Viktig sentrum i høymiddelalderstaten			Stagnasjon eller katastrofe?

Senmiddelalder I løpet av første halvpart av 1300-tallet gikk det norske samfunn inn i en krise som skulle få katastrofale og varige følger. Virkningene av krisen er altså åpenbare, men årsakene har det vært vanskeligere å få øye på. Noen vil legge vekt på klimaforverring; andre vil hevde at overbygningen på den norske høymiddelalderstaten ikke stod i forhold til næringsgrunnlaget og at en reaksjon i form av sterk tilbakegang måtte komme. Mangel på arbeidskraft og nedlegging av gårdsbruk hører man tidlig om. På mange måter vil, som vi tidligere har sett, en by være et produkt av næringsoverskuddet fra de omliggende landdistrikter. Når en agrarkrise setter inn, vil byene være spesielt sårbare. Den fryktelige pesten som herjet landet i 1349/50, har forsterket nedgangstendensene kraftig. Den store mannedauen ble etterfulgt av flere tilsvarende, men ikke fullt så omfattende pestbølger. Pestene måtte også ramme et bysamfunn sterkere enn landdistriktene. De ble spredd av smittebærende rotter og gjorde nødvendigvis den rikeste høst der mange mennesker bodde tett sammen, og der de hygieniske forholdene var skralest. Talloppgaver over hvor mange som døde i Tønsberg under mannedauen, fins selvfølgelig ikke - likevel får vi et klart inntrykk av de katastrofale virkningene indirekte gjennom diplommaterialet. Det er nemlig et tydelig brudd i persongalleriet omkring 1350. Fehirden Mattias Torgeirsson forsvinner f.eks. ut av bildet, likeledes flere fremstående prester i byens kirker. Lagmannen Gaute Aslaksson overlever imidlertid iallfall første pest-bølge. Nedgangen i folketall og fall i jordpriser resulterte i at inntekstkildene til de jordeiende institusjonene i Tønsberg svant radikalt inn. For kirkens vedkommende ble det noe kompensert ved at redselsslagne mennesker testamenterte sine eiendommer til kirker og klostre i håp om at det skulle sikre dem en snarlig plass i paradis. Således deler Bård Thorkelsson fra From i Sandar i 1349 ut rikelig med jord til Peterskirken og Mariakirken forat det ukentlig skulle bli lest sjelemesse for ham og hans hustru. Det samme gjør en Thord Arnesson - for sikkerhets skyld fordeler han eiendommene på Maria-, Peter- og Lavrans-kirken, Minoriterklosteret og Stephans-hospitalet. Flere andre eksempler kan nevnes. Utover i senmiddelalderen økte kirken på denne måten sin relative styrke i Norge og ble for en stor del bærer av det vi forbinder med "offentlighet". Omkring 1400 lot den mektige Oslo-bispen Eystein Aslaksson (opprinnelig fra Skåne i Borre) utarbeide en liste over det jordegods kirken disponerte innenfor bispedømmet. Denne jordeboken er bevart, og den er en ypperlig historisk kilde. Det tok tydeligvis lang tid før katastrofens følger ble innsett av samtiden. Biskop Eystein opererer hele tiden med høymiddelalderens jordleietakster, og ødegårder er sjeldent nevnt. Selvom Eysteins jordebok gir et inntrykk av at den økonomiske situasjon var særdeles bra for Tønsberg-kirkene 50 år etter pestkatastrofen, hadde nok forfallet likevel kommet langt. Det var et stort antall, tildels monumentale bygninger kirken disponerte i Tønsberg. Med langt færre i arbeid og med betydelig lavere inntekter har det vært umulig å holde dette ved like. Vi ser da også at antallet kirkesogn i byen ble redusert. Peterskirken og Mariakirken fikk felles betjening på 1400-tallet. Den verdslige myndighet ble enda hardere rammet, og Tønsbergs rolle som lokalt, kongelig administrasjonssentrum ble sterkt svekket. Gjennom diplom-materialet ser vi da også at staben av kongelige ombudsmenn skrumper drastisk inn. Det sentraliserte styret ble umulig å opprettholde, og resultatet var at det enkelte bygdelag i Vestfold stort sett ble overlatt til seg selv. Bøndene måtte på eget initativ ta seg av trykkende, samfunnsmessige oppgaver. Man sporer igjen i kildene gamle, lokale rettsorganer som var i bruk før høymiddelalderens sterke kongedømme grep regulerende inn (private 12-mannsdomstoler f.eks.). Den fremste mann i rettslivet var fortsatt den kongelige utnevnte lagmannen. Hans autoritet var imidlertid svært medtatt, og han måtte støtte seg i enda større grad til privatpersoner med en viss prestisje i byen for å få sine dommer godtatt. På fjellet satt fehirden. Han ble etterhvert kalt høvedsmann, og hans funksjoner som festningskommandant ble helt dominerende. Det at kongens administrasjons- og makt-apparat nærmest brøt helt sammen, slo til to sider for ham. Som formelt sett kongens mann var jo hans stilling svekket. På den annen side slapp han generende kontroll fra sentralmyndighetene - han satt på sitt fjell og kunne fritt utsuge byborgere og bønder så langt hans begrensede makt rakk. Ved siden av rollen som et lokalt administrativt og økonomisk sentrum var rollen som knutepunkt i fjernhandelen viktig for bysamfunnets eksistens. Vi har sett hvor stor betydning fjernhandelen hadde for Tønsbergs oppblomstring i høymiddelalderen. Generelt kan man vel si at fjernhandelen gikk tilbake de fleste steder i Europa i senmiddelalderen. I Norge er likevel bildet nokså komplisert på dette punkt. På grunn av en sannsynlig klimaforverring må det ha blitt vanskelig å få kornet modent i mange bygder som tidligere var selvforsynte. Som underskuddsområde på livsnødvendige varer, måtte Norge bli et utmerket marked for driftige handelsmenn. Mot malt og korn kunne man hente fisk, smør, huder, tømmer og annet som hadde stor verdi i utlandet. De gamle høymiddelalderbyene ble stort sett sentrum også for denne nye handelen. Handelen, som var mer betinget av nød enn av overskudd fra norsk side, må ha bremset noe på stagnasjonen i byene. Lübeckernes virksomhet i Bergen virket på mange måter stimulerende på hele bysamfunnet der. I Oslo og Tønsberg var kjøpmenn fra Rostock ( i mindre grad også fra Wismar og Stralsund ) virksomme på samme måte. I forhandlinger med tyskerne måtte de hardt trengte nordmennene i det lange løp bli den tapende part. Gjennom diplomene ser vi hvordan norske myndigheter prøver å begrense utlendingenes virksomhet i Tønsberg. Konkret står striden om et par hovedspørsmål: 1) hvor vidt de fremmede skulle få oppholde seg i byen så lenge de ville, og 2) i hvilken grad de skulle få handle i det små direkte med bønder og bymenn. Utlendingenes rett til å handle på Norge trekkes aldri i tvil. Ved et par tilfeller, som følge av krig, opphørte tyskernes handelsvirksomhet for en kort stund. Da oppdaget man hvor avhengig man var blitt. Grunnmotivet for den norske privilegiepolitikken overfor tyskerne var sikkert at man ønsket å legge forholdene til rette for en egen norsk handel. Man ville altså forbeholde detaljhandelen for nordmenn. Likeledes så man helst at tyskerne holdt seg borte fra byen vinterstid. Gjennom hele 1300-tallet og langt inn på 1400-tallet ser det ut til at denne politikken i noen grad lykkes. De små og spredte glimt kildematerialet gir, tyder på at kjøpmenn i Tønsberg av norsk opprinnelse har drevet utenrikshandel. Tidlig på 1300-tallet er de på ferde i engelske byer, likeledes i 1380-årene og 1390-årene. Vitnesbyrd har vi også om at tønsbergensere har drevet handel på Gotland i denne tiden. Norske øvrighetspersoner har deltatt i handelen. Tønsberg-mannen Jon Karlsson, som var virksom mot slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet, var en tid medeier i et handelsskip bl.a. sammen med prosten i Lavrans-kirken. To Tønsberg-borgere, med umiskjennelige norske navn nevnes også som medeiere her. Noen driftige Tønsberg-borgere fant tydeligvis ut at ekspansjonsmulighetene i byen var for små. På slutten av 1200-tallet og noe fremover hører vi om at kjøpmannsslekten Bratt var virksom i Tønsberg. Amund Bratt gjør seg gjeldende under den svake kong Eirik Magnusson i 1290-årene. Omkring 1305 er videre Tønsberg-borgeren Gunne Bratt nevnt et par ganger i toll-listene fra den engelske havnebyen Lynn som fører av handelsskipene "Neuebusche" og "Roseblome". Bygården "Bratten" i Mariakirkens sogn i Tønsberg hører vi om gjennom storparten av senmiddelalderen, og den har trolig sitt navn etter Bratt-slekten som må ha eid den. Representanter for denne slekten bosatte seg i løpet av 1300-tallet i Rostock og drev sitt kjøpmannsskap derfra. Kontakten med Norge beholdt de lenge. I annen halvpart av 1500-tallet ble rostockeren med det norske navnet Guttorm Bratt og med teologisk utdannelse fra Wittenberg, domherre i Oslo. Utvandring av Tønsberg-kjøpmenn til Tyskland må vi likevel tro hører til unntakene. Strømmen gikk åpenbart den andre veien. Dette kommer klart frem hvis man studerer navnene på de menneskene som opptrer i samtidige Tønsberg-diplomer. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet blir det tysk/flamske innslaget mer og mer tydelig. Eksempler på dette er unorske navn som Heinrek Dammubondi, Vædike van Brunsvig, Henrik Wittenhagen, Bernt og Peter Lynebrog, Tews Tucum, Herman Koch. Men i motsetning til de lybske kjøpmenn i Bergen ser det ut til at de utenlandske kjøpmennene i Oslofjord-området ble ganske godt integrert i bysamfunnene der. I Tønsberg operer de i byens styre på linje med nordmenn. Og det er tydelig at mange rostockere tok borgerskap i byen og følte seg som gode tønsbergenesere på linje med andre. At de likevel kom til å innta en totalt dominerende stilling innenfor handel og skipsfart på midten av 1400-tallet, skyldes sikkert at de beholdt kontakten med hjembyen og fikk støtte i form av kapital og rettsbeskyttelse når det røynet på. Nordmennene manglet slike muligheter. Per Thoresen