Gamle Tønsberg : Nordbyen   
forrige
Innhold
vis innholdsfortegnelse neste
Nordbyen

Ubeskjedent forord

Kanskje er det ikke så nødvendig å nevne at Tønsberg er Norges eldste by.

Vi har sagt det før. Det er nærmest av beskjedenhet vi viser til de riktig gamle dager. Da var det historien gjestet vår by. Senere ble vi mer lik andre norske byer.

Vår skrevne historie begynner som kjent med Bjørn Farmann, sønn til Harald Hårfagre. Fra hans tid og fremover holdt konger og stormenn til i Tønsberg. Slottsfjellet var lett å forsvare eller å falle ut fra når herrene var vrede.

Det var her det skjedde, de dramatiske hendingene Snorre forteller om, krigerske bragder, taler Roma midt imot, prinsessebryllup og oppgjør med krus eller sverd. Tunsberghus var åstedet for fest og strid.

Men Snorre var hoffdikter og skrev om de store. Vi hører mindre om den jevne borger, som bare ønsket å leve et rolig og arbeidsomt liv, om kjøpmennene som brakte varer fra fremmede land, om jomfruene som trippet over brostenene eller deres flittige mødre som holdt hjemmene rene og varme. Vil vi lære om deres hverdager, må vi grave i jorden og finne rester av redskap og husgeråd. det har vi da også gjort. De mest verdifulle funnene er på museum i Oslo. Men noe har vi her på Fylkesmuseet, og vi har Nordbyen. Her bodde jevne folk, og de er vel vår egentlige historie. Stormennene ødela hverandres slott og festninger. Gamle kirker raste sammen, eller de ble revet når torv og gater skulle legges om. Brann herjet byen. Nordbyen ble spart. Den er vår eldste sammenhengende bebyggelse. Nr. 16 er det aller eldste huset - Bentegården - som fylkeskonservator Erling Eriksen beskriver i dette lille heftet, og "Stiftelsen Gamle Tønsberg" står bak utgivelsen.

Denne - vi håper med tiden - ærverdige stiftelse ble unnfanget i en improvisert jubileumstale av rektor Fridjof Jahnsen, som lenge hadde forberedt Tønsberg Arbeiderforenings 100 års-jubileum i 1966. Den ble født på generalforsamlingen 1. mars 1968 og med vedtekter omskåret av den første formannen, høyesterettsadvokat Josef Haraldsen.

I disse heter det:

"Stiftelsens formål er å bevare gamle bymiljøer og bygninger av kulturhistorisk og arkitektonisk verdi i Tønsberg, særlig bydelen og bebyggelsen under Slottsfjellet. Dette arbeide skjer i forståelse med Tønsberg kommune og etter eventuell overenskomst med vedkommende grunneier."

Vi er som sagt oppmerksom på at Nordbyen ikke er historiens vugge. Men denne hyggelige bydelen under Slottsfjellet har likevel sine historier. I gamle dager var den snarvegen til byen. Rytterne red rundt fjellet; bønder og kvinner gikk den smale stien langs fjæra. Her slo sjøen helt inn mot fjellet. Men vi vet at det var en plankegang inn til byen. Den var i bruk helt til våre oldefedres dager. Vel over kunne man hvile på en benk, den heter ennå ja-benken. Svend Foyn anla kjøreveg forbi fjellpynten under "Baglerbrønnen". Han hadde lenge sitt hjem her ute. Så ble han fornærmet på Tønsberg på grunn av skatten og flyttet til Ramberg på Nøtterøy. Folk kaldte stedet "Furtekroken". Bildet på baksiden av dette heftet er ca. 100 år gammelt. Tangen som stikker ut i sjøen ble fylt bredere etterhvert. Her bygger vi nå ny maskinskole.

Byen legger vekt på sitt gamle næringsgrunnlag med sjøfart og handel. Vi ruster vår ungdom til å reise ut for å erobre verden. Men i dag er våre våpen kunnskaper og en utstrakt hånd.

De mektige herrer av Slottsfjellet forsvarte Nordbyen. Det ønsker også Tønsberg bystyre å gjøre. Nå er bilene fienden. Men vi slåss ikke lenger. Vi jenker oss. Trafikken krever bredere gater og parkeringsplasser. Bilene kunne ikke komme forbi hverandre i Nordbyen. Kommunen hadde valget mellom å rive bebyggelsen mot sjøen eller å finne andre utveger. Bystyret valgte tunnelvegen gjennom selve Slottsfjellet. Den nedlagte jernbanetunnelen ble utvidet, og det ble offentlig tilfluktsrom i fjellet for 1000 personer. Slik er tiden blitt. Men Nordbyen ble reddet.

La gå at det er sagaminner eller empirestil over den gamle bydelen. Rester av Håkon Håkonssons kongehall ligger noe utenfor den egentlige Nordbyen. Den fine Kossegården er derimot innenfor grensen men vender seg nærmest mot Domkirken. Denne gården får sin kulturhistoriske beskrivelse i et senere hefte.

Det er også andre ærverdige hus i Nordbyen. Nr. 2 var i sin tid et av byens største bolighus. Postmester Hvistendahl eide det for 150 år siden.

Leieboeren i 2. etasje var tollbetjent Ole Christophersen. Han fikk tre store sønner, som gjorde lykke i fremmede land. I sin bok "Gamle Tønsberg" skriver billedhugger Carl E. Paulsen begeistret om Don Pedro Christophersen og hans like berømte brødre.

Ovenfor Kossegården ligger Sticklergården. Paulsen nevner at kopperslager Sticklers kone bodde her i 77 år. Hun har fortalt ham om jordskredet i 1858, som ødela store deler av Nordbyen. Enkefru Stickler kjente Roald Amundsen da han var liten røver i gaten. Stickler var forøvrig av høyadelig utenlandsk familie.

Gamle Tønsberg er også beskrevet i skjønnlitteraturen. Tilla Valstads roman om fullriggeren "Teodora" (egentlig "Mathilde") har Nordbyen som bakgrunn. I den første boken fortelles om jernbanens åpning i 1881.

"....For det var saktens stas med tunnelen. Den lengste i landet den gang og stummende mørk uten et bluss. Unge forelskede tok tur retur til nærmeste stasjon for å kysse hverandre i tunnelen. Men det hendte at de ble overrasket. Plutselig skar lyset gjennom kupévinduet. Man var i Nordbyen, små hus i alle kulører - skjeve og skakke, men koselige hjem for sjøfolk og fiskere - med glassruter som spillkort fulle av blomster......

.....Og så kom kongen i admiralsuniform med tosnutet hatt og brystet fullt av ordener, fulgt av kavalerer, svenske og norske. Alle i galla -. Byens herrer i snibel bukket underdanigst, og damene sank i kne og kastet blomster for majestetens føtter."

På toppen av stasjonsbakken var æresporten reist - et arkitektonisk kunstverk som malermester Aslaksen hadde utklekket. Stolen som Kong Oskar skulle sitte på, var bestilt i Hamburg. Men den kom ikke. Kongen kunne jo ikke sitte på en alminnelig stol. Og hvorledes skulle man underette majesteten om dette uhell? I sin nød ba ordføreren (stortingsmann Johs. Harbitz) poeten Stensgård overlærer Emil Olsen om å skrive vers om saken. Det ble malt i fine bokstaver og innrammet med grønt.

Kongen stanset foran æresporten og leste:

          Velkommen Oskar, Norges sol.
          Velkommen i vår midte.
          Akk Gud, vi hadde hatt en stol.
          Hvorpå du skulle sitte
Festen var meget vellykket. For de utvalgte ble det servert frokost med 12 retter. Kong Oskar utbragte et leve for staden, som hadde fått forbindelse med stora värden. Han utvekslet vennlige avskjedsord med borgerne og reiste med det flunkende nye toget.

Dagen etterpå var det større nachspiel i Klubselskabet Harmonien hvor også venstrefolk var til stede. Men det var ikke full harmoni om plasseringen av jernbanestasjonen i Nordbyen.

De fleste av de gamle Nordby-familier gjorde seg ikke bemerket på annen måte enn ved et slitsomt og ordentlig liv. Sjøfolk og hådverkere preget Nordbyen. Husene ble holdt i stand, og det var standard over strøket. Men gaten var i smaleste laget. Den var stengt med en grind ved Bentegården. Det var en praktisk grind. Da jernbanen kom gjennom Nordbyen, stengte den enten gaten eller jernbanetunnelen. Grindvokteren bodde like ved tunnel-åpningen. Kommunen ville nødig strekke seg lenger nedover Store Langgate. Nordafor "grinnane" var det nok bra folk, men ikke fullt så fine som lenger syd. Nordby-borgerne klaget over kloakken og vannet som rant midt i gaten. Noe ble det da bevilget. På budsjettet 1885 ble oppført:
 

30 løbende Meter 6” Kloakk à kr. 1,87 ................ kr. 56,10
+ Slugrist med Opmuring ..............................  »   5,00
Plankeudløb med Fylding og Mudring mot Sjøen etc .....  »   8,90
                                                 Tils. kr. 70,00
Forholdene var beskjedne. Vekter Peder Arnesen klarte ikke lenger hver natt å gå den lange vegen og varsle nattens timer:
HO VÆGTER HO
KLOKKEN ER SLAGEN TO
VINDEN ER SYDVEST

Vekter Arnesen hadde dessuten en sykelig kone og søkte om permisjon. I betraktning av hans 43 år lange arbeidsdag i byen tjeneste bevilget kommunen en årlig pensjon på kr. 80,- pr. år så lenge han levet. Det er mulig det da ble lagt vekt på hans skriftlige melding om at han selv ikke trodde det ble så mange årene.

Helt opp til våre dager har vi fargerike beretninger om Nordby-gutter. Ennå snakkes det i gamle Tønsberg-hjem om fraktemannen Bent Knudsen fra Nordbyen 16 og om leieboeren hans, Jacob fisker. Han hadde slik artig lue. Bent Fragtemann var ingen dårlig borger av Tønsberg trass i at han var fra Sørlandet. Med pjekkert og skjegg var han en ekte sjøulk, med lang pipe i gyngestol en filosof. To fraktejekter eide han, og flere prammer. De kunne badegjester få leie om sommeren for 25 øre timen. Konen var sykelig, men datteren Kristense var sterk og mørk og med temperament. Hun hjalp faren med fiske. Folk kom gjerne innom og kjøpte blodfersk torsk, og de fikk en sørlandshistorie på kjøpet.

I 1930 bodde en sirkusartist i gården. Han holdt sine gamle triks i ære, og hokus pokus hadde han en mynt i hånden. Den kunne komme godt med når han skulle ha en ny forsyning snus hos jomfru Agenta i nr. 6, Røschegården, Clara Tschudis hjem, hun som skrev om kjærlighet og intriger ved europeiske hoff. Men folk var allerede blitt mistenksomme overfor kunstnere og gikk til politimesteren med myntene. Politiet er ikke begeistret for hokus pokus og ville ha fatt i produksjonsmaskinen. Og de fant den i Bentegården. Så ble det sirkus og straffesak. Den fikse støpeformen og noen husflidskroner ligger fremdeles hos politiet. Det har selvsagt ingen ting å gjøre med planene om en fin og ny politistasjon, men den drømmen blir nå realisert likevel i den nye Hvistendahlgården på Torvet.

Under siste verdenskrig bodde et polsk ektepar i Bentegården. De laget krydrete pølser, som fikk god avsetning. Men etterhvert ble det vanskelig med råstoff til pølsene, og vi slutter historien her. Nordbyen 16 var ikke lenger stasgård, og den holdt på å forfalle. I 1947 kjøpte kommunen gården og holdt den noenlunde i hevd, i påvente av bedre dager.

Med den nye interessen for gamle bygårder, skulle dagen nå være kommet. Kommunen har planer om å blåse liv i den gamle bydelen, men varsomt, så den ikke helt blir borte denne hyggelige lukten av tjære og tang og gamle kjøkkenhager. Det er meningen å restaurere de små husene og legge forholdene til rette for et sosialt liv med tradisjonsrik atmosfære, men med det moderne samfunns trygghet. Byen ønsker å gi trivelige boliger til pensjonerte sjøfolk med livskraftige koner, som kan ha glede av en rolig livsaften i Nordbyen.

Kanskje han det også bli plass for en kunsthåndtverker eller to og en gammel butikk med vekt på disken og kandissukker i snorer fra taket. Byens folk og gjester fra Hotel Klubben skal kunne gå aftentur gjennom en rolig bydel og finne en souvenir å ta med seg hjem.

Bentegården er det meningen å la en ung arkitektfamilie leie på det vilkår at han restaurerer gården innvendig. Da kan det bli et hyggelig hjem bak de små blyruter i det mer enn 200 år gamle huset.

Nordbyen skal ikke være museum. Den skal bevares som en hyggelig bydel full av minner om en tid som vel ikke var lykkeligere enn vår, men roligere og annerledes. Tønsberg ser mot fremtiden, til sitt 1100 års jubileum i 1971 og enda lenger. Byen ønsker å følge med tiden. Men vi vil gjerne nå og da kunne kaste et blikk tilbake over skulderen. Historien er vår bakgrunn. Uten den ville jo bare være en moderne og alminnelig by. - Og det er vi jo ikke.

THEODOR BROCH

 

innhold
toppen av siden
forrige neste