Gamle Tønsberg : Gunnarsbø   
forrige
Byens rådhus
vis innholdsfortegnelse
neste
Gunnarsbø personlig

Samtaler om Gunnarsbø

Else Werring er yngste datter av Halfdan Wilhelmsen. Hun er gift med skipsreder Niels Werring, seniorsjef i selskapet. Hun forteller om sine tidligste minner fra Gunnarsbø.

- Mine foreldre bodde på Møllebakken i min barndom, der hvor nå biblioteket holder til. Men jeg var jo ofte hos mine besteforeldre på Gunnarsbø. Der var vel bestemor den mest fargerike personligheten. Hun var liten og spinkel, men spill levende. Jeg viste henne karakterboken min, da kunne jeg få en krone.

- Da bestefar, Wilh. Wilhelmsen, giftet seg med landfysikus Lorentzens datter, var dette en erobring, også sosialt. Det tok lang tid før han virkelig ble anerkjent av sin kones familie. Han var håndverkersønn. Lorentzen-familien var embetsfamilie med navn, landfysikusens mor var søster av den kjente danske skolemann og salmedikter N.F.S. Grundtvig. Min oldefar kom fra Danmark og slo seg ned i Tønsberg som ung lege. På mange måter var han en fremskrittsmann og gikk inn for vaksinasjon.

- Lorentzen-døtrene var særpregede. Den eldste, Emma, var først selskapsdame hos Mogens Thorsen og drev senere hele rederiet etter skipsrederens død. Min oldemor ville ha Wilh. Wilhelmsen og var forelsket i ham hele sitt liv. De hadde et hyggelig hjem, og  Gunnarsbø var et gjestfritt hus. Jeg husker ennå den gode steken når det var selskap. Det var jomfru Hinrichsen som regjerte på kjøkkenet. Men bestefar skar for. Etter middagen satte alle herrene seg i gode stoler og snorket. Min eldste søster, Anna Cecilie, hadde i oppdrag å holde oss mindreårige i ro. Vi syntes det varte lenge før kaffen kom og det begynte å skje noe igjen. Herrene spilte l'hombre og whist og røkte langpiper. Det hendte at tante Asta sang for oss. Hun var elev av Erika Nissen og skulle gifte seg med litterturhistorikeren Just Bing. Men hun døde ung av akutt blindtarmbetennelse og ble begravet i sin brudekjole. Bestemor kom aldri helt over sin sorg. Hver dag satt hun en liten stund foran sin datters bilde i kabinettet.

Det var gårdsbruk på Gunnarsbø. Etter slakt ble det sendt stek til sognepresten. Han fikk også den første melonen fra mistbenken.
- Men jeg husker Dem jo fra danseskolen i Kristiania, fru Werring ?
- Ja, mine foreldre flyttet fra Tønsberg da jeg var ung pike. Vi var alle i Tønsberg hver sommer, på landstedet Teien på Råel. Selvfølgelig var vi ofte på Gunnarsbø. Det var bror Willies hjem, skjønt han ofte var syk og til stadighet i utlandet. Før han døde, ga han Gunnarsbø til kommunen. Men hele familien sto bak denne gaven.
- Og dere misliker ikke det som er gjort med eiendommen ?
- Jeg tror alle i familien er glad for at kommunen holder eiendommen så pen. Og at haven er blitt offentlig park, er bare hyggelig.

Gudrun Bjune, født 1897, og Maja Olsen har vært lenger på Gunnarsbø enn noen andre nålevende.
- Er ikke det riktig, frøken Bjune ?
- Jo det er vel det. Men jeg kom først til overrettssakfører Rørholts kontor i Tønsbergs Sparebanks gård i 1921. Han hadde vært byens ordfører og var blitt borgermester året før. I 1930 flyttet vi til annen etasje på Gunnarsbø. Ved siden av bodde vaktmester Carlson som kommunen overtok sammen med huset. Carlson var firskåren og vannkjemmet. Han var en beskjeden og høflig mann og hadde vært tjener på Jarlsberg Hovedgård.

Før innflyttingen brant de store uthusbygningene ned til grunnen. Det ble sagt at en omstreifer hadde overnattet der. Da advokat Eliassen kom på kontoret,  laget han en spøk av det og sa at det var godt gjort av meg, men det var fengselsstraff for ildpåsettelse, likevel var det umaken verd. Forsikringssummen kom vel med til ominnredningen på Gunnarsbø.

Etterhvert ble det stadig mer å gjøre i kommunen. Men vi hadde gode arbeidsforhold på Gunnarsbø. Denne blandingen av familiehus og kontor ga en egen atmosfære. Folk ble litt høytidelig stemt når de kom til Gunnarsbø for å snakke med borgermesteren. Og det kom mange og forskjellige slags mennesker. Min oppgave var å holde orden på kontoret og korrespondansen. Vi holdt på våtkopierings-systemet til det siste, med den fordel at vi hadde kopiene innbundet.

Krigen var et avsnitt for seg. Til tross for at borgermesteren ble avskjediget av nazistene og vi fikk nye ordførere, var Gunnarsbø likevel et noenlunne rolig sted. Det skjedde ikke lenger så meget på kontorene. Desto større ble travelheten etter frigjøringen da Rørholt kom tilbake, og kommunestyret fungerte normalt igjen.
- Har De likt Dem i kommunens tjeneste, frøken Bjune ?
- Ja, jeg har alltid vært glad i å arbeide, særlig for kommunen. Og Gunnarsbø har vært et hyggelig arbeidssted.

Maja Olsen er født julaften året 1900.
- Jeg ble ansatt hos overrettssakfører Peter Knudsen i 1921 etter frøken Bjune. Han var formannskapssekretær og hadde kontor i Handelsstandens gård i Nedre Langgate. Den staselige høyesterettsadvokat Johan Christiansen var ordfører den gangen. Jeg husker godt da vi flyttet til Gunnarsbø. Det var en høytidelig begivenhet.

Overrettssakfører Knudsen døde på en fisketur i 1937. Borgermester Rørholt spurte meg da om jeg ville overta som formannskapssekretær. Dette syntes jeg var helt umulig. Men Rørholt lovet å hjelpe meg, og det gikk bedre enn jeg hadde turdet håpe. Det var megen protokollføring den gangen, og vi skrev med hånd. Debattene i formannskapet var ofte nokså personlige, og det kunne være lange og vonde møter. Senere ble det meget bedre.
- Og hvorledes likte De eiendommen og parken omkring ?
- Det var jo som et slott. Særlig var det hyggelig da vi fikk åpnet parken. Til slutt fikk vi dam og svaner. Det var da rådmannen fortalte en historie fra Nordland.
- Det var snilt av Dem, frøken Olsen, å gi meg høve til å gjenfortelle min yndlingshistorie fra Vesterålen. Jeg vil i hvert fall gjerne ha den til å være fra Vesterålen som er et særlig deilig stykke land. Som ung mann var jeg ordfører i Narvik og ble mottatt i de andre kommunene som en kakse. En venn fra Vesterålen hadde vært sydpå og kom tilbake med reiseskildringer. På et herredstyremøte klaget han over hvor stor forskjell det var. Sydpå hadde de monumenter og parker overalt, til og med kunstige dammer med svaner. Slikt måtte en få i Vesterålen også.
Fra opposisjonspartiet ble taleren møtt med ironiske bemerkninger:
- Hvorfor ikke gondoler ?
- Just nettopp, sa min venn. Det kunne han gå med på. Men da måtte det bli både han-gondol og hun-gondol.

- De har ikke noe imot en spøk, frøken Olsen ? De nevner ofte ordfører Cappelen.
- Ja, han var særlig munter. En gang ba han meg - så hele formannskapet hørte på - om ikke å røke hans sigarer. Hvis jeg ville love det, skulle jeg få en sjokolade-sigar. Og jeg fikk en med stort mavebelte. Jeg har forresten bare hyggelige minner fra mitt arbeid i formannskapet.
- De har jo vært den gode ånd her ute på Gunnarsbø, Maja Olsen. Jeg husker særlig hvor flink De var til å passe merkedagene. De har sendt tusener av blomster fra kommunen.
- Ja, jeg er takknemlig for mitt arbeid i kommunen. Det har vært som en eneste lang, fin arbeidsdag.

 

innhold
toppen av siden
forrige neste