Gunnarsbø personlig
av Theodor Broch
Ved et selsomt tilfelle fikk vi en samtale med Gunnarsbø personlig.
Det hendte på en sjømannskneipe i Las Palmas, som er hovedstaden
på Kanari-øyene og den populære havnen for Syd-Afrika
og Antarktis. Las Palmas var en viktig stasjon for norske hvalfangstekspedisjoner
på vei til og fra feltet. Mange norske sjøfolk har hatt en
spesiell hyggelig kveld i barene omkring i havnen. For oss var saken ikke
så spennende. Min kone og jeg var på "drømmereise",
arrangert billig og effektivt av presten fra Tjæreborg, frokost og
lunsj inkludert.
Denne kvelden var vi altså på kro med et middelaldrende
dansk borgermester-ekstepar. Gjensidig hadde vi forsøkt å
innbille hverandre at vi i virkeligheten var nokså lettsindige mennesker.
Det ble ikke mer enn til et glass rom som vi hadde vansker med å
få ned.
Så hørte vi kjent og kraftig språk i nærheten.
Det ble heiet til en gutt, kalt Gunnarsbø. Han kom edru men anpusten
inn fra gaten med en norsk akevittflaske i hånden. Den ble levert
ved det høyrøstede bordet. Vi nærmet oss forsiktig
og sa at vi var fra Tønsberg. Gutten lot seg ikke imponere. Han
sa at vi så slik ut. Min kone som ikke lar seg avspore, mente hun
kjente ham fra før.
- Sikkert, sa gutten. - I hvert fall har dere sett meg.
Da måtte det vel være gjensidig! Vi var imøtekommende.
- Ikke så sikkert, sa gutten. - Tusenvis av jenter har sett meg
netto, og beklageligvis er det omvendte ikke tilfelle.
- Jeg har det! sa min kone. - Du er gutten på Wilhelmsen-monumentet,
gutten med fuglen i hendene.
- Skarp den dama di, det var henvendt til meg. Isen var brutt. Gunnarsbø
lot seg spandere på, øl og pølse gled ned på
høykant. Vi ble venner, på hans premisser. Riktignok var vi
noen hovne drittstøvler, som de fleste fra Tønsberg. Men
det var noe til by, historie og sånt. Han hadde ikke noe imot å
være oppriktig. Vi traff hverandre forhåpentlig bare denne
ene gangen. Egentlig likte han ikke brennevin. Ikke tre stjerners engang.
Men selv med ågerprisene i sjappa bak vekter'n var nok akevitten
den billigste måten å ordne seg på, med de andre karene
altså. Snart to år hadde han vært ute, men var ennå
yngstemann. Og det ble jo ikke bedre da de oppdaget at han hadde vært
modell for Emil Lie. Det lange spetaklet som hadde vunnet konkurransen
om Wilhelmsen-monumentet. Hyggelig fyr forresten. Carl Patriot hadde fått
premie han også, med søndagsskolegutten sin nærmere
Nøtterøy-broen.
- Førstereisgutten! sa vi.
- Nettopp, sa Gunnarsbø. - Han med sekken ved beina og salmebok
i lua.
Vi sa det var to vakre og populære skulpturer begge to. Og de
sto for noe vi var stolte av, noe eventyrlig og dristig, og samtidig traust
og respektabelt.
- Spøker dere ? sa gutten.
- Nei, sa vi, det var alvor.
- Det var sannelig bra, sa gutten, for en slik spøk hadde han
ikke tålt. Respektabelt! Kyss meg på manda'n.
Min kone sa at hun alltid hadde likt ørne-gutten. Han symboliserte
selve eventyret, og det var vel den tanken som lå bak, dristigheten
i den norske sjøfarten som ville erobre verden.
Gutten så på henne som om han ikke riktig visste om han
skulle slenge ølet i ansiktet hennes eller kaste seg om halsen på
henne og gråte. Han valgte en tredje løsning, og drakk ølet
selv.
- Jeg fikk ti kroner timen av hogger Lie. Det var meget den gangen.
Tynnere var jeg også. Han sa at jeg måtte tenke på
et dikt eller på sydhavsøyer med laguner når jeg satt
for ham. Det var kunst, forstår dere ?
Vi sa at vi forstod ham godt, og vi kjente tilfeldigvis Emil Lie. Det
var drømmen han ville ha frem i guttens ansikt og i kroppen som
strakte seg etter fuglen.
- Begynner du nå igjen! sa gutten, sint og blank i øynene.
Hvorfor kunne vi ikke det da ? Han hadde jo sin del av æren for
det vellykkede monumentet.
- En snakker ikke om slikt, sa gutten. Dessuten var hele Wilhelmsen-kompaniet
og alle Tønsberg-folkene noen forbannede julenisser som trodde de
var noe. I virkeligheten var det bare en ynkelig småby med kjepphøye
potentater alle sammen. De hadde gjort mora hans til en utslitt vaske-kjerring
og noen far hadde han aldri sett. Det var klart han måtte ut, klart
som blekk.
Vi sa at vi var sikre på at han ville bli kaptein en dag. Men
vi angret.
Han så på oss.
- Hvis dere synes synd på meg, spytter jeg pølseskinnet
på dere. Forresten har mora mi det ikke så aller verst nå.
To rom og kjøkken på Solvang, boligbyggelag med sentralfyring!
Så snakket vi allminnelig resten av kvelden. Det danske borgermester-paret
fikk også si noe. Levestandarden i Danmark var sikkert ikke dårligere
enn i Norge. Snarere tvertimot. Men nordmenn hadde mer spenning over livet
sitt. Man snakket om moderne mirakler. Men hvorledes dette klippelandet
med sten og is kunne gi sine innbyggere slike livsvilkår, det var
mer enn et mirakel. Det ble vist til sjøfarten, og vi ga Gunnarsbø
ordet:
- Så enkelt er det vel ikke. Vi sjøfolk blir nok svindlet
og snytt. Men en hel nasjon kan vel ikke bli rik på oss!
- Hvilken forklaring ville han gi da ?
- Det er innviklativt. Han fikk en ekstra øl og lot oss få
sin forklaring. Det lot til at han ofte hadde filosofert over denne tanken.
- Djevelskapen og flaksen henger i hop. Ild og vann gir steam til kjelen
og krefter til litt av hvert. Norge er stort og langt. Vi blir aldri helt
kjent. Det er så forbannet kaldt mesteparten av året. Folk
er hovne og trompete. Karer som det er noe ved, vil ut, langt vekk. Verden
er full av små, dumme kryp som vil lære oss. Vi norske er så
få, vi må snakke høyt. Her ute kan vi vise dem hva slags
folk vi egentlig er. Men så blir det sommer hjemme, og vi vil tilbake
igjen. Gud hjelpe meg som vi lengter etter å komme tilbake. Utenfor
Gunnarsbø står noen små kirsebærtrær. Nøtterøy
har odder med mose og furutrær, forvridde og harde i treet. Selvsagt
er det verd å ta i for å komme hjem med noen gryn.
De som er hjemme har det vel på samme måten. Vinteren er
så lang og ufyselig at en like godt kan slite, så holder en
varmen i hvert fall. Selv med all snobbeskapet og trompetheten må
vi jo holde sammen, for å flytte de svære steinene, mener jeg.
Det er djevelskapet i folk og land som har gjort oss til det vi er. Dessuten
er ikke alt og alle like kalde. Jeg vet om en hoven liten frøken
som av og til smiler, og da - ja, da smiler hun med hele kroppen. -
- Så den unge sjømannen vår mener at rytmen i det
norske klima og hårdheten i mennesket og naturen er årsakene
til den respektable levestandarden, konkluderte vår danske venn og
tilføyet, - som borgermester i en ganske velstillet kommune
må jeg erklære meg enig.
- Han er borgermester, forstår jeg, sa selskapets midtpunkt.
- Men hva er du da ?
Jeg svarte at jeg var noenlunde det samme og hadde kontor på
Gunnarsbø, i spisestuen til den store skipsrederen Wilh. Wilhelmsen.
Monumentet med gutten og fuglen var like utenfor vinduet mitt.
- Hvorfor sa du ikke det med engang, din stormogul, sa gutten. - herregud
for et selskap jeg er kommet oppi.
Men vi skiltes som venner. Det var jo så da at vi norske måtte
finne oss i så meget på grunn av klimaet. - Og hils Tønsberg
i jubileumsåret. Det er nå den eneste byen det går an
å komme hjem til - .
|
