Fra løkker til tomter			Byens rådhus

Saker og mennesker på Gunnarsbø Av Theodor Broch Vi vet ikke hvem han var denne Gunnar som eiendommen er oppkalt etter. Navnet kommer til oss fra den muntlige historien. Gunnarsbø er eldre enn byen. Selv tenker jeg meg Gunnar som en stolt bondehøvding. Han ville ikke krype inn under fjellet og forlate gården når fienden kom. Kanskje ble han hugget ned og forsvant med hele slekten sin av den grunn. Gamle våpen er funnet i den dype jorden. I byens historie har Gunnarsbø gått igjen som en upersonlig institusjon knyttet til selve byens utvikling. I denne egenskap går eiendommens historie langt tilbake i tiden. Håkon Håkonson, den store kongen på Tunsberghus, bygde hospital og kapell utenfor den gamle byen. Det hørte til St. Olavs kirke og kloster. Munkene tok vare på helsestellet. Men kongen hadde grunn til å hjelpe til. Krigerne fikk stygge sykdommer. Lepra var den verste. De spedalske var menneskene på "spetalet". Allerede tidlig skjønte man at de måtte isoleres på grunn av smittefaren. I det gamle Egypt var sykdommen fryktet. Jødene lot de spedalske bære klokker for at de skulle varsle sitt komme. I andre land ble de jaget ut i ørkenen. Alexander den stores soldater drepte dem. Likevel fulgte sykdommen hærmassene som et giftig kjølvann. I Norden var lepraen gammel. Oldtidens Irland var særlig plaget, fattigmannssykdom som den var, næret av trangboddhet, urenslighet og sult. Vikingene fikk den kanskje særlig med irske kvinner som de bragte med hjem som bytte. Inkubasjonstiden er opp til 15 år, så ingen var sikre. Den var lumsk og hemmelighetsfull. Her var ingen mulighet for helbredelse. St. Jørgen var de spedalskes helgen. Et av premonstratenser-munkenes hospitaler het St. Georg som også ble kalt St. Jørgen. Dette hospitalet som hadde egen kirke, må ha ligget på Gunnarsbø. I kong Håkons annen havneby, Bergen, var også lepraen utbredt. Her har St. Jørgen-stiftelsen en sammenhengende historie til vår tid. Defra har vi vår viten om de spedalskes skjebne i gamle dager. St. Jørgens hospital er nå museum. Men vaktmesterens kone husker to pasienter som hun selv stelte til de døde for 20 år siden. Den siste hadde mistet øyner og fingrer men hadde likevel godt humør. På sett og vis var hospitalet på Gunnarsbø også en festning i en heltemotig, men tragisk kamp mot tidens folkesykdom. Etter reformasjonen forsvant St. Jørgens grå medhjelpere, og hospitalet ble nedlagt. Men området der familien Wilhelmsen hadde sitt hjem er helt opp i våre dager kalt "Spital-løkka". Hospitalet på Gunnarsbø er direkte og indirekte nevnt i våre kongesagaer. Om Håkon Håkonssons sønn Håkon den unge heter det at han ble syk og lagt inn på St. Olavskloster i Tønsberg. Her dør han 8. mai 1257, trass i at han ble pleiet av en fremragende lege som kom sammen med sendemennene til kongen av Kastilia. De fridde til den skjønne Kristina på vegne av en av kongens mange brødre. Håkon Håkonsosson var i tvil om han skulle sende sin datter så langt avsted. Han stevner til seg erkebiskopen og landets vise menn. De finner ut at det var politisk klokt å si ja. Kristinas ønske blir ikke nevnt. Men det ble knyttet den forutsetningen til samtykket at Kristina selv skulle velge   blant spanskekongens brødre den hun syntes best om. Like etter Håkon den unges død seiler Kristina ut fjorden med stort følge og rike gaver - til sin triste skjebne. Hun døde barnløs få år senere. Hennes kiste er nylig funnet i et kloster i Covarrubias nær byen Burgos. Om disse dramatiske hendinger handler Kåre Holts skuespill, den sentrale programposten under Byjubileet i 1971. På annet sted i dette heftet er fortalt om eiendomsforholdene til bymarken mot Kanalen og Træla. Gunnarsbøs ærverdige historie er knyttet til byens kjente navn. Velstand og suksess fulgte den gode jorden. Her vil vi særlig nevne en eier. Hans personlige historie er spennende og tidstypisk. I 1626 kom en 17 år gammel dansk kontorist til lensherren på Sem kongsgård. Gutten het Anders Madsen og var av bra kjøpmannsslekt fra Haderslev i Sønder-Jylland. Anders var et vidunder-barn. Det var som om han suget til seg nyttige kunnskaper hvor han kom. Som 14-åring ble han skriverassistent ved byretten i sin hjemby. 15 år gammel ble han regnskapsfører hos grev Rantzau. Greven skrøt av sitt funn til vennen Gunde Lange, lensherren til Tønsberg, som fikk den unge regnemesteren til Sem kongsgård. Der ble han satt til å stelle med lensregnskapene og St. Olav-klosterets eiendom foruten herrens private og mangslungne forretninger. Det varte ikke lenge før Anders Madsen var fullmektig og oppebørselssjef. Han fikk kontakt med innflytelsesrike mennesker. Fremfor alt fikk han kjennskap til lov og rett og til priser på fast eiendom.   Etter 9 års iherdig arbeid for lensherren og seg selv, flyttet han til Tønsberg og begynte egen forretning. Da eide han allerede flere gårder i byen, også borgermester Laurits Nielsens gård med tomt til Storgaten og havnen. I en alder av 21 år bygde Anders Madsen byens dyreste hus, der Hotel Klubbens teatersal nå ligger. Madsegården var lenge byens flotteste hus, besøkt av 5 konger. Tavler prydet med engler og våpenskjold ble hengt opp etter hvert besøk. De brente sammen med gården i 1899. Kopier av tavlene henger i teater-foajeen. Da hotelltomten ble gravd ut, fant man gamle mynter. Det ble sagt at de kunne ha tilhørt Anders Madsen. Det er lite trolig. Han verken gjemte eller glemte rede penger. Spare gjorde han nok, men penger skulle straks settes ut på renter, helst med pant i fast eiendom. Låntakerne kunne som oftest ikke betale tilbake, og pantet ble omgående tatt til brukelighet eller eiendom. Den rike ungkaren må ha sett seg godt om etter en brud. I januar 1635 feiret han stort bryllup med den fromme og rike jomfru Karen, datter av rådmann Stranger. Med henne fikk han flere eiendommer og gode kontakter. Anders Madsen befestet sin posisjon med handelsborgerskap, kramboder og kontorer i byen og rundt i distriktet. Forretningsmønsteret var i og for seg ikke nytt - salg av trelast til fremmede oppkjøpere som kom med egne skip, gjerne med varer til bytte. Den som hadde trelast ferdig, fikk handelen. Det hadde Anders Madsen. Han må ha vært en usedvanlig dyktig administrator. Alltid hadde han den riktige lasten, tømmer og plank av god kvalitet, også eik og bøk som det var særlig spørsmål etter. Det var forbud mot eksport av disse treslagene. Men Anders Madsen oppnådde hogstlisenser mot pengelån til kronen. De gode tider i begynnelsen av århundret ebbet ut. 40-årene var trange og utviklet seg til det verre med tyngende skatter. Folk trengte penger og varekreditt. Madsen kunne skaffe begge deler, mot pant i fast eiendom. Han slo seg på gårder, skog og sagbruk. Hvis hollenderne ikke kjøpte, eksporterte han med egne skip. Anders Madsen ble etterhvert en institusjon som enevoldsmakten måtte regne med. Det gjorde den da også og lånte flere penger, med sikkerhet i krongods og privilegier. På denne måten skaffet han seg Gunnarsbø-eiendommen og Teie Hovedgård. Den fikk han fri for skatter og avgifter. Når private skyldnere strittet imot å gi fra seg eiendommene sine, eller de mente at kravene var for høye, kunne tvisten føre til rettssak. De gamle protokollene viser at Anders Madsen nesten alltid vant sine saker. Men en sak som gjaldt Gunnarsbø-eiendommen, tapte han. Peder Smed og Bendt Skredder hadde i mange år dyrket rug på en løkke syd for byen og påstod eiendomsrett. Anders Madsen mente den hørte til Gunnarsbø. Han vant på bytinget, men tapte for rådhusretten. Og han lot det være med det. Populær var Anders Madsen neppe. Men allmenn tillit må han ha hatt. 29 år gammel ble han borgermester i Tønsberg. Ofte ble han nyttet som byens utsending. Selvsagt var folk redd ham. Men det måtte samtidig være noe fascinerende ved hans personlighet. Han visste alt og var foreberedt på hendinger som måtte komme. Men han kunne ikke hindre at det gikk tilbake med byen og selve distriktet. Andre handelssentra vokste opp rundt fjorden. Tønsbergs dominerende innflytelse var slutt. Riktignok var byen fremdeles handelsstedet for halve fylket med Holmestrand og Larvik som ladesteder under Tønsberg. Men byens monopolstilling ble bestridt. Anders Madsen gikk inn for at handelsborgerne i Larvik måtte flytte til Tønsberg, og at de bare skulle drive lokalt ved "tjenere". Det ble protestert til kronen, og statholderen, Ulrik Fredrik Gyldenløve selv, tok parti mot Anders Madsen. Årsaken var vel den at stattholderen også ønsket å være privat godseier i denne attråverdige landsdelen. Og han mente kanskje at den lille kontoristen fra Haderslev var blitt noe for stor. Gyldenløves mottrekk kom med et kongelig reskript av 1666. Her ble konstatert at Tønsberg by hadde gått sterkt tilbake og helst burde flyttes til Larvik. Dette ble det jo ikke noe av. Men Anders Madsen hadde fått en advarsel, og han gikk inn for å vinne stattholderens gunst. Hvorledes eller hvor meget det kostet vet vi ikke. Men det varte ikke lenge før Anders Madsen var stattholderens personlige venn og rådgiver. Grev Gyldenløve viste på mange måter sin interesse for Norges sak og for norske eiendommer. Han fikk i stand en egen norsk overhoffrett. Der ble Anders Madsen assessor i de siste årene av sitt liv. Han døde i 1670 og ble gravlagt under store hedersbevisninger. Biskop Hans Rosing kom personlig fra Oslo og holdt "liktalen". Den ble senere trykket og er en vesentlig kilde til Anders Madsens historie. Universitetsbiblioteket, Oslo har det eneste eksemplaret en kjenner til. Boken har denne utførlige tittel:   Hastig oc Salig Forandring Fremsat af Esaiæ Cap. 38 v. 17. Hvilcken Text, Udi den Erlige oc Høyactbare Mands nu Salig hos Gud Anders Matzøn Kongelig Majestæts Commisarius oc Assessor i Overhofrætten i Norge hans Liigs Begiængelse i St. Laurentij Kircke i Tonzberg den 15. Dec. 1670 udi en Anseelig oc Folckrig Forsamling blef Forklaret Af Hans Rosing Superintendent ofver Christianiæ Stift. Christianiæ. Trøckt hos Mickel Thomæsøn 1674. (8+227 sider)   19. nov. 1970 la legatstyret ned en krans på Anders Madsens grav og markerte 300-årsdagen for hans død. Rikdom var grunnlaget for prestisje, kanskje enda mer den gang enn nå. Anders Madsen eide hundrevis av eiendommer, fra adelige familieseter og kirkegods til små bondegårder med god skog eller tomter. Bare i Ramnes eide han 1/4 og i Andebu 1/5 av alle bruk. Biskopens bok er utførlig nok, men nevner vel ikke hele sannheten om mennesket og forretningsmatadoren Anders Madsen. Han var blant landets første moderne kapitalister som nyttet penger, kreditt og handel i en effektiv kapitalkonsentrasjon. Det økonomiske pumpeverket han satte i gang skapte imidlertid lite nytt. På mange måter var han et forretningsgeni på plan med Svend Foyn og Halfdan Wilhelmsen, som senere skulle spille så stor rolle for byen. Men disse to slo ut i sin ekspansjon og åpnet nye muligheter for andre, mens Anders Madsen ble rik på sine medborgeres bekostning. Hans eget initiativ kvalte andres. Professor Oscar Albert Johnsen mener derfor at Anders Madsens livsverk snarere var til skade enn til gagn for byen og for landet. Kanskje var det noe riktig i folkets vurdering av ham. Tiden var ond. Den som ville frem, måtte selge sin sjel til onde makter. Men uten gode sider var Anders Madsen ikke. Han forsvarte landets interesser mot utenlandsk innflytelse, og Tønsberg overfor andre byer. Han testamenterte store summer til milde formål. Anders Madsen og Hustrus Legat på ca 500.000 disponeres av sogneprest og rådmann. I 1970 ble utdelt 54 legatporsjoner på kr. 400 til "fattige enker og husarme". Til Anders Madsens fordel må også regnes en lykkelig familie og dyktige etterkommere. De tok navnet de Tonsberg. Flere ble høye embetsmenn. Familien døde ut, men kvinnesiden lever i slektene Wedel Jarlsberg og Løvenskiold og en rekke danske adelsfamilier. Tilreisende med ærverdige slektstavler kommer til Tønsberg og spør etter stamfarens grav. Anders Madsen og Karen Strangers store gravstein har vært flyttet flere ganger og ligger nå på solsiden av Tønsberg Domkirke. Den har våpenskjold og sørgende engler. Gunnarsbø-eiendommen gikk gjennom mange hender før den havnet hos landfysikus Fredrik Severin Lorentzen, som også kom fra Danmark. Han var en dyktig embetsmann og interessert lege som gikk inn for nye metoder. Doktor Lorentzen var kommet for å bli her i Tønsberg. Han var både ordfører og stortingsmann. På Gunnarsbø drev han gårdsbruk, men han bodde der ikke. Den nye tiden for Gunnarsbø begynner med en ung Tønsberg-gutt som kom hjem fra utlandet med farens skip og fransk utdannelse. Morten Wilhelm Wilhelmsen ble 22 år i 1861. Faren, garvermester Abraham Wilhelmsen, var en av Tønsbergs mest populære og solide håndverkere. Sammen med sin venn og nabo, gullsmed Balchens sønn, som var 25 år og myndig, startet Morten Wilhelmsen megler- og befraktningsforretning under firmanavnet Wilh. Wilhelmsen. De unge skulle klare seg selv. Det gjorde de da også. Da unge Wilhelmsen var blitt myndig, fortsatte han alene. Det var behov for et moderne firma i bransjen, og Wilh. Wilhelmsen gjorde lykke, på mange måter. I 1865 giftet han seg med Catarine Fredrikke Lorentzen, datter av den kjente legen. Det var et sjarmerende par. Meglerforretningen holdt til i den ærverdige Faye-gården, senere kalt Kocke-gården. Familien bodde i annen etasje. I 1864 var firmaet et aktivt skipsrederi med parter i barkene Petrus og Mathilde. Den siste ble også disponert av firmaet. Så kom fullriggeren Aksel og briggen Ida. Tidene var gode, i hvert fall for sjøfarten. Da byen med stor stas og tilslutning feiret tusenårs jubileet i 1871, kunne Bjørnstjerne Bjørnson med rette tale om de svulmende seil og - hvite svaner som mot målet fly. I 1876 var de gamle kontorene blitt for små. Firmaet flyttet flere ganger og havnet i den gamle rådstue-bygningen i Storgaten 26, solgt av kommunen til fordel for det nye Rådhuset på Torvet. Samtidig kjøpte den unge franske konsulen eiendommen Gunnarsbø etter svigerfaren og bygde byens flotteste privatbolig. Den ble ferdig i 1878, reist i mur som et fransk palé i renessansestil. For byens befolkning ble nå bygningen mer enn eiendommen forbundet med navnet Gunnarsbø. Det var noe utilnærmelig over det hvite huset bak jernstakittet med hellebarder. Men for byens kjente familier og prominente utlendinger ble det et gjestfritt hus. I 1881 kom jernbanen til byen. Konsulen kunne hente sine venner i landauer med livréklædd kusk og to hester. Men det kunne også hende at en skipper kom på besøk, oftest med gode nyheter. Hadde Alexander Kielland levet i Tønsberg, ville vår konsul vært den fornemme og hyggelige hovedpersonen, som med god grunn hadde tillit til sine trauste skippere. De kunne nok også la vente på seg. Men så en vakker dag kom skuten svingende forbi Rambergodden og lot seilene falle. - Vi kommer sent, men vi kommer godt, herr konsul! Tønsbergs Tilla Valstad skildrer folkene foran masten. Her var forholdene primitive. Det ble krevet meget arbeid for kr. 34.- pr. måned. Men spennende var hjemkomsten også for unggutten. Båten gled langsomt forbi Nordbyen. Der vifter et skaut bak en brygge. Det sies at Wilh. Wilhelmsen nødig ville oppgi seilene, men sønnen Halfdan purret på. Fra han var ganske ung fulgte han med i forretningene og ante i hvilken retning utviklingen gikk. Egentlig var han vel like nøktern som sin far. I tillegg var han dristigere. Han skulle bli det store eventyret. I noen grad skjøv vel tiden på og konjunkturene. Men de kunne gå opp og ned. Intet annet norsk rederi fikk slik jevn og uavbrutt fremgang. Halfdan Wilhelmsen hadde da også en god start. Faren lot ham begynne sine utenlandske studier i Hamburg. Han fikk med seg briggen Zippora som "skoleskip". Rederen Halfdan Wilhelmsen var da 19 år gammel. Senere kom han til London. Han var på åstedet der den nye skipsfarten ble til. I 1886 kom han hjem til Tønsberg. Junior-sjefen lot seg ikke rive med av begeistring. Han kalkulerte grundig og trakk sine konklusjoner. Det var en ond tid for sjøfarten. De gamle seilskute-byene langs Sørlandskysten lå som lammet. Prisene sank, selv på de nye dampskipene. Da kjøpte firmaet Wilh. Wilhelmsen S7S Talbot. Alle senere skip fikk navn som begynte med T for Tønsberg, hvor alle Wilhelmsen-båtene er registrert. For hvert skip ble det laget et nytt partsrederi med deltakernes ansvar begrenset til innskuddene. Men firmaet Wilh. Wilhelmsen forbeholdt seg disposisjonsretten. Det kunne hende at partshaverne murret, men de kunne ikke nekte at de hadde fordel av ordningen. Rederiet betalte ikke ut penger i uttrengsmål, heller ikke til seg selv. Kr. 150.- pr. år pr. skute var taksten for seilskips-administrasjonen. Lenge var betalingen under kr. 1000.- for dampskipene. Men til dette kom befraktningskommisjonen og ikke minst utbyttet på partsandelen. Først etter Wilh. Wilhelmsens død i 1910 ble organisasjonsformen endret til aksjeselskap. Linjefarten ble selskapets viktigste driftsform. Gamle-konsulen opplevet den store jobbetiden med ville skipsspekulasjoner omkring århundreskiftet. Her viste firma Wilh. Wilhelmsen sin sterke side. Det lot seg ikke beruse av svimlende frakter, men holdt fast ved langsiktige og solide forretningsforbindelser. I 1902 flyttet firmaet til en sveitservilla på Ørsnes i Nøtterøy kommune. Det ble ikke lagt skjul på at overføringen skyldtes skatteforhold. Unge-konsulen bodde med sin familie på Møllebakken. Han flyttet til Kristiania sammen med kontoret i 1917/18. På Gunnarsbø residerte fru Catarine Wilhelmsen til sin død i 1919. Firmaet fortsatte å ekspandere. Det var landets største rederi lenge før Halfdan Wilhelmsens død i 1923. Sønnen Willie Wilhelmsen arvet Gunnarsbø. Hans mange venner skildrer ham som en særlig sjarmerende og begavet ung mann. Forretninger på den store verden var hans hobby. Han reiste meget, og det ble tidlig noe rotløst over ham. Det store huset stod og ventet, alltid holdt i perfekt orden av familiens betrodde husjomfru Laura Hinrichsen. Familien besluttet å oppløse det gamle hjemmet. Gårdsutstyret ble solgt, møbler og inventar fordelt. Den gamle stabbursklokken gikk til Else Werrings hjem. Fru Werring har i flere år vært overhoffmesterinne. Familien mottar mange fremtredende utenlandske gjester i sitt vakre hjem i Munkebakken ved Fornebo. Hus og grunn på Gunnarsbø ble gitt til kommunen. Willie Wilhelmsen døde i Sveits i 1938. Gunnarsbø var igjen en offentlig institusjon.