Senmiddelalder			Sluttord

Stagnasjon eller katastrofe? I arkeologiens materiale vil ikke forhold som sentralmaktens svekkede posisjon og tidsbundne økonomiske svingninger gi seg utslag. En merker derfor ikke noen brudd utover i senmiddelalderen i det utgravde materialet. Bygningene og de funne gjenstander gir uttrykk for kontinuitet. Brente eller utslitte hus og gatedekker ble skiftet ut med nytt. På ingen måte avspeiler det arkeologiske materiale fattigdom eller dårlig økonomisk evne. De bygninger en finner i bygrunnen, er fortsatt anonyme for oss. De historisk kjente bygårder fra middelalderen lar seg ikke plassere, hovedsakelig pga vår manglende viten om byens middelalderske byplan. Vi vet foreløpig heller ikke hva slags gårdtype som har vært den vanlige i byen. I Bergen har "dobbeltgårder" vært mest alminnelig. Husene var plassert i parallelle rekker, med dråpefall imellom, på de smale tomtene fra bryggene og opp mot langgaten. I Trondheim og i Oslo ser det ut til at husene har vært plassert i firkant rundt trebrolagte gårdsplasser. De historiske kjente bygårder fra Tønsberg er behandlet flere ganger tidligere i litteraturen - senest i Vestfoldminne 1971 - og det er derfor ingen grunn til å ta opp dette tema her. Det skjer, som nevnt, ingen forandringer i byggemåten i løpet av middelalderen. Laftehuset dominerer også i senmiddelalderen. Av laftehus som er fremgravd, skal tre nevnes. Et hus med ukjent funksjon (Hus 1) i Storgaten 47 var bygget ved siden av almenningen som førte opp til Peterskirken fra Storgaten ("Stræti"), fig.18. Huset var oppstilt på stabber, fig.19. Veggene har bestått av laftede tømmerstokker. Det er ikke bevart noe av gulvet, og husets omfang kom bare til syne gjennom veggstokkene. I nordøst og sydvest, dvs mot Peterskirken og mot bryggene, var det en rekke vertikalt stilte bord parallellt med veggen. Bordene indikerer at huset sannsynligvis har hatt svalgang og bare har vært bygget i en etasje. Forøvrig har det foreløpig ikke vært mulig å påvise at de undersøkte husene fra Tønsbergs middelalder har hatt mer enn en etasje. På hver side av almenningen var det huskjeder, og dette huset utgjorde da et av leddene. Huset (Hus 2) midt imot hadde gulvet og det første omfar av veggstokkene bevart, fig. 20. Mot almenningen lå en terskelstokk som markerte hvor døren var plassert. Dette huset var ikke oppstilt på stabber, men hvilte direkte på levninger av et eldre hus som var nedrevet til første omfar. Et bolighus i Nedre Langgate 45 lå mellom dråpefallet og almenningen ( dvs mellom Møllegaten og Skipsgaten), fig. 21. Ovenfor og nedenfor i skråningen lå andre hus tett innpå, likeledes på den andre siden av dråpefallet i samme tomt. Det var svært lite bevart av veggene, og i visse deler må en rekonstruere veggenes plassering for å danne seg en oppfatning av husets størrelse. Dråpefallet på den ene siden og almenningen på den andre gir imidlertid holdepunkter. Det gjør også rekken av stener langs dråpefallet. Den har vært fundament for langveggen. Den opprinnelige grunnflate har vært omtrent 9x6 meter. Huset har hatt to værelser, forstue og stue. I hjørnet mellom den søndre langveggen og skilleveggen var ildstedet plassert, fig. 22. Det er meget som tyder på at ildstedet har vært en røykovn. Det var laget en firkantet ildplass av stenfliser. Rundt disse var det murt opp vegger av sten og kalk. På gulvet i stuen, helt inntil ovnen, var det kantstilt bord med spor for en avskjermende trevegg. Røykovnen hadde ikke skorsten. Røyken ble sluppet ut på forsiden av ovnen og måtte derfor søke seg ut gjennom ljoren. En røykovn må betraktes som mindre ildsfarlig enn en åre. Man har likevel villet sikre seg ytterligere mot brann. Alle bordene i gulvet i stuen er bevart. På disse var det tynne bjelker som var festet med trenagler. Mellom bjelkene har det vært fylt jord - dermed fikk man et brannsikkert jordgulv. Mellom det bevarte gulvet og veggene var det et skille. Dette tyder på at man rundt veggene hadde veggfaste benker, såkalte moldbenker. Disse var bygget av bord slik at det ble en sitteflate og et helt tett fremstykke. I det lukkede hulrom som da ble dannet under benken, ble det fylt jord. Dermed unngikk man mest mulig gulvtrekk. Den regulering av gatebredder og minste-avstander mellom hus som kom med byloven i annen halvdel av 1200-tallet, ser ut til å ha gitt større sikkerhet mot storbranner. I Nedre Langgate 45, som er den tomt som hittil er blitt undersøkt i flest lag, viser det seg at i tidsrommet fra ca 1050 til ca 1300 er bebyggelsen skiftet helt ut minst tre ganger. I tidsrommet fra ca 1300 til begynnelsen av 1500-tallet er dette skjedd to ganger. Dette kan tyde på at risikoen for store ødeleggelser er blitt mindre etter reguleringen, og at denne virkelig ble gjennomført i praksis og med godt resultat. Det må imidlertid også pekes på at en økonomisk nedgang med mindre aktivitet i senmiddelalderen kan ha gitt samme resultat i det arkeologiske materialet. Hva så med den store brannen i 1536 som ansees for å ha vært så katastrofal for byen ? Kun en noenlunde samtidig kilde nevner brannen direkte. I Codex Tunsbergensis skriver lagmann Peder Andersen ca 15-20 år etter brannen: "anno domini MDXXXVI tha bran tonsbergensis by med kloster og kirkier Sancti Peders aften". Indirekte, via et utdrag fra et kongelig brev, sannsynligvis skrevet i 1538, omtales virkningene av brannen ved at kongen ber de som tidligere bodde i Tønsberg, om å vende tilbake til byen for å "bygge og forbedre den, thi Kongen har naadigen undt dem 6 Aar skattefri". Brannen nevnes ikke direkte i dette brevet, men sammen med lagmannens notat er opplysningen blitt tolket slik at hele byen ble ødelagt. Av det som tidligere er skrevet, fremgår det at eksakte årsdateringer i det arkeologiske materialet ikke er mulig. Brannen i 1536 har sikkert vært omfattende - men ødela den egentlig mer enn de andre storbrannene i middelalderen ? På 1200-tallet brant Tønsberg fire ganger ifølge de skriftlige kilder. I utgravningene er det hittil konstatert en 1200-tallsbrann alene. Hvilken av de fire (eller kanskje hvilke av dem) som er påvist i forskjellige deler av byen, får man neppe vite. I de senere års utgravninger er det påtruffet rester av en brann fra slutten av 1400-tallet eller fra begynnelsen av 1500-tallet. I almenningen fra stretet og oppover til Peterskirken var det nest øverste middelalderlaget samt husene på begge sider kraftig brent. Den bebyggelse som vokste frem i Nedre Langgate 45 på midten av 1400-tallet, ble totalskadet av brann i begynnelsen av 1500-tallet, fig. 23. I Olavskirken og Olavsklosteret er det funnet spor av brann, det er det også i Peterskirken og Kongsgården. Hvor omfattende brannen i 1536 har vært, er det meget vanskelig å beregne. Det kan jo ha forekommet mange små lokal-branner som aldri ble nevnt både straks før og straks etter 1536. Hvis så har vært tilfelle, er man ved hjelp av det arkeologiske materialet ikke i stand til å skille de forskjellige branner fra hverandre. Effekten av brannen er også noe usikker. Historikere mener at byens økonomiske styrke ble knekket for lang tid. Oppbyggingen etter brannen begynte imidlertid med en gang ifølge arkeologiske kilder. Med en gang i arkeologisk sammenheng kan dog bety en periode fra 1-2 år til 20-30 år. Totalt sett forteller bygrunn-funnene om kontinuitet etter brannen. Det er riktig nok funnet lite renessanse-keramikk i 1500-tallslagene. Dette kan bero på at denne keramikk, som ble importert fra Rhin-området, ble betraktet som luksusvare. Byens borgere hadde kanskje fått sin økonomi så svekket at slik luksus lå utenfor rekkevidde. De rikeste renessansekeramikkfunnene er gjort i Olavsklosteret og i Kongsgården ved Slottsfjellets fot. Disse utkanter i byområdet var kanskje ikke så hardt rammet av ødeleggelsene; og de som bodde ved kongelige og kirkelige anlegg, var dessuten sikkert mindre avhengige av inntektene fra byen enn andre. Til sist kan en også lure på hva som skjedde med befolkningen. Hvis ikke store deler av befolkningen omkom under brannen, er det utrolig (tross det kongelige brev) at Tønsberg skulle være helt øde en tid etter brannen. Jan E.G. Eriksson