Gamle Tønsberg : Middelalderbyen   
forrige
Forord
vis innholdsfortegnelse
neste
«...Tonsberg er den ældste Kiøbstæd...»

Innledning

Når man delvis skal presentere middelalderens Tønsberg utfra et arkeologisk materiale, kan det være på sin plass å fortelle noe om faget.

Arkeologi som vitenskapsgren er ikke stort eldre enn 100 år. Denne unge vitenskapen har selvfølgelig mange metodiske svakheter. Samtidig oppdager man stadig nye veier, hovedsakelig gjennom hjelpevitenskaper som kvartærgeologi, kjernefysikk osv. Den som arbeider daglig med faget, må altfor ofte konstatere at det ikke finnes penger til å utnytte alle hjelpemidler som etterhvert står til rådighet.

Mange mener at arkeologi er graving i jorden etter gull og skjeletter. Mange mener dessuten at gravingen tar lang tid og forsinker samfunnsutviklingen. Det er likevel ikke hele sannheten. Arkeologene tar vare på og tolker levninger etter mennesker i eldre tid for å få kunnskap om menneskets liv, de fortidige miljøer og den kulturelle utvikling. De levninger man først og fremst søker, er hus, bruksgjenstander, avfall fra hjem og arbeidsplass og mange ganger rester av mennesket selv : graver med skjelett og annet tilbehør.

Når skriftlige kilder mangler, kan arkeologen i mange tilfeller gi deler av svaret på historiske problemer. Det finnes ingen prinsipiell grunn til å begrense arkeologiens virkeområde til noen bestemt periode. Epoker rike på litterære kilder kan også trekkes inn. Gjennom undervannsarkeologien har f.eks. skipsvrak fra 1700- og 1800-tallet blitt viet stor oppmerksomhet. Arkeologien har imidlertid sine begrensninger når det gjelder tolkningsmuligheter. Eksempelvis er det som regel umulig å bevise at såkalte historiske hendelser har funnet sted. Bedre er da mulighetene til å påvise handelskontrakter, byggemåter, byplanutvikling, kommunikasjoner, materielt liv og velstand, en del sykdommer hos mennesker og dyr, slektskap, kosthold, arbeidsfelt mm.

Et av fagets problemer er å datere. Vanligvis må en nøye seg med upresise dateringer som: etter år 300, 800-tallets første del, 1200-tallet. Hvilke dateringskriterier har man da ?

Innen en boplass kan man fastslå hva som er eldre og hva som er yngre levninger (såkalt relativ alder) ved graving fra moderne bakkenivå nedover til eldre og eldre lag, fig.1. De levninger som ligger dypest, ble selvfølgelig lagt der først og er nødvendigvis eldst.

Å knytte sammen den relative alder med årstall er vanskeligere. Det er her de jordfunne enkeltgjenstandene er av størst betydning.

Hvis man finner en mynt f.eks. fra 1162, vet man at mynten iallfall må ha kommet i jorden etter dette året. Andre gjenstander i samme jordlag representerer i noen grad samtidighet med denne mynten. Som regel er man ikke så heldig at man har en daterbar mynt i jordlaget. Da må man jevnføre med gjenstandsdateringer fra andre steder og derved prøve å komme frem til en sannsynlig alder.

Når to daterbare gjenstander i et lag skriver seg fra noenlunde samme tid, må denne dateringen trolig gjelde også for resten av jordlaget. Dermed blir en datering av andre, tidligere udaterbare gjenstander og konstruksjoner i samme lag mulig.

 

innhold
toppen av siden
forrige neste