Gamle Tønsberg : Middelalderbyen   
forrige
Hus og gater
vis innholdsfortegnelse
neste
Senmiddelalder

Viktig sentrum i høymiddelalderstaten

Frem til midten av 1200-tallet regner man med at norske kontakter med de britiske øyer og Frankrike dominerte utenrikspolitikken. I disse ledende vesteuropeiske statene fant Håkon Håkonsson sine forbilder. Nordmenns behov for luksuspregede varer ble i vesentlig grad dekket av handel med disse områdene, og i det lenge stort sett selvforsynte Norge var det denne handel som dominerte. Bergen lå lagelig til for kontakter vestover og var rikets økonomiske og politiske sentrum.

Mot slutten av Håkon Håkonssons regjeringstid ( fra midten av 1200-tallet) skjer det en markert endring her. Syd- og syd-østlige interesser hadde klar fremgang. På overflaten kan man spore dette i dynastiske kontakter mellom de nordiske rikene. Håkons sønner giftet seg med henholdsvis en svensk jarle-datter og en dansk prinsesse. Især det siste giftermålet skapte forviklinger. Den danske prinsessen arvet nemlig betydelig gods etter sin far (kongen Erik Plovpenning). Dette godset ville ikke de danske makthaverne gi slipp på.

Håkon Håkonssons interesser for danske områder som Blekinge, Skåne, Halland og Øresund økte i takt med en sterk økonomisk oppgang der. Store sildemengder i Øresund skapte betydelig velstand, og det er rimelig at Håkon ville ta alle midler i bruk for å få del i utbyttet.

Mer grunnleggende er det kanskje at Norge etterhvert trengte tilførsel av livsnødvendige varer som brødkorn og malt. Om dette skyldtes befolkningsvekst eller klimaforverring, skal være usagt.

Mot tørrfisk fikk man korn fra de nykolonialiserte tyske områder langs Østersjø-kysten. Denne handelen skilte seg betydelig fra den gamle vestvendte ved at den i alt overveiende grad foregikk på utenlandske skip. Især var det kjøpmenn fra de tyske byene Lübeck og Rostock som tok seg av handelen på Norge.

På kort sikt må vi tro at omleggingen i norsk utenriks- og handelspolitikk gav seg positive utslag for byen Tønsberg. Tønsberg ble liggende strategisk til på en helt annen måte enn før.

I den sammenheng må vi f.eks. sikkert se de storstilte byggings- og forskansningsanlegg på Slottsfjellet i annen halvpart av 1200-tallet. I sin glansperiode omkring 1300 må Tunsberghus ha vært den største og sterkeste festning i landet ( hvis man skal dømme ut fra de sørgelige rester som er bevart i dag). Tunsberghus hadde videre siktemål enn bare å være et lokalt støttepunkt for kongemakten, tyder anlegget av Akershus og Båhus på. Lokalt sett skulle jo disse tre festningene delvis overflødiggjøre hverandre.

Mot slutten av 1200-tallet ble kommandanten på Tunsberghus kalt fehirde. Hvilke oppgaver som på denne tiden var tillagt dette embetet, kan man få et inntrykk av ved konkret å se på hvordan den norske konge fremmet sine nye, utenrikspolitiske interesser.

I tiden mellom 1248 og 1263 drog Håkon Håkonsson hele tolv ganger til nordiske fyrstemøter. For å vise sin styrke hadde han leidangsflåten med ( han drog i "stevneleidang"). Møtene fant som regel sted i Götaelvens munning.

For å fremme kongeslektens arvekrav i Danmark, drog leidangsflåten til danske farvann i mindre fredelige ærend også. Håkon Håkonsson organiserte flere slike tokter. Denne politikken ble i høyeste grad ført videre av hans etterkommere på tronen.

I annen halvpart av 1200-tallet var det vanlig at hele den norske leidangsflåten samlet seg i Tønsberg før den drog av sted på tokt sydover. Selvsagt må flåten da ha blitt ettersett og fått tillegg i utrustningen ved bryggene i byen. Som følge av dette må det ha vært nødvendig for kongen å ha store depoter i nærheten.

Tønsberg-fehirdens hovedoppgave skulle derved lenge vært å sørge for at flåten var skikkelig utrustet før den la ut på tokt i fiendtlige farvann. Som sjef for leidang-flåtens "forsynings-tjeneste" hadde Tønsberg-fehirden nødvendigvis riksomfattende funksjoner. Oversikt og kontroll med sine lagre kunne han best ha ved å samle dem innenfor murene på fjellet. Sekundær blir derfor hans funksjon som slottskommandant.

Fehirdens oppkjøp og innsamling av matvarer og annet utstyr var sikkert ikke knyttet til en bestemt landsdel - en Tunsberg fehirdsle. Han har nok fått tilførsler fra alle kongelige innsamlingssentraler i rimelig avstand fra Tønsberg - også innenfor Oslo fehirdsle.

At Tønsbergs betydning som handelsknutepunkt og militært sentrum steg, resulterte i at byen i sterkere grad enn tidligere fungerte som rikshovedstad.

I de siste ti-årene av borgerkrigene utgjorde Oslofjord-området et eget rike under ledelse av opprørerne mot birkebeiner-styret. Sverre og Sverre-ættens konger oppholdt seg derfor nødig i Tønsberg over lengre tid. (Sverres beleiring av Slottsfjellet vinteren 1201/02 er et vekjent unntak) Med Håkon Håkonsson vinner det seirende parti etterhvert full kontroll med hele riket ( Norge er i realiteten først nå samlet).

Gjennom Håkon Håkonssons saga får man inntrykk av at kongen oftere og oftere sitter i Tønsberg og regjerer landet derfra. Magnus Lagabøte (som forøvrig ble født på Slottsfjellet) oppholdt seg også svært mye i Tønsberg. Som tidligere nevnt, la han f.eks. sammen med erkebiskop Jon Raude det uhyre viktige forhandlingsmøtet mellom den norske kirke og kongemakten i 1277 til Tønsberg.

Etter Magnus Lagabøtes død ble hans eldste sønn, Eirik, gjort til konge over hele landet, mens Eiriks yngre bror, Håkon, ble gjort til hertug og fikk en del av landet å styre.

Østlandet utgjorde en del av kongedømmet ( men Tønsberg sysle hørte ikke med).

Da Håkon ble gjort til enekonge etter sin bror i 1299 beholdt han en forkjærlighet for det gamle hertugdømmet med tilgrensende områder og oppholdt seg svært mye i Tønsberg.

Det siste får man et levende inntrykk av ved å gjennomgå de bevarte brev og forordninger som Håkon har latt utstede. Mange av dem, brev til dels av stor betydning, er blitt skrevet i Tønsberg. Særlig berømt er hans store brev fra juni 1308 der han opphever jarle- og lendmanns-verdigheten og trekker alle sysler inn under kongemakten slik at han kan dele dem ut på ny. Hvis bestemmelsene i brevet ble satt ut i livet (noe mange tviler på), innebærer det en fullstendig omorganisering av den norske stat.

Fra Håkon Håkonsson av hadde kongene et kanselli til sin rådighet. Under Håkon V hadde kansleren fast tilhold i Oslo, men deler av kanselliet fulgte nok kongen når han reiste om i landet. Vi må dessuten tro at kongen hadde en kanselli-filial i Tønsberg knyttet til det kongelige kapellet på Slottsfjellet.

Under formynderstyret etter 1319 blir Tønsbergs riksfunksjoner ytterligere forsterket, og språkhistorikere har kunnet påvise et særeget språkmiljø knyttet til Tønsberg-kanselliet. Brevene som er skrevet i Tønsberg, er preget av en alderdommelig norm.

Da Håkon V's dattersønn Magnus ble myndig i 1332, lot han kanslerembetet stå ledig og brakte riksseglet utav landet. Resultatet ble at drottseten styrte landet - og han gjorde det fast fra Tønsberg.

Per Thoresen

 

innhold
toppen av siden
forrige neste