Prinsesse Kristina - myte og virkelighet : Noen ubeskjedne konklusjoner

Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie
Einar Jenssen: Prinsesse Kristina : Myte og virkelighet. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.

Gå til: | Forside | Innholdsfortegnelse | < Forrige | Neste >

Noen ubeskjedne konklusjoner

Efter denne gjennomgåelsen av de for meg viktigste fakta i forbindelse med prinsesse Kristinas ekteskap, tillater jeg meg å hevde at alliansen mellom det spanske og norske kongehuset kom i stand som en følge av et rent spansk initiativ. - Det er liten støtte å finne for teorien om at Håkon den unge eller hans far Håkon Håkonson aktivt gikk inn for å bli valgt til tysk-romersk keiser. Det er lite sannsynlig at kong Håkon Håkonson med sin utenrikspolitiske teft trodde at han kunne oppnå støtte for sitt eventuelle kandidatur til keisertronen ved en nærmere forbindelse med en av de sterkeste kandidatene - Alfonso X. Et direkte utspill fra kong Håkon for å oppnå keiserkronen ville også ha hatt en negativ innflytelse på Norges forhold til England all den stund kong Henrik III's bror, Richard av Cornwall var interessert i kandidaturet. Alfonso X ble da også valgt til tysk konge 1/4 1258 mens Richard var blitt kronet i Aachen 17/5 året før og begge var i og med dette mulige fremtidige kandidater til keisertronen, men ingen av de to oppnådde tittelen og «Det store interregnum» varte helt frem til Rudolf av Habsburg ble kronet og utnevnt til tysk-romersk keiser 24/10 1273. For oss er det av interesse å legge merke til at den engelske kongens bror var offisiell kandidat allerede før Kristina forlot Norge i 1257.

Som tidligere nevnt må det være tillatt å anta at Sturla Tordsson overdriver når han i Håkon Håkonsons saga påstår at Håkon den unge sendte en delegasjon til Spania i 1255, - dette ville ha blitt nedtegnet av spanskekongens hoffskribenter og han ville selv ha utnyttet besøket i propagandaøyemed for å styrke sin svake innenrikspolitiske situasjon. Alfonso X var altfor forfengelig til ikke å la et så eksotisk besøk komme offentligheten til kjenne. Det er også usannsynlig at kong Håkons gode venn Henrik III ikke ville ha nevnt mulige norske sendemenn i sitt brev av 14/9 1256; tidligere har vi også bemerket den manglende interesse kong Håkon viste ved den spanske delegasjonens ankomst til Tønsberg senhøsten 1256 da han lot dem sitte der å vente inntil han selv kom tilbake på vårparten året efter. Det er naturlig å tro at han omgående ville ha tatt i mot spanskekongens utsendinger hvis han personlig ville oppnå fordeler av sin sønns påståtte initiativ i 1255.

Alfonso X var i sin iver efter å oppnå den tysk-romerske keiserkronen ute efter allierte, - kong Håkon ble ansett for å være en av de mest innflytelsesrike monarker i Nord-Europa. Dessuten sto norskekongen på god fot med både Tyskland og England, og Norge var en betydelig sjøfartsnasjon, noe som kunne komme spanskekongen til nytte ved eventuelle korstog.

Det har ikke vært uten betydning for forbindelsen mellom Norge og Spania at Alfonso X's bror, Don Felipe, studerte teologi i Paris fra 1248 til 1250 og som vi har sett samtidig med biskop Peder til Hamar. Antallet teologiske studenter i Paris var ikke stort, og en nærmere kontakt mellom Sira Ferrant, Don Felipe og biskop Peder er sannsynlig. Sira Ferrant var Alfonso's personlige sekretær og har sikkert kunnet gi monarken verdifulle opplysninger om forholdene i Norge efter oppholdet i Paris. Kong Håkon på sin side valgte nettopp biskop Peder som brudefølgets leder i 1257, antageligvis på grunn av biskopens kjennskap til spanske forhold, - kong Håkon hadde som vi tidligere har sett ingen spesielle varme følelser overfor bispesetet på Hamar.

Det er store muligheter for at forbindelsen mellom det spanske og norske hoffet har hatt innflytelse på utviklingen av norsk samfunnsliv. Efter bryllupet den 31/3 1258 reiste de aller fleste av Kristinas ledsagere tilbake til Norge og flere av disse var velutdannede og kultiverte personer, som f.eks. biskop Peder. Kong Håkon var også usedvanlig kulturelt interessert, og det er ikke usannsynlig at man bragte med hjem til Norge spansk litteratur i form av håndskrifter som f.eks. «Especulo» («Speilet») og 2. del av «Las siete partidas», begge lovverkene var avsluttet da de norske sendemennene forlot Spania i 1258.

Den hittil eneste sammenlignende studie som er foretatt mellom Alfonso X's hovedverk og vårt hjemlige «Kongespeilet», er Ingeborg Gløersens «Kongespeilet og Las siete Partidas», utgitt på Universitetsforlaget i 1962. Det ville utvilsomt være fruktbart å utvide dette arbeidet til også å omfatte «Especulo» og å føre tråden videre til Magnus Lagabøters Landslov. Det er klare paralleller mellom «Especulo» og «Las siete Partidas» på den ene side og «Kongespeilet» og Magnus Lagabøters landslov på den andre, - likheter som vanskelig kan være tilfeldige når vi tar de kontakter som fant sted mellom Norge og Spania på siste halvdel av 1200-tallet i betraktning.

Det er heller ikke umulig at Matteus av Paris har hatt en langt større innflytelse på utarbeidelsen av «Kongespeilet» og Landsloven enn det vi aner idag. Harry Fett nevner f.eks. kapitlet om vindene i «Kongespeilet», - et tema som Matteus av Paris også har behandlet.

Det er ukorrekt at Kristina forlot Norge i den tro at hun skulle bli spansk dronning og at hun av den grunn døde av gremmelse da hun måtte ta til takke med en av spanskekongens brødre. Hva døde hun så av? Det har ofte blitt hevdet at hun døde efter bare fire år i Spania fordi hun led av hjemlengsel og ikke maktet klimaet i Sevilla, en by hvor man om sommeren har
temperaturer på over førti varmegrader. Det skal vel meget til for å dø av hjemlengsel, og Sturla Tordssons skildring av hennes sinnelag under reisen tyder på at Kristina var en sterk ung kvinne som alltid var glad og munter og som aldri klaget. Hennes far hadde også bestemt at hun selv skulle få velge sin tilkommende ektemann, riktignok var det bare tre mulige kandidater, men dette må også ha hjulpet noe på humøret!

Som tidligere nevnt var Kristina og Don Felipe så og si jevnaldrende, og for meg står det klart at det må ha eksistert et visst forhold mellom de to unge all den stund Felipe bestemte at hans hustru skulle gravlegges i en landsby som ligger 800 kilometer fra byen hvor hun døde i 1262. En slik siste ære ville ikke ha blitt Kristina til del hvis ektemannen ikke hadde følt noe for henne.

Er det så sikkert at Kristina døde i Sevilla og ikke i Covarrubias? Hvis hun på grunn av heten i Sevilla hadde levet en lengre eller kortere periode i Covarrubias, er det utenkelig at vi ville ha mistet hennes spor så å si totalt gjennom så mange århundreder. En prinsesses nærvær i Covarrubias med sitt hoff ville ha blitt nedtegnet eller ville ha levet videre på folkemunne,
- den populære muntlige tradisjonen ville ikke ha blitt redusert til at en dansk konge eller prins fant sitt siste hvilested i Covarrubias. Den matriarkalske tradisjonen i Covarrubias ville også ha blitt styrket hvis Kristina hadde levet der.

Hvis man går ut fra at det er Kristinas jordiske levninger som ligger i kalkstenssarkofagen i stiftskirken i Covarrubias, er det mulig at vi kjenner dødsårsaken. Da denne sarkofagen ble åpnet i 1952 ble det som nevnt funnet en sammenfoldet pergamentbit festet til mumiens venstre skulder. Denne pergamentbiten inneholdt tre resepter eller formler mot et øreonde, antagelig det vi idag ville ha kalt mellomørebetennelse.

Et detaljfoto av Kristina-sarkofagens utsmykning, buer og vinblad. Sarkofagen er utført på begynnelsen av 1200-tallet og ca 50 år før Kristinas død. Det var vanlig i middelalderen å utarbeide sarkofager i serie slik at kirkene alltid hadde en ledig kiste som kunne benyttes når en viktig person døde.

(Foto: Einar Jenssen)

Jeg ble gjort oppmerksom på denne pergamentbitens eksistens under samtale med en av de håndverkerne som hadde vært tilstede i stiftskirken i Covarrubias da sarkofagene måtte flyttes i forbindelse med restaureringsarbeidene i 1952. Efter at håndverkerne overlot pergamentbiten og noen lærknapper til fader Vargas, har det ikke vært mulig å oppspore den. Flere av de personer som jeg forespurte om pergamentets skjebne, avfeide mine spørsmål som «meningsløse» da pergamentbiten bare eksisterte i folks fantasi og var et påfunn av folk i landsbyen Covarrubias. Det var derfor gledelig å finne pergamentbitens eksistens dokumentert i en artikkel offentliggjort i tidsskriftet utgitt av «Sociedad Espanola de Historia de la Farmacia», nr. 34, Madrid juni 1958, hvor den nå avdøde apotekeren Rafael Lizarraga Lecue på sidene 67-71 behandler det man fant og kunne tyde av innskriften på pergamentet.

Pergamentets størrelse er 15 x 10 cm og har på den ene siden nedskrevet fjorten linjer hvor man har klart å lese de siste syv og inneholdet er en bønn til Jomfru Maria. På den andre siden fant man femten linjer hvorav man har tydet de første ni - den syvende ufullstendig - og disse linjene inneholder tre resepter eller formler mot øresmerter. -
Bokstavene er typiske for Alfonso X's regjeringstid og sproget er et primitivt castellansk. På originalsproget har man kunnet lese følgende:

Pare el dolor de las orejas toma la yerba
asensio a cueslo en una olla a fuere bien
cocho pon la oreja sobre el baho de la olla a sanaras
e ten la cabeza cobierta e si te royere las orejas
toma el asensio e mesclalo con la piel de buey
e pon lo dentro a sanaras e si has dolor dentro en
las orejas
xygo del ajo a del xugo de la lancerlata e ponlo
en las orejas e sanaras

Oversatt til norsk finner vi følgende:
Mot smerte i ørene bruk planten
malurt og kok den i en gryte og når den er godt
utkokt legg øret over dampen fra gryten og du blir frisk
og ha hodet tildekket og når ørene verker
ta malurt og bland den med oksegalle
og putt dette inn (i ørene) og du blir frisk
og når du har smerter inne i ørene
(ta) saften av hvitløk og saften av smalkjempe og putt
dette i ørene og du blir frisk

Man har aldri funnet noe lignende i noen av de utallige graver fra tidlig middelalder som har blitt åpnet og undersøkt i Spania. Det er derfor bemerkelsesverdig at man ikke har vært interessert i å kommentere dette enestående funnet nærmere, - først og fremst på grunn av det kjennskapet man herved får til medisinen og legekunsten på midten av 1200-tallet og la oss se noe grundigere på innholdet av formlene.

Malurt (Artemisia absinthium) er utbredt over størstedelen av Europa og finnes også i Nordafrika og Vest-Asia. Den blir omtalt allerede av Plinius som nevner planten som et møllmiddel og navnet kommer herfra da 'mal' betyr 'møll'. Malurten ble tidlig en del av menneskets kultur. Ved Isismysteriene i oldtidens Egypt bar de innvidde malurtkvister. Isis var legekunstens beskytterinne. I Bibelen nevnes også planten mange steder. I den germanske kulturkrets var malurten allerede i hedensk tid et symbol på sorg og man kastet den på bålet ved likbrenninger og senere pyntet man graver og kister med planten. Om plantens medisinske anvendelse skriver Plinius: Den hjelper maven, renser gallen, driver urinen, gjør avføringen lettere, fremmer appetitten og fordøyelsen. Utgiveren av den eldste kjente danske legebok, Henrik Harpestreng d. ca. 1244, brukte malurten for mange mavesykdommer, mot gulsott, leversykdommer, nyresykdommer og til utvendig bruk mot «øre-wærk», øyeinfeksjoner og friske sår. I en gammel legebok fra Ulvik anbefales malurten til å gnis på navlen som middel mot pest og fra Fyresdal kjenner vi den i et gammelt husråd for å berolige den som har delirium. Reichborn-Kjennerud har oversatt et gammelt middelaldersk læredikt hvor det heter:

Malurt i vin med oksegalle
som råd mot øresus hjelper vist alle.

Hvitløken (Allium sativum) hørte med til vikingenes utrustning når de dro ut på lange sjøreiser og ble fra tidlig oldtid dyrket i «laukagardar». Vikingene visste at en løk pr. mann pr. uke var tilstrekkelig til å holde skjørbuken borte. Vi finner den omtalt som legemiddel på leirtavler som er funnet under utgravninger i Den persiske bukt og som stammer fra Babylons storhetstid for ca. 5000 år tilbake. - Legekunsten far, Hippokrates (ca. 460-377 f. Kr.) brukte hvitløken som urindrivende og slimløsende middel, mot orm, lungebetennelse og utvendig til omslag ved betennelser og byller. Keiser Neros greske militærlege Pedanius Dioskorides (1. årh.) utvidet virkeområdet til også å omfatte tannpine og som middel mot slangebitt. I den eldre Edda står det: «Løck, lagd i Dryckar skyddar mot Fare» og i gammel tid her hjemme la man hvitløk på brennevinsflasker og hadde dette stående til bruk mot mange sykdommer som f.eks. «sting i siden», besvær med vannlatingen, kolikk etc. - I 1944 fremstilte forskerne et stoff med hvitløken som grunnlag, - Allicin. Dette har stor effekt overfor mange infeksjonssykdommer og 1 miligram allicin har samme virkning som 25 enheter med penicillin overfor visse bakterier. Smalkjempe (Plantago lanceolata) finner vi overalt på hele den nordlige halvkule og som legeplante er den mest kjent ved sårbehandling, og vi vet at vikingene la bladene på skrammer («Vølsungasaga»). Man finner planten beskrevet i så og si alle gamle urtebøker helt fra middelalderen og opp til vår tid. Henrik Harpestreng sier at smalkjempen leger og heler «hvad der er stødt og knust i mennesket». Plantesaften anbefaler han som munnvann og til ørene, for byller og betennelse i øynene, mot tannverk, blære- og nyresykdommer. Plantens anseelse var så stor at den også har fått sin plass i litteraturen, - Shakespeare sier i «Romeo og Julie» i 1. akt, 2. scene at «These poor slight sores need not a plantain», «Disse ubetydelige skrammer behøver ingen smalkjempe». Fra norsk folkemedisin kjenner vi bruken av smalkjempe som et middel mot «Fodværk» og som et middel i sårbehandlingen, - folk stakk huller i bladene før de ble lagt på sårene og så sent som i 1933 fortelles det her hjemme at folk kom til lege med smalkjempeblad på sårene.

Når man sammenligner rådene mot øreonder på pergamentbiten som ble funnet i sarkofagen i Covarrubias med samtidige spanske legebøker, er det påfallende at ingen av de tre nevnte plantene benyttes. Forfatteren Pedro ]uliano har i sin legebok «Tesoro de los Pobres», nedskrevet på siste halvdel av 1200-tallet, tatt med 22 resepter mot øresykdommer men ingen av disse benytter malurt, hvitløk eller smalkjempe. Plantene har derimot som vi nu har sett stor tilknytning til oldnordisk folkemedisin. Kan dette være et indisium på at det er Kristina som er gravlagt i sarkofagen? Det er mulig, men det kan også tenkes at det som var av betydning for den eller de personer som la pergamentbiten ned i kisten, var nettopp det religiøse innholdet i den bønnen vi finner på pergamentets ene side. Som tidligere nevnt er dette funnet unikt i spansk historie*, og idag ville man sannsynligvis ha kunnet tyde hele innskriften på pergamentet ved hjelp av tekniske metoder, - det beklagelige er at ingen vet hvor pergamentbiten befinner seg, til tross for dens uvurderlige historiske verdi. En medisinsk undersøkelse av mumiens øreben, kunne også sannsynligvis fastslå om den gravlagte person led av en øresykdom, hvis det er pergamentets medisinske innhold som har vært årsaken til at den ble plassert sammen med den avdøde. Efter den omtale artikkelen i fagtidsskriftet i juni måned 1958, blir funnet av pergamentet omtalt i en ikke signert artikkel i avisen «El Pueblo Vasco» den 26. juni samme år og fader Vargas omtaler pergamentet i en artikkel i «Diario de Burgos» så sent som 19. mai 1967, men hvor pergamentet oppbevares eller befinner seg, nevnes ikke.

Det er et beklagelig faktum at flere av de objektene som befant seg i sarkofagen da denne ble åpnet i 1952, ble fjernet og ikke var på plass ved den offisielle rettsmedisinske undersøkelsen seks år senere. Pergamentet er ett av disse, sammen med noen lærknapper, gullnåler og en kam fremstilt av metall som man heller ikke senere har kunnet oppspore. (Se f.eks. lektor Hans Mohrs artikkel i Aftenposten aftennummer 28/3 1958). Det ville være av stor historisk interesse å kunne undersøke pergamentbiten idag for nærmere å bestemme hvilken hensikt som lå bak plasseringen i sarkofagen, og man blir overrasket over at personligheter innenfor spansk historie og museumsvirksomhet idag avviser pergamentets eksistens som løst folkesnakk. Hvorfor vet jeg ikke .

Det må være tillatt å stille et spørsmålstegn ved det som av mange idag betraktes som et faktum: Er det virkelig prinsesse Kristinas støv som befinner seg i den blomsterornamenterte sarkofagen? Det må antas å være hevet over tvil at Kristina døde i Sevilla og at hun ble gravlagt i Covarrubias, men resultatet av den rettsmedisinske undersøkelsen tyder ikke på at gravrestene i denne sarkofagen har tilhørt en kvinne av kongelig byrd. Man ville aldri ha gravlagt en prinsesse i Spania på midten av 1200-tallet barhodet og barfot, og flere andre og alltid gjennomførte detaljer ved begravelsesritualet som man finner i alle andre åpnede graver fra samme tidsepoke, mangler i sarkofagen i Covarrubias.

Det er utvilsomt restene av en kvinne som befinner seg i sarkofagen, og vi vet at denne kvinnens sannsynlige alder var mellom 26 og 28 år. Vi har idag ingen mulighet for å kontrollere hvor mange kvinner på denne alder som døde og ble gravlagt i Covarrubias på siste halvdel av 1200-tallet. Avskriften som fader Vargas finner i stiftskirkens arkiv efter «arbeidsulykken» i I952 sier lite om Kristinas sarkofag eller gravens plassering. På baksiden av den tidligere omtalte side 75 i manuskriptet fra 1756 står det bl.a. at Kristina var prinsesse av «Decia, Noruega y Dinamarca»): Sverige, Norge og Danmark. Det er merkelig at en avskriver på siste halvdel av I700-tallet blander Sverige inn, og hvis manuskriptet inneholder litteratur fra det 13. århundret, er oppregningen av de tre nordiske landene ennå merkeligere. Hvis dette manuskriptet alltid har befunnet seg i stiftskirkens arkiv i Covarrubias, er det også bemerkelsesverdig at en så grundig historiker som fader Luciano Serrano ikke nevner det i forbindelse med utarbeidelsen av sitt verk «Cartulario del Infantado de Covarrubias» utgitt i 1907, og som jeg tidligere har sitert i en fotnote.

Det er forståelig at Magnus Grønvolds mulige dokumentering av Kristinas siste hvilested ikke fant veien til Covarrubias i tidsrommet 1936-1952. Undersøkelseskommisjonen åpner sarkofagen 21. mars 1958 efter at fader Vargas har oppdaget manuskriptet fra 1756, og allerede den 13. april samme år er minneplaten på plass, vel tre uker senere, imponerende, i og med dette hadde man «bevist» at nettopp der ligger Kristina gravlagt. - Jeg tillater meg å tvile.

Denne tvilen ble ytterligere forsterket i og med forarbeidet til det programmet som NRK sendte mandag 4. april 1977 med tittelen «Kristina av Norge» og som senere er sendt i reprise. Fra enkelte hold fikk vi som arbeidet med manuskriptet pålegg om å legge dette frem til gjennomlesning før programmet ble innspilt, noe som vi nektet. Det har alltid vært vanskelig å få direkte adgang til visse kilder som omhandler nettopp det som fant sted i Covarrubias i mars/april 1958, - åpningen av sarkofagen og avdukningen av minneplaten. Lite vet Kristina at hennes påståtte grav idag er et mål for giftelystne unge piker, - det blir sagt i Covarrubias at hvis disse slår på den skipsklokken som er montert på muren til høyre for sarkofagen, vil de hurtig finne seg en ektemann i følge en gammel norsk tradisjon. Myte eller virkelighet? Myten og virkeligheten er vanskelig å skille fra hverandre men jeg håper at fremtiden en gang vil vite å fortelle oss hele sannheten om Kristina og hennes mulige grav i Covarrubias. Det er fremdeles ting vi ikke vet om i denne interessante episoden i vår historie.

For meg er det viktigste idag at Kristinas bryllup fant sted og at en norsk prinsesse ligger gravlagt i Covarrubias, - en landsby i Burgos-provinsen med dype røtter i spansk historie og kultur, og det er uvesentlig å få bragt på det rene nøyaktig hvor og i hvilken sarkofag vi finner hennes jordiske rester. Det er idag lite trolig at en sammenlignende undersøkelse av gravrestene i sarkofager fra samme periode som befinner seg i Covarrubias, vil medføre et positivt og endelig resultat. Jeg finner det interessant at det sannsynligvis er en sammenheng mellom Kristina og Felipes ekteskap og de kulturelle og menneskelige kontakter som fant sted og kan ha resultert i paralleller mellom Alfonso X's litterære produksjon på den ene side og «Kongespeilet» og Magnus Lagabøters landslov på den andre. Uansett utfallet av eventuell forskning på dette området, vil minnet om prinsesse Kristina leve videre og forhåpentligvis bidra til at to vidt forskjellige land, Norge og Spania, alltid vil føle at de har noe til felles og da blir spørsmålet om myte eller virkelighet også uvesentlig.

Note
* Jeg ser bort fra pergamentet som ble funnet i sarkofagen til erkebiskopen Don Rodrigo Jimenez de Rada (ca. 1170-1247) i klosteret Santa Maria de Huerta. Pergamentet er 7 cm bredt og 5 cm høyt og skal angivelig inneholde biskopens personlige testamente, skrevet i Paris i 1201 og hvor han ber om å bli gravlagt i Santa Maria. Man tviler på dokumentets autentisitet all den stund biskopens signatur på pergamentets bakside ikke faller sammen med den øvrige kaligrafien. - Don Rodrigo var forøvrig Don Felipes geistlige lærer og beskytter. Forf. anm.