig den eneste i sitt slag som er bevart intakt her til lands, er funnet i Tønsberg. Den er et lite brystkors av forgylt sølv med ametyster. Korset er av den bysantinske typen med to sett like armer og utstyrt med en ring for et kjede. Korssplinten er innebygd, men synlig gjennom en smal slisse i korset. Korset, som ble funnet i Storgaten, har Tønsberg bispedømme brukt som symbol i sitt embetssegl.

Store helgenskrin, slik man hadde i Nidarosdomen og i Hallvardskatedralen i Oslo, har neppe tilhørt noen av Tønsbergs kirker; små skrin, derimot, har man hatt i sitt eie. Fra Laurentiuskirken kjennes rester av en beslagplate, antagelig et lokk til et relikvieskrin av emaljert kobber. Mellom rutene sees ennå striper av en sterk forgylling. Arbeidet synes å være av irsk eller engelsk opprinnelse.

Til det arkeologiske materialet hører også en vakkert utført nøkkel funnet i nærheten av Peterskirken. Den fem cm store nøkkelen er dekorert med fire lilje- eller korsformer inn mot midten av håndtaket. Nøkkelen har kanskje tilhørt et mindre relikvieskrin? En lignende nøkkel ble funnet i Jakobskirken i Eidfjord.

Gå til:

Toppen av dokumentet

Innholdsfortegnelse

Motivet viser gravsteinen over Jon. I høyre hånd holder han pilegrimsstaven, i den venstre to palmegreiner. Han har altså vært i Det hellige land to ganger. På vesken har han festet et kamskjell. Det betyr at han også besøkte Santiago. Innskriften på steinen forteller samtidig at han har vært tre ganger i Roma. Jon har vært en såkalt stedfortredende pilegrim som dronning Margrethe sendte til Tønsberg og til Borre i 1411.

Tønsberg, en hellig by

Allerede omkring 1070 forteller kanikk Adam av Bremen at Nidaros var et viktig pilegrimsmål, men han skriver at de fleste dro sjøveien. De dro fra Ålborg eller Vendsyssel i Danmark til Viken, “som er en by i Norge”, og deretter vestover rundt kysten til Nidaros. Var det Tønsberg han hadde i tankene? Andre havnebyer ved Oslofjorden fantes knapt på den tiden. Når Adam av Bremen nevner at pilegrimene valgte kysten, må det bety at ferden foregikk med kjøpmannsskip.

I “Historien om danenes ferd til Jerusalem” fortelles det at danske korsfarere avlegger byen et besøk omkring år 1190. De var til sammen fem skip med 200 mann, ledet av Ulv av Lauvnes. Kanskje de kom for å rekruttere norske våpenbrødre til kampen mot de vantro? I skriftet gis det inntrykk av at Tønsberg var en travel by som ble mye søkt: “.. noen av dem seilte like opp til byen og fortøyde ved bryggene, mens de andre lå for anker et stykke lenger ute. På den måten holdt de seg unna den brysomme trengselen av skip inne på havnen. Videre heter det: “Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser.” Korsfarerne forteller også om en vakker kirke viet til St. Mikael. Krigens menn følte nok spesielt for denne kirken: St. Mikael er også kjent som soldatenes og riddernes skytshelgen. Da korsfarerne stevnet ut fra byhavnen for å fortsette sin ferd, stimlet byfolket sammen på bryggene, hilste farvel og ønsket dem “lykke på reisen og englefølge”, som det heter i den latinske teksten.

Vi kjenner ikke navnet på forfatteren av “Historien om danenes ferd til Jerusalem”, men kanskje dreier det seg om en Tønsberg-pilegrim som slo følge med dem på ferden?

Snorre Sturlason oppholdt seg i Tønsberg omkring 1220 og gir en skildring av bylivet slik det antagelig har artet seg på hans tid: “Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både øst fra Viken og lenger nordfra landet og sør fra Danmark og Saksland.” Og videre heter det: “Det kom mange kjøpmannsskip dit til byen både sakser og daner og skip øst fra Viken og nord fra landet. Det var en mengde mennesker der og det var stor velstand.”

Bortsett fra Adam av Bremens bok kjenner vi ikke til noen beskrivelse av pilegrimsseilaser mellom Viken og Nidaros. Men vi har i hvert fall et 1500-talls motiv av den Hellige Ursula fra Slagens gamle kirke. Bildet, som er hentet fra et alterskap, viser helgenen og hennes mange medsøstre på pilegrimsseilas til Køln.

Tønsberg var viktig både militært og politisk; i høymiddelalderen var byen et åndelig sentrum og derfor regnet som et hellig sted. Det fantes elleve kirkelige institusjoner i byen, seks kirker, to klostre og to, muligens tre hospitaler. Middelalderens hospitaler fungerte både som gamlehjem for fattige, sykehus og overnattingssteder for pengeløse tilreisende.

Saxo Grammaticus nevner i sin Gesta Danorum at kong Valdemar lot være å brenne Tønsberg under sitt tokt til Viken i 1165 på grunn av alle kirkene.

Omkring år 1300 bodde det ca. 1500 mennesker i Tønsberg. Byene var små i middelalderen, men sammenlignet med Nordens øvrige kjøpsteder var Tønsberg likevel ganske betydelig. Byen var preget av laftede enetasjes bygninger som våningshus, fjøs, stabbur, bygninger for varelager eller verksted. Brede veier fantes ikke, gatenettet besto vesentlig av smale veiter, trange smau, inne i kvartalene. I Bergen kan vi fremdeles oppleve noe av dette tette bymiljøet ved tyskerbryggene. I havnen lå handelsskipene ofte tett i tett langs bryggene. Og over det hele raget alle byens kirker og klosteranlegg, og langt mer iøynefallende enn vi kan forestille oss i dag. Heller ikke må vi glemme det imponerende Tunsberghus, og den karakteristiske Mikaelskirken. Dersom man kom inn fjorden, og det gjorde vel de fleste, kunne man i den nordlige delen av byen se Lavranskirken med hospitalet.

Ved pavens privilegium utstedt 1308 kunne de som valfartet til Tønsberg få avlat for kirkestraffer:

“Alle oppriktig botferdige som besøkte Mikaelskirken på dens festdag, fikk avlat for 100 dager dersom de kom en gang for alle og oppholdt seg der minst åtte dager. Dersom de kom hvert år, fikk de avlat for resten av livet.” Dronning Margrete ga i 1411 den store sum av 2000 mark til pilegrimsferder, og blant de 50 hellige stedene rundt om i Europa som er nevnt i hennes brev, omtales “St. Mikkels Berg” i Tønsberg. “En mann skulle dra i pilegrimsferd dit på hennes vegne,” heter det i det danske dokumentet. Som regent med stort ansvar for styre og stell hadde hun ikke selv anledning til å legge ut på de lange ferder. Men det var ikke bare Mikaelskirken som fikk nyte godt av pilegrimenes gaver: I 1291 ga pave Nikolaus IV ett år og 40 dagers avlat til alle dem som besøkte byens fransiskanerkloster ved bestemte tider.

I 1374 får Lavranskirken lignende privilegier. Erkebiskop Trond i Nidaros ga 40 dagers avlat til alle botferdige som kom hit på de viktigste kirkelige festdager eller rakte kirken en hjelpende hånd.

Ved arkeologiske utgravninger på kirketomten i 1874 ble det avdekket en masse småmynter fra høymiddelalderen. Under gulvet i kirkene i Lom og Ringebu har man gjort lignende funn. Flere fagfolk mener at slike myntfunn delvis kan knyttes til pilegrimsferdene.

Skriftlige kilder nevner en Thomaskirke nær Haugar. Den var viet til erkebiskop Thomas av Canterbury. Han ble myrdet i 1162, kanonisert og skrinlagt i Canterbury. Vi vet at tønsbergborgere handlet med England. Det er godt mulig at den hjemlige Thomaskirken har vært en kjøpmannskirke knyttet til den viktige englandsfarten. Ved å ære den hellige Thomas var man sikret trygg overfart og god handel. Samtidig må man ha lov til å tro at Englandsfarere fra Tønsberg hørte til de mange som valfartet til Canterbury.

På 1300-tallet er Tønsberg åsted for store begivenheter. I 1335 dukket kong Magnus Eriksson plutselig opp i byen. Han ventet på sin kommende brud, prinsesse Blanche av Namur som var underveis fra Flandern. Hennes bror, Guido, hadde samlet en anseelig flåte for å eskortere henne til Norge. Den nådde omsider Tønsberg og bryllupet ble feiret. Med sin kongsgård, sitt slottsanlegg på fjellet, sine kirker, klostre og sin store geistlighet egnet Tønsberg seg utmerket til kongebryllup. Byen var mer europeisk og mer representativ enn noen annen by på Østlandet. Den ble da også utsett til dronningens fremtidige hjem og enkesete om kongen døde før henne.

Dette 1300-talls-motivet av erkeengelen Mikael stammer fra Nidarosdomen.

Erkeengelen Mikael

Da Norge ble vunnet for den nye tro for tusen år siden var den kristne verden overbevist om at Kristi gjenkomst og dommedag var nær forestående. Og erkeengelen Mikael var sterkt knyttet til endetiden. Det var derfor naturlig at de første kirkene i landet ofte ble viet ham.

Ifølge den katolske tro finnes det en rangordning blant de hellige. Den fremste posisjonen har jomfru Maria, deretter kommer erkeengelen Mikael foran apostler, martyrer, patriarker og profeter.

Mikael er altså en engel, ikke et menneske som de øvrige helgener, men han er likevel blitt dyrket som helgen. I paradiset er han konge. Navnet Mikael betyr "Hvem er Gud?", og han nevnes flere steder i bibelen.

Alle helgenene hadde sin festdag; den 29 september ble feiret til minne om erkeengelen Mikael. Han ble regnet som Israels skytshelgen, men har gått over til å bli kirkens skytshelgen. Den rolle erkeengelen kom til å spille i middelalderens trosliv, bygger på en setning i Johannes Åpenbaring kap. 12: “Og det ble en strid i Himmelen. Mikael og hans engler tok til å stride med dragen ... ”

I kirkekunsten er Mikael ofte fremstilt i rustning med sverd, spyd og skjold, utstyrt med vinger, i kamp med en drage eller en demon. Ofte holder han også en skålvekt. Den brukes for å veie sjelene. Mikael er likeens gjerne utstyrt med en trompet. Med den skulle han oppvekke de døde og følge de frelste til paradiset. Forbilde for mange Mikaelskirker var hovedhelligdommen på fjellet Monte Gargano i Sør-Italia. Legenden sa at Mikael hadde vist seg der, og hans kirker ligger derfor alltid på en høyde. En grotte ble innviet til kirke etter at erke-engelen hadde åpenbart seg for en biskop i en drøm og påvist stedet hvor hans helligdom skulle være. Grunnen til at huler ble brukt som kirker, var at de ble tatt for å være inngangen til helvete, og der skulle Mikael overvinne Satan. Han er gjerne fremstilt som en drage eller en demon. Over hele den katolske verden har Mikkelsmesse vært knyttet til innhøstingsfestene; også i Norge var dette en viktig fest og merkedag. Men dagen kan også ha vært et minne om et eldre hedensk høstblot idet erkeengelen antagelig kom til å erstatte mye av germanernes Odin-kult.

I Telemark fylke som delvis hørte til Vestfold, finner vi spor av Mikaelskulten i det storslåtte “Draumkvedet”. Her hører vi om Sankte Sålemikkjel som bles i luren lange, og som veier syndesjelene bort til Jesu Krist.

... Der kjæm ei fær her sonante

der rei nå så vist

fyre rei st. såle Michel

ette kom Jesum Christ.

Sæl er den i denne heimen

fattike gjeve sko

han tar ikje barføt gangje

i kvasse tynnarmo.

Kom e meg åt pilegrimskjrke

de va me ingjen mand kjendt

bære mi goe sjukmoer

med røe gulband kring hænde.

Så kom e me åt pilegrimskjrke

der va meg ingjen mand kjendt

bære mi goe sjukmoer

med røe guldband kring hænde.

Selv om Mikaelskulten stort sett hører til en annen tid, dukker den fremdeles opp i forskjellige sammenhenger i mange land. En kjent folkesang som visstnok stammer fra afroamerikanere er "Michael, row, the boat ashore! Alleluia". Den synes a romme en rest av Mikael som den som tar imot de døde sjelene.

Fra Nidarosdomen har vi to fine motiver av erkeengelen, den ene er et 1300-talls relieff på utsiden av Mikaelskapellet, den andre er en skulptur av Kristofer Leirdal. Figuren er montert på toppen av det ene spiret.

Den mest monumentale Mikaelsfremstilling i landet er et 1200-talls kalkmaleri i Kinsarvik kirke i Hardanger.

På primstaven er hans dag gjerne fremstilt med en vekt eller en trompet. På mange måter er Mikael krise- og overgangstidens skytshelgen. På jorden er hans helligdommer ofte lagt til utkantsteder, der jord møter himmel og der land møter hav. Han er å finne der det onde møter det gode, der de mørke krefter møter lysets.

Både i utlandet og i Norge finner vi Mikaelshelligdommer, blant annet på isolerte og forrevne øyer, Mont St. Michel i Normandie, Skellig Michael utenfor Sør-Irland, St. Michael Mount nær Cornwall og Mikaelshulen på øya Selja ved Stad.

Når vi nå nærmer oss et nytt tusenårsskifte, kan det være riktig å hente frem Mikael fra glemselen, et finere symbol enn denne nådens og rettferdighetens engel kan vi knapt bruke når vi går inn i det nye tid.

Gå til:

Toppen av dokumentet

Innholdsfortegnelse

Pilegrimskirken på Mikkelsberg

Av norske middelalderkirker som vi kjenner dedikasjoner til, rangerer erkeengelen på tredje plass etter jomfru Maria og Hellig Olav. Vi vet om ca. 30 Mikaelskirker i Norge, de fleste lå i Oslofjordområdet. Det skyldes muligens at Viken ble kristnet via Tyskland der Mikaelskulten var meget vanlig. Fra kirkehistorien er Mikael også regnet som de kristnes forsvarer mot hedningene, og det kan være en delforklaring på at hans helligdommer er så godt representert nettopp i Viken-området som tidlig gikk over til den nye tro.

Mikaels-påvirkningen kan også spores til Bysants der engelen hadde en meget sentral posisjon i det religiøse livet. På et lite blysegl med motiv av erkeengelen har man blant annet funnet følgende formulering: “Stortolk for væringene”. Under skriften er det avbildet en væringøks (på gresk: rhomfaia). Det er usikkert på hvilken måte blyseglet kan knyttes til væringene; kan hende ble det brukt i forbindelse med merkingen av eiendeler?

Fra sagaen vet vi at nordmenn gjorde tjeneste i den keiserlige væringgarden; det er mulig at de brakte med seg Mikaelskulten hjem til Norge. Det tidligere nevnte brystkorset funnet i Tønsberg kan også ha vært en del av de rikdommene som våre forfedre hadde med seg tilbake fra ferden i østerled.

Av hjemlige Mikaelshelligdommer regner vi kirken på Slottsfjellet i Tønsberg som den viktigste. Kirken utgjorde en del av anlegget på byfjellet, “Castrum Tunsbergis”. Festningen som sto ferdig en gang tidlig på 1100-tallet, besto av en indre borggård som inkluderte kongehall og et hovedtårn. I tillegg fantes det bygninger med forskjellige funksjoner. På 1200-tallet ble fjellet utbygget til en av Norges største festninger, og anlegget ble dermed et hovedpunkt i landets forsvar og et administrativt sentrum.

Men la oss vende tilbake til Mikaelskirken. Den var dessverre redusert til en grushaug da de arkeologiske undersøkelsene tok til i 1878. De eksisterende ruinene er derfor et resultat av en ganske hard restaurering, og en beskrivelse av hvordan kirken opprinnelig så ut, må derfor baseres på antagelser. Ennå i 1750 var det tydelige spor etter det som engang må ha vært en korskirke. Den ble reist omkring 1150, og i planløsningen bærer den preg av å ha hatt kirken på Mont Saint-Michel ved kysten av Normandie som forbilde. Her lå Nord-Europas fornemste Mikaelshelligdom.

Både beliggenheten på toppen av et berg og planløsningen viser at det var en forbindelse mellom Slottsfjellet og Mont Saint-Michel. Noen krypt har det imidlertid ikke vært i Tønsberg-kirken. Grunnen i skipet stiger jevnt opp mot koret, mens stigningen er sterkere i tverrskipet. Det er imidlertid en stor mulighet for at kirken har hatt to etasjer, en underkirke som har strakt seg frem til tverrskipet og en overkirke over det hele. Toetasjers kirker finner man nettopp som kongskirker, blant annet Apostelkirken i Bergen.

Underetasjen har vært rikt utsmykket med alter og statue av Mikael, mens overkirken trolig har hatt altere viet til en rekke sentrale helgener som jomfru Maria, St. Hallvard, St. Peter og andre. Som kongelig kapellkirke hadde man også altere for Hellig Olav, Hellige Erik og Ludvig den hellige. Forgylte relikvieskrin, altertavler, skulpturer, vakre kalkmalerier smykket det indre. Sitteplasser fantes ikke i middelalderens kirker, ved langveggene har det imidlertid vært en pall for gamle og uføre.

Mikaelskirken hadde en kirkegård, den lå på nordsiden av bygget og vi må anta at også pilegrimer ble gravlagt her. Murrester tyder på at kirken har hatt et sentraltårn som har inneholdt flere rom. Kanskje hadde kongen et privat andaktsted her oppe?

Av de 14 kongelige kapeller som fantes i begynnelsen av Håkon Vs regjering på 1300tallet, regnes St. Mikaelskirken som den tredje viktigste etter Mariakirken i Oslo og Apostelkirken i Bergen.

Livet i middelalderen kunne være nådeløst. Mange opplevde mye vondt og urett. Men en ting var i hvert fall sikkert, menneskene var overbevist om at Vår Herre var rettferdig og at de onde ville bli straffet i det hinsidige. Det var forståelig at mange søkte trøst og hjelp hos Mikael, like naturlig som det var for enkelte konger å se seg selv som Mikaels jordiske stedfortreder, som Guds gode stridsmann og rettferdige dommer. Og Håkon V var nettopp blant dem som så sin kongegjerning under en religiøs synsvinkel. Hellig Olav var først og fremst kirkens helgen og han lå langt nord i landet, Mikaelskulten ble bevisst fremmet for å heve den verdslige makten. Mikaelskirken fikk derfor store gaver av kongen, slik at den ble en av de rikeste i landet.

Kongen som det helliges stedfortreder finner vi markert i flere sammenhenger, blant annet på mynter slått i Tønsberg. Kong Erik II Magnusson lot utmynte penninger der den ene siden var preget med kongens hode, mens reversen hadde et likearmet kors med omskriften CRVX CHRISTI; Kristi kors. Mynten fungerte med andre ord som et propagandaverktøy der korset markerte kongemaktens sakrale status.

I Vestfold finner vi Mikaelskirker i Undrumsdal, Fon i Ramnes, Hedrum og i Tjølling. I middelalderen var Vestfold større i utstrekning enn det nåværende, og innbefattet også prestegjeld som Lier, Eiker og Sandsvær i Buskerud. Mikaelskirken i Tranby bør derfor også nevnes.

Antagelig lå det også en Mikaelskirke på Kapitelberget i Skien. Krypten hører til det som er bevart.

Den mest særpregede Mikaelhelligdommen lå ved Norsjø i Skien, “Kirkja i Mikjalsbergi”. Den er en vel 20 meter dyp hule som ligger 30 meter over vannflaten. Spor i hulens vegger tyder på at den har vært inndelt i et forrom, skip og kor.

På Selja er Mikaelskirken også lagt til en hule. Ifølge Odd munks saga var det her inne de fant restene av den irske prinsessen Sunniva og Seljemennene i året 996. Det var nettopp i denne Mikaelskirken at kristendommen så å si ble født i Norge gjennom Sunnivas martyrium. Og det var i den bortgjemte Mikaelskirken i Norsjø man feiret den siste katolske gudstjenesten, skal man tro legenden. Den forteller at fader Sylvester holdt hemmelige messer her etter at reformasjonen var innført i landet.

Gå til:

Toppen av dokumentet

Innholdsfortegnelse

En ung kvinne i stille bønn ved Mariaalteret i Mikaleskirken.

Mikkelsfesten

På den store kirkefesten den 29. september strømmet folk til fra fjern og nær. Livet i byen fikk en helt annen rytme. På kirkebakken nærmet pilegrimene seg helligdommen med ærefrykt og forventninger. Den store steinbygningen må ha virket fremmed og sterk på datidens mennesker.

Det finnes ingen øyenvitneskildring som kan fortelle oss hva som skjedde på en slik dag. Vi får heller bruke fantasien og prøve å skildre det slik det kan ha foregått på 1200-tallet:

... Før de gikk inn i kirken, toget de rundt bygningen tre ganger barbeint slik skikken var. I det dunkle kirkerommet brant vokslys som skinte på skjeggete, fromme ansikter, på barn og kvinner. Prester i kostbare messeklær svingte sine røkelseskar foran altrene og de tilstedeværende. Den gode lukten trengte inn i hver krok. Vakker messesang hørtes fra koret. En taus flokk ba i stillhet. Noen knelte på gulvet og gjorde korsets tegn. En gammel, krumbøyd bonde i fillete klær fra Årøysund nærmet seg Mikaelsstatuen. Han hadde nettopp mistet sine to sønner i kampen mot Håkon Håkonsson. Bonden bøyde seg ned og kysset statuen nederst ved sokkelen mens tårene silte nedover de furete kinnene. De store, grove hendene hans med negler svarte og sprukne av arbeid, strøk forsiktig over skulpturen med en kjærtegnede bevegelse. Så foldet han hendene sammen i stille bønn.

Noe av det man gledet seg mest til, var den religiøse prosesjonen. Og det første de hørte var kirkeklokkene, ikke bare fra det kongelige kapell, men fra alle byens kirker og klostre. Den vakre forgylte statuen av erkeengelen ble løftet ned fra sin plass og båret på en trebåre av sterke klerkeskuldre ut av kirken. Først i toget slo fire kongelige soldater taktfast på trommer, åtte mann skred langsomt fremad med statuen løftet. Bak dem gikk prosten og lovet avlat til alle som ofret til helligdommen. Foran statuen gikk en korsbror med et høyt alterkors, og bak fulgte diakoner, klerker og munker med kostbare bøker, relikvieskrin, røkelseskar, prosesjonsstaver, helgenbilder og kirkefaner. Opptoget beveget seg langsomt ut av kirken, gjennom borgområdet og deretter ned berget gjennom byens trange streter, forbi kongsgården, kirkene, klostrene og torget med det store trekorset, for så å vende tilbake til utgangspunktet.

Når kirkens høytidsstund var til ende, slapp folket seg løs. Det var temmelig livlig både i kroene og vertshusene. Det muntre drikkelag endte ofte med slagsmål, og vekterne hadde sin fulle hyre med å opprettholde ro og orden. Byfolket klaget nok over både fyll og bråk, men var tolerante. Mang en ekstrafortjeneste vanket i de dager. Hestefor, stallplass, båtnaust, soveplasser, alt ble solgt eller leid bort til gode priser. Ølkoner og bakstekjerringer gikk rundt med kagger og kurver og solgte røket fisk, egg, flatbrød, ost, øl og annet.Tiggere tuslet omkring fra den ene gruppen til den andre og ba om litt hjelp i Guds navn. De muntre innslag ble besørget av spillemenn og tusenkunstnere. Det var i det hele tatt et fargerikt syn.

Så var det hele over, og pilegrimene brøt opp. Hva hadde de igjen for sin ferd, de som ikke var blitt bønnhørt? En stakket stund hadde de opplevd gleden ved å være sammen i et større åndelig fellesskap.

Mange hadde fått trøst, det kunne være nok til å gjøre livet lysere. Og alle hadde de skriftet for presten. Sikkert er det at de fleste vendte hjem fra Mikkelsberg i oppløftet stemning.

Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse Santiago-pilegrimer. Etter trysk 1500-talls maleri. Tegnet av Monika Björk.		Kongelig beskyttelse En rekke konger knyttet til Tunsberghus gjorde mye for å hjelpe pilegrimene. Kong Magnus Lagabøter (1263-1280) sørget for å legge reiseforholdene bedre til rette i form av veilover. Ifølge disse skulle veien holde en viss standard. Kirken var også interessert i ferdselen, liksom dagens turister la pilegrimene igjen store pengesummer. Pilegrimene var til tider et diskusjonstema mellom de geistlige og statsmakten. Det hendte at veifarende ble overfalt, ranet og drept. Etter den langvarige maktstriden mellom kirke og konge, sørget man i 1277 for å lage en avtale, “Sættargjerden”, som regulerte de respektive partenes myndighetsområde. Avtalen ble til i Tønsberg. Dokumentet finnes i København, mens en kopi av det henger i Tønsberg bibliotek. Blant de lovfestede punktene finner vi ett som interesserer oss i vår sammenheng, nemlig: “Alle pilegrimer skal være trygget, og de som forulemper dem, skal dømmes til kirkelig straff av kirkens dommere. ” I bestemmelsen heter det også at pilegrimene skulle gå fri for straff dersom de skadet noen som forulempet dem, enten det var kongens menn eller andre. Men ikke alle “stavmenn” var det de ga seg ut for å være - det kunne skjule seg både spioner og kjeltringer bak et fromt utseende. Kongemakten ønsket å komme uvesenet til livs. Under et Tønsbergbesøk i 1303 utstedte Håkon V følgende retterbot: “På grunn av omflakkende ribbalder (voldsmenn) og andre landløpere (omstreifere) som sier de er på pilegrimsferd, men farer med løgner og herjer bygdene med alle slags voldsomheter - har vi med råd og samtykke av de beste menn i landet bestemt at han skal ha vitnebrev fra konge eller hertug, biskop eller kapitel, jarl eller sysselmann, lagmann eller bymenn i den byen han kommer fra, eller andre skilrike menn, som bevis på at han er en ærlig mann. Dersom han ikke kan fremlegge det, skal vår sysselmann tvinge ham til å reise hjem og skaffe seg et slikt brev og vitnesbyrd som her sies. Og hvis han drar videre uten sysselmannens tillatelse, skal han gripes og sendes tilbake. Passet skal ikke gjelde for mer enn et år, det skal undersøkes meget nøye, såvel i skrift som i seglet for å konstatere om det er forfalsket - spesielt der hvor navnet og datoen står. Og hvis det oppdages forfalskning, skal den som bærer brevet bli straffet etter fortjeneste.”
Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse Noen pilegrimer dro som korsfarere. Gravstein fra Vejerslev, Danmark. Tegnet av Urd von Hentig.		Korsfarerne Noen la i vei til de hellige mål som korsfarere væpnet med sverd og spyd. Selve ordet korstog kom ikke i bruk før på 1200-tallet. Korsfarerne så på seg selv som pilegrimer og ble i begynnelsen også omtalt som peregrini. Da pave Urban II lanserte det første korstoget i 1095, omtalte han det som denne hellige pilegrimsreise. Kampen mot de vantro var ofte motivert av de samme årsaker som pilegrimsferdene; man gjorde det for sin sjelefrelses skyld. Bare få av nordmennenes utferder hadde likevel preg av å være rene korstog, de ble gjerne koblet sammen med andre ferder, kjøpferder, pilegrimsgang og diplomatiske oppdrag. Gjennom væringgarden som blant annet besto av menn fra norden hadde de byzantinske keiserne god forbindelse med de skandinaviske land. De kraftige nordboerne var trofaste hjelpere for maktlystne keiserkandidater i de hyppige tronstridighetene. I 1195 sendte keiser Alexius vikværingen Reidar Sendemann som sin vervehøvding til Norge for å skaffe 1200 mann til væringgarden. Han fikk omsider samlet en flokk, men istedenfor å dra til Miklagard med sine soldater, endte han som opprørsleder for baglerne i striden mot kong Sverre. Det avgjørende oppgjøret fant sted i forbindelse med beleiringen av Tunsberghus i 1201-1202. Kampen endte med forlik, men freden gagnet ikke krigens menn. Det var blitt til et levebrød for mange - ikke bare blant baglere, men også blant birkebeinere: I begge flokkene, sier sagaen “knurret de menn som var pengeløse, men likevel hadde pengebøter”. Det ble avtalt at man neste vår skulle herje på Suderøyene for å vinne seg gods. Reidar og hans gamle fiende birkebeinerhøvdingen Peter ville ikke nøye seg med slikt småmannsverk som strandhugg i kristenland. De emigrerte med hele sitt hus og for til Jorsal med to store skip og mange folk i 1210. Her øvde de storverk slik som alle nordmenn i alle sagaer. Reidar vendte tilbake til væringgarden i Miklagard og tjente i den til sin død. Da kongsdatteren Jomfru Kristina dro fra Tønsberg i 1256 for å inngå ekteskap i Spania, hadde hun mer enn 100 gjeve menn i sitt selskap. Hun giftet seg med Don Filip, - som morgengave ba hun sin utkårede bygge en Olavskirke i Valladolid. Med Norges skytshelgen på plass i byen følte hun seg litt mindre ensom i det fremmede landet. Etter bryllupet dro en del av hennes følge videre til Jerusalem, det var Ivar Engelsson og Torlaug Bose og noen flere. Ivar døde på veien. I Kristinas følge fantes også en Andres Nikolasson. I 1272 satte han ut fra Selja med følge på en ferd til Det hellige land. Det dreide seg om det siste korstoget fra Norge. Vår siste opplysning om Andres kommer fra en islandsk kilde for året 1273 og gjelder slutten på hans jerusalemferd. Det står: “Andres Nikolasson døde på jorsalhavet.” Det er ikke bevart mange minner etter korsfarerne i Tønsberg, men man har i hvert fall funnet et sett riddersporer i Baglergaten av den typen korsfarerne utstyrte seg med på 1100-tallet.
Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse Pilegrimsmerke fra Vadstena. Det viser Birgitta i ferd med å nedtegne sine åpenbaringer. Tegnet av Astrid Skaaren-Fystro. Fragment av pilegrimsmerke. Det stammer muligens fra Santiago de Compostela. Tegnet av Astrid Skaaren-Fystro.		Pilegrimsminner Pilegrimsmerker i tinn og bly hørte til de mest typiske reiseminnene. Disse ble anskaffet som bevis for at man hadde nådd det hellige målet, og merkene ble sydd fast på plagget eller i hatten. Flere pilegrimsmerker er blitt funnet i gravene og på forskjellige steder i enkelte Vestfold-kirker. I Hof kirke har man oppdaget to avstøpninger av pilegrimsmerker på kirkeklokkene. Meningen var at de skulle verne bygningen mot lynnedslag. Det finnes ingen historiske opplysninger som tyder på at man produserte pilegrimsmerker i Tønsberg; antagelig var Nidaros alene om det i landet. Fra det arkeologiske materialet kjenner man en formstokk som kan knyttes til pilegrimsvandringene, om enn indirekte. Stokken som ble funnet på tomten til det gamle rådhuset, stammer trolig fra et verksted i Tønsberg (Gullslagarahusin?). Det dreier seg om en rektangulær bronseplate med inngraverte former av arkitektoniske detaljer, medaljongmotiver, menneskefigurer og annet. Lignende medaljonger kjennes blant annet fra Vadstena, der de er festet utenpå Hellige Birgittas skrin. I slike former ble sølvblikket hamret ut med blymellomlag og renklippet. Bønder, sjøfarere, handelsmenn, tyskere, pilegrimer og byens egen befolkning har kjøpt slike blikkmedaljonger hos gullsmeden og skjenket dem til sin helgen i en av byens kirker. Motivene på formstokken viser blant annet knelende mennesker, de symboliserte kanskje fromme givere? Antagelig stammer figurene fra 1400-tallet, da var den lange middelalderske kappen blitt kortere for mannsdraktens vedkommende. På denne tiden ble også rosenkransen tatt i bruk. Vi ser ellers smykker, belter, halsbånd og pelsverk. Motivene med bokstaven M, stjerne- og roseornamentene symboliserer Gudsmoderen Maria. Hun er også gjennomgangsfigur på medaljongene. Maria var Stella Maris, havets stjerne, og var kjent som sjøfarernes beskytterinne, ikke minst blant hanseatene. I Bergen søkte de til byens store, fine Mariakirke, mens de fra Rostock hadde sin Mariakirke i Tønsberg. Av pilegrimsmerker er det funnet et som trolig stammer fra Vadstena. Det viser Birgitta i ferd med å nedtegne sine åpenbaringer (et tilsvarende merke har man også truffet på i Berg kirke.) På 1400-tallet var Vadstena trolig Nordens viktigste valfartsmål. Skriftlige kilder forteller at adelsmannen Alf Haraldsson, som eide flere eiendommer i Tønsberg, døde i Vadstena 1412. Antagelig hadde han reist dit som pilegrim. Det var vanlig at gamle og syke søkte seg til de hellige steder når deres siste time nærmet seg.Det andre pilegrimsmerket er nokså ødelagt, antagelig har det opprinnelig vært et kamskjell (Pecten maximus). Dette stammer helst fra Santiago de Compostela. Men hjemvendte pilegrimer hadde også med skjell fra Mont Saint-Michel. Kanskje vi har lov til å tro at en tønsberg-mann har besøkt et av de nevnte stedene, om ikke begge? Nettopp fordi hjembyens kongelige kirke var viet erkeengelen, var det naturlig å besøke den franske hovedhelligdommen. Men ikke alle pilegrimer nøyde seg med reiseminner av det tradisjonelle slaget. I Andebu var det en bonde som kalte gården sin Galicia (idag Gallis) etter å ha vært i Spania. Santiago de Compostela ligger i provinsen Galicia. Blant de større fysiske minnene fra pilegrimstiden er Olavskirken som tilhørte Premonstratenserordenen. Den har muligens sin form fra tempelherrenes kirker i Frankrike og England. De bygde sine rundkirker etter forbilder av ordenens kirke i Jerusale, som igjen var en etterligning av Den hellige gravs kirke. Vi vet om to fremstående jorsalfarere som hadde tilknytning til Tønsberg i annen halvdel av 1100-tallet: jarlen Eirik kongsbror og særlig Erling Skakke. Gjennom sin sønn kunne sistnevnte med kongemaktens myndighet og midler støtte grunnleggingen av et så stort tiltak som byggingen av Olavskirken. Den kan også sees som en parallell til Oktogonen, som var den viktigste delen av Hellig Olavs kirke i Nidaros. Rundkirken er enestående i sitt slag her til lands, den var også den største i Norden. Et så fornemt gudshus hadde sikkert en gjev samling med relikvier.
Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse Johanitterordenens segl. Det viser en syk som ligger med hodet vendt til siden. I bakgrunen sees en kuppel (Det evige lys). Til venstre et røkelseskar som symboliserer brødrenes bønner for de syke.		Fra Finisterre til Verdens Ende I Nord-Galicia, ytterst mot Atlanterhavet, ligger en pynt kalt Finisterre (latin Finis terræ) eller på norsk: Verdens Ende. Tilsvarende navn har vi, som kjent, på sørspissen av Tjøme. Dette navnet er riktignok av nyere dato, men det gir, om ikke annet, tanken næring til en veldig flukt. Med en fortid som viking og senere status som rikshelgen var det naturlig at Hellig Olav også ble Nordens fremste sjøhelgen. Som den norske kirkes fremste stridsmann sørget Hellig Olav for å bistå ikke bare sjøfarende, han vernet også landegrensene. Olav var den man stolte på til å forsvare Finland mot fienden i øst. Grensebyen Wyborg ble dominert av en stor Olavsborg. I Estlands hovedstad Tallinn hadde Olavskirken, byens imponerende domkirke, en viktig posisjon. I Tønsberg lå Olavsklosteret strategisk til ved innfarten i øst, mens Olavskirken ved Sem kongsgård lå i nord, riktignok utenfor bygrensen. Som tidligere nevnt fikk man flere nye pilegrimsmål utover i høymiddelalderen. Ett av dem var Værne kloster i Rygge. Klosteranlegget var det eneste Johanitterordenen hadde i Norge. Ordenens opprinnelige formål var å dra omsorg for syke og nødstedte pilegrimer i Det hellige land. Men virksomheten fikk etter hvert en krigersk side; i løpet av 1100-tallet bygde de opp militære eliteavdelinger som var med på å forsvare korsfarerstatene sammen med tempelherrene. De trengte en base for å skaffe seg ressurser og kom til å grunnlegge hus i hele Vest-Europa. I Norge drev johanitterne utelukkende humanitært arbeid. Historien forteller blant annet at en bonde fra Telemark i 1458 ble pålagt å dra på pilegrimsreise til Værne, Vadstena og til Nidaros.

Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse		Fra Roma til Tønsberg Adam av Bremen skriver at biskop Aasgaut (ca. 1050 - ca. 1075), søstersønn av den kjente hirdbiskop Grimkjell, kom til Norge etter å ha blitt vigslet i Roma. Han var en av de engelske misjonsbiskopene som Harald Hardråde hadde med seg fra England. Aasgaut holdt trolig til på Teie på Nøtterøy som lenge var sete for biskopene i Oslofjord-området, i hvert fall frem til 1150. I 1234 avlegger den kjente islendingen Sturla Sigvatsson byen et visitt på vei hjem fra Den evige stad. Hellig Olav hadde åpenbart en sterk posisjon i Tønsberg, etter det store Olavsklosteret å dømme. Et annet eksempel på hvordan man minnet kongen, var byens Olavsgilde. Dette var en slags sosial forening med årlige minnefester for helgener. Hit kom mange fra fjern og nær ved høytidene for å skåle og drikke til ære for avdøde medlemmer, for Kristus, Maria og Hellig Olav, dog i meget høytidelige former. Ifølge Snorre besøkte kong Olav Haraldson Tønsberg hele seks ganger. En av hans argeste motstandere, Tore Hund, var også innom byen. Etter slaget på Stiklestad var Tore Hund den første som forsto at Olav var blitt hellig. Han angret bittert på det han hadde gjort og dro til jorsal som pilegrim. Etter sigende omkom Tore Hund på hjemveien. Som nevnt døde Håkon V på Slottsfjellet. Ved hans båre skjedde flere mirakler, fortelles det. “Sankt Olav kongens frende” kalte folkevisen ham. Senere ble Håkon erklært, om ikke sanctus, så i hvert fall beatus som var en grad lavere enn helgenstatus. Det er grunn til å tro at mange tønsberg-borgere valfartet til Mariakirken i Oslo for å be ved graven til sin kjære konge, som de mintes med ærbødighet. St. Thorkell knyttes også til Tønsberg, men han er av nokså uklar opprinnelse. I almanakker og fortegnelser over helgendager finnes det en Thorkillus. Hans dag skal være 12. november. Professor L. Daae skriver: “Hvem denne helgen egentlig var eller om det var en nordmand vet vi ikke. Den eneste, paa hvem jeg har kunnet gjette, er Biskop Thorkell af Oslo, en Mand, om hvem der ikke vides stort mere, end at han døde i Begyndelsen af 1294. Han er sandsynligvis død i Tønsberg, hvor han begravedes i et lidet Capel i den i 1810 nedbrudte St. Laurentii kirke, nederst i Kirken, ved den store Dør, paa venstre Haand, naar man gaar ud af Kirken. Ennå i forrige århundre fandtes hans grav i kapellet og sagnet forteller, at samme herre skulle ha lagt mange forbandelser på den, som våget at åpne hans grav eller legge noen andre i den. Sagnet taler i det minste ikke imot at vi her turde ha vår hellige Thorkell,” avslutter L. Daae.
Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse Den ytterste delen av springen på Kjellolla er formet som et dyrehode. Tegnet av Astrid Skaaren-Fystro.		Kildekulten Folketroen gjorde Olav til opphavsmann for en rekke kilder og brønner, og mange ble mål for valfart. Her kunne de besøkende be om helbredelse og siden takke Gud med gaver og bønn. Kanskje kunne man av forholdene få varsel om noe som ville hende. Til sammenligning kan det nevnes at Mikaelskirken på Rokoberget i Løten sies å ha hatt en helbredende kilde. Likeens var det en helligkilde i Mikaelskapellet på Selja. I Tønsberg fantes det en St. Peters Kilde. Den var i bruk langt inn i forrige århundre. I dag gjenstår bare Kjelleolla som tidligere ble kalt “Vor Frue Kilde”, det vil si at den var viet til jomfru Maria. Kjelleolla blir ennå besøkt av tønsbergensere og tilreisende fra hele Vestfold. Det er hevdet at den er Norges mest besøkte helligkilde. Det er et dagligdags syn å se folk stille seg i kø for å tappe vann på store plastdunker. Det er visstnok ment til kaffevann, men det spørs om det ikke ligger dypereliggende grunner bak. Nær Horten var det i riktig gamle dager en god havn ved Løvøya. Hit søkte man helbredelse ved Hellig Olavs kilde som det fortsatt er spor av utenfor kapellet. Ved kilden var det, ifølge tradisjonen, reist et skur av tre til vern for de besøkende. Sagaen forteller at baglerkongen Filippus i 1217 døde ved Løvøya, og at bisp Nikolaus lå ved øya juledagen 1223. De hadde kanskje søkt inn dit for å drikke av Olavsbrønnen for sin helbredsskyld. Både kirkene i Skoger og i Vivestad hadde helligkilder. I en innberetning fra 1700-tallets første halvdel skrev soknepresten i Vivestad: “at det tidligere ble vist et hedensk Afguderi i Tanke at kurere alle Sygdomme med meget Ugudelighet ved denne Kilden, og at Kilden har blevet besøget paa St. Hans Aften endog af langt fra Reisendefolk”. Det eksisterte sikkert andre hellige kilder i fylket, men de fleste er uttørket eller forsvunnet på grunn av drenering. De som finnes, har dessverre mistet sin mirakuløse kraft. Den forsvant med opplysningstiden og troen på at kildevann kunne helbrede sykdommer.
Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse Borrekorset er et av middelalderens fineste kors. Det er i dag utstilt på Historisk Museum i Oslo. Tegnet av Astrid Skaaren-Fystro.		Utekorsene Utekors var et vanlig syn langs veiene i katolsk tid. Navn som Krossen, Krosshus, Høgkorset og Korsegård viser at det var tilfelle. Ofte var de plassert ved et naturlig rastested på høydedragene, ved veikryss og bruer der farende folk kunne ha en stille bønnestund. Det eksisterer en levende tradisjon om små trekors langs ferdselsårene i Østerdalen. Også i Vestfold har det eksistert utekors, blant annet ett ved Hola, det østre fergeleiet nedenfor Åbofossen. Likeens fantes det utekors på sentrale steder i byene. I Stockholm Codex fra begynnelsen av 1300-tallet omtales et kors på torget i Tønsberg. Muligens har dette vært av samme typen som erkebiskop Jørunds kors i Trondheim, som man har funnet den ene stolpen av. Innskriften på marmorkorset forteller at det var reist til Guds ære og til sjelehjelp for dem som dro gjennom byen. Antagelig var det pilegrimene man tenkte på. I Borre omtales et mirakuløst kors; i dag står det utstilt på Historisk Museum i Oslo. Korset har trolig vært plassert i triumfbuen i Borre kirke, som var viet St. Nikolai og St. Olav. St. Nikolai sto høyt i kurs, blant annet fordi han også ble regnet som pilegrimenes reisehelgen. Borrekorset, som er tre meter høyt, er nevnt første gang i et dokument fra ca. 1350. Torbjørn Steinarson ga en sum (to øresbol) til vokslys til “Krossen”. Lyset skulle tennes på årsdagen for hans død. Det tidligere nevnte danske dokumentet fra 1411 omtaler også “Det hellige kors i Borre”. En mann skulle sendes dit for å be for dronningens sjel. I sjøleden inn til Tønsberg finner vi også korsnavn som Steinkloss (Steinkross) og Skrøslingen (Krosslingr). Om det har stått kors på disse øyene er likevel høyst usikkert.
Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse I Bysants er det funnet et lite blysegl med motiv av erkeengelen og en væringøks. Teksten på seglet er blitt tolket som: ”Stortolk for væringene”. Erkeengelen Mikael hadde en sentral posisjon i det religiøse livet i det bysantiske riket		Den destruktive reformasjonen Pilegrimstrafikken til Tønsberg opphørte på 1500-tallet. I 1503 ble byen plyndret av svenske soldater som brente borgen, trolig også Mikaelskirken. I 1536 slo enda en katastrofe ned, i august på “sankte Peders-aften” ble byen lagt i aske. Snart etter ble reformasjonen innført i Norge. Den nye læren slo ned som en åndelig og politisk bombe i landet. De nye prelatene vakte ofte forbitrelse. I folkets øyne virket det som om reformasjonen var et nedbrytningsarbeid; kirkelover ble opphevet mens klostrene ble nedlagt, kirkegods beslaglagt og ødelagt. Til og med Olavsskrinet, Norges “rikshelligdom” gjennom 500 år, ble røvet, først av danskene, deretter av svenskene. Ikke uten grunn ble dette i samtiden betraktet som en stor nidingsdåd. Tønsbergborgeren og jesuitten Lauritz Nielssøn (1538-1622) oppholdt seg i Sverige i årene 1576-79 ved det kongelige hoff, og forteller i sitt katolske propagandaskrift hvilken straff som rammet en av dem som skjendet skrinet: “han fikk sin lønn der han for sit forrederi blev for Stockholm lagt paa stegel (steile) ... ”. Etter hvert kom det også forbud mot pilegrimsreiser, ja, herredagen i Larvik 1613 forbød virksomheten under trussel om dødsstraff. Men Norge hadde lenge vært en levende del av det katolske kulturområde, det gamle fromhetslivet, sed og skikk forble lenge rotfast i det konservative bondesamfunnet. Valfarten til enkelte hellige steder fortsatte langt inn i de neste århundrene, om enn lokalt og i mindre målestokk. Ennå på 1800-tallet valfartet folk til Thomaskirken på Filefjell og til det mirakuløse korset i Røldal kirke, mens enkelte vestfoldinger søkte til Olavskilden på Løvøya. Pilegrimsmålet på Mikkelsberg tilhører historien, men fremdeles får helligdommen besøk, ikke av så mange pilegrimer, men av turister. Ofte har de kommet langveisfra. Kirken er riktignok redusert til en ruin, men steinene er levende og utsikten utvilsomt en messe verdt. Må det til slutt være tillatt å komme med et stort ønske: Kanskje vi en dag kan gjenreise Mikaelskirken, slik at Tønsberg ikke lenger bare er en middelalderby i navnet, men også i gavnet? La oss begynne med å sette opp en støpul, slik at kirkeklokkene på nytt kan kime fra fjellet!
Gå til: Toppen av dokumentet Innholdsfortegnelse		De viktigste kildene: Adam av Bremen: Thorleif Dahls kulturbibliotek. H. Aschehoug 1993. Anderson, Lars: Pilgrimsmärken och valfart. Almquist & Wiksell International 1989. Arkeologiske rapporter fra Tønsberg. Nr. 6. Utgitt av Riksantikvaren 1991. Blom, Grethe Authén: Helgenkonge og helgenskrin. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag 1994. Småskriftserie nr. 9. Blom, Ådel Gjøstein: Norske mellomalderballader. Legendeviser bd. 1. Universitetsforlaget 1982. Danernes ferd til Jerusalem. H. Aschehoug & Co. Oslo 1969. Dittmann, Erling og Per Thoresen: Sagabyen forteller. Tønsberg 1992. Diplomatarium Norvegieum XI 92. Duin Johs. J.: Streiftog i norsk kirkehistorie. St. Olav forlag 1984. Fra hammer til kors: Div. forfattere. Schibsted Oslo 1994. Grieg, Sigurd: Vestfoldminne. 1967, 71. Helgenleksikon. Katolsk forlag. København 1989. Holck, Per: Merkedager og gamle skikker. Cappelen 1993. Hosar, Kåre: Forum Mediavale nr. 1, 1981. Hansen, Inger Jan: Løvøy-kapellet. Fra saga til samtid. Utgitt av Løvøy Menighetsråd 1994. Hognestad, Karin-Helene R.: Den katolske kirke i Norge 1537-1843. Rapport 34.U.B, Trondheirn.Trondheim 1994. Håndbok i middelaldersk kulturhistorie. Bryggen museum, Bergen 1976. Gad, Bodil og Tue: Reisen til Jacobs land. Wormianum 1975. Gjessing, Helge: Tunsbergs historie. Kristiania 1913. Jacobsen J. R: Folkenes historie, middelalderen bd. 3. Gyldendalske boghandel Nordisk forlag. København 1908. Johnsen, 0. Albert: Tønsbergs historie Bd. 1. Gyldendal Norsk forlag 1929. Jöckle, Clemens: Encyclopedia of Saints. Alpine Fine Arts. London 1995. Kulturhistorisk leksikon for nordisk medeltid bd. 13,19. Almherns förlag. Malmö 1975. Liebgott Niels-Knud: Hellige mænd og kvinder. Wormianum, Højbjerg 1981. Lindblom, Andreas: Birgittas gyllene skrin. Kungl. Vitterhets historie och antikvitets akademiens handlingar. Tionde delen. Stockholm 1963. Lindh, Jan og Jan Brendalsmo: Funn fra en utgravning. Akademisk forlag 1983. Luthen, Eivind: I pilegrimenes fotspor. Cappelen 1992. Luthen, Eivind: På pilegrimsferd. Pilegrimsforlaget 1995. Sturluson, Snorre: Norges kongesagaer. Gyldendal Norsk forlag. 1979. Steen, Sverre: Ferd og fest. Aschehoug & Co. Oslo 1942. Skaare, Kolbjørn: Vestfoldminne. 1971. Taranger, Absalon: Magnus Lagabøters Landslov. Universitetsforlaget Oslo 1915. Illustrasjonene er hentet fra følgende verk: Björk, Monika: Vandra i Frankrike och Spanien. Raben & Sjögren 1993. Gad, Bodil og Tue: Reisen til Jacobs land. Wormianum 1975. Jacobsen J. P: Folkenes historie, midddelalderen bd. 3. Gyldendalske boghandel Nordisk forlag. København 1908. Steen, Sverre: Ferd og fest. Aschehoug & Co. Oslo 1942. Starbäck C. Georg: Engelbrekt Engelbrektson N. W. Damm & Søn 1965. Valebrokk, Eva. Thomas Thiis-Evensen: Levende fortid. Boksenteret A/S 1993. De øvrige illustrasjonene er basert på studier av kirkekunst, arkeologiske funn, o.a. Erke-engelen Mikael. Ikonmaleri av Anne Bjørg Nordbø Høgskolen i Vestfold, 2001 \| Nettbiblioteket \| Digitale tekster \| Lokalhistorie \|